Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Midt-Østen, Kongo og julekrybber

Publisert over 9 år siden

Min første julekrybbe kjøpte jeg i Betlehem i 1968. Den er akkurat slik som alle andre Betlehem-krybber, men hver advent minner den om at byer og landsbyer i Israel og Palestina, det hellige land som en gang ga oss Bibelen, ikke er preget av hyggelig førjulsstemning med lys og juleavslutninger og kalendere og pepperkaker, men av sorg og fortvilelse. Sirener og skrik. En mur som skiller.

Og den minner om Basil, lederen for et banehjem i Øst-Jerusalem som jeg møtte hjemme i Betania.
Basil fortalte en aktualisert legende:
John F.Kennedy og Khrustsjov møtte Gud i himmelen.
- Tror du Jernteppet kan heves i vår levetid?
Gud trodde det.
Så kom Nelson Mandela og de Klerk.
- Tror du at apartheid kan forsvinne og at det kan bli fred i Sør-Afrika før årtusenskiftet?
Jo, Gud trodde det også.
Til slutt kom Golda Meir og Yassir Arafat.
- Kan det bli fred i Midt-Østen i vår tid?
Gud sukket. -Nei. Ikke i min tid heller.


Marie sukker når vi skriver 1.søndag i advent i Heimen. Da vet hun hva som kommer. Da ta jeg bøker og kunst ut av hyller og skap og små bord, og jeg danderer omsorgsfullt 25 krybber. Forseggjorte krybber og helt enkle krybber, store krybber og små krybber. Med figurer i de nydeligste tekstiler og farger fra Krakow, i papir fra Budapest, i stein fra Chile, av gips fra Kina, av ibenholt fra Kamerun, av keramikk fra Auckland, av messing fra Santiago de Compostela, av glass fra Hadeland. Stilrene og håndlagede, smakløse og masseproduserte. Et bilde av livet selv.

Men helt spesiell - en krybbe av en slags hyssing og tråd fra Kongo, med Josef og Maria som fattige afrikanere og tre vise menn som stammehøvdinger.
Jeg kjøpte den under et besøk på en yrkesskole i Bukavu, der Kirkens Nødhjelp har vært involvert. Jeg møtte skjebner som levendegjorte uhyggelige hendelser jeg hadde lest om, men som ble uhyggelig sterkere når du møtte offer.
En 16 år gammel gutt fortalte hadde skutt og drept en mann da han var 13 år. De lokale styrkene hadde gitt ham et gevær, med beskjeden: Drep – eller bli drept! Guttesoldaten på 13 år hadde tatt mange live. Han bar tydelig preg av det, men samtidig uttrykte han håp. På skolen fikk han utdannelse som snekker, og han regnet med å få jobb etterpå.

Det gjorde også en 17 år gammel jente. Da hun var 13, skulle hun en dag gå til bestemoren, men ble tatt av en gruppe soldater og brakt inn til deres leir i jungelen, der hun hver eneste dag i nesten et år ble serievoldtatt. Hun klart nesten mirakuløst å flykte da hun ble gravid. Nå utdannet hun seg til bilmekaniker, håpet var tent, hun og den tre år gamle datteren skulle klare seg gjennom hverdagen som ventet.

De to historiene var sørgelig alminnelige, de to jeg møtte var heldige som hadde overlevd. Jeg kom til Bukavu fra nabolandet Rwanda. Der sloss hutuer og tutuer. Jeg møtte alle 40-50 fra en landsby på et møte under et stort tre. Der satt alle innbyggerne. En av dem reiste seg og fortalte hvordan familien var blitt angrepet av tre menn med svære kniver. Han klarte å gjemme seg, men far, mor, to søstre og en bror ble brutalt stukket ned og drept.
En annen i den store ringen reiste seg og sa: Jeg var en av dem som gjorde dette. Og så forklarte han hvordan propagandaen gjennom radio nesten hadde hjernevasket ham og de andre til å drepe alle som var av en annen stamme.
Da gikk den første bort til ham, omfavnet ham og sa: ”Dette må vi legge bak oss. Vi kan ikke skape et nytt Rwanda bygget på hat”.

Nei, fremtiden må bygges på Håpet. Barnet i krybben.

Gå til innlegget

"Andrebestemt" død?

Publisert over 9 år siden

Eldretsunami? Heller beretningen om en varslet bølge.

Tsunami - en serie med bølger skapt i et vannmassiv av en impulsiv forstyrrelse som vertikalt forskyver en vannkolonne. En slik forstyrrelse kan for eksempel være jordskjelv, skred, vulkanutbrudd, eksplosjoner eller nedfall fra verdensrommet, for eksempel meteoritter” (Wikipedia).

Du skal ikke bedrive ord. Skal ikke bruke et begrep som er totalt misvisende. Eldrebølgen er ingen “impulsiv forstyrrelse“, intet jordsskjelv. Det røde bølgeflagget har vært synlig lenge. Demografien (“det vitenskapelige studium av de kvantitative sider ved menneskelige populasjoner, særlig deres størrelse, sammensetning og utvikling”) har fortalt oss at

* Vi lever lenger enn før. Bedre ernæring, mindre slit, medisinske fremskritt.
* Eldre har nye krav, er friskere, har mer penger
* De neste fire årene vil antall eldre over 67 år femdobles
* Langvarige og kroniske sykdommer vik skape mer uførhet og lidelse
* Frem til 2030 blir det behov for 140.000 nye årsverk i helse- og
sosialsektoren
* Vi vil trenge 5000 flere sykehussenger
* I 2030 kan vi ha 46 % flere eldre enn i dag
* 1967: fire yrkesaktive for hvert person utenfor arbeidslivet- 2009: to for
hver. 2030: ??

Du trenger ikke å ha en master i samfunnsmedisin, sosiologi eller statistikk for å tegne fremtidens behov, krav og problemer.
Vi vet.

Paradoks nr.1: Menneskelivets grammatikk er snudd bak-frem. I dag er det å være eldre yngre enn å være gammel. Til nød tenker vi at vi kan bli/er eldre, men vi vil ikke være gamle.

Paradoks nr.2: I Vesten bruker vi ufattelige ressurser på å forlenge livet, privat og offentlig. Samtidig ser det ut som om vi er dypt bekymret for hva dette vil innebære av ressursstress (obs! 6 s’er i et 13-bokstavers ord, noen bedre?).

Paradoks nr.3: I den norske folkesjel er det en dyp skepsis overfor “fremmede”, i alle fall hvis de har en ikke-hvit hudfarge. Men hvem er det som allerede i dag tar tunge tak i eldreomsorgen, og hvor skal vi hente morgen- og overmorgendagens innsatsdivisjoner ?

Paradoks nr.4; Vi satser stadig mer på kurative (behandlende) oppgaver i helsesektoren, mens forebyggende tiltak nedprioriteres. Det synes å være viktigere med brannmenn enn med rehabiliterende brannforebyggere.
35.000 brukere kan få et eldresentertilbud for samme beløp som 3 - tre - sykehjemplasser (Oslo-undersøkelse). Det er enorme beløp å spare dersom eldresentra gjennomsnittlig kan utsette behovet for plass på sykehjem med et par dager pr. bruker.

Paradoks nr.5: Man er opptatt av fragmenter som skygger for helheten, mer opptatt av kortsiktig gevinst og bunnlinje enn av langsiktige tiltak. “Kostnadseffektivitet” og ”anbudsutsetting” er blitt moteord. Kanskje er det i lengden dyrere å presse ned de beløp som er nødvendig for stell av pasienter/hjemmehjelpstrengende? Kan eldres livskvalitet svekkes - og dette i neste omgang innebære økt press på dyrere institusjonsplass senere - dersom f.eks. Bymisjonen og Frelsesarméen tvinges ut av omsorgsoppgaver?

En forhåpentlig helt grunnløs frykt: Når Petroleums-Norge faser ut, vi har forsømt å utvikle ny og fremtidsrettet industri/teknologi, og vi har brukt Oljefondet hemningsløst til å løse dagens krav, hvordan vil helsebudsjettene se ut? Er det da vi for alvor vil få se en konkretisering av tankene om å droppe medisineringen av de aller eldste av hensyn til de unge? Oppleve at aktiv dødshjelp blir et begrep for at eldre, syke mennesker må dø tidligere enn nødvendig? Måtte konstatere at livsprosesser som ved livets inngang avbrytes gjennom “selvbestemt” abort, i verste fall kan få en parallell ved livets utgang, en “andrebestemt” død?

*****


Noen diagnoseforsøk
Epidemi (utbrudd av en smittsom sykdom som sprer seg raskt) nr.1: Konsulentene gjør sin inntogsmarsj i helsesektoren. Helse Øst bruker nå rundt 500 mill.kr årlig på slike tjenester. Blir hvite frakker og uniformer erstattet med keiserens nye klær? Er det konsulentene som har skapt navneskifte-epidemi? Som er opptatt av branding (markedsføring) av de ulike institusjoner? Bare navneskiftet av Regionsykehuset i Tromsø (tidligere RiTø) til Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) betyr at mer enn 3 mill.kr. går med til å skifte skilt, logo, brevhoder og stempler.

Epidemi nr. 2: Omorganisering. Brukes veldig mange krefter på reformer som ikke varer i mange år, både for sykehus og i allmennpraksis? Det var ikke dumt å ta sykehusene fra fylkene, slik at man kunne konsentrere komplisert sykdomsbehandling til enkelte sykehus, for å få større volum og erfaring. Men dette ble gjennomført med kostbar administrasjon, og uten å spørre hverken brukere (pasienter) eller allmennleger hva de synes om planene og virkningene.
Eksempelvis: Årlige bestillingsdokumenter er så omfattende at riksrevisjonen mener Stortingets føringer lider drukningsdøden i møte med detalj-floden.

Epidemi nr.3: Direktør-syken. I Helse Sør-Øst er det ansatt 122. Av dem er 28 direktører.

En påstand: “Sykehus-Norge er nå så topptungt at det lett skapes feil inntrykk av hva som er viktig i organiseringen av helsevesenet“ (Jomar Kuvås i Aftenposten 7.12).

Gå til innlegget

Kortere skjenketid

Publisert over 9 år siden

Skal alkoholloven endres slik at den maksimale skjenketiden reduseres med 1 time for å redusere alkoholbrukens sosiale og helsemessige skader, og for å redusere ordens- og voldsproblemene i bysentraene?

Det var i februar at regjeringspartiene antydet dette forslaget. Jeg skal innrømme at jeg ikke trodde det ville komme lenger enn til å være en vakker tanke, men jeg tok feil. Det er fremdeles langt til konkret handling, men nå har i alle fall Helse- og omsorgsdepartementet sendt forslaget ut på høring. Et av de store og mest uforståelige paradokser i norsk politikk er at politikerne driver utstrakt sosial- og reparasjonspolitikk med den ene hånden mens de med den andre ikke ønsker å ta konsekvensen av de fakta betydelig forskning fremholder: Jo lettere tilgang på alkohol, dess større alkoholskader, jo lengre åpningstid for skjenkestedene, dess økt voldsbruk.

Det er politisk korrekt å være imot narkotikabruk, men alkoholen medfører samfunnsmessig langt større problemer.Bruk av alkohol i samfunnet øker misbruket. Drikker du alkohol, øker sannsynligheten 13 ganger for at du skal utøve vold. Og det er overhyppighet av vold i og rundt skjenkesteder. Politimestrene i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim var i 2007 blitt så bekymret over utviklingen med helgebråk, at de ba om reduksjon i salg og skjenking av alkohol.

Altfor mange tror at måteholdent alkoholkonsumer er uskadelig, og at det bare er en liten gruppe som ikke tåler å nyte alkohol. Dette er et syn som passer manges vaner, men det dekker ikke realitetene. Det er viktig å få ned summen av alkoholskadene og ikke bare peke ut skadene storkonsumentene påfører seg.

Voldsbruk og alkoholbruk følger hverandre. Et redusert alkoholkonsum kan minske voldsbruken med inntil 30 prosent. Man kan sette inn mer politi eller gi strengere straff for voldsbruk, men det vil være av underordnet betydning. Det hjelper ikke mer med politi i gatene hvis volden foregår på utestedene og hjemme hos folk.
Intervju med 4000 nordmenn har fortalt forskere at jo oftere man drikker alkohol, jo større er risikoen for å bli innblandet i voldsepisoder.

96 av 100 menn som har vært innblandet i så alvorlige voldsepisoder at de førte til synlige skader, pleide å drikke seg beruset. Fyll på restauranter og utesteder skaper fem til ti ganger så mye vold som hjemmefyll. Alkoholbruk er medvirkende i over 40 prosent av sakene i barnevernet. Og - norsk drikkekultur produserer i sum flere sykdommer og problemer blant måteholdere enn hos den lille andelen som drikker mye.

Ikke all edruskapspropaganda har vært like edruelig, ikke alle restriksjoner like godt begrunnet. Det er vesentlig at restriksjoner blir iverksatt på en slik måte at de blir forstått. Poenget er nemlig at den positive effekten av alkoholpolitiske tiltak ikkenår igjennom hos grasrota og et flertall av politikere fordi man tross all opplysning baserer seg på populæroppfatninger og misforståelser som ikke holder - vann.

Folk er nå mer ute på byen i den mest kritiske perioden i forhold til fylleskader, og skjenkestedenes sosiale kontroll er ikke alltid god nok. Fyll på restauranter og utesteder skaper 5-10 ganger så mye vold som hjemmefyll.
Det store problemet med alkoholkonsum er at berusede personer treffer på folk de ikke kjenner til, på en tid av døgnet da kollektivtrafikken har sluttet å gå og politiet har redusert kapasitet.

Jeg håper departementets forslag blir fulgt opp av en konkret sak, både om skjenkeinnskrenkning og kortere salgstid i butikker. Men min foreløpige antagelse er at problemene med skjenketider vil utløse så mye lobbying, næringspress, opphissede ytringer og politikerfrykt for stemmetap, at resultatet blir status quo. Ledsaget av vakre ord om holdningskampanjer (hørt om noen slik kampanje som har betydd noe som helst unntatt for annonseavdelinger og reklamebyråer?). Ledsaget av ønsker om mer forskning, som om vi ikke vet mer enn nok allerede. Regjeringen har rett - og om forslaget blir vedtatt tror jeg også at det vil frigjøre politimannskap slik at andre presserende gjøremål kan vies større oppmerksomhet

Gå til innlegget

Inhumant eller konsekvent?

Publisert over 9 år siden

Menneskelige tragedier. Påstander om at Regjering, UDI og UNE bryter fundamentale menneskerettigheter. En omfattende mistenkeliggjøring av mennesker som av ulike grunner søker mot Norge. Krav til lik behandling og konsekvens.

Konkurranse mellom de største partiene om hvem som kan foreslå de barskeste tiltakene og fremstå som mest handlingsdyktige når det gjelder innstramning av asylaksept og innvandring. Forsøk på å bløffe seg til opphold i Norge ved å oppgi falsk identitet og usann asylhistorie. Åpning for at mindreårige asylsøkere over 16 år risikerer å bli sendt ut etter fylte 18 - humanisme i praksis?

Mediahåndtering av enkeltskjebner, der følelser vektlegges tyngre enn opplysninger som trekker i motsatt retning av de følelsene redaksjonene inviterer til. Konsekvenstenkning – det er mange i samme situasjon som de med medieoppmerksomhet. Politikere med to tunger. - som sier en ting prinsipielt, men noe helt annet når enkeltsakene blir tatt opp i media. UDI (Utlendingsdirektoratet) og UNE(Utlendingsnemnda) – lette å skyte på, lett å deres arbeidsbetingelser med lover, politiske ”signaler” og et uhyre komplisert saksfelt.

Det handler om Norge anno 2009. Om det tema der holdninger står steilest mot hverandre i opinion og politikk. Om spørsmål som påkaller de største og ikke alltid mest reflekterte reaksjoner i begge ender av meningsskalaen . Om fremmedfrykt. Om politikeres teori og praksis. Om de mange av oss som lever bosettingsmessig langt borte fra den hverdag som andre opplever. Om en statsminister som ikke ville svare på om han ville sende et barn til en skole der et flertall av elevene har utenlandsk bakgrunn. Om bussing fra øst til vest. Om saker der gått så lang tid siden vedtak ble fattet at det av mange hevdes å være urimelig at det fremdeles opprettholdes og nå blir effektuert. Om de som trekker sakene sine ut gjennom aldri å forholde seg til utreiseplikten de har etter endelig avslag, samtidig som de vanskeliggjør tvangsretur gjennom å skjule seg på ukjent sted. Om noen enkelttiltak som er nødvendige, men et helhetsbilde som ikke er regjeringen verdig. Om kalde, nøkterne hjerner og varme hjerter.

Akkurat i dag handler det om to søsken: Abbas, 23 år og Fozia,24 år. Deres sak belyser noe av det dilemme som preger lov og håndtering, den har vært fremme i offentligheten flere ganger. Nå sist ved en artikkel i Dagbladet for et par dager siden av Trude Ringheim, og i dag i Dagsavisen av Arild Humlen, leder av Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe i utlendingsrett
Abbas og Fonzia har bodd i Norge størstedelen av sitt liv, De er helt integrert, de har et sted å bo. Men de har nå sittet i kirkeasyl i 8 måneder . To ganger har tingretten gitt dem medhold, to ganger har UNE anket og fått medhold i lagmannsretten. Nå er saken sendt til den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Søsknene kom til Norge sammen med moren i 1989. Tidlig på 90-tallet tok moren dem med tilbake til Pakistan. I 1995 kom de igjen til Norge. UNE mener at moren da bevisst ga uriktige opplysninger til utlendingsmyndighetene, slik at familien fikk innvilget en bosettingstillatelse de ikke skulle hatt. Moren opplyste at barna befant seg i Norge, mens de i virkeligheten hadde vært i Pakistan siden 1992. Dette førte til at bosettingstillatelsen ble tilbakekalt av Justisdepartementet i 1999, og dermed hadde søskenparet ikke lenger lovlig opphold i Norge. Moren som kunne lite norsk og hadde lite innsikt i norsk lovverk, valgte likevel å bo i her med barna sine. I 2005 ble hun tatt og sendt til Pakistan hvor hun døde kort tid etter.

Abbas og Fozia kjente ikke til situasjonen de var i, før politiet kom til skolen deres og arresterte dem i klasserommet. Ved hjelp av advokat har de gått rettens vei for å ordne papirene sine. Men ifølge UNE-leder Per Flatabø hører det med til sammenhengen at Abbas har begått kriminelle handlinger, som han to ganger er domfelt for. Han ble derfor varig utvist ved UNEs vedtak av 31. mai 2005. Det hadde vi ikke kunnet gjøre med en annen ungdom som hadde bodd 17 av sine 20 år i Norge.

Jeg kan skjønne tvilen hos saksbehandlere og rettsmyndigheter i denne saken. Men den er spesiell, og vil ikke kunne danne presedens. Det kan definitivt diskuteres om ikke dette er en menneskerettssak, og om det ikke har skjedd myndighetsmisbruk. De to har en så sterk tilknytning til Norge at det synes ikke rimelig at de skal straffes for morens feil og egne ungdomssynder, og derfor sendes til et land de ikke husker og en far de ikke kjenner. Når det er stor usikkerhet også i juridisk sammenheng, må tvilen komme ”tiltalte” til gode.

Klimaet og holdninger i saker som gjelder flyktninger og innvandrere.i Norge er blitt hardere i slike saker. Det begynte med Erna Solberg som kommunalminister, reduksjonen av FN-kvoten for overføringsflyktninger og avslaget på den forfulgte atomteknikeren Mordechai Vanunus asylsøknad. Viktige meningsbærere for humanistiske idealer i debatten rundt asyl ble svekket eller forsvant i stortingsvalget.
Arne Strand karakteriserer situasjonen godt i sin artikkel i Dagsavisen for en måned siden: ” "Ap brukte sine muskler og la SV flat i asylpolitikken. Resultatet ble en tøffere asylpolitikk enn Fremskrittspartiet førte for bare noen år siden. SV svelget en så stor asylkamel at pukkelen er lett synlig på partiets rygg."

Norge – landet som i Grunnloven forbød jødene adgang (opphevet i 1851). Først i 1956ble forbudet mot jesuitter (katolsk orden) opphevet.
Norge - landet som lenge stengte ute sigøynerne som gruppe. Som fengslet og utviste mormonske misjonærer (fordi de påsto at de var kristne, først på 20-tallet ble praksisen endret).
Norge - som i mellomkrigstiden nektet å ta imot store mengder jødiske flyktninger.
Norge – landet der generelle fordommer mot ”svake” deler av befolkningen (homofile, funksjonshemmede og andre avvikere) lenge sto sterkt. Norge - der fremmedlovene fra siste del av 1900-tallet har gått fra å være et grovmasket nett som kun stengte ute de færreste, til å bli et svært finmasket nett som de færreste slipper gjennom.

Vi har de senere år i flere sammenhenger bedt om unnskyldning for holdninger overfor og behandlingen av visse grupper. Hva vil fremtidige generasjoner si om de spørsmålene det her gjelder?

Gå til innlegget

Akademisk tøv om Israel-boikott

Publisert over 9 år siden

Hva er mest tjenlig for å prøve å løse vanskelige konflikter, boikott eller dialog?

Skal Norge boikotte Russland kulturelt og akademisk? Landet har gjennom flere år ført en brutal krig i Tsjetsjenia med titusenvis, kanskje flere, drepte.
Eller hva med Kina, som har okkupert Tibet i snart 60 år, og som bryter menneskerettigheter i jakten på kulturelle og akademiske dissidenter?
Hva med Sudan, Syria, Iran, Saudi-Arabia osv. osv, - hva med alle de land der menneskerettigheter tråkkes under fot, der mennesker slaktes ned?

Nei, det er få, om noen, som synes å løfte en penn i den sammenheng. Men ”Israel må boikottes kulturelt og akademisk, boikotten bør gjennomføres fordi Israels akademia er nødvendig for å gjennomføre militære operasjoner og fordi den skaper et «arkeologisk og historisk» grunnlag for opprettelse av stadig nye jødiske bosettinger”, fremgår det av et opprop fra en del personer tilknyttet NTNU i Trondheim, 34 professorer og amanuenser.

En professor i epidemiologi ved Universitetet i Oslo gir sin støtte til forslaget. Han ”har arbeidet med palestinske universiteter i snart ti år. Etter å ha sett hvordan akademia og ikke minst befolkningen generelt lider, med stengning av universiteter, veisperringer, ransakelser og ydmykende behandling, synes jeg universitetssamfunnet bør reagere med akademisk boikott”.

Hos boikott-entusiastene finner jeg ingen refleksjoner over årsak og virkning, over hva som er mest hensiktsmessig – boikott eller å ha kontakter med begge parter for å finne årsaker til krig og konflikt og prøve å lære av fortiden for å skape fred.
Tror de at Norges meglerrolle i Midtøsten blir lettere og utsiktene til en løsning på Midtøsten-konflikten bedre av en boikott?
Er de villige til å ta de praktiske konsekvensene for sin egen hverdag av at store deler av operativsystemet Windows er utviklet av Microsofts avdeling i Israel? Eller at en rekke moderne hovedkort til PC’er og den siste mobilteknologien er også utviklet i landet som skal utsettes for boikott

Hvor er deres rasjonelle argumenter for hvorfor vi ikke også boikotter andre nasjoner som bryter menneskerettigheter på langt verre måter? Må ikke de norske akademiske institusjonene da ha en kontinuerlig prosess og bruke boikott mot handlinger og standpunkter også i andre konflikter?

Hvordan forholder de seg til at rektor ved det palestinske Al-Quds universitetet i Jerusalem fremholder at de mest progressive synspunkter til støtte for palestinernes sak finnes nettopp i israelske universitetsmiljøer?

Et det et ledd i bestrebelsene for bedre folkehelse å avvise samarbeid med kolleger som er verdensledende i medisinsk og bio-teknologisk forskning?

Er de enige med Ebba Wergeland som kritiserer at en israelsk forsker for to år siden fikk den prestisjetunge Holberg-prisen, er de villige til å innføre en praksis om at faglige priser basert på fri akademisk innsats skal vurderes politisk og at frie forskere bør isoleres? Nikker de bejaende til AKP(ml)-retorikken?

Er det noe å vinne på at norske vitenskapsmenn og forskere ikke lenger skal ha adgang til israelske arkiver, ha besøk av og diskutere med israelske kolleger?
Hva synes de om nettverket ”Scholars for Peace in the Middle East”, med flere nobelprisvinnere som medlemmer, sier at ”vi står solidarisk sammen med israelske akademikere og akademiske institusjoner. Dersom dere boikotter dem, boikotter deres oss”?
Tror de at en boikott vil styrke Norges samarbeidsmuligheter med viktige forsknings- og utviklingsmiljøer rundt om i verden?

Er det slik at vi i Norge bare skal ha fri utveksling av ideer med dem vi er enige med? Skal ikke institusjonene lenger være et samlingssted for et bredt spektrum av ulike tanker og ider?

Tror de at en boikott-aksjon vil styrke den mulighet for konstruktiv påvirkning som ligger hos de israelske akademikere som målbærer synspunkter i utakt med landets offisielle politikk?

Akademikere bør som alle andre engasjere seg politisk og arbeide hardt for at de meninger man står for skal få gjennomslag. De har to valg: ikle seg utstyret for å spille helteridderrollen på de hvite hestene, og med faner og klingende spill for galleriet utkjempe innbilte slag i et reservat. Eller oppsøke den hverdag der de reelle prosessene skjer, og der det gjennom forhandlinger og dialog kan være mulig å finne løsninger på bitter konflikt der alle parter lider, der alle har blod på hendene.

Er boikott det mest konstruktive bidrag til en fredelig løsning i Midt-Østen?
Er det virkelig slik at de som sier et høyt og tydelig NEI til Israels boikott av Hamas - organisasjonen som har fremholdt at ”Hamas vil eliminere Israel” – de sier også JA til boikott av Israel? Logikken er ikke overveldende. Boikott er det motsatte av dialog.

Forskningsminister Tora Aasland slår fast at utdanningsinstitusjonene i Norge skal fremme akademisk frihet ved å følge anerkjente etiske og vitenskapelige prinsipper om åpenhet.
”Dermed har de ansatte selv en lovfestet rett til å velge både emne og metode for sin forskning. Da kan ikke styret ved en institusjon pålegge forskerne ikke å samarbeide med forskere fra Israel eller andre land”.
Det er klokt sagt, hun har lært av det som skjedde da partifellen, nåværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen, i 2005 den ene dagen tok til orde for norsk boikott av israelske varer og den neste erkjente at ”Jeg burde ikke som finansminister ha tatt til orde for en politikk som det ikke er flertall for i regjeringen”.

Jeg regner med at styret for NTNU torsdag sier ja til å forsvare den frie tanke, som sier ja til dialog og nei til boikott.

Les gjerne denne artikkelen;: http://74.125.77.132/search?q=cache:OClUMcr4I2gJ:www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/aamaas/article3361793.ece+%C3%85m%C3%A5s+%2B+den+frie+tanke&cd=1&hl=no&ct=clnk&gl=no

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8335 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6292 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3360 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2627 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2156 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1963 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1708 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1706 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere