Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Norske våpen i krig

Publisert nesten 9 år siden

Samme dag som det blir kjent at verdens militærbudsjetter i fjor økte med 5,9 prosent til rekordhøye 9,4 billioner kroner, har Venstres leder Trine Skei Grande skrevet et brev til Jonas Gahr Støre. Hun ber utenriksministeren bekrefte at det er regjeringens mål at det innad i, og fra, NATO-land, skal kreves sluttbrukererklæringer for alle overførsler av militært materiell. Og hun spør: På hvilken måte arbeider utenriksministeren for at sluttbrukererklæring fra alle land skal bli normen i NATO?,

Trine Skei Grande sier til NRK at Norge ikke har noen kontroll på om norske våpen blir brukt i krig, uten en slik såkalt sluttbrukererklæring for NATO-land. Et system der våpen og ammunisjon merkes slik at de kan spores tilbake til dem som opprinnelig bestilte våpnene, vil være et viktig redskap for å finne ut hvem som formidler våpen til konfliktområder

Jeg er enig med Trine Skei Grande. Ideelt sett hadde det vært best med en verden uten våpen. I realitetenes verden mener jeg det finnes moralske og legitime grunner til å gå til væpnet aksjon. Men det må føres bedre kontroll med hvem norske våpen ender opp hos.

Vårt eksportregelverk sier at norske våpen ikke skal selges til land som er i krig og konflikt. Men vi har ikke kontroll på hvor norske våpen havner, stiller ikke krav om at det skal kreves en sluttbrukererklæring ved salg av våpen til NATO-allierte.. En slik garanti ville bedre sikre at kjøperland ikke selger dem videre til land som Norge ikke tillater som mottakere av norske våpen. Dagens regler betyr at Nato-allierte står fritt til å eksportere videre til land som for eksempel Sri Lanka, Kongo, Saudi Arabia, Sudan, Liberia og Israel uten at Norge legger seg opp i dette, eksportere til land som deltar i væpnet konflikt eller til land der det er grove brudd på menneskerettighetene. Er da fredsprislandet Norge mest en fredsnasjon eller en krigsprofitør?

Det var paradoksalt at Musharraf kom til Norge for å takke for 300 millioner i norsk hjelp til katastrofeofre i Nord-Pakistan, samtidig som han kjøpte et nyutviklet norsk-tysk rakettvåpen for 300 millioner, til bruk mot misnøye i Nord-Pakistan.
Var det uproblematisk da Finansdepartementet fastslo at våpeneksport til udemokratiske regimer som Zimbabwe er ikke grunn til at Oljefondet skal UNNGÅ investering i kinesisk rederigruppe?

Vi kan ha strenge regler for våpeneksport i Norge, Men hva med norskeide fabrikker i utlandet? De trenger bare å følge regelverket i landet hvor fabrikken befinner seg. Nammo-konsernet (Raufoss), en av verdens største ammunisjonsprodusenter med fabrikker i Sverige, Tyskland og Finland, som for eksempel har eksportert til Saudi-Arabia, et av verdens verste diktaturer.
Nærings- og handelsdepartementet har imidlertid gjort det helt klart at norske bedrifter i utlandet må følge det regelverk som gjelder i landet de befinner seg i, uansett hvilke konsekvenser dette har for hvor norsk våpen ender opp.

Hos det politiske flertallet i Norge har det til nå vært brukt som argument mot kravet om sluttbruker-erklæring også fra Nato-land at forhold til de allierte må bygge på tillit. Men er det ikke da merkelig at USA krever sluttbrukererklæring av alle land de eksporterer våpen til, også Nato-allierte, fordi de er livredde for at de skal havne i hendene på terrorister? Og kan vi egentlig ha total tillit til de allierte? NATO står langt fra samlet i synet på global sikkerhetspolitikk. Derfor kan også blind tillit knyttet til våre NATO-alliertes bruk av norsksprodusert krigsmateriell fort bli en fare for vår egen utenrikspolitikk.

Nye NATO-land som Polen, Romania og Tsjekkia har mye lavere krav til sin våpeneksport enn det Norge har. For eksempel har Tsjekkia solgt krigsmateriell til Sri Lanka for flerfoldige millioner dollar i de samme årene som bistandsminister Erik Solheim forsøkte å få i stand våpenhvile og fredsforhandlinger i landet.

Norge bør kreve sluttbrukererklæring ved all våpeneksport og innføre et system for å kontrollere dette. En slik erklæring må også kunne etterprøves, f.eks i form av at norske inspektører kan reise rundt til våre allierte for å sjekke at våpnene blir brukt slik våre allierte sier de skal brukes. Amerikanske myndigheter gjør allerede dette i stor stil for sine egne våpen. Våpen og ammunisjon fra Norge må kunne spores tilbake til kjøper, og vi må få større åpenhet om norsk våpeneksport. Det må arbeidet for at staten bruker sitt eierskap til å sikre at salg av våpen og tilhørende ammunisjon foregår i samsvar med norske regler uansett hvilket land produksjonen foregår.

Ingen bestemmelser er fullkomne, ingen kan hindre at de ikke følges. Der det finnes penger, finnes det kynisme, krokveier, bestikkelser, tyverier osv. Det viktige er at Norge gjør mest mulig for å sikre at norskproduserte våpen og ammunisjon ikke blir videresolgt til land som begår grove brudd på menneskerettighetene og hvor sivile er truet av væpnet konflikt.

Gå til innlegget

Hvordan skal verdenssamfunnet reagere?

Publisert nesten 9 år siden

Hva er mest tjenlig for å prøve å løse vanskelige konflikter, omfattende boikott eller dialog? Universitetslektor ved Universitetet i Stavanger, Anne Kalvig vil ha akademisk og kulturell boikott av Israel. Hun er neppe alene, og hun følger opp et initiativ (som heldigvis strandet) fra en del avsatte ved NTNU i Trondheim i fjor høst: ”Israel må boikottes kulturelt og akademisk, boikotten bør gjennomføres fordi Israels akademia er nødvendig for å gjennomføre militære operasjoner og fordi den skaper et «arkeologisk og historisk» grunnlag for opprettelse av stadig nye jødiske bosettinger”.

Jeg hører til dem som har markert klar avstand fra Israels aksjon mot ”Frihetsflåten”. Dette var David mot Goliat. Aksjonen bidrar bare til å styrke motstanden hos dem som i utgangspunktet er fiendtlig innstilt, og den skaper sorg og undring hos mange erklærte Israelsvenner.

Verdenssamfunnet må reagere, men er akademisk og kulturell boikott veien å gå? Det eneste tiltak som antagelig kan løse situasjonen, er at USA slutter med å støtte Israel uansett  hva landet måtte foreta seg, men dit er det nok langt for politikere som skal gjenvelges.

Skal Norge boikotte Russland kulturelt og akademisk? Landet har gjennom flere år ført en brutal krig i Tsjetsjenia med titusenvis, kanskje flere, drepte.
Eller hva med Kina, som har okkupert Tibet i snart 60 år, og som bryter menneskerettigheter i jakten på kulturelle og akademiske dissidenter?
Hva med Sudan, Syria, Iran, Saudi-Arabia osv. osv, - hva med alle de land der menneskerettigheter tråkkes under fot, der mennesker slaktes ned?

Nei, det er få, om noen, som synes å løfte en penn eller åpne en munn i den sammenheng.
Hos boikott-entusiastene finner jeg få refleksjoner over årsak og virkning, over hva som er mest hensiktsmessig – boikott eller å ha kontakter med begge parter for å finne årsaker til krig og konflikt og prøve å lære av fortiden for å skape fred.
Tror de at Norges meglerrolle i Midtøsten blir lettere og utsiktene til en løsning på Midtøsten-konflikten bedre av en boikott?
Er de villige til å ta de praktiske konsekvensene for sin egen hverdag av at store deler av operativsystemet Windows er utviklet av Microsofts avdeling i Israel? Eller at en rekke moderne hovedkort til PC’er og den siste mobilteknologien er også utviklet i landet som skal utsettes for boikott

Hvor er deres rasjonelle argumenter for hvorfor vi ikke også boikotter andre nasjoner som bryter menneskerettigheter på langt verre måter? Må ikke de norske akademiske institusjonene da ha en kontinuerlig prosess og bruke boikott mot handlinger og standpunkter også i andre konflikter?

Hvordan forholder de seg til at rektor ved det palestinske Al-Quds universitetet i Jerusalem fremholder at de mest progressive synspunkter til støtte for palestinernes sak finnes nettopp i israelske universitetsmiljøer?

Et det et ledd i bestrebelsene for bedre folkehelse å avvise samarbeid med kolleger som er verdensledende i medisinsk og bio-teknologisk forskning?
Er det noe å vinne på at norske vitenskapsmenn og forskere ikke lenger skal ha adgang til israelske arkiver, ha besøk av og diskutere med israelske kolleger?
Hva synes de om nettverket ”Scholars for Peace in the Middle East”, med flere nobelprisvinnere som medlemmer, som sier at ”vi står solidarisk sammen med israelske akademikere og akademiske institusjoner. Dersom dere boikotter dem, boikotter deres oss”?

Er det slik at vi i Norge bare skal ha fri utveksling av ideer med dem vi er enige med? Skal ikke institusjonene lenger være et samlingssted for et bredt spektrum av ulike tanker og ider?
Tror de at en boikott-aksjon vil styrke den mulighet for konstruktiv påvirkning som ligger hos de israelske akademikere som målbærer synspunkter i utakt med landets offisielle politikk?

Akademikere bør som alle andre engasjere seg politisk og arbeide hardt for at de meninger man står for skal få gjennomslag. De har to valg: ikle seg utstyret for å spille helteridderrollen på de hvite hestene, og med faner og klingende spill for galleriet utkjempe innbilte slag i et reservat. Eller oppsøke den hverdag der de reelle prosessene skjer, og der det gjennom forhandlinger og dialog kan være mulig å finne løsninger på bitter konflikt der alle parter lider, der alle har blod på hendene.

Jeg tror ikke at en akademisk/kulturell og eller en generell handelsblokade av Israel er det beste handlingsmønster. Israel har full rett til å eksistere, og israelske produkter generelt bør den enkelte vurdere om man vil kjøpe. Men i dagens situasjon tror jeg at en boikott av de israelske varer og tjenester som har direkte tilknytning til de jødiske bosettingene i palestinske områder, vil være en viktig handling. Kanskje først og fremst av symbolsk art.

I det såkalte Kairos-dokumentet, ”Sannhetens øyeblikk”, har palestinske teologer tolket Bibelens budskap. De sier at «konklusjonen er at Jesus budskap om rettferdighet, nestekjærlighet og forsvar av de undertrykte ikke lar seg forene med en legitimering av den israelske okkupasjonen av Palestina».

Dokumentet er et rop til verdenssamfunnet om hvordan de opplever livet under okkupasjonen, og det er et vitnesbyrd om deres tro, håp og vilje til å skape rettferdighet og fredelig sameksistens med alle mennesker som bor i området. De roper fordi de eier håp. Med kjærlighet som sin grunnholdning er de modige og tydelige. I bønn og tro på Gud stiller de seg fremst i motstand og handling mot okkupasjon.

Som kristne palestinere erklærer de at den militære okkupasjonen av landet er en synd mot både Gud og mennesker,og de gir sterkt uttrykk for at enhver teologi som legitimerer denne okkupasjonen er fjernt fra kristen lære. De framhever alle palestineres rett og plikt til å ta del i ikkevoldelig motstand mot den urettferdigheten som har rammet dem. Sann kristen teologi handler om kjærlighet og solidaritet med alle undertrykte, og et kall til rettferdighet og likeverd mellom folk.

Et mangfold av kirkeledere, både katolske, ortodokse og evangeliske, har sluttet seg til dokumentets anbefalinger. Det støttes også av en rekke jødiske grupper som arbeider for fred og forsoning.
Prest og misjonsskolelærer (Fjellhaug, Misjonssambandet) Jens Olav Mæland, Bryne, er en av dem som har skrevet under på ”Sannhetens øyeblikk”, og i likhet med andre kirkeledere oppfordrer han til en begrenset boikott. Han sier at både han selv om flere av underskriverne er Israel-venner, og at dette er et uttrykk for omsorg med Israel.

Jeg tror Mæland har rett i at det ikke lenger er nok med bare ord, at det må våges noen handlingsalternativer for å få Israels ledende politikere til å forstå hva som er til deres eget beste. Det eneste håpet for den israelske staten er at de etterlever grunnleggende menneskerettighets- og moralske prinsipper.

Gå til innlegget

Menneskeretter - og Vestens svik

Publisert nesten 9 år siden

”Vestens svik” er et uttrykk som med jevne mellomrom dukker opp i media. Dessverre med god grunn . Vestens politikk er til tider et hensiktsmessig svik mot grunnleggende menneskerettigheter.

Jeg siterer fra fire avisartikler i mai: To tankevekkende resonnementer, to beretninger om synliggjøring av vestlig unnfallenhet og svik mot menneskerettighetene.

(I) Husker du Hans Rosling? ”Årets vitenskapsmann” i Discover i 2007. Hans form for datapresentasjon er en av de mest tilgjengelige som er laget. Rosling er svensk og har arbeidet mye med praktisk antropologi, bodd i landsbyer med mennesker og sett hvor vanskelig det er å komme seg vekk fra fattigdom. Han var gjest hos Skavland.

Under en reise i Østen fant jeg et intervju med ham i ”The Straits Times” som kommer ut i Singapore. Der blir han spurt om hvorfor amerikanere og europeere liker å fremstille seg om annerledes enn de som lever i de såkalte utviklingsland. Og han svarer:

”This is transformed racism. The previous dominance of Western Europe yielded an arrogance that started the myths that Europeans were genetically superior to the rest of the world. After some time, they said, it's a 'civilisation' difference - Christianity is better than Hinduism, Buddhism or Islam.

Then they said it's about institutions - that Asia is too authoritarian. When that started to change, they began to say: 'Oh, they can't live like us, they will destroy the planet.' When one explanation lost credibility, they jumped to another to show why they were superior and should continue to be so”.

(II) 16.722 sko skal nå samles inn for å danne to bokstaver – åtte meter høye – av ståltråd. De skal stå i Srebrenica for å minne verden om en massakre verden ikke evnet å hindre. (Vårt Land)

(III) Massakren i den usbekiske byen Andijan i 2005 skal nå synliggjøres i en dokumentar som viser hvordan Vesten så en annen vei for å beskytte strategiske interesser i Sentral-Asia. (Dagsavisen )

(IV) ”Det vestlige selvbilde bør nok korrigeres slik at det i større grad enn i dag står til troende i vårt møte med den fattige del av verden”. (Stein Ørnhøi, tidl. Stortingsrepr. SV, i Dagsavisen)

Hva skjedde i de to massakrene?

SREBRENICA: I juli 1995 massakrerte bosnisk-serbiske styrker rundt 8000 bosnisk-muslimske menn og gutter over 12 år. Byen var formelt vernet av FN, men nederlandske FN-soldater gjorde ingen motstand og Nato-fly ble ikke satt inn. 6000 overlevende og slektninger har forsøkt å stille FN til rettslig ansvar for folkemordet, men internasjonale konvensjoner sier at FN ikke kan stilles for en nasjonal domstol i medlemsstatene. Derfor reises ”Skammens pillarer”.

ANDIJAN: 23 forretningsfolk var arrestert året før etter at de ikke ”samarbeidet” godt nok med guvernører, de ble dømt for ”ekstremisme, fundamentalisme og separatisme”. Opinionen stormet fengslet og frigjorde de 23 og flere hu ndre ander fanger. Flere fengselsbetjenter ble drept. Neste dag kom regjeringssoldatene og drepte trolig rundt 1000 mennesker ble slaktet ned i et blodig oppgjør. Mange av dem var kvinner og barn. Michael Anderson sier det er over 10.00 politiske fanger i Usbekistan, han har selv vært i landsbyer der alle menn mellom 15 og 45 år er fengslet på grunn av ”ekstremisme”,. Derfor har han laget dokumentarfilmen ”Massacre in Andijan: Foretold, Forgiven, Forgotten”,

USA og Nato vet at Russland og Kina vil komme inn og overta deres plass dersom de gjør seg til uvenner med diktatorene i Sentral-Asia. Derfor velger man å se en annen vei og unngå å kritisere brudd på menneskerettene og den enorme korrupsjonen og manglende demokrati, sier den danske filmskaperen og journalisten. som i to tiår har bodd og reist i de sentralasiatiske statene.

I den lange og blodfylte sagaen om folkemord, kunne vi også ta med hendelsene i Rwanda for 16 år siden, der man finner menneskets ondskap både i i hender som dreper og i hender som toer seg. Nærmere en million ubevæpnede tutsier (og moderate hutuer) ble myrdet på de mest grusomme måter av hutsiene, mens FN var i nærheten og gjorde ingen ting . En canadisk general var et handlingslammet vitne mens det i FN-bygingen ble ”diskutert om man skulle kalle det et folkemord, hva slags farge FN-kjøretøyene skulle ha og hvem som skulle betale transportkostnadene til Rwanda”(wikipedia). Da Sikkerhetsrådet ga sin støtte til at 90 pst av FN-styrkene skulle trekkes tilbake, var katastrofen et faktum. (se filmen ”Hotell Rwanda”)

Jeg har gått gjennom det senteret i Rwanda som i tekst, lyd og bilder forteller om de grufulle hendelsene, det gjorde meg ikke nettopp stolt på Vestens vegne.

Vi kunne også nevne

-Vestens unnfallenhet på Balkan, der man lot etnisk rensing skje mot sivile.

- sykehus og skoler som står som tomme skall i verdens fattigste land fordi det ikke finnes penger til drift , eller fordi det ikke finnes kvalifisert personell på grunn av hjerneflukt til Vesten

- den vestlige legeindustriens Legemiddelindustrien generelle svik mot den tredje verden, behovet for billigere medisiner, en oppmyking av ”patenteriet”, behovet for skreddersydde medisiner for barn (Hiv/Aids), og det generelt urimelige ved at det for store diagnosegrupper i den tredje verden finnes enkle medisiner som ikke produseres fordi det ikke er lønnsomt (godt illustrert i TV-aksjonen for noen år siden).

Slik kunne jeg fortsette. Listen over svik fra oss som har, mot de som ikke har, er lang og tragisk.  

FNs menneskerettighetserklæring definerer hva som er viktig for at vi skal kunne leve gode liv; frie valg, ytringsfrihet, rettssikkerhet, streikerett og organisasjonsfrihet, men først og fremst rett til mat, skole, helse og husly. ”Hvorfor er det da bare vår vestlige versjon av menneskerettighetene vi er opptatt av?” spør Stein Ørnhøi. Og han gir en beskrivelse som jeg tror må være ganske dekkende for vestens handlinger i forhold til resten av verden: ”Vestlig ideologi blender og blinder. Vi ser ikke virkeligheten. Vi ser ikke de kjensgjerninger som forkludrer vårt verdensbilde. Det er den evige historien om splinten og bjelken…..Vi hadde ideologisk hegemoni og oppførte oss som om vi representerte den selvfølgelige norm og den hele sannhet”.

Vi må arbeide for at ALLE menneskerettighetene kan bli virkelig for alle. Som ord for både dagen og morgendagen kan vi ta med oss dette: ”Den som har fått mye, ventes det mye av. Og den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer av” (Luk. 12,48).

.

 

Gå til innlegget

Staten, Statoil og etikk

Publisert nesten 9 år siden

Staten sa som ventet ja til ”Norges engasjement i den farlig, skitne og destruktive utvinningen av tjæresand” (Dr. James E. Hansen, klimaforsker). Staten tillater Statoil å ta i bruk de aller mest forurensende fossile ressursene. Staten viser igjen at Norge ikke er noen miljønasjon.

Olje- og energidepartementet mener at det her utelukkende dreier seg om en "rent forretningsmessige beslutning". Men det er ikke mye "rent" over en operasjon der CO2-utslippet pr. fat er nesten ti ganger så høyt som på norsk sokkel.

”Olje- og energidepartementet vil ikke la Statoil opptre på en uetisk måte”, sa statssekretær Robin Kåss etter generalforsamlingen. På et spørsmål fra Vårt Land om han mener at utvinning av olje fra tjæresand ikke er etisk og miljømessig problematisk, svarer Kåss: ”Vi tar ikke stilling til hvilke olje-og gassprosjekter Statoil skal engasjere seg i”.

Etterlysning: Hvor er en etisk førstehjelper som kan reparere en åpenbar kortslutning? Kåss forsøker seg her på en akrobatikk som ender med fall fra stor høyde, rett ned i oljemanesjen.
Da jeg tok ”forberedende” som en innlending til studiene, lærte jeg at etikk er den gren av filosofien som undersøker hva som er rett og hva som er galt, og som setter normer og prinsipper for riktig handling.
Olje- og energidepartementet lyder her som et ekko av Ayn Rand, en moderne filosof som elskes av helt andre politiske veier enn der jeg trodde Senterepartiet ville vandre. Hun anbefaler å leve et produktivt liv med verdiskapning som den sentrale aktivitet,foreta handlinger som er slik at man selv vil tjene på dem på lang sikt. I dette tilfelle: Statoil, og dermed Staten. Dette kalles også egoisme. Staten lar Statoil handle uetisk fordi Staten selv tjener på handlingen.

Kåss resonnerer videre: ”Om et prosjekt er skadelig for miljøet, må de folkevalgte elementene i et demokratisk land som Canada ta stilling til. Vi saksbehandler ikke olje- og gassprosjekter i andre land”.
Dette er etikk i særklasse. Skitt i Canada, leve Norge. Der den kapitalistiske profesjonalitet er økende, daler åpenbart handlingsetikken.

Konsernsjef Helge Lund gjentok flere ganger under generalforsamlingen at Statoil tror det er i stand tilå utvinnje oljesand "både mer lønnsomt og mer miljøvennlig enn andre". Synes han også det vil være greit at Statoil godtar korrupsjon og barnearbeid så lenge det er i litt mindre målestokk enn andre? Godtar "mildere" brudd på menneskerettigheter der andre selskapet bryter grovere?

Synes Staten virkelig at et slik resonnement er et godt uttrykk for norsk, statlig eierskapspolitikk?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
5 dager siden / 4793 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
16 dager siden / 4732 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 2500 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
21 dager siden / 2294 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
19 dager siden / 1776 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
7 dager siden / 1710 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
18 dager siden / 1499 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
11 dager siden / 1331 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
10 dager siden / 1288 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
6 dager siden / 1118 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere