Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Kirke, valg og fremtid

Publisert over 7 år siden

Kirkemøtet skal i helgen velge Kirkerådsleder, det står mellom to meget gode kandidater med litt ulike geografiske og kirkelige miljøer og arbeidsoppgaver, men begge helt sentralt i kirkebildet, og med gode lederegenskaper.

Hva vil det si å være kirke i verden?

Hvordan kan utfordringene til Den norske kirke (Dnk) med å være der menneskene er, knyttes sammen med kirkens indre liv?

Kan statskirkereformen føre til en vitalisert folkekirke med mer aktiv oppslutning om ritualer og kirkelige handlinger?

Hvordan skape best mulig etablere ordninger, styringssystemer og samhandlingskultur som ivaretar og fremmer den bredde og åpenhet som bør prege folkekirken framover?
Kan vi bli enda flinkere til å fremstå som en kirke som lever nær folket og er lim og kraft og lupe i lokalsamfunnet?

Være en kirke som er folkelig i omgangsform og formidlingsmåte og som er tydelig på sitt grunnlag?

Hvem skal lede arbeidet med disse spørsmålene de neste fire årene?
Den sittende Kirkerådsleder, omsorgssjef Svein Arne Lindø (58, eller professor og forskningsleder Knut Lundby (63)?

Kirkemøtet ("Den norske kirkes Storting")skal avgjøre personvalget i Tønsberg i helgen. Jeg kjenner begge to, og mener at kirken vil være vel tjent uansett hvem som velges. De kommer fra litt ulike geografiske og og kirkelige miljøer og arbeidsoppgaver, men jeg vurderer begge som å stå helt sentralt i kirkebildet, og med gode lederegenskaper.

Den forskjellen noen kanskje vil legge stor vekt på, er holdningen til homofilt samliv. Men dersom vi vil ta på alvor at kirken har to syn i denne saken, må vi lære oss å leve med det – og da må det være andre kvaliteter som avgjør valget. Jeg har i valg til kirkelige organer gått inn for kandidater som står for andre synspunkter enn jeg selv gjør i dette spørsmålet, fordi det dreier seg om vilje og evne til å samle, om lederegenskaper, og fordi det er viktig at hele bredden i det norske kirkebildet er med i de sentrale ledelsesorganer.

I etiske prosesser bør vi være langsomme nok til å skjerpe oss på det som er Guds vilje og vare nok til å identifisere oss med medmenneskers situasjon.I vanskelige spørsmål om tro og etikk må det være et mål for kirken å utvikle enighet, men først og fremst en enhet over tid som kan løfte oss ut av individuell synsing. Vi trenger prosesser i fellesskap der troskapen mot Guds ord kan brytes med godheten mot menneskets komplekse virkelighet.

Homofilisaken har vært energitappende. Vi trenger å forbedre vår evne til å leve med uenighet. Det bør ikke være slik som en misfornøyd Vårt Land-abonnent på 70-tallet skrev til meg etter at han hadde fått et leserbrev i retur: «Med dette sier jeg opp avisen. Hevnen hører Herren til, men det er søtt å få være med på den.»

Kulturen forandrer oss og menneskene rundt oss. Det betyr at vår uttrykksform og våre arbeidsformer også må forandre seg. Vi trenger en kirke som står for og først og fremst eksponerer jordnær fromhet, men ikke overåndelig sentimentalitet. En inkluderende fromhet som er åpen for forskjellige gudstjenesteformer, som kombinerer det mystiske og mediative med det diakonale og menighetsbyggende. En fromhet som kan kombinere en kulturåpen holdning med en klar bekjennelse og en tydelig misjonsiver. En fromhet som engasjerer seg i alt som styrker et lokalsamfunn og menneskeverdet overalt på jorden, med en konsentrasjon om det ene nødvendige.

Vi er i en situasjon der millioner møter sultedøden, der neste generasjon kan få pustevansker på grunn av vårt overforbruk av jordens ressurser og den forurensning vi etterlater oss, der vi står ved en avgrunn i Midt-Østen, der verdens fattige ser lite lys i globaliseringstunnelen, og der folkeretten er under det største press siden den kalde krigen.

Det gode og det onde vil til tidenes ende leve side om side – i oss og rundt oss. Jeg tror at det onde kan holdes i sjakk, kan forhindres fra å få overtaket. Men da må vi som kirke og som kristne aktivt sette inn de gode motkrefter. Og det beste virkemiddel er å prøve å realisere rettferdighet, solidaritet, tilgivelse og kjærlighet i alle mellommenneskelige forhold, lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Vi må tolke Bibelens ord både som et personlig ord til den enkelte og som et profetisk ord til samfunnet. Prøve å møte den åndelige lengsel i vår tid samtidig som vi tar den etiske utfordringen på alvor.

I all diskusjon om organisering og rådsstruktur, er det menighetenes behov og ønsker som må være hovedfokus. Viktigere enn å bygge ut store administrasjoner i bispedømme og på landsplan med egen og stabil kompetanse, er å få til dynamiske nettverk av eksisterende kompetanse der den finnes, mest mulig i kontakt med det kirkelige hverdagsliv.

Krefter og ressurser må kanaliseres til grunnplanet, og så må dynamikken komme derfra og oppover i systemet. I all tale om nye tiltak må Kirkemøtet og Kirkerådet vi spørre hvordan de kan ha nedslagsfelt lokalt, og se dem i sammenheng.

Like viktig som strategisk langtidsplanlegging er det å ha mot til å avlyse og omgjøre prosjekter til beste for kirken. Viktigere enn troskap mot dokumenter er å vise ærefrykt for tiden. Lederskap og arbeidsformer må preges av fleksibilitet.

Den som vil gjøre noe nytt, må alltid spørre: Har vi tid, har vi ressurser? Må vi legge bort noe for å gjøre det nytt? Prioritering vil ofte være også å velge noe bort.

Og kanskje er det slik at den viktigste oppgave for alle kirkelige medarbeidere er å ødelegge minst mulig for Gud?

Gå til innlegget

Glideflukt fra demokratisk kultur

Publisert nesten 8 år siden

Statsråd og departement får fortjent kritikk for slomsete saksbehandling,

For å tilgodese nærstående venner eller grupperinger uten å gjøre andre kjent med mulighetene for tilsvarende tilskudd, for ikke å ha fulgt opp Riksrevisjonens kritiske kommentarer. – embetsverket, den administrative institusjonelle hukommelse – både implementerer Offentlighetsloven bokstav og ånd, og sørger for å si klart ifra hvis entusiastiske og partileveringsønskende statsråder trår feil.

Inhabilitet er tradisjonelt situasjonen du havner i sak der avgjørelsen kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for den det gjelder eller noen som man har nær personlig tilknytning til: familie, venner, institusjoner.

Det gamle inhabilitetsbegrepet er reelt sette ikke dekkende i dag. Dagens Næringsliv hadde sist lørdag en interessant reportasje om «byggmestrene», om, dette å komme langt med et godt nettverk. Der får vi vite at langt over halvparten av alle ansettelser i dag skjer gjennom beskjentskaper (jeg håper seniorforsker Jon Rogstad i Fafo her snakker bare om det private næringsliv, ikke offentlig administrasjon).

Medlemmer i et nettverk fungerer ofte som garantister for hverandre. Nettverkene rammes vanligvis ikke av habilitetslovgivningen, men relasjonene kan være sterke: Jeg hjelper deg i dag, og regner med at du hjelper meg i morgen – og ingen av oss trenger å spørre fordi vi kjenner kodene, vet hva som gir gevinst.

Når en statsråd må be Justisdepartementets lovavdeling om en habilitetsuttalelse, har vedkommende ofte et problem – uansett svar. Det kan finnes betydelig uenighet om når det foreligger forhold som er egnet til å svekke tilliten til upartiskhet.

”Lovavdelingen er ingen objektiv autoritet. Den har til oppgave å ivareta regjeringens interesser” fremholder leder Anders Anundsen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Jeg er enig.

Politikk er stundom mer enn juss, og juss stundom mer enn politikk. Lovavdelingen gjør et solid arbeid og er et godt avklaringsinstrument. Tolkningene er veiledende, ikke bestemmende. Regjeringen driver politikk. Men både når det gjelder saken om rederiskatten og om Opplysningsvesenets fond (innløsning og regulering av festeavgift) gikk Regjeringen – som støttet seg på lovavdelingen – på nederlag i Høyesterett. To saker der det var åpenbart at Regjeringen ønsket helt konkrete løsninger. Jussen kan aldri unnskylde manglende politisk gangsyn.

Da Hanne Bjurstrøm ble utnevnt til statsråd, trakk hennes mann seg fra sentrale og overordnete deler av arbeidet i forskningen rundt NAV-reformen. Han ønsket imidlertid å beholde deler av arbeidet på lavere nivå. Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) konkluderte med at dette var heller ikke ønskelig.

I spørsmål og avgjørelser knyttet til forskningsanskaffelser i Arbeidsdepartementet ble Hanne Bjurstrøm kjent inhabil i saker der forskningsstiftelsen Fafo eller en aktør som kontrolleres av Fafo er aktuell tilbyder, og i saker som gjelder Mølla Kompetansesenter. Bakgrunnen var at daglig leder av Fafo, Jon Hippe, er nær venn av statsråd Bjurstrøm, og at statsrådens ektefelle Kåre Hagen er styremedlem i Mølla kompetansesenter.

Statsråd Rigmor Aasrud hadde profesjonell og faglig kontakt med tidl. statsråd Sylvia Brustad Brustad i mange år. Da Brustad søkte om å bli konstituert fylkesmann i Hedmark, ble Aasrud erklært inhabil til å behandle og treffe avgjørelse.

Dette var åpent og greit. Jeg synes det er langt mer problematisk med fiskeriminister Lisbet Berg-Hansen. Hun har med sine eierinteresser i oppdrettssektoren klare habilitetsproblemer, selv om Justisdepartementets mener at hun er «habil i de fleste sakene». Også fiskeridirektør Liv Holmefjord er i samme situasjon. De burde unngå at egne økonomiske interesser knyttes til de private konsesjonsverdiene som kan stå i motsetning til allmennhetens interesser og viktige lover.

Oppdrettsnæringen er meget fornøyd med «sin» statsråd og «sin» fiskeridirektør. Spørsmålet er imidlertid: kan allmennheten være fornøyd? Kan tilliten svekkes eller styrkes ved denne situasjonen? Jeg synes det er ugreit med slike forhold på toppen i norsk fiskeriforvaltning. Både i landbruk og fiske burde man mest mulig unngå slike koblinger. Aller best hadde det trolig vært om disse to departementene ble lagt inn under Næringsdepartementet.

I et litt større perspektiv er det mulig spørre: Er det ønskelig at det er mer generelle og ikke sektorpolitikere som bør styrer så åpenbart næringsømfindtlige områder som fiske og landbruk? Det hadde også vært interessant med en undersøkelse som kunne fortelle om byråkratiet i disse departementene hadde spesielle sektorinteresser.

I sin tid var det en sensasjon da Lars Ramndal, Venstre, Rogaland, ble den første leder av Justiskomiteen som ikke var jurist. Slike krav bør ikke stilles, men det er viktig at det på en del felter i politikken ikke skjer en monopolisering gjennom formell utdannelse eller yrkesbakgrunn.

Jeg synes til og med rent særlig en statsminister, men også partigruppe,r ved sammensetning av regjeringer bør unngå at KrF bestyrer det departementet som har med kirkesaker å gjøre, og tilsvarende for Sp og Landbruksdepartementet.
Jan Fridtjof Bernt, en av våre aller fremste professorer på habilitetsspørsmål, mener at terskelen for inhabilitet er for høy, og at vi gjennom lovendring må få en innstramning av inhabilitetsreglene.

Jeg tror tiden er overmoden for en prinsipiell offentlig debatt med fokus på samrøre, rolleblanding, maktkonsentrasjon, karrierebygging, og utviklingen mot et korporativt og statsbærende system. Det er alvorlig for tilliten til det politiske system at det norske samfunn er inne i en negativ glideflukt fra demokratisk kultur i offentliges beslutningsprosesser.

Strengere lover og regler? Ja, Men politisk anstendighet kan ikke reguleres.

Gå til innlegget

Men hvilket Norge?

Publisert nesten 8 år siden

Det norske folk og myndighetene har vært med på å vanne ut den generelle nasjonalfølelsen, fremholder Fotballforbundets nye gen.sekr. Kjetil Siem. Det samme forbund som for fire år byttet ut det norske flagget på landslagsdraktene.

Isteden skulle man ha et dragesymbol som skulle signalisere kampånd og styrke.

Nå stiller Siem strengere krav til dem som løper ut på banen med det norske flagget på brystet (dragen forsvant raskt). Spillerne skal kunne nasjonalsangen, og å spille landskamp skal være «den største ære», «vi skal kun ha med dem som vi er hundre prosent sikre på vil spille for drakt og fødeland og blø for Norge».

Blø for Norge. «Svulmende hjerter og glødende kinner, hyller det elskte, det hellige navn» som det står i vår første nasjonalsang (1819-1864) "Sønner av Norge".
Men hvilket Norge?

Utslipps-Norge.
Hjemsendingutenhensyntilbarnsbeste-Norge.
Dugnads-Norge.
Deternorskåværebest-Norge.                                                    Jatilsamvittighetmenneitilreservasjonsrett-Norge.                                                     Handlingsregel-Norge.
Maritbjørgenogpetternorthug-Norge.
Velferds-Norge.
Ikkeendrekommunegrensenefornoenpris-Norge.
Vitrorhverkenpåeuellereøsellerpåenstatsrådforsikrings-Norge.
Natur-Norge.
Bergensbaneoghurtigrute-Norge.
Norgeirødthvittogblått-Norge.
Tavarepålandskapet-Norge.
Gullrekkaogskavlan-Norge.
Hvemrapperdepolitiskeklærenefrahvem-Norge.
Drillo-Norge.
Folketogogfakkelindustrvokster-Norge.
Troratmuslimenesnartviltaovernorge-Norge
Frivillighets-Norge.
Høylevealderoggodmedisinskbehandlings-Norge. Jatilåflyttestatligearbeidsplasserutavosloutenågjøredetfordiloikkevil-Norge. Blodtåkeiredaksjonene-Norge.
Barneoglikestillingsdepartementmedpolitiskslagside-Norge.                                  Statsviter-Norge.
Fotballfagligeåndspygmeeritvstudioenesienilsarneeggen-Norge.
Popogskvalderpratiradio-Norge.
Veiogjernbaneklattiklattutbyggings-Norge. Begeistringsvekkendesynavoljeriggogsupplybåthosvestlendinger-Norge. Jensogjonasogduogjegogvito-Norge.
Viljetilåhjelpeutviklingsland-Norge.
Fredriksenogrøkke-Norge.
Deringenskulletruatnokonkunnebu-Norge.
Kjendisogkjoleterningskast-Norge.
Blantallelandeisørogvesterfedrelandetmitthjertenest-Norge. Larsmonsenogutrolighvadeklarer-Norge.
Amundsenogandhøy-Norge.
Gamlenorigvestigrendomervårteigeættarland-Norge.
Norgekanblietqatarieuropa-Norge.
Samhandlingsreformderhelseadministrasjonenesamhandlermedsegselv-Norge.
Frpmotrøklanorge.
Opposisjsonshviljeløstvandrendeveteihvorhenmenvivilhaetskifte-Norge.
Gråttrødblektomtrentikkegrønt-Norge.
Stortogekteønskeomfullsysselsettings-Norge.
Integrerings-Norge.
Slikogderforpåførstesidene-Norge,
Detergreitatnordmennkjøperutenlandskebedriftermenugreitatutlendingerkjøpernorske-Norge.
Utrednings-Norge.
Anskaffelseavvaskehjelplikeviktigsom samlivskurs-Norge.
Politiogadvokatlekkasje-Norge.
Fornorgekjempersfødeland-Norge.
Verdensbesteøkonomiskepermisjonsordnings-Norge.
Åsestorhetenidetstoremenikkieidetsmå-Norge.
Norge-Norge.

Norge i våre hjerter.

Gå til innlegget

Kristne verdier - et farlig begrep

Publisert nesten 8 år siden

80 år etter at blikkenslager Ingebrigt Bjørø fra Os i Hordaland ble leder for et nytt parti som brøt ut fra Venstre, skjer det en celledeling med nettopp Hordaland som utgangspunkt

 «De kristne» fra partileder Knut Arild Hareides hjemkommune Bømlo, vil bli et riksparti ved valget neste år, forteller Vårt Land i dag.
«Kristelig Folkeparti er med på å avkristne landet, og står ikke lenger opp for de kristne verdier». Slik arresterer pensjonert politimann Bjarne Bjelland i Stavanger sitt moderparti. Han sitter nå i ledelsen for det nye partiet med et i sin bestemte form ekskluderende og misvisende navn.

Kristne verdier er et farlig uttrykk: vanskelig å definere, lett å misbruke, fristende å monopolisere, vanskelig å etterleve.
Kristne verdier må ta utgangspunkt i Jesu ord og handling, i Bibelen.
Kristne verdispørsmål handler om mer enn såkalt kjønnsnøytralt ekteskap,homofili, abort, formålsparagrafer, friskoler, vurderingen av staten Israels politikk overfor palestinerne.

Stikkord: Likeverd, ta seg av alle mennesker på en like god måte ,møte alle med den samme respekt, uansett bakgrunn og livssyn.
Ha et særlig syn for de svake, enten det gjelder det ressursmessige eller deres fysiske og psykiske situasjon.
En kristen forståelse av rettferdighet bør fokuserer mer på likhet og behov enn på innsats og motytelse.
Solidaritet er uttrykk for nestekjærlighet i praksis, både lokalt og globalt.

Bevaring av Skaperverket er en sentral kristen oppgave. Biskop Erling Pettersen i Stavanger fremholdt i sin nyttårsmottakelse at klodens fremtid er vår viktigste etiske utfordring. «Vi må kunne se våre barnebarn i øynene og si at vi har forvaltet Guds natur riktig».

Noen prøver å avspore en viktig debatt med å henvise kirken til det de kaller ”sine indre anliggender”. Kirken har en grunntenkning om skaperverket, og miljøspørsmålet er et av de viktigste verdispørsmålet i årene som kommer. Men det er likevel slik at hvis man har et felles mål om en klode i økologisk balanse og en bedre situasjon for verdens fattige, kan det være ulike meninger om hvilke strategier som skal brukes for å komme dit.

Slike synspunkter kan og bør gi seg utslag i at kristne har ulike standpunkter og løsninger i flere saker. Derfor har jeg alltid hatt en prinsipiell skepsis overfor "kristne" partier, selv om de har mange standpunkter jeg kan dele. På norsk kristenmark generelt er det tragisk når kristne verdier defineres så snevert som det synes å bli gjort i en individorientert religiøsitet der man er mindre ansvarlig på vegne av fellesskapet; en religiøsitet som paradoksalt korresponderer svært godt med en nyliberal tidsånd.

Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring.

I verdidebatten trenger vi en alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Kirkehistorien har tydelige vitnesbyrd om at enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen.Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer, varsomme med bastante verdidefinisjoner. Også i det som de senere årene har vært mest energitappende i norsk kristenliv: homofilisaken.

Både bak og foran i hodet må vi ha klart for oss at historien er full av eksempler på at det som har vært betraktet som en typisk kristen verdi i ett miljø og i èn generasjon, som apartheid og slavehandel, ikke er det i senere gerasjoner.

Ingen leser Bibelen uten briller. Vi har alle våre historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle filter. Glassene har hatt ulik styrkegrad; noen er langsynte, noen kortsynte, noen har uskarpt, slørete syn (astigmatisme)). Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi bør lære oss å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger.

Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Mange bibeltekster gjenspeiler sin samtids sosiale strukturer, institusjoner og holdninger. I arbeidet med å forstå disse tekstene hører det derfor med å vurdere hvordan kulturelle mønstre som den gang var utbredte og innflytelsesrike, er blitt endret og brutt opp under nye livsbetingelser.

Noen bibeltekster inneholder modifikasjoner og nyanseringer i forhold til det som trolig var framtredende synspunkter i tekstenes samtid. De kan leses som ansatser til en kultur- og samfunnskritikk som kan utvikles videre og ha overføringsverdi til vår tid. Videre kan det i bibeltekster spores bestemte formål bak en forskrift eller en praksis. Det gir grunn til å tenke gjennom hvordan et tilsvarende formål best tas vare på i dag.

Bibeltekster gjenspeiler sin samtids sosiale strukturer, institusjoner og holdninger. I dag er det større oppmerksomhet knyttet til hvordan tekstenes råd og formaninger ble påvirket av ulike sosiale og kulturelle forhold.

Den norske kirkes lærenemnd har fremholdt at det er ikke nøye lesning av enkelttekstene som alene utløser og driver til endring, men at lesning skjer i et tolkningsrom der også andre faktorer spiller med. Dette kan både være overordnede perspektiver i Skriften, og det kan være andre faktorer knyttet til lesernes situasjon, erfaring og kunnskap for øvrig.

De svar som kirken gjennom sitt fortolkningsarbeid kommer fram til, vil derfor måtte sees i forhold til den foreliggende virkelighet og til menneskene den er til for. Derfor vil kristen etikk stadig måtte reformuleres om den skal nå fram til samtidens mennesker.

Og så betyr ikke dette at kirken og vi kristne skal tilpasses ethvert skifte i kultur og samfunn. Også i saker hvor kirken har forandret syn, forblir Skriften en kritisk prøvende norm.

Men altså: Det som tidligere ble oppfattet som et entydig ”Guds ord”, er i en del tilfeller blitt modifisert og nyansert slik at det er åpnet for en ny holdning og praksis. Når en i ettertid likevel ser at bibeltekstene har klare åpninger for endring, er det en innsikt i tekstene som ble vunnet nettopp som en del av selve endringsprosessen.

I det totale bildet hører det også med at menneskenes rettigheter har vokst fram gjennom en århundrelang modning av menneskesynet. Det er langt fra sikkert at dette ville ha funnet sted utenfor en kristen kulturkontekst, for den har blant annet sitt utspring i middelalderens kristne kultur. Modningsprosessen var medvirkende til idéen om menneskerettighetene – og en gradvis utviding av anerkjennelse for ulike menneskegrupper; slaver, kvinner, barn.

En siste refleksjon: Foran presidentvalget i 2004 besøkte jeg USA. Der ble det snakket mye om kristne verdier og moral i forbindelse med abort, homofile ekteskap og kristendom i skolen, men lite om menneskeverd, forvalteransvar, rettferdighet for fattige og undertrykte.

En teologisk professor fra Fuller Theological Seminary fortalte at den nedadgående aborttrenden fra 90-tallet snudde under Bush, at det « nå er færre nye ekteskap og flere aborter». Forandringen tilskrev han de siste årenes økning i ledigheten, at minimumslønningene ikke har fulgt inflasjonen, og at 5,2 millioner flere amerikanere er uten helseforsikring. ”To av tre kvinner som aborterer sier at de ikke har råd til å bære frem barnet”, sa professoren.

En verbal innsats for ”Ja til livet” blir ikke troverdig hvis de konkrete konsekvensene av den politikk som føres på andre felter virker motsatt. Og jeg har aldri forstått det kristne USA-høyres ”Ja til livet" i abortsaken samtidig som de er sterke tilhengere av dødsstraff.

Gå til innlegget

De lukker øynene og toer hendene

Publisert nesten 8 år siden

Stikkord: Inngått returavtale med Etiopia. Mulig returavtale med Eritrea av flyktninger i Norge uten lovlig opphold.

Stundom tenker jeg: «Ja, Høyre har kommet seg. Varmere. Snakker mer om mennesker og mindre om penger. Roser velferdsstaten. Maser ikke uavlatelig om skattelettelser. Driver en slags Fretex-virksomhet ved å hente bruke Ap-klær og fiffe dem litt opp. Klarer å holde på et image av å være mer opptatt av egen politikk enn andres, først og fremst ved å sitte stille i båten i den litt rufsete norske politiske innsjøen. Snakker.»

Men så leser jeg Trond Helleland, Høyres innvandringspolitiske talsmann, og skjønner at jeg blir skuffet. Helleland har lest sin Peer Gynt om å være seg selv nok.

Etiopia. Et land som begår omfattende menneskerettsovergrep mot egen befolkning. Hvorfor hører ikke politikerne på forskere som kjenner distriktene i Etiopia etter oppptil 40 års forskningsarbeid i landet. Som vet at selv om statsminister Zenawi garanterer fair behandling av returnerte flyktninger, er politiet enerådig og partisjefen loven lokalt.

Eritrea. Et av de verste landene i verden når det gjelder menneskerettighetsbrudd. Både i grovhet og omfang. Rapporter som kommer ut. vitner entydig om vilkårlig fengsling uten rettergang på ubestemt tid, utstrakt bruk av grove torturmetoder og umenneskelige fengslingsforhold.
Tvangsretur til Eritrea er i strid med råd fra Høykommisæren for flyktninger.

En rekke eksempler har vist at gjennomførte tvangsreturer til Eritrea fikk fatale konsekvenser. Amnesty International, Human Rights Watch og USAs utenriksdepartementet tegner et dystert bilde av landet i sine rapporter.

Etiopia og Eritrea – to land på Amnesty Internationals verstingliste. Barn som dels er født, dels har bodd mange oppvekstår i Norge. De kjenner ikke noe annet land, for alle praktiske formål er de norske.
Enkelte partier vil legge press på regjeringen for at den før retur skal avklare skjebnen til disse som nå lever i frykt.
Helleland – og Høyre – støtter regjeringens politikk.

Jeg venter dessverre ikke mer av Ap. Frp har vunnet sin største politiske seier ved at partiet har maktet å dra Ap i en mer og mer barskere og mer avvisende holdning i disse spørsmålene, spesielt når det gjelder familier med barn.

Jeg venter dessverre ikke mer av Sp heller, som i slike saker følger Høyres generelle musestillhet.

SV synes å være internt uenige – selv om tidligere retorikk burde entydig tale for sterkt engasjement mot tvangsretur til disse to landene.

Men jeg hadde faktisk et lite håp om at Høyre ville tale humanitetens sak for foreldre med barn og langt opphold i Norge.

«Vi ønsker at returavtaler effektueres umiddelbart og særlig med Eritrea som Norge har lange bistandstradisjoner med», sier Trond Helleland til Bergens Tidende.

Litt av et kronargument. Realiteten er at de siste utenlandske organisasjonene som har fortsatt å drive humanitært arbeid er nylig blitt bedt om å forlate Eritrea. Dette inkluderer også Kirkens Nødhjelp, som har holdt på med sine bistandsprosjekter i Eritrea siden 1970-tallet. I mars avsluttes arbeidet i landet.

Ser og hører organisasjonene for mye? Er det mest bekvemt å få dem ut? Skitt i hjelpen, leve bruddene på menneskerettene?

Norge lukker øynene. Toer hendene.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 5391 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
17 dager siden / 3730 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1300 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1177 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1013 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
4 dager siden / 959 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
6 dager siden / 942 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere