Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Kulturell miljøforsøpling

Publisert nesten 10 år siden

Banning - kulturell miljøforsøpling? Kunstnerisk virkemiddel? Språklig kreativitet? Manglende uttrykksevne? Åndsfattigdom?

Banning har sneket seg stadig inn i sammenhenger der vi før unngikk det. I fjernsynet bannes det mer enn noen gang i direktesendinger.

Nylig fikk jeg låne en DVD med første sesong med serien ”The Wire” som har gått på NRK-TV og har fått stor internasjonal ros. Jeg klarte imidlertid ikke å se mer enn halve første episode. Det ble for mye banning, og jeg har levd i miljøer som gjør at jeg skvetter ikke ved det første banneordet.

En historie fra min tid som sjefredaktør i Stavanger Aftenblad: Pinseaften 1990 ville SAS rykke inn en helside i de største avisene, i den hensikt å bedre forholdet til publikum etter en nettopp avsluttet "gå sakte"-aksjon blant flymekanikerne". Blikkfanget på toppen av helsiden og vi snakker ikke om tabloidformat) var et publikumssitat i 96- eller 108-punkt: "Jævla SAS".
Dette mislikte jeg. Det var banning, det var usedvanlig iøynefallende, og det skulle stå på en helside i ved siden av ledersiden, der jeg hadde en aktuell betraktning i forbindelse med den tilstundende
Jeg tok kontakt med annonsebyrået og gjorde det klart at selv om det ville koste avisen inntekter, kom det ikke på tale å bringe annonsen med den opprinnelige ordlys. Litt frem og tilbake, hvoretter jeg til slutt sa at jeg kunne akseptere blikkfanget "Sabla SAS", fordi leserne neppe ville oppfatte det som banning.
Det gjorde de heller ikke. SAS var også fornøyd, selskapet fikk desssuten som bonus avisomtale av vår reaksjon.

Jeg fikk støtte fra biskop Per Lønning (det fikk jeg ikke i alle saker da jeg senere ble Kirkerådsleder): "En del mennesker i dette land er tross alt ennå ikke så avstumpet at de ikke forbinder ord som "jævla" (=djevelsk) og "forbannet", med livets store utfordring: Den kamp mennesket tår i med demoniske krefter i og utenfor seg selv."
Senere kom det frem at "sabla" - i likhet med SAS - er av svensk opprinnelse; forklart av Illustrerad svensk ordbok som "mild svordom i st.f. Jækla o.dyl." Jeg mener likevel at dette langt på vei er en død metafor, nokså tappet for sitt opprinnelige innhold

Det var forøvrig samme vår at Oluf fra Raillkattlia i beste sendetid på fjernsynet krydret sine uttalelser med et og annet bannord. KrF-stortingsmann og indremisjonshøvding Gunnar Prestegård reagerte kraftig over dette urensede utslipp i beste sendetid, mens senere leder av Nobelkomiteen, den gang rektor ved universitetet i Tromsø, KrF'eren Ole Danbolt Mjøs, tok Oluf i forsvar: "Det dreier seg om kunstneriske virkemidler og kan ikke sees løsrevet fra den helheten de hører til.

Jeg reagerer fremdeles på banning slik den forekommer bl.a. i enkelte litterære eller filmatiske budskap, og i tv-innslag med idrettsutøveres utgydelser i både seier og tap, nesten blottet for annen artikulasjon og opplevelsesbeskrivelse. Samtidig er det åpenbart at til tider kan bannord ha en forsvarlig, klar kunstnerisk, menneske- og miljøskildrende effekt.

Professor Asbjørn Aarseth sa i forbindelse med debatten om banning i 1990 at "påkallelse av høyere makter og bruk av tabuord brukes som virkemiddel på visse stilnivå dramastiserende ordkunst. Men dette virkemidlets stilistiske funksjon i sosiale, ikke-litterære sammenhenger kan være både generelt språkforsterkende og miljø-indikerende ved at det signalsierer en språklig identitet, vil det i litteraturen bidra til en komisk virkning.Det vil si at banning hører til på et lavt stilnivå. En tragisk helt banner ikke: Per Gynt banner flittig i de første aktene, men fører et sobert språk mot slutten av femte akt".

Den som lytter nøye til radio og fjernsyn anno 2009 vil vel kunne være enig i at ikke i enhver situasjon eller sinnstilstand fremstår bannord som kriterium på kunstnerisk kvalitet. Når det går inflasjon i noe, forsvinner virkningen, man må ta i mer og mer uten at man likevel oppnår annet enn skuldertrekk

Jeg holder med Ole Danbolt Mjøs når det gjelder Oluf. Jeg ser de mange gode stilistiske, kunstneriske grep, som åpningen i Kiellands "Skipper Worse": "Lauritz - din Dævelunge! - op og klar vimpelen". Og jeg synes det er en treffende personkarakteristikk når Olav Aukrust i "Bil-beistet" beskriver Per Bakkens reaksjon da hesten som er spent for et lass gjødsel (vi snakker om 1920-tallet) blir skremt av en bil full av byfolk, og løper ut med et sørgelig resultat: "Satan, han salte, fortære og søkkje døkk ende i veret, og hakke og trakke dykk møyre, slik helvites elde som døkk, det skul'n betterde køyre ut over marki som møk!"

Det er ikke forfatteren som banner, banning blir i slike sammenhenger benyttet som personkarakteriserende eller miljøskildrende virkemiddel. Og de som er imot enhver bruk av bannord, har neppe reagert særlig over at Henrik Ibsen, ifølge litteraturviterne, nevner fanden 126 ganger i sine skuespill, pokker 37 ganger, helvede 15, dævel 32 osv. Og Bjørnstjerne Bjørnson lar personene banne 30 ganger bare i 1.akt av "Geografi og kjærlighet".

Kunstneriske virkemidler er det imidlertid vanskelig å få øye på i dataspille fra Segas:"The House of the Dead: Overkill".Rekordorganisasjonen Guinness har nemlig telt hvor mange ganger et banneord på fire bokstaver dukker opp i løpet av kampanjedelen, og de kom til 189. I snitt blir det én gang per minutt, og ordet står for tre prosent av spillets samlede dialog. Dermed får spillet den tvilsomme æren av å være det spillet i verden med mest banning.

Jeg tror kringkastingsselskaper og kanaler gjør klokt i å vurdere bruken av banning i forhåndsproduksjoner. De som ikke finner andre uttrykkeformer enn tirader av bannord når de på direkten skal meddele sine reaksjoner, kan med fordel grunne over det gamle ordtaket: "Sanning treng inga banning."
Men samtidig er det nok slik at de av oss som fremholder det 2.bud, gjør klokt i å tenke over det pater Kjell Arild Pollestad har sagt: "Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner enn blant mennesker som ber."

Gå til innlegget

Kongehuset, tilgivelse og Hamsun

Publisert nesten 10 år siden

Er det en skandale at Dronning Sonja deltar på en feiring av 150-årsmakeringen av Knut Hamsun? Er en slik markering  nærmest forræderisk ovenfor verdier vi deler som mennesker?  Er det som å feire et bilde av Adolf Hitler og si at det vi gjør er å feire selve bilde, ikke motivet?

 Nicolas Tozer, styremedlem i The International Raoul Wallenberg Foundation  ja på alt dette i et brev til Slottet.

Spørsmålene reflekterer en problemstilling som det norske samfunnet har måttet leve med siden 2.verdenskrig.  Jeg skjønner Tozers  reaksjoner og holdningene hos mange   som hadde slektninger som ble torturert og henrettet, eller som svømte i olje etter tyske torpederinger. Men jeg ser opp til dem som klarer å tilgi selv de verste overgrep. ”Tilgivelse er veldig grunnleggende i livet mitt. Jeg har mange ganger vært avhengig av både å gi og få tilgivelse. Det kan være et beintøft valg å ta. Jeg kan være sint som bare det. Men hva gjør det med oss å gå rundt og være sinte og bitre?"  sa Aslaug Klungland til Dagbladet et halvt år etter at mannen ble skutt og drept under Nokas-ranet. I flere intervjuer har hun fortalt om tryggheten i Gud og at hun ikke er bitter på ham som drepte mannen: ” Hvis drapsmannen kom og ba om tilgivelse, ville han blitt fri selv om han satt inne”.

Gud ønsker å tilgi alle som ber ham om det heter det i Salmene 86,5. ”For du er god og tilgir gjerne; Herre, du er rik på miskunn mot alle som påkaller deg”- Men tilgivelse er også  et allmennmenneskelig fenomen. Mange  forfattere og tenkere har  vært opptatt av dette. Mange av  oss har strevet med å tilgi, mange har ønsket tilgivelse.

Likevel – det er mye sant i Sigrid Undsets ord: Å forstå alt skal jo være å tilgi alt - men Gud fri meg for de mennesker som tilgir for meget.

Simon Wiesenthal har sagt at ingen har rett til å tilgi på vegne av nazismens ofre.   Da kong Harald på en slottsmiddag siterte fra ”Paa gjengrodde stier”, tolket mange dette som  en utstrakt tilgivelsens hånd, noen til og med som en oppreisning,  for Hamsuns svik, i alle fall som en forsoning. ”Det er en tid for å samle stener og det er en tid for å kaste stener. De fleste stener må være kastet nå”.  

Jeg tror ikke Kongen ønsket å gå så langt slom  han  gjorde da han i tale ved avdukningen av partisanmonumentet i Kiberg i 1992 sa at ”jeg er redd vi urettmessig kan ha påført enkelte store personlige belastninger i skyggen av den kalde krigen”, og at ”det kan være smertelig å måtte se historie i et nytt lys. Jeg har en spesiell følelse av dette når jeg står her foran et monument over en del av vår historie som tildels har vært tiet i hjel”.

Det var kanskje enklere da den  samiske forfatteren Jon Gustavsen mente det var på tide at samene forsonet seg med Knut Hamsun - selv om forfatteren omtalte dem som løgnaktige, truende og ubetydelige-

Om tilgivelse sier han for øvrig i ”Det vilde kor”: Vi tilgir vor overmand, ja det gjør vi. Men vi tilgir ikke vor likemand at han overgår os.

 Forstå et lett å forstår at det har vært vanskelig å tilgi at Hamsun sympatiserte med okkupasjonsmakten.å minne om at mens Høyesterett dømte Hamsun som NS-medlem, kom  Cato Schiøtz og dommerfullmektig Anine Kierulf i 2004 frem til at dommen var feil. Ingen i det juridiske miljø har i ettertid motsagt denne konklusjonen.

I Grimstad har man o fte lest ”Terje Vigen” i friluft. Ibsen lot Terje bli fri da han valgte å tilgi. Schiøtz uttrykte  i en slik forbindelse håpet om at at også Grimstad,der Hamsun bodde i over 30 år, kan gjøre som Ibsen. ”Og da kan også familien til Knut  slippe tak på bitterheten”, sier Schiøtz.

Jeg synes ikke kongehuset har noe å beklage. IkkeKong harald,  ikke Dronningen, og ikke Kronprinsessen  - som er Hamsunårets beskytter

Knut Hamsun engasjerer i dag som han gjorde mens han levde.  Tre nordmenn  har fått Nobels litteraturpris – Bjørnstjerne Bjørnson (1903),  Knut Hamsun (1920) og  Sigrid Undset (1928). Av disse er Hamsun den suverent  mest leste. Stadig kommer nyoversettelser av Hamsuns bøker til andre språk, og hans posisjon i den internasjonale litterære verden er sannsynligvis sterkere enn noensinne. Han leses i dag, han vil bli lest i overmorgen. Det samme gjelder for øvrig vår internasjonalt Henrik Ibsen - hvorfor i all verden fikk ikke han prisen, og hvorfor fikk Bjørnsion den? I en parentes: Ernest Hemingway fortalte at  Hamsun «lærte meg å skrive», mens en annen forfatter, Sigurd Hoel, mente at «det har aldri oppstått et rikere utrustet menneske i Norge».

I tiår etter tiår har mange forsøkt å løse ”gåten Hamsun” -  både en genial forfatter og forhatt nazisympatisør. Noen fascineres av hans vektlegging av det ubevisste sjeleliv og det motsetningsfylte nåtidsmennesket,  av han pulserende rytme og de fantastiske fortellingene. De viser til at Hamsun fører oss nærmere noen sannheter om grunnleggende forhold i samfunnet og menneskelivet.  Andre understreker at dersom er vi i Hamsuns vold, støtter vi  en dikter som både er aristokratisk og amoralsk, aksepterer vi at kunsten er fritatt for høyverdige etiske holdninger.  ”Den som sier 'se denne rosen', leder deg bort fra blodflekkene på veien", skrev  Georg Johannesen.

Jeg  er enig med dem som sier at Hamsuns politiske holdninger, hans hyllest til Hitler osv, ikke må svekke beundringen for de litterære kvaliteter i  hans forfatterskap.  Men vi må ikke overse, aldri glemme hans politiske ståsted. Det er en viktig del av vår forståelse av Hamsun som person å se hvordan flere av hans romaner bærer  på tankegods som ledet til nazismen.

 Hamsun skal  markeres. Og det viktigste ved  2009-feiringen er etter min oppfatning en slags variant av min barndomsvenn Ole Brumm: Vi blir bedre kjent  både med den geniale forfatteren, og det samme mennesket med en menneskesyn og livsfilosofi  som førte til hans nazistiske tilnærming og feilsteg under krigen. Som Dronning Sonja presist sa det under åpningen av Hamsun-året:  ” Man må kunne ha to tanker i hodet samtidig, og skille mellom litteraturen og mennesket. Det er liten tvil om at Hamsun er en av landets største kunstnere”. 

Hamsun-året har også reist spørsmål ved om Norge er skikket til å lede opplysningssamarbeidet Holocaust Task Force (ITF), en sammenslut ing av 26 land som har som mål å øke kunnskapen om folkemordet på de europeiske jødene under Andre verdenskrig.  På samme måte som Dronningen har  formann Tom Vraalsent klargjort at ITF ikke feirer nazisten Hamsun:  ”Det er Hamsuns litterære arbeid som blir feiret. Hans pronazistiske aktiviteter må fortsatt fordømmes på samme måte som han ble dømt og straffet i Norge etter krigen”.  Den israelske ambassaden i Norge har sagt tilfreds med dette, det bør også de som snakker om antiholocaust gjøre.

Feiringen av Hamsun balanseres av de mange debattmøter og avisinnlegg i det offentlige rom. Knut Hamsun vil i oversiktlig fremtid ikke kunne  få status som ukontroversielt, nasjonalt ikon. Men markeringen kan føre til at nye generasjoner blir kjent med en suveren dikter, et geni,  og samtidig kunne se hans mørke sider, oppdage hvordan flere av hans  romaner bar på tankegods som ledet til nazismen. Markeringen er nyttig hvis man ser disse sammenhengenene. Eller for å sio det med professor Atle Kittang:  Bachs «Juleoratorium» er mer interessant for den som kan noe om kristendommen, å lese «Brødrene Karamasov» er enda mer interessant om man kan noe om forholdene i Russland på den tida.

.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
28 dager siden / 2296 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 1892 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
13 dager siden / 1886 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1800 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
25 dager siden / 1760 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
13 dager siden / 1525 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1295 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
13 dager siden / 1224 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
16 dager siden / 1158 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
20 dager siden / 1095 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere