Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Bispevalget og rådenes betydning

Publisert over 6 år siden

Har grasrota alltid rett? I dette tilfelle: den kirkelige.

Agder bispedømme skal ha ny biskop. Tre kandidater står igjen: Stein Reinertsen (52), prost i Mandal, Ludvig Bjerkreim (58), prost i Sandnes, og Anne-May Grasaas (57) sokneprest i Trefoldighet, Oslo.

Menighetsråd, prester og bispedømmeråd har sagt sitt: 1. Reinertsen, 2. Bjerkreim, 3. Grasaas. Deretter var det biskopenes tur. Litt overraskende var det 8 som gikk inn for Grasaas, 4 for Reinertsen. Tallene forteller mye om den endrede holdning til kvinnelige prester og biskoper gjennom de siste 25-30 år Deres individuelle begrunnelser er ikke kjent. Nå tar Kirkerådet den endelige avgjørelsen.

Bispedømmerådsleder Jan Olav Olsen er «litt skuffet over at biskopene ikke har vært mer lydhøre for ønskene fra bispedømmet» (Vårt Land).

Reaksjonen er forståelig, men likefullt en liten misforståelse om hva som er biskopenes oppgave i en sak som dette. Ut fra sitt ståsted skal de vurdere teologi og egnethet. De kjenner også sitt eget kollegium, styrke og svakheter, og har et ansvar for å tenke helhet. Generelt hadde det eksempelvis ikke skadet med en teologisk doktorgrad eller to, eller spesialkompetanse i etikk, blant de 12.

Biskopene skal vurdere helt selvstendig ut fra sine kriterier, de er ingen postkasse som plukker opp lokale reaksjoner og sender dem videre påtegnet: «Enig». Da trengte de ikke være høringsinstans.

Resonnementet er det samme som må gjøres i bispedømmerådene ved ansettelse av prester, Da jeg satt der, måtte vi noen ganger fravike menighetsrådets innstilling . Kanskje var alders- eller kjønnsfordelingen i et prosti slik at totalt sett ville det være klokt å ansette nr.2 på listen. Kanskje hadde en av søkerne så lang fartstid i en bestemt stilling at det var flere fordeler ved å flytte vedkommende. Kanskje er det ofte slik at det er lettest å velge de man kjenner og er "trygge" på. Kanskje spilte innstillingsrådets intervjuer med de tre fremste kandidatene inn. Kanskje var etisk/teologisker holdninger viktige for enkeltmedlemmers vedkommende, men aldri i plenum.

Heller ikke et bispedømmeråd skal være postkasse.

Nå avgjøres Agder-saken i Kirkerådet, som en konsekvens av det endrede forhold mellom statskirken og staten Tidligere har Kirkerådet vært den siste instans før regjeringen har avgjort saken. Noen ganger i årenes løp  fravek Regjeringen kirkens syn. men avgjørelsene viste seg flere ganger i ettertiden  å bli positive for kirken og dens bredde. I de senere årene har Kirkemøtet sagt at Regjeringen må velge mellom de tre kandidatene som har fått flest stemmer.

Det vil alltid være et spørsmål hvordan Kirkerådet bør vekte de stemmeresultater og uttalelser som er kommet, i forhold til rådets oppgave, slik jeg ser den: En helhetlig, både nasjonal og lokal, vurdering.

Uansett hvem som til sist kan ikle seg bispekåpen er jeg overbevist om at Agderfylkene og Telemark vil få en god biskop.

Gå til innlegget

Far og datter får bli, mor og sønn kastes ut

Publisert nesten 7 år siden

«Barn på flukt» - en stortingsmelding lenge etterlengtet, men en skuffelse for alle som hadde håpet at regjeringen ville ta FNs barnekonvensjon mer alvorlig og la hensyn til barn med sterk norsk tilknytning telle mer enn «innvandringspolitiske hensy

Sistnevnte hensyn har størst grobunn i Ap og Frp.  Høyre er nok også der, men er bekvemme i sin nye rolle med for tiden å mene minst mulig om kontroversielle spørsmål. Sp er også lite hørbare, mens man finner de «svulmende hjerter og glødende kinner» (fra «Sønner av Norge», vår første nasjonalsang, ble avløst av «Ja, vi elsker» i 1864) i SV, Vestre og KrF. Disse partiene har bl.a. bedt om at det innføres en maksgrense for hvor lenge mindreårige asylsøkere kan bo i Norge uten oppholdstillatelse, og at vi må bli flinkere til å etterleve FNs barnekonvensjon.

Sentrale røster:

Inga Marte Thorkildsen, barneminister: Har et varmt hjerte, vil gjerne åpne for klar endring av praksis, men får ikke lov av Ap.

Grete Faremo, justisminister: Vifter forsiktig med signalflagget, gir ingen utstrakt hånd, men noen krokete fingre: «Tillater meg å si at flere barn og barnefamilier nå vil få opphold etter en omgjøringsbegjæring». Et signal som kan bety litt eller nesten ingenting.’

Terje Sjeggestad, Utlendingsnemnda: Har en kald hjerne, holder fast på at Utlendingsnemnda skal styre etter loven og ikke etter politiske signaler.» En stortingsmelding er ikke høyt rangert som rettskilde».

Trine Skei Grande, opposisjonens skarpeste i denne saken, har også et varmt hjerte, klar logikk: Stortingsmeldingen «Barn på flukt» er bare en drøftingsoppgave, altfor svak til å innebære en reell endring. Det trengs en lovendring for å kunne oppnå en mildere praksis.
Pål Lønseth,statssekretær, har tappert forsvart regjeringen (dvs.Ap), er sterkt imot ekstravagant opptreden: «Regjeringen har ikke den luksus at vi bare kan tenke på enkeltindivider.  Foreldrene skyver barna foran seg ved å nekte å vende tilbake til hjemlandet etter at asylsøknaden er avslått».

Vi får vente og se om signalflaggene vaier såpass godt at praksis endres, eller om det mer er øyeblikkets kosmetikk.  Men Skei Grande har rett, loven må endres skal det bli et system Norge kan være bekjent av.

Noen av oss ser enkeltindivider. Nok en gang opplever vi at norsk praksis ikke er enkelt å forstå: Magomed Gezmakhmajev fra Tsjetsjenia kom til Norge i 2007 og fikk i 2009 opphold på humanitært grunnlag får beskjed. Nå får han beskjed om at  hans sønn, fem år gamle Muslim  og kona Dina Vagapova, skal kastes ut av Norge.  Derimot får bestemor, datteren Jasmeina, tre år, og tanke Asjhat, være her – de fikk opphold på humanitært grunnlag i 2009. 

Norske myndigheter mente imidlertid at  situasjonen i Tsjetsjenia ikke var alvorlig nok for henne, dessuten hadde hun «mulighet for å bosette seg et annen sted i Russland». Ekteskap, skille mann og kone? Pytt, pytt. Norsk humanisme. Dessuten hadde de søkt fra Norge. 
UNE var enig i at de måtte kunne søke fra Norge, slik situasjonen var. UDI behandlet saken nok en gang. Nå heter det: Magomed tjener mindre enn de 232.400 kronene  som er myndighetenes minstemål for familiegjenforening. 

Magomed forsto – alle opplysningene har jeg fra Stavanger Aftenblad – at veien til jobb gikk gjennom å lære seg norsk. Nå gjøre han det meget godt,  vasker oljetanker om natten og tar strøjobber på dagtid, har ennå ikke kunnet jobbe et helt år grunnet språkundervisningen, og  tjener ikke nok til å oppfylle myndighetenes krav.

Derfor skal kone og sønn sendes ut, derfor skal treåringen Jasmina miste mor. 

Ville det være den store luksusen om regjeringen gikk inn  for en politikk som ikke torpederer familier?
«Jeg trodde at Norge var et rettferdig land, med en rettferdig asylpolitikk», sier Magomed. La oss håpe at han tilslutt får litt mer rett.

Om jeg tror praksis under  en borgerlig regjering ville bli annerledes? Vil lovverket endres slik at mann og kone og barn kan være sammen, at hensynet til barn som har vært her lenge må bety mer enn i dag?

Høyre alene eller Høyre og Frp – nei.  Høyre, V og KrF?  Ja, litt oppmykning. Hvis ikke vil noen av oss bli partiløse. Høyre, Frp, V og KrF?  Det skal mye til før en slik regjering blir en realitet, asyl- og flyktningepolitikken vil være et av flere vanskelige spørsmål.

Men det har skjedd politiske undere før, senest i 2005.

Gå til innlegget

Gaver, premisser og feilprioritering

Publisert nesten 7 år siden

Skal enkeltpersoner som gir milde gaver til i utgangspunktet gode tiltak, kunne legge premisser i strid med mottakers strategi? Eller føre til at et land i stedet for å basere seg på global kunnskap, satser på tiltak som bommer på målet?

Det dreier seg om  forretningsmannen Ole Ottersland  på Sørlandet. Det dreier seg om Bill Gates (som for øvrig vil donere hele sin formue, p.t. over 300 milliarder kroner, til veldedige formål) og Jens Stoltenberg.

Ottersland  ga et tilbud til Sørlandet sykehus. 25 mill.kr  til robotkirurgi for prostatakreft. Men – den måtte plasseres ved sykehuset i Arendal, ikke i Kristiansand.   Har man fulgt med i striden mellom de to sykehusene og de to fylkene (som for lengst burde vært slått sammen til ett Agder-fylke), er det ikke vanskelig å forstå bakgrunnen for gaven.

Sykehusdirektøren fastholdt styrevedtaket om at all urologisk kreftkirurgi skal samles i Kristiansand, at roboten likevel kan plasseres i Arendal, betjent av kirurger fra begge sykehus, og at man i løpet av 5-7 år kunne få en robot også Kristiansand.  Dette var å gå lenger enn byråkratene i Helse-Sør, som mener at det er nok roboter i Norge, og at sørlandspasienter kan sendes til roboter med ledig kapasitet i Stavanger og Skien.

 Ottersland godtok ikke premisset om  Kristiansand og  langsiktigheten, og trakk derfor tilbudet om 25 mill.kr. tilbake. Utpressing? Forsøk på å diktere det offentlige?

Private gaver skal mottas med  stor takk – vi har for få av dem – men de må være uten premisser.  Et godt givereksempel:  Trond Mohn i Bergen har gitt over 700 millioner i pengegaver til  forskjellige formål innen utdanning, forskning og idrett, uten at han så langt jeg har sett knytter kontroversielle forbehold til dem (nylig har en leverandør protestert på at komplisert medisinsk utstyr skal vedlikeholdes av produsenten.

Så til en sak med større dimensjoner. Bill Gates har markert seg som en av hovedsponsorene  i det internasjonale vaksinefondet GAVI. Norge har fra starten for elleve år siden vært blant de største bidragsyterne, 500 mill.kr årlig.  Jens Stoltenberg satt i styret i finansieringsfondet til Gavi  til han ble statsminister i 2005. “ 

Spørsmålet er reist:  Er  vaksinering av verdens barn det beste tiltaket for  å redusere barnedødelighet ?

Jeg skal passe meg vel for antyde at jeg har noen som helst slags peiling på global barnehelse. Men jeg har litt peiling på Ola Didrik Saugstad, som i en artikkel i Morgenbladet retter skarp kritikk mot Norges holdning til dette spørsmålet.  Saugstad er professor i barnesykdommer,  trolig den barnelegen i Norge som er mest anerkjent internasjonalt og mest referert noensinne. Han har drevet banebrytende forskning som har vunnet gjenklang i internasjonale retningslinjer på området barnedødelighet. Blant hans mange utmerkelser er ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden  «for innsatsen hans for barnemedisinsk forsking.»

 Det er grunn til å være stolt over at statsministeren er engasjert i global barnehelse. Men Saugstad mener han har gjort en fundamental feil ved å legge vekt på vaksinering, «dette er ikke den mest effektive måten å redusere barnedødeligheten på». Saugstad fremholder at alle som arbeider seriøst med barnedødelighet er å redusere nyfødtdødelighet, særlig ved å bedre mors helsetilstand. «Og dette gjøres kanskje best ved å sikre unge kvinner skolegang og utdannelse, og dermed forhindre at unge jenter blir giftet bort å blir gravide».

Det er for tidlig fødsel, oksygenmangel ved fødselen og infeksjoner som er de viktigste dødsårsak for verdens nyfødte. Mors og barns helse henger sammen.

 Saugstad er glad for at vi for første gang har fått en stortingsmeldingen om global helse, men mener at den reflekterer Stoltenbergs synspunkter og «står i fare for å bli husket som en fiks idé fordi den er ensidig». Han spør: «Er det ikke på tide at vi får noen håndfaste vitenskapelige  rapporter om effekten av norsk satsning på feltet internasjonal mødre- og barnehelse?»

 Jeg synes spørsmålet bør engasjere handlingsorienterte Dagfinn Høybråten, som nå – takket være Jens Stoltenberg – er blitt styreleder i GAVI. Det kunne også være interessant å se en eventuell bekreftelse på om det er blitt slik forutsetningene sa: at markedskreftene ville sørge for at prisene på vaksiner, som følge av GAVIs storsatsing, skulle gå ned.  For noen år siden skrev Bistandaktuelt: "Så langt har dette ikke slått til. Ett legemiddelfirma, Glaxo-SmithKline, produserer for eksempel den nye kombinasjonsvaksinen – til ti ganger høyere pris enn de gamle enkeltvaksinene." Har dette endret seg i positiv retning? 

 Jeg vet ikke om fagmannen Ola Didrik Saugstads situasjonsforståelse er mer eller mindre dekkende enn Stoltenbergs og Gates. Men det er ikke vanskelig å være enig med ham i at «norske politikere må ikke la Bill Gates styre agendaene, det må forskning og vitenskapelig analyse gjøre».

Er det rett og slett slik at vi feilprioriterer vår innsats? At Saugstad har et poeng når han fremholder at «Norge bruker sine penger til å pådytte verden en analyse som verden i stor grad ikke er interessert i, og som i tillegg bommer på målet. Dette er kulturimperialisme»?

 

Gå til innlegget

Pinse - "fordi Jesus var russ"?

Publisert nesten 7 år siden

Om kirkens fødselsdag, den norske kirke som et resultat av misjonsvirksomhet, misjonsbegrept knyttet til Vestens ekspansjon, afrikansk prestehjelp til Norge

Er pinse fordi Jesus var russ? En prest fikk spørsmålet fra en ungdom, tilsynelatende i fullt alvor.  Og åpå nettet skriver Megg: ”Hva er Pinse egentlig? Er det noe kristne greier? Har spurt noen andre, men ingen som vet”.
Forvirringen rundt pinse er stor, for mange er helgen en ekstra fridag og markering av en gryende sommerfølelse. I år er temperaturene slik at det dennesidige nok vektlegges enda sterkere enn vanlig, Rogaland var varmest i landet en dag i denne uken, og Oslo har ikke hatt en varmere maidag siden 1946.
Navnet pinse kommer av det greske ordet pentekost, som betyr ”femtiende”, for det er femti dager mellom påske og pinse. Den kristne kirke feirer pinse fordi Gud sendte Den Hellige Ånd til jorden på en ny og helt avgjørende måte. Ånden forvandlet disiplenes feighet til frimodighet. Fra pinsedag av fikk ordetmisjonen ny og dynamisk mening. På mange måter er det riktig å kalle pinsen kirkens fødselsdag.

Den norske kirke er et resultat av misjonsvirksomhet. Evangeliet ble brakt til Norge og slo røtter her gjennom mennesker på reise. Fra første stund ble det gitt videre av mennesker på reise. Sagaen forteller om Leiv Eirikson at han ble sendt av kong Olav Trygvason til Grønland for å drive misjon. Ruiner etter domkirke og andre bygninger på det gamle bispesetet Gardar forteller at arbeidet bar frukt. Slik kan vi følge sporene av en misjonerende kirke i Norge via Island og Grønland, like til Newfoundland allerede før 1000-tallet. I mer enn 1000 år har vår kirke vært en misjonerende kirke.

I Norge er begrepet misjon blitt sterkt knyttet til noen av de religiøse bevegelsene på 18- og 1900-tallet. Å bringe evangeliet til alle folkeslag, var en hovedsak for misjonsbevegelsen. Det førte til at mange rogalendinger en tid var bedre bevandret i stedsnavn på Madagaskar enn i Norge.
Misjonsbevegelsen åpnet en lukket, nasjonal embedskirke for det folkelige, for frivillig initiativ, åpnet for verden utenforNorgeog for den universelle kirke. Misjonsbevegelsen ga også viktige impulser til den strukturen som senere vokste fram gjennom de kirkelige aktivitetene i rådskirkens regi. Misjonen har vært demokratibyggende – spør bare lederskapet i Madagaskar.

Misjon handler om kirkens offensive side. Og alt som er offensivt får gjerne noe ubehagelig over seg. Ordet offensive på engelsk uttrykker dette ved samtidig å bety ”offensiv” og ”støtende”.Å dele evangeliet må være et anstøt fordi evangeliet, som er ordet om korset, har anstøtelige trekk. Kirken må således regne med å møte motstand når den deler evangeliet med noen.

Men for noen mennesker er misjonsbegrepet blitt lukket, eller oppleves som problematisk, fordi de bærer på sår i møte med kristendommen. Ikke minst ser vi dette i saker om noen misjonærbarn som ble utsatt for overgrep - i en vid tolkning av ordet. Ordningen med at misjonærer både i Asia og Afrika måtte sende barna til en skole langt borte fra far og mor, eller lot dem bli hjemme på barnehjemmet i Stavanger, ble for noen en vond opplevelse, mens andre hadde det helt greit. Innen samme familie kunne barn ha helt ulike følelser.


Misjonsvirksomhetens plass i det vestlige ekspansjonsbildeter sammensatt og mangetydig. Den hadde et selvstendig anliggende: å utbre evangeliet til nytt liv, og den drev sin virksomhet på en måte som i det store og hele var mer kulturåpen, bevarende og fornyende enn annen vestlig innflytelse. Den bekreftet alle menneskers verdi og førte til betydelige sosiale reisninger. Misjonsbevegelsen fødte den økumeniske bevegelse, og den har gjort verden til et bedre sted å leve for millioner av mennesker. Samtidig var virksomheten preget av etnosentrisme (å gjøre sin egen kultur til målestokk for andre) og paternalisme i møte med ”den som er annerledes”.

Dette er en belastning hele kirken deler at misjonsbegrepet lenge ble så sterkt knyttet til Vestens ekspansjon - politisk, økonomisk, teknologisk og kulturelt. I ettertid har både samfunnet, det økumeniske kirkefellesskapet og misjonsbevegelsen tatt nødvendige oppgjørmed ideologiske og praktiske sider ved denne ekspansjonen. Den norske kirke har erkjent uheldige grep i forholdet til samiske folk og Romani-folket.

Etnosentriske og paternalistiske holdninger er dype trekk i den menneskelige natur. Derfor er det nødvendig at kirken har et vedvarende selvransakende lyspå hvordan de kommer til uttrykk. Kirkerådet har utfordret misjonsorganisasjonene til å identifisere de skillevegger de må rive ned i dag for å utvide kirkens forsonende og helbredende fellesskap. I 2009 driver organisasjonene i det store og hele sitt arbeid som samarbeidstiltak med selvstendige kirker. Det er de nasjonalkirkene som inviterer til spesifikke arbeidsoppgaver. Likevel kopler mange misjonsbegrepet med en overlegenhetstanke. Det kan ha sammenheng med at det er tungt å endre tradisjonelle bilder og oppfatninger. Jeg tror det er viktig at misjonsorganisasjonene kommuniserer svært tydelig de endringer de har gjennomgått og det nye globale mønstereti kirkens misjon.

Misjonsbegrepet rammes også av sammenbruddet av et absolutt sannhetsbegrep i det postmoderne samfunnet. Blant mange mennesker relativiseres sannhetsbegrepettil det som er sant for noen. Å hevde egen tro som sann i universell betydning stemples av disse som ”fundamentalisme”, respektløshet og arroganse.
Men Kirken må uansett som en bekjennende kirke holde fast ved sin tro på Jesus Kristus som ”veien, sannheten og livet”, og ta de praktiske konsekvenser av denne tro ved å dele den med alle og ved å bekjenne denne tro i en urettferdig verden.

Det hersker en viss kunnskapsløshet om misjonen. For noen år siden var jeg i Blånildalen i Etiopia. Det var folkefest hos gumuz-folket, og den norske ambassadøren kom i fly fra Addis Abeba. Bakgrunnen var at de nå fikk sin første bok på deres eget språk. Misjonærer hadde skapt et skriftspråk, og selv om Det nye testamente naturlig nok ble den første boken de fikk, vil det etter hvert kunne komme andre. Misjonen hadde gitt 450 000 mennesker et språk. Det er nokså nøyaktig det motsatte av kulturimperialisme, og de som i dag sitter lett henslengt ved cafebordet med cafelatten eller rødvinen sin og snakker lett nedlatende eller foraktelig om den store hvite misjonær som kommer og ødelegger de innfødtes kultur, de skulle ha vært med til Blånildalen den søndagen. Og dette er jo bare ett av de mange eksempler på hvordan misjonen har vært med på å styrke folkegruppers kulturelle identitet.

Kirkens Nødhjelp driver ikke misjon, organisasjonen arbeider med katastrofehjep i øyeblikket, og aller viktigst: langsiktig utviklingsarbeid. I Mali var det en muhammedaner som tok en lapp opp av lomma si og sa: ”Du skulle bare vite hva det har betydd for oss at dere fremmede har lært oss å lese. Det har gitt oss en helt ny selvrespekt”. Og så la han til – med et lite smil: ”Allah er stor, men Kirkens Nødhjelp er større”. Misjonsorganisasjonene driver også utviklingsarbeid.

Tyngdepunktet i kristenheten har flyttet seg, enveis-påvirkningen er blitt en tovei-kommunikasjon og har gjort at Den norske kirke har lyttet og åpnet seg for impulsene og inspirasjonen fra den verdensvide kirke, særlig fra kirkene i sør.

Vi må ta inn over oss de kulturelle endringersom i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, i dag har fått et dynamisk, misjonerende, frimodig og sterkt preg om langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever. I dag får den norske kirke prestehjelp fra Afrika. Den ring som Det norske Misjonsselskap i Stavanger begynte å arbeide på i 1842, er blitt hel. 

Blogglisten


Gå til innlegget

Folkekirkens fremtid

Publisert nesten 7 år siden

Mandag 21.mai – FNs internasjonale dag for kulturelt mangfold - er Staten blitt konfesjonsfri og Den norske kirke mer fristilt som trossamfunn. . Begge deler er nødvendig, men ikke tilstrekkelig, om trosfriheten skal sikres i det norske samfunnet.

Verdigrunnlaget «forbliver vor kristne og humanistiske Arv»., dessuten «Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne».  Med andre ord trosfrihet, respekt for ulikhet og vern av minoriteter.

Dette betyr  ikke at statskirken er forsvunnet, men kirkens bånd til Staten svekkes. Den norske kirke skal ha særskilt forankring i Grunnloven, §16 sier  at «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skulle understøttes paa lige Linje.»

Vi kommer fortsatt til å være i en situasjon der grupper vil angripe Statens  forankring i et kristent-humanistisk verdigrunnlag, vil endre formålsparagrafer i skolen. Så langt innebærer endringene:

• Den norske kirke blir ikke et eget rettssubjekt.
• Kongen – dvs Regjeringen eller departementet – kan reise læresak vedrørende en biskop, skal vurdere de rettslige vilkårene for eksempel om et læreavvik er så omfattende, sentralt og vedvarende at det oppfyller lovens vilkår for avskjed.
•Staten skal lønne og ha arbeidsgiveransvaret for biskoper, proster, prester, og disse skal fortsatt skal være statstjenestemenn.
• Regional og sentral kirkelige administrasjonen skal fortsatt være en del av statsforvaltningen. • Forvaltningsloven og offentlighetsloven skal fortsatt gjelde for lovbestemte kirkelige organer. • Kommunene skal ha lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet, og kommunale representasjon i kirkelig fellesråd videreføres.

Vedtaket er et viktig skritt på veien mot fullt skille, et skille Den norske kirke ønsker, men ser at det trengs tid og overgangsordninger. Neste skritt er at presteskapet ikke lengre skal være statsansatt. 

Noen synes man går altfor langt, og aksjonerer, «ta ikke Jesus ut av Grunnloven». Menfolket har ikke mistet sin kirke og kommer ikke - i alle fall neppe i første omgang  - til å merke noen forskjeller i det daglig.

Den norske kirke har vært mer en kommunekirke enn en statskirke, rundt 2/3 av bevilgningene kommer fra kommunebudsjettene. I fremtiden må nok kirken selv sørge for å økt inntektene gjennom systematisert givertjeneste  og innsamlingsarbeid    .
 
Stat og kirke er på linje når det gjelder fremtiden:
«Det er jo ikke gjennom paragrafer man forankrer kristendommen i samfunnet, men gjennom måten folkekirken bærer kultur, tradisjoner og verdier på» (Jens Stoltenberg, statsminister).
«Endringene har ikke noe med en  eventuell avkristning av Norge å gjøre. Det er andre forhold enn lovbestemmelser som avgjør kristendommens fremtid i Norge. Det kristne fellesskapet kan ikke grunnlovfestes» (Svein Arne Lindøe, leder i Kirkerådet)    Den kristne enhetskulturen har i praksis opphørt å eksistere. Den har til dels smuldret opp innenfra, og den er under angrep utenfra. Både fra de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i lovverk og i praktisk politikk.

I Norge har det foregått en stille og langsom endring fra ortodoksiens epoke til postmodernismens super-individualisme. Livsfølelse og selvforståelse er endret:
- fra Gud der ute til Gud her inne i meg
- fra tro som det å holde for sant til tro som tillit, trygghet, tilhørighet,
- fra forståelsen av verden som et hierarkisk ordnet system med Gud øverst, til et flatt forvirrende system uten en klar forankring
- fra lydighet til selvrealisering

Dette betyr at en 1000-årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av. Veien mot fullt skille stat-kirke er et uttrykk for endringene.

Den norske kirke har i generasjoner hatt en sentral offentlig rolle og den har vært, og er, viktig i folks liv. Noen vil hevde at den gjennom sin offentlige stilling har bidratt til å være vårt ”kulturelle lim” gjennom tidene, at den har virket samlende. Andre vil tvert imot hevde at den har virket splittende.  Uansett – kirken  har spilt en viktig rolle ved nasjonale  markeringer og andre offentlige hendelser, og den er en betydelig kultur- og tradisjonsbærer.
En kirke representerer for  mange noe varig som alltid har vært, og som alltid vil være. Den norske kirke vil  derfor for mange representere en stabilitet i en tid med mange og raske  forandringer. Jeg tror derfor det er klokt av statskirkens avvikling gjøres over litt tid.
Til de som er bekymret, Per Olaf Lundteigen i Politisk Kvarter i morges er en av dem, for måten kirken vil møte enkeltmennesker på fremover, vil jeg si med frimodighet: Kirken er mer til stede der folk er enn jeg møtte på 70-, 80- og 90-tallet.. Forkynner evangeliet oftere uten en lovisk klang i stemmen. Styrker livsmotet og bidrar til at kjærlighetens gjenskapermakt, selve nåden, får rense, fornye og gjenopprette menneskers liv og samliv.

I en inkluderende folkekirke er jeg overbevist om at de holdninger og samværsformer, det liv og de aktiviteter som preger kirken til daglig, vil være langt viktigere for oppslutning og interesse enn kirkeordningen.

Hva vil det si å være folkekirke ? Hvordan kan utfordringen til kirken i samtiden, med å være der menneskene er, knyttes sammen med kirkens indre liv?  Har den  gitt folk flest grunn til å tolke kristne verdier som moralisme, sneversynthet og dømmesyke? Er det noe med troens uttrykksform som må gjennomtenkes, lutres og fornyes? Blir  kristne opplevd som kritiske dørvoktere der vi skulle være opptatt av å være utropere og innbydere? Kirken skal veilede i liv og lære etter beste skjønn og på grunnlag av Guds ord, men ikke analysere hjerter eller sette seg til doms over motiver.

Folkekirken er inkluderende når den er tjenende. Det er viktig at vi bryr oss om hverandre som hele mennesker, ikke bare åndelige vesener. Mange går med store sår etter møtet med kristne miljøer. De var interessante så lenge det dreide seg om omvendelse og frelste sjeler, men livskampen og hverdagslivet deres var ikke så interessant. Ikke på noe punkt kommer vi så nær blasfemien, gudsbespottelsen, som når vi setter oss i Guds sted for å felle dommen over hvem som egentlig hører Ham til og hvem som ikke gjør det.

Kirken skal veilede i liv og lære, ikke analysere hjerter. Ikke sette seg til doms over motiver. Ikke gi seg ut på lukeoppgaver som Herren har forbeholdt seg selv. Ikke skape noe A-  og B-lag.

I en folkekirke er vi flinkere til å dele svakhet. Det betyr å lytte til hverandre uten å bli skremt. Å ikke moralisere eller komme med gode råd. Å gi personlig støtte selv om en er uenig i et menneskes valg og handlemåte. Å ikke straffe hverandre med taushet eller å slutte å hilse. Å ikke gjøre forskjell på folk, ikke å gradere lidelse slik at en med kreft får stor omsorg mens en med psykiatrisk pasient føler seg tilsidesatt.

En folkekirke må ha orden i sitt eget forhold til etisk veiledning og verdiformidling på den ene siden, og forståelse, omsorg og kjærlighet til menneskene på den annen. Respekt for andre menneskers valg av levemåte er ikke ensbetydende med aksept eller legitimering av de samme valg.

Mellommenneskelige forhold er stadig gjenstand for forandringer og meningsforskjeller, Men slike forskjeller bør ikke anfekte vår gudstro eller vår kirkes bekjennelse. Derfor bør vi nærme oss menneskers forskjelligartede virkelighet med ydmyk respekt.

Mange plukker ut enkeltord fra Bibelen som belegg for sine menneskebud. Men det er bare i lys av hele Bibelen at vi kan se hva det enkelte ord betyr. Det er bare gjennom det prismet som Kristus selv er, at vi får lys over Ordet og at Skriften blir klar nok.

Jesus  slo ikke av på kravet til rettferdighet, sannhet og renhet. Samtidig viste han en uendelig omsorg for dem som ikke maktet å leve opp til disse krav.

Det var bare en gruppe mennesker Jesus skånselsløst gikk til angrep på med hele sin kraft og overbevisning: Det var de som hadde maktet å oppfylle såpass mye av lovens krav at de innbilte seg å være rettferdige og derfor viste forakt og medlidenhet overfor andre.

Blogglisten

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 2765 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
12 dager siden / 2346 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
11 dager siden / 2243 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
7 dager siden / 2130 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
21 dager siden / 2076 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1632 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 1450 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere