Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Norske verdier i globalisert verden?

Publisert rundt 6 år siden

Finnes det noe som heter norske verdier? Geitosten, kjerringa og Oddvar Brå med staven, fossekallen, Hjallis, selbuvotten, Telemarksbunad, Marit Bjørgen, hytta?

17.mai er nasjonens mektige pulsslag som får det til å blåse hornmusikk i bunadkledde bryst landet rundt. Helt siden Henrik Wergelands "et fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange" har vi marsjert gjennom regn eller pollen, i kuling eller mild medvind til skolekorpsenes sousa-takter. Norge i rødt, hvit og blått, men også i brunt, gult og svart
Har det mening å feire en nasjonal dag i globaliseringens tid, når nasjonalisme mange steder i verden får aggressivt uttrykk?
Negativ nasjonalisme ytrer seg gjerne på to hovedmåter: iundertrykkelsen av minoriteter innenfor landets grenser og i territorial ekspansjon på naboens bekostning. Kanskje det på begge disse punkter historisk er et mindre skille mellom den norske og den negative nasjonalisme enn mange tror. Stikkord: samer og tatere. Og for å være aktuell, i en litt annen setting: Sigøynere.

En studie av studie av skoleelevers 17. mai-taler, viser at «Norge er et unikt og flott land» er en gjenganger.Vi kan og skal feire vår nasjonaldag hvis 
- vår kjærlighet til fedreland og stolthet over vår historie ikke går på bekostning av andres rett til frihet
- vår feiring ikke sprer nasjonalismens gift
- vi feirer i ydmykhet og takknemlighet, ikke i selvgodhetens blinde triumf                                           - vi unngår anklagene om» ” den klebrige sentimentaliteten og vemmelige selvforherligelsen”.
- vi forplikter oss til å kjempe for andres frihet og rett. Barnetogets vei gjennom verden er ikke maktens vei, men tillitens og tilgivelsens vei 

Det er ingen motsetning mellom et sterkt nasjonalt - eller lokalt ståsted - og et vidt utsyn og forpliktende vilje til medlevende engasjement i den verden vi blir en stadig mer integrert del av. Tvert imot er det slik at dess sterkere røtter en har, jo tryggere og åpnere kan en være i møtet med det fremmede.
Det virkelig provinsielle i Norge er ikke ”Ja, vi elsker”, bunaden og det korsmerkede norske flagget, men deler av den politiske, kulturelle og akademiske elitens lille selvsikkerhet på egne og nasjonens vegne. Folk som fnyser foraktelig av det norske og skal være så internasjonale, kan raskt bli offer for så mye underlig «lærdoms vær og vind» som det står i en gammel bok.
Uten forankring er det lett å drive av med vinden - uten å vite hvor den kommer fra og uten å vite hvor den bærer.

Olav Duun skrev hele livet om Namdalen - men gjennom det favnet han alt menneskelig.
Olav H.Hauge stelte sine epletrær i Ulvik om dagen og oversatte japanske haiku-dikt om kvelden.

Så lenge nasjonal identitet blir betraktet som en unik farge i et stort, internasjonalt spektrum, har den verdi. Ja ikke bare det, den kan være en positiv, formende kraft. Ingen andre kan utforme sitt språk og sine verdier akkurat på denne måten, med våre tradisjoner. Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, må de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Her ligger verdien av det nasjonale. Nettopp i en tid preget av stadig økende globalisering, trenger vi å minnes Vinjes ord om at 
"Dei største Tankar vi altid faa 
af Verdens det store Vit; 
men desse Tankar dei brjotast maa 
lik Straaler af Soli, som altid faa 
i kver si Bylgje ein annan Lit" 

Fred og frihet forplikter til kamp mot umenneskeligheten i alle dens skikkelser og forgreninger. Mot alliansene mellom makten og dumheten, den som frembringer uretten og lar den skje. Mot selvhevdelsen på andres bekostning, mot fremmedfrykten og fremmedhatet.

Vår egen frihet kan bare overleve hvis vi deler den med andre. Derfor kan ikke 17.mai brukes på en bedre måte enn ved å spørre: Hvordan kan vi med våre handlinger, våre politiske valg, vårt pengeforbruk, vår måte å leve på, gjøre friheten større for hverandre?
Gjør vi det, kan vi trygt svinge våre norske flagg og vite at gleden over å være norsk ikke trenger å være en trussel mot alt som ikke er det. 

Noen verdier blir det mindre av jo mer man deler. Det gjelder materielle verdier som penger, ting og makt. Men andre livsverdier blir det mer av jo mer man deler. Det gjelder vennskap, kjærlighet, tro, håp, såkorn og settepoteter – og også kulturarven og den forpliktende frihet.
Vår aller kosteligste kulturarv, sa vår store dikter Sigrid Undset en gang, er de moralske begreper, de gamle ordene: visdom, rettferdighet, sannhet, barmhjertighet, måtehold og tapperhet.

Frihetsdagen 17.mai er en utmerket anledning til å pusse støv av de gamle blanke ordene. De representerer verdier som hører med blant alt det som står i fare for å bli glemt – ikke om 100 år, men i morgen. Og det har vi ikke råd til.

Gå til innlegget

Kirke, miljø, "stemme grønt", Frp

Publisert rundt 6 år siden

Ros til Kirkemøtets engasjenment i vår tids store utfordring: Klimaspørsmålet.Skepsis til detaljeringsgrad og anbefaling som kan tolkes som en støtte til bestemte partier - dessuten må andre saker telle med. Også om venstresosialister før og Frp nå

Ja! Helheten i skaperverket trues av overforbruk, press på ressursene, og forurensning av jord, luft og vann. Gud satte oss til å forvalte naturen, hegne og vokte om den til hans ære og alles beste.

Ja! Atmosfæren er et globalt fellesgode. Klimaforandringene som følger av for store utslipp av forurensende gasser rammer alle. Men de rammer ikke likt. Og ansvaret for utslippene er ulikt fordelt. Det er de fattigste land og regioner som er mest utsatt. FNs klimapanel har anslått utviklingslandene til å være dobbelt så sårbare for klimaendringene, som det i-landene er. Samtidig er det uten tvil de rike landene som står for mesteparten av forurensningen. Også klimapolitikken er et spørsmål om global rettferdighet.

Ja! Derfor er det riktig og viktig at Den norske kirke nå tydeligere enn før erkjenner at vårt felles livsgrunnlag på jorden er truet, at vi i våre vestlige forbrukersamfunn bærer en stor del av ansvaret for dette, atetiske hensyn må gå foran økonomisk avkastning, og strengere etiske retningslinjer må ligge til grunn for investeringene.

Ja! Den nye gudstjenesten legger godt til rette for konkretiseringer under forbønnen, for eksempel å be for en ansvarlig forvaltning av petroleumsressursene og SPU (Statens Pensjonsfond Utland), og omlegging til fornybar energi. Også bønn med og for de som rammes av klimaendringene, og om nye ideer til å løse de sammensatte utfordringene vi står overfor.

Ja! Kirkemøtet støtter kravene fra Klimavalg 2013 om å kutte norske utslipp i henhold til FNs anbefalinger, at begrepet klimarettferdighet gis konkret innhold, økt satsing på ny næringsutvikling gjennom grønne arbeidsplasser, redusert tempo i oljeutvinningen, tilrettelegging for at norske innbyggere kan gjøre klimavennlige valg og en klimapolitikk som tar solidaritet mellom generasjonene på alvor.

Ja! Det er konstruktivt når Kirkemøtet ber norske myndigheter setter ned en bredt sammensatt kommisjon som retter søkelys på de etiske utfordringene Norge står overfor på grunn av dagens forvaltningsregime av de norske petroleumsressursene. Det er naturlig at både industri og næringsliv, fagbevegelse, miljøbevegelse og religions- og livssynssamfunn inviteres med i dette arbeidet.                                 Dette faller på flere måter sammen med oppfordringen fraBellona og syv andre miljøorganisasjoner om en konsekvensutredning av togradersmålet.

Men! Kirken skal bidra til etisk tenkning og bevisstgjøring . Men den har ikke uten videre en særegen kompetanse i samfunnsspørsmål, og den kan ikke alltid levere svar på utfordringer som er kvalifisert på en særlig måte. Kirken kan – og bør – peke på viktigheten av å investere i fattige land, på en måte som kommer fattige mennesker til gode. Men Kirkemøtet er på bortebane når det vedtar at dette skal skje innen ti år gjennom 10 pst av Statens Pensjonsfond Utland. Kirken skal ikke være detaljist, men grossist.

Ja! Kirken oppfordrer de politiske partiene og mediene til å gjøre klimasaken til et hovedspørsmål i valgkampen.

Obs! Både de etiske refleksjoner og denne oppfordringen bør gi gode innspill til den enkeltes valg av stemmeseddel.

Men: Det er også andre viktige spørsmål som bør telle med. Bioteknologiens mange utfordringer. Jesu ord om at «jeg var sulten, og dere ga meg noe å spise, jeg var tørst, og dere ga meg noe å drikke, jeg var fremmed, og dere tok imot meg, jeg var naken, og dere ga meg klær, jeg var syk, og dere besøkte meg, jeg var i fengsel, og dere besøkte meg».  Osv.

Uheldig: Den norske kirkes ord om at alle medlemmer «oppfordres til å la hensynet til forsvarlig klimapolitikk avgjøre deres stemmegivning ved årets stortingsvalg», blir for sterk og ubeskyttet. Særlig når Kirkens Informasjonstjeneste forsterker dette ved å skrive at dette innebærer at Kirkemøtet oppfordrer kirkens medlemmer til å stemme «grønt».

Lytt! Kirken bør i sin kommunikasjon merke seg  det Anders Anundsen (Frp) sa om problematikken i Dagsnytt 18 tirsdag. Bjørn Lian, sokneprest og leder av Frps kommunestyregruppe i Karlsøy i Troms sier også noe vi kirken skal ta med seg: «Da jeg var ung var det venstresosialister som hadde problemer med å få jobb i kirken. Nå er det vi i Frp». Lian mener at han selv ikke har fått kirkestillinger han ønsket, «på grunn av min politiske holdning». Mange politisk radikale har sagt dette – med grunn – i tidligere år.

Konklusjon:  I forhold til samfunnet skal kirken være på helikopterets avstand – nær nok til å se hva som foregår, fjernt nok til å få et perspektiv på detaljene. Og i enkelte sammenhenger er det lurt å ta med seg Hemingways ord: «Don’tell them, show them»

 

 

Gå til innlegget

Samlivsetikk i endring

Publisert over 6 år siden

Bør samboere (hetero eller homofilt) kunne vigsles eller ordineres? Nei. 5-4. Likekjønnet ekteskapsinngåelse: Ja. 6-3. Forbønnsliturgi for borgerlig inngått likekjønnet ekteskap: Ja. 7-2

Dette er kortformen av mer en tre års drøfting av teologiske, etiske og ordningsmessige aspekter ved spørsmål knyttet til ekteskap og samliv. Kirken har vært utfordret av synspunkter og praksis som har gjort seg gjeldende i samfunnet. Normer og holdninger knyttet til seksualitet og samlivsformer har vært i stor endring, og mye av dette er også gjenspeilet i lovendringer.

Bispemøtets samlivsutvalg(3 biskoper, 2 prester, 2 fra Teologisk fakultet, 1 fra Menighetsfakultetet og 1 fra Misjonshøyskolen) har i mer enn tre år utredet Den norske kirkes forståelse av ekteskapet som institusjon i et teologisk, kulturelt og rettslig perspektiv. Utvalget har lagt premisser for kirkelig samlivsetisk tenkning og veiledning, og for vedtak som Bispemøtet og Kirkemøtet senere vil fatte.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at nettopp disse spørsmålene vil bli energitappende kampsaker ved valg til nye bispedømmeråd og dermed Kirkerådet.


Utredningen skaper ikke enighet. Men forhåpentlig er den et skritt på veien til økt forståelse. Og den understreker århundrers erfaring: I noen sammenhenger er det som tidligere ble oppfattet som ”Guds klare og entydige ord”, blitt modifisert og nyansert slik at det er åpnet for en ny holdning og praksis. Når en i ettertid likevel ser at bibeltekstene har klare åpninger for endring, er det en innsikt i tekstene som ble vunnet nettopp som en del av selve endringsprosessen.


Fremdeles vil det rå sterk uenighet om samlivsetiske spørsmål i Den norske kirke. Fremdeles vil Den norske kirke bestå. Dette er ikke en sak om det kirken står og faller med: evangeliet om rettferdiggjørelsen ved troen på Jesus Kristus.


Først og sist dreier det seg om hvordan man leser og forstår Bibelen. Det handler om spenningen mellom bevaringsvilje av det vi har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring. 


Mange opplever at det nye synet på homofilt samliv bryter med deres egen overbevisning om Bibelens status som norm for liv og lære. Men også vi som befinner oss på den andre siden, føler at vårt standpunkt bygger på Jesu liv og lære. Vi  kjenner i økende grad at dette er et standpunkt som har mye felles med en situasjon man har opplevd tidligere – nemlig at et tradisjonelt syn gradvis endres.


Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det som den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring. Kirken har endret syn i mange forhold, eksempelvis slaveri, gjengifte, skilsmisse, selvmord  og kvinners prestetjeneste . Slike endringer henger sammen med at en ser annerledes på skriftsteder ut fra samfunnsendringer som allerede har skjedd. 


Men det er også viktig å minne om at menneskenes rettigheter har vokst fram gjennom en århundrelang modning av menneskesynet. Antakelig ville ikke denne ha funnet sted utenfor en kristen kulturkontekst, for den har blant annet sitt utspring i middelalderens kristne kultur. Denne modningsprosessen var medvirkende til ideen om menneskerettighetene – og en gradvis utviding av anerkjennelse for ulike menneskegrupper; slaver, kvinner, barn.


Jeg mener at i altfor stor grad har vår kirke forsømt seg, og i forkynnelsen latt være å vise for menigheten at det faktisk er mulig å tolke og tyde skriften på forskjellig måte. Er det derfor Bibelen blir en uinteressant bok for det moderne menneske som er lært opp til å tenke kritisk?


Noen bruker bibeltekster  mot grunnleggende verdier som sannhet, rettferdighet, menneskeverd og frihet. Andre mener er det er nettopp dette det bibelske syn på mennesket forkynner.

I en uttalelse noen år tilbake erkjente Den norske kirke lærenemnd at kirkens tro og praksis i Skriftens lys kan vise seg å være feilaktig. ”Det at Skriften betraktes som øverste norm, må føre til at kirken hele tiden arbeider med å forstå Skriften og dens budskap. Dette henger sammen med at lesning av Skriften også alltid innebærer fortolkning”.


Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen.  I arbeidet med å forstå Bibelens tekster  hører det derfor med å vurdere hvordan sosiale strukturer og kulturelle mønstre som den gang var utbredte og innflytelsesrike, er blitt endret og brutt opp under nye livsbetingelse.  I historiens løp har kirkens holdning i en del etiske spørsmål vært farget av omgivelsene, av den ”alminnelige” oppfatning. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. 


Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer. I dag er det større oppmerksomhet knyttet til hvordan tekstenes råd og formaninger ble påvirket av ulike sosiale og kulturelle forhold. Lærenemndas flertall  har sagt det slik: «En direkte overføring av de tekstene som omhandler homofil praksis til vår tid, uten øye for denne kulturforskjellen, vil etter vår mening være en feiltolkning. Trusselen mot ekteskapet i dag er imidlertid mer den heterofile samlivspraksis som råder, enn at homofile kvinner og menn gis kirkelig aksept på å leve ut sin kjærlighet i trofaste og ansvarlige parforhold.  Å frata mennesker denne muligheten til å utfolde sin kjærlighet på en ansvarlig måte, kan oppleves som en krenkelse av deres menneskeverd. Det er viktig for kirken at homofile også kan forstå seg selv positivt som skapt i Guds bilde og under Guds omsorg med sine liv.»


Fem  refleksjoner rundt den debatten om samlivsetikk som kommer etter den aktuelle utredningen:


1. Når det i kirken etter hvert blir nye flertall i vanskelige spørsmål, f.eks. kirkelig vielse av likekjønnede,  bør man passe seg vel for å opptre mot det nye mindretall - de som vil holde fast på kirkens syn slik det har blitt tolket gjennom tidene - på samme måte som f.eks den lenge lille gruppen som gikk inn for kvinnelige prester, ble møtt av det daværende overveldende flertall.

2. Det nye flertall må passe seg for den intolerante toleransen, passe seg for at man blir så opptatt av toleranse at man ikke ser ens egen intoleranse overfor den teologiske høyresiden. Jo mer autoritær man er, og jo lenger ut på den ene eller andre siden man står, jo mindre tolerant er man gjerne for ytringer som går imot ens eget syn.

3. Mens det tidligere var vanskelig å inneha det som er kalt en liberal posisjon i kirken, er det i dag nesten like vanskelig å ha et konservativt ståsted (i den grad slike merkelapper har noen mening). Det er i offentligheten mindre rom igjen for den teologiske høyresiden. I og med at liberale synspunkter har fått større plass, er kirken på en måte gjort smalere, mens takhøyden er hevet.

4. Det må ikke være mediers og andre meningsbæreres ”korrekt politiske sentrumsekstremisme” som definerer kirkens ståsted og holdning.

5. Kjærligheten går ikke utenom tvilen, men gjennom den – på vei mot sannheten. Det bør skape ydmykhet i stedet for skråsikkerhet.


"Vi skal overlate fortiden til Guds nåde, nåtiden til Guds barmhjertighet og fremtiden til Guds ledelse"  (Kirkefaderen Augustin")

Gå til innlegget

Kirken og Lofoten

Publisert over 6 år siden

Kirkekamp mot det som kan bli oljeleting i Lofoten og Vesterålen?

«Jeg håper mange krefter i kirken nå vil stå sammen med miljøbevegelsen i kampen for varsomhet i disse prosessene. Jeg tror både kirkelige organisasjoner og miljøbevegelsen vil være

I min tid som leder i Kirkerådet behandlet Kirkemøtet i 2003 en sak med overskriften ”Vern om havet”. Bakgrunnen var ikke minst Den norske kirkes engasjement mot farene ved de radioaktive utslippene fra Sellafield i England. Vi hadde da et særlig søkelys på sårbarheten for de livsviktige gyteområdene for torsk i Lofoten.

Daværende olje- og energiminister prøvde å avspore debatten med å henvise kirken til det som ble kalt ”indre anliggender”. Men teologien har en grunntenkning om skaperverket, og miljøspørsmålet er det aller, aller viktigste verdispørsmålet i årene som kommer.

Gud har betrodd menneskene oppgaven som forvaltere av skaperverket. Dette oppdraget har verden sviktet. Vi registrerer klare sammenhengermellom menneskelig aktivitet og klimaendringer.

Mennesket er både forvalter og samtidig innfelt i skaperverkets vev. Dersom vi fjerner oss fra skaperverket, fjerner vi oss også fra Skaperen.
Det er dette som vi nå ser i stadig større grad rundt om i verden, og det er først og fremst de neste generasjoner og de fattige landene som vil få de negative utslagene.

Jorden er en vevuten sømmer, som ingen har rett til å rive i stykker.
Vi er satt til å forvalte skaperverket på en måte som gjør at vi kan levere jorden videretil generasjoner etter oss på en forsvarlig måte. Hva skal vi utnytte av ressurser med de kunnskaper og den teknologi vi har i dag - og hva skal vi la ligge til våre etterkommere? Dette spørsmålet besvares ofte med: Vi gjør det som er økonomisk lønnsomt.

 Fra et kristent ståsted kan det gis et annet svar: La oss gjøre det som er forsvarligfor miljøet og våre etterkommere. Dette er et avgjørende verdivalget vi som mennesker står overfor!
Alvorlige rapporter fra FNs klimapanel gir en vitenskapelig begrunnelse for at global oppvarming er en miljøutfordring i særklasse.

Atmosfæren er et globalt fellesgode. Klimaforandringene som følger av for store utslipp av forurensende gasser rammer alle. Men de rammer ikke likt. Og ansvaret for utslippene er ulikt fordelt. Igjen er det slik at det er de fattigste land og regioner som er mest utsatt. FNs klimapanel har anslått utviklingslandene til å være dobbelt så sårbare for klimaendringene, som det i-landene er. Samtidig er det uten tvil de rike landene som står for mesteparten av forurensningen. Også klimapolitikken er et spørsmål om global rettferdighet.

I verden anno 2013 roper både de og naturen og mennesker i fattige og sårbare land.
høyt til oss: Rovdrift, ødeleggelse og forurensing er i ferd med å nå yttergrensene av det som tåles.

Moder jord har nok til alles behov, men ikke til alles grådighet.

 



Gå til innlegget

Ekteskap bør inngås sivilt

Publisert over 6 år siden

Den nye biskopen i Agder, Stein Reinertsen, vier ikke fraskilte.

«Milde himmel» sier Ap-nestleder Helga Pedersen. «Trist, kirken må ikke bli så smal at dens posisjon som folkekirke trues», fremholder Lars Peder Brekk, parlamentarisk leder i Sp. Kristin Halvorsen i SV anbefaler Reinertsen å lese Paulus med litt mer romslighet, ens KrFs parlamentariske leder Hans Olav Syvertsen minne rom at kirken også i dette spørsmålet har to syn, og at han tror dene nye biskopen er i et meget klart mindretall.

Synet på skilsmisse og gjengifte endret seg sterkt i Den norske kirke de siste to generasjonene. Jeg husker godt at man lå 50-tallet kjente navnene på de ytterst få prestene som var skilt. Og helt frem til 70-årene kunne det være vanskelig for en skilt og gjengift prest å inneha et embete. I dag er spørsmålet stort sett udramatisk. For noen år siden ble biskop Per Oskar Kjølås skilt og giftet seg igjen – uten særlige reaksjoner. Når skilsmisse inntrer i nærmeste familie, har vi også sett hvordan teologer endrer standpunkt

Flere prester har gjennom årene nektet å vie fraskilte, og har argumentert med at Jesus og Paulus forbyr gjengifte. Andre prester har forsøkt å skille mellom den skyldige og uskyldige part, og har vært villige til å vie den uskyldige part. Stadig flere finner det vanskelig – for ikke å si umulig – å felle en slik dom.

Noen synes derfor at det er mest barmhjertig helt å nekte å vie fraskilte, og slik jeg oppfatter Reinertsen er han blant dem:  «I noen sammenhenger kan det være forståelig med et nei til gjengifte. Mens i andre situasjoner kan det være vanskelig, fordi livet kan være tøft og urettferdig. Noen ganger er det også viktig og rett at ekteskapet oppheves».

På spørsmål om når det kan være forståelig, svarer han: «Et eksempel kan være når et menneske som selv sier at det lever i et godt ekteskap, likevel bryter ut for å innlede et nytt forhold. Forpliktende kjærlighet er jo annet enn forelskelse». 

Andre synes det er så vanskelig å fordele «skyld» at man alltid vier fraskilte, noen også  under henvisning til at ekteskapsinngåelsen er en ”verdslig” ordning, og at en vigsel i kirken gir anledning til å forkynne evangeliet og et kristent syn på ekteskapet. Det sistnevnte synet får stadig større gjennomslagskraft.

I de aller fleste tilfellene synes jeg er ganske dristig for utenforstående å gradere skilsmissegrunner. Min prinsipielle holdning er at all ekteskapsinngåelse bør skje sivilt. Deretter kan de som ønsker det naturligvis gjerne ha en feiring/velsignelse i et trossamfunn, humanetisk forbund eller i en annen sammenheng. Med Mendelsohn og brudekjole og hele pakka.

Norge anno 2012 er samfunn der skilsmisse dessverre er blitt mer og mer vanlig. Mange gifter seg flere ganger, med store konsekvenser for barn og familie. Jeg er enig med Den norske kirkes Lærenemnd som fremholder at det er umulig å lese bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte i en slik situasjon uten å forholde seg til de spørsmålene som reises i mange menneskers liv.


Tolkningen av Bibelens ord har skjedd og skjer i en sammenheng der stadig flere av ulike grunner ikke makter å leve opp til høye idealer for samliv. Det er blitt tydeligere hvordan det å fastholde en restriktiv holdning vil kunne innebære store belastninger for dem som føler de kommer til kort i forhold til idealene. Slike trekk har vært med på å gi klangbunn for kirkens tolkning av bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte.

I Danmark har det vært foreslått et eget skilsmisse-ritual. I forkant av denne seremonien skal paret gå til en rekke samtaler som resulterer i et avskjedsbrev. Dette avskjedsbrevet leses opp under ritualet som også inneholder tekstlesing fra Bibelen. Begrunnelsen for dette er at ritualet setter livet inn i en større sammenheng, hjelper også med å fjerne fokus fra små ødeleggende konflikter, og strider ikke mot ekteskapets løfte om å holde sammen "inntil døden skiller dere ad".

I Norge har man vært skeptisk til dette, fordi det kan oppfattes som en legitimering av skilsmissen. Kirken bør ikke gi etter for en utvikling der stadig flere skiller seg og som er svært uheldig for barna.

Biskop Reinertsens forgjenger, Olav Skjevesland, har luftet en interessant tanke om å tilby en skriftemålsordningfør inngåelse av et nytt ekteskap. Etter samtaler med en prest, kunne den skilte ha avgitt et skriftemål som en del av forberedelsene til et nytt ekteskap. En slik ordning kunne i tydeligere grad ha ryddet opp i tidligere forhold.

Mer generelt: Hva er så det sentrale i kristen tro? Det er evangeliet, forstått som Guds virksomme løfter gjennom Jesus om tilgivelse, fellesskap og nytt liv for menneskeheten. Kristen tro må ikke primært sees på som tilslutning til bestemte oppfatninger eller konformitet med eller akseptasjon av bestemte moralske normer, selv om troen må ha et presist – og evangelisk – innhold.

Kristne må ikke feste troen sin i lovens krav, men i evangeliets gave og tilsigelse. Det er en alvorlig utfordring at så mange i dag oppfatter kirken først og fremst som forvalter av bestemte normer, og at mange opplever seg som tvunget til å distansere seg fra kirken fordi de får inntrykk av at den legger mer vekt på lovens krav enn på evangeliets løfte og fellesskapet som følger av det. Med forankring i vårt fellesskap om det sentrale som er gitt oss gjennom Guds gaver, er det kanskje også lettere å leve sammen med uenighet om etiske spørsmål, som for eksempel homofilispørsmålet. For det dreier seg ikke om Guds gaver gjennom evangeliet, men om hvordan vi forstår hva det er å leve et ansvarlig liv med vår neste.

Det har vært tider i kirken, i det minste i de meningsbærende deler av den, oppfatninger som ikke kritiserte slaveri, som var kritisk til at kvinner kunne ha fremtredende roller i samfunnslivet generelt og i kirken spesielt, eller som hadde et restriktivt syn på skilsmisse og gjengifte. I dag, derimot, dominerer andre standpunkter i disse spørsmålene, selv om de ikke er enerådende.  Jeg er uten videre enig med Lærenemnda når den konkluderer: «Dette gir grunn til ettertanke når det gjelder hvordan bibeltekster leses og forstås i kirken» 

 

 

«

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 2238 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
16 dager siden / 1966 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
23 dager siden / 1926 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
28 dager siden / 1781 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
16 dager siden / 1555 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1520 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
16 dager siden / 1244 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
19 dager siden / 1171 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
23 dager siden / 1103 visninger
Gal vurdering av Arendalsuka
av
Guri Hjeltnes
21 dager siden / 1060 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere