Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Banning i media

Publisert over 9 år siden

Både i TV-sendt idrett, kulturlivet og ellers i samfunnet synes det å bli en stadig lavere terskel for banning. Kulturell miljøforsøpling? Kunstnerisk virkemiddel? Språklig kreativitet? Manglende uttrykksevne? Åndsfattigdom? Brudd på det 2.bud om ikke å misbruke Herren din Guds navn?
TV3 og Kanal 5 som er underlagt britiske regler,innfører nå pipelyd på "unødvendig banning" i programmene sine. Hva er unødvendig? Hva gjør pipelydene med språket vårt?

En omvei via Sørishavet.
Journalist Ingvar Molaug i Stavanger Aftenblad hadde skrevet en sterk historie fra en tur på hvalfangst i Sørishavet. Han hadde fulgt den lille hvalbåtens vei fra kokeriet og ut på jakt. Velskrevet og dramatisk fortelling om oppdagelsen av en hvalblåsing, jakten, en topp skjerpet hvalskytter ved harpunen, hvalen som forsvant, men kom opp igjen, innsirklingen av målet, nær nok til å skyte - og så pang! Men bom. "Å, faen!" sa skytteren.

Molaug var en stilens og skildringens mester. Aftenbladet hadde et klart forbud mot banning i spaltene, men i denne sammenhengen fikk Molaug sjefredaktørens tillatelse til å bruke hvalskytterens reaksjon da han bommet. Hverken journalist eller sjefredaktør Thomsen hadde imidlertid regnet med frøken Omdal i korrekturen. Hun kunne avisens bibel, og gjorde det hun mente hun måtte med reportasjen. Da den kom på trykk, så høydepunktet slik ut: "Å gid", sa hvalskytteren".

For 20 år siden krydret Oluf fra Raillkattlia sine betraktninger i fjernsynet med et og annet bannord. KrF-stortingsmann og indremisjonshøvding Gunnar Prestegård reagerte kraftig over dette urensede utslipp i beste sendetid, mens senere leder av Nobelkomiteen, den gang rektor ved universitetet i Tromsø, KrF'eren Ole Danbolt Mjøs, tok Oluf i forsvar: "Det dreier seg om kunstneriske virkemidler og kan ikke sees løsrevet fra den helheten de hører til."
Det er åpenbart at til tider kan bannord ha en forsvarlig, klar kunstnerisk, menneske- og miljøskildrende effekt.

Professor Asbjørn Aarseth har i forbindelse med banning sagt at "påkallelse av høyere makter og bruk av tabuord brukes som virkemiddel på visse stilnivå dramastiserende ordkunst. Men dette virkemidlets stilistiske funksjon i sosiale, ikke-litterære sammenhenger kan være både generelt språkforsterkende og miljø-indikerende ved at det signaliserer en språklig identitet, vil det i litteraturen bidra til en komisk virkning.Det vil si at banning hører til på et lavt stilnivå. En tragisk helt banner ikke: Peer Gynt banner flittig i de første aktene, men fører et sobert språk mot slutten av femte akt".

Den som lytter nøye til radio og fjernsyn anno 2010, vil vel kunne være enig i at ikke i enhver situasjon eller sinnstilstand fremstår bannord som kriterium på kunstnerisk kvalitet. Når det går inflasjon i noe, forsvinner virkningen, man må ta i mer og mer uten at man likevel oppnår annet enn skuldertrekk. Saltet har mistet sin kraft.

Jeg ville satt hvalskytterens reaksjon på trykk, og jeg holder med Ole Danbolt Mjøs når det gjelder Oluf. Jeg ser de mange gode stilistiske, kunstneriske grep, som åpningen i Kiellands "Skipper Worse": "Lauritz - din Dævelunge! - op og klar vimpelen". Og jeg synes det er en treffende personkarakteristikk når Olav Aukrust i "Bil-beistet" beskriver Per Bakkens reaksjon da hesten som er spent for et lass gjødsel (vi snakker om 1920-tallet) blir skremt av en bil full av byfolk, og løper ut med et sørgelig resultat: "Satan, han salte, fortære og søkkje døkk ende i veret, og hakke og trakke dykk møyre, slik helvites elde som døkk, det skul'n betterde køyre ut over marki som møk!"

Det er ikke forfatteren som banner, banning blir i slike sammenhenger benyttet som personkarakteriserende eller miljøskildrende virkemiddel. Og de som er imot enhver bruk av bannord, har neppe reagert særlig over at Henrik Ibsen, ifølge litteraturviterne, nevner fanden 126 ganger i sine skuespill, pokker 37 ganger, helvede 15, dævel 32 osv. Og Bjørnstjerne Bjørnson lar personene banne 30 ganger bare i 1.akt av "Geografi og kjærlighet".

Kunstneriske virkemidler er det imidlertid vanskelig å få øye på i dataspillet fra Segas:"The House of the Dead: Overkill". Rekordorganisasjonen Guinness har nemlig talt hvor mange ganger et banneord på fire bokstaver dukker opp i løpet av kampanjedelen, og de kom til 189. I snitt blir det én gang per minutt, og ordet står for tre prosent av spillets samlede dialog. Dermed får spillet den tvilsomme æren av å være det spillet i verden med mest banning.

Generelt: De som ikke finner andre uttrykkeformer enn tirader av bannord når de på direkten skal meddele sine reaksjoner, kan med fordel grunne over det gamle ordtaket: "Sanning treng inga banning."
Men samtidig er det nok slik at de av oss som fremholder det 2.bud, gjør klokt i å tenke over det pater Kjell Arild Pollestad har sagt: "Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner enn blant mennesker som ber."

Gå til innlegget

Gud er ingen helbredelsesautomat

Publisert over 9 år siden

Oppfatter vi Gud som en automat man kan putte penger på for å få et ønsket produkt? Helbredelsespredikant Svein-Magne Pedersen har i disse dager igjen vært i offentlighetens søkelys, nå for å ha forsøkt å vekke et dødt barn til live igjen. Det er den samme Pedersen som i 2008 skulle ”gjøre folk friske" i nytt hus til 25 millioner kroner. ”Healing Ministries International healing centre", intet mindre. Så vidt jeg kan forstå tar han kr.500 pr.forbønn. Dette er som hentet ut av enkelte amerikanske vidunderpredikanters opplegg,og de er det mange grunner til å sette store spørsmålsregn ved.

Show? Juks og fanteri? Som kjent finnes det mer mellom himmel og jord enn humanetisk forbund. Beretningene om Snåsamannen Joralf Gjerstad var en stor boksuksess, men han fremtrådte på en ganske annen måte enn Pedersen, som bruker de store bokstavene. Jeg siterer fra et intervju med Nationen:
– Du brukar aldri ordet Gud når du behandlar folk?
– Nei. Folk får tenkje det dei vil, seier Gjerstad.
– Stillhetens tanke, legg han til.
– Men ein stad må jo krafta kome frå.

Omreisende helbredelsesforkynnere stiller stadig Den norske kirke overfor dette dilemmaet: Hvordan kan vi ta alvorlig erfaringen både til hun som mener hun har opplevd at Gud har grepet inn i hennes sykdom på overnaturlig vis, og til han som strir med plager han ikke blir kvitt, til tross for at han har bedt Gud om helbredelse. Kirkens tale må være troverdig for begge.

Kirken tror på helbredelse ved bønn. Vi tror at Gud kan forandre menneskers liv. Kirken har alltid bedt for syke og vil fortsette å gjøre det. Bibelen er full av fortellinger om syke mennesker som kom til Jesus og slik fikk et nytt liv, og den forteller om hvordan disiplene i den første kristne tid la hendene på dem som var syke og ba for dem.

Noen peker at når Den norske kirke tror at Gud kan helbrede, er det ingen vesentlig forskjell mellom Kirkens praksis og omreisende mirakelshow, det er kun en forskjell i form. Men når ble form uvesentlig? Det er et hav av forskjell på en predikant som er reisende i mirakler og underholdning på den ene siden, og på den andre siden en prest som etter grundig samtale legger hånden på et menneske og ber Gud gripe inn i dette menneskets liv. Når Kirken ber Gud om helbredelse må det skje innenfor rammer som gjør situasjonen trygg for den det gjelder, og som ikke lar et øyeblikks lunefulle stemningsbølge overta ansvarlighetens plass.

Derfor er det også at Den norske kirke gjerne tar et oppgjør med dem som gjør helbredelse til show og setter seg selv i sentrum som omreisende helbredere. Den som gir mennesker løfter og falske forhåpninger om mirakler, misbruker Guds navn.
Samtidig vedkjenner vi oss troen på helbredelse.

Da jeg var leder i Kirkerådet for noen år siden (2002-2006) var jeg med på to store internasjonale kirkemøter: Konferansen av Europeiske Kirkers generalforsamling i Trondheim og Det lutherske verdensforbunds i Canada. Begge steder var helbredelse et av nøkkelordene i samtalene. Gjennom å dele innsikter fra forskjellige steder og tradisjoner hjalp kirkene hverandre til en dypere forståelse av hva helbredelse er. Når vi snakker om helbredelse i disse internasjonale kirkefellesskapene er hovedfokuset helhet på mange nivåer: I den enkeltes liv, i nære relasjoner, i samfunnet og i skaperverket som vi er en del av. Alle har erfaringer av at den helheten vi lengter etter, er ødelagt. Når vi opplever at helheten blir gjenopprettet på et område i livet, opplever vi helbredelse.

Når vi forstår helbredelse på denne måten, tar vi den enkeltes lengting etter helhet og sammenheng i livet og i tilværelsen alvorlig. For mange er frihet fra fysiske plager ett element i denne helheten, men nesten aldri det eneste.

Sunn forkynnelse sier at Gud kan gripe inn i menneskers liv og gjenopprette helheten, men at vi må være åpne for at det ikke alltid skjer slik vi hadde tenkt. Oppfatter vi Gud som en automat man kan putte penger på for å få et ønsket produkt, har vi laget oss en gud for bortskjemte unger. Bønn er ikke et språk vi bruker for å kommandere Gud til å forandre tilværelsen, men et språk som også forandrer den som ber.

Kirken skal bidra til både omsorg og helbredelse. Det er ikke nødvendig å velge mellom Gud eller sunn fornuft. Kirkens tro er ikke uvitenskapelig, men den kan heller ikke bevises med vitenskapelige metoder.

Gå til innlegget

Kirkens familievern under press

Publisert over 9 år siden

De 22 kristne familievernskontorene er under press. Den mektige Bufetat med sitt stadig voksende byråkrati synes mindre og mindre å være en konstruktiv medspiller som stimulerer til innsats på et område der det blir større og større bruk for det forebyggende arbeid til familienes beste. Stundom kan det virke som om det er viktigere å ri ideologiske kjepphester enn å sørge for maksimal innsats. Overstyring svekker handlingsrommet for de lokale kontorer, og det ligger snublende nær å tenke at Bufetat egentlig ønsker færre kontorer med ideell bakgrunn og flere statlige. Det vil svekke fleksibilitet og handlekraft.

Den norske kirke har tre familievernkontorer i Rogaland: Egersund, Stavange og Haugesund. Faglig sterke kontorer, vel utystyret med menneskelige ressurser kan bidra med hjelp og støtte i vanskelige, ofte langvarige sammenhenger. Bispedømmerådet oppnevner styremedlemmene i kontorene, som ellers er selvstendige stiftelser.

I bispedømmerådet vedtok vi denne uken at styrene for alle tre kontorene skal bestå av de samme personene. Dette tydeliggjør kontorene som faglige og terapeutiske kontorer, det vil gi en mer effektiv ressursutnyttelse, organisering og drift, og ikke minst vil de forhåpentlig vil gi en bedre forhandlingssituasjon overfor Bufetats regionkontor Vestlandet.

Hvorfor skal Kirken drive med familievern?

De fleste vielser skjer i kirkelig regi, derfor har man følt et spesielt ansvar for ekteskap og familieliv. Avgjørende for kirkens troverdighet når den uttaleser seg om familiespørsmål og etikk, er at den er i praksisfeltet. Og kirken kan være et korrektiv til statlig familievern, en kritisk røst som det offentlige trenger.

Stor pågang og ventelister viser at det er behov for slike kontorer.

Kirken har vært i forkant når det gjelder sosial omsorg.

Det var Den norske kirke som begynte med familievernkontorer i Norge, midt på 50-tallet. Disse kontorene har gjort en viktig pioneroppgave, før også staten så dette som en oppgave. Nå er den offisielle politikk at familievernet i Norge skal ha to spor, det skal være både statlige og kirkelige kontorer.

I 2006 sa statsminister Stoltenberg at denne modellen er et eksempel på hvordan det offentlige kan fungere i samspill med private og ideelle virksomheter. Dessverre er denne modellen i ferd med å svekkes.

Lenge før det eksisterte et offentlig barnevern kom pietistenes hus for foreldreløse barn (waisenhus), og både i fattigpleie, sykehus og på andre områder var foregangsfolk. Dette er ført videre, de siste årene ikke minst av Frelsesarméen, Kirkens Bymisjon og kirkenes diakonale arbeid - stundom bedre enn i det offentlige apparatet.

Kirkens Familievern sentralt har de senere årene hatt svak økonomi, et minimalt sekretariat og forhandlingsrommet til å utvikle egen organisasjon er blitt mindre etter at forvaltningsansvaret for familievernet ble overføret til staten. Antallet kirkelige kontorer er redusert, og forsøket i 2007 på en fusjon med Diakonhjemmet strandet. I møte med Bufdir opplevde man manglende vilje og forståelse for at dersom Kirkens Familievern skulle fungere som et selvstendig og likestilt det statlige, måtte man få på midler til drift og omstilling.

Det har vært reist spørsmålet om Kirkens Familievern skulle nedlegges, men i Plan for diakoni i Den norske kirke, er denne virksomheten regnet med.

Det som nå skjer i Rogaland er forhåpentlig et første skritt mot en ordning der alle landets kirkelige familievernkontorer blir en juridisk enhet, slik at man kan stå bedre rustet til å ivareta de enkelte kontorers driftsvilkår og være en sterkere motpart (det er synd å måtte bruke et slikt uttrykk, samspiller hadde vært uendelig mye mer konstruktivt, men det er det ikke dekning for å si).

Kontorenes virksomheten er viktigere enn noensinne. Familien er under press, antall oppløste ekteskap er stort. Kirkens kontorer tilbyr både forebyggende familievern og mekling ut fra gjeldende lov og bestemmelser. Totalt bygger virksomheten på det kristne menneskesynet og kristne verdinormer med respekt for den enkeltes integritet og med sikte på å hjelpe dem som oppsøker kontorene ut fra deres egne forutsetninger uavhengig av personlig livsførsel, seksuell legning, sosial status, religiøs tro eller politisk overbevisning. Virksomheten kjennetegnes av både store faglig dyktighet og omsorg.

Det som har skjedd i Rogaland er ett av mange nødvendige skritt på veien til et sterkere Kirkens Familievern. Forhåpentlig vil årsmøtet i mai vise vilje til dette.

Gå til innlegget

17.mai uten prest og kirke?

Publisert over 9 år siden

Bør vi i integreringens navn og i kampen mot undertrykkelse av minoriteter feire 17.mai uten prest og kirke som en del av det offisielle programmet?
”Human-Etisk Forbund krever at nasjonaldagen feires uten prest og kirke", forteller Vårt Land. Og det er ikke småtteri av overgrep som skjer: Det er synd at 17.mai brukes til å ”splitte befolkningen”, fremholder lokallagslederen i Ski. Hun tenker spesielt på integrering av innvandrere.
På samme måte som enkelte håpløse, uprinsipielle, sikkert velmente men akk så småekstremistiske innslag vi med jevne mellomrom kan oppleve fra kristne, håper jeg i det lengste at dette er et enslig HEF-innslag og ikke en sentral kampanje

Men det er ikke første gang vi ser at innvandrere er greie å skyve foran seg i kampen mot kristendommens plass i det offentlige rom. Vil en eneste innvandrer ha problem med at det i et 17.mai-program fortelles at det arrangeres en gudstjeneste, at det blant de mange kveldsarrangementene av ulike slag med tilknytning til nasjonaldagen også inngår markeringer i kristne sammenhenger? På samme måte som det selvfølgelig må være plass for og kunngjøring i 17.mai-programmet om markeringer av nasjonaldagen både i islamsk, hinduistisk eller humanetisk regi?

Innvandrere har gjennomgående ingen problemer med kristendommens plass i det norske samfunn. De er tvertimot opptatt av det finnes aksept for religiøse ytringer i det offenlige rom, at det finnes et klima der religiøs utøvelse er en selvsagt ting. Mon ikke innvandrere er mer bekymret for sekulariseringen i Norge enn av det i markeringen av Norge felles, årlige høytidsdag, også forekommer innslags som forteller at det fremdeles er mange som ønsker å ta vare på kristne verdier som har vært viktige i utviklingen av den norske staten.

I Stavanger viftes det med flere titall lands flagg i barnetoget. Der går kristne skoler med sine faner, og skulle det komme tilsvarende muslimske vet jeg at de vil bli godt mottatt. Naturligvis.
Mangfold betyr ikke at ulikheter skal høvles bort, det innebærer respekt for forskjellene, tilrettelegging av mulighetene for utfoldelse. Inkludering av livssynsminoriteter kan i Norge aldri bety usynliggjøring av kristen tro.

Jeg vet ikke hvor mye Human-Etisk Forbund har engasjerer seg i konkrete tiltak for og arbeid blant innvandrere. Det jeg vet er at Den norske kirkes engasjement for innvandrere og integrering fulgte i kjølvannet av at Norge åpnet for økt arbeidsinnvandring på 1970-tallet. Kirken var raskt på banen og har siden dette forholdt seg aktivt til innvandringens utfordringer og muligheter. Det ble tidlig avgitt uttalelser fra Bispemøtet, Mellomkirkelig råd og etter hvert også fra Kirkemøtet. I løpet av 1990-tallet var det kirkeasyl som fikk mest oppmerksomhet. På 2000-tallet har Kirkemøtet behandlet tematikken to ganger, én i 2005 om asyl- og flyktningpolitikk og én i 2006 om innvandring og integrering.

Human Etisk Forbund burde dempe sine stundom frenetiske angrep på kristendom og kristen utfoldelse, og heller finne sammen med kirken i en felles aksjon for styrking av etiske verdier og bevisstgjøring på etiske problemstillinger i et samfunn som mer enn noensinne trenger det.

Når kommer det krav om at vår nasjonalsang av hensyn tillivssynsminoriteter må stryke linjene ”Olav på det landet malte korset med sitt blod”? For ikke å snakke om verset

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet
så vi vant vår rett.


Jeg er overbevist om at svært mange nordmenn synger
”Gud signe vårt dyre fedreland,
og lat det som hagen bløma.
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma.
Lat folket som brøder saman bu,
som kristne det kan seg søma"

uten at de oppfatter det som diskriminering av minoritetsgrupper eller som bidrag til å splitte befolkningen.

HEF i Ski strever i motbakke med bakglatte ski uten feste.

Gå til innlegget

Skal politikerne overstyre Dnk?

Publisert over 9 år siden

Nederst i skjemaet

Skal politikerne overstyre Den norske kirke underveis til et  brudd  mellom kirke og stat? Skal Regjeringen påtvinge kirken organisatoriske løsninger som er stikk i strid med dens ønske? Vet politikerne bedre enn kirken selv hva den trenger? Er det viktigste å gi Senterpartiet en liten triumf ved å bestemme at en ny 12. biskop, kirkens preses, skal plasseres i Trondheim, for å vise at man får til utflytninger fra Oslo?

 

Den norske kirke er inne i en politisk ønsket demokratireform  som skal munne ut i selvstyre for kirken og endrede relasjoner mellom stat og kirke.  Og jeg er 100 prosent enig med min etterfølger som kirkerådsleder, Nils Tore Andersen, når han sier at ”midt i denne prosessen, vil det være umåtelig uklokt, ja hårreisende, av regjeringen totalt å neglisjere det samme demokratiet”

 

Politikerne vil ha større kirkelig selvstyre. Det sa i alle fall alle syv partier gjennom et  vedtaket, et forlik. Kirken skal få større indre selvstyre, deriblant retten til selv å utnevne sine biskoper. Man ser for seg at et endelig brudd mellom stat og kirke kan komme i 2012.

 

Ikke hjulpet med Trondheim

Det har vært et klart politisk flertall for å avlaste biskopenes preses i en dobbeltrolle som går utover både de nasjonale/internasjonale oppgaver preses har, og arbeidet i hans eget bispedømme. Men fordi det er kommet enkelte signaler om at Regjeringen klan komme til å skyve Kirkemøtets vedtakl til side, har bispemøtet nå kommet med en sterk uttalelse: Biskopene sier nei til en ny biskop dersom han/hun plasseres i Trondheim: ”Vi er ikke hjulpet med at en ny ledende biskop plasseres i Trondheim. Det er ikke dette vi har bedt om. De problemene dette er ment å løse, vil da ikke bli løst”.

 

Trenger Norge en ”kirkehovedstad” der det kirkelige byråkrati flyttes ut av Oslo. Det kan tenkes – men det må Kirkemøtet avgjøre, ikke politikerne på tampen av ren relasjon.

I fjor holdt jeg et foredrag under Olavsdagene, og jeg listet opp argumenter både for og imot Nidaros som et kirkesenter, slik Sverige har det i Uppsala og Finland i Åbo.

Samtidig ser jeg at det synes å være en opplest og vedtatt faktum  at Trondheim er det eneste naturlige lokaliseringssted.

 

Min påstand – naturligvis påvirket av mitt bosted – er  at Stavanger og Rogaland  står i en historisk vel så sterk ”åndelig dimensjon ” som  ”nasjonens kirkelige sentrum med de sterke religiøse, historiske og nasjonale tradisjonene som er knyttet til Nidarosdomen”.

 

Overstyringskåte politikere

For å gjøre det helt klart: Jeg er ikke tilhenger av at spørsmålet om Den norske kirkes fremtidige organisasjon skal starte som en tradisjonell norsk lokaliseringsstrid. I arbeidet med å styrke samhandling i kirkeledelsen  gjelder det både å ha sans for kirkelig tradisjon og samtidig  vegre seg for tradisjonsromantikk.

Og aller mest: Slike spørsmål må avgjøres av kirken selv, av kirkemøtet, ikke av overstyringskåte politikere mer opptatt av av markeringer og hilsener hjem enn av kirkens beste.

 

Når jeg derfor lister opp en del momenter som sier noe om Stavanger og Rogalands sterke  posisjon i norsk kirke- og kristenliv, er det ikke for å slåss mot Trondheim og Nidaros, ikke for å kaste Stavanger inn i en lokaliseringsstrid, men for å forsøke å illustrere det velkjente fenomen at ikke alt som blir prøvd fremstilt som en sannhet, en kjensgjerning, er det. Faktasjekk ble  et sentralt begrep, i valgkampen, med fordel  kan det gjøres også på andre områder.

 

Nåtid: Er det noe bispedømme med  større og bredere kristelig/kirkelig aktivitet enn Stavanger? Med større misjonsengasjement enn noe annet ste, prosentvis flest misjonærer, suverent flest nye kirker bygget de senere årene,  størst satsing på kirke-vedlikehold (jfr. St.Petri med 115 mill.kr. og St. Johannes i Stavanger med 40-60 mill. kr), satsing på nye gudstjenesteformer, nye menighetsordninger. 

 

Her begynte kristningen

Fjern fortid:  Kirken har mer enn noe annet formet den rogalandske identitet, trolig mer enn i noe annet bispedømme. Her begynte kristningen av Norge lenge før slaget på Stiklestad, gjennom påvirkning fra vest. Norge ble samlet til ett rike i Hafrsfjord og hadde et kongssete på Utstein, her kom det senere et klosteranlegg som er landets best bevarte. Mange forunderlige steinkors ble plantet her på 1000-tallet. Olav Tryggvason født på en holme i Frøylandsvatnet på Jæren mellom 960 og 970,  grunnleggeren av Nidaros, var den helt sentrale kongen i kristningsverket mellom Håkon den Gode og Olav den hellige.

 

Det var utallige kristne messer i Rogaland før gudstjenesten på Moster i  995 - som var utgangspunkt for 1000-årsmarkeringen av kristendommens inn føring i Norge. Rogaland var kristnet landområde under Erling Skjalgson.

 

Stavanger domkirke fra første halvdel av 1100-tallet er den eldste stående domkirken i Norge, er den av landets middelalderdomkirker som i størst grad har beholdt sitt middelalderske  utrykk, og dessuten den eneste av landets domkirker som har vært i kontinuerlig bruk siden 1300-tallet  Nidarosdomen har en sterk historie, den er   majestetisk, storslått, den var kroningskirke (senere velsigningskirke). Likevel mener jeg at  domkirken i Stavanger er den som i dag mest symboliserer den norske kirke slik den ønsker å fremstå anno 2010 og i årene fremover.

 

Nyere fortid: Det Norske Misjonsselskap stiftet i Stavanger 1842. To år senere ble Israelsmisjonen stiftet i Stavanger, og samme år fikk byen første søndagsskolen i Norge  etter mønsteret vi kjenner i dag, Den første bibelforeningen i Norge ble stiftet her.

Ragnhild Hærem fra Sauda var en pioner og eksempel på kvinners engasjement i startfasen av det rike og mangefasetterte kristelige organisasjonsarbeid som vokste frem i Norge i siste halvdel av 1800-tallet, Hennes sønn, Peter Hærem, tok initiativ til det som er blitt Norges KFUK-KFUM.

 

Et  sterkt argument for Trondheim er naturligvis  geografisk plassering. Trondheim ligger i Midt-Norge -  og byen er dessuten et naturlig sentrum  for sørsamisk kirkeliv.

Bredt norsk kirkeliv

Norsk kirkeliv er uendelig mye mer enn kirkebyråkrati og bispesekretariat i Oslo.  Vi har Misjonshøyskole og hovedkvarter for Det Norske Misjonsselskap i Stavanger, hovedkvarter for Sjømannsmisjonen - Den norske kirke i utlandet og lærerakademi i Bergen, nasjonalhelligdom, liturgisk senter, førskoledanning på høgskolenivå og pilegrimstyngdepunkt i Trondheim, mediehøyskole i Kristiansand, kateketutdannelse i Volda,  kirkemusikkstudium og Samisk kirkeråd i Tromsø, osv.  Slik spredning bør vi ha, og når nye institusjoner skal plasseres må hele landet vurderes.

 

Jeg tror det er relativt lett å få hele Kirke-Norge med å satse  på Nidaros som pilegrimssenter hvis man ikke overspiller Trondheims-  og St.Olav-fokus, men også inkorporerer leia Stavanger-Trondheim,  med Utstein, Moster, Selje, Veøy og Reinsklosteret  som de viktige punkter.

Kirkemøtet fast til Trondheim synes jeg er en god ide - hvis det kan skaffes høvelige lokaler som kan tilfredsstille  kirkemøtets krav.

Og jeg ønsker  trønderne - og Norge - all mulig lykke i  et forsøk på å få Nidarosdomen som pilegrimsmål, nasjonal signingskirke og nasjonalhelligdom, på UNESCOs verdensarvliste. Det samme gjelder offisiell status for pilegrimsveiene til Nidaros som  ”European Culture Route”.

 

Olavsarven

Trønderne peker ofte på Olavsarven som et sterkt punkt for at Nidaros i kirkens egentlige senter. Nå tror jeg denne arven  først og fremst er et kjent begrep i Trøndelag. Men jeg er helt enig i at Olavsarven bør kunne brukes positiv  til å fremheve

-  lange linjer og dype røtter i norsk kultur

-  bevisstgjøring av kristenkulturen

-  Guds storhet som et orienteringspunkt i tilværelsen

-  viktigheten av å tenke bakover og være våken oppover

-  om behovet for noe som er større enn oss selv for å bevare livskvaliteten og

   få en retning på livet,

-  det spesielle ved den kirkelige tradisjonen, det som ikke kan fås ved enhver 

    ideologisk hjørnebutikk ellers.

Det er viktigere  å få løftet frem, tydeliggjøre og levendegjøre disse aspektene, enn å bruke Olavsarven mer generelt som et grunnlag for kamp om lokalisering av kirkelige organer og instanser.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8335 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6292 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3360 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2627 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2156 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1963 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1708 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1706 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere