Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Enhet og uenighet i kirken

Publisert rundt 10 år siden

Biskopene må ha tro på sin symbolfunksjon. Det må ikke bety pompøsitet og oppblåst kirkelig pondus – det er ikke tiden for det. Men det må være en selvfølgelig trygg selvtillit, forankret i en tjenestefunksjon som går tilbake til oldkirken. Biskopen skal representere evangeliet, rettferdigheten og omsorgen for de svake(este). Uten sammenlikning for øvrig: Det er dette som fortsatt preger den katolske kirke – særlig tydelig i pavens person selvfølgelig. Under den forrige pavens siste påskemesse kunne man observere hvordan hodet hang på halv stang, han siklet, han snøvlet, han måtte bæres og stelles med – det gjorde ingen ting. Tvert om: Folket elsket det – de gråt og lo og klappet – for dette svakhetens menneske med den enorme åndelige styrke.

Dette igjen beror på at integritet er viktigere enn teologiske meninger og kirkepolitikk. Biskopenes lederprofil må være at man løfter seg over dette i en grunnleggende omsorg for mennesket – og skaperverket som helhet.

Trosbekjennelsens ”en hellig, allminnelig (katolsk) kirke” er forankret i den treenige Gud, og er å forstå som en tros-sak. Det er en størrelse vi bekjenner, selv om vi ikke alltid ser den. Det kan være grunn til å peke på krefter som ”sprer” kirken, sentrifugalkrefter, om man vil, som fjerner ulike deler av kirken fra hverandre.

Én slik kraft er en tanke som i utgangspunktet er konstruktiv: At kirken må kontekstualiseres. Den skal ha et sted-egent preg, som det heter i liturgi-arbeidet. Dette er en viktig tanke: kirken vil alltid ta farge av sine omgivelser, og nasjon og kultur skal prege kirken. At afrikanske og latin-amerikanske menigheter har et kulturelt preg som skiller seg frå våre menigheter, er en rikdom. Det samme gjelder de lokale forskjeller mellom sør og nord, by og land osv. i vårt egen land. Men kontekstualiseringen må ikke skape skiller som blir et problem. Vi må gjenkjenne noe i alle kontekster. Mange eldre adiafora-debatter gjorde små ting til store skiller. I dag er det snarere smak, kulturell tilhørighet som skaper skiller. Det å tenke med utgangspunkt i kirkens enhet må balansere dette.

En annen splittende kraft ligger i kampen mellom teologiske retninger. Den vil alltid pågå. Men det er en fare at dersom vi får en rasjonalistisk teologi som gjør kirkens budskap identisk med sin egen kirkelige retning, så faller kirken fra hverandre i ulike meningsleirer. Motkraften mot dette må være å tenke seg at kirkens budskap er større enn vår forstand. Vi må skille mellom kirkens budskap og vår tolkning; det første hører til det vi bekjenner oss til og tror på, det andre er vår skrøpelige tilegnelse. Spenningene mellom ulike retninger i kirken vil alltid være der. Men dersom vi får en biskop for hver retning, er vi på vei til ulike kirkesamfunn, og da oppgir vi kirkens enhet. En bekymring i dagens kirke er at vi kan få ulike menings-menigheter. Det kan vi ikke løse ved å tvinge til enighet eller lage kompromisser, men ved å bekjenne en enhet som ligg dypere enn enigheten; forankret i det mysteriøse ved kirken, det sakramentale både i Ordet og i sakramentene.

Derfor tror jeg Kirkemøtet og Bispemøtet bør vurdere om ikke en sterkere innflytelse for en fast preses - kanskje en erkebiskop - kan utvirke at kollegiet mer markert utad symboliserer fellesskap i troen og i den kirkelige tjeneste på tross av ulike meninger, vurderinger og praksis. En preses må ha sitt utgangspunkt i denne enheten, og være drivkraften for å skape enhet og helhet knyttet til gudstjeneste og sakrament.

Med utgangspunkt i den felles bekjennelse vil fast preses ha en sentral oppgave med å initiere og følge opp utfordringer når det er spørsmål om hvor mye forskjell og ulikhet det kristne fellesskapet kan tåle. Da må vi huske at det avgjørende ikke er hva vi liker eller kan tåle av uenighet, men om uenigheten gjør at vi må oppgi troen på en felles Gud.

Utfordringen til våre biskoper, og først og fremst til en fast preses med noe sterkere stilling enn i dag, er å få enda klarere frem at vi på tross av uenighet i enkeltsaker har noe felles som binder oss sammen tross alle skillelinjer, og som forplikter oss til å ta ansvar for hverandre. Med en lett omskrivelse av kirkefader Augustin; fellesskap i det sentrale, markering av respektfull uenighet i andre sammenhenger, kjærlighet i alt.

I dag medfører konflikt og uenighet i standpunkter bare i liten grad dissenser i bispemøtet. Derfor har mange vedtak ofte blitt forsiktige. Kirken, med biskopene som førerhunder kunne i de uenigheter som ikke har karakter av å være kirkesplittende, vise enda tydeligere at motsetninger av mange slag kan være en rikdom i seg selv, når de blir håndtert med klokskap.

Biskopenes lederfunksjon må sees i sammenheng med rådslinjen og demokratiseringsprosessen i Dnk. Det vil alltid finnes spenningspunkter mellom disse to linjene – men det gjør ikke så mye dersom ledelsen i begge linjer er i stand til å løfte seg når det kreves. Det er mange ”selvmotsigelser”, paradokser og konflikter som er til å leve med når man løfter dem opp i et litt større perspektiv. For eksempel helikopterperspektivet: Høyt nok til å få oversikt – men ikke høyere enn at man fortsatt har bakkekontakt. Derfor må det velges ledere som ikke bare er faglig flinke og kjappe i hodet samt ryddige – de må også være mennesker - vise modenhet, smidighet og romslighet.

En lederstil som jeg tror vil være konstruktiv innen kirkelig ledelse, og særlig når det gjelder en fast preses, er hva en kan kalle kombinasjonen av en imperativ og en prosessuell lederstil. Dvs. at man tar seg bryet med å gå i prosess (det tar tid!) for å lytte og lære og kartlegge og for å forankre temaet bredere enn i sitt eget hode – men når tiden er inne tar ansvaret ved å skjære gjennom med en avgjørelse. (Da er det også mindre sjanse for omkamper)

Dette er en ledelsesform som de fleste medarbeidere og samarbeidspartnere (bortsett fra kverulanter og representantene for en ekstrem flat lederstil) setter pris på. Den kan også sies å ta vare på viktige sider ved den kirkelige egenart.

Gå til innlegget

"Hva betyr det for menighetene?"

Publisert rundt 10 år siden

"Symbol og funksjon – preses i den norske kirke”. Dette var bestillingen fra Nidaros bispedømmeråd til et foredrag jeg holdt torsdag. Ikke minst skulle det dreie seg om å være symbolbærer. Etter foredraget var det en rundebordssamtale med rimelig høyt profilerte deltakere: Ingrid Vad Nilsen, ekspedisjonssjef for kirkesaker i Kultur- og kirkedepartementet, Olav Fykse Tveit, gen,sekr, i Mellomkirkelig Råd og muligens sjef i Kirkenes Verdensråd, Knut Andresen, domprost i Nidaros og med i en referansegruppe som snart kommer med en utredning om presesfunksjonen og en 12.biskop, og biskop Tor Singsaas i  Nidaros. Etter at jeg hadde snakket lenge og panelet betydelig kortere, viste det seg at vi var nokså enige om at

 a) den norske kirke trenger samlet lederskikkelse, en tydelig leder, en preses med sterkere posisjon enn dagens,

b) en slik leder, en preses, må en funksjon fra og valgt av fra Kirkemøtet og ikke de øvrige biskopene alene, at han/hun er preses hele sin funksjonstid, altså slik at ordningen  med 4-årsperioder avvikles,

c) presesembetet legges permanent enten til Oslo eller Nidaros – kirken vil være vel tjent uansett valg - og at preses får det 12.bispedømmet, med tllsynsansvar for eksempel for domprostiet,

d) en slik ny ordning først og fremst er en mulighet i en ny kirkesituasjon, både når det gjelder  mer tydelighet og bedre samspill i kirkeledelsen,

e) at vi er i en avslutning av en gammel kirkeordning og på startstreken til en ny, og at alle parter tar tilbørlig hensyn til dette

Etter at vi fem, alle med større og mindre bagasje av kirkelige verv og posisjoner,  reiste en av tilhørerne seg: ”Jeg har vært menighetsrådsleder i 11 år, men hva innebærer egentlig dette dere snakker om for de vanlige menighetsmedlemmer"?

Det var et godt, og viktig, spørsmål.  Jeg tror det må være åpenbart at i dagens kirke er det på individplan  ikke preses, ikke de øvrige biskopene eller de lege kirkelederne som spiller den viktigste rollen, er de viktigste symbolbærere. De som virkelig betyr noe er de som arbeider i diakonien, i Kirkens Bymisjon og først og fremst vanlige menighetsprester, som tar imot mennesker i glede og i sorg, ikke minst det siste. Når ulykken skjer, når livet tar katastrofale vendinger og man ikke vet hvor man skal henvende seg, da viser det seg at en trygg prest som leser ritualene og stillferdig hører på det folk har å fortelle kan være med og bære gjennom krisene. Kirken har sin bredeste kontaktflate overfor sine medlemmer ved livets begynnelse og slutt. I alle disse sammenhengene, i alt daglig kirkelig liv, spiller det ingen rolle hvilken plass presten har i det kirkelige hierarki, om hun hører til en åpen eller mer streng tradisjon, om han mener dette eller hint om aktuelle samfunnsspørsmål.  Det som da betyr noe er at kirken formidler det som ligger i ritualene til den ene, alminnelige kirke, som vi bekjenner oss til.

Noen av oss har vært opptatt av planer, forsøk og strategi i kirken, men vi må aldri glemme at alt dette har som mål å styrke arbeidet i menighetene. Det avgjørende er å slippe Den hellige ånd til, i tro, forventning og lydighet, Nye ting skjer, nye muligheter skapes. Tenk bare på trosopplæringsreformen. Langt viktigere for kirkens fremtid enn kirkeordning og presesfunksjon  er at barn og unge får møte en formidling av kristen tro som gir gode rammer for livstolkning og livsmestring, slik at de får kraft til det livet de skal leve og de valg de skal gjøre.

Det har foregått en stille og langsom endring fra ortodoksiens epoke til postmodernismens super-individualisme. Livsfølelse og selvforståelse er endret:
fra Gud der ute til Gud her inne i meg
fra tro som det å holde for sant til tro som tillit, trygghet, tilhørighet,
fra forståelsen av verden som et hierarkisk ordnet system med Gud øverst, til et flatt forvirrende system uten en klar forankring
fra lydighet til selvrealisering  

Vi kommer  fra en tradisjon hvor den ene religion eller det ene trossystem skulle deles av alle og var en usvikelig del av den nasjonale identiteten, både for nasjonen som helhet og for den enkelte. Formelt og kanskje i en god del kristenfolks bevissthet består på sett og vis denne kristne enhetskulturen fremdeles, men i praksis har den opphørt å eksistere. Den har til dels smuldret opp innenfra, og den er under angrep utenfra. Både fra de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i lovverk og i praktisk politikk.

Dette betyr at en 1000-årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av.

Dette er det lange og virkelige viktige perspektivet som det er viktig å ha i mente når Den norske kirke nå er i ferd med å ta et steg bort fra den tradisjonelle statskirken.

Gå til innlegget

Olavsarven - aktuell i dag?

Publisert rundt 10 år siden

Kjenner det norske folk Olavsarven? Har historien om St.Olav noe å fortelle oss i dag?Svaret på det første er nei, på det andre bør det være ja.

Olavsarven lever i Trøndelag. Men hos folk utenfor er jeg redd kunnskapen er liten, mindre jo lenger ned i generasjonene du kommer. Jeg har spurt venner og kjente i ulike deler av landet, jeg har spurt på Twitter og Facebok, der du finner ungdom. Reaksjoner som disse på spørsmålet om de kjente Olavsarven, er ganske typiske:

1. ”Jeg testet husets 16-åring, og nei. Dette var både ukjent og ganske så uinteressant”.

2. ”Antar at eit minimum under 40 kjenner begrepet Olavsarven”,

3. ”Har ingen ide”.

4. ”Dette tror meg knapt noen vet svaret på”.

5. ”Få vet, Jeg gjør det, men er kirkelig aktiv og har bodd i Trøndelag”.

6.”Hva er det egentlig? Adgang til å kristne folk med sverd, eller å dø om så det gjelder?”

7 ”Ikke mye Olsok-feiring på Nordvestlandet”.’

En journalist som har jobbet i flere tiår med kirkestoff, svarer: Tipper at to promille av yngre mennesker vet hva Olavsarven er”, en kristen ungdomsleder tror det bare er en promille. En mediemann med teologisk bakgrunn, sier at ”jeg har litt problemer med dette Olavs-fokuset”. Endelig tar jeg med disse kommentaren: ”Arven etter Hellig Olav er jo en vesentlig grunn til at vi nå lever i De Heldiges samfunn”, og ”Olsok - burde ha vore på Stiklestad og i Nidarosdomen- spist rømegraut og reflektert over korleis ting heng saman”

Dette er milevis fra å være en kvalifisert meningsmåling, men jeg er nok redd for - dessverre - at reaksjonene er en god beskrivelse av situasjonen.

Det er Olsok og Olavsdagen i Trondheim, og det er i alle fall sikkert: Her feires Olsok. Våkenatt i Nidarosdomen, pilegrimsgudstjenester hver morgen, middagsbøenner og kveldsmesser, Snåsamannen, Händels ”Messias”, Olsok-seminar både på Stiklestad og i Erkebispegården, der jeg selv skal holde et foredrag i ettermiddag om ”Symbol og funksjon - Presesrollen i Den norske kirke (VLs lesere vil være velkjente med problematikken gjennom kronikker av Andreas Aarflot og Tor Singsaas) . Det blir nok litt Olavsarv der også

Finnes det en egen åndelig tradisjon? Her må man skille mellom ulike lag i historien. Det er jo ikke kristningskongens mer brutale trekk vi vil dyrke fram. Hele korstogs-ideologien og kristning gjennom politisk makt hører til en arv vi neppe kan hente noe fra, annet enn selvbesinnelse og kritisk selvrefleksjon.

Derimot er det noe å hente fra måten Olavs-skikkelsen ble beskrevet og brukt på. I Snorres bilde av Olav blir kongen omformet fra en brutal leder til en martyr som bærer flere og flere av kristi trekk. Det er kontekstualisering i god forstand: Snorre viser hvordan Kristi milde drag slår inn i kongen, i en likedannelse med Kristus, helt til martyrdøden er et faktum. Dette er et bilde, ikke noen historisk empiri. Snorre viser hvordan kristen tro slo inn i Norge, personifisert ved Olav.

I neste omgang ble Olav ”Norges evige konge”, og her ser vi et interessant trekk. Olav blir her nettopp ikke nasjonal, han blir universell. Han blir et økumenisk symbol, som representerer hele kirken, men med en tilknytning i nord. Bildet av helgenkongen løser seg mer og mer fra historien og blir et bilde på de kristne dyder. Som Norges evige konge er Olav verken trønder, østlending, vestlending, heller ikke er han knyttet til en fromhetstype. Han er et bilde på kristendommen og den universalisme.

Dette er et interessant trekk når vi ser på de første forsøkene på å vekke skikkelsen til liv igjen, på slutten av 1800-tallet. Da tok den anti-religiøse Bjørnson til orde for å minnes Olav, som nasjonalt symbol, og Christopher Bruun fulgte opp. Opp mot Stiklestad-jubileet i 1930 ble det arbeidet mye med Olavs-tradisjonen, men nå ble den sterkt nasjonal. Og det nasjonale bygger på skillelinjer. Olav ble vår mann mot svensker og dansker, vår allierte i kampen for nasjonal og kulturell selvstendighet. Han ble det partikulæres mann. Dette viste seg jo også i feiringen av Olavsjubileet, der luthersk og katolsk feiring foregikk hver for seg. Bare lutheranerne feiret i Nidarosdommen, og fra katolsk hold var det heller ikke noe ønske om å delta i den lutherske feiringen – avstanden var for stor. Men for markerte konvertitter som Undset og Lars Eskeland var det nok merkelig at de var utelukket fra domkirken, der Olavs kiste stod i så mange år.

Ser vi tilbake på den første Olavs-tradisjonen, fra tiden før og etter 1905, framstår den som svært nasjonalistisk med dagens blikk. Det gjelder også salmene som ble skrevet. Mye av Olsok-tradisjonen er så innvevd i nasjonalistisk retorikk at det er vanskelig å bruke i dag. Det er interessant at det var den liberale fløyen i kirkebildet – Jens Gleditch, Lyder Bruun og andre – som var de ivrigste i denne nasjonale teologien. I dag virker denne bruken av Olavstradisjonen nokså datert. Da er middelalderens Olav mer interessant, når han blir symbol og mindre knyttet til de nære politiske og jordiske interessene.

Det nasjonalistiske i Olavsarven er neppe noe vi har særlig bruk for nå. Derimot kan Olavstradisjonen brukes positiv til å framheve lange linjer og framfor alt til å framheve det spesielle ved den kirkelige tradisjonen, det som ikke kan fås ved enhver ideologisk hjørnebutikk elles.

Olavsarven bør kunne brukes til å fremheve

- lange linjer og dype røtter i norsk kultur

- bevisstgjøring av kristenkulturen

- Guds storhet som et orienteringspunkt i tilværelsen

- viktigheten av å tenke bakover og være våken oppover

- om behovet for noe som er større enn oss selv for å bevare livskvaliteten og

 få en retning på livet,

- det spesielle ved den kirkelige tradisjonen, det som ikke kan fås ved enhver

  ideologisk hjørnebutikk ellers.

Den største utfordringen for alle som lever i spennet fra Stiklestad til Nidarosdomen må være å bli preget av spiritualitet som har bærekraft for det liv vi i dag som kirke er kalt til å leve. Dette kan skje ikke minst ved å styrke pilegrimstradisjonens muligheter til å inspirere til åndelig vekst, til å finne den gode balansen mellom tradisjon og fornyelse.

Men for å få Olavsarven mer på dagsordenen - kunne det være en ide å utvide den kirkelige delen av Olavsdagens program og gjøre disse flotte dagene til en mer nasjonal kirkesamling. Og videre: Kan det skapes kunnskap om og forståelse for innholdet i Olavsarven ved å lage en egen ungdomvri ? Eller: Ta kontakt med Ungdomsforbundet og prøve å kombinerer et TT-treff med deler av et tilrettelagt Olavs-program. Eller: Ta  kontakt med kristen-Norges mestvoksende organisasjon, KRIK, og lage et nspenstig opplegg med kirke, idrett, Olavsdager, trønderske idrettstopper - og så gratisbilletter til en Rosenborg-hjemmekamp? Og en siste tanke: Den norske kirke arrangerte for en del år siden Norske Kirkedager - kunne det komme et opplegg fra Nidaros med forsøk på revitalisering?

Olavsarven gir rett forvaltet rike impulser for livet i samfunn og kirkemark. Den handler om seier gjennom nederlag, om å gi avkall på sitt eget – ikke for å vinne noen fortjeneste, men for å tjene en større sak, Guds sak og livets sak.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Olavsarven - aktuell i dag?

Publisert rundt 10 år siden

Kjenner det norske folk Olavsarven? Har historien om St.Olav noe å fortelle oss i dag?Svaret på det første er nei, på det andre bør det være ja.

Olavsarven lever i Trøndelag. Men hos folk utenfor er jeg redd kunnskapen er liten, mindre jo lenger ned i generasjonene du kommer. Jeg har spurt venner og kjente i ulike deler av landet, jeg har spurt på Twitter og Facebok, der du finner ungdom. Reaksjoner som disse på spørsmålet om de kjente Olavsarven, er ganske typiske:

1. ”Jeg testet husets 16-åring, og nei. Dette var både ukjent og ganske så uinteressant”.

2. ”Antar at eit minimum under 40 kjenner begrepet Olavsarven”,

3. ”Har ingen ide”.

4. ”Dette tror meg knapt noen vet svaret på”.

5. ”Få vet, Jeg gjør det, men er kirkelig aktiv og har bodd i Trøndelag”.

6.”Hva er det egentlig? Adgang til å kristne folk med sverd, eller å dø om så det gjelder?”

7 ”Ikke mye Olsok-feiring på Nordvestlandet”.’

En journalist som har jobbet i flere tiår med kirkestoff, svarer: Tipper at to promille av yngre mennesker vet hva Olavsarven er”, en kristen ungdomsleder tror det bare er en promille. En mediemann med teologisk bakgrunn, sier at ”jeg har litt problemer med dette Olavs-fokuset”. Endelig tar jeg med disse kommentaren: ”Arven etter Hellig Olav er jo en vesentlig grunn til at vi nå lever i De Heldiges samfunn”, og ”Olsok - burde ha vore på Stiklestad og i Nidarosdomen- spist rømegraut og reflektert over korleis ting heng saman”

Dette er milevis fra å være en kvalifisert meningsmåling, men jeg er nok redd for - dessverre - at reaksjonene er en god beskrivelse av situasjonen.

Det er Olsok og Olavsdagen i Trondheim, og det er i alle fall sikkert: Her feires Olsok. Våkenatt i Nidarosdomen, pilegrimsgudstjenester hver morgen, middagsbøenner og kveldsmesser, Snåsamannen, Händels ”Messias”, Olsok-seminar både på Stiklestad og i Erkebispegården, der jeg selv skal holde et foredrag i ettermiddag om ”Symbol og funksjon - Presesrollen i Den norske kirke (VLs lesere vil være velkjente med problematikken gjennom kronikker av Andreas Aarflot og Tor Singsaas) . Det blir nok litt Olavsarv der også

Finnes det en egen åndelig tradisjon? Her må man skille mellom ulike lag i historien. Det er jo ikke kristningskongens mer brutale trekk vi vil dyrke fram. Hele korstogs-ideologien og kristning gjennom politisk makt hører til en arv vi neppe kan hente noe fra, annet enn selvbesinnelse og kritisk selvrefleksjon.

Derimot er det noe å hente fra måten Olavs-skikkelsen ble beskrevet og brukt på. I Snorres bilde av Olav blir kongen omformet fra en brutal leder til en martyr som bærer flere og flere av kristi trekk. Det er kontekstualisering i god forstand: Snorre viser hvordan Kristi milde drag slår inn i kongen, i en likedannelse med Kristus, helt til martyrdøden er et faktum. Dette er et bilde, ikke noen historisk empiri. Snorre viser hvordan kristen tro slo inn i Norge, personifisert ved Olav.

I neste omgang ble Olav ”Norges evige konge”, og her ser vi et interessant trekk. Olav blir her nettopp ikke nasjonal, han blir universell. Han blir et økumenisk symbol, som representerer hele kirken, men med en tilknytning i nord. Bildet av helgenkongen løser seg mer og mer fra historien og blir et bilde på de kristne dyder. Som Norges evige konge er Olav verken trønder, østlending, vestlending, heller ikke er han knyttet til en fromhetstype. Han er et bilde på kristendommen og den universalisme.

Dette er et interessant trekk når vi ser på de første forsøkene på å vekke skikkelsen til liv igjen, på slutten av 1800-tallet. Da tok den anti-religiøse Bjørnson til orde for å minnes Olav, som nasjonalt symbol, og Christopher Bruun fulgte opp. Opp mot Stiklestad-jubileet i 1930 ble det arbeidet mye med Olavs-tradisjonen, men nå ble den sterkt nasjonal. Og det nasjonale bygger på skillelinjer. Olav ble vår mann mot svensker og dansker, vår allierte i kampen for nasjonal og kulturell selvstendighet. Han ble det partikulæres mann. Dette viste seg jo også i feiringen av Olavsjubileet, der luthersk og katolsk feiring foregikk hver for seg. Bare lutheranerne feiret i Nidarosdommen, og fra katolsk hold var det heller ikke noe ønske om å delta i den lutherske feiringen – avstanden var for stor. Men for markerte konvertitter som Undset og Lars Eskeland var det nok merkelig at de var utelukket fra domkirken, der Olavs kiste stod i så mange år.

Ser vi tilbake på den første Olavs-tradisjonen, fra tiden før og etter 1905, framstår den som svært nasjonalistisk med dagens blikk. Det gjelder også salmene som ble skrevet. Mye av Olsok-tradisjonen er så innvevd i nasjonalistisk retorikk at det er vanskelig å bruke i dag. Det er interessant at det var den liberale fløyen i kirkebildet – Jens Gleditch, Lyder Bruun og andre – som var de ivrigste i denne nasjonale teologien. I dag virker denne bruken av Olavstradisjonen nokså datert. Da er middelalderens Olav mer interessant, når han blir symbol og mindre knyttet til de nære politiske og jordiske interessene.

Det nasjonalistiske i Olavsarven er neppe noe vi har særlig bruk for nå. Derimot kan Olavstradisjonen brukes positiv til å framheve lange linjer og framfor alt til å framheve det spesielle ved den kirkelige tradisjonen, det som ikke kan fås ved enhver ideologisk hjørnebutikk elles.

Olavsarven bør kunne brukes til å fremheve

- lange linjer og dype røtter i norsk kultur

- bevisstgjøring av kristenkulturen

- Guds storhet som et orienteringspunkt i tilværelsen

- viktigheten av å tenke bakover og være våken oppover

- om behovet for noe som er større enn oss selv for å bevare livskvaliteten og

 få en retning på livet,

- det spesielle ved den kirkelige tradisjonen, det som ikke kan fås ved enhver

  ideologisk hjørnebutikk ellers.

Den største utfordringen for alle som lever i spennet fra Stiklestad til Nidarosdomen må være å bli preget av spiritualitet som har bærekraft for det liv vi i dag som kirke er kalt til å leve. Dette kan skje ikke minst ved å styrke pilegrimstradisjonens muligheter til å inspirere til åndelig vekst, til å finne den gode balansen mellom tradisjon og fornyelse.

Men for å få Olavsarven mer på dagsordenen - kunne det være en ide å utvide den kirkelige delen av Olavsdagens program og gjøre disse flotte dagene til en mer nasjonal kirkesamling. Og videre: Kan det skapes kunnskap om og forståelse for innholdet i Olavsarven ved å lage en egen ungdomvri ? Eller: Ta kontakt med Ungdomsforbundet og prøve å kombinerer et TT-treff med deler av et tilrettelagt Olavs-program. Eller: Ta  kontakt med kristen-Norges mestvoksende organisasjon, KRIK, og lage et nspenstig opplegg med kirke, idrett, Olavsdager, trønderske idrettstopper - og så gratisbilletter til en Rosenborg-hjemmekamp? Og en siste tanke: Den norske kirke arrangerte for en del år siden Norske Kirkedager - kunne det komme et opplegg fra Nidaros med forsøk på revitalisering?

Olavsarven gir rett forvaltet rike impulser for livet i samfunn og kirkemark. Den handler om seier gjennom nederlag, om å gi avkall på sitt eget – ikke for å vinne noen fortjeneste, men for å tjene en større sak, Guds sak og livets sak.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Kirke og politikk

Publisert rundt 10 år siden

 

“Det kan oppfattes som mistenkelig når kirken går inn i partipolitikken”, sa en av de nye, unge Høyre-røstene, Thobjørn Røe Isaken til VL tirsdag.

Hans utgangspunkt er at kirkeministeren utnevner biskopene.

Dette synes jeg er en dårlig begrunnelse. Jeg kan ikke huske at noen kirkelige innspill i den politiske debatt har vært preget av noen spesiell forkjærlighet for et enkelt parti eller partigruppering, men det er klart at man kan komme til å ha felles meninger med noen av dem. Helt avgjørende for kirkens troverdighet i slike sammenhenger er imidlertid at den ikke inngår i varige allianser med spesielle grupper eller partier.

Kirken har ikke uten videre en særegen kompetanse i samfunnsspørsmål, og den kan ikke alltid levere svar på utfordringer som er kvalifisert på en særlig måte. Den vil noen ganger bli beskyldt for å drive med politikk. Det er som oftest en indikasjon på at noen ikke liker det kirken sier – og det kan være en god ting. Men en skal samtidig passe seg vel for å tro at der kirken blir upopulær, skal den automatisk regne med å være på rett spor.

Men en utfordrende kirke, som kan virke forstyrrende, er rimeligvis en kirke som kan få mer betydning, og kan provosere frem refleksjon som skaper mer innsikt.

To prinsipper mener jeg er viktige for kirkens deltakelse i samfunnsdebatten:

1. Kirken taler ikke for å sette seg selv på dagsordenen, men for å fremme andres sak.              

2. Kirken bør bidra med perspektiver som ellers ikke uten videre er tilgjengelige i debatten.

Til det første prinsippet: Det må ikke argumenteres på en slik måte at det kan oppfattes som om Den norske kirke er opptatt av å beholde privilegier på bekostning av andre, eller på en måte som gir den en politisk og økonomisk særstilling i forhold til andre tros- og livssynssamfunn i Norge.

Til det andre prinsippet, eksempelvis: Selv om vi har ansatser til en kritisk diskusjon om konsumsamfunnet i offentligheten, er det lite av denne diskusjonen som stiller denne kritikken inn i et internasjonalt perspektiv. I kraft av sitt globale nettverk kan kirken bidra til å synliggjøre sammenhenger og konsekvenser som ellers ikke så lett kommer frem.

Kirken har et kall til å tale for dem som er uten stemme, eller for dem som har en stemme men står i fare for ikke å bli hørt.  I et samfunn der markedskreftene i stadig større grad setter premissene, nyter ikke de som mister jobben på grunn av outsourcing eller blir utbrente på grunn av effektivitetspress, godt av markedets gevinster. De blir heller ikke trøstet av påstanden om at større økonomisk effektivitet er til det beste for oss alle.  Det moderne samfunn som i stadig større grad forankres i markedslogikk. Har kirken noe å si i den sammenhengen?

I forhold til samfunnet skal kirken være på helikopterets avstand – nær nok til å se hva som foregår, fjernt nok til å få et perspektiv på detaljene.

Kirken kan ikke opprettholde sin karakter av å være bekjennelseskirke uten samtidig å bekjenne sin forpliktelse overfor den verden Gud har skapt. Kristen tro og vårt ansvar i en såret verden henger nøye sammen. Kristi kjærlighet kan aldri isoleres til tankenes og ordenes virkelighet. Kristi kjærlighet søker forpliktende handling.

Kirken må være nær folket, den må være på banen for å forsvare verdier som er truet: skaperverket, den økologiske balanse, og svake menneskegrupper som rammes av tankeløst overforbruk eller maksimaliserende kapitalkrefter.

Kirkens tjeneste skal være et vitnesbyrd om en Gud som bryr seg - på en god og skapende måte. I dag er kirken ikke minst kalt til dette i møte med mennesker som opplever fattigdommens skam og marginaliseringen som følger av den i vårt land - og dens himmelropende utrettferdighet andre steder. Det faktum at over en milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom i verden i dag, og økende økologiske problemer, gjør at en del av de andre problemene vi er opptatt med både i Den norske kirke og i norsk offentlighet fremstår som marginale, selv om de ikke er uviktige.

Fattigdommen og klimatrusselen er vår tids største utfordring, de mest presserende verdispørsmål, også for kirken. Det bør være en alvorlig tankevekker for kirken hvis vi gir mindre oppmerksomhet til problemer som angår så mange i verdenssamfunnet, mens vi vier desto mer energi på noe som ikke er sentralt i Jesu forkynnelse.                                                                 

Det han sier om rikdommens fristelser og faren for å ignorere den nødlidende, bør være en alvorlig vekker når det gjelder spørsmålet om hvor kirkelig selvransakelse – og etterfølgende engasjement – skal være forankret.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 3421 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
28 dager siden / 2459 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
16 dager siden / 2457 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
30 dager siden / 2369 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1833 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
13 dager siden / 1667 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
29 dager siden / 1511 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
10 dager siden / 1405 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere