Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Skammens retur

Publisert rundt 7 år siden

2062: Tale av statsminister Jens Solberg, Fellespartiet

Kjære alle sammen,
I år er det 50 år siden eritreiske asylsøkere ble utsatt for en skammens retur fra Fridtjof Nansens hjemland.

Til Eritrea.

Til et land som de første årene av dette århundret var kjent som et av de verste landene i verden når det gjelder menneskerettighetsbrudd. Både i grovhet og omfang.

Mange av dem som vi skysset ut var barn. Født og oppvokst i Norge. Jeg er glad for at vi i dag har med oss barnebarnet til Yemane Teferi. Han satte en uslåelig norgesrekord da han fra 1992 til 2012 tilbrakte sitt liv i tolv forskjellige asylmottak. Han falt mellom alle stoler. «Alt jeg ønsket meg var å få en jobb, slik at jeg kan betale mine regninger og min skatt som alle andre. Jeg skulle ønske jeg slapp å plukke tomflasker», sa han.

Han var en av de få som vi vet klarte seg.

For 50 år siden var det ikke lett å håndtere asylpolitikken for norske myndigheter, vi må innrømme det. Vi var verdens rikeste land. Mange av verdens forfulgte og fattige så på Norge som en forstad til himmelen.

Det var nødvendig med en restriktiv politikk.

Ikke alle fylte nødvending krav.

Ikke alle kunne få asyl.

Staten måtte ha regler. Men rommet mellom en streng lov og det menneskelige var for trangt. FNs Barnekonvensjon ble ofte neglisjert. Man forsømte å sette en humanitær grense for hvor lenge menneskers liv kunne settes på vent før de kunne få en legal status.

«Alle skal behandles likt», sa statsministeren. Men nettopp da ble behandlingen ulik, fordi alle ulike individuelle hensyn ble overtrumfet av innvandringspolitiske hensyn. Av et formalistisk regelrytteri. Man brukte ikke de muligheter datidens lover ga for å vise skjønn. Ett menneske kunne avgjøre en families skjebne. Politiske signaler var åpenbare.

Heldigvis ble det etterhvert gjort avtaler med mange land om sikker retur uten å møte reaksjoner i hjemlandet. Men avtalen med Eritrea ble en katastrofe for mange av dem som måtte dra.

Det er naturlig å spørre: Hvorfor var eritreerne i en særstilling? Visste ikke myndighetene den gang hva som skjedde i Eritrea?

De visste.

Eritrea hadde over tid vært kjent som et av de verste landene i verden når det gjaldt menneskerettighetsbrudd. Både i grovhet og omfang.

De rapporter som kom ut. vitnet entydig om vilkårlig fengsling uten rettergang på ubestemt tid, utstrakt bruk av grove torturmetoder og umenneskelige fengslingsforhold. Blant kildene var rømte fangevoktere.

Siden 2002 hadde obligatorisk militærtjeneste blitt brukt til å holde landets befolkning i en form for statlig trelldom på ubestemt tid.

Uavhengig media ble fullstendig rasert i 2001. Noen journalister bare forsvant. Noen ble fengsle eller drept. Noen heldige klarte å flykte.

Fra 2002 var det forbud mot religiøs aktivitet, bortsett fra regulert virksomhet innen fire statskontrollerte trossamfunn. Både Human Rights Watch, Amnesty og USA regnet Eritrea som et verstingland i religiøs forfølgelse.

Tvangsretur til Eritrea var i strid med FNs klare råd.

I tillegg forelå det en rekke eksempler på at gjennomførte tvangsreturer til Eritrea hadde fått fatale konsekvenser:

2002: Tvangsretur av 223 eritreere fra Malta. Minst 180 av disse fikk lange fengselsstraffer, og det er meldt om flere som har omkommet i fengsel.
2008: Tvangsretur av 1200 fra Egypt. Flertallet av disse havnet i militærfengsler, der de ble sittende i minst et halvt år.
2008: Italia dømmes av menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for tvangsretur til tortur.
2008: To eritreere ble tvangsendt fra Tyskland. Ingen av disse er sett siden ankomsten.

«Reporters without borders» rangerte Eritrea som land nummer 178 av 178 i pressefrihet.
Tusener ble arrestert og holdt fengslet uten lov og dom.

Slik skulle ingen hatt det. Ethvert menneske er like mye verdt. Alle har like rettigheter.

Slik, og bare slik, burde det ha vært. Men slik var det ikke. Derfor beklager vi i dag hjemsendelsene til en delvis ukjent skjebne.

Det skal være trygt å være i Norge. Ingen skal behøve å leve i frykt her i landet.

Takk for oppmerksomheten.

Gå til innlegget

Gud, Utøya og AUF-lederen

Publisert rundt 7 år siden

Ytringsfriheten er stadig under debatt. Ønsker kommer om varsomhet når det gjelder å bringe videre forskrudde budskap.

.Nå sist har forfatteren Per Haakonsen spurt om Alexander Kielland-ulykken og Utøya-massakren kunne ha vært unngått «dersom vi hadde hatt et mer positivt forhold til Israel?»
Og videre: «Parallelt med antisemittismen denne løper også avkristningen av Norge. Det er to sider ved samme sak».

LES HELE FOREDRAGET TIL HAAKONSEN HER

Ytringen falt i et møte i Sarpsborg KrF. Lokallagets leder tolket ikke Haakonsen dit at han mente at «dette var en straff for ungdommene på Utøya eller familiene deres, men at det var en advarsel til de som styrer landet og andre som tar avstand fra Gud om at noe enda verre kan komme.»
Reaksjonene kommer, og AUF-leder Eskil Pedersen vil ha en unnskyldning fra Sarpsborg KrF. Men både Haakonsen og KrF-lederen i Sarpsborg har rett til å mene hva de vil om Guds vilje og Hans synspunkter på et som skjer på denne våre merkelige jord. Men hvor klokt det er og om det skal foregå i partiregi, kan åpenbart diskuteres.

Jeg forstår AUF-lederens fortvilelse over det som skjedde på Utøya. Jeg forstår hans reaksjoner på de ufyselige og stundom blasfemiske ytringer som er kommet etterpå. Jeg har beundret hans flotte og verdige fremtreden.Men synspunkter han har kommet med i etterkant av 22/7 gjør det nødvendig å fremholde at testen på ytringsfrihet er at man kan tillate ytringer man ikke liker. Tanken er at det offentlige rom virker rensende, ved at misvisende ytringer kan blottstilles og imøtegås.

Det skjer i denne saken, ikke minst er det positivt at Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk i klare ordelag imøtegår Haakonsen.
Ytringsfrihetens bærende idé om demokratiets selvrensende kraft – der også «farlige» oppfatninger og ytringer imøtegås og nedkjempes i åpent lende – blir stadig oftere utfordret av politiske symbolsaker. Også - og ikke minst - etter Utøya. Det er en tendens til å rope på lov og domstol hver gang det dukker opp noe man ikke liker, spørsmål der ytringsfrihetens verneverdi ikke synes å telle så tungt.

I Ytringsfrihetskommisjonen la vi stor vekt på at ytringsfriheten er knyttet til eksistensen av et offentlig rom, der friheten til å ytre seg fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk. For at offentligheten skal fungere på denne måten, må de diskriminerende holdninger komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk.

En grunnleggende rett til frie ytringer må også innebære retten til å hevde støtende meninger. Ytringsfriheten må aldri innskrenkes til bare å gjelde ideer som blir vel mottatt eller ansees for harmløse eller likegyldige. Den må også gjelde «ytringer som er støtende, sjokkerende eller foruroliger staten og deler av befolkningen».

Gjennom meningsutveksling kan fremsatte påstander korrigeres i konfrontasjon med andre meninger. Dette forutsetter ytringsfrihet. Vi er alle feilbarlige og vår innsikt påvirkes av personlige begrensinger, irrasjonalitet og maktforhold. Ved å høre motargumenter minskes innflytelsen av slike begrensninger og bedre innsikt kan nås.

Det kollektivistiske individbegrepet sier at individet er underordnet hensynet til kollektivet. Det individualistiske individbegrepet sier at hensynet til individet går forut for hensynet til kollektivet. Men viktigere er å møte andre, høre deres argumenter og prøve deres alternative perspektiver.

Det ligger i hele ytringsfrihetens ide at de – i bred forstand – politiske ytringer skal nyte et spesielt vern. Prinsippet om et spesielt vern for politiske ytringer er også slått klart fast av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og reflekterer grunnleggende prinsipper for vår samfunnsform.

Bør vår største bekymring være rettet mot de "uønskede" ytringer som kommer frem i det offentlige rom, eller bør den rette seg mot de informasjoner og ytringer som ikke kommer frem i offentligheten, men som burde ha kommet frem? Det er gode grunner for å hevde at det er det siste som bør bekymre mest.

En slik korrigering i det åpne offentlige rom er å foretrekke fremfor forbud og straff. Det er positive grunner for ikke å prøve totalt å rense det offentlige rom for "uønskede" ytringer. I Ytringsfrihetskommisjojen sa vi til og med at vi paradoksalt nok bør ønske noen provoserende uttalelser for at vi skal bli tvunget til å skjerpe oss selv og generere og gi temperatur til den offentlige samtale.

"Uønskede" ytringer har i en viss forstand en nødvendig funksjon i det sunne samfunn. Man trenger f. eks. noen manipulatoriske ytringer for (bl. a. ved tekstgjennomgåelse i skolen) å kunne avsløre manipulasjonen og således gjøre oss bevisste og motstandsdyktige mot denne type ytringer. "Uønskede" ytringer kan være nødvendige i prosessen frem mot sannhet og bedre innsikt.

Det må ikke være noe krav om belegg for at ytringer i det offentlige rom skal være nødvendige eller positive eller anstendige eller sanne. Bevisbyrden er den motsatte. Man er fri til å ytre hva man måtte ønske, med mindre det godtgjøres at begrensningene er nødvendige. I et sunt samfunn med en offentlighet som fungerer kontrollerende, korrigerende og anstendiggjørende, må det være svært begrenset hvilke begrensninger som er "nødvendige".

Gå til innlegget

Kirke, skaperverk og dialog

Publisert over 7 år siden

Næringsliv og kirke må snakke mer sammen, og kirken har en oppgave langt utover "indre anliggender"

«Oljebispedømmet tar ikke til seg klimarefs», «Biskopen er på feil bane», «Tror biskopen trenger mer fakta», - tre av reaksjonene mot uttalelsene fra biskop Erling Pettersen om at Rogaland er for lite oljekritisk. Han fremholdt i sin nyttårsmottakelse at klodens fremtid er vår viktigste etiske utfordring. «Vi må kunne se våre barnebarn i øynene og si at vi har forvaltet Guds natur riktig». Hans utfordret den store oljemessen i Stavanger, ONS, til å fokusere enda mer på fornybar energi.

LES OGSÅ ERLING PETTERSEN: Radikale klimagrep - også her hjemme

LES OGSÅ UTDRAG AV PETTERSENS NYTTÅRSFOREDRAG OM KLIMA, KRIG OG LIVET ETTER 22. JULI

Det mest positive som foreløpig er kommet ut av biskopens tale, er en invitasjon fra Oljeindustriens Landsforening til et møte, og et håp fra ONS om at biskopen kommer til høstens konferanse som en aktiv deltaker over hovedtemaet «Confronting energy paradoxes». Dette er konstruktivt, dialog er alltid bedre enn konfrontasjon.

Biskop Pettersen sier at mange i oljebransjen har et etisk engasjement i forhold til forvaltningen. Hvis man har et felles mål om en klode i økologisk balanse og en bedre situasjon for verdens fattige, kan det likevel være ulike meninger om hvilke strategier som skal brukes for å komme dit.

Næringsliv og kirke må snakke mer sammen. Hvorfor inviteres f.eks. ikke ledende biskop Helga Byfuglien og kirkerådsleder Sven Arne Lindø til NHOs årskonferanse, LO-kongress og Norges Banks årlige middag? Inviteres kirkeledere til de årlige januarsamlingene i mange fylker der stortingsrepresentanter og næringsliv møtes? Kan verdispørsmål settes mer på dagsordenen?

Enkelte politikere har tidligere prøvd å avspore en viktig debatt med å henvise kirken til det som ble kalt ”sine indre anliggender”. Men kirken har en grunntenkning om skaperverket, og miljøspørsmålet er det aller, aller viktigste verdispørsmålet i årene som kommer.

Gud har betrodd menneskene oppgaven som forvaltere av skaperverket. Dette oppdraget har verden sviktet. Vi registrerer klare sammenhenger mellom menneskelig aktivitet og klimaendringer.
Mennesket er både forvalter og samtidig innfelt i skaperverkets vev. Dersom vi fjerner oss fra skaperverket, fjerner vi oss også fra Skaperen.

Det er dette som nå skjer, og det er først og fremst de neste generasjoner og de fattige landene som vil få de negative utslagene.
Vi er satt til å forvalte skaperverket på en måte som gjør at vi kan levere jorden videre til generasjoner etter oss på en forsvarlig måte. Vi har alle et ansvar, men mange har det sikkert dessverre som meg: Vi er bedre natur- og miljøforkjempere i teori enn i handling.

FNs klimapanel har anslått utviklingslandene til å være dobbelt så sårbare for klimaendringene, som det i-landene er. Samtidig er det uten tvil de rike landene som står for mesteparten av forurensningen. Også klimapolitikken er et spørsmål om global rettferdighet.

Å henvise kirken til sine ”indre anliggender”, å avfeie det kirkelige initiativet som dårers urealistiske tale, er en klar avsporing. Selvsagt er kirken opptatt av
- trosopplæring,
- konfirmantarbeid
- forkynnelse både i ord og handling
- diakoni
- oppslutning om kirkens gudstjenester
- det åndelige tomrom mange opplever i vår tid
- brobygging mellom muslimer og kristne

Disse og mange andre arbeidsoppgaver strever både ansatte og frivillige med fra dag til dag. Men det forhindrer ikke at andre spørsmål også er viktige enten nå dette dreier seg om menneskerettigheter, om freds- og forsoningsarbeid eller om rettferdig fordeling av verdens ressurser – og forvaltningen av disse.

Gå til innlegget

Demokrati i kirke og politikk

Publisert over 7 år siden

Både i kirke og politikk bør man se på nominasjonsprosesser og valgordning

Har lokal partiledelse, nominasjonskomitéer, og -møter for stor makt over hvem som velges til Stortinget? Er det et demokratisk problem at svært få av velgerne er involvert i nominasjonsprosessen? Er dette med på å svekke valginteressen?

For min del vil jeg svare ja, ja og ja.

Spørsmålene er ikke nye, men politikerne har vist liten interesse for å ta fatt i dem. Det synes å være bred tilfredshet – hos de som er valgt – med dagens system. Jeg ser da bort fra spredte ønsker om kvoteringer av ulik slag, noe som etter min mening ikke er skritt i demokratisk retning og trolig vil svekke valgdeltakelsen,

Jeg tar opp problemstillingen med bakgrunn i dagens avisoppslag om politikernes reaksjoner på evalueringen av og sluttrapporten om kirkevalg og sider ved demokratireformen i Den norske kirke.

Har kirkelige nominasjonskomitéer for stor makt særlig over hvem som velges til bispedømmerådene - og dermed til Kirkemøtet, som i dag består av alle bispedømmerådsmedlemmer? Må kirkens demokratiseringsprosess styrkes? Må valgordningen bli mer forståelig?

For min del vil jeg svare ja, ja og ja,

Det er ikke vanskelig å være enig i at det hadde vært ønskelig med lang større oppslutning om kirkevalgene (10 pst ved bispedømmerådsvalg, 13 pst ved meninghetsrådvalg). Dette kan muligens tolkes som at det store flertall kirkemedlemmer synes det er greit at det er de som er mest engasjert som peker ut de tillitsvalgte, men det er uansett en viktig oppgave å stimulere til større deltakelse.

Martin Kolberg (tidl. partisekretær i Ap) mener kirken bør åpne for et «flerpartisystem». Det er jeg enig i. Alternative lister styrker mangfoldet. Men den som har vært med en stund i kirkelig arbeid, vet at ved menighetsrådsvalg er det stundom vanskelig nok å finne nok kandidater som er villige til å stå på liste slik at man kan fylle opp det foreskrevne antall.

Alvorlig strid blir i det stort sett bare dersom det dreier seg om valg av kirketomt eller om enkelte etiske spørsmål: kvinnelige prester (uenigheten heldigvis nesten utgått på dato), vigsling til prest av samboende homofile (Kirkemøtet har sagt at det kan være to syn om dette i kirken), og det som nå kommer for fullt: Skal det utarbeides kirkelige liturgier for homofile ekteskap?

Det siste spørsmålet ble aktualisert ved bispedømmerådsvalget i fjor høst, der «Raus folkekirke» og «MorFarBarn» engasjerte seg. Kandidatenes syn på dette kom rimelig godt frem i offentligheten, men generelt trengs det langt mer informasjon om hva de enkelte kandidater står for, ut over navn, alder og yrke.

Det er viktig at reformer i kirken kommer fra "kirken selv". I første omgang må man finne frem til et valgsystem som blir lettere å forstå. Dagens fører til altfor mange forkastede stemmer. Med alternative lister må det være en ordning som sikrer demokratisk fordeling.

Det er ellers verd å merke seg at ved valg til bispedømmeråd har en nominasjonskomité avgjørende innflytelse over hvem som er kandidater, selv om 100 kirkemedlemmer kan få tilføyd en ekstra kandidat på listen over personalternativer. Men når listen er klar, er det velgere som avgjør hvem som blir valgt. Kan det imidlertid gjøres noe med faktum at fordi kandidatene står alfabetisk synes det å være en fordel å ha et etternavn med første bokstav tidlig i alfabetet?

Demokratiprosessen i kirken må fortsette.

Snur vi lyskasteren og ser på de politiske prosesser, er det en realitet at ytterst få bestemmer hvilke 169 som havner på Stortinget. Medlemstallet i de politiske partiene nærmer seg interessen for skøyteløp. Det er nå bare 8 prosent av de stemmeberettigede som er medlem av et politisk parti.

Første ledd i nominasjonsprosessene er gjerne en nominasjonskomité. Den kommer med et forslag som får stor betydning for den videre behandlingen. I første omgang i lokallagene med en innstilling som behandles på et medlemsmøte. Dette velger så delegater til nominasjonsmøte på fylkesplan, som setter opp den endelige listen.

Deretter har ikke velgerne noe personvalg, bare partivalg. Dersom f.eks. Høyre får 3 mandater i et fylke er det de tre øverste på listen som kommer inn. Skal vi tro forskningen er det rundt to prosent av befolkningen som i praksis bestemmer hvem som skal stille til valg. Dermed avgjør denne lille gruppen også til syvende og sist hvem som velges – fordi valgordningen er slik at når nominasjonsmøtet har sagt sitt, har velgerne ingen innflytelse på personvalget. Andre land har innført en eller annen form for personvalgordning.

Jeg tror fremdeles at vi trenger partiorganisasjoner og en nominasjonsprosess. Men det bør kunne finnes ordninger som i større grad gir for alle medlemmer får være med på å bestemme. En kunne være at et visst antall partimedlemmer med utgangspunkt i partilisten kunne stille med en annen/andre toppkandidater, og at så det samlede stemmetall bestemte antall mandater og hvem som skulle få det/dem. En annen er at vi får primærvalg. Det viktigste er at det blir fart i denne diskusjonen, og at dagens motvilje i det politiske etablissement forsvinner. Kanskje ville det kunne øke interessen for personvalg og skape større valgdeltakelse?

Demokratiprosessen i politikken må fortsette.

Gå til innlegget

Når media overeksponerer

Publisert over 7 år siden

Hvordan skal pressen unngå selv å gjøre urett?

En rev jages av et halsende kobbel jakthunder, og i neste omgang av jegere – det var temaet for en glimrende tegning av Finn Graff da han for noen år siden illustrerte en kommentarartikkel i Dagbladet av daværende sjefredaktør John Olav Egeland: ”Mediemakten og menneskene”.

Jeg ble minnet om dette da NRK2 i går kveld kjørte det fjerde programmet i serien "Overeksponert" . Her ble det med all tydelighet vist ikke bare medienes, men også politikernes kappløp om å komme først og score billige poenger, og fagfolks og kollegers utnyttelse av anklagene til å fremme egen karriere i stedet for å komme til bunns i saken. Som en av de legefaglige har uttrykt det «Eg var ein nyttig idiot».

En honnør til tidligere stortingsrepresentant Olav G. Ballo som erkjente at han hadde uttalt seg på sviktende grunnlag, og klart og tydelig ba om unnskyldning. Et eksempel for andre aktører i saken, som etter at fakta ble kjent og alvorlige anklager tilbakevist, har forholdt seg meget tause.

Da støvet hadde lagt seg over jaktterrenget, viste det seg at det var Anne Alvik som hadde rett. Kritikerne havnet i skammekroken, men det har ikke så mange fått med seg. Media er ofte sørgelig sparsomme i slike sammenhenger.

Det er ellers et paradoks at daværende helseminister Tore Tønne, som deltok i den ukritiske behandlingen av sin helsedirektør, et par år senere selv fikk oppleve hvordan det var å være reven som ble forfulgt av jakthunder og jegere.

Høyesterettsadvokat Bjørn Dalan har i påpekt at i flokken av opphøyde jegere som jakthundene lokker med, finnes det som regel personer som neppe vil bestå en jaktprøve: ”Gruppen kan bestå av politiske motstandere, konkurrenter, misunnelige personer som mener at reven er overvurdert, personer som har markeringsbehov og gjerne vil styrke sin tvilsomme kjendisposisjon. Det finnes også mennesker som elsker å mobbe for å få redusert personer som har større tillit og anerkjennelse enn hva de selv forgjeves har prøvd å oppnå. Sladder blir ofte en slem følge”.

Aftenposten fikk en pris for kritisk og undersøkende journalistikk, den blant ettertraktede SKUP-prisen. I ettertid vil ikke denne tildelingen gå inn i historien over journalistiske bragder.

Bjørn Dalan stilte det spørsmål som er stilt i mange andre sammenhenger: Hvordan skal pressen unngå selv å gjøre urett? Hans oppskrift har stadig gyldighet: Det vil kanskje hjelpe om pressen nøyer seg med å være vaktbikkje og unngår å være aktor eller inkvisitor. Aktoratet tilligger politi og påtalemakt. En sterk tilbakeholdenhet må kreves i saker hvor det kan antas å foreligge lovbrudd og straffansvar.

Vær Varsom-plakaten sier i pkt. 4.5: ”Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom”.
Ikke all reportasje er rettsreportasje, ikke alltid foreligger det anmeldelser. Men prinsippet burde være like gyldig i enhver sammenheng.

Når pressen griper fatt i kritikkverdige forhold - og det skal den selvfølgelig gjøre - skapes ofte problemer mellom presse og publikum. Utenfra vil mediekjøret fort bli oppfattet som nådeløst og hensynsløst. Bare idioter og moralske blindgjengere kan være i tvil om hvilken enorm belastning det såkalte mediekjøret representerer. Og det er spesielt problematisk hvis pressen går ut med bastante konklusjoner på et altfor tidlig tidspunkt, med konklusjoner og vurderinger som i ettertid viser seg ikke å holde.

Det er slett ikke slik at ”alt var bedre før”. Pressen er blitt langt, langt flinkere til å stille kritiske spørsmål, avdekke feilgrep og systemfeil osv. Men samtidig opplever vi også i noen tilfeller at vakthundene kan ramle ned eller i eller komme farlig nær grøftene med merkelappen ”aktor” og "dommer”.

I grøftekantene ligger det også atskillige som har fått sin livsskjebne beseglet av udugelige journalister, sensasjonslyste aviser eller rett og slett ved at et offer for kritikk har oppleve det samlede mediepresset som umenneskelig stort, selv om den enkelte avisen eller nyhetsredaksjonen isolert sett har hatt en rimelig dekning av saken. Men i denne saken hadde enkelte åpenbart ikke det.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
29 dager siden / 2746 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
11 dager siden / 2331 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
10 dager siden / 2235 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
6 dager siden / 2111 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
20 dager siden / 2070 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1480 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 1443 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
20 dager siden / 1425 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere