Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Hodne og Mor Teresa

Publisert over 9 år siden

Olav og Brit Hodne, mikrokreditt og briller, Mor Teresas dødshus og grå stær operert i slummen i Calcutta - minnene står enda sterkere på netthinnen enn ferske inntrykk fra januarstrendene i Goa og backwaters i Kerala.

Mitt første møte med India skjedde for 30 år siden. Da Mor Teresa fikk Fredsprisen i 1979, hadde den indiske ambassadøren en mottagelse, der jeg gjorde en avtale om å besøke arbeidet hennes i Calcutta.

Det var sterkt å gå gjennom de såkalte dødshusene, der det lå forkomne mennesker. Vi visste at neste morgen ville noen av dem være døde. All verdens elendighet og håpløshet kunne vi se. Men det var engler i rommet. Barmhjertighetssøstre som i sine hvite og blå sarier gikk fra seng til seng, bøyde seg over de forkomne og ga dem en hjelpende hånd og et trøstende ord.

Mor Teresa besøkte dette stedet en gang i uken når hun var i Calcutta. Og etter å ha besøkt alle syke, la hun seg ned på knærne og hendene og begynte å vaske gulv og toaletter.
"De fattiges nød er ikke mangelen på ting, på velferd, men det at de ikke hører til. De trenger kjærlighet, og kjærlighet er bare mulig der det er nærhet. Når de skal dø, er det viktig at de gjør det foran et kjærlig ansikt."

Det var for øvrig Mor Teresa som holdt det korteste og mest virkningsfulle ledelses-foredraget jeg har hørt om. Det var i Hong Kong, med flere hundre dresskledde business-ledere.
Mor Teresa gikk på talerstolen, så ut over forsamlingen, og sa langsomt og
intenst:
"Kjenner dere medarbeidernes deres?" Hun tok en liten pause, så ut over forsamlingen før neste spørsmål:
"Er dere glad i dem?"
Og så gikk hun ned og satte seg. Til ettertanke både den gang og for konsernledelser i 2010.

I Calcutta bodde vi - far og mor og tre barn 5-13 år på fem ukers verdensrundtur til misjon, kirke og utviklingsarbeid - hos misjonærene Olav og Brit Hodne. De drev i flere tiår et fantastisk hjelpearbeid. Mor Teresa sa om Hodne: "Hvis du gir en fattig mann fisk, får han mat. Gir du ham en fiskestang, får han arbeid. Jeg gir de fattige mat, Hodne gir dem fiskestangen." Begge deler er nødvendig. Og det var fantastisk å se idealisme og realisme kombinert hos Hodne. Hvordan han var opptatt av hjelp til selvhjelp, ga flyktningene og de fattige lån slik at de kunne kjøpe vevstoler eller trykkplater til batikkarbeid, skapte små arbeidsgivere som etter hvert kunne høste frukt av egen innsats. ”Bedre å tenne lys enn å forbanne mørket”, sa Hodne. Han praktiserte begrepet mikrokreditt lenge før noen begynte å bruke begrepet.

Brit Hodne ba om, og mottok i hopetall, brukte briller fra Norge. De fikk neser å sitte på, og kom til nytte. Som et apropos til hjemlig debatt om kvalitet i helsesektoren, kan jeg fortelle om grå stær-dugnaden jeg fikk overvære. Øyenlege Asbjørn Tønjum kom på besøk til Hodne på en toukers dugnad. Den hjalp.
Vi gikk ned til elven sammen med noen damer. En lang rekke ventet på oss, de hadde grå stær.

(Grå stær: Inne i øyet, bak hornhinnen sitter en linse som samler synsbildet til et bilde på netthinnen. Denne linsen er helt gjennomsiktig og består av en geleaktig masse. Med årene blir denne linsen mindre gjennomsiktig. 1 av 20 60-åringer og halvpartene av alle 75-åringer har denen formen for stær.
For mange begynner sykdommen med at de blir mer nærsynte. Noen opplever at de slipper å bruke lesebriller. Andre blir mer langsynte og må begynne med briller. Etter hvert opplever de fleste at synet blir tåkete. Ofte kan det være vanskeligere å se ute enn, inne og særlig får mange problem i motlys).

Grå stær behandles med operasjon. Tønjum satte seg ned på en stol, tok frem legekofferten, så over redskapene og var i gang. Kniven gikk raskt og effektivt. Tønjum lagde et lite snitt i øyet for å suge ut den gamle linsen, og erstattet den så med en ny i plast. De opererte takket overstrømmende, gikk over i en ny kø der damer med plaster og gazebind sørget for at de raskt kunne dra hjem.
Ikke helt norsk standard, men neste dag var synet normalt.

(Olav og Brit Hodne er besteforeldre til Joshua French)

Gå til innlegget

Når kameralysene slukkes

Publisert over 9 år siden

Haiti trenger katastrofehjelp. Og når verdens medier trekker seg tilbake, trenger landet langsiktig utviklingsinnsats. Den langsomme, men vel så smertefulle katastrofen og elendigheten i Afrika trenger det samme. Og som Kai Eide, FNs spesialutsending i Afghanistan, sier i dagens VG: "Internasjonale givere må satse på mer langsiktige og varige prosjekter i Afghanistan. Giverne er for opptatt av raske resultater”.
Det er i slike sammenhenger jeg håper at verden tenker og handler som Frelsesarméens Anna Hristine Herje som langsiktig arbeider i Mellom-Amerika i 40 år, mesteparten av tiden på barnehjemmet "Lykkens hjem" nettopp i Port-au-Prince. Da president Aristide flyktet og Haiti falt i hendene på væpnede bander, ble utlendinger evakuert i all hast. Men major Herje fra Åfarnes i Romsdal nektet: "Det ville være forferdelig å reise fra alle barna på barnehjemmet".

Fordi Kirkens Nødhjelp har vært til stede på Haiti en rekke år i samarbeid med lokalepartnere, er det lettere å koordinere katastrofeinnsatsen dit det trengs mest. Samarbeidet har dreid seg bl.a. om å forebygge vold i utsatte, urbane områder gjennom utdanning og fritidstilbud for unge, migrasjon og situasjonen til hjemvendte flyktninger og migranter, støtte til umiddelbare behov og til langsiktig reetablering, forbedring av levekår i utsatte områder i Port-au-Prince og å bidra til stabiliserin heve kompetansen til demokratiske institusjoner gjennom opplæring av forskjellige aktører og spesielt politiske partier.I tillegg hare KN og partnerorganisasjoner arbeidet i flere år med katastrofeberedskap og -respons.

Langsiktig utviklingsarbeid er ikke spektakulært, skaper ikke de store oppslagene. Men det er er nødvendig enn noensinne. På Haiti er det de som allerede har vært til stede over år og som samarbeider med lokale organisasjoner, kan være de mest effektrive i katastrofehjelpen. Og når mediaskaren og hjelpeorganisasjonene trekker seg tilbake, er det viktig at noen vil fortsette et daglig, møysommelig arbeid som kan styrke infrastruktur og innebære hjelp til selvhjelp.

Naturkatastrofen i Haiti har tydeliggjort fellesskapet mellom mennesker på tvers av alle avstander og sosiale lag i folket. Vi kan bare håpe at det engasjementet som er skapt kan rulle videre som en bølge både i Norge og andre steder og hjelpe alle jordens fattige.

Etter hvert minsker katastrofens dimensjoner sett fra et norsk perspektiv, og verdens tv-kameraer slås av. Da er det viktig at vi forblir solidariske med alle som er rammet, at vi har et globalt perspektiv som utgangspunkt. Verdenssamfunnet har opplevd en naturkatastrofe av enorme dimensjoner.. Og aller verst rammet er som vanlig de fattigste. Katastrofebildene avdekker nøden, herjingene, men også den store urettferdighet i verden.

Den store utfordringen til oss er at det ikke blir med flotte skippertak, men at vi hele tiden deler. Vi må overvinne vår nærsynthet og selvopptatthet. Våge å vende et kritisk blikk mot oss selv, som medansvarlige.

* Den globale dødsbølgen HIV/AIDS tar over to millioner afrikanske liv hvert år.
* I denne verdensdelen døde nærmere 600 00 av tuberkulose, mens en tredjedel av verdens befolkning er infisert av tub-basillen.
* Malaria tar minst en million liv hvert år.
* 10 000 mennesker dør hver dag av vannrelaterte sykdommer. Svært mange av disse er barn under fem år.
* Siste tiåret er det flere som har dødd av mangel på rent vann enn det samlede antall omkomne i krig og konflikt siden andre verdenskrig.
* I Etiopia har fem millioner konstant for liten tilgang på mat.
Og slik kunne jeg fortsette.

Verdens økonomiske og politiske elite snakker om fattigdom og klimaforandringer. Men klarer de å omsette vakre ord til handling?
Kameraene fra Haiti vil snart bli slått av. Vi lamslås over de mange liv som er gåt tapt, rystes av bildene og beretningen fra nøden og elendigheten,
Men vi ser ikke de 30 000 barna i verden som hver dag dør av sult og sykdommer som det finnes behandling for.
Det er ennå tid til å mobilisere. Det er ennå tid å bygge de rette allianser for en rettferdig fordeling av ressursene i verdenssamfunnet, for en sosial kontrakt for verdens fattige.
Haiti trenger vår oppmerksomhet, både på kort og lang sikt. Menj det gjør Afrika i enda større grad.

Haiti trenger hjelp. Mye hjelp. Og det kreves ikke minst koordinering av hjelpen. Den må først gå til de som trenger det mest, pengene må brukes til det som trengs mest, noen må holde oversikten og gjøre de barskeste, men beste prioriteringer.
På begynnelsen av 2000-tallet var jeg i Kosovo der Action for Churches Together deltok konstruktivt i hjelpearbeidet etter krigshandlinger. Det som slo meg var den nesten uendelige mengden av hvite biler med ulike hjelpeorganisasjoners logo. En tysk hjelpearbeider sa til meg at egentlig visste de ikke helt hva de skulle gjøre, hvor det virkelig trengtes hjelpeinnsats.

En amerikaner fortalte meg at han hadde stått midt oppe i et fruktbart utviklingsarbeid da han fikk beskjed fra sin hjemmeorganisasjon om å dra til Pristina i Kosovo. ”Men det vil kunne svekke den viktige innsatsen i Sudan”, svarte han. ”Kom deg av gårde. Det er i Kosovo at tv-.kameraene er nå, vi må være synlige!” var responsen han fikk.
Katastrofehjelp er livhjelpende når ulykken skjer. Det spektakulære, det dramatiske, får oppmerksomhet, og skal ha det. Folks giverglede stimuleres. Medias beretninger åpner øyne og lommebok.

For et par år siden sto jeg på flyplassen i Lockie i Kenya, på grensen til Sudan, og så hvordan flyene fra World Food Program tok av med tung og livgivende last. Men WFP-sjef James Morris anklager den rike verden for dobbeltmoral. ”Hvorfor kan vi akseptere et nivå av lidelse og håpløshet i Afrika som vi ikke aksepterer i andre deler av verden? Vi kan simpelthen ikke la dette passere”.

Økende økonomisk frihet for de rike samfunn må ikke bli ufrihet for andre samfunn eller for neste generasjon. Mer enn noensinne trengs skarpe røster inn i diskusjonen om de maktstrukturer som tjener rike land og utarmer fattige. Ethvert økonomisk system og enhver politisk beslutning bør vurderes ut fra hvordan virkningen blir for de aller fattigste blant oss.
Det onde kan holdes i sjakk, det kan forhindres fra å få overtaket. Det beste virkemiddel er å prøve å realisere rettferdighet, solidaritet, tilgivelse og kjærlighet i alle mellommenneskelige forhold; lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Verdensbanken og Pengefondet øker arbeidet med å gjennomføre de såkalte Fattigdomsstrategiene på nasjonalt nivå. I flere av landene har Kirkens Nødhjelp bidratt til å styrke det sivile samfunns deltagelse i disse prosessene. Samtidig har man rettet søkelyset på det urimelige i at fattige land skal tvinges til å fortsette å betale gjeld som av ulike grunner er illegitim, for eksempel ved at långiverene har gitt lån til korrupte regimer eller diktaturer. Det må en holdningsendring til i de rike landene; de må ta ansvar for egen utlånspraksis og ikke skyve alt ansvar over på låntakeren.

Vi vet at
- å bekjempe hiv/aids er som å eliminere analfabetisme, tilby helsedekning til alle, etablere sosiale rettigheter og fjerne vold i hjemmet på en gang.
- brøkdeler av de beløp som settes inn i krigsoperasjoner ville være helt vesentlige bidrag til å løse de viktigste helseproblemene i de fattigste landene.
- det er ressurser nok til å utvikle et globalt partnerskap for utvikling mellom rike og fattige land, til å forandre verden

Det finnes mye kunnskap i og om verden i dag, men langt fra nok visdom. Vi må arbeide for at det også blir vilje nok til at kunnskapene omsettes i konkret og nødvendig handling.

Vi må hjelpe når akutt katastrofe inntreffere. Men vi må samtidig gjøre mye mer for at den langsomme katastrofen, den løpende elendigheten, ikke blir glemt.

Gå til innlegget

Bistand skaper utvikling

Publisert over 9 år siden

Norsk utviklingsbistand hjelper mennesker til bedre livskår, bedre helse, utdannelse, tro på en fremtid. Ikke alt lykkes. Ikke alt kommer frem dit det skal, ikke alle mellomledd er like ærlige. Men det er de ikke alltid i hjemlig sammenheng heller, økonomisk kriminalitet er et stadig mer velkjent begrep på nordiske breddegrader.

Noen enkle, kall dem gjerne banale, opplevelser fra bistands-felten:

TEGUCIGALPA, HONDURAS: Orkanen Mitch har herjet og tatt med seg alle hjemmene i en fjellside. Nå ligger de i splintret i en eneste stor søppelhaug nederst i dalen. Action by Christians Together (det internasjonale Kirkens Nødhjelp), stiller med byggematerialer av det mer solide slaget enn de som hadde vært de mange hjemmene. Beboerne er i full sving med å lage murstein og reise nye hus. Jeg besøker en familie som har mistet mye. Far døde i katastrofen, mor har færre tenner enn barn (fem). Noen filler er seng, noen blikkbokser kokekar. Noe mer finnes ikke - unntatt en side fra et ukeblad ser var klistret opp på veggen, et bilde med tekst. De har mistet det meste, men er strålende glad for å ha fått tak over hodet. -Er det ikke ille, spør jeg. Nei, hun synes ikke det - og peker på utklippet. Tolken oversetter:

”Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting” (Fra Salmenes Bok, 23,1),

NUBAFJELLENE, SUDAN: Jeg syntes det har vært en tøff natt. Over 30 grader inne i huset der jeg overnattet, aircondition har de ikke hørt om. Vi går noen kilometer, så hører vi sangen og musikken før vi ser noe. Alle landsbyens innbyggere er samlet til fest. Kirkens Nødhjelp har bekostet en sårt tiltrengt sykestue. Gleden er stor. ”Vi ber ikke om flere gaver”, sier en av landsbyens eldste under den lille festen. ”Men vi ber om at vi får hjelp til selvhjelp slik at den unge generasjonen kan få et noe bedre liv, få muligheter til selv å forsørge seg og sine. Og fremfor alt – vi ønsker fred”.

GOURMA, MALI: Vi markerer et tredje trinn i KNs hverdag. Det begynte med nødhjelp etter tørkekatastrofen i 1984. Men Mali ville at de som gikk inn, måtte forplikte seg til fortsatt innsats i landet. Ingen andre ville til Gourma-distriktet, Norad spådde fiasko. I 1987 begynte utviklingsdelen, og under mitt besøk skrev vi under på en avtale som overdro KNs bygninger, biler osv i Gossi til en lokal organisasjon, som nå kom i vanlig utviklende partnersamarbeid med KN. Om det som skjedde kan jeg kanskje si som Winston Churchill sa det om 2.verdenskrig i 1942: ”Dette er ikke slutten. Det er ikke engangs begynnelsen på slutten. Men kanskje er det slutten på begynnelsen”.

Tilbake til Mali. En ettermiddag besøkte vi tuareger noen mil utenfor den gamle KN-basen. Vi fant om lag 20 av dem og pratet litt. De var glade for tiltak som hadde gjort hverdagen litt mindre vanskelig for dem. En sa: ”Den aller største forskjellen er at nå kan alle skrive en liten beskjed uten å måtte be om hjelp. For 10 år siden var det ingen av oss som kunne skrive. Du skulle bare vite hva dette betyr for selvfølelsen vår”.

Og endelig i et telt, jeg møter en mann med topputdannelse fra Sorbonne i Paris. Glimrende eksamen, mange jobbtilbud. Men han har vendt tilbake til familie og klan. Han skal overta som leder. ”De trenger meg. Kanskje kan jeg utgjøre en liten forskjell”.

CHIANG MAI, THAILAND: I et kloster vever kvinner duker. ”Vi er hiv-positive. Her unngår vi stigma og diskriminering, her får vi praktisk hjelp til å mestre hverdagen”.

RWANDA

: Under et tre med brede grener som gir noe skygge i kvelende varme. Landsbyen er samlet. En prest reiser seg og forteller om hvordan foreldre og søsken ble brutalt myrdet for 12 år siden. En annen går frem og sier: ”Det var jeg som drepte dem” – og forteller hvorfor. Om krigen, propagandaen fra hutuene, indoktrineringen, fiendebildene. Presten legger armene rundt ham og sier: ”Du er tilgitt. Vi kan ikke bygge det nye Rwanda på hat”.

Dagen før har vi besøkt dokumentasjonssenteret for folkemordet der nærmer en million ble drept i en etnisk rensning mens Vesten snudde ryggen til galskapen. Men forsoningen under landsbytreet bringer håp. Barmhjertighet, rettferdighet, deltakelse og forsvarlig forvaltning av skaperverket kan bare oppnås ved fravær av hat og vold.

BUKAVU, KONGO:

ERITREA:

ADDIS ABEBA

: Tidligere prostituerte sitter i en stor sal og syr. Noen av dem lager stolaer, vakre og funksjonelle, i liturgiske farger. Mange av dem pynter i dag norske prestekjoler. ”De er utrolige arbeidsvillige, og de har utviklet stor dyktighet på kort tid. De ser at det er håp om en fremtid i en annen sammenheng enn den de kommer fra”, sier den etiopiske lederen for prosjektet.
Vi har kjørt ned fra hovedstaden Asmara som ligger på samme høyde som Galdhøpiggen. I den lille landsbyen går jeg bort til en kvinne som står og tapper vann fra en kran som nettopp er kommet på plass, i et samarbeid mellom landbruksdepartementet i Eritrea og KN, ved hjelp av midler fra lønnstrekk for Hydro-arbeidere på Karmøy. Jeg spør hvordan det er å få innlagt vann”. Hun ser på meg og smiler stort: ”For ett år siden bruke jeg og de tre døtrene mine hver dag 3-4 timer på å gå til en vannkilde, og 3-4 timer på tilbakeveien. Nå kan døtrene mine gå på skole, jeg tror de kan få en bedre fremtid. Og mange av oss kvinner kan delta i det arbeidet du ser der borte (hun peker på en lang rekke mennesker som bygger et oppdemmingsanlegg) – for første gang i vårt liv kan vi tjene penger selv. Og vi merker allerede at helsetilstanden er blitt klart bedre”.
På en fransk-norsk oppbygd yrkesskole møter jeg to unge. Han sMåtte skyte sin første fiende da han var 11. Hun var 13 da en gruppe geriljasoldater kidnappet henne, tok henne inn i jungelen, misbrukte henne over lang tid før hun klarte å flykte.                                                                                                     Merket for livet. Og likevel – begge er optimister. Nå får de opplæring; han skal bli sveiser hun sjåfør. TURKANA, KENYA: Jeg har vært på et kortvarig besøk og hørt - til dels sett litt - hvordan norsk ideologi omkring "distriktsutbygging" fikk innvirkning på u-hjelpen og bidro til et millionsluk uten noen positive resultater, trolig et av de mest mislykkede prosjekter i vår uhjelps-historie. Men jeg har sett mange flere prosjekter som har skapt positiv utvikling, både i regi av Norad og ikke minst gjennom frivillige organisasjoner.

*********

Som styreleder i Kirkens Nødhjelp (2002-2006) har jeg deltatt i debatten omkring norsk u-hjelp. Hvor stor del skal administreres av det offentlige, hvor stordel av midlene skal kanaliseres gjennom organisasjoner som Norsk Folkehjelp, Her, som på så mange områder må det riktige være et både-og, både offentlig og frivillig innsats.

Mens et offentlig utvalg ledet av professor Jørn Rattsø vil redusere den delen av norsk bistand som går gjennom frivillige organisasjoner til fordel for mer bilateral avstand direkte gjennom offentlige myndigheter, har en annen professor, Kjetil Storsletten, følgende enkle budskap: ”Bistand gitt via frivillige organisasjoner gir mer for pengene enn gjennom offentlige myndigheter, og gir disse bedre mulighet til kontroll og innsyn” . Han anbefaler større andel av bistanden gjennom frivillige organisasjoner og mindre bilateral støtte til regjeringer.

Storsletten fremholder at det er dessverre betydelig svinn i offentlig administrasjon i mange fattige land, mens svært lite forsvinner når bistanden skjer gjennom frivillige organisasjoner. Prosessene er åpne og granskes av en kritisk presse.

Her som ellers i samfunnet tror jeg at en kombinasjon av og samarbeid mellom offentlig og privat bistand gir de beste resultater. Fremdeles er det slik at begeistring i kirke, LO og andre organisasjoner er et viktig ledd i holdningsdannelse og samarbeidsvilje med krefter i bitanbdslandene.

For å få størst mulig gjennomsiktig økonomibruk i de frivillige organisasjonene, ville det være en begynnelsen om man på hjemmesiden måtte oppgi en revisorkontrollert opplysning om hvor stor del av de samlede inntekter om går til administrasjon og innsamling og utgifter i Norge (og for enkelte organisasjoner kanskje også overføring til administrasjon i andre vestlige land), Dette gjelder i særlig grad Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Røde Kors, Leger Uten Grenser, Plan, Care, Skolenes u-landsaksjon (som har fått et nytt navn), Misjonsorganisasjonenes uhjelpssamarbeid o.l. Men ikke minst er det viktig å være våken overfor og ikke uten videre kanalisere hjelp gjennom organisasjoner og institusjoner med liten eller ingen faglig innsikt. Noen av dem drevet frem av brennende ildsjeler som sørger for at hver krone går dit de skal, andre dessverre opprettet for å gi inntekt til enkeltpersoner og med liten eller ingen dokumentert innsats.

Feilsteg, svindel, fiaskoer - alt er beklagelig, alt må gjøres for å redusere at slikt utvikler seg. Men slikt må aldri føre til at man med bredd penn avskriver utviklingsbistanden, det vil være feigt.

Så skal vi diskutere prinsipper og strategier fadderordninger og innsamlingsmåter og alle de andre problemstillinger som kan - og bør reises omkring norske bistandsmidler og bruken av dem.

Men det er et ugjenkallelig faktum at norsk bistand bidrar til utvikling.

I en tid der suksesskriterier ofte er forakten for svakhet, en tid der det kan se ut som om vi bryr vi oss mindre med de store linjer og sosiale forpliktelser utenfor den lille private sfære, en tid der budskapet om den grenseløse egoismens belønning slår stadig sterkere rot; i en slik tid stilles hver enkelt av oss overfor et påtrengende spørsmål: Er det et slikt samfunn vi vil ha? Er det en slik verden vi vil ha?

Medmenneskelighet er et ord som alltid er aktuelt.

 

Gå til innlegget

Statsminister Jens Stoltenberg - eller i alle fall hans taleskriver - har lest sin bibelhistorie, Nyttårstalen ble startet med beretningen om de syv fete og de syv magre år (1.Mosebok kap.41 - 49). Beretningen kan utdypes noe:

Statsministerens utgangspunkt har to punkter som viser at han vil inkludere sine to regjeringpartnere. A) Utgangspunktet er en drøm, og B) i den er det kyr som spiller hovedrollen.

Farao har sovnet. Han står nede ved Nilen og observerer at syv kuer, fine å se til og i godt hold, stiger opp av leven og begynner å beite i elvegresset. Etter dem kom det opp av elven syv andre kyr, stygge å se til og i dårlig hold. De stygge åt opp de andre. Da våkner farao - men han sovner igjen og får en tilsvarende drøm om syv tynne aks som ble slukt av syv tynne aks, svidd av østavinden.

Farao skjønte at han ikke skjønte alt - det er en viktig lærdom både for statsministre og oss andre - og han inviterte derfor alle spåmenn og vismenn til rådslag. Det trodde han var en god idé. Det synes nok Stoltenberg også, som han sa det senere i talen: ”Vi inviterer til samarbeid om arbeid”.

Men verken spå- eller vismenn kunne tolke drømmene, og farao sendte derfor bud etter Josef (Vi skal komme tilbake til hvorfor).

Og følg nå godt med, for Josef var klar i sin tolkning: ”Det Gud vil gjøre, har han kunngjort for farao”. KrF vil nok tolke dette slik at det ikke er så dumt å se etter Guds vilje også i politikken. Spørsmålet er imidlertid: Hvordan åpenbares Guds vilje, hvordan skal vi tolke hans ord og hans bud? Og dette har menneskene og politikerne - i den grad de har vært interessert i Guds vilje - strevet med siden Josefs og faraos tid, og helt til 1.januar 2010. Spesielt interessant blir jo dette når en husker på at Josef var israeler - og innvandrer.

Hvorfor ble Josef faraos drømmetyder? Her kan alle, uten å komme i konflikt med departementets og mange folkevalgtes holdning til av kristendomsundervisningen i skolen, med stor fordel lese 1.Mosebok. Kort fortalt: Josefs mange brødre er misunnelig på ham fordi han har drømmer (eller visjoner, Siv Jensen kritiserer statsministeren for å mangle slike) som han kan tyde. De selger ham som slave til Egypt, til hoffmannen Potifar. Der viser Josef seg som en perspektivrik og trofast tjener, og Potifar lar innvandreren og trellen forvalte hans eiendom og penger.

Josef er en vakker mann, og Potifars hustru kaster sine øyne på ham: ”Ligg med meg!” sier hun utallige ganger. Men Josef svarer bestemt nei. En dag flykter han ut av huset for hennes pågang, hun tar kappen hans og roper ut: Overfallsforsøk! Han kom inn og ville ligge med meg!

Husbonden tror henne og kaster Josef i ¨fengsel.

Farao ble litt senere sint på to hoffmenn og sendte dem i fengsel. Der møtte de Josef, og han tolket noen drømmer de hadde. De ble tatt til nåde, slik Josef hadde sagt.

Det går to år - og farao får sine drømmer. Josef hentes ut av fengslet for å tolke de fete og magre kyrne og aksene., og han forteller farao sier at femteparten, 20 pst. av grøden må innkreves (skatt, ville vi si) i de gode årene, og farao setter ham til å styre over hele Egypt, gir ham seglringen.

De magre årene kommer, nød oppstår over hele jorden, ”fra alle land kom det folk til Egypt”. Også Josefs far og brødre kommer, familiegjenforening, og farao sier: La din far og dine brødre bo i den beste delen av landet”.

Forholdene blir bare verre, men folket får korn , og farao kjøper opp all jord - unntatt prestenes (kan tolkes på flere måter i dag). Folket sier: ”u har berget vårt liv. Vil du bare vise godvilje mot oss, skal vi være faraos treller”.

Her forlater vi historien om farao, omvendte voldtektsforsøk, urettmessig fengsling, drømmer, diskusjonen om hva Gud egentlig har ment, rådslag, skattlegging, innvandring, folkets trelldom. Men som man vil se inneholder bibelhistorien mangt og meget til ettertanke både for statsministre og opposisjon.


Hele Vestens kunst- og kulturhistorie er uløselig knyttet til kirken. Bibelen har vært en levende undertekst til svært mange bøker og teaterstykker. Den kristne kirke har vært den sentrale kulturskapende kraft i vår verdensdel. Fall og oppreisning er de dramatiske valgmuligheter i ethvert menneskeliv. Frelse og fortapelse er de to polene i vår evige skjebne.

Vår dagligtale er full av bibelske ord og uttrykk. Noen eksempler:

Til å ta og føle på (2. Mosebok 10,21). Evas drakt (1. Moserbok 2,25). Livet i hendene (Salme 119, 109). Ære den som æres bør (Romerne 13,7). Den gylne regel (Matteus 7,12). Legge ordene i munnen på (2. Mosebok 4,15). Herre i eget hus (Ester 1,22). Falle i god jord (Matteus 13,8). Fred og ingen fare (1. Tessalonikerbrev 5,3). Gammel og mett av dage (1. Mosebok 25,8). Holde sin sti ren (Salme 119,9). Ulv i fåreklær (Matteus 7,15). Alfa og omega. (Johannes åpenbaring 22,13). En tid for alt (Forkynneren 3,1). Svelge kameler (Matteus 23,24). Døden i gryta (2. Kongebok 4,40). Gjennom nåløyet (Lukas 18,25). Fra de rikes bord (Lukas 16,21). Lukket med syv segl (Johannes Åpenbaring 5,1). Som mor, så datter(Esekiel16,44). So manna fra himmelen (2.Mosebok, kap.16). Lege, leg deg selv (Lukas 4.) Landet som flyter med melk og honning (3. Mosebok). Gå på dem smale vei (Matteus 7,13). Slå seg på brystet (Lukas (18,13). Når en blind leder en blind (Matteus 15,12). Kreti og pleti (2.Samuel 8,18). Ramaskrik (Jeremia 31,15). Sulamitten (Høysangen 6,13). Babelsk forvirring (1. Mosebok 11, 1-9).

Jeg avslutter med å sitere Andreas Hompland: ”Å kjenna sin Bibel er eit uttrykk for kulturell dannelse. Bibelen, Bibelens språk og Bibelens metaforer er heilt grunnleggende for å forstå norske seiemåtar og norsk språk. Bibelen er ein del av vår felles kulturarv, som er i ferd med å bli borte fra allmenndannelsen. Dermed blir språk og litteratur fattigere, og det blir stadig meir vi ikke forstår av klassisk litteratur og billedkunst

Amen.

.

Gå til innlegget

Sviket (også kristnes) i Midt-Østen

Publisert over 9 år siden

Unnfallenhet. Feighet. Begrepene passer både regjeringen Stoltenbergs og regjeringen Bondeviks holdninger og handlinger i forhold til den israelske atomingeniøren Rektor dr. Mordechai Vanunu , eller John Crossman som han nå heter etter å ha konvertert fra jødedom til kristendom.

Barnslighet. Primitiv hevn. Hilsenen går til israelsk rettsvesen. Vanunu ble i går arrestert sammen med sin norske kjæreste - et forhold Israel har kjent til over tid. Vanunus forsvarer sier dette skjer fordi Israel anser Norge som ”en fiende av Israel”.

Noen facts:
1957: Norge leverer et tilbud på bygging av Dimona-reaktoren – Israels atomvåpenreaktor. Tilbudet omfatter også et fullt utstyrt anlegg for produksjon av plutonium.
1960: Norge eksporterer 20 tonn tungtvann til Israel. Norske myndigheter har kunnskaper om Israels atomvåpenplaner under forhandlingene, men ingen stanser salget. Vi blir medskyldige i at Israel utvikler et stort og meget avansert arsenal med atomvåpen.
1986: Vanunu gir fotografier fra atomanlegget Dimona til den britiske avisen The Sunday Times, som senere trykker bildene.
1986: En kvinnelig israelsk agent lurer Vanunu til å dra til Roma, der han blir kidnappet av Mossad i all hemmelighet og ført til Israel. Han dømmes til 18 års fengsel.
1986 - 2004: Vanunu sitter fengslet, 11 år i isolasjon. Amnesty International beskriver behandlingen som «grusom, inhuman og nedverdigende”. I 16 av disse årene nomineres han til Nobels Fredspris. I 1977 får han Rightlivelihood Award., i 2004 får han ærestittelen som rektor ved universitetet i Glasgow.
2004: Vanunu søker politisk asyl i Norge. Erna Solberg instruerer UDI om å avslå søknaden til tross for at UDI mente at han oppfylte alle aktuelle vilkår for å få innvilget asyl.
2008: Regjeringen Stoltenberg bestemmer at Vanunu kan få opphold og arbeids- og oppholdtillatelse i Norge. Vanunu: ”Arbeidstillatelse ikke er verdt noe, at norske styresmakter må presse Israel til å la med reise ut”. Israelere har ikke visumplikt til Norge. Vanunu vil automatisk få oppholdstillatelse i det han allerede har et jobbtilbud i ved universitetet i Tromsø.
2005: Vanunu får Folkets fredspris i Norge.
2004 - 2009: Mot sine ønsker nektes Vanunu å forlate Israel, og han nektes å snakke med utlendinger. Mange beskriver disse tiltakene som en ren hevnakt. Han får også forbud mot å ha komtakt med utlendinger og han får meldeplikt.
2005: I juli søker Vanunu om norsk nødspass for å reise til Tromsø, der han er invitert til å holde foredrag. Norges ambassade i Israel og UD gjør sitt beste for å finne grunner til å si nei.
29.des.2009: Vanunu arresteres for å ha et forhold til den norske teologiprofessor og bibelforsker Kristin Joachimsen: ”Jeg er ingen trussel mot Israel. Dette er ren trakassering”. Vanunus forsvarer: ”Han anklages ikke for å ha gitt fra seg hemmeligheter. Hun er ikke interessert i atomspørsmål, hun er interessert i Mordechai Vanunu”.
Selv sier hun: ”Israelske myndigheter har visst om forholdet vårt helt siden starten. Telefonen, huset, alt er overvåket. De vet om alt vi gjør, og vi forsøker å leve et så normalt liv som mulig. Vi har jo ingenting å skjule”.
Israelske myndigheter: Hun får ikke får lov til å ha noe mer kontakt med kjæresten. Vanunu får to døgns husarrest.

Myndighetene har visst. Hvorfor reagere nå? Er det for å markere stor misnøye med norske reaksjoner på ulike plan, for eksempel med de norske legene Gilbert og Fosses skildringer fra de israelske overgrepene i Gaza?

Israel anser Vanunu som en landsforræder. Svært mange utenfor - meg selv inkludert - mener at han gjorde en verdenssamfunnet en viktig varsler-tjeneste, Den norske flyktningeeksperten Terje Einarsen ved Universitetet i Bergen reagerer sterkt mot argumentene og holdningene hos norske myndigheter: ”Det er å samanlikne med at Noreg før krigen skulle nekte å ta imot jøder, som ynskte å forlate Tyskland”. Der det er vilje er det alltid en vei. Norske myndigheter ønsker ikke å hjelpe Vanunu, til tross for den rollen vi har spilt i Israels atomprogram. Hundrevis av chilenere fikk nødspass fra Norge etter statskuppet til Augusto Pinochet. Men i denne saken går det en ubrutt linje fra Erna Solberg til Jonas Gahr Støre: Unnfallenhet, feighet.

Og hvor er de norske reaksjonene mot ”Israels kyniske umoral overfor Gaza” (Kåre Willoch,) der verdenssamfunnet nå sitter i ro og ikke reagerer overfor den nådeløse blokaden etter en krig der rundt 14000 palestinere døde, av dem rundt 400 barn, mens tapet på israelsk side var 10 soldater og tre sivile. En menneskeskapt humanitære katastrofe, utløst etter at israelere i november i fjor gikk inn i Gaza og myrdet seks palestinere, og Hamas svarte med rakettere og tilbud om ny våpenhvile dersom Israel opphevet Gaza-blokaden, noe Israel ikke ville.

Norge fiende av Israel? Vi som var feigt avholdende da Goldstone-rapporten ble behandlet i FNs menneskerettighetsråd. En rapport som fortalte at begge sider begikk krigsforbrytelser under krigen, men at de israelske overgrepene var i særklasse de mest omfattende.

Fred. Demokrati. Rettferdighet for alle folk. Vakre ord dekker over mye dobbeltmoral i vårt forhold til det som skjer i Midt-Østen.

                   *  *  *  *

Jeg har alltid vært en nær venn av Israel og landets rett til en fredelig eksistens. Sammen med Arthur Berg i Dagen drev jeg gjennom redaktørtiden i Vårt Land innsamling til sykehuset Shaare Zedek i Jerusalem. Jeg har støttet landet i tykt (senest mot aksjonen for en akademisk boikott av Israel)  men ikke i tynt - og etterhvert er det dessverre blitt svært mye tynt. I den senere tid: Fortsatt ulovlige bosettinger, Gaza-krigen og påfølgende blokade.

Deler av den norske kristenfolks holdning til det som skjer i Midt-Østen er skammelig. Det synes som om ethvert overgrep skal forsvares, at de forhold kristne palestinere lever under totelt neglisjeres, at ja og amen til at den israelske staten foretar seg nærmest blir en del av trosbekjennelsen. Besøk hos kristne palestinere får stadig flere til å spørre: Har de kristne noen fremtid i Det hellige land?

For å si det med Jens Olav Mæland (MF-eksamen, 24 års som teologilærer på Fjellhaug, bataljonsprest og studieopphold i Midt-Østen , lærer i yrkesetikk og sokneprest før han i sommer gikk ble pensjonist) i den utmerkede boken "Glemt av sine egne" - rapport fra de kristnes situasjon i Det hellige land: "Det er bare det menneskesyn og de holdninger som Jesus forkynte og praktiserte - nemlig rettferdigthet og forsoning - som kan løse den aktuelle konflikten. Derfor er det så viktig at et levende Kristus-vitnesbyrd får gjøre sin gjerning der".

En del norske kristnes Israel-ensidighet er dessverre et hinder for at denne visjonen kan bli virkelighet. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8335 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6292 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3360 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2627 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2156 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1963 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1708 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1706 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere