Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Ord i Midt-Østen og Norge

Publisert rundt 9 år siden

Israel vil bygge 1600 nye boliger i Øst-Jerusalem og utvider et ultraortodoks jødisk nabolag i et område der det hovedsakelig bor palestinere.
Mønsteret er velkjent. Palestinerne ydmykes. Amerikanerne overses. Ingenting tyder på at den nåværende israelske regjering virkelig ønsker en fred som palestinerne kan leve med..
USAs visepresident ”fordømmer avgjørelsen, Det er nøyaktig den type steg som undergraver tilliten vi trenger”.
Ord. Ord.

Til Israel: Fredsbestrebelser er ikke bare å ta avstand fra krig men også ta avstand fra tanken om seier.

Til USA: Den som ønsker fred, må forsvare livet. Sett Israel under press. I mange år har USA vært den største leverandøren av konvensjonelle våpen til Israel. I en tiårsavtale fra 2007 til 2017 har USA avtalt å gi $30 milliarder i militær hjelp til Israel, en økning på 25% sammenlignet med perioden forut for Bushadministrasjonen.

Til Norge: Vi har regler som forbyr eksport av våpen til Israel. Men statseide Nammo har kjøpt seg en fabrikk i USA som følger amerikanske regler.
Nærings- og handelsdepartementet har gjort det helt klart at norske bedrifter i utlandet må følge det regelverk som gjelder i landet de befinner seg i, uansett hvilke konsekvenser dette har for hvor norsk våpen ender opp.
Er det ikke da merkelig at USA krever sluttbrukererklæring av alle land de eksporterer våpen til, også Nato-allierte, fordi de er livredde for at de skal havne i hendene på terrorister?
Ap har en formulering om å «arbeide for å få sluttbrukererklæring fra flest mulig land». Har regjeringen planer om å gjøre dette til noe mer enn ord?

Verden er overbefolket av ord.

Gå til innlegget

Carissimi og åpenhet

Publisert rundt 9 år siden

Bør Carissimi-prestene stå frem med fullt navn, slik biskop Erling Pettersen i Stavanger og lederartikler i flere aviser krever?
Ja, det bør de. Deres talsmann, Dag Øivind Østereng, sier da også at han vil anbefale dem å revurdere sin nektelse. ”jeg har selv vært i offentlighetens søkelys i over to år, og det er absolutt til å leve med. Tydelighet avler frimodighet” (Vårt Land).

Fem synspunkter/observasjoner i den sammenheng:
1.Uenigheten om vigsling av samlevende homofile til prestetjeneste må ikke føre til kirkesplittelse slik at man ikke lenger kan ha gudstjenestefellesskap.

2. Når det etter hvert blir flertall i kirken for vigsling til prestetjeneste av homofile samboende bør man passe seg vel for å opptre mot det nye mindretall - de som vil holde fast på kirkens syn slik det har blitt tolket gjennom tidene - på samme måte som f.eks den lenge lille gruppen som gikk inn for kvinnelige prester, ble møtt av det daværende overveldende flertall.

3. Mens det tidligere var vanskelig å inneha en liberal posisjon i kirken, er det i dag nesten like vanskelig å ha et konservativt ståsted. Det er lite rom igjen for den teologiske høyresiden. I og med at liberale synspunkter har fått større plass, er kirken på en måte gjort smalere, mens takhøyden er hevet.

4. Det nye flertall må passe seg for den intolerante toleransen, passe seg for at man blir så opptatt av toleranse at man ikke ser ens egen intoleranse overfor den teologiske høyresiden. Jo mer autoritær man er, og jo lenger ut på den ene eller andre siden man står, jo mindre tolerant er man gjerne for ytringer som går imot ens eget syn.

5. Det må ikke være mediers og andre meningsbæreres ”korrekt politiske sentrumsekstremisme” som definerer kirkens ståsted og holdning.

Biskop Pettersen har støtte for sitt syn på vigsling av homofile samboende prester hos flertallet (50-34) i Kirkemøtet, kirkens øverste organ, hos et knapt flertall både blant biskopene og i Lærenemnda.
Det er bred enighet i disse fora om at hans holdning er et legitimt kirkelig standpunkt. Bred enighet om at begge syn må ha rom i vår kirke, både i menighetene, blant vigslede og andre medarbeidere, i de kirkelige rådene og blant biskopene.

Jeg håper at biskopens samtaler med de 19 i Carissimi i Rogaland kan føre til en situasjon der man kan leve med hverandre. Det er ikke noe godt vitnesbyrd overfor menighet og omverdenen når en prest setter seg i kirkebenkene under et bispebesøk fordi han ikke kan ha nattverdfellesskap med ham.
Landets elleve biskoper har skrinlagt tanken om en 12. eller såkalt «flygende» biskop for å føre tilsyn med prester som har et annet syn i homofilisaken enn den regionale biskopen, slik Carissimi ønsker. Kirkeretten slår fast at prestene står under tilsyn av biskopen i sitt geografiske bispedømme.

Noen har kalt manglende opplysninger om hvem Carissimi-prestene er, for feigt. Jeg tror nok mer det skyldes ulike vurderinger av hva som tjener helheten i en prestetjeneste, slik de selv hevder.  Mange teologisk konservative prester fungerer meget godt i sine menigheter, og de kan ha en viss frykt for at en offentliggjøring med påfølgende mediekjør redigert og orkestrert med merkelappen: Mørkemenn, blir en belastning for deres prestetjeneste. For noen kan det kanskje også gjelde at de har samme syn i det aktuelle spørsmålet om vigsling, men har nyanser på andre punkter, og derfor ikke står frem.

Mitt eget syn på Carissimi og uenigheten i kirken om homofilispørsmålet, kan leses i tidligere blogg-innlegg.


Bare dette om frontene: Generalsekretær Karl Johan Halleråker i Indremisjonsforbundet mener at ”dersom begge dei to syna i Lærenemnda blir kyrkjelære i Den norske kyrkja, blir situasjonen svært alvorleg. Å godkjenna eller legitimera homofilt samliv er i klar strid med Guds ord. At dette skjer på eit område som Bibelen relaterer til frelse og fortaping, gjer det ekstra alvorleg. Det avslører at vi ikkje er samde om det viktigaste. Spørsmålet er relatert til frelse og fortapelse. Dette er vranglære og forførende”. Samtidig mener han den andre delen av nemnda ikke er konsekvente nok i sitt nei til homofilt samliv.

Biskop Laila Riksaasen Dahl i Tunsberg har endret syn: ”Jesus Kristus er skriftens sentrum. Alt i skriften må prøves på ham. Da jeg fulgte denne gode regel, ble jeg slått av at Kirkens klassiske holdning til homofili ikke stemmer med det mønster Jesus viste i møte med mennesker. De som var satt utenfor, ble av ham løftet opp og bekreftet Å være kirke i dag innebærer for meg blant annet å spørre om vi som kirke kan sette grenser for grupper av mennesker ut fra deres utgangspunkt, bare fordi de er forskjellig fra andre”.

Rektor Vidar Haanes ved Menighetsfakultet slår fast: ”En teolog har alltid en forpliktelse på Skriften. Samtidig skal Skriften alltid forstås ut fra samtiden. Vi kan ikke bruke oppskriften fra Galilea i år 30, men står heller ikke helt fritt. Vi må sette det eviggyldige inn i en bestemt kultur. Evangeliet og Guds ord må tolkes på nytt i enhver kultur”.
Amen.

Gå til innlegget

Våpensalg og etisk spagat

Publisert over 9 år siden

Målt i verdi pr. innbygger er Norge verdens 3. største våpeneksportør. Da er det ikke så rart at åtte norske forsvarsbedrifter spleiser med staten om en diplomatstilling i Washington for å fremme eksport av norske våpen og annet militært utstyr.

Norge har store skipsfartsinteresser. Da er det heller ikke så rart at Rederiforbundet ville betale en halv million for å få en diplomatstilling i Washington. Dette syntes Utenriksdepartementet var bra, inntil media grep fatt i saken, da var det ikke bra likevel:”Det er uheldig hvis det kan reises spørsmål om vedkommendes lojalitet og ansvar”.

VG kjører saken om våpendiplomaten. UD avfeier sammenligningene med rederisaken: ”Vedkommende er ansatt i Innovasjon Norge”. Men han jobber i ambassaden, har tittel som ambassaderåd og har immunitet som en norsk diplomat. Hva er egentlig den reelle forskjellen, hvorfor gjelder ikke samme resonnement som for skipsfarten?

Det er ikke merkelig at Washington D.C. er et viktig sted for norsk våpeneksport. I perioden 2001 – 2008 solgte vi bomber, granater, kanondeler og raketter for 17,1 milliarder kroner, av disse kom 7,7 miliarder fra USA.

Ideelt sett hadde det vært best med en verden uten våpen. I realitetenes verden mener jeg det finnes moralske og legitime grunner til å gå til væpnet aksjon. Men det må føres bedre kontroll med hvem norske våpen ender opp hos.

Vårt eksportregelverk sier at norske våpen ikke skal selges til land som er i krig og konflikt. Men vi har ikke kontroll på hvor norske våpen havner, stiller ikke krav om at det skal kreves en sluttbrukererklæring ved salg av våpen til NATO-allierte.. En slik garanti ville bedre sikre at kjøperland ikke selger dem videre til land som Norge ikke tillater som mottakere av norske våpen. Dagens regler betyr at Nato-allierte står fritt til å eksportere videre til land som for eksempel Sri Lanka, Kongo, Saudi Arabia, Sudan, Liberia og Israel uten at Norge legger seg opp i dette, eksportere til land som deltar i væpnet konflikt eller til land der det er grove brudd på menneskerettighetene. Er da fredsprislandet Norge mest en fredsnasjon eller en krigsprofitør?

Det var paradoksalt at Musharraf kom til Norge for å takke for 300 millioner i norsk hjelp til katastrofeofre i Nord-Pakistan, samtidig som han kjøpte et nyutviklet norsk-tysk rakettvåpen for 300 millioner, til bruk mot misnøye i Nord-Pakistan.
Er det uproblematisk når Finansdepartementet fastslår at Våpeneksport til udemokratiske regimer som Zimbabwe er ikke grunn til utelukkelse fra Oljefondet av en kinesisk rederigruppe?

Er det grunn til applaus når DnB NOR og Fokus Bank inviterer kunder til å plassere penger i klasevåpenproduksjon, når Nordea ”lar pengene yngle i selskaper som fremstiller atomvåpen”? (Adresseavisen).
Norge er en viktig støttespiller i arbeidet for et forbud mot atomvåpen, men Nordea viser til at ”atomvåpen er lovlige”. Den norske Amnesty-lederen karakteriserer dette slik: ”Etisk spagat”.

Vi kan ha strenge regler for våpeneksport i Norge, Men hva med norskeide fabrikker i utlandet? De trenger bare å følge regelverket i landet hvor fabrikken befinner seg. Nammo-konsernet (Raufoss), en av verdens største ammunisjonsprodusenter med fabrikker i Sverige, Tyskland og Finland, som for eksempel har eksportert til Saudi-Arabia, et av verdens verste diktaturer.
Nærings- og handelsdepartementet har imidlertid gjort det helt klart at norske bedrifter i utlandet må følge det regelverk som gjelder i landet de befinner seg i, uansett hvilke konsekvenser dette har for hvor norsk våpen ender opp.

Hos det politiske flertallet i Norge har det til nå vært brukt som argument mot kravet om sluttbruker-erklæring også fra Nato-land at forhold til de allierte må bygge på tillit. Men er det ikke da merkelig at USA krever sluttbrukererklæring av alle land de eksporterer våpen til, også Nato-allierte, fordi de er livredde for at de skal havne i hendene på terrorister? Og kan vi egentlig ha total tillit til de allierte? NATO står langt fra samlet i synet på global sikkerhetspolitikk. Derfor kan også blind tillit knyttet til våre NATO-alliertes bruk av norsksprodusert krigsmateriell fort bli en fare for vår egen utenrikspolitikk.

Nye NATO-land som Polen, Romania og Tsjekkia har mye lavere krav til sin våpeneksport enn det Norge har. For eksempel har Tsjekkia solgt krigsmateriell til Sri Lanka for flerfoldige millioner dollar i de samme årene som bistandsminister Erik Solheim forsøkte å få i stand våpenhvile og fredsforhandlinger i landet.

Både SV, Senterpartiet og Venstre mener at Norge burde kreve sluttbrukererklæringer –også fra våre allierte. Nå er også Arbeiderpartiet på gli. Ifølge programmet skal partiet «arbeide for å få sluttbrukererklæring fra flest mulig land».
Soria Moria II er opptatt av å se videre på mulighetene for enda bedre merking og sporingsmekanismer. Da må det etableres et internasjonalt merkingssystem for håndvåpen og ammunisjon, i samarbeid med andre land kartlegges videre hva som er den mest effektive merkingen.

I mine år som styreleder i Kirkens Nødhjelp ble vi utfordret av våre partnere i sør for å begrense tilgangen på håndvåpen. De sliter tungt med direkte og indirekte konsekvenser av væpnede konflikter. Det kan handle om alt fra drap, voldteker og andre typer overgrep, til de samfunnsmessige kostnadene som følger i kjølvannet. Eksempler på dette kan være alt fra helse og skolevesen som ikke fungerer, til manglende grobunn for næringsliv og investeringer.

Jeg har besøkt Rio Janeiro der Kirkens Nødhjelps partnerorganisasjon arbeider for å begrense kriminaliteten i slummen ved å redusere tilgjengeligheten til håndvåpen. Den overhengende trusselen om våpenbruk gjør det risikabelt å drive skoler, næringsvirksomhet og helsetilbud. Dette undergraver befolkningens mulighet til å satse på sin egen fremtid. Overforbruk på våpenkjøp stjeler knappe ressurser fra offentlig skole og helsevesen. Mange utviklingsland mangler dessuten ofte kapasitet til å håndheve lover, forhindre våpenhandel og tilby hjelp til ofrene.
Det er flest fattige som rammes av væpnet vold. Verst er det i ustabile og ressurssvake samfunn, land i krig eller konflikt, enten pågående eller nylig avsluttede. Ifølge FN utgjør væpnet vold et av de største hindringene for å nå utviklingsmålene.

Norge bør kreve sluttbrukererklæring ved all våpeneksport og innføre et system for å kontrollere dette. En slik erklæring må også kunne etterprøves, f.eks i form av at norske inspektører kan reise rundt til våre allierte for å sjekke at våpnene blir brukt slik våre allierte sier de skal brukes. Amerikanske myndigheter gjør allerede dette i stor stil for sine egne våpen. Våpen og ammunisjon fra Norge må kunne spores tilbake til kjøper, og vi må få større åpenhet om norsk våpeneksport. Det må arbeidet for at staten bruker sitt eierskap til å sikre at salg av våpen og tilhørende ammunisjon foregår i samsvar med norske regler uansett hvilket land produksjonen foregår.

Ingen bestemmelser er fullkomne, ingen kan hindre at de ikke følges. Der det finnes penger, finnes det kynisme, krokveier, bestikkelser, tyverier osv. Det viktige er at Norge gjør mest mulig for å sikre at norskproduserte våpen og ammunisjon ikke blir videresolgt til land som begår grove brudd på menneskerettighetene og hvor sivile er truet av væpnet konflikt.

Gå til innlegget

Stålsett - en modig brobygger

Publisert over 9 år siden

En av de viktigste personer i norsk kristenliv i skjæringsflaten kirke-samfunn, er Gunnar Stålsett. I dag fyller han 75 år.
Da han for snart 12 år siden ble vigslet som den 58.biskop på Oslo bispestol, refererte han i sin preken til de mange spørsmål om menneskeverd og kristen tro som det står strid om i vår kirke som i mange andre kirker rundt i verden: "Behøver frontene være så fastlåste? Er det ennå tid til samtale om hva som er troens bekjennelse og hva som er troens meninger? Vi må vokte oss vel for å bli for tålmodig på vegne av de som lider urett. Likevel ber jeg: la oss gå ennå en mil sammen. Vi er jo den samme kirke”. Sa Gunnar Stålsett, like aktuelt i dag som den gang.

I disse årene har han samtalt, har han forsøkt å bygge bro, har han forkynt Jesus på en måte som gir mening for mennesker og setter fri, har han snakket om grunnleggende spørsmål som har opptatt mennesker overalt og til alle tider på en slik måte at grenser oppheves mellom de som er innenfor og de som står utenfor. Med utgangspunkt i de gamle tekster har han gang på gang maktet å male en flik av himmel over selv de mest trøstesløse og sorgtunge situasjoner.

Men han har også vært utålmodig. Han har sett at fordi kirken skal være den samme, må den hele tiden forandres. Derfor har noen av hans synspunkter og enkelte av hans handlinger utløst aggresjon og angst og ønsker om tilbaketrekning.
Kanskje vil kirkehistoriens dom bli at der Gunnar Stålsett var, dit kom kirken etterhvert.

I all sin gjerning fremholdt han at det er menneskets verd som betyr noe. Det er først når vi møter medmennesker ansikt til ansikt at vi forstår dette menneskeverdet og at det kan skapes grunnlag for forsoning og konfliktløsning.

Stålsett har gitt viktige bidrag for å styrke vilkårene for et verdig liv for mennesker som faller på utsiden av normalitetsforestillingenes nådeløse grenser. Han har vært en talsmann for de verdier som gir grunnlag for rettferdighet, barmhjertighet og forsoning, han har medvirket til å skape et romsligere og mer tolerant samfunn, du har åpent avdekket og motarbeidet forhold som truer grunnverdier som menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet.

Han rykket ut til ensomme Arne, leste juleevangeliet utenfor Oslo S, gikk nedover Karl Johan sammen med Mona og samler penger til tv-aksjon. Så langt fra å løpe maktens ærend dro han til Davos og fikk verdens maktmennesker i tale med den nødvendige kritikk over den kommersielt drevne globaliseringsprosess. Han fastslo at mens vi har et velutviklet system for retur av tomflasker, ville ureturnerbare flyktninger hatt større beskyttelse av dyrevernloven enn det de får i praktisk politikk i Norge.
Aktivt og uredd har han brukt de posisjonene han har hatt i arbeidet for det som han tror på.

I august 2001 satt jeg på en strand på Naxos og hørte Gunnar Stålsett tale ved kronprinsparets bryllup, og jeg tenkte: Ja,akkurat slik skal kirken tale: "Guds veier er uransakelige. Kjærlighetens veier er underfulle. Kjære Mette-Marit, du viser mot og tro når du i dag sier ja til en ukjent fremtid. Du gjør det med verdighet. I dag står du sterkere rustet til å møte andre som bærer på smerte for sine liv. Jesus sier: ”Den som får lite tilgitt, elsker lite” (Lukas 7, 47).
Du har gitt morskjærlighet et ømt og viljesterkt ansikt. Som alenemor har du vist vei for andre, slik du har vernet om ditt barn...."


Med et klart program: "For hva er kirkens oppgave om ikke å gi mennesker livsmot og håp, hvor de enn er i verden? Hva er kirkens kall om ikke å vise en himmel over hvert menneskes liv?". Og om det som virkelig er viktig, viktigere enn all energitappende strid om homofili: "Nåden er det lim som holder våre liv sammen. Også våre valg kan bæres av Guds nåde – om vi bare våger".

Gunnar Stålsett vil bli husket for sine kloke, modige og stundom grensesprengende ord og handlinger. Redaktøren av Dagen skrev at han har vært en ulykke for kirken og devaluert bispeembetet ved å gjøre det til et politisk utspill-episkopat. Slike utsagn sier mest om avsenderen.

Ikke bare gjennom sine ord men like mye gjennom sine gjerninger igjen og igjen har Stålsett vist forskjellen på troens fundamenter som står fast og meninger som må brytes underveis. Han fortjener stor honnør fordi han har frontet viktige saker med engasjement og bibelsk inspirert sosialetisk tenkning, han har markert kirken i samfunnsdebatten på måte som har fått mange til å lytte, og Viking-trener Åge Hareide til å ønske følgende sammensetning av sin drømmemiddag: Vladimir Putin, Gunnar Stålsett og Englands landslagssjef Svennis Ericsson.

Stålsett skal ha sin del av æren for at vi har fått et bedre økumenisk klima i Norge de senere årene. Det samarbeidsklima vi opplever mellom alle tros- og livssynssamfunn, har gitt et grunnlag for å søke fellesskapsløsninger preget av tro og tillit.
”Må Gud signe deg i tjenesten som et vitne for sannheten” , var biskop Andreas Aarflots avslutningsord til Stålsett da han ble vigslet til Oslo biskop. Det er nettopp det han har vært.

Gunnar Stålsett holder fortsatt et høyt tempo, er stadig aktuell i økumeniske og fredsskapende prosesser, stundom er det ett og det samme. Han erlike våken og utfordrende som han har vært, han høres også når bispekåpen er lagt vekk.

En verdslig bønn til slutt: Vi må få en selvbiografi som forteller det meste om mennesker og hendelser fra Nordkapp til verdens ender

Gå til innlegget

Torpedo under KrFs Ark

Publisert over 9 år siden

Inger Lise Hansen, KrFs 2.nestleder, lager sjokkbølger som ryster KrFs Ark (eller Arv). De er utløst av en torpedo ladet med ”ny Israelspolitikk (ikke flytte Norges ambassade til Jerusalem, ned med muren)”, ”Ja til EU”, ”Ja til homofile ekteskap”, ”nei til at tillitsvalgte må være bekjennende kristne”, ”vinmonopol i hver kommune”. Dette er sterkt i KrF, hun ”lagde en torpedo in under og sprængte mig og dem alle i luften” (Bjørnson), og hun sa til sine partifeller ”I sørger for vandflom til verdensmarken. Jeg lægger med lyst torpedo under arken” (Ibsen).

Det befinner seg mange skapninger i denne arken, fra Inger Lise Hansen og ikke ubetydelige grupper i både i KrFU og partiet mer generelt, til mer fundamentalister, etter islamistisk oppskrift (men ikke voldelige). Dels vandrer partiet i et snart ingenmannslandpreget farvann mellom et Høyre som fremstår som mer lyseblått når FrP har tatt en posisjon lengre til høyre, og et lyserødt, pragmatisk, styringsopptatt mer enn ideologirettet Arbeiderparti. Dels tegnes et bilde av et trossamfunn med bekjennelseskrav for alle tillitsvalgte, der man ikke minst her på Vestlandet stundom synes å inkorporere et krav om ubetinget støtte til alt Israel måtte foreta seg, som en del av trosbekjennelsen.

Det er et bedrøvelig valgresultat som har utløst en ny runde strategitenkning. Det var den siste uken som denne gang skviset KrF og Venstre. Begge partier lå inntil en uke før valget an til å få om lag ett prosentpoeng høyere oppslutning enn valgresultatet. Jeg tror dette først og fremst skyldtes at Venstre og KrF hadde en klar forståelse av at Erna Solberg siste uken skulle fronte en felles regjeringsvilje hos de tre partiene (jfr. bildet i VG) men at det bare varte en dag eller to før Erna ikke tok sjansen vis a vis Frp og hoppet av sammen med noen av de andres velgere.

Dårlige valgresultater følges gjerne av handlinger utløst av 3.Mosebok 16.kap, der israelittene la alle sine synder på hodet på en bukken som deretter ble drevet ut i ødemarka, og bar med seg alle syndene bort fra folket. Valgerd Svarstad Haugland og Einar Steensnæs kan si litt om slikt.
Denne gang er det ingen som høylydt – og nokså få i de mindre partilønnkamrene – som antyder at Dagfinn Høybråten bør skiftes ut. Etter valget i 2011 kan stemningen bli annerledes.

KrF burde ha et godt utgangspunkt. På sin nettside lister partiet opp hovedsakene fremover: Valgfrihet for småbarnsfamiliene. Verdighet i eldreomsorgen. Vern om miljø og klima. Kamp mot fattigdom i Norge og verden. Gode saker. Viktige saker. Markeringer som burde kunne samle mer enn hver 20.velger.
Men det er Israel, ekteskapsloven og forholdet til FrP som i dag sterkest tegner partiets profil, og det er et åpenbart varsel når partiet står sterkere blant de over 8o enn de under 40.

Dagfinn Høybråten er den beste lederen partiet i øyeblikket kan ha. Han er ryddig , troverdig og må krediteres for et av de store helse og livskvalitetsbringende endringer i det norske samfunn: Røykeloven. Den handler om omsorg for medmennesker. Han har etter min mening urettmessig fått et mørkemannsstempel, og mediekarakteristikkene av ham er ikke sjelden preget av oslopreget journalistkonformitet.

Bekjennelsesparagrafen er en anstøtssten for mange, både kristne og for eksempel muslimer som Fatma Suslu som fremholder at ”Norge er så sekulært, derfor må de religiøse krefter stå sammen”. Mange muslimere ser gjerne at kristendommen får en sterkere plass i norsk samfunnsliv, det vil gi et åpnere rom for religion i den offentlige sfære.

Jeg tror Dagfinn Høybråten ser at bekjennelesparagrafen må bort, men han vil ikke ta slaget nå. Med sin bakgrunn og sitt image har nettopp han en historisk sjanse til å være den som bringer partiet inn på ny vokstergrunn og forlater gressganger som blir stadig mer skrinnere.

KrF vil ha ”et samfunn bygd på kristne verdier”. Men blant kristne er ikke lenger en enhetlig og homogen oppfatning av hva disse verdiene innebærer og hva de betyr i relasjon til hverandre. Fra utlandet har vi klare eksempler på at ”kristne verdier” defineres snevert i en individorientert religiøsitet der man er mindre ansvarlig på vegne av fellesskapet, en religiøsitet som korresponderer svært godt med en nyliberal tidsånd.


Kristne verdier må ha sitt utgangspunkt i Bibelen. Men ingen av oss leser den uten briller. Vi har alle våre historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle glass som lyset brytes igjennom. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger.

Kristne må stå i første rekke for kamp for menneskers verdighet. Når vi kjemper for menneskers rettigheter, må vi tenke igjennom gamle standpunkt, uten at det undergraver Bibelen som kilde for tro. I alle holdninger og konkrete saksstandpunkter må vi dessuten ha både bak og foran i hodet at historien er full av eksempler på at det som har vært betraktet som en typisk kristen verdi i et miljø og i èn generasjon, som apartheid og slavehandel, ikke er det i senere generasjoner.

I verdidebatten trenger vi en alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer, varsomme med bastante verdidefinisjoner. Ikke minst i homofilisaken.

Kristne verdier handler etter mitt skjønn om å verne om menneskelivet, fra unnfangelse til død. Det handler om likeverd, om å ta seg av alle mennesker på en like god måte. Det handler om å møte mennesker med den samme respekt, uansett bakgrunn og livssyn. Og det handler om å ha et særlig syn for de svake, enten det gjelder det ressursmessige eller deres fysiske og psykiske situasjon. En kristen forståelse av rettferdighet bør fokuserer mer på likhet og behov enn på innsats og motytelse. Solidaritet er uttrykk for nestekjærlighet i praksis, både lokalt og globalt.

Det er en alvorlig utfordring at så mange i dag oppfatter kirken - og i neste omgang KrF - først og fremst som forvalter av bestemte normer, og at mange opplever seg som tvunget til å distansere seg fra kirken fordi de får inntrykk av at den legger mer vekt på lovens krav enn på evangeliets løfte og fellesskapet som følger av det. Med forankring i vårt fellesskap om det sentrale som er gitt oss gjennom Guds gaver, er det kanskje også lettere å leve sammen med uenighet om etiske spørsmål, som for eksempel homofilisaken. Det dreier seg om hvordan vi forstår hva det er å leve et ansvarlig liv med vår neste.

Slike holdninger kan og bør gi seg utslag i at kristne har ulike standpunkter og løsninger i flere saker. Eller slik Dagfinn Høybråten uttrykte det i helgen: ”Vi må tåle et mangfold av synspunkter der svarene ut fra et kristent verdisyn ikke er entydige. Altfor ofte ender debatter opp i en sortering av svart og hvitt, der vi faktisk hadde trengt nyansene for å finne gode løsninger”.

Det er ikke sikkert at KrFs strategiutvalg, for å finne en mer farbar vei, trenger å lete lenger enn til en virkeliggjøring av disse synspunktene samtidig som man prøver å skape en bredere verdiallianse og markerer at man er et politisk et parti, et kristeligdemokratisk blokkuavheng parti og ikke et trossamfunn.

Noen av oss mener at kristne bør finne sin plass i ulike partier, andre fremholder at det er bedre med er parti som er et salt i norsk politikk. Men dersom ”saltet mister sin kraft, kan det da bli til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene” (Matt5. 5,13).

To veivalg synes aktuelle.
Enten:
Fastslå at det eneste krav til tillitsvalgte er at de forplikter seg på partiets politikk, samtidig som man i praksis gir plass for andre verdiorienterte gruppper som deler kristendommens nestekjærlighetsbudskap og ønsker større plass for religion i det offentlige rom. Innvandrere burde egentlig være en velgerressurs, selv om deler av grunnfjellet på Vestlandet kan være skeptisk til slike innslag.
Eller:
- Hvor skal vi hen, spurte Ole Brumm.
- Ingen steder, sa Kristoffer Robin, og så gikk de dit.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
5 dager siden / 4853 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
16 dager siden / 4734 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 2514 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
21 dager siden / 2297 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
19 dager siden / 1779 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
7 dager siden / 1712 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
18 dager siden / 1500 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
11 dager siden / 1343 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
10 dager siden / 1290 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
6 dager siden / 1131 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere