Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Ta oppgjør med egen urett

Publisert over 4 år siden

Stundom dukker det opp bøker som ikke får de store presseoppslag og aldri havner på noen bestselgerliste, men som likevel har et viktig budskap preget av egne opplevelser.

-Alle skuffelser til tross: Erfaringene på tre kontinenter har styrket min tro på at endring er mulig. Når mennesker eller nasjoner tar et kraftig oppgjør med egen urett istedenfor å peke på andres, settes sterke krefter i sving. Gamle fronter kommer i bevegelse, fastlåste konflikter løses, nye relasjoner blir mulige.
Jens J. Wilhelmsen (t.v med den tyske gruvearbeideren Max Bladeck og to japanske sosialdemokater, etter å ta takt til partikongressen)
har opplevd dette innen familier, i store industrier og mellom etniske grupper. Mellom Tyskland og Frankrike, Japan og Filippinene. Og han har blitt kvitt en illusjon: Det finnes ingen permanente seire i kampen mellom ondt og godt.  Den pågår hele tiden i hvert enkelt menneske og i alle nasjoner.

  Wilhelmsen, 88,  har levd et liv i forsoningens tjeneste helt fra han like etter 2.verdenskrig avbrøt studiene for å være med i  bevegelsen som i dag heter Initiatives of Change ( tidligere MRA. Moralsk Opprustning), og som var bedt av en tysk delstatsregjering om å komme for å «gi nytt håp til befolkningen». 

Han har nå skrevet en meget lesbar og interessant bok om «Kunsten å forsones – Tidsvitne på tre kontinenter» (Solum forlag). Gjennom sitt heltidsengasjement i MRA/IofC kom han i kontakt med grupper i andre land, hele tiden med utgangspunkt i at den som vil endre verden , må begynne med seg selv – men ikke stoppe der.

Hans møte med MRA-normene om absolutt ærlighet, renhet, uselviskhet og kjærlighet førte etter hvert til et oppgjør med seg selv, og i bevegelsens hovedkvarter i Caux ble han utfordret til å være stille og gi samvittigheten eller Gud en sjanse til å tale til ham. Ett av fyndordene var dette: «Når mennesket lytter, taler Gud. Når mennesket adlyder, handler Gud». Og litt etter litt vokste troen på at det finnes en Gud som taler, og etter hvert ble også forbindelseslinjene mellom det personlige og det samfunnsmessige klarere. Det stimulerte til ansvar.

Oppdraget i Nordrhein-Westfalen var å stimulere til et demokratisk sinnelag, ansvarsfølelse for gjenoppbyggingen og et bedre samarbeidsklima i Ruhr-industrien, i en situasjon der klassekampen var bitrere enn vanlig motsetninger mellom arbeidere og arbeidsgivere.
Deretter dro Wilhelmsen sammen med en gruppe fra bevegelsen til Japan, som i denne perioden befant seg i et åndelig og ideologisk tomrom, og  etterkrigsårene skjerpet indre politiske konflikter og klassemotsetninger.  Fra Sør-Afrika kom spørsmålet om en gruppe der tyskere var med, kunne bevege boerne til å revurdere apartheid. Tyskerne hadde jo opplevd at troen på en rases overlegenhet førte til katastrofe, hvis noen skulle få apartheidtilhengerne til å lytte, måtte det være dem.  

En kjent embetsmann i Burundi konkluderte etter et opphold i Caux: «Det jeg opplevde der overbeviste meg om at Gud kan forme livet på jorden gjennom mennesker som lyder ham». Han dro hjem og ryddet opp i gamle synder. Dette gjorde inntrykk, og resukterte in en invitasjon fra statsministeren om å spre idealer om forsoning og ikke-vold.
Besøkene i fem afrikanske land konfronterte Wilhelmsen med spørsmålet: Har Vesten angret? «Å vedkjenne seg fakta om kolonitiden kan være en nøkkel til realisme om dagens Europa. Vår historie kan være en nøkkel vi kan se oss selv i. Grådighetskulturen som avlet de styggeste trekkende ved kolonialismen, er gjenkjennelige i holdningene som bidrar til finanskrisene i dag.»
Wilhelmsens arbeid har skjedd gjennom den organisasjonen som begynte under navnet Oxfordbeveglsen, men ble etterhvert Moralsk Opprustning (MRA) da dette slagordet ble lansert i 1938. Denne boken er gjennomsyret av troen på at vår tids krise er av moralsk og åndelig art. Initiatives of Change viderefører ønsket om å være en ideologi fopr demokratiet som kan same alle mennesker som kjenner seg forpliktet av moralsk normer.
Slike normer er ikke lette å leve opp til. Wilhelmsen legger ikke skjul på skuffelsen over  60- og 70-årenes interne konflikter om idegrunnlag og arbeidsmetoder. De stridende fraksjoner klarte ikke å finne en felles vei, slik vi ofte kan se de i en del organisasjoner: Avvikende oppfatninger oppfattes som en trussel, og viljen til å la dem bære frukt i en nyskapende dialog forsvinner.
Wilhelmsens sluttappell er preget av erfaringen: Europa har misbrukt sin makt, men et ydmykt Europa kan bli en fredsfaktor. «Ydmykhet kan vise seg å være viktigere enn overlegen styrke, og den kan åpne dører som bruken av økonomiske eller militære maktmidler har satt i baklås»

Når jeg leser denne boken, som i all sin fremstilling er et verdidokument, tenker jeg på Nils Simonssons ord:
Man skal være - tror jeg visst -
r
ealist,men på ingen måte fatalist,
og i grunnen optimist,
samt fremfor alt og først og sist
idealist.

Gå til innlegget

Kirkemøtet: Bevaring og forandring

Publisert rundt 5 år siden

Kirkemøtet diskuterer homofilt samliv. Som Frank Rossavik kommenterer i Bergens Tidende: «Selv om tonen var høvisk, og erklæringene om gjensidig respekt satt løst, var og er det alvor.»

Utgangspunkt bør alltid være at også de som mener noe annet enn en selv er drevet av et oppriktig ønske om å følge Jesu eksempel, å tolke Bibelen rett. Men ingen av oss leser Bibelen uten briller. Vi har alle våre historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle briller. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. 

Tekstene i Bibelen er to-tretusen år gamle. Det er derfor stor distanse mellom de forutsetninger dagens leser bringer med seg, og de kulturelle, historiske og sosiale forhold som reflekteres i tekstene. Tekstene er forankret i og medbestemt av en konkret sammenheng, preget av bestemte sosiale, kulturelle, historiske, økonomiske, og religiøse forutsetninger. Disse forutsetningene er åpenbart forskjellige fra dem som preger sammenhengen dagens leser står i. Kristen etikk må stadig måtte reformuleres om den skal nå fram til samtidens mennesker.

 Kirken må stå i første rekke for kamp for menneskers verdighet. Når vi kjemper for menneskers rettigheter, må vi tenke igjennom gamle standpunkt, uten at det undergraver Bibelen som kilde for tro. 

Mange tar enkeltstående bibelvers og overfører dem på dagen samfunn uten å være klar over at det er en lang vei fra enkeltvers til etiske standpunkter. Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. Går vi til det store utland kan vi i historisk lys også vise til kristnes holdning til slaveriet, til apartheid. Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer.

 Da kampen sto om demokrati i Norge på 1880-tallet, sto nesten hele presteskapet samlet på den konservative siden: Det parlamentariske demokrati var ukristelig fordi den personlige kongemakt bygde på Guds nåde. Da kvinner krevde stemmerett, sto kirkens menn frem og forkynte av kvinner skulle være underdanige, og i alle fall skulle de ikke ha stemmerett. 

 Da arbeiderbevegelsen sto fram med krav om sosial rettferdighet, lød det fra mange prekestoler at dette var opprør mot den orden Gud selv hadde innstiftet. Kirken med sin lære om nestekjærlighet og medmenneskelige solidaritet var dessverre ikke fanebærer i kampen mot harde klassemotsetninger og sosial urett. Situasjonen ble ikke lettere ved at kirken eide store landeiendommer, gårder og skog, og arge motstandere av landarbeidernes krav om en mager lønnsavtale var å finne på enkelte av prestegårdene.

 Da de første kvinnene nærmet seg kirkens talerstol, sa biskopene nei – i tiår etter tiår, til to av dem omsider våget å ordinere Ingrid Bjerkås i 1961. Saken ble løst som konfliktsak ved at det ble laget ”kjøreregler”. Ingen ble satt utenfor fellesskapet, kalt vranglærer eller tvunget til å handle mot egen overbevisning. I dag oppfattes dette av det store, store flertall som uproblematisk.

 Støyen omkring bispevigslingen av Rosemarie Køhn i 1993 føyer seg inn i dette bildet. Biskopenes  preses er i dag en kvinne. I øyeblikket er fire av 11 biskoper en kvinne. Om det skulle bli seks eller syv vil ingen – eller i alle fall: nesten ingen – reagere på det.

Lenge var kirkens praksis ikke å vie fraskilte fordi man mente at Jesus og Paulus forbyr gjengifte. I dag har dette for et klart flertall endret seg, under henvisning til at ekteskapsinngåelsen er en ”verdslig” ordning, og at en vigsel i kirken gir anledning til å forkynne evangeliet og et kristent syn på ekteskapet.

 Slik sett vil det ikke forundre om kirken kommer til det resultat jeg personlig mener er det mest prinsipielle: Obligatorisk borgerlig vigsel. Det vil tydeliggjøre at det er sivil lovgivning og ikke en teologisk forståelse som regulerer ekteskap.  Det vil være ryddigere juridisk, og samtidig gjøre det fullt mulig med markering og fest både i religiøs og annen livssynsmessig sammenheng. 

 Det har altså hendt at sprenglærde teologer i samarie har tatt feil – forferdelig feil. ”Bibelens klare ord” i en generasjon var i noen saker ikke fullt så klart likevel i den neste. Og vi har sett dem stå frem i historien – de som i Guds kraft tok kampen mot det vonde, også i kirken. En Frans av Assissi, en Martin Luther, en Hans Nielsen Hauge, en Martin Niemøller, en Dom Helder Camara.

Guds kjærlighet tvang dem.

 Og heldigvis har  hverdagskirken stadig oftere vært med på å gi sammenheng i de hverdager som et menneskeliv har så mange av.

 Kirken har ofte gjort urett mot mennesker, både av vanvare og ved å videreføre tidligere generasjoners normer, oppfatninger og holdninger. Jeg skulle ønske at alle som i store bokstaver snakker om «Skriftens klare ord» i homofilisaken, kostet på seg å lese «Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken. Uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd» fra 2006.  

Ikke minst avsnittene om skriftforståelse og skriftbruk viser at  det handler om spenningen mellom bevaringsvilje av det vi har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring. 

Kjærligheten går ikke utenom tvilen, men gjennom den – på vei mot sannheten. Det bør skape ydmykhet i stedet for skråsikkerhet.

Lærenemnda viser til at i kirkens historie er det eksempler på at mennesker og grupper av mennesker er blitt behandlet på måter som har krenket deres verd – ofte med henvisning til bestemte bibeltekster. ”Noen ganger kan slike eksempler belyse den kritiske funksjon Skriften kan ha overfor kirken. Både gjennom å lytte til erfaringer og gjennom å lytte på ny til Skriften, er det blitt kastet lys over disse erfaringene og kirkens egen praksis, slik at kirken gradvis har kunnet erkjenne uretten og forandre sin holdning og praksis”. 

Jeg vet ikke hvor Kirkemøtet vil havne i denne saken, men uansett resultat tiltrer jeg uten videre gjengangeren i Dagsnytt 18: Dette er en sak vi får anledning til å komme tilbake til senere.

Mitt håp er at Den norske kirke alltid må la seg inspirere av Jesu kjærlighet, som er uten grenser, og hvorledes han i sin samtid løftet frem de utstøtte og foraktede mennesker – og ta med seg denne inspirasjonen inn i vår egen tid.

 

Gå til innlegget

Nei til akademisk Israels-boikott

Publisert rundt 5 år siden

Hva er mest tjenlig for å prøve å løse vanskelige konflikter, boikott eller dialog?

Skal Norge boikotte Russland kulturelt og akademisk? Landet har gjennom slikt Krim-halvøya. I flere år har landet ført en brutal krig i Tsjetsjenia med titusenvis, kanskje flere, drepte.


Eller hva med Kina, som har okkupert Tibet i rundt 60 år, og som bryter menneskerettigheter i jakten på kulturelle og akademiske dissidenter?
Hva med Sudan, Syria, Iran, Saudi-Arabia osv. osv, - hva med alle de land der menneskerettigheter tråkkes under fot, der mennesker slaktes ned?

Nei, det er få, om noen, som synes å løfte en penn i den sammenheng. Men da religionsprofessor Torkel Brekke inviterte tre israelske forskere til Norge, fikk han beskjed om at tidspunktet var særdeles uheldig. En professor i arabisk aksjonerte og fant det et samarbeidet med Universitetet i Tel Aviv når det er en bred boikottlinje på gang i verden. Tel Aviv Universitet er et offentlig universitet, og heller mot den liberale venstresiden i Israel.


Hensikten med besøket var å opprette et samarbeid med israelske akademikere og etablere utveksling av lærere og studenter. En av de inviterte er ekspert på islam i Europa og jobber med muslimske minoriteter.


Initiativet er ikke nytt. Da akademisk boikott ble foreslått for et par år siden, slo daværende forskningsminister Tora Aasland fast at utdanningsinstitusjonene i Norge skal fremme akademisk frihet ved å følge anerkjente etiske og vitenskapelige prinsipper om åpenhet: ”Dermed har de ansatte selv en lovfestet rett til å velge både emne og metode for sin forskning. Da kan ikke styret ved en institusjon pålegge forskerne ikke å samarbeide med forskere fra Israel eller andre land”.
Det var klokt sagt.


Hos boikott-entusiastene finner jeg lite refleksjoner over årsak og virkning, over hva som er mest hensiktsmessig – boikott eller å ha kontakter med begge parter for å finne årsaker til krig og konflikt og prøve å lære av fortiden for å skape fred. 
Tror de at Norges meglerrolle i Midtøsten blir lettere og utsiktene til en løsning på Midtøsten-konflikten bedre av en boikott? 


Er de villige til å ta de praktiske konsekvensene for sin egen hverdag av at store deler av operativsystemet Windows er utviklet av Microsofts avdeling i Israel? Eller at en rekke moderne hovedkort til PC’er og den siste mobilteknologien er også utviklet i landet som skal utsettes for boikott? 

Hvor er deres rasjonelle argumenter for hvorfor vi ikke også boikotter andre nasjoner som bryter menneskerettigheter på langt verre måter? Må ikke de norske akademiske institusjonene da ha en kontinuerlig prosess og bruke boikott mot handlinger og standpunkter også i andre konflikter?

Hvordan forholder de seg til at rektor ved det palestinske Al-Quds universitetet i Jerusalem fremholder at de mest progressive synspunkter til støtte for palestinernes sak finnes nettopp i israelske universitetsmiljøer?

Et det et ledd i bestrebelsene for bedre folkehelse å avvise samarbeid med kolleger som er verdensledende i medisinsk og bio-teknologisk forskning? 

Er det noe å vinne på at norske vitenskapsmenn og forskere ikke lenger skal ha adgang til israelske arkiver, ha besøk av og diskutere med israelske kolleger?
Hva synes de om nettverket ”Scholars for Peace in the Middle East”, med flere nobelprisvinnere som medlemmer, sier at ”vi står solidarisk sammen med israelske akademikere og akademiske institusjoner. Dersom dere boikotter dem, boikotter deres oss”?
Tror de at en boikott vil styrke Norges samarbeidsmuligheter med viktige forsknings- og utviklingsmiljøer rundt om i verden?

Er det slik at vi i Norge bare skal ha fri utveksling av ideer med dem vi er enige med? Skal ikke institusjonene lenger være et samlingssted for et bredt spektrum av ulike tanker og ider?

Tror de at en boikott-aksjon vil styrke den mulighet for konstruktiv påvirkning som ligger hos de israelske akademikere som målbærer synspunkter i utakt med landets offisielle politikk? 

Akademikere bør som alle andre engasjere seg politisk og arbeide hardt for at de meninger man står for skal få gjennomslag. De har to valg: ikle seg utstyret for å spille helteridderrollen på de hvite hestene, og med faner og klingende spill for galleriet utkjempe innbilte slag i et reservat. Eller oppsøke den hverdag der de reelle prosessene skjer, og der det gjennom forhandlinger og dialog kan være mulig å finne løsninger på bitter konflikt der alle parter lider, der alle har blod på hendene. 

Det er all grunn til å reagere på Israels utbyggingen av bosetninger i okkuperte områder.  Jeg er enig med professor Brekke når han sier at «jeg syns også dagens Israel fører en urettferdig og kontraproduktiv politikk, men de som er opptatt av boikott har mistet gangsynet».


Jeg tror ikke at en akademisk/kulturell og eller en generell handelsblokade av Israel er det beste handlingsmønster. Det eneste tiltak som kanskje kan løse situasjonen, er at USA slutter med å støtte Israel i hva landet enn måtte foreta seg. Israel har full rett til å eksistere, og israelske produkter generelt bør den enkelte vurdere om man vil kjøpe. Men en boikott av de israelske varer og tjenester som har direkte tilknytning til de jødiske bosettingene i palestinske områder, kan i det minste være en symbolhandling.

Det eneste håpet for den israelske staten er at de etterlever grunnleggende menneskerettighets- og moralske prinsipper.

Gå til innlegget

Banning og forsøpling i NRK

Publisert rundt 5 år siden

«Bannskap tolereres i NRK, men et lite korssmykke er forbudt». «Orker ikke mer banning i NRK, bl.a. i «Lillyhammer» og «Ikke gjør dette». «Språket forsøples i Stjernekamp og andre NRK-program». «Småbarnsmor reagerer på banning i programmer etter Barn

Det nye Kringkastingsrådet har sitt første møte torsdag, og blant klagebrevene som trolig vil utløse en mer prinsipiell diskusjon, er 10-15 med tema som nevnt innledningsvis. Stikkord: Banning.

Både i TV-sendt idrett (flere av de norske OL-deltakerne), kulturlivet og ellers i samfunnet synes det å bli en stadig lavere terskel for banning. Kulturell miljøforsøpling? Kunstnerisk virkemiddel? Språklig kreativitet? Manglende uttrykksevne? Åndsfattigdom? Brudd på det 2.bud om ikke å misbruke Herren din Guds navn

En omvei via Sørishavet. 
Journalist Ingvar Molaug i Stavanger Aftenblad hadde skrevet en sterk historie fra en tur på hvalfangst i Sørishavet. Han hadde fulgt den lille hvalbåtens vei fra kokeriet og ut på jakt. En velskrevet og dramatisk fortelling om oppdagelsen av en hvalblåsing, jakten, en topp skjerpet hvalskytter ved harpunen, hvalen som forsvant, men kom opp igjen, innsirklingen av målet, nær nok til å skyte - og så pang! Men bom. "Å, faen!" sa skytteren.

Molaug var en stilens og skildringens mester. Aftenbladet hadde et klart forbud mot banning i spaltene, men i denne sammenhengen fikk Molaug sjefredaktørens tillatelse til å bruke hvalskytterens reaksjon da han bommet. Hverken journalist eller sjefredaktør Thomsen hadde imidlertid regnet med frøken Omdal i korrekturen. Hun kunne avisens bibel, og gjorde det hun mente hun måtte med reportasjen. Da den kom på trykk, så høydepunktet slik ut: "Å gid", sa hvalskytteren".

For 25 år siden krydret Oluf fra Raillkattlia sine betraktninger i fjernsynet med et og annet bannord. KrF-stortingsmann og indremisjonshøvding Gunnar Prestegård reagerte kraftig over dette urensede utslipp i beste sendetid, mens senere leder av Nobelkomiteen, den gang rektor ved universitetet i Tromsø, KrF'eren Ole Danbolt Mjøs, tok Oluf i forsvar: "Det dreier seg om kunstneriske virkemidler og kan ikke sees løsrevet fra den helheten de hører til."

Det er åpenbart at til tider kan bannord ha en forsvarlig, klar kunstnerisk, menneske- og miljøskildrende effekt.


Professor Asbjørn Aarseth har i forbindelse med banning sagt at "påkallelse av høyere makter og bruk av tabuord brukes som virkemiddel på visse stilnivå dramastiserende ordkunst. Men dette virkemidlets stilistiske funksjon i sosiale, ikke-litterære sammenhenger kan være både generelt språkforsterkende og miljø-indikerende ved at det signaliserer en språklig identitet, vil det i litteraturen bidra til en komisk virkning.Det vil si at banning hører til på et lavt stilnivå. En tragisk helt banner ikke: Peer Gynt banner flittig i de første aktene, men fører et sobert språk mot slutten av femte akt".

Den som lytter nøye til radio og fjernsyn anno 2014, vil vel kunne være enig i at ikke i enhver situasjon eller sinnstilstand fremstår bannord som kriterium på kunstnerisk kvalitet. Når det går inflasjon i noe, forsvinner virkningen, man må ta i mer og mer uten at man likevel oppnår annet enn skuldertrekk. Saltet har mistet sin kraft.

Jeg ville satt hvalskytterens reaksjon på trykk, og jeg holder med Ole Danbolt Mjøs når det gjelder Oluf. Jeg ser de mange gode stilistiske, kunstneriske grep, som åpningen i Kiellands "Skipper Worse":"Lauritz - din Dævelunge! - op og klar vimpelen". Og jeg synes det er en treffende personkarakteristikk når Olav Aukrust i "Bil-beistet" beskriver Per Bakkens reaksjon da hesten som er spent for et lass gjødsel (vi snakker om 1920-tallet) blir skremt av en bil full av byfolk, og løper ut med et sørgelig resultat: "Satan, han salte, fortære og søkkje døkk ende i veret, og hakke og trakke dykk møyre, slik helvites elde som døkk, det skul'n betterde køyre ut over marki som møk!" 

Det er ikke forfatteren som banner, banning blir i slike sammenhenger benyttet som personkarakteriserende eller miljøskildrende virkemiddel. Og de som er imot enhver bruk av bannord, har neppe reagert særlig over at Henrik Ibsen, ifølge litteraturviterne, nevner fanden 126 ganger i sine skuespill, pokker 37 ganger, helvede 15, dævel 32 osv. Og Bjørnstjerne Bjørnson lar personene banne 30 ganger bare i 1.akt av "Geografi og kjærlighet".

Kunstneriske virkemidler er det imidlertid vanskelig å få øye på i dataspillet fra Segas:"The House of the Dead: Overkill". Rekordorganisasjonen Guinness har nemlig talt hvor mange ganger et banneord på fire bokstaver dukker opp i løpet av kampanjedelen, og de kom til 189. I snitt blir det én gang per minutt, og ordet står for tre prosent av spillets samlede dialog. Dermed får spillet den tvilsomme æren av å være det spillet i verden med mest banning. 

Generelt: De som ikke finner andre uttrykkeformer enn tirader av bannord når de på direkten skal meddele sine reaksjoner, kan med fordel grunne over det gamle ordtaket: "Sanning treng inga banning."

Men samtidig er det nok slik at de av oss som fremholder det 2.bud, gjør klokt i å tenke over det pater Kjell Arild Pollestad har sagt: ""Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner enn blant mennesker som ber."

Jeg ønsker Kringkastingsrådet lykke til!

PS. I en blogg for 4 år siden skrev jeg eplekjekt: «Harald Heide Steen jr. skapte i sin tid den uforlignelige Balle Klorin og Supperådet. Jeg vil ikke bruke den betegnelsen om Kringkastingsrådet. Suppe er nyttig.»

Jeg var nokså oppgitt over et politisk oppnevnt utvalg som i fullt alvor 
a) behandlet en bønn om at Hopsi Deisi, Makka Pakka og Hinkelpinkel i «Drømmehagen» måtte  få komme tilbake i de minstes faste leggerutine, og
b) i et vedtak formulerte at ”Drømmehagen bør sendes på ettermiddagen”. Bloggen ligger herhttp://bore-aktuelt.blogspot.no/2010/02/kringkastingsradet-overfldig.html

Jeg er for kommende periode oppnevnt som varamann til rådet, og har stor tiltro til Per Edgar Kokkvold klarer å løfte rådets prestisje.

 

 

Gå til innlegget

Olsok, nasjonalisme og Olavarven

Publisert over 5 år siden

29.juli. Olsok. Stiklestad. Et av landets mest symboltunge steder. «Slaget her la grunnlaget for det moderne Norge vi ser i dag», sa statsminister Jens Stoltenberg i forrige uke.

En stor reportasje i Aftenposten i dag tar utgangpunkt i en strid om en ni meter høy NS-bauts med solkors og scener fra slaget - reist i 1944, revet ned og begravet etter fredsslutningen ett år senere. Noen ønsker å grave steinen frem igjen for å skape ny debatt om denne delen av vår historie, om norsk nasjonalisme. 
«Delvis avdekking av  bautaen vil medføre en synliggjøring av at politisk ekstremisme finnes i vårt samfunn», sier førsteamanuensis i historie, Tor Einar Fagerland. Et annet aktualiseringsforslag kommer fra biskop Gunnar Stålsett, som foreslår å opprette et senter for multireligiøs dialog om felles verdier nettopp på Stiklestad. Et samlingssted for verdensorganisasjonen "Religioner for fred".

Også dette skaper reaksjoner. En motaksjon vil hegne om Stiklestad som et kristent minnesmerke, og tar avstand fra det som den kaller «misbruk av dialog for å introdusere fremmede religioner».  Mange av argumentene  har fellestrekk med kristenfundamentalistiske synspunkter Anders Behring Breivik har fremmet. «Man må gjerne ha interreligiøs dialog, men ikke her»sier aksjonens leder, Eivind Lundager. Mens lederen av Stiklestad Nasjonale Kultursenter, Per Steinar Raaen, fremholder at Stiklestad bør være et sted hvor meninger skal brytes. «NS-bautaen bør avdekkes delvis, for å vise alle lag av historien».
Jeg har sans for forslaget til Gunnar Stålsett.I Norge kommer vi fra en tradisjon hvor den ene religion eller det ene trossystem skulle deles av alle og var en usvikelig del av den nasjonale identiteten, både for nasjonen som helhet og for den enkelte. Enhetskulturen møter mangfoldet. En 1000-årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av.

Formelt og i del kristenfolks bevissthet består på sett og vis denne kristne enhetskulturen fremdeles, men i har praksis opphørt å eksistere. Den har til dels smuldret opp innenfra, og den har vært under angrep både fra de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i lovverk og i praktisk politikk.

Norske kirkeledere har i løpet de senere årene – og ikke bare av det mer aktive kristenfolket men også på mer folkekirkelig basis - blitt beskyldt for naivitet og ”lefling” med islam og muslimer. Noen tar til orde for å fremheve de uforsonlige sider av islam, særlig sammenblandingen av religion og politikk på en måte vi i Vesten og ut fra en kristen/protestantisk forståelse ikke har lett for å forstå eller akseptere. Retorikken som benyttes er den samme som den gang muslimer var ”der ute” og vi var ”her hjemme”.

Men den største utfordringen i dag er ikke å konfrontere islam i Vesten, men å skape et samtaleklima som fremmer forståelse og gjensidig respekt på alle steder hvor mennesker med ulik tro møtes: i nabolag, på skoler og arbeidsplasser. Da er det like viktig å understreke det vi har felles som det som splitter. I et samtaleklima der alle kjenner seg trygge og respektert, vil det også være mulig å snakke om de tingene som vi finner problematisk ved andre religioners praksis, akkurat som vi selv må tørre å bli utfordret. 

Vi må ikke overlate til de mest ekstreme å ta opp kritiske spørsmål i religionsmøtet. Dialogviljen handler ikke om naivitet, men om et ønske og et behov for å skape et samfunn her i Norge med vilkår for samtale og dialog om spørsmål knyttet til religion og samfunn.
Vi må aldri bli fanget av retorikken om at det vi nå opplever er sivilisasjoner som støter sammen. Kristne så vel som muslimer farges av de samfunn de er en del av. Det finnes ikke en muslimsk og en kristen verden, bildet er mye mer nyansert enn som så. 

Betoningen av religionsmangfoldet i Norge viser at det ikke går noen rettlinjet utvikling fra et religiøst til et sekularisert samfunn. Nettopp ved å vise åpenhet mot andre religiøse uttrykk, bidrar Den norske kirke til å sikre at religion fortsatt får ha sin naturlige plass i det offentlige rom. Korstog-ideologien og kristning gjennom politisk makt, hører til en arv vi neppe kan hente noe fra, annet enn selvbeherskelse og kritisk refleksjon. 

Det nasjonalistiske i Olavsarven er ikke noe vi har særlig bruk for nå. Derimot kan Olavstradisjonen brukes positivt til å fremheve lange linjer og fremfor alt til å fremheve det spesielle ved den kirkelige tradisjonen, det som ikke kan fåes ved enhver ideologisk kiosk. Den kan brukes til  å* vise lange linjer og dype røtter i norsk kultur* bevisstgjøre kristenarven, "Stiklestadslaget var et symbol  for et samfunn som var i endring fra hedendom til kristendom", som statsminister Stoltenberg sier * skjerpe viktigheten av å tenke bakover og være våken oppover * minne om behovet for noe som er større enn oss selv for å bevare livskvalitet
Den norske kirke må alltid være en Kristus-sentrert kirke og ikke en kirke som knyttes opp til makt, prakt og pompøsitet. Olavsarven må da forankres i og utfolde seg som en økumenisk åndelig arv, med forgreninger til det europeiske pilegrimsnettverk og den verdensvide kirke

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 2765 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
12 dager siden / 2346 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
11 dager siden / 2243 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
7 dager siden / 2130 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
21 dager siden / 2076 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1632 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 1450 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere