Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Aktuell pietisme

Publisert rundt 9 år siden

Har vi i dag bruk for pietismen? Er det bl.a. slik at ”i  lys av alt det overfladiske som tar mye plass i samfunnsbildet i dag, blir faktisk pietismen ganske relevant”? (Kronprinsesse Mette-Marit)

 

Pietismen er ideologien som la vekten  på en personlig fromhet og livsførsel fremfor dogmatisk tilslutning til en bestemt lære. Det ble derfor viktig å stenge ute det som kunne true et slikt inderlig gudsforhold. Mer synd og helvete  enn nåde, kjærlighet og den hellige ånd. Nei til alkohol, dans, kortspill, lek og moro.  All makt til mennene. ”Djevelen bor i de fleste instrumenter”.  Menneskeskapte, tidsbestemte bud. Dette ble mørkt, kulturfiendtlig, livsfornektende og dømmende. Mange har derfor en slitsom og tyngende  pietistisk ryggsekk  med fra oppveksten.

 

 Men i alt dette: Pietismen  var  både en kritikk av krig i Guds navn (etter 30års-krigen) og et opprør  mot en embetskirke som hadde fjernet seg fra lekfolket.

I dag kan vi føye til opprør også mot embetsverk og en politisk/kulturell elite som i noen sammenheng er  har  fjernet seg fra folket, og konstatere: Stadig aktuelt.

 

Pietisten og biskopen Pontoppidan i Bergen var den første som krevde at alle norske barn skulle lære seg å lese og skrive. Pietistene var sosiale foregangsfolk De erkjente lidelse og samfunnsproblemer og grep tak i dem. Lenge før det eksisterte et offentlig barnevern kom pietistenes hus for foreldreløse barn (waisenhus), og både i fattigpleie , sykehus og på andre områder var  foregangsfolk. 

 

 Dette er ført videre, de siste årene ikke minst av Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og kirkenes diakonale arbeid  - stundom bedre enn i det offentlige apparatet. Dagens offentlige omsorgsarbeid ville ha tjent på enda mer konstruktivt samspill med frivillig sektor. Bufdir og Bufetat opptrer gjennom en stadig voksende administrasjon tidvis som bremseklosser både når det gjelder barnevern og familiekontorer. Gjennom sterk detaljstyring og lite stimulans til den frivillige sektor følger man ikke opp statsminister  Stoltenbergs uttalelser i 2006 om ”to spor”-modellen som eksempel på hvordan det offentlige kan fungere i samspill med private, ideelle  virksomheter.

 

Hans Nielsen Hauges pietistiske vekkelsesbevegelse  på 1800-tallet dannet grunnlaget for den sterkeste folkebevegelse vårt land noen gang har sett. Pietismen var forløperen for kristne organisasjoner, partiet Venstre, mål- og avholdsbevegelsen.

I dag forvitrer organisasjonslivet, ikke minst det politiske. Rådslag og kommisjoner, stundom kjendispregede, har ikke alltid forankring i bevegelser som har arbeidet i tiår med problemstillingene, stimulerer ikke til arbeid gjennom partiorganisasjon..

 

Gjennom streng livsførsel fikk pietistene større overskudd til investering enn det etablerte borgerskapet med kostnadskrevende selskapsliv og eget tjenerskap. Peder I. Langlo, Jens E. Ekornes og Ole Andreas Devold var alle eksempler på at personlig nøysomhet, manglende låneopptak, bruk av overskuddet til reinvestering og streng vekt på arbeidsomhet var trekk fra pietistisk livssyn som var viktige for hvordan sunnmørske gründere har startet og drevet sine bedrifter.

 

Slike holdninger burde ikke være mindre aktuelle i dag. Det samme gjelder pietistenes motstand mot sløsing og overforbruk.  Der er vi  mange i dagens samfunn som har noe å lære. Men i noen at de store spørsmål i det 21.århundre  er  pietismens vekt på individet og det enkelte menneskets gjerninger  utilstrekkelig. I klimasaken er det flott med de prosessene som utløser handling. Men viktigere enn det  som skjer i den enkeltes sinn og hverdag  er  systematisk å få på plass et effektivt politisk rammeverk som sikrer at klimagassutslippene går ned og at dette skjer på en måte som sikrer alle mennesker rett til utvikling.

.

Vi trenger ikke tidsbestemte syndsdefinisjoner, underkastelse og hykleri , slik vi for eksempel kjenner det fra Alexander Kiellands ”St.Hans-fest” og  Ingmar Bergmanns ”Fanny og Alexander”. Men det er andre sider ved den pietistiske og haugianske livsførsel som kanskje er mer påkrevd enn noensinne: Kampen mot det overfladiske, nødvendigheten av  konsentrasjon, fordypelse og tilstedeværelse som øker hverdagens substans.

(Kommentarartikkel i Klassekampen 8.mai 2010)

Gå til innlegget

Kamp mot fattigdom og utnyttelse

Publisert rundt 9 år siden

I 119 år har 1.mai vært feiret som arbeidernes internasjonale kamp- og festdag. Det har vært en riktig kamp, en kamp for rettferdighet og solidaritet. Den bør i sitt vesen ikke være en partidag, men en dag der vi alle stopper opp, gleder oss
over den sosiale utjevning som har skjedd. Og ikke minst spør: Hva er det viktigste å kjempe for nå, er det hull i velferdsstatens stadig mer finmaskede nett som trenger å tettes?

Jeg skulle ønske at det var mulig å finne frem til opplegg som gjør at vi får redusert antall tilfeller av underbetalte utenlandske arbeidere i forhold til norske tariffer. Det er pinlig for Norge at det stadig kommer meldinger om arbeidsgivere som grovt utnytter arbeidere som er kommet hit fordi vi trenger dem (ja da, de trenger oss også, men det er ikke poenget her). Straffereaksjonene må være harde, dette har med menneskesyn å gjøre.
Av de reformer som presser på, synes jeg man nå skulle konsentrere seg om Avskaffelse av fattigdommen (så langt det er mulig), og enda sterkere press på å få en positiv løsning av likelønnsproblematikken . Tidligere statsminister Odvar Nordli i 1979 at de nordiske velferdsstatene hadde lykkes med å utrydde fattigdom. Dessverre - han tok feil.

Sosialklientene er den gruppen Regjeringen bør heve ut av fattigdommen. Å øke sosialhjelpen til laveste fattigdomssats (OECD-skalaen) vil koste godt rundt 700 mill.kr. i året.

De 1o prosent rikeste i Norge har økt sin andel av de totale inntekter til nesten 30 prosent. De 10 prosent fattigste har derimot fått redusert sin andel til omtrent 3 prosent (2009-tall).

Selv om Norge er verdens rikeste land, faller noen utenfor. Vi trenger et bredt politisk forlik med klare tidsplaner. Intet snakk om holdningsendringer - konkret handling.

De fattige i Norge er ikke en ensartet gruppe: De er blant annet
- syke og uføre
- unge arbeidsledige
- eldre med minstepensjon
- enslige med lav inntekt
- aleneforeldre som ikke greier den doble forsørgerbyrden.

Når du møter mennesker som har det vanskelig, hører du uttalelser som disse:
Fattigdom, det er når du
- ikke vet om du har nok penger til mat resten av måneden, og du ikke kan kjøpe det som er sunt for barna dine fordi det er for dyrt.
- lar være å spise for at maten skal strekke lenger, og barna ikke skal merke at det snart er slutt på pengene.
- må parkere bilen(som du trenger for å beholde den halve stillingen) når du går bensintom, og må gå resten av veien hjem fra jobben, fordi du ikke får penger før neste dag., du trenger nemlig de siste tretti kronene til å lage middag til ungene
- ser skuffelsen i øynene på barna dine når du må nekte dem å være med på helt vanlige ting som fotball eller andre aktiviteter fordi du ikke har råd
- ikke vet om du skal la barnet ditt gå i den bursdagen fordi du ikke har råd til å kjøpe en gave
- barna dine ikke er "med" i venneflokken. Det er nemlig ikke kult å bruke klær fra bruktbutikk

Fellesorganisasjonen (FO) ba for halvannet år siden om at Regjering, Storting og kommunepolitikere begynner å lytte til brukere, forbruksforskere og fagmiljø og deretter handle:

Innfør en nasjonal minstenorm for sosialhjelp til livsopphold (ekskl. boutgifter) som prisjusteres hvert år. Denne normen må minimum tilsvare Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) sin forskningsbaserte standard for et nøkternt livsopphold.

Hev de laveste trygdeytelsene opp på et forsvarlig nivå, slik at det gir rom for livsopphold på minimum SIFOs satser

Dette er gode forslag.

Gå til innlegget

Er tillit til media alltid uproblematisk?

Publisert rundt 9 år siden

Ingen andre massemedier i Norge har så fornøyde lesere både på papir og nett som Stavanger Aftenblad. Alle de største mediene i landet er med i kanalvalgsundersøkelsen til TNS Gallup. Papiravisen topper foran NRK1, TV2 og Bergens Tidende, Adresseavisen og Aftenposten. aftenbladet.no er også på topp og har samme høye troverdighet, foran VGNett, bt.no og aftenposten.no.
Av en eller annen grunn har denne undersøkelsen som kom for halvannen uke siden ikke fått særlig oppmerksomhet i andre medier.

Også tidligere har Aftenbladet gått til topps i slike undersøkelser, og som daværende sjefredaktør holdt jeg i 1996 et foredrag på årsmøtet i
Norske Avisers Landsforbund med tittelen ”Hvordan oppnå troverdighet hos leserne - men er det sikkert at tillit og troverdighet alltid er bra?)”
Jeg tar med et utdrag fra foredraget som jeg tror tiden ikke helt har løpt ifra:

Snakke med, ikke til
Tillit har naturligvis ofte har noe med historie å gjøre, og med måten avisen har kommunisert med sine lesere på.
Lars Oftedals program da han startet Stavanger Aftenblad i 1893 står seg godt også i dag: ”Man skal snakke med sine lesere, ikke til dem”.
Men er det nå så sikkert at det i alle avislivets tilskikkelser er samsvar mellom på den ene siden det leserne legger i tillit og troverdighet, og på den andre for eksempel det som er uttrykt i den delen av Vær Varsom Plakaten som vel så gjerne kunne hete Stå På Plakaten: Om pressens rett til å avdekke kritikkverdige forhold.

Avisene har etter hvert fått både mye mer vilje og evne til å se kritisk på alle makter og myndigheter gjennom mer oppsøkende og kritisk journalistikk og mer bevisst bruk av Offentlighetsloven. Hos mange vil begge disse faktorene trolig ha styrket avisenes troverdighet, men i den hos enkelte kan ha skapt mindre tillit: "Vår avis er blitt mer uforutsigbar, ikke lenger helt til å stole på".

Da redaktør Norulv Øvrebotten i Rogalands Avis (1990- 1996) fikk klager fra lokale partilag og LO om at over at avisen skrev for lite om deres virksomhet,
svarer han: "Den dagen det blir tenkt en ny tanke i Folkets Hus skal eg koma, for då er det i tilfelle ein stor nyhet".
Det er ikke sikkert at slike uttalelser skaper økt tillit hos alle i parti og fagbevegelse, men jeg er samtidig overbevist om en avis på sikt står seg på slik uavhengighet.

Er tillit uproblematisk?
Er egentlig lesernes tillit et ubetinget og uproblematisk mål? Er det sikkert at det er bare positivt å ha høy tillit og bare negativt å ha lav tillit hos leserne? Kan slike målinger tildekke enkelte problemene for de tillitssterke? De avisene som står sterkest, er enten aviser som har nærhet til sitt distrikt, eller aviser med ideologisk profil som knytter dem nært til sitt publikum (for eksempel Vårt Land og Klassekampen ).

For slike aviser kan bindingen til eget publikum eller eget distrikt bli så sterk at den nærmer seg panegyrikken. Man bekrefter sitt eget publikum - ved å skrive positivt om felles anliggender, eller ved å angripe felles fiender.
Regionale og lokale aviser står under et stadig press til å støtte sin egen region. Det er det også naturlig at de gjør. Men dette kan fort komme til å føre til en selvpålagt forsiktighet. Hvis en avis blir talerør for sitt publikum i altfor stor grad, kan det gå utover dens kritiske potensiale.

Det går også an å spørre om liten tillit i noen aviser kan henge sammen med at de har utøvd kritisk og avslørende journalistikk på en så sterk måte at deler av publikum reagerer mer negativt på presentasjonen og intensiteten enn de reagerer positivt på avsløringenes innhold.

Ideologisk og geografisk nærhet

Dersom dette skulle være tilfelle, må vi skille klart mellom journalistisk kvalitet og høye scoringer på tillitstabellene.
Medieforskningen har pekt på at nærhet er et av de viktigste nyhetskritierene. Enten det dreier seg om ideologisk eller geografisk nærhet, så står dette alltid i fare for å vippe over i nærsynthet. Dette ser vi tydelig dersom vi får geografisk, ideologisk eller tidsmessig avstand til begivenhetene. Det er for eksempel lett å se i dag at avisene generelt var så nært begivenhetene i den økonomiske galskapen på 80-tallet at vi ikke så det problematiske i det som foregikk før krakket kom.
Når så mange økonomiske feilvurderinger kunne gjøres i et samfunn, var det fordi de kritiske røstene enten var for få, eller ble overdøvet. Et studium av denne perioden kunne bli interessant i vårt perspektiv. Kan det tenkes at de avisene som i størst grad heiet fram låneøkonomien og de urealistiske prosjektene, var de som hadde mest tillit i perioden? (Dette kunne like godt vært skrevet i år, historien gjentar seg)

Aftenbladet hadde i 1994 en serie artikler om regionens desidert mest populære politiker Arne Rettedals mange hatter, og om hvordan han i enkelte sammenhenger satt på både to og tre sider av bordet, som politiker, formann i bankstyre, entreprenør, formann i institusjonsstyre, i byggekomite osv. Avisen prøvde å legge frem fakta og analysere problematikken, og mente man gjorde en saklig og nyttig jobb. "Dette hadde vi ikke ventet av Aftenbladet" lød refrenget fra deler av nedslagsfeltet, som så selve beskrivelsen som et angrep på den kjente politikerens integritet. Andre applauderte og konstaterte ironisk med en lett omskrivning av skipper Worse: "Dere kommer sent, hr. konsul, men dere kommer godt".

Skikkelige rettelser skaper tillit
Når en avis har tillit, kan det bygge på to forhold. Det ene er at folk erfaringsmessig vet at det som står der, er riktig. De har opplevd endel saker de selv er involvert i, og vet at avisen pleier å sjekke sine ting ordentlig, og ellers komme med rettelser dersom den har gjort en feil i farten. Dette er en helt
grunnleggende viktig tillit, og taper noen tillit fordi de svikter i elementær troskap om fakta, er det vel fortjent.
Generelt er det min erfaring at skikkelige rettelser, og med det mener jeg rettelser/dementier som erkjenner at avisen har gjort feil og får plassering som står i samsvar med skaden som kan være forvoldt, er tillitsskapene.

Men tilliten kan også ligge i at man stemmer overens med det som kan karakteriseres som "common sense", alminnelig oppfatning, i regionen. Det er et atskillig mer problematisk kriterium. I mange tilfeller bør det nemlig være pressens kritiske oppgave å bryte med det som er common sense. Filosofen Adorno, kanskje mest kjent for sin drepende kritikk av moderne kulturindustri, hevder at nettopp common sense er en svoren fiende av kritisk tenkning:

"Sense of proportion beror fullstendig på at man skal tenke i de av livsets målforhold og størrelsesordener som står fast. Man behøver bare en gang å ha hørt en hårdhudet representant for den herskende klikk si "Det er ikke så viktig", man behøver kun å iaktta når borgerne snakker om overdrivelse, hysteri, narrestreker, for å vite at nettopp på det sted hvor fornuften påkalles sterkest, for å vite at nettopp på dette sted dreier det seg utvilsomt om et forsvar for Ufornuften".

Jeg er lang fra å dele Adornos marxistiske utgangspunkt, men jeg forstår et slikt synspunkt. Historien mangler ikke eksempler på at nettopp det som var helt ukontroversielt, det alle var enige om og aldri stilte spørsmål ved, var det mest urimelige og horrible når man ser tilbake på det. Og man trenger slett ikke gå så langt som til tysk fascisme, som er bakgrunnen hos Adorno.

"En folkefiende" - og hvem ville du gå til?
Dersom vi plasserer en journalist i en avis med meget høy tillit hos leserne inn i Ibsens "En Folkefiende", så er det ikke vanskelig å tenke seg at avisen ville komme under kraftig press dersom den offentliggjorde doktor Stockmans undersøkelser om forgiftet vann, i og med at hele byens næringsliv stod i fare dersom dette ble kjent. Det er heller ikke umulig at aviser som i dag har havnet langt nede på tillitsmålingene, ville ha størst entusiasme for å avsløre sannheten om badevannet.

Jeg kunne tenke meg følgende tilleggsspørsmål stillet til dem som har svart på den store medieundersøkelsen: Du er kommet over opplysninger som er så ømfindtlige og oppsiktsvekkende at det kan bli en kjempeskandale av rikspolitisk interesse, uhumskheter i lokal politikk og næringsliv kan bli avslørt. For å få forholdene frem i lyset vil det trolig kreves utholdenhet, sterk pågangsvilje, stor journalistfaglig dyktighet og innsats. Hvilken avis ville du gå til med saken?
Jeg er ikke sikker på at de avisene som ligger nederst på troverdighetsstatistikken ville komme dårligst ut av en slik undersøkelse.

For nær eliten?
For aviser som har et svært nært forhold til sitt publikum, er det alltid en fare å komme for nær den lokale eller ideologiske makteliten. For slike aviser blir alltid, i tillegg til å være nyhetsformidlere, også i stor grad seremonimestere for fødsler, bryllup og årsdager, avisene er tilstede - kanskje også som sponsor - når nye tiltak settes i verk i lokalsamfunnet, de kjemper fram veier og broprosjekter i tett allianse med lokale myndigheter, og ikke minst i kamp mot andre regioner eller i kamp med departementet. Som redaktør i Romsdals Budstikke på slutten av 60-tallet satt jeg i den lokale aksjonskomité både for opprettelsen av en distriktshøyskole og en flyplass i byen.
Dette er endel av avisenes funksjon som møtested for det samfunnet de betjener, og det gir uten tvil tillit. Men det gjør det kanskje vanskeligere å øve kritikk mot dem som sitter sentralt i den samme makteliten.

Journalistikk som gir livsmot
Avisene har selvsagt ikke bare har en kritisk funksjon.De har en sterk
integrerende og sammenbindende funksjon, og det er ikke noen oppgave å skamme seg over. Problemet består i å balansere den kritiske og bekreftende funksjonen mot hverandre.

Det er ikke all tematikk som lar seg bøye - eller radbrekke - etter konfliktens monotone grammatikk.
Journalistisk vet vi alle at det er langt vanskeligere å levendegjøre trivselen, lykken, fremgangen og freden - enn å skildre konflikten,fallitten, katastrofen og ulykken. Men hvorfor skulle ikke avslørende journalistikk også innebære å finne ut hva som lykkes, hvem som får det til, hva andre kan lære av dette? Ikke bare tror jeg dette er riktig, jeg tror faktisk også at det er kommersielt, at det er et visst lesersug etter "positive nyheter". Ikke på bekostning av, ikke i
stedet for den kritiske overvåkning av all maktutøvelse, men for å gi
et riktig bilde av helheten. Det er tillitskapende.

Avisene må fortsatt bringe meldinger om det onde. Ikke minst må de undersøke det ondes årsaker, avsløre makt og overgrep og forsømmelser og misligheter. Men de styrker sin troverdighet ved å bestrebe seg enda litt mer på å gi sanne bilder av virkeligheten. Folk trenger håpsbilder for å holde ut med ondskapen og døden.

Vi trenger journalistikk som også gir livsmot

Gå til innlegget

Ikke svekk personvernet

Publisert rundt 9 år siden

Norge vil bli mer utsatt for terror hvis Norge sier nei til datalagringsdirektivet, mener PST-sjef Janne Kristiansen. Hun følger dermed opp røster fra Kripos og fagforeningsleder Arne Johannessen. Deres synspunkter innebærer at Norge fjerner seg fra en fra en tankegang der vi alle betraktes som uskyldige til det motsatte er bevist og hvor skjult kontroll med våre privatliv først kan skje hvis det foreligger mistanke om at vi er involvert i straffbare handlinger.

PST og politiet vil at alle må betraktes som potensielle forbrytere og at opplysninger om vår private kommunikasjon derfor skal sikres for det tilfellet at vi begår noe kriminelt – og dessuten i større grad kan sjekkes før vi engang er under mistanke, for å forebygge at vi forsøker å begå en forbrytelse.

Veien til helvete er generelt brolagt med gode hensikter. Så også her. Det var terrorbombingene i London og Madrid som utløste arbeidet med direktivet. I alle register- og overvåkingssaker kan politikerne vise til gode intensjoner – begrense kriminalitet, samle data til forskning, slåss mot terrorisme - men til sammen blir dette et massivt anslag mot retten til et privatliv, min rett til å selv kontrollere hvilke opplysninger om meg som registreres. I dagens teknologiske virkelighet har dessuten terrorister og andre uønskede elementer kommunikasjonsmuligheter som ikke oppdages gjennom de tiltak som nå foreslås

En langt friere flyt av personopplysninger er en ”frihet” som gjennom mange små og kanskje i hverdagen umerkelige skritt leder oss inn i en falsk trygghetssfære, men der privatlivet etter hvert kan forvitre. Personvern innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati.

Rettssikkerhet er ikke bare til for å beskytte borgerne mot kriminelle handlinger, men skal også sikre borgernes fundamentale rettigheter i henhold til nasjonal lov og internasjonale menneskerettigheter. En av disse rettighetene er retten til en egen privat sfære og til selv å kunne kontrollere når, hvordan og hvor mye informasjon om egen person som spres til andre parter

PST kan overvåke miljøer (det vil jo si enkeltpersonene som inngår i ”miljøet”) som oppfattes som radikale i politisk forstand, hvis PST har grunn til å tro at den politiske virksomheten kan utvikle seg i en retning hvor de involverte planlegger å oppnå sine politiske mål ved voldelige eller andre ulovlige midler. Man kan kalle dette forebyggende, men det er også politisk overvåkning – av en potensiell opposisjon.

I 1996 kom Lund-kommisjonen og ga offentligheten et blikk inn i hvordan de hemmelige tjenestene jobber. Det var ikke noe vakkert syn. De som var kommet i overvåkingspolitiets søkelys opplevde en massiv innsamling av opplysninger. Innsynsutvalget var en oppfølging av Lund-kommisjonen. Gjennom åtte år leste jeg 3-4000 mapper der det i lang rekke tilfeller viste seg at POT hadde overtrådt norsk lov, for ikke å snakke om personvernet

Den tyske grunnlovsdomstolen har avgjort at gjennomføringen av EUs datalagringsdirektiv i sin nåværende form er i strid med Tysklands grunnlov. Domstolen krever at alle opplysninger som til nå er lagret meg bakgrunn i loven, må slettes snarest. Domstolen begrunner avgjørelsen med at direktivet «er et svært alvorlig inngrep mot personvernet» og har bedt teleselskapene slette arkivene over e-poster og telefonsamtaler.

EU vil gi innbyggerne fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer. Jeg er tilhenger av norsk medlemskap i EU. Kanskje hadde norske innvendinger hatt betydning om vi hadde vært med under hele prosessen. Men uansett mener jeg at dette direktivet ikke må implementeres i vår lovgivning. Den flinkeste gutten i klassen må manne seg opp til å nedlegge veto.

Å lagre informasjon om kontakt mellom mennesker som ikke er mistenkt for noe – i tilfelle det skjer noe kriminelt i fremtiden – er et alvorlig brudd mot prinsippet om at man er “uskyldig inntil det motsatte er bevist”. De aller fleste personopplysninger kan i dag på visse vilkår brukes i sammenheng med politiets etterforskning av lovbrudd Jo grovere disse bruddene er, jo villigere vil lovgiver være til å la politi og påtalemyndighet finne frem til dem og bruke dem til alternative formål. Det normale vil da være et ønske om å styrke eller belegge en allerede kvalifisert mistanke mot en person eller en definert krets av personer.

Stavanger Aftenblad avdekket for noen år siden at en offentlig telefon på et kjøpesenter var blitt godkjent for avlytting og opptak av samtlige samtaler i en periode på over et 1/2 år! Med begrunnelse om at en navngitt person muligens kunne komme til å bruke denne telefonen. Dette selv om personen ikke hadde tilhørighet i denne kommunen eller noen gang hadde brukt denne telefonen. Det viste seg også at i løpet av de mange tusen minuttene med opptak av flere hundre personer så fantes ikke denne personen. I sitt forsvar sa Politiet at de hadde jo taushetplikt om de personlige samtalene de hadde lyttet på, og det samme hadde de sivile som kom i kontakt med dette materialet? Akkurat som vi ikke har erfart en serie lekkasjer til media nettopp i slike sammenhenger. Og de fleste av oss vet at det kan være fristende å berette sensitiv informasjon i lystig lag. I mange av de overvåkningsmappene jeg har lest, og som har vært tilgjengelig i lukkede politisammenhenger, fantes det en rekke meget persopplysninger som ingen fortjener skal bli kjent og som overhode ingenting hadde å gjøre med ”forebyggende tiltak”.

Vi må ikke få et samfunn der alle skal overvåkes i tilfelle du skulle gjøre noe ulovlig.

Terrorister ønsker å spre frykt og å undergrave vårt åpne og liberale samfunn. Hvis vi stadig innskrenker personvernet i terrorbekjempelsens navn lar vi dessverre terroristene vinne kampen

Den som er villig til å bytte noe av sin frihet mot økt sikkerhet fortjener ingen av delene!

Gå til innlegget

Midttømme eller Kvarme?

Publisert rundt 9 år siden

Vil biskop Møre  biskop, Ingeborg Midttømme, bli den første kvinnelige og første faste preses (leder av bispekollegiet? Eller vil Oslo biskop, Ole Chr. Kvarme, bli bedt om å forlate den prektige bispegården i Vestre Aker og flytte tilbake til sin barndoms by Trondheim?

For 473 år siden måtte Olav Engelbrektson rømme fra landet og ble den siste romersk-katolske erkebiskop i Norge. Vil det som nå skal skje føre til at denne stilllingen gjenopprettes? I så fall må de andre biskopene strippes for litt av sin individuelle makt.

Dagens blandede bispekor synger i beste gregorianske stil med felles liturgiresitasjon - i alle fall enn så lenge - og samtidig med frie, svevende rytmer, ubundet av ethvert taktskjema. Vil en sterkere presesfunksjon eller en primas-ordning (i den norske kirke er man stort sett vaksinert mot begrepet erkebiskop)  innebære at dirigentpinnen svinges med større suverenitet og det musikalske uttrykk i de 11 røstene tvinges inn i fastere former uten for mye kryss og b?

Mange spørsmål er uavklarte etter at Regjeringen bestemte seg i bispe-saken. Den vet så mye bedre enn Kirkemøte og biskoper hva som best tjener Den norske kirke. Derfor skal en 12.biskop bli superpendler, stasjoneres i Nidaros og med kontor både der og i Oslo. Men hvis den kirkestyrekåte  regjeringen ikke legger totalt stavnsbånd på det nye dobbeltmenneske, må det vel bli en liten hybel i hovedstaden også. Hvis Senterpartiet ville foreslå å flytte deler av Landbruksdepartementet ut av hovedstaden, lar nok det seg ordne.

Det mest interessante med det som skjer, er ikke at den 12,biskopen må bo i Trondheim. Rent praktisk vil det være en hemsko, men Den norske kirke kommer til å leve greit med vedtaket, når et en gang blir effektuert. For den vanlige kirkemedlem  den praktiske siden ved vedtaket ingen rolle. Men rent prinsipielt er det god grunn til noen bemerkninger, og generelt – uavhengig av plassering – innebærer  ordningen med den 12. biskop en del uavklarte spørsmål  

Politikerne var enige om å gi Kirken større frihet, men ikke så mye at den selv kunne velge organisering av tilsynstjenesten. Dagens system med en preses som i tillegg har et helt bispedømme å ivareta, har vært særdeles  belastende for de to  jeg har fått følge på ganske nært hold, Finn Wagle i Nidaros og Olav Skjevesland i Agder. Begge gjorde/gjør en meget god jobb, men de har følt at de mange spesielle preses-oppgavene gjorde det vanskelig å legge ned så mye arbeidskraft i egent bispedømme som de gjerne ville.

Politikerne skal ha ros for vedtaket om en 12.biskop for å hjelpe på situasjonen. Men de var ikke villige til å si B etter A. 10 av 11 biskoper og et klart flertall på Kirkemøtet fremsto med et opplegg som etter deres mening best ville være til hjelp for Den norske kirke. Den debatten var ikke politikerne særlig interesserte i. Der det generelt er mulighet for distriktspolitiske overlegninger og symbolpolitikk av ulik  bonitet, utvises alltid et betydelig engasjement og flagrende røykteppe-begrunnelser.

Nidaros biskop og kirkepolitikerne i Trøndelag har i denne saken svekket Den norske kirke. At de slåss for Nidaros i utgangspunktet, er  naturlig.  Det finnes argumenter for et slikt standpunkt, selv om begrunnelsen om Nidaros som noe spesielt åndelig tyngdepunkt ikke alltid synes like åpenbar i et Norge anno 2010.  

Men når de sentrale kirkelige organer hadde sagt sitt, fortsatte Nidaros  kampen i allianse med sentrale og regionale politikere.  På den måten undergravet man  Kirkemøtets autoritet og troen på kirkelig selvstyre. Vi har den siste måneden sett en  en maktkamp og en strid som ikke innebærer en styrket Olavstradisjon. Jeg minner her om biskop Wagles ord om at det i Olavsarven ligger en utfordring til oppbrudd fra alle former for regional og nasjonal provinsialisme. Olavsarven gir rett forvaltet rike impulser for livet i samfunn og kirkemark. Den handler om seier gjennom nederlag, om å gi avkall på sitt eget – ikke for å vinne noen fortjeneste, men for å tjene en større sak, Guds sak og livets sak.

Det hadde stått atskillig mer respekt av kirken i Nidaros dersom den etter å ha slåss for sitt syn, hadde sluttet opp  om Kirkemøtets og bispekollegiets vedtak som det beste i dagens situasjon. Når kirken så komme helt  fri fra staten om noen år, vil  det være naturlig med en total gjennomgang av hele organisasjonen  og strukturen, der også  etablering av et kirkelig tyngdepunkt i Nidaros naturlig ville komme inn.

Det er mange uløste forhold ved den situasjon som nå oppstår. Men det som alltid melder seg når det gjelder ny biskop, er personvalget. Med den ordning som nå oppstår, tror noen at  Kirkens faste preses vil fremstå som en mer sentral figur enn tidligere preseser,  gi mer tyngde overfor mediene,  føre til at kirken fremstår med èn stemme overfor medier og offentlighet i de store og viktige sakene.

Kanskje, kanskje ikke. Den enkelte biskop har avgjørelsesmyndigheten i de fleste saker. Et vedtak i Bispemøtet som gjelder forhold som er lagt til biskopen, vil derfor ikke være bindende for den enkelte biskop.

Men mediene  går dit der de tror de finner spenninger, uenigheter, klare uttalelser, en uttrykksform som kan oppfattes av den vanlige borger Da er det ikke alltid  tittel, ikke formell posisjon, ikke det ytre, som teller. Og slett ikke lokalisering.

Preses uttaler seg når bispemøtet har gjort vedtak. Hun vil kunne få større oppmerksomhet når preses/biskopene selv tar initiativet (ikke minst hvis Mellomkirkelig Råd har gjort et godt forarbeid). Men selv en fast preses  vil som oftest nå ut bare i de få riksmediene og sitt egen bispedømme. Den norske kirke blir mer og mer regional. Både de store regionavisene og i enda større grad lokalavisene er interessert i sin egen biskop - og stort sett punktum. Regionalt og lokalt er biskopene mer langt synlige enn i nasjonalt perspektiv.

Navnespørsmålet er ikkek det vikrtisgte i denne saken, men peresonvalg vekker alltid interesse både innenfor den tettere kirkekjernen og i bredderfe samd funnssammenheng. Det er mange grunner til at preses bør være en av de sittende biskoper. Men hadde ikke Olav Fykse Tveit blitt gen.sekr. i Kirkenes Verdensråd, kunne  han med sitt kloke teologiske skjønn og sin  bakgrunn fra Mellomkirkelig Råd– etter min mening – blitt den beste første faste preses.   Olav  Skjevesland  er snart ferdig med sin  periode. Flere av dagens  biskoper er i en alder som antagelig ikke gjør det aktuelt for dem å være med på å bygge noe nytt. Laila  Riksaasen Dahl i Tunsberg har tidligere vært aktuell som preses, men ønsket ikke å melde seg på.  Kanskje vil biskop Ingeborg Midttømme i Møre, 48 år,  være en samlende kandidat? Med en fortid som leder av Presteforeningen har hun også betydelig administrativ erfaring.  En som har lengre bispeerfaring er Ole Chr. Kvarme i Oslo. Han er 61 år og  født i Molde (naturligvis en positiv egenskap i seg selv),men vokste opp i Trondheim, og kjenner norsk kirkelig godt etter sin bispegjerning i Borg og Oslo.  En ung kraft,  i denne sammenheng,  er  Halvor Nordhaug i Nidaros.

Men enn så lenge – kirken spår, Regjeringen rår. Og da vuil jeg tippe at Midttømmes aksjer står sterkest.  

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
5 dager siden / 4853 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
16 dager siden / 4734 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 2514 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
21 dager siden / 2297 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
19 dager siden / 1779 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
7 dager siden / 1712 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
18 dager siden / 1500 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
11 dager siden / 1343 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
10 dager siden / 1290 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
6 dager siden / 1131 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere