Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

NHO-vulgært om skjenking og statsråder

Publisert over 7 år siden

«Hvis det kuttes i serveringstilbudet, rammer de ikke bare reiselivsbedriftene, men også det fantastiske kultur- og opplevelsestilbudet som Norge representerer».

Kommunikasjonssjef i NHO Reiseliv, Kristin Gyldenskog, er i Aftenposten i dag redd for at færre skjenketimer skal redusere det fantastiske Norge som åpenbares sent på natten/tidlig på morgenen: ølglass knuses i ansikter, personran, oppgjør som ligner hverken på boksing eller bryting med mer uhemmet fristil, der blodbankene kunne tilføres store mengder neseblod, der det ikke bare er hallingdølens kniv som satt løst i hans slir, stundom ei heller skytevåpen = legevaktene må gå på høygir.
Kultur og opplevelse, synes NHO.

Det er ikke turistene som ferdes gatelangs i bygatene i 2-3-4 tiden. Ikke de kulturinteresserte som skal hente inntrykk til berikelse for sjelen. Snarere ser vel mange turister nattescenariene i større norske byer som minusopplevelser

Kommunikasjonssjef Gyldenskogs bekymring skyldes at det for første gang er kommet en vitenskapelig forskningsundersøkelse om alkolhol, åpningstider og voldsbruk. Konklusjonen er entydig: Færre skjenketimer = mindre vold. Antall voldstilfeller ville gått ned dersom utestedene stengte tidligere.

NHO-talskvinnen har ikke sett rapporten. Det synes da heller ikke nødvendig. For Kristin Gyldenskog har derimot sett i sin krystallkule: «Nå har helseminister Strøm-Erichsen fått en konklusjon som passer både henne og justisminister Knut Storberget, som for øvrig er Norges mest kjente avholdsmann». Underforstått: Styrt forskning.
Verdig en viktig organisasjon i norsk samfunnsliv som NHO?
Fantastisk.

I stedet for vulgæragitasjon kunne Kristin Gyldenskog heller ta et kurs hos Petter Nome, direktør, men først og fremst kommunikator i Bryggeri-og drikkevareforeningen. Han skriver i Aftenposten i dag på vegne av sin bransje om alkoholreklame, og gjør det på en så – jeg hadde nær skrevet edruelig – saklig måte at han er verd å lytte til.

Regjeringen vil nå vurdere om kranene skal stenges tidligere.

Min foreløpige antagelse er at problemene med skjenketider utløser så mye lobbying, næringspress, opphissede ytringer og politikerfrykt for stemmetap - så mye dersom, hvis, såfremt, i fall - at resultatet blir status quo. Ledsaget av vakre ord, særlig fra partier som stemmer imot, om holdningskampanjer (hørt om noen slik kampanje som har betydd noe som helst unntatt for annonseavdelinger og reklamebyråer?). Ledsaget av hyklerske ønsker om mer forskning, som om vi ikke vet mer enn nok allerede.

Politikere i stat og kommune er bekymret over økende voldsutøvelse, samtidig velsigner de en stadig økende alhoholliberalisering. De som ikke vil se, strør rundt seg med floskler om å «lære å drikke med kultur» og om «nei til restriksjoner, ja til holdningsendring» - uten at man legger to flasker i kors i praksis.

Bruk av alkohol i samfunnet øker misbruket. Drikker du alkohol, øker sannsynligheten 13 ganger for at du skal utøve vold. Og det er overhyppighet av vold i og rundt skjenkesteder.
Alkohol er ansvarlig for minst to av tre registrerte voldstilfeller i Norge, særlig uprovosert vold.

Folk er nå mer ute på byen i den mest kritiske perioden i forhold til fylleskader, og skjenkestedenes sosiale kontroll er ikke alltid god nok. Fyll på restauranter og utesteder skaper 5-10 ganger så mye vold som hjemmefyll.

Det store problemet med alkoholkonsum er at berusede personer treffer på folk de ikke kjenner til, på en tid av døgnet da kollektivtrafikken har sluttet å gå og politiet har redusert kapasitet.

Med et stadig mer upersonlig og krevende samfunn skapes holdninger om at «det gjelder å ta omgivelsene før de tar deg». Alkohol senker toleranseterskelen og bidrar til å slette naturlige sperrer mellom slike tanker og selve voldshandlingene.

Politikerne klager over sterk økning i helseutgiftene, men vil/tør ikke gjøre noe som kan redusere alkoholrelaterte skader og sykdommer. De burde ta et par fredagsnetter på
legevakten.

I tillegg til alle sparte tragedier som deler av volden representerer, vil vi spare penger innen sosialvesenet, helsevesenets og justisvesenets. Som følge av alkoholpolitikk, må staten bruke store summer hver helg for å lønne politifolk som skal forsøke å holde orden på fulle folk ut over natten. Og i tillegg må ytterligere politi- og domstolressurser brukes til etterforskning og straffeforfølgelse. Tenk om politiet heller kunne bruke disse ressursene på all den kriminalitet man i dag ikke har kapasitet til å ta seg av?

Dagens alkoholpolitikk er et misforstått forsøk på å underlegge seg markedskreftenes frie spill. Næringspolitikk er særlig i de større byene blitt viktigere enn sosialpolitikk. Det ser vi ikke minst i NHOs sterke lobbing mot kommunene for å forsøke å forhindre en innstramning.

Kan de rødgrønne med tilslutning av klarsynte i opposisjonen reversere grenser?
Redusere tomt snakk og handlingslammelse?

Jeg frykter repeatknappen og sier med Knappestøperen: «Vi sees ved neste korsvei».

Gå til innlegget

Hvorfor kan dikt av ateisten Arnulf Øverland brukes i en salmebok? Og hvorfor kan ikke Bjørn Eidsvågs «Eg ser» brukes i en humanetisk begravelse?

 Kirken – en gang utskjelt for intoleranse når man nektet å bruke enkelte sanger i kirkene, ikke minst ved begravelser. Nå – møtt med anklager om noe som ligner kulturimperialisme, som presten Rolf Berg har karakterisert dem.           

Først om Øverland – deretter Bjørn Eidsvåg
Fra en twitter-runde for noen dager siden:
KK: Biskop Kvarme siterer ateisten Arnulf Øverland. Interessant
TBB: Øverland kommer kanskje med i den nye salmeboken
KK: Med "Kristendommen, den tiende landeplage" da?
TBB: Jeg visste ikke at det var en salme
TBB: Også andre ikke-bekjennende er representert
KK: Joda, jeg ser det. Men Øverland var jo ikke bare ikke-bekjennende, men næmest anti-kristen

For å dra denne knappe ordvekslingen videre: Når en person så tydelig har erklært at han er motstander av alt det kirken står for, er det da rett ovenfor hans minne å bruke noe av det han har skrevet. Har vi rett og lov, moralsk og dikterisk og åndelig, til å tolke Arnulf Øverlands «Snehvit er natten, klar og kold» inn i en salme-kontekst?

Vår dag er kort. Vår angst er stor
ved tidens åpne grind.
O Gud, er der en sorg på jord,
som ikke óg er din?

Den samme Øverland som skrev dette er den siste som er tiltalt etter blasfemiparagrafen (han ble heldigvis frikjent). Og han skrev: "Stryk kristenkorset av ditt flagg og heis det rent og rødt. La ingen by deg det bedrag at frelseren er født. Og vil du ikke dø som en trell, så må du saktens fri deg selv."

Jeg vil ikke melde meg inn i lauget som kristner mange diktere og andre personligheter etter deres død. Jeg er ikke tilhenger av å dele ut religiøse merkelapper, la oss holde fast på egenerklæringene: Øverland var ateist (etterhvert kanskje agnostiker?).

I en fjernsynssamtale ble han en gang spurt hva det kunne komme av at han brukte så mange bibelske ord og uttrykk i sin diktning; han regnet seg jo ikke som en kristen? Øverland svarte:«De bibelske ord og uttrykk er vevet så dypt inn i det norske folks tankegang, at den som vil røre ved dype lag i folkesjelen, må gjøre bruk av Bibelens uttrykk og tanker.»

I århundrer har vårt folk vært lært opp til å kjenne bibelske ord og vendinger. Mange ordtak har bibelsk opprinnelse. Bibelens fortellinger og uttrykk sitter dypere i folkets bevissthet enn mange tror. Dette innså Øverland,

Det er ikke assosiasjoner det knytter seg til dikterne som er viktige. Det er de assosiasjoner og føringer tekstene selv gir når det gjelder Gud og Hans gjerning for og utfordring til oss mennesker. Derfor: Gjerne Øverland i den nye salmeboken.
For en avdød dikter må det være dennes nærmeste, eventuelt rettighetshaver, som skal ha det siste ordet, og som forutsettes å ivareta avdødes interesser og integritet Og Øverlands søster har altså sagt ja.

Salmene har vært både kristen tradisjonsformidling og kulturformidling. Jeg synes det er flott at forholdet mellom dikt, salmer og kultur er en faktor som kan gi plass for salmer som følger lyrikkens spor.

Andre forfattere som er representert med kanskje litt uventede bidrag i forslaget til ny salmebok, er Alf Prøysen ( "Julekveldsvise"), Gabriel Scott ("Takk skje deg, milde, kjære Gud"), Evert Taube ("Änglamark"), Halldis Moren Vesaas ("Herre, du strenge, Herre, du milde"), Erik Bye ("Blå salme" og "Svøp kappen din om skuldrene og ta din vandringsstav"), Kari Bremnes (dåpssalmen "Her er det et lite barn som kommer") , Olav H. Hauge ("Alltid ventar eg å finna" og «Opn mine augo, Herre") .

La oss heller ikke glemme Paul Stookey fra 70-talls-bandet «Peter, Paul & Mary» med «Wedding song»:
The union of your spirits here has caused Him to remain,
for whenever two or more of you are gathered in His name,
There is love. There is love.

Så får vi se hva som kommer med når eller hvis den nye salmeboken kommer.

Kunsten har en profetisk kraft, og salmediktere som knapt har gått i kirken har stundom vært både lys og salt og nådd lengre inn – og ut - enn teologene.
Salmetekster har vært en viktig tråd i den norske kulturveven. Nå er den gamle salmeskatten er under forvitring. Salmepugging er blitt et skjellsord, selv om mange kan fortelle om vanskelige stunder da salmetekster er dukket opp og vært til hjelp.

Det er interessant, men vi skal definitivt ikke dra det for langt når det fortelles at mens han ventet på å bli sendt til Bergen Belsen , sang Øverland for en medfange: "Du vår med ljose dagar, med lengting liv og song // du spår at Gud oss lagar ein betre vår eingong". Like etter haglet bombene og ødela jernbanesporene slik at turen til dødsleiren ble utsatt – og så kom de hvite bussene.

Over til Humanetisk Forbund. I 2007 ble Kjell Ivar Hodne nektet å bruke «Eg ser» av Bjørn Eidsvåg og «Hallelujah» av Leonard Cohen i brorens gravferd. Humanistisk gravferdstaler i Oslo, Dorothy Ann Bøhler, sa den gang til Fri Tanke det er viktig å være fleksibel, samtidig som en humanistisk gravferd må forholde seg til visse rammer.
«For eksempel er det religiøse sanger hvor det religiøse innholdet i sangen er blitt underordnet. "We Shall Overcome" er en slik sang. Hvis avdøde har vært engasjert i kamp mot undertrykking eller på annen lignende måte ha et sterkt forhold til sangen, som kan formidles i talen, vil jeg godta den. Men jeg vil ikke godta den i enhver sammenheng».

Tom Spjeldnæs med lang erfaring som humanistisk gravferdstaler i Hedmark, så et veldig stort potensial for misforståelser ved bruk av en sang som "Eg ser". "Men det er klart at spiller du ordentlig religiøs salme, stiller det seg annerledes. «Eg ser» har mye fint i seg, men så er det de siste linjene som vipper det hele til en religiøs tekst", sa Spjeldnæs.

Jeg hørte senest Bjørn Eidsvåg synge denne på baroniet i Rosendal for to uker siden :
Eg ser at du er redd,
men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smaka han sjøl,
men eg gjør død til liv for deg,
eg gjør død til liv for deg
Eg har gjort død til liv for deg.
Eg har gjort død til liv for deg

Ikke bare en religiøs tekst, men en forkynnende kristen tekst, slik jeg ser det, ikke minst understreket gjennom Bjørns intense formidling,.

Spjeldnæs mente HEF går på en måte i en slags felle ved at vi ikke klarer å skille ut når det er religiøs påvirkning og når det er kulturuttrykk. «Vi protesterer på alt for å være sikre. Men det er jo påvirkningen - forkynnelsen - vi ikke ønsker. Vi må ta stilling til spørsmålet om når er det forkynnelse og når er det kulturelt».

Både i kristne og humanetiske kretser er det nok ulike holdninger og ulik praktisering av hvilke tekster som kan godtas.Fleksibilitet er et godt uttrykk i begge sammenhenger. Men det finnes grenser, i alle fall bør det være slik at «Gamle Svarten» ikke hører hjemme i en begravelse, uansett hvor hesteinteressert avdøde var.

Gå til innlegget

Et nytt Norge?

Publisert over 7 år siden

Vil et nytt Norge vil stige frem etter 22.07.11? Furet, værbitt over vannet?

Honnørord har gode dager. Ungdommene fra Utøya berømmes med rette. «Ungdom har vært ledestjernen i måten man har møtt terroren på.» Heltemot. Ofret livet for andre. Svømte til land med skuddskader. Omtanke. Ansvarlighet og modenhet. «Dere vil forandre vårt samfunn til det bedre.»

Nasjonen har finstemt sitt emosjonelle register. Vi har stått uforstående overfor en ondskapens manifestasjon. Har stått tettere sammen, holdt hender, grått.
Fra altanen på Aulestad ville Bjørnstjerne Bjørnson, svingt dikterhatten og utbryte: «De store følelsers tid er vendt tilbake!». Henrik Ibsen ville reist seg fra stambordet på Grand Cafe og si til ungdommen: «Det er fra dere fremskrittet må komme», mens Henrik Wergeland ville stige ned fra Veslebrunen, se blomsterhavene og lysene, høre ektefølte og gripende ord, registrere engasjementet og godviljen, og lede an i allsangen:
Vårt hjerte vet, vårt øye ser
hvor godt og vakkert Norge er

Vi har opplevd et Norge slik vi gjerne vil ha det, sett at hat og ondskap vinner aldri over oss når vi holder omkring hverandre i tro, håp og kjærlighet. Erfart en statsminister som står frem som medfølende landsfader, langt utover ordene fra en dyktig taleskriver.
Vi har gjennomlevd 12 uvirkelige dager, og erfart med Predikeren at alt som skjer under himmelen, har sin tid:
en tid til å plante, en til å rykke opp;
en tid til å drepe, en til å lege,
en tid til å gråte, en til å le,
en tid til å sørge, en til å danse;
en tid til å kaste steiner, en til å samle dem,
en tid til å elske, en tid til å hate,

Det er sorgens og gråtens og raseriets og blomstenes og minnenes og de mange ubesvarte spørsmålenes tid.

Når det siste offer er lagt i jorden, når Gro og statsrådene er på plass i Oslo, da skal hverdagen langsomt igjen bli vår egen for de fleste av oss. Men for noen vil sorgen og traumene alltid være der.
Måtte de bli stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er kjærligheten.

Og så?
Nordahl Grieg, som har fått sin store renessanse, gir oss det overordnede svar:
Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd

Svaret på Utøya-tragedien skal også bli mer frihet, mer demokrati, mer solidaritet, mer humanitet, mer åpent samfunn, mer vekt på menneskerettigheter.

Her blir det vanskeligere. Hva betyr ordene, hva legger Stoltenberg i dem, hva legger du og jeg i dem? Ord som flasker vi kan fylle med svært ulikt innhold fordi vi ser verden og ser hverdagen gjennom ulike brilleglass, fra ulike vinkler.

Hva er mer demokrati? Stemmerett for 16-åringer? Datavalg? Større muligheter for velgerne til å påvirke personvalgene til Stortinget? Færre broilere i det politiske apparatet som har liten erfaring fra arbeidslivet der ute? Færre og større kommuner med økt lokalt selvstyre?

Mer solidaritet? Mellom nordmenn, eller mellom nordmenn og verden der ute? Med alle som ikke var vunnet i Lotto uten å kjøpe lodd, med dem som ikke har noen oljeformue?

Med fattige mennesker i sør som vil merke konsekvensene av klimagassene som rike land har sluppet ut i hundrevis av år?
Vil vi kjøre Mercedes og lar fremtiden i beste fall få en C2v?
Synes vi innerst inne at en årlig temperaturøkning på 3-4 grader egentlig bare vil være en fordel for Norge?
Er vi små pompadur-madamer som greit konstaterer at etter oss kommer syndfloden?

Er politikerne så redde for ikke å vinne et valg at fremtiden blir taper?

Mer humanitet i asyl- og flyktningepolitikken?

Mer åpenhet i departementsskuffene?

Vil Stoltenberg få oppfylt sitt ønske om at spiren til mer anstendig dialog og toleranse må slå rot, eller vil debattugresset bre seg ? Blir det større aksept for det flerkulturelle Norge og samtidig respekt for at her er det standpunkter over hele skalaen som det er helt legitimt å fremme, der rasismekortet ikke spilles i utide, der de politisk flertallskorrekte ikke ekskluderer de vekster som er annerledes?
Vil det politiske Norge bli flinkere til å håndtere rasisme og fremmedfrykt? Hva vil jeg gjøre når jeg møter et rasistisk utsagn? Vil de nye generasjoner bli flinkere enn oss til å si imot?

"Paneldebatter på skolene har blitt mer og mer sirkus – og mindre og mindre seriøs politikk. Det er veldig mye sprit og nynorsk, eller andre ting som i hverdagen betyr veldig lite. Der må de politiske ungdomspartiene ta mye av ansvaret" (Trygve Slagsvold, Vedum, Sp). Debattene er avlyst i år - vil ungdomspariene få til en endring i 2013 eller blir da alt ved det gamle?

Skal halvautomatiske og militærlignende våpen fortsatt ha plass i det norske våpenskapet?

Vil ordene om et åpnere samfunn og ønsket om at statsministeren må kunne sykle til jobben, hvis han vil, kunne kombineres med krav om strengere sikkerhetstiltak?

Ingen generasjon huskes for sine ord og holdninger, men for sine handlinger. For sin mangel på handling da de visste. «Hand og munn skal følgjast åt», målbærer Ivar Aasen på vegne av det gamle samfunnet. Vil Henrik Ibsen om noen år måtte reise seg opp i stolen på Grand og konstatere: "Tenke det, ønske det, ville det med; - men gjøre det?"

Eller har vi klart målet: Et nytt Norge stiger frem? Også vi når det blir krevet?

Dessverre – jeg tviler.Vi er de vi er. Men la oss snakkes om 5-6 år. Kanskje kan jeg da glede meg over at jeg tok feil.

Gå til innlegget

Solidaritet og åpenhet i praksis

Publisert over 7 år siden

Vil ordene om solidaritet og åpenhet også gjelde i flere asylsaker der EMD sier at Norge setter nasjonale innvandringshensyn foran barns beste – i strid med grunnleggende menneskerettigheter?

«Innvandringsdebatten bør ikke knebles eller dempes, men i større grad baseres på kunnskap om hva slags politikk og regelverk som gjelder. Det er for lite kunnskap om reglene for innvandring til Norge – blant folk flest, men også blant politikere og journalister. Derfor blir debatten ofte fragmentarisk, lite faktabasert og basert på fordommer»

Dette skriver Ida Børresen, direktør i Utlendingsdirektoratet, i et innlegg i Aftenposten. Det er ikke vanskelig å følge hennes utgangspunkt.
Hun viser til de mange spørsmål og kommentarer hun får, og som hun gir flere motspørsmål, bl.a.:
Asylsøkerne har de siste årene stått for mellom tre og åtte prosent av innvandringen til Norge. Skal vi stenge dem ute, må vi trekke oss fra internasjonale konvensjoner Norge har tilsluttet seg. Ønsker du det?

Jeg har stor respekt for Ida Børresen, og hun sitter i en meget krevende stilling. Det vil være nyttig for alle som ytrer seg om asyl og innvandring å lese innlegget hennes.

Men der er også andre spørsmål som kan stilles i denne sammenhengen, spørsmål som ikke Børresen kan svare på.

Hvorfor har systemet sendt Kamuran Kaplan ut?
Når skal det tas menneskelige hensyn om ikke i en sak der Borgarting lagmansrett uttaler: “5 år gamle Rojins meget alvorlige barneautisme og hennes særlige behov for kontinuerlig oppfølging overskygger alle andre forhold…. oppfølgingsbehovet vil påføre familiemedlemmene en belastning langt utover det normale….mor fungerer marginalt…..far har aktivisert Rojin i det daglige og utgjør en grunnleggende støtte… må han reise ut kan utviklingsforstyrrelsen forverres….. familien blir neppe i stand til å forsørge seg selv. Kaplan må få bli”.
Kaplan fikk asylavslag Har hatt fast jobb siden 2000,får skattekort, betaler skatt, og sender hver måned husleie til UDI. Kone og barn har midlertidig oppphold, de må nå være uten far i minst 5 år.

Hva med dem som ønsker at Norge skal ta bedre vare på barns grunnleggende rettigheter? Som synes vi i det minste bør følge Den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMD)?

Det tjener Norge til liten ære når et slikt organ i praksis sier at Norge setter nasjonale innvandringshensyn foran barns beste – i strid med grunnleggende menneskerettigheter.

EMD fremholder at Norge har lagt for liten vekt på hensynet til barna i avveiningen mot statens (i utgangspunktet regjeringens) ønske om å utvise utlendinger som bryter loven. Hvorfor utvises de som har brutt Utlendingsloven i stedet for å gi dem en straff for det lovbruddet de har begått når sterke humane hensyn tilsier det?

Det er sagt at nå skal Norge bli et varmere land, mer åpenhet, mer solidaritet osv.Vil det få noen følger for de tilfellene der åpenbare medmenneskelige hensyn er satt til side? Vil regjeringen endre kursen?

Gå til innlegget

Fra 29.07.1030 til 22.07.2011

Publisert over 7 år siden

En nesten tusenårig norsk tradisjon – en terroraksjon med bakgrunn i motvilje og redsel for multikulturell påvirkning – forslag om multireligiøs senter og motaksjon fra krefter noen nokså upresist vil kalle kristenfundamentaliske

Det er 29.juli og Norge opplever spennet fra markeringen av Olav den helliges dødsdag i 1030, Olsokfeiring gjennom århundrene frem til 22.07 2011. Den mindre og mindre påaktede fortellingen om helgenkongen har klare forbindelseslinjer til en uhyggelig konkretisering det onde, av dødens terror.

En aksjon i Trøndelag fikk brått stor oppmerksomhet. Biskop Gunnar Stålsetts foreslo å opprette et senter for multireligiøs dialog om felles verdier nettopp på Stiklestad. Et samlingssted for verdensorganisasjonen “Religioner for fred”.
Dette skapte reaksjoner. De ble støttet opp av et opprop offentliggjort på nettstedet document.no, der det ble oppfordret til å hegne om Stiklestad som et kristent minnesmerke, og tatt avstand fra det som ble kalt misbruk av dialog for å introdusere «fremmede religioner.

Mange av argumentene i oppropet har fellestrekk med kristenfundamentalistiske synspunkter Anders Behring Breivik har fremmet på det samme nettstedet. Stiklestad-aksjonistene fikk kraftig kritikk fra mange hold da de tidligere gikk ut og sa at de ikke kom til å avlyse aksjonen etter terroraksjonene sist fredag. Heldigvis kom de til fornuft, «Aksjon Stiklestad» ville blitt oppfattet som en hån mot de som døde på Utøya.

I Norge kommer vi fra en tradisjon hvor den ene religion eller det ene trossystem skulle deles av alle og var en usvikelig del av den nasjonale identiteten, både for nasjonen som helhet og for den enkelte. Enhetskulturen møter mangfoldet. En 1000årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av.

Formelt og i del kristenfolks bevissthet består på sett og vis denne kristne enhetskulturen fremdeles, men i har praksis opphørt å eksistere. Den har til dels smuldret opp innenfra, og den har vært under angrep både fra de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i lovverk og i praktisk politikk.

Norske kirkeledere har i løpet de senere årene – og ikke bare av det mer aktive kristenfolket men også på mer folkekirkelig basis – blitt beskyldt for naivitet og ”lefling” med islam og muslimer. Noen tar til orde for å fremheve de uforsonlige sider av islam, særlig sammenblandingen av religion og politikk på en måte vi i Vesten og ut fra en kristen/protestantisk forståelse ikke har lett for å forstå eller akseptere. Retorikken som benyttes er den samme som den gang muslimer var ”der ute” og vi var ”her hjemme”.

Men den største utfordringen i dag er ikke å konfrontere islam i Vesten, men å skape et samtaleklima som fremmer forståelse og gjensidig respekt på alle steder hvor mennesker med ulik tro møtes: i nabolag, på skoler og arbeidsplasser. Da er det like viktig å understreke det vi har felles som det som splitter. I et samtaleklima der alle kjenner seg trygge og respektert, vil det også være mulig å snakke om de tingene som vi finner problematisk ved andre religioners praksis, akkurat som vi selv må tørre å bli utfordret.

Vi må ikke overlate til de mest ekstreme å ta opp kritiske spørsmål i religionsmøtet. Dialogviljen handler ikke om naivitet, men om et ønske og et behov for å skape et samfunn her i Norge med vilkår for samtale og dialog om spørsmål knyttet til religion og samfunn.

Vi må aldri bli fanget av retorikken om at det vi nå opplever er sivilisasjoner som støter sammen. Kristne så vel som muslimer farges av de samfunn de er en del av. Det finnes ikke en muslimsk og en kristen verden, bildet er mye mer nyansert enn som så.

Også den siste uken har vi opplevd at både politikere og kirkefolk oppsøker muslimske miljøer og åpner for dialogen og medvandringen. Dette er helt nødvendig både for å lære hverandre og hverandres tro å kjenne, men også fordi vil deler liv, naboskap og arbeid i byer og bygder og har behov for å bli bedre kjent og forstå hverandre.

Som majoritetskirke har vi et stort ansvar for å bidra til åpen samtale, samarbeid og samhandling. Nasjonalt og internasjonalt videreføres kontaktarbeidet overfor ledere av andre kirkesamfunn. Mangeårig dialog og tillitsbygging har åpnet muligheter for åpen samtale også om ømtålige temaer.

Den viktigste tillitsbyggingen mellom kristne og annerledes troende foregår gjennom samtaler på arbeidsplass og skole, i nabolaget og familien. For mange mennesker er religionen en viktig identitetsfaktor. Derfor kan samtalene både bli svært vanskelige og svært berikende.

Betoningen av religionsmangfoldet i Norge viser at det ikke går noen rettlinjet utvikling fra et religiøst til et sekularisert samfunn. Nettopp ved å vise åpenhet mot andres religiøse uttrykk, bidrar Den norske kirke til å sikre at religion fortsatt får ha sin naturlige plass i det offentlige rom.

I forhold til representanter for alle tros- og livsynssamfunn må vi hele tiden være åpne for å se og verdsette både likheter og forskjeller, og vi må unngå at det etableres fiendebilder basert på fordommer og misforståelser, enten det gjelder mellom kristne og muslimer, eller mellom kristne og humanetikere.

Kirken kan ikke stenge seg inn i en egen kulturell eller åndelig sfære. Og den kan ikke stenge seg ut fra de religiøse og kulturelle impulsene og den inspirasjon som kommer fra kristne søsken og kirkedannelser som opprinnelig er startet av misjonsvirksomheten, men som nå i mange tilfelle er blitt sterke nasjonale kirker som ønsker å inkludere sin egen, nasjonale kultur i sitt liturgiske og kulturelle uttrykk – ikke bare overta en vestlig, europeisk og fremmed form.

Korstogs-ideologien og kristning gjennom politisk makt hører til en arv vi neppe kan hente noe fra, annet enn selvbesinnelse og kritisk selvrefleksjon. Det nasjonalistiske i Olavsarven er ikke noe vi har særlig bruk for nå. Derimot kan Olavstradisjonen brukes positiv til å framheve lange linjer og framfor alt til å framheve det spesielle ved den kirkelige tradisjonen, det som ikke kan fås ved enhver ideologisk kiosk. Den kan brukes til å fremheve
• lange linjer og dype røtter i norsk kultur
• bevisstgjøring av kristenkulturen
• Guds storhet som et orienteringspunkt i tilværelsen
• viktigheten av å tenke bakover og være våken oppover
• behovet for noe som er større enn oss selv for å bevare livskvaliteten

Den norske kirke må alltid være en Kristus-sentrert kirke, og ikke en kirke som knyttes opp til makt, prakt og pompøsitet. Olavsarven må da forankres i og utfolde seg som en økumenisk åndelig arv, med forgreninger til det europeiske pilegrimsnettverk og den verdensvide kirke.

Vi er del av noe som er større enn oss selv, både som kirke og som samfunn, både nasjonalt i forhold til det globale og kirkelig i forhold til andre kirkesamfunn og andre måter å tro på.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
29 dager siden / 2746 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
11 dager siden / 2331 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
10 dager siden / 2235 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
6 dager siden / 2111 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
20 dager siden / 2070 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1480 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 1443 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
20 dager siden / 1425 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere