Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Skjerpet nettdebatt?

Publisert nesten 8 år siden

Nettaviser har kommentarfelt, nye meninger og verdidebatt? Trenger vi strengere rammer, behøver alle inn legg å være under fullt navn?

Hva gjør vi med nettdebatten? 22.07 skapte – midlertidige? – endringer. Aftenposten lukket debattsentralen og forhåndsmoderer nettdebatten i respekt for de rammede etter terrorangrepene. Flere av landets største nettaviser valgte å låse kommentarfelt på nyhetssaker. I Aftenposten har,debattansvarlig på nettet, Mina Nærland Hauge, skrevet en interesant kommentar, det samme har samfunnsredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende.

Sandvik mener at det heretter blir blitt umulig å bagatellisere hatefull og anonym skrift på nett. Jeg er også enig med Hauge Nærland, som fremholder at innvandringsfrykten vil ikke forsvinne på grunn av terrorangrepet, selv om sorgen kan knytte oss nærmere hverandre på tvers av tro, farge og livsfilosofi. Vi bør ikke fjerne muligheten for å diskutere bestemte tema, da kan vi risikere å henvise viktig samfunnsdebatt til de destruktive krokene på nettet vi dessverre er blitt bedre kjent med etter terrorhandlingen.
Men jeg er usikker på i hvilken grad nettdebattene har påvirket ABBs handlinger. Fremover kan vi få mange forslag om økte sikkerhetstiltak og restriksjoner med bakgrunn i 22.07, også her gjelder det å holde hjernen klar.

Internett har gjort det uendelig lettere for mange å nå andre, har gitt muligheter for alle til å delta i samfunnsdebatten. Den store demokratiske gevinst ligger i åpningen for bred meningsutveksling mellom vanlige, engasjerte borgere. Hvis man har noe å tilføre den offentlige debatten, blir man hørt. Her teller ikke fine titler. Nettet gir muligheter for raske meningsytringer og klare tilbakemeldinger på en helt annen måte enn avisenes brevspalter.

Det kanskje mest grapsete nettstedet, Hegnar online, stanset all meningsutveksling på sine sider, og har nå innført permanent brukerregistrering. Men redaktøren sier at det fortsatt vil være et ikke-redaksjonelt forum. «Vi tar ikke ansvar for hva brukerne skriver. Jeg har ikke tid til å lese alt de legger inn, men vi vil selvsagt fjerne innlegg som bryter med norsk lov dersom vi får klager». Det var på dette nettstedet SV-politiker Inga Marte Thorkildsen opplevde at en innsender oppfordret folk til å voldta henne.

Jeg skjønner ikke at en redaktør kan leve med ikke å ha full kontroll med hva som publiseres under hans eller hennes logo.En avis - enten den er på papir eller nett - er ingen postkasse, åpen for absolutt alt. Legger man ut en kommentar eller nyhetsartikkel på nettet, må det være en selvfølge at redaktøren har ansvar også for de meningsytringene som måtte følge. Det må ikke være slik at det er viktigst å få størst mulig nett-trafikk (og dermed økte annonseinntekter).

En redaktør som inviterer til debatt, bør har en forpliktelse både for - kanskje spesielt for - å gi plass for kontroversielle ytringer som avviker sterkt fra det store flertall, og for at ordvalg ikke er sjikanøst. Jeg kan heller ikke se at det vil svekke det offentlige ordskiftet om vi slapp ytringer som denne: "Puppene til NN er fine som Satan! Hun har de mest perfekte puppene jeg kan tenke meg. Spesiellt nå som hun har slanket seg".

Jeg har et klipp som jeg ikke har forfatteren til, der aviser advares mot å invitere til fest, sette fram spriten og si “lykke til”:
Du skal ikke ha vært på mange bygdefester for å skjønne at det der ikke er så lurt. Man trenger et vertskap, det sier alle som bygger vellykkede sosiale nettverk. Det er med nettdebatt som med en sosial sammenkomst i den fysiske verden: Hvis ikke verten er tilstede, passer på at alle har det hyggelig, tar med ham som har fått litt for mye å drikke ut på kjøkkenet for en alvorsprat og om nødvendig kaster ut gjester som ikke kan oppføre seg, blir det ikke noe hyggelig sted å være.

Generelt: Debatt under fullt navn skjerper debatten. Du tenker deg om før du publiserer. Det tror jeg gjør debatten mye bedre. Men så må det være unntak for "varslerne", for dem som ikke når frem internt i bedriften/organisasjoner med viktig informasjon, om forhold som er viktig for offentligheten, f.eks.om miljøforurensning. Disse skal kunne gjøre dette uten risiko for å bli forfulgt.

Dessverre har vi fått stadig strengere informasjonsreglementer i offentlige instanser. Det betyr at folk med faglig ansvar for utdanning, helse, kommunikasjon eller forsvar, for å nevne noe, ikke slipper til i det offenlige rom. De burde ha både rett og plikt til å redegjøre for problemer, utfordringer og mulige løsninger på sitt fagfelt. De har en faktisk kompetanse som ikke må stenges ute, og jeg ser få problemer med at man i noen sammehenger opptrer anonymt, så lenge man unngår personangrep og æreskrenkelser.
Kjappe meningsytringer om trafikkfeller, trær som bør felles, tv-program osv, må kunne leve et liv uten at man i alle sammenhenger trenger fullt navn.

Vær Varsom-plakaten krever ikke forhåndsmoderering av nettdebatter, men det presiseres at redaksjonene «har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk.» Jeg tror nok at dette punktet bør vurderes nærmere, men uansett må nettavisene være svært forsiktige med å fjerne ting man mislike.
Dilemmaene illustreres med NRK Sámi radio, aom i sin tid stanset nettdebatten med begrunnelse: Rasistiske utfall mot samene og personangrep mot politikere. Men enhver kritikk mot samer er ikke rasistisk, og enda mindre er politiker-angrep alltid kritikkverdig.

Slike avveininger løses ikke ved at man fraskriver seg redigeringsfunksjonen. Det viktige må være at redaksjonen kjenner vedkommende navn (med totalt kildeansvar), og sørger for å ha rutiner som fanger opp dette. Det er nødvendig med visse sikkerhetsforanstaltninger og kontroll, slik at individets rettigheter ikke krenkes, men debatt-begreninger bør være meget begrenset

Endelig: Nettavisene og den offentlige debatt ville tjene på at journalister og redaktører i større grad svarer på kritikk, forklarer hvilke vurderinger som for eksempel ligger bak en kontroversiell reportasje, billedvalg o.l. Snakkermedleserne, ikketil dem.

Gå til innlegget

ABB, Frp - og vi alle

Publisert nesten 8 år siden

I debattens om andres "skyld" bør vi først ta en ettertankens pause, legge fra oss roperten og bruke hørerøret

Det er ikke Fremskrittspartiet som har inspirert til ABBs forskrudde, men på sitt vis «logiske» tankerekker. ABB har vært medlem, men fant at partiet ikke dekket hans meninger godt nok og trakk seg derfor ut. Han kom, hørte, og forsvant.

En Aftenposten-kronikk i 2010 av fremtredende Frp-medlemmer møtte ikke jubel hos mange av oss, men den ligger langt innenfor det som må tåles i et politisk ordskifte. I den grad ABB har hentet inspirasjon til verdensbilde preget av ideen om islamisering og om at så godt som hele det sivile samfunn er styrt av “kulturmarxistene», er det nok andre miljøer vi bør se nærmere på.

Noen vil mene at Fremskrittspartiets største gevinst i asyl- og innvandringspolitikken er at partiet har medvirket til drive regjeringen i en mer restriktiv - og i noen tilfeller åpenbart mindre human – retning.

Vi kan forsøke å finne en forklaring på Utøya-massakren. Vi kan dissekere og diskutere barndom og oppvekst, forholdet til faren, personlige opplevelser, selvbilde, mulige inspirasjonskilder osv – men det endelige svaret får vi aldri, kanskje kan en rettspsykiatrisk undersøkelse hjelpe litt.

Å mene at Norge bør stenge grensene for innvandring fra visse land er et politisk standpunkt. Vi kan være rykende uenig, argumentere mot, korrigere feilaktige påstander om dagens situasjon, være uenig i verdivalg. Men et slikt standpunkt er legitimt og være en del av den løpende politisk debatt.

Å mene at Norge bør legge seg åpen for en innvandring av f.eks. 100.000 av verdens nødstilte og om nødvendig bruke av Oljefondet til å skape arbeidsplasser, økte trygdeutgifter osv, er også et legitimt standpunkt som må være en del av den løpende politiske debatt.

På skalaen mellom disse to synspunktene finner vi velgerne og partiene. Debatten, men i mye sterkere grad både egne og offentlige negativt/positivt oppfattede hendelser, galluptall osv. danner vår oppfatning, og for noen er dette så viktig at det blir helt avgjørende når stemmeseddelen legges i urnen.

Diskriminerende holdninger må få komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk. I prinsippet er altså ytringsfrihet tenkt som et vern mot slike fenomener som diskriminering. I det større historiske perspektiv er det heller ikke tvilsomt at det i de åpne samfunn med høy grad av ytringsfrihet har vært mindre grad av diskriminering og uro enn i de lukkede samfunn. Ytringsfrihet har i de fleste tilfeller fungert som et vern mot diskriminering.

Jeg slutter med til Dagens Næringsliv i dag»: «Vi som ønsker et multikulturelt samfunn ville aldri akseptert å få skylden dersom det var en islamsk terrorist som hadde gjort samme udåden. Det finnes ekstremister i alle leire, og det blir en nedrig og uinteressant debatt dersom de settes i bås med alle andre som har standpunkter vi ikke liker».

Lovbestemmelser som begrenser ytringer i det offentlige rom, kan, ved å unndra de rasistiske ytringer den offentlige kritikk, virke i retning av en større utbredelse av rasistiske holdninger. I en slik situasjon må man vokte seg for enkle løsninger og symbolske markeringer uten videre effekt. Det er for eksempel bedre å bekjempe diskriminerende holdninger gjennom offentligheten enn ved å innføre strafferettslige sanksjoner. Det er viktig å opprettholde samtalen. I den grad rasistene bringes til taushet eller går under jorden, vil også mye av den antirasistiske argumentasjon forstumme og den antirasistiske bevisstgjørelse svekkes.

Noen av oss som har vært portvoktere for andres ytringer og hatt lett adgang til selv å mene og kommentere, hatt innflytelse på reportasjer og vinklinger, må også stille spørsmål til oss selv: I kampen for et multikulturelt samfunn og mot fremmedfrykt, unnlot vi bevisst eller ubevisst å ta opp kritikken? Stigmatiserte vi, tok vi «folkedypets» reaksjoner på alvor, klarte vi å belyse alle forhold og problemstillinger med økt innvandring? I «den gode saks tjeneste» - skapte vi en situasjon der mange følte at enten ble deres synspunkter ikke tatt på alvor eller ble oversett? Klarte vi å gi «full beskjed», klarte vi å snakke «med leserne og ikke til dem» slik Lars Oftedal formulerte det i programmet for Stavanger Aftenblad (1893)?

Med høyst ulik begrunnelse er det kanskje mange som både i og utenfor Frp i dag som i ettertankens stund et øyeblikk bør legge fra seg roperten og erstatte den med hørerøret.

Gå til innlegget

"Uønskede ytringer" - hva gjør vi med dem?

Publisert nesten 8 år siden

Voldshandlinger omfattes ikke av ytringsfriheten. Korrigering i det åpne offentlige rom er å foretrekke fremfor forbud og straff

Ytringsfriheten er igjen kommet under debatt. Ønsker kommer om varsomhet når det gjelder å bringe videre forskrudde budskap. Her er ingen objektive sannheter. Ut fra mange ulike hensyn vil det komme velbegrunnede synspunkter og forslag.

Noen ytterst få vil mene at voldshandlinger kan være ytringer. I regjeringens Ytringsfrihetskommisjon (1997-1999) var vi helt enige om at voldshandlinger ikke omfattes av ytringsfriheten. Den er basert på et klart skille mellom tale og handling som fører til materiell eller fysisk skade.

Straffeloven rammer den som "offentlig opfordrer eller tilskynder til Iværksettelsen af en strafbar Handling eller forherliger en saadan eller tilbyder at udføre eller bistaa ved Udførelsen af en saadan, eller som medvirker til Opfordringen, Tilskyndelsen, Forherligelsen eller Tilbudet". Strafferammen er 8 års fengsel.
Det sentrale her er at en oppfordring alene ikke er gjort straffbar. Det kreves noe mer, oppfordring til "iverksettelse". Det er derfor bare de oppfordringer som umiddelbart har som formål å føre til handling som omfattes. Bestemmelsen har vært brukt med forsiktighet.

Testen på ytringsfrihet er at man kan tillate ytringer man ikke liker. Tanken er at det offentlige rom virker rensende, ved at misvisende ytringer kan blottstilles og imøtegås.
Men ytringsfrihetens bærende idé om demokratiets selvrensende kraft – der også «farlige» oppfatninger og ytringer imøtegås og nedkjempes i åpent lende – blir stadig oftere utfordret av politiske symbolsaker. Det er en tendens til å rope på lov og domstol hver gang det dukker opp noe man ikke liker, spørsmål der ytringsfrihetens verneverdi ikke synes å telle så tungt.

I Ytringsfrihetskommisjonen la vi stor vekt på at ytringsfriheten er knyttet til eksistensen av et offentlig rom, der friheten til å ytre seg fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk. For at offentligheten skal fungere på denne måten, må de diskriminerende holdninger komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk.

En grunnleggende rett til frie ytringer må også innebære retten til å hevde støtende meninger. Ytringsfriheten må aldri innskrenkes til bare å gjelde ideer som blir vel mottatt eller ansees for harmløse eller likegyldige. Den må også gjelde «ytringer som er støtende, sjokkerende eller foruroliger staten og deler av befolkningen».

Gjennom meningsutveksling kan fremsatte påstander korrigeres i konfrontasjon med andre meninger Dette forutsetter ytringsfrihet. Vi er alle feilbarlige og vår innsikt påvirkes av personlige begrensinger, irrasjonalitet og maktforhold. Ved å høre motargumenter minskes innflytelsen av slike begrensninger og bedre innsikt kan nås.

Det kollektivistiske individbegrepet sier at individet er underordnet hensynet til kollektivet. Det individualistiske individbegrepet sier at hensynet til individet går forut for hensynet til kollektivet. Men viktigere er å møte andre, høre deres argumenter og prøve deres alternative perspektiver.

Det ligger i hele ytringsfrihetens ide at de – i bred forstand – politiske ytringer skal nyte et spesielt vern. Prinsippet om et spesielt vern for politiske ytringer er også slått klart fast av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og reflekterer grunnleggende prinsipper for vår samfunnsform.

Det spesielle vern for politiske ytringer ble drøftet i domspremissene for den såkalte Kjuus-kjennelsen i Høyesteretts i 1997. Jack Erik Kjuus hadde som leder for Hvit Valgallianse distribuert partiets valgprogram der det blant annet het at adoptivbarn fra utlandet måtte steriliseres om de ønsket å bo i Norge. Det samme gjaldt "den fremmede parten" i blandede parforhold og deres felles barn. Kjuus ble dømt for overtredelse av straffeloven § 135 a ("rasismeparagrafen"), mens et mindretall på fem dommere stemte for frifinnelse.

Både flertall og mindretall la til grunn at politiske ytringer hadde et spesielt vern ved Grunnlovens bestemmelse om "frimodige Ytringer om Statsstyrelsen". Men i avveiingen mot "rasismeparagrafen" kom man altså til ulike resultater. De politiske ytringers spesielle vern var det dominerende argument for mindretallets votum, idet det fant at dette vern måtte slå igjennom til tross for at de tiltak som ble foreslått "i vesentlig grad strider mot grunnleggende rettsprinsipper". Poenget var at det ikke dreide seg om oppfordring til ulovlig handling, men altså om politiske ytringer. I realiteten vil det i denne sammenheng si at det dreide seg om et lovforslag som ikke kunne gjennomføres uten "tilstrekkelig oppslutning i folket". Et ikke ubetydelig mindretall i Høyesterett gikk altså langt i å ville tillate sterkt provoserende ytringer som må formodes å bryte klart med den almene moral, når ytringene fremsettes i en politisk kontekst.
Jeg deler mindretallets syn.

Det må være legitimt å sette grenser for ytringsfriheten for å unngå de verste utslag. Men hvor bør grensene gå? Er det offentliges viktigste oppgave å sette grenser? Bør vår største bekymring være rettet mot de "uønskede" ytringer som kommer frem i det offentlige rom, eller bør den rette seg mot de informasjoner og ytringer som ikke kommer frem i offentligheten, men som burde ha kommet frem? Det er gode grunner for å hevde at det er det siste som bør bekymre mest.

En slik korrigering i det åpne offentlige rom er å foretrekke fremfor forbud og straff. Det er positive grunner for ikke å prøve totalt å rense det offentlige rom for "uønskede" ytringer. I Ytringsfrihetskommisjonen sa vi til og med at vi paradoksalt nok bør ønske noen provoserende uttalelser for at vi skal bli tvunget til å skjerpe oss selv og generere og gi temperatur til den offentlige samtale.

"Uønskede" ytringer har i en viss forstand en nødvendig funksjon i det sunne samfunn. Man trenger f. eks. noen manipulatoriske ytringer for (bl. a. ved tekstgjennomgåelse i skolen) å kunne avsløre manipulasjonen og således gjøre oss bevisste og motstandsdyktige mot denne type ytringer. "Uønskede" ytringer kan være nødvendige i prosessen frem mot sannhet og bedre innsikt.

Det må ikke være noe krav om belegg for at ytringer i det offentlige rom skal være nødvendige eller positive eller anstendige eller sanne. Bevisbyrden er den motsatte. Man er fri til å ytre hva man måtte ønske, med mindre det godtgjøres at begrensningene er nødvendige. I et sunt samfunn med en offentlighet som fungerer kontrollerende, korrigerende og anstendiggjørende, må det være begrenset hvilke begrensninger som er "nødvendige".

Gå til innlegget

Så gjør vi så og til jazzkirke går...

Publisert nesten 8 år siden

Jazz og kirke har gode relasjoner i Molde. Kirken er festivalpartner. Høymessen søndagen før åpningen er jazzmesse, og det er alltid minst én kirkekonsert. Slik har det ikke alltid vært

Musikere av alle slag i alle aldre fyller Moldes gater denne uken

Og det ble morgen på jazzfestivalens andre dag. Jeg åpner vinduet og ser at det er sol. Alt er såre vel. På vei til hotellet rundt midnatt, etter en vennekveld, ble jeg akkompagnert ned Chateau-hagen av en enslig saksofon, i Alexandra-parken møttes gammel og ny etusiasme til tonefølge, og utenfor Seilet satt noen åpenbart festivalgjengangere og diskuterte åpningskonserten.

Hva med koblingen mellom to høyt respekterte veteraner i hver sin sjanger? Den ene,årets Artist in Residence, jazzbassisten Dave Holland, som har hatt Miles Davis, Stan Getz og Chick Corea som musikalske partnere (disse opplysningene stammer fra Marit Heiene i Romsdals Budstikke, det jeg ikke vet om jazz kunne fulle et verk av imponerende dimensjoner). På den andre siden den spanske flamencogitaristen Pepe Habichuela.

Budstikka skriver om en spenst og en nerve som gjorde det hele til en fryd å høre på. Terningkast 5. Dagbladets Terje Mosnes, et av de faste inventarene igjennom årtier, trår til med en 6’er: “Flamencoåpning til olé +.” Han sparer ikke på adjektivene – “glammende, rørende, besnærende, befriende” og applauderer “ de rasende, takt-intrikate løpene, stolte melodiene, dirrende dialogene og syrlige akkordskiftene”.
Alle var enige om at det var en storartet kveld.

I kveld skal jeg i Domkirken; gjenhør med Lillian Boutté. For 30 år siden, i kirkekonsertenes mer spede begynnelse, hørte jeg henne sammen med Magnolia Jazzband, og det er denne kombinasjonen vi får også i kveld. Kristenfolket vil stå i kø utenfor og stundom trampe takten inne. Slik har det ikke vært alltid.

I min oppvekst var jazz synd. Enkelt og greit. Generelt opplevde nok noen Prektigheten, Konformiteten og Fasaden som tvang, og følte det befriende å komme ut, «ut for å se, over de høie fjelle....», Andre kjente de samme begrensningene satt i aller beste mening, opplevde dem som trygge og bevarende inntil man nådde myndighetsalder og selv kunne velge.

Men fasaden var viktig, og kodene for kristen oppførsel rimelig klare. Gjerdene sto i betryggende avstand fra syndestupene, og den kristne frihet var et begrep jeg ikke hørte noe særlig om før noen år senere.


Nå har betydelige deler av kirke og kristenfolk fått et helt annet syn på kunst og kultur. Ole Hallesby sa på Geilomøtet i 1946 at han anerkjente bare kulturlivets nyttevekster som jordbruk, skogbruk, hagebruk, fiske, håndverk, handel, husmoryrket, pleie av syke, barneoppdragelse osv. Men kulturens prydplanter som kunst, litteratur, musikk og teater kunne kristne godt klare seg uten. Hans motpol var forfatteren Ronald Fangen. Han fremholdt at Ordene taler ensidig til hodet, til forstanden. ”Men”, sa han , ”det er en voksende lengsel etter annen tilnærming Når kunsten på sitt beste utfolder den gudgitte skapende og profetiske evne, kan kunstneriske uttrykk formidle nye inntrykk av helheten i kirkens budskap. I så fall blir det skarpe skillet mellom nytte- og prydplaner verdiløst og kanskje også nedbrytende for kirken”.

Jeg er enig med Ronald Fangen. Dessverre var erkjennelsen av at vi som skapninger har et gudgitt kulturoppdrag og at vi bekjenner troen på en Gud som i Jesus er blitt ett med det menneskelige, lenge forsømt som premissleverandør for hva kirken tenker om det å være menneske. Derfor har det vært i kirkens egen interesse å nytenke forholdet mellom kirke og kultur. Kulturarven er nemlig ikke entydig gitt en gang for alle. Den er alltid omstridt. Enhver generasjon og enhver tid må selv vende seg til sin fortid og finne de krefter og forestillinger som har formet den kultur de er blitt en del av. Det dreier seg både om å forstå de krefter som har båret oss dit vi er, og om å finne de krefter som kan bære oss videre.

Sjømannskirken er alltid på plass med stand, og det er ikke minst sjømannskirken i New Orleans og festivalledelsens kontakter der som har åpnet for et svært konstruktivt samspill mellom kirke og jazz i Molde

En åpen og tilgjengelig kirke er en kirke som tar på alvor at mennesker tenker, føler og sanser. I vår kirke vektlegges ofte det å tenke og høre. Budskapet om snekkersønnen fra Nasaret sprenger også disse grenser.

En kulturåpen kirke skal ikke ha nok med seg selv og søke egen nytelse, men skal gi rom for det som oppfattes gjennom sansene og føre oss inn i sterkere erfaringer av gudsnærværet. Inn i brobyggende fellesskap med mennesker fra andre kulturtradisjoner. Kunst og kultur er mer enn et bilde, mer enn en sang eller en salme. Det handler om å fange livet i alle dets avskygninger. Menneskelivet er mangfoldig. Hvis ikke kirken kan fange opp menneskelivet i all dets glede, sorg, avmakt og jubel – hvem kan da gjøre det?

Og dette perpektivet forsvinner ikke, selv om skyene i løpet av disse morgentimene har skjøvet solen unnå. Bakom skyene er ikke himmelen bare blå, den ér der, evig.

Gå til innlegget

Sør-Sudan, Johnson og KN

Publisert nesten 8 år siden

I dag markeres verdens yngste stat i Sør-Sudan. Kristen-Norge har vært sentralt i statsdannelse og bistandsarbeid

NUBAFJELLENE, Sudan: Jeg syntes det har vært en tøff natt. Over 30 grader inne i huset der jeg overnattet, aircondition har de ikke hørt om. Vi går noen kilometer, så hører vi sangen og musikken før vi ser noe. Alle landsbyens innbyggere er samlet til fest. Kirkens Nødhjelp har bekostet en sårt tiltrengt sykestue. Gleden er stor. ”Vi ber ikke om flere gaver”, sier en av landsbyens eldste under den lille festen. ”Men vi ber om at vi får hjelp til selvhjelp slik at den unge generasjonen kan få et noe bedre liv, få muligheter til selv å forsørge seg og sine. Og fremfor alt – vi ønsker fred”.

Dette var en opplevelse fra et besøk jeg hadde for 7-8 år i et område som akkurat i dag, 9.juli 2022, trolig er gladere enn de fleste andre sudanesere for verdens yngste statsdannelse, Sør-Sudan.
Barn øver i forkant av uavhengighetsseremonien i Juba, Sør-Sudan. Foto: Paul Banks / UN Photo

Den langvarige borgerkrigen i Sudan rammet nubafolkene hardt, og folket ble utsatt for etnisk rensing og folkemord på 90-tallet.
Fredsønsket er oppfylt på papiret, så gjenstår det å se om man kan få slutt på vold og væpnede konflikter av flere slag.

Økumenisk bønn for en fredelig folkeavstemning ved All Saints-katedralen i Juba, Sør-Sudan. (Foto: Nils Carstensen/DCA/ACT) ...

“Vi ber om en varig fred mellom de to landene. At deres ledere må styres av viljen til det gode. La våpnene tie og rettferd få råde. Smi sverdene om til plogskjær”. Dette er den del av den bønnen Kirkens Nødhjelp og Norges kristne råd har oppfordret kirkesamfunn i Norge til å be i forbindelse med delingen av Sudan.

Et land som har vær sentralt inorsk bistandsarbeid i en årrekke og årlig har mottatt mellom 600 og 700 millioner kroner i norsk støtte. Norge har stor tillit her og blir sentralt i byggingen av landet. Nettopp på grunn av våre nære relasjoner til Sør, er det viktig at vårt engasjement innebærer strenge krav til at myndighetene i Sør tar grep for å sikre økonomisk transparens, politisk åpenhet, og levering av sosiale tjenester i takt med utviklingen i landet.

Tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson (49) skal være ansvarlig for alle FNs operasjoner i det nye landet. Ingen har bedre forutsetninger til en slik jobb enn Hilde (jeg kaller henne det, vi ble naboer med familien Johnson da vi kom til Stavanger i 1983 og har kjent henne siden). Hun er en av dem som aller best har klart å omsette idealisme til et arbeid for menneskerettigheter som har gitt konkrete resultater.

Hilde var den helt sentrale personen da USA, Storbritannia og Norge fikk meglet en fredsavtale i 2005 da regjeringen i Sudans hovedstad Khartoum ble enige med opprørsbevegelsen SPLM/A i sør. Avtalen innebar en seks år lang overgangsfase med delvis selvstyre i sør, som i januar ble fulgt av en folkeavstemning blant sørsudanerne
om uavhengigheten. Nylig kom hun med boken “Waging Peace In Sudan.The inside Story of the Negotiations That Ended Africa’s Longest Civil War”

Den “tredje sektor” i Norge , organisasjonsarbeid, har vært viktig for utviklingen i Sudan. Av de tre store bistandsorganisasjonene opererer Kirkens Nødhjelp (KN) som over hele Sudan i dag, mens Norsk Folkehjelp og Flyktninghjelpen bare opererer i sør.
Jeg kjenner ike andre norske organisasjoners arbeid i Sudan, men som styreleder i KN (2002-2006) kjenner jeg en del til arbeidet i Sudan, som har pågått siden 1972: Først i områder kontrollert av SPLA (Sudan People’s Liberation Army) i sør, og fra 1986 også i nord.


Langsiktighet er helt avgjørende når det gjelder utvikling og å skape tillit. I Nord-Sudan har bekjempelse av skadelige, tradisjonelle praksiser, som kjønnslemlestelse, stått senralt. I Sør-Sudan fokus vært på mødrehelse og vaksinering av barn. Det er bygget klinikker og delt ut medisiner, og det er samarbeidet med helsemyndighetene for å utvikle gode helsetjenester.

Generell langsiktighet: Opplysningsarbeid om hiv og aids for å bevisstgjøre folk og forebygge spredning. Bevisstgjøring av folk på deres rettigheter og holde myndighetene ansvarlige Fredsbygging og forebygging av konflikter.

Nødhjelp: I Darfur og i Sør-Sudan utdeling av matvarer, medisiner, myggnett og andre livsviktige artikler. I Nuba-fjellene startpakker til mennesker som har vært internt fordrevet, men nå vender hjem. Målet er å støtte dem slik at de kan bygge opp livene sine igjen.

KN har arbeidet for at kvinner skal få delta og inkluderes på alle nivåer der beslutninger tas. I tillegg styrkes kvinners økonomiske frihet og kompetanse gjennom spare- og lånegrupper som gir mulighet til å spare små beløp i en pott slik at de kan ta opp lån og starte sin egen gründervirksomhet. Kvinner som deltar i disse gruppene får dessuten lese- og skriveopplæring. I annen type grupper lærer kvinnene å lese budsjetter og spore offentlige midler. Dette er et godt virkemiddel for å bekjempe korrupsjon.

KN bygger kompetanse hos partnerorganisasjonenee slik at de selv blir i stand til å bore brønner og bygge demninger. I nødhjelpssituasjoner bidras med rent vann og sanitærfasiliteter, som for eksempel latriner, ogi kunnskap om god hygiene.
-Vi er forpliktet til å fortsette sitt arbeid med humanitær hjelp og fattigdomsbekjempelse både i Nord- og Sør-Sudan. Slik håper vi også at vi bidrar til gode naboforhold mellom de to nye statene, sier gen.sekr. Atle Sommerfelt, som for øvrig er en av de fire kandidatene til ny biskop i Borg.

Kirkens Nødhjelp har støttet folk i Sudan både i fredstid og krigssituasjoner siden 1972. Takket være denne langvarige og trofaste tilstedeværelsen nyter oganisasjonen stor tillit både i lokalsamfunn og i offentlige strukturer. Lang fartstid har dessuten gitt solid kunnskap og et verdifullt erfaringsgrunnlag som er svært nyttig i videre arbeid i Sudan. Dette grunnlaget vil brukes til å videreutvikle et program som proaktivt kobler sammen det KN i selv leverer av tjenester med kompetansebygging i sivilsamfunnet og myndighetenes innsats.

Jeg er overbevist om at en kombinasjon av og samarbeid mellom offentlig og privat bistand gir de beste resultater. Fremdeles er det slik at begeistring i kirke, LO og andre organisasjoner er et viktig ledd i holdningsdannelse og samarbeidsvilje med krefter i bistandslandene. Men det er viktig å være våken og ikke uten videre kanalisere hjelp gjennom organisasjoner og institusjoner med liten eller ingen faglig innsikt. Noen av dem drevet frem av brennende ildsjeler som sørger for at hver krone går dit de skal, andre dessverre opprettet for å gi inntekt til enkeltpersoner og med liten eller ingen dokumentert innsats.

Feilsteg, svindel, fiaskoer - alt er beklagelig, alt må gjøres for å redusere at slikt utvikler seg. Men slikt må aldri føre til at man med bredd penn avskriver utviklingsbistanden, det vil være feigt.
Så skal vi diskutere prinsipper og strategier, fadderordninger og innsamlingsmåter, og alle de andre problemstillinger som kan - og bør - reises omkring norske bistandsmidler og bruken av dem.
Men det er et ugjenkallelig faktum at norsk bistand bidrar til utvikling.

I en tid der suksesskriterier ofte er forakten for svakhet, en tid der det kan se ut som om vi bryr vi oss mindre med de store linjer og sosiale forpliktelser utenfor den lille private sfære, en tid der budskapet om den grenseløse egoismens belønning slår stadig sterkere rot; i en slik tid stilles hver enkelt av oss overfor et påtrengende spørsmål: Er det et slikt samfunn vi vil ha? Er det en slik verden vi vil ha?
Medmenneskelighet er et ord som alltid er aktuelt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
17 dager siden / 1983 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
24 dager siden / 1931 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
29 dager siden / 1785 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
17 dager siden / 1561 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 1515 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1474 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
17 dager siden / 1247 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
20 dager siden / 1176 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
24 dager siden / 1104 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
4 dager siden / 1102 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere