Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Norge trenger "lykkejegere"

Publisert over 9 år siden

Hyppig anvendt begrep i innvandringsdebatt og etter hvert blant flere og flere partier om de fleste av alle de som kommer til Norge og søker asyl: Lykkejeger.

Den norske innvandringspolitikken på dette området vil bli strengere de kommende årene, sier Sp-politikeren som har vært i Danmark, studert landets strenge praksis, og har sett lyset: ”Tøff”. ”Stramme inn”. ”Døren til Norge må bli trangere”.
Ola Borten Moe tror han har funnet koden. Han synger med i klagekoret. Han vil opp og frem i politikken.
Politisk lykkejeger?

Kari er lavtlønnet, sliter med å få endene til å møtes. Men hver uke gjør hun en liten Lotto-innsats. Hun ønsker seg et litt bedre liv, i et land der kravet om lykke og ønsket om et enda bedre liv, er en legitim del av virkeligheten for de aller fleste.
Lykkejeger?

Mette og Jørgen og de tre barna og hans familie bor i et rekkehus. Ingen hage, litt trafikkstøy. De ønsker seg en litt større bolig, en liten hage, mer trafikksikker skolevei for barna.Et bedre liv.
Lykkejegere?

Far har gått konkurs, mor har fått ALS og ligger i permanent respirator. Hege skjønner at hun kan ikke få alt som de i den kule gjengen har. Men nå har hun fått en liten kveldsjobb på supermarkedet. Tenk om hun kunne få nok til å bytte ut den to år gammel allværsjakken! Og enda bedre: Klare å få kjøpt et skateboard!
Lykkejeger?

Guri i Rakkestad var aktiv i motstandsbevegelsen. Hadde venner som tatt og torturert. Ble angitt av en nordmann, klarte å rømme til Sverige våren 1943 - og fikk bli.
Steinar på Rubbestadneset unnslapp så vidt Gestapo sa han sammen med seks andre dra over Nordsjøen til Skottland i fiskeskøyta ”Håpet”.
Lykkejegere?

Lise vokser opp i en familie preget av volds og alkoholbruk, liten omsorg, dårlig råd. Hun ønsker seg et liv i trygghet, muligheter for selvrealisering.
Lykkejeger?

Oldefar Kristoffer var nest yngst av 8 søsken, på en liten gård i en liten bygd. Lite mat, lite klær, dårlige fremtidsutsikter. Han og Maria klarte å skrape sammen til en Amerika-billett. Ble møtt av frihetsstatuens “Give me you tired, you poor”, ikke med med “Gate closed.
De jaktet etter lykken - og fant den.

Sør-Afrika ville skille rasene. Apartheid. USA behandlet hvite og svarte forskjellig. Nordmenn var sterke kritikere mot urett langt borte. Norske røster i dag: “Norge for nordmenn”, “nei til raseblanding”. Nei, nei, nei.
Apartheid i ny emballasje?

FN: Hvis alle verdens mennesker skulle ha et like høyt forbruk som en gjennomsnittlig nordmann, ville vi trengt nesten 6 jordkloder.
Flere kåringer: Norge verdens beste land å leve i. Norge verdens rikeste land.
Norge - et land som har vunnet i Lotto uten å ha tatt lodd. Et land som stadig vil bygge ut velferden, også for de bedre bemidlede. Mer statsstøtte til gode formål. Mer, mer, mer.
Norge - konstant på jakt etter mer lykke?

42 millioner mennesker verden over er på flukt, er flyktninger. 18 000 antas å komme til Norge. 0,45 promiller.
Lykkejegerbrigaden?

De lever med terror, fattigdommens svøpe, mangel på muligheter. De satser alt på å komme seg til Norge. Hva svarer vi:
Lykkejegere!

De jakter på friheten, ønsker et menneskeverdig liv. De banker på døren til Kongeriket Norge. For dem er Norge eventyrland. I en verden der det normale er krig, sult, himmelropende forskjeller, tortur og undertrykkelse - i en slik verden er Norge ekstremt fredelig, ekstremt rikt, ekstremt demokratisk.
Men rikdom som ikke deles med andre, blir fattigdom.
Storhet som setter grenser, blir armod.
Fedrelandskjærlighet uten global solidaritet, blir forfall.

Norge trenger flere kalde hjerner og varme hender. Vi trenger økt innvandring. Skal velferdsstaten opprettholdes? Skal dagens ungdom få den hjelp de kan kommer til å trenge når de passerer 80? Da trengs det nye nordmenn.
De vil bidra til fremtidens lykke.

”Eldretsunami” blir det kalt når tallene forteller at det blir stadig flere over 65 år, at levealderen stiger, at dette er problemskapende. Jeg er 71 og håper jeg skal bli gammel.
Lykkejeger?

Den norske regjeringen kan ikke styre hvor mange som søker asyl her, og de som kommer, har krav på behandling. Vi må følge internasjonale konvensjoner i vurderingen av hvem som trenger beskyttelse,
Innvandringsstrømmen kan best reguleres gjennom restriktiv politikk på familiegjenforening og arbeidsinnvandring.

Vi må åpne for atskillig større innvandring enn i dag og modernisere velferdsstaten slik at den tåler det. De fleste asylmottak og de som bor der oppleves som en positiv faktor i lokalmiljøene rundt omkring i Norge. Mange steder ønsker tilflytting, averterer etter og tilbyr gode rammebetingelser for tilflyttere.

Asyl og innvandring er kompliserte spørsmål Både på en ene og den andre fløyen er det lett å henfalle tilslagord, lett å forenkle. På samme måte som vi ikke kan ta imot alle verdens fattige og forfulgte, må en gjennomgripende drøfting naturligvis skje på en annen måte og i et annen omfang enn disse blogg-linjene. Men la oss slippe fremmedfrykten, frasene og unnskyldningene om “lykkejegere”.

Jeg slutter meg i de store linjer helt til UDI-direktør Ida Børresen når hun sier: ”Lykkejegerne” må stoppes, ropes det. Stadig oftere og høyere. Det er riktig at Norge ikke kan redde hele verden og at alle land har behov for å regulere sin innvandring. Vi må ha et system som raskt og riktig skiller mellom de som har rett og de som ikke har rett til beskyttelse, og som setter inn tiltak for å redusere andelen søkere uten behov for beskyttelse – ikke minst av hensyn til søkerne selv. Men er det galt å jakte på lykken? Og hvem er vi til å fordømme”?

Min konklusjon: Deler man sin lykke med andre, blir den samlede lykke i verden større.
”Håpet gjør ingen til skamme” (Rom. 5.5)

Gå til innlegget

Rasisme og fremmedfrykt

Publisert nesten 10 år siden

Rasisme og fremmedfrykt – vi møter det stadig i det norske samfunnet anno 2009. Både fra grasrota i LO og i kirken – to av våre største massebevegelser – kommer det beretninger om det som ofte skyldes fremmedfrykt, men som i sine uttrykk likevel er rasisme. Og dessverre gjør ikke regjeringen nok for å demme opp mot negative holdninger, snarere tvert imot. Eller for å sitere den ikke direkte regjeringsuvennlige Dagsavisen: ”Innstramningene i asyl- og flyktningspolitikken har et helhetsinntrykk som ikke er de grønne partiene verdig. Her papirfestes en omfattende mistenkeliggjøring av mennesker som av ulike grunner søker mot Norge”.

LO-nestleder Gerd Kristiansen sier det slik: ”Jeg tror ikke dette handler om bevisst rasisme, men snarere om frykten for det man ikke kjenner”. LO-ledelsen, i samarbeid med de enkelte forbundene, vil nå aktivt oppsøke norske arbeidstakere for å snakke om innvandring og arbeidsliv. Flott!

I Vårt Land i dag forteller lederen av KIA (Kristent Interkulturelt arbeid) at han er overrasket over at det i ”Kristen-Norge” ennå finnes så mange innvandringskritiske holdninger. ”Det fins altfor mange konkrete historier. Til dømes når vi ser personar som har støtta misjonen og bedt flor at afrikanarar skal bli kristne, flyttar seg frå kyrkjebenken sin når ein med ein annan hudfarge set ved sida av”.Biskop Tor B. Jørgensen har denne uken sagt at kirken må ta enda klarere avstand fra rasisme og fremmedfrykt – til og med fra prekestolen. ”Dersom presten har bakgrunn i Bibelen”, kommenterer Høidahl.

Slik bakgrunn er ikke vanskelig å finne.
”Du skal elske din neste som deg selv" (Matt 22,37-39).
”For jeg var sulten og dere ga meg mat; jeg var tørst og dere ga meg drikke; jeg var fremmed og dere tok imot meg……. Sannelig jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg” (Matt. 25,35-40)
I 3.Mosebok kap.19 står det en del formaninger som åpenbart er farget av datidens samfunn, men Herrens ord er ikke til å misforstå her: ”Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke undertrykke ham. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt”,

Spørsmålet om hvordan vi forholder oss til mennesker på flukt, og mennesker i bevegelse over landegrenser, er ikke et valgfritt tilleggsspørsmål for oss som kirke. Det står i sentrum for læren om hvem Gud er, hvem vi er og hva jorda og landet er fordi vi lærer at landet først og fremst tilhører Gud (Salme 24,1 og Jeremia 7,6-7).

Mange av konfliktene mennesker flykter fra er født og næres av kampen for ressurser som følger i globaliseringens kjølvann. Andre konflikter er etterlevninger etter kolonitidas tilfeldige tegning av grenser mellom landene og etter gamle og nye koloniherrers maktpolitikk der ulike etniske grupperinger settes opp mot hverandre. I tillegg tvinger miljøforringelser og naturkatastrofer mennesker bort fra hjemstedet i økende grad. Andre igjen ønsker å ta del i velferdsutviklingen de ser i Nord, og søker en bedre økonomisk framtid for seg og sine langt hjemmefra. Mennesker på flukt fra disse konfliktene, og mennesker som søker et bedre liv for seg og sine, møter i økende grad hindringer hvis de velger å komme til vår del av verden

Kristne kan ikke velge å ikke ta imot fremmede. Vi kan heller ikke stille betingelser. Kristus har ikke kalt kristne til bare å ta imot de fremmede som har sine papirer i orden eller som snakker vårt språk”, sa tidligere gen.sekr. i Kirkenes verdensråd, Samuel Kobia nylig..
Det er enkelt for kirken å ta imot innflyttere så lenge de tilpasser seg tradisjonene og formene til kirken på stedet. Men integrering handler om vilje til å la seg påvirke og la nye menneskers bidrag føre til at det skapes noe nytt. Å å ta imot fremmede er et spørsmål om rettferdighet og ofte en politisk ytring i dagens verden.

På Kirkemøtet (Den norske kirkes Storting) i 2006 behandlet vi viktigheten av at vi i møte med integreringens utfordringer må holde fram det kristne
menneskesyn og vektlegge alle menneskers likeverd. Vi sa – enstemmig – at en majoritetskirke må spille en aktiv rolle og delta i samarbeid med andre kristne kirker og andre tros- og livssynssamfunn. Møtet meislet ut en rekke konkrete utfordringer både til lokalmenigheter, kommunale og nasjonale myndigheter.

Svært mye godt arbeid gjøres på integreringsfronten. Men en del holdninger må endres.Både hos enkeltmennesker - og entralt. ”Det er menneskelig å ha fordommer, men en regjering kan ikke holde seg med dem ” (Inger Anne Olsen, Aftenposten).

Gå til innlegget

Fornuften kaller Lotteritilsynet

Publisert nesten 10 år siden

Ukens  mest latterlige argument kommer fra Lotteritilsynet, med assistanse fra  Justisdepartementet og Kirke- og kulturdepartementet:  ”Misjonsarbeid er ikke å å anse som humanitært arbeid”.  Derfor får ikke Kristiansand Frikirke tillatelse til å ha et  misjonslotteri med større inntekt enn 150.000 kroner.

 I begrunnelsen for begrunnelsen for avslaget fremgår det at ”at misjonering etter fast forvaltningspraksis fra Justisdepartementet og Lotteritilsynet ikke vurderes som hverken samfunnsnyttig eller humanitær virksomhet”.

Inntektene fra Kristiansand Frikirkies lotteri går blant annet  til fredsbyggende arbeid i Palestina, Mali og Burundi. Men det er ikke humanitært nok for byråkratene, er  ”ikke i tråd med lotterilovens bestemmelser”, heter det i et brev fra et statlig organ som etter min oppfatning her står igjen uten en eneste liten fiber. Den eneste tråd jeg kan finne, er en stigende motvilje, i en eller annen ”nøytralitets” navn mot de som driver med frivillig arbeid under etiketten ”kristelig”  uten å være under en solid statlig overvåking. Hvis man i tillegg til å forkynne evangeliet også gjør en humanitær innsats blant verdens fattigste, får man ikke  lov  av vår felles Stor Mor til å be publikum kjøpe lodd  utover allernådigst tillatte basar/lynlotteri med inntekt inntil 40.000 kroner og ”smålotteri” med omsetning inntil 150.000 kroner.

 Det gjelder antagelig å  beskytte  nordmenn som er ”viljeløst, vandrende, vet ei hvor hen” (Ibsen) slik at de ikke roter bort pengene sine på tvilsomme formål. De bør heller spille Bingo, mange politiske lag henter store beløp fra en slik virksomhet. Eller de bør, med NRKs oppmuntring og trekning i beste sendetid,  spille Lotto, Vikinglotto, og alle andre lottoer. Ellere tipping – i alle fall steder der man kan vinne penger og ikke risikere at man søler dem bort på å bygge skoler og barnehager og bruer og doer i områder av verden der levekårene er litt annerledes enn i Norge.

Humanitært arbeid – er ikke det å grave brønner og sette opp sykestuer? 

Sette i gang landbruksprosjekter?  Hjelpe til med penger til ny vannpumpe som kan vanne åkeren mer effektivt – hvoretter midlene  kan betales tilbake og hjelpe nye til å komme i gang. Verdens mest effektive hjelp til selvhjelp.

Er det imperialisme eller humanitært arbeid å hjelpe urbefolkningen til å bevare deres kulturelle utrykk, språk og historie?    

Kongo er for øyeblikket i fokus, to nordmenn er dømt til døden. En av dem er barnebarn til Olaf og Brit Hodne.  Jeg besøkte ekteparet Hodne i Calcutta tidlig på 80-tallet. Hvis ikke deres innsats der kvalifiserte til betegnelsen ”humanitært arbeid”, da vet jeg neimen ikke hva humanitær betyr. De hjalp for eksempel synsskade ved å samle inn brukte briller fra Norge – de kom svært godt med. Jeg var til stede en formiddag da en norsk venn, en øyenlege, kom på en ukes besøk. Ved elvebredden sto indere oppstilt i en lang rekke, øyelegen gjorde sine raske snitt med kniven, på andre siden ventet sykepleiere – og grå stær ble kurert på en-to-tre. Ikke norsk sykehusstandard, men hjelp til et bedre liv for mennesker i nød.

 Hodne drev mikrofinans før noen hadde oppfunnet ordet, de ga små lån til flyktninger fra Bangladesh som da kunne kjøpe plater til batikkarbeid og små symaskiner. Når disse så betalte tilbake, fikk de litt større lån – og slik kunne fremtidshåp virkeliggjøres. ”Jeg gir de fattige fisk. Hodne gir dem en fiskestang”, sa Mor Teresa, som hadde hovedkvarter (egentlig et altfor fint ord for stedet der ”De små søstre av de fattige” holdt til). Om deres misjon sa Nobelprisvinneren: «Å vise omsorg for de sultne, de nakne, de hjemløse, de vanføre, de blinde, de spedalske, alle dem som ikke føler at de er ønsket, elsket eller tatt seg av i samfunnet, mennesker som har blitt en byrde for samfunnet og blir skydd av alle».  Det er en dekkende  beskrivelse av den virksomheten titusener av norske misjonærer har drevet siden 1842. I fjor var det 564 av dem, de arbeider i mer enn 40 land.

Det har i mange år vært nordmenn i Kongo som ikke har planlagt jungelleker for rikfolk. Faller det inn under Lotteritilsynets definisjon av humanitært arbeid at predikant  og hjelperbeider  Rune Edvardsen møter de to drapssiktede nordmennene?                                                                                                                                  Den 91 år gamle misjonæren – og entreprenøren - Liv Kyllingstad Godin har siden 1964 bygget veier, broer, skoler, sykestuer og til og med en flystripe, og nå sist  en livsviktig bro på 150 meter i et av Afrikas mest isolerte område. Ingeborg Eikeland har vært misjonær i Bukavu siden  1956. Fire ganger har hun vært evakuert ut av landet på grunn av krigshandlinger.  Hun har stått på for et krigsrammet folk, vært utrettelig i humanitær innsats. Og hun blir i Kongo,  på en minimal lønn, uten utenlandstillegg, og med en arbeidstid Arbeidstilsynet i Norge kan være glad for at de aldri har hørt om. Hva sier dere i Lotteritilsynet, humanitært arbeid?

”Det er ulike meninger om hva som er humanitært arbeid”, sier en seniorrådgiver. Det går nok mange dagsverk med til å dyrke slike uenigheter.  

Jeg merker at jeg både får gråten i halsen og blir eitrende sint  når jeg leser om  uforstand, firkantet lovgiving og fortolkning. Da er det godt å lese hva direktør Erik Rudeng i Fritt Ord fremholder. Han har  historikerens sans for å trekke linjer mellom fortid og nåtid: "Norges internasjonale engasjement har lange tradisjoner, med utspring i misjonen. Norge har hatt flere misjonærer pr innbygger enn noe annet land. Og misjonærene har drevet et omfattende humanitært arbeid. Tanken om å gjøre godt, ikke bare å omvende folk, må sies å ha en solid forankring i folkedypet. Det karakteristiske ved det norske samfunnet er ikke at det har vært grunnleggende fredelig gjennom fravær av krig, men at det også har hatt denne internasjonale orienteringen, en misjonæraktig fredelighet.”

Men Rudeng arbeider ikke i byråkratiet, så han vet nok ikke helt hva han snakker om.

Norad er helt klar på at det er umulig å drive langsiktig samfunnsbyggende arbeid uten lokal forankring. Og mange steder er den eneste livskraftige lokale organisasjonen religiøs, nemlig kirken eller moskéen. Det er i stor grad slike institusjoner som eier sykehus og skoler, driver ungdomstilbud og gir folkeopplysning.

Norad har støttet misjonens utviklingsarbeid  i 24 år,  regulert gjennom flerårige samarbeidsavtaler som legger vekt på utvikling av landspesifikke planer og økt innsats på miljø og rettigheter med en kristen overbygning. Norads tilskudd til misjonsorganisasjonens utviklingssamarbeid i 2009 er 143 millioner kroner. Tema som inkluderes i avtalen er helse, hiv/aids, landbruk og primærnæringer, undervisning, integrerte tiltak og mikrofinans. Ikke humanitært?

Norske kirker og misjonsorganisasjoner har drevet sin virksomhet siden 1842. Lotteri og misjonsmesser har hele tiden vært viktige bidrag til å kunne finansiere virksomheten. Og folk har visst hva pengene gikk til. Det virker meningsløst å sette grenser for denne innsatsen,  meningsløst å skulle spore hver krone for å finne ut om pengene går til en brønn eller til evangelisten som har vært med på å bygge dem.

Misjonssambandets julemesser i Rogaland gir ikke sjelden millioninntekter. Skal de også bli sett gjennom  Justisdepartementets og Lotteritilsynet forminskelsesglass? Opplever vi her en total reversering av Frostatinglovens ord om at ”med lov skal landet  vårt byggjast og ikkje med ulov øydast”?

 Legg ikke hindringer i veien for at kirker og organisasjoner  prøver sette kristen nestekjærlighet ut i praksis.

Hallo, Justisdepartementet og  Lotteritilsynet!  Fornuften kaller! Over.

Gå til innlegget

Svindelforetaket

Publisert nesten 10 år siden

Organisasjonen “Kristenfolket” må arresteres for grovt tyveri og svindel, og for falsk markedsasføring-.

Tyveri - av et begrep som er langt videre, mer inkluderende, et begrep som ingen kan ta til inntekt for seg og sine.

Svindel - å lure seg til en status man ikke har rett til, for å å skape illusjoner hos den noe upresise begrepet motparten. Å fremstå som noe man ikke er - talspersoner for kristenfolket i Norge.

Den alminnelige strafferammen for tyveri og svindel er bøter eller fengsel inntil 3 år.

Falsk markedsføring - for nærmest uhemmet lovprisning av et Frp-program som hvis man skal ta det alvorlig innebærer en hån mot de kristne verdier som etter min mening ligger i kampen for å bevare Guds skaperverk og den medmenneskelige utfordring i utviklingshjelp og asyl- og flyktningepolitikk.

”Kristenfolket” er blant dem som snakker stadig oftere med stadig større bokstaver om kristne verdier og moral, grove overdrivelser ”Ap er i ferd med å avkristne Norge”, ”den rødgrønne regjeringen tenderer mot å forfølge kristne” (KrFs tredjekandidat i Vest-Agder).

Jeg stemmer ikke rødgrønt , jeg er uenig på flere områder med den politikk som føres. Jeg skulle ønske den i enkeltre sammenhenger hadde ført en politikk som ikke utfordrer gode kristne tradisjoner, samtidig som den skal ha ros for sin innsats når det gjelder å bygge et samfunn preget av bedre muligheter for de som har minst både hjemme og ute. Og i rettferdighetens navn må det sier klart og tydelig at det viktigste tiltak når det gjelder den norske kirkes fremtid, er vedtatt og videreført med stor rødgrønn, jeg hadde nær skrevet velsignelse.

Trosopplæringsreformen innebærer at kirken nå har fått et lovfestet grunnlag for å drive trosundervisning for alle døpte fra 1 – 18 år.

Når en slik reform kunne besluttes av Stortinget, med stor tverrpolitisk enighet, forteller det at vårt folk verdsetter sin kirke som en bred og åpen folkekirke som tar sitt trosgrunnlag på alvor. Det er ikke tilfeldig at dette kommer i en tid preget av et kulturelt og religiøst mangfold. Det er et bidrag til et tolerant samfunn at tros- og livssynssamfunn kan bevisstgjøre sine medlemmer.

Kirkeminister Giske har på mange måter vært en god mann for Den norske kirke, selv om han sporer av i sine, og regjeringspartner Senterpartiets, forsøk på å flytte kirkens sentrale organer, inkludert en ny fast preses, til Trondheim og Nidarosdomen. Politikere som vil gi kirkens større frihet, må overlate slike avgjørelser til Kirkemøtet.

Problemet med Bjarte Ystebø og og hans deler av det mangslungne norske kristenfolket, er begeistringen for det kristne høyre i USA og den innskrede definisjonen av ”kristne verdier”.

Jeg besøkte USA unde valgkampen i 2004. Der ble det snakket mye om kristne verdier og moral i forbindelse med abort, homofile ekteskap og kristendom i skolen, men lite om menneskeverd, forvalteransvar, rettferdighet for fattige og undertrykte. En teologisk professor fra Fuller Theological Seminary har pekt på at den nedadgående aborttrenden fra 90-tallet ble snudd under Bush, at det er blitt færre nye ekteskap og flere aborter. Forandringen tilskrev han de siste årenes økning i ledigheten, at minimumslønningene ikke har fulgt inflasjonen, og at 5,2 millioner flere amerikanere er uten helseforsikring. ”To av tre kvinner som aborterer sier at de ikke har råd til å bære frem barnet”, sier professoren.

En verbal innsats for ”Ja til livet” blir ikke troverdig hvis de konkrete konsekvensene av den politikk som føres på andre felter virker motsatt. Og er det uten videre enkelt å være ”Ja til livet i abortsaken” og samtidig være sterk tilhenger av dødsstraff?

I dag må det på norsk mark være viktigere med en virkelig gjennomtenkning av hva som er ”kristne verdier” i politikk og samfunnsliv, enn ukritisk å importere det amerikanske kristne høyres slagord og forenklinger.

Av de tre punktene ”Kristenfolket” fremmer som hjertesaker, er det stor enighet om å kjempe mot aktiv dødshjelp, med andre ord kjempe mot landsmøtevedtaket i Frp. Når det gjelder ny ekteskapslovgivning, er det nok et klart flertall mot endringene, men i med en del røster også andre veien. Og endelig - når det gjelder Israel: Det er en gedigen perspektivforskyvelse når man nærmest gjør det til en del av bekjennelsen å gi ubetinget støtte til enhver israelsk handling og bruke det gamle testamente som håndbok for grensedragninger anno 2009.

Selv de av oss som i alle år har vært varme venner av Israel og landets rett til å leve, må med stor sorg erkjenne at at nestekjærlighetsbudskapet ikke rettferdiggjør forsøkene på å bruke Bibelens ord som grunnlag for å forsvare en skammens mur bygget i strid med internasjonal lov og rett., kan ikke forsvare åpenbare brudd på menneskerettigheter, holdninger og handlinger i strid med alle religioners humanistiske verdier.

De samme reaksjoner måtte gjøres gjeldende da det ”kristne” USA holdt mennesker i år etter år uten lov og dom på Guantanamo og i amerikanske fengsler. Det var slik tortur verden protesterte mot da det skjedde i Sovjet. Og det var ”det kristne høyres” motstandere som måtte rydde opp i bruddet på menneskerettighetene.

I en tid da individualismen er satt i høysetet og folket er splittet i egoisme og gruppeinteresser, må kirken kalle til kollektiv etisk ansvarlighet – ut fra den tro at vi er skapt til fellesskap. Fortsatt preges det internasjonale finanssystemet av at de vestlige landene har alt for stor makt. De rike landene må være villige til å oppgi noen av sine privilegier for å skape mer rettferdighet i verdensøkonomien. Store vestlige økonomier ønsker å bevare sine posisjoner,

Dagens handelsregler er urettferdige og tjener først og fremst rike samfunn og mennesker.Vi må redusere subsidier som bidrar til dumping og kronisk prispress for verdens fattige bønder, u-land må få beskytte seg mot konkurranse som driver småbønder ut av hjemlige markeder.  Som kirke er vi moralsk forpliktet til å ta til motmæle mot et handelssystem som svekker menneskers sikkerhet og fører til større fattigdom og dårligere levekår for store deler av verdens befolkning

Vi har fått en situasjon der vi truer skaperverket. Vi har fått et samfunn med mennesket i sentrum, istedenfor Gud i sentrum.

Vi kristne har gjerne blandet oss inn i politikken ut fra vårt kristne ståsted når det gjelder fri abort, familievern, friskoler, livssyn og skole osv. Skulle det da være en så mye større fare å gjøre det samme når det gjelder rettferdighet, rett forvaltning, miljøvern?

 Hvordan kan kristne som klart ser at etisk holdning også må føre til konkrete standpunkt i enkelte politiske spørsmål og avgjørelser - hvordan kan de plutselig gjøre unntak når vi kommer til noen av verdens vanskeligste problem i første halvdel av det 21. århundre?

Et samfunn der vi overforbruker ressursene og der gjennom forurensning ødelegger skaperverket. Gud ga oss ikke naturen til egen vinning og utnyttelse.

“Kristenfolket” sier:

Den eneste måten å stoppe avkristningen av Norge på, er en borgerlig regjering. Ikke stem rødgrønt.

Jeg sier: Ta klar avstand fra “Kristenfolket” og dets tyveri, svindel og falske reklame.

Les partiprogrammer, se enda mer på politisk handling, og ta og velg det du føler er mest i tråd med livssyn, forhold til rettferdighet, medmenneskelighet osv. Ingen partier, ingen konstellasjoner kan gjøre krav på å være forvaltere og tolkere av den medmennekelighet som Jesus har gitt oss som vårt forbilde.

Gå til innlegget

Enhet og uenighet i kirken

Publisert nesten 10 år siden

Biskopene må ha tro på sin symbolfunksjon. Det må ikke bety pompøsitet og oppblåst kirkelig pondus – det er ikke tiden for det. Men det må være en selvfølgelig trygg selvtillit, forankret i en tjenestefunksjon som går tilbake til oldkirken. Biskopen skal representere evangeliet, rettferdigheten og omsorgen for de svake(este). Uten sammenlikning for øvrig: Det er dette som fortsatt preger den katolske kirke – særlig tydelig i pavens person selvfølgelig. Under den forrige pavens siste påskemesse kunne man observere hvordan hodet hang på halv stang, han siklet, han snøvlet, han måtte bæres og stelles med – det gjorde ingen ting. Tvert om: Folket elsket det – de gråt og lo og klappet – for dette svakhetens menneske med den enorme åndelige styrke.

Dette igjen beror på at integritet er viktigere enn teologiske meninger og kirkepolitikk. Biskopenes lederprofil må være at man løfter seg over dette i en grunnleggende omsorg for mennesket – og skaperverket som helhet.

Trosbekjennelsens ”en hellig, allminnelig (katolsk) kirke” er forankret i den treenige Gud, og er å forstå som en tros-sak. Det er en størrelse vi bekjenner, selv om vi ikke alltid ser den. Det kan være grunn til å peke på krefter som ”sprer” kirken, sentrifugalkrefter, om man vil, som fjerner ulike deler av kirken fra hverandre.

Én slik kraft er en tanke som i utgangspunktet er konstruktiv: At kirken må kontekstualiseres. Den skal ha et sted-egent preg, som det heter i liturgi-arbeidet. Dette er en viktig tanke: kirken vil alltid ta farge av sine omgivelser, og nasjon og kultur skal prege kirken. At afrikanske og latin-amerikanske menigheter har et kulturelt preg som skiller seg frå våre menigheter, er en rikdom. Det samme gjelder de lokale forskjeller mellom sør og nord, by og land osv. i vårt egen land. Men kontekstualiseringen må ikke skape skiller som blir et problem. Vi må gjenkjenne noe i alle kontekster. Mange eldre adiafora-debatter gjorde små ting til store skiller. I dag er det snarere smak, kulturell tilhørighet som skaper skiller. Det å tenke med utgangspunkt i kirkens enhet må balansere dette.

En annen splittende kraft ligger i kampen mellom teologiske retninger. Den vil alltid pågå. Men det er en fare at dersom vi får en rasjonalistisk teologi som gjør kirkens budskap identisk med sin egen kirkelige retning, så faller kirken fra hverandre i ulike meningsleirer. Motkraften mot dette må være å tenke seg at kirkens budskap er større enn vår forstand. Vi må skille mellom kirkens budskap og vår tolkning; det første hører til det vi bekjenner oss til og tror på, det andre er vår skrøpelige tilegnelse. Spenningene mellom ulike retninger i kirken vil alltid være der. Men dersom vi får en biskop for hver retning, er vi på vei til ulike kirkesamfunn, og da oppgir vi kirkens enhet. En bekymring i dagens kirke er at vi kan få ulike menings-menigheter. Det kan vi ikke løse ved å tvinge til enighet eller lage kompromisser, men ved å bekjenne en enhet som ligg dypere enn enigheten; forankret i det mysteriøse ved kirken, det sakramentale både i Ordet og i sakramentene.

Derfor tror jeg Kirkemøtet og Bispemøtet bør vurdere om ikke en sterkere innflytelse for en fast preses - kanskje en erkebiskop - kan utvirke at kollegiet mer markert utad symboliserer fellesskap i troen og i den kirkelige tjeneste på tross av ulike meninger, vurderinger og praksis. En preses må ha sitt utgangspunkt i denne enheten, og være drivkraften for å skape enhet og helhet knyttet til gudstjeneste og sakrament.

Med utgangspunkt i den felles bekjennelse vil fast preses ha en sentral oppgave med å initiere og følge opp utfordringer når det er spørsmål om hvor mye forskjell og ulikhet det kristne fellesskapet kan tåle. Da må vi huske at det avgjørende ikke er hva vi liker eller kan tåle av uenighet, men om uenigheten gjør at vi må oppgi troen på en felles Gud.

Utfordringen til våre biskoper, og først og fremst til en fast preses med noe sterkere stilling enn i dag, er å få enda klarere frem at vi på tross av uenighet i enkeltsaker har noe felles som binder oss sammen tross alle skillelinjer, og som forplikter oss til å ta ansvar for hverandre. Med en lett omskrivelse av kirkefader Augustin; fellesskap i det sentrale, markering av respektfull uenighet i andre sammenhenger, kjærlighet i alt.

I dag medfører konflikt og uenighet i standpunkter bare i liten grad dissenser i bispemøtet. Derfor har mange vedtak ofte blitt forsiktige. Kirken, med biskopene som førerhunder kunne i de uenigheter som ikke har karakter av å være kirkesplittende, vise enda tydeligere at motsetninger av mange slag kan være en rikdom i seg selv, når de blir håndtert med klokskap.

Biskopenes lederfunksjon må sees i sammenheng med rådslinjen og demokratiseringsprosessen i Dnk. Det vil alltid finnes spenningspunkter mellom disse to linjene – men det gjør ikke så mye dersom ledelsen i begge linjer er i stand til å løfte seg når det kreves. Det er mange ”selvmotsigelser”, paradokser og konflikter som er til å leve med når man løfter dem opp i et litt større perspektiv. For eksempel helikopterperspektivet: Høyt nok til å få oversikt – men ikke høyere enn at man fortsatt har bakkekontakt. Derfor må det velges ledere som ikke bare er faglig flinke og kjappe i hodet samt ryddige – de må også være mennesker - vise modenhet, smidighet og romslighet.

En lederstil som jeg tror vil være konstruktiv innen kirkelig ledelse, og særlig når det gjelder en fast preses, er hva en kan kalle kombinasjonen av en imperativ og en prosessuell lederstil. Dvs. at man tar seg bryet med å gå i prosess (det tar tid!) for å lytte og lære og kartlegge og for å forankre temaet bredere enn i sitt eget hode – men når tiden er inne tar ansvaret ved å skjære gjennom med en avgjørelse. (Da er det også mindre sjanse for omkamper)

Dette er en ledelsesform som de fleste medarbeidere og samarbeidspartnere (bortsett fra kverulanter og representantene for en ekstrem flat lederstil) setter pris på. Den kan også sies å ta vare på viktige sider ved den kirkelige egenart.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8335 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6292 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3360 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2627 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2156 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1963 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1708 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1706 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere