Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Olje, fond, etikk, ansvar

Publisert nesten 9 år siden

Koblingen mellom oljerikdom og det globale fellesgodet klima gir Norge et særskilt ansvar til å bidra i kampen mot fattigdom også med langsiktige investeringer. Oljefondet investerer også i forurensing, miljøødeleggelser diktaturer og genmodifiserte frø. Alt dette burde bekymre en nasjon som ønsker fremstå som en fredsnasjon, som et miljø-fyrtårn, som en moralsk stormakt.

Slike spørsmål står naturlig nok ikke på dagsorden i den store oljemessen ONS som i dag åpner i Stavanger i Stavanger. Men det er inntektene fra denne næringen som har skapt Oljefondet, og problematikken bør oppta oss alle.

I går ble det kjent at Oljefondet har kastet to israelske selskaper og et malaysisk ut av Oljefondet.
Bra.

Oljefondet risikerer å bryte folkeretten ved å investere i de to israelske selskapene. Det tredje selskapet har gjort livet uutholdelig for Malaysias urfolk gjennom å rasere regnskogen uten å ta hensyn til de mange menneskene som lever i den og er helt avhengige av den.
Så langt, så godt.

Men er det langt og godt nok? Er det riktig å skille så skarpt som Norge ønsker mellom utenrikspolitikk og finanspolitikk? Skal land hvor det forekommer omfattende menneskerettighetsbrudd, som er udemokratiske og hvor befolkningen har liten mulighet til å kontrollere myndighetens låneopptak, fortsatt i prinsippet kunne selge obligasjoner til Norge? Skal norske kjøp av statsobligasjoner i enkelte land i verste fall kunne brukes til å lønne de som utøver menneskerettighetsbrudd, som politiet, sikkerhetsstyrkene og hæren i et undertrykkende regime? Slike spørsmål fortjener en langt sterkere bevissthet og offentlig diskusjon enn det vi har sett til nå.

Hver nordmann har ca. 500.000 kroner i Oljefondet. De kommer fra pengene vi har tjent på å utvinne og selge olje, og fra det vi har tjent på å investere denne oljeformuen på de globale finansmarkedene. Våre etterkommere vil neppe ha grunn til å spørre som mor Åse: «Hvor er skjeppene med mynt, etter gamle Rasmus Gynt?»

Med Oljefondets omfattende portefølje er det lett å praktisere den gamle cowboy-holdningen "kjøp først - sjekk etterpå". Fondet er på eiersiden i over 8.000 selskaper over hele verden. Investeringene som et hinderløp med mange prøvelser. Det er umulig ikke å snuble. Uansett retningslinjer, uansett god vilje.

Er det i dagens verden i det hele tatt mulig å leve opp til politiske ønsker om en høy etisk standard? Og – burde Norge bidra til kompensasjon i sammenhenger der selskaper som vi investerer i har gjort skade på mennesker eller miljø eller åpenbare brudd på menneskerettighetene?

De siste 5-6 årene har de etiske vurderingene av Oljefondets investeringer blitt klart bedret. Man har solgt seg ut av flere selskaper. Naturlig bør det også være slik at fondet bruker sin stemme til å advare mot det man mener er aktiviteter som er i strid med menneskerettigheter , er miljøskadelige osv, før man selger aksjene.
Etikkrådet har ingen lett oppgave.

Politikerne sier at at ” fondet er ikke egnet til å ivareta alle etiske forpliktelser vi har som stat” (statssekretær Roger Schjerva, SV, i 2009) . Jeg er mer enig med hans partifelle, Lars Egeland, som under i debatt i Stortinget sa at ”vi investerer i alle verdens markeder, og så forsøker vi å ta samfunnsansvar ved å trekke oss ut av selskaper som oppfører seg på en måte som vi syns er etisk uholdbar. Sånn sett er de etiske retningslinjene et slags regelverk for minimumsetikk”.

En rekke forhold er etter min mening høyst problematiske.
Oljefondet har investert 2,4 milliarder kroner i syv internasjonale gjødselselskaper som totalt står for to tredjedeler av all fosfateksport fra Vest-Sahara. Inntektene i 2009, 4,5 milliarder kroner, går til et selskap eid av Marokko. som har okkupert det fattige nabolandet siden 1975. Ingen land har anerkjent okkupasjonen. FN har sagt at handel med naturressurser fra Vest-Sahara er i strid med internasjonale lover ettersom den ikke kommer lokalbefolkningen til gode. Norske myndigheter har ved flere anledninger frarådet norske selskaper å investere i Vest-Sahara, fordi det kan anses som en legitimering av okkupasjonen.

Oljefondet trakk seg i 2006 ut av et amerikansk selskap som oljeleting utenfor Vest-Saharas kyst. Hva med de gjenværende, hvorfor ikke bidra til å stoppe et ran av et lands ressurser?

Minst ytterligere fem av selskapene Oljefondet investerer i er "involvert i miljøskadelig virksomhet i regnskogen” (Regnskogfondet). Selskapene er med på å redusere regnskogen den samtidig som Norge gjennom vår klimapolitikk betaler andre land for å bevare regnskog.

Aksjeinvesteringene i åtte sentrale olje og gass-selskaper som arbeider med militærjuntaen i Burma økte i siste år med neste 40 pst til 23,2 milliarder kroner. Blant selskapene er Total (15,8 milliarder). Ifølge en ny rapport har inntektene fra Total og Chevrons kontroversielle Yadana-prosjekt gjort det mulig for militærjuntaen å starte et ulovlig atomvåpenprogram. ”Umoralsk”, mener Den norske Burmakomité.

Oljefondet har eierinteresser i tre oljeselskaper som skal ha medvirket til krigsforbrytelser i Sudan. Bakgrunnen for saken er at 10 000 mennesker ble drept og nærmere 200 000 tvunget på flukt i de sørlige delene av Sudan i perioden 1997-2003. De menneskelige lidelsene var enorme på grunn av kampen om oljefeltet. Ifølge rapporten forlot selskapene Sudan med stor profitt, uten å gi ofrene en krone i kompensasjon.

Oljefondet har tjent 203 millioner kroner på omstridt gullgruvedrift i Guatemala. Lokalbefolkningen hevder at gruvedriften fører til store miljøskader og helseproblemer, de protesterer mot at barna utvikler store hudproblemer og hårtap og at sprengningsvirksomheten skaper sprekker i husene deres. De enorme vannmengdene som går med til gruvedriften skal også ha tappet mange brønner i området.10.000 mennesker blir direkte berørt av miljøskadene fra gruva.

Jeg er enig med dem som hevder at en tilstrekkelig ansvarlig forvalting av Oljefondet krever et høyere ambisjonsnivå og mer konkrete tiltak enn det vi ser i dag.
Statens pensjonsfond – utland, som er oljefondets formelle navn, forvalter nesten 2800 milliarder kroner. Sentralbanksjef Gjedrem sier at målet er å doble verdien innen 2020.

Men det er også andre verdier som er viktige. Det er atskillig å gå på før Oljefondet forvaltes i samsvar med de politiske målsettingene vi har flagget og prøver å praktisere.
Minimumsetikk?

Gå til innlegget

Flagg og multiultur

Publisert rundt 9 år siden

Opphisselsen over tanken på at det korsmerkede norske flagget skulle bli forbudt, bør legge seg. En menneskerettsdom fra Italia sier at landet ikke kan ha kristne krusifikser på veggene i offentlige skoler. 37 jurister mener at dette kan gjøre alle europeiske nasjonsflagg med kors forbudt. Resonnementet virker ikke spesielt godt. Men vi vil alltid finne jurister som er imot den sunne fornuft. De opererer omtrent på linje med jærbondens karakteristikk: ”Han he’ eit stort ved, men han bruga det så forderveleg ringt”. Eller de kanskje mangler det lille vettet som styrer det store..

Korset er et religiøst symbolt, men det synes klart at den religiøse dimensjonen ikke var et formelt poeng da man bestemte hvordan det norske flagget skal se ut.Hva fedrene tenkte i sine hjerter, vet vi ingenting om, men vi kan jo ha våre anelser. Korset og dets betydning var ikke akkurat et ukjent begrep i begynnelsen av 1800-tallet.

Da Jürgen Habermas mottok Holbergprisen i Bergen i 2005, erkjente han at
han og andre religionssosiologer lenge trodde at religionen vil bli borte, eller i
alle fall reduseres kraftig i takt med at samfunnet sekulariseres. I dag ser man at religion er et fenomen man må regne med å leve med i overskuelig framtid,sa han.

Tøvet rundt flagget gir grunn til refleksjon rundt de sterke endringsprosesser i forhold til hvordan menneskene i vårt samfunn opplever religiøsiteten og vedkjenner seg sin kirkelige tilhørighet. Kristentroen eller kristendommen er ikke lenger den eneste religiøse tradisjon som har tiltrekningskraft og uttrykksvilje i vårt eget samfunn.

Noe av kjennetegnet på det postmoderne samfunnet er at flerfoldighet og
forskjellighet ikke oppleves som en trussel, men som en rikdom for samfunnet.
I vårt samfunn kommer vi fra en tradisjon hvor den ene religion eller det ene trossystem skulle deles av alle og var en usvikelig del av den nasjonale identiteten, både for nasjonen som helhet og for den enkelte.

Formelt og kanskje i en god del kirkefolks bevissthet består på sett og vis denne kristne enhetskulturen fremdeles, men i praksis har den opphørt å eksistere.
Den har til dels smuldret opp innenfra, og den er under angrep utenfra. Både fra de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i lovverk og i praktisk politikk.

Dette betyr at en 1000-årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av.

En av de store misforståelsen i enkelte kretser synes å være at innvandrere ønsker et mer religionsnøytralt samfunn..Min erfaring er at innvandrere først og fremst ønsker et åpent samfunn med en naturlig plass for religion, og at de har langt større forståelse for uttrykk av norsk kristen bakgrunn enn enkelte nordmenn.

Nordmenn trenger både mer opplysning om religion og en offentlig og informert samtale om religion. Det vitner om en enestående naivitet hvis man
rubriserer menneskers religiøse identitet i forhold til merkelapper som ”liberal”
og ”fundamentalist”. Skal vi forstå nye landsmenn – og oss selv i møte med
dem – trenger vi en nyansert forståelse. At mediene fremdeles rubriserer enkelte grupper ut fra deres religiøse bakgrunn (muslimer) mens andre rubriseres ut fra nasjonal tilhørighet, kan i praksis virke integreringshemmende. Et fortsatt kritisk søkelys på språkbruken når det gjelder dem som altfor lett oppfattes som ”de andre”, er på sin plass – også i kirken.

I Norge opplever innvandrere å bli holdt fast i sin opprinnelsesidentitet, og de
blir vurdert ut fra i hvor stor grad de er blitt norske (som om det finnes noen
enkel måte å måle det på). Dermed kan de oppleve at de aldri blir gode nok,
aldri blir anerkjent som en del av det norske samfunnet.

Kirken kan gå foran i å sikre integrering ved å ta på alvor at norske muslimer, buddhister osv. blir anerkjent ikke bare i forhold til sin religion, men i forhold til sin tilhørighet til det norske samfunnet og sitt medansvar for hvordan dette samfunnet skal se ut.

Det kan være gode grunner for at Den norske kirke i tiden fremover ikke bare
bidrar til en kritisk saumfaring av ulike former for norsk identitetspolitikk, men også spør seg om noe i vår egen praksis eller måte å fremtre på, bidrar negativt til en slik politikk.

Vi ser stadig oftere både politikere og kirkefolk som oppsøker muslimske miljøer og åpner for dialogen og medvandringen. Dette er helt nødvendig både for å lære hverandre og hverandres tro å kjenne, men også fordi vil deler liv, naboskap og arbeid i byer og bygder og har behov for å bli bedre kjent og forstå hverandre.

Dette er langt viktigere enn å slåss mot vindmøller.

Gå til innlegget

Flagg og multiultur

Publisert rundt 9 år siden

Opphisselsen over tanken på at det korsmerkede norske flagget skulle bli forbudt, bør legge seg. En menneskerettsdom fra Italia sier at landet ikke kan ha kristne krusifikser på veggene i offentlige skoler. 37 jurister mener at dette kan gjøre alle europeiske nasjonsflagg med kors forbudt. Resonnementet virker ikke spesielt godt. Men vi vil alltid finne jurister som er imot den sunne fornuft. De opererer omtrent på linje med jærbondens karakteristikk: ”Han he’ eit stort ved, men han bruga det så forderveleg ringt”. Eller de kanskje mangler det lille vettet som styrer det store..

Korset er et religiøst symbolt, men det synes klart at den religiøse dimensjonen ikke var et formelt poeng da man bestemte hvordan det norske flagget skal se ut.Hva fedrene tenkte i sine hjerter, vet vi ingenting om, men vi kan jo ha våre anelser. Korset og dets betydning var ikke akkurat et ukjent begrep i begynnelsen av 1800-tallet.

Da Jürgen Habermas mottok Holbergprisen i Bergen i 2005, erkjente han at
han og andre religionssosiologer lenge trodde at religionen vil bli borte, eller i
alle fall reduseres kraftig i takt med at samfunnet sekulariseres. I dag ser man at religion er et fenomen man må regne med å leve med i overskuelig framtid,sa han.

Tøvet rundt flagget gir grunn til refleksjon rundt de sterke endringsprosesser i forhold til hvordan menneskene i vårt samfunn opplever religiøsiteten og vedkjenner seg sin kirkelige tilhørighet. Kristentroen eller kristendommen er ikke lenger den eneste religiøse tradisjon som har tiltrekningskraft og uttrykksvilje i vårt eget samfunn.

Noe av kjennetegnet på det postmoderne samfunnet er at flerfoldighet og
forskjellighet ikke oppleves som en trussel, men som en rikdom for samfunnet.
I vårt samfunn kommer vi fra en tradisjon hvor den ene religion eller det ene trossystem skulle deles av alle og var en usvikelig del av den nasjonale identiteten, både for nasjonen som helhet og for den enkelte.

Formelt og kanskje i en god del kirkefolks bevissthet består på sett og vis denne kristne enhetskulturen fremdeles, men i praksis har den opphørt å eksistere.
Den har til dels smuldret opp innenfra, og den er under angrep utenfra. Både fra de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i lovverk og i praktisk politikk.

Dette betyr at en 1000-årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av.

En av de store misforståelsen i enkelte kretser synes å være at innvandrere ønsker et mer religionsnøytralt samfunn..Min erfaring er at innvandrere først og fremst ønsker et åpent samfunn med en naturlig plass for religion, og at de har langt større forståelse for uttrykk av norsk kristen bakgrunn enn enkelte nordmenn.

Nordmenn trenger både mer opplysning om religion og en offentlig og informert samtale om religion. Det vitner om en enestående naivitet hvis man
rubriserer menneskers religiøse identitet i forhold til merkelapper som ”liberal”
og ”fundamentalist”. Skal vi forstå nye landsmenn – og oss selv i møte med
dem – trenger vi en nyansert forståelse. At mediene fremdeles rubriserer enkelte grupper ut fra deres religiøse bakgrunn (muslimer) mens andre rubriseres ut fra nasjonal tilhørighet, kan i praksis virke integreringshemmende. Et fortsatt kritisk søkelys på språkbruken når det gjelder dem som altfor lett oppfattes som ”de andre”, er på sin plass – også i kirken.

I Norge opplever innvandrere å bli holdt fast i sin opprinnelsesidentitet, og de
blir vurdert ut fra i hvor stor grad de er blitt norske (som om det finnes noen
enkel måte å måle det på). Dermed kan de oppleve at de aldri blir gode nok,
aldri blir anerkjent som en del av det norske samfunnet.

Kirken kan gå foran i å sikre integrering ved å ta på alvor at norske muslimer, buddhister osv. blir anerkjent ikke bare i forhold til sin religion, men i forhold til sin tilhørighet til det norske samfunnet og sitt medansvar for hvordan dette samfunnet skal se ut.

Det kan være gode grunner for at Den norske kirke i tiden fremover ikke bare
bidrar til en kritisk saumfaring av ulike former for norsk identitetspolitikk, men også spør seg om noe i vår egen praksis eller måte å fremtre på, bidrar negativt til en slik politikk.

Vi ser stadig oftere både politikere og kirkefolk som oppsøker muslimske miljøer og åpner for dialogen og medvandringen. Dette er helt nødvendig både for å lære hverandre og hverandres tro å kjenne, men også fordi vil deler liv, naboskap og arbeid i byer og bygder og har behov for å bli bedre kjent og forstå hverandre.

Dette er langt viktigere enn å slåss mot vindmøller.

Gå til innlegget

Flagg og multiultur

Publisert rundt 9 år siden

Opphisselsen over tanken på at det korsmerkede norske flagget skulle bli forbudt, bør legge seg. En menneskerettsdom fra Italia sier at landet ikke kan ha kristne krusifikser på veggene i offentlige skoler. 37 jurister mener at dette kan gjøre alle europeiske nasjonsflagg med kors forbudt. Resonnementet virker ikke spesielt godt. Men vi vil alltid finne jurister som er imot den sunne fornuft. De opererer omtrent på linje med jærbondens karakteristikk: ”Han he’ eit stort ved, men han bruga det så forderveleg ringt”. Eller de kanskje mangler det lille vettet som styrer det store..

Korset er et religiøst symbolt, men det synes klart at den religiøse dimensjonen ikke var et formelt poeng da man bestemte hvordan det norske flagget skal se ut.Hva fedrene tenkte i sine hjerter, vet vi ingenting om, men vi kan jo ha våre anelser. Korset og dets betydning var ikke akkurat et ukjent begrep i begynnelsen av 1800-tallet.

Da Jürgen Habermas mottok Holbergprisen i Bergen i 2005, erkjente han at
han og andre religionssosiologer lenge trodde at religionen vil bli borte, eller i
alle fall reduseres kraftig i takt med at samfunnet sekulariseres. I dag ser man at religion er et fenomen man må regne med å leve med i overskuelig framtid,sa han.

Tøvet rundt flagget gir grunn til refleksjon rundt de sterke endringsprosesser i forhold til hvordan menneskene i vårt samfunn opplever religiøsiteten og vedkjenner seg sin kirkelige tilhørighet. Kristentroen eller kristendommen er ikke lenger den eneste religiøse tradisjon som har tiltrekningskraft og uttrykksvilje i vårt eget samfunn.

Noe av kjennetegnet på det postmoderne samfunnet er at flerfoldighet og
forskjellighet ikke oppleves som en trussel, men som en rikdom for samfunnet.
I vårt samfunn kommer vi fra en tradisjon hvor den ene religion eller det ene trossystem skulle deles av alle og var en usvikelig del av den nasjonale identiteten, både for nasjonen som helhet og for den enkelte.

Formelt og kanskje i en god del kirkefolks bevissthet består på sett og vis denne kristne enhetskulturen fremdeles, men i praksis har den opphørt å eksistere.
Den har til dels smuldret opp innenfra, og den er under angrep utenfra. Både fra de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i lovverk og i praktisk politikk.

Dette betyr at en 1000-årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av.

En av de store misforståelsen i enkelte kretser synes å være at innvandrere ønsker et mer religionsnøytralt samfunn..Min erfaring er at innvandrere først og fremst ønsker et åpent samfunn med en naturlig plass for religion, og at de har langt større forståelse for uttrykk av norsk kristen bakgrunn enn enkelte nordmenn.

Nordmenn trenger både mer opplysning om religion og en offentlig og informert samtale om religion. Det vitner om en enestående naivitet hvis man
rubriserer menneskers religiøse identitet i forhold til merkelapper som ”liberal”
og ”fundamentalist”. Skal vi forstå nye landsmenn – og oss selv i møte med
dem – trenger vi en nyansert forståelse. At mediene fremdeles rubriserer enkelte grupper ut fra deres religiøse bakgrunn (muslimer) mens andre rubriseres ut fra nasjonal tilhørighet, kan i praksis virke integreringshemmende. Et fortsatt kritisk søkelys på språkbruken når det gjelder dem som altfor lett oppfattes som ”de andre”, er på sin plass – også i kirken.

I Norge opplever innvandrere å bli holdt fast i sin opprinnelsesidentitet, og de
blir vurdert ut fra i hvor stor grad de er blitt norske (som om det finnes noen
enkel måte å måle det på). Dermed kan de oppleve at de aldri blir gode nok,
aldri blir anerkjent som en del av det norske samfunnet.

Kirken kan gå foran i å sikre integrering ved å ta på alvor at norske muslimer, buddhister osv. blir anerkjent ikke bare i forhold til sin religion, men i forhold til sin tilhørighet til det norske samfunnet og sitt medansvar for hvordan dette samfunnet skal se ut.

Det kan være gode grunner for at Den norske kirke i tiden fremover ikke bare
bidrar til en kritisk saumfaring av ulike former for norsk identitetspolitikk, men også spør seg om noe i vår egen praksis eller måte å fremtre på, bidrar negativt til en slik politikk.

Vi ser stadig oftere både politikere og kirkefolk som oppsøker muslimske miljøer og åpner for dialogen og medvandringen. Dette er helt nødvendig både for å lære hverandre og hverandres tro å kjenne, men også fordi vil deler liv, naboskap og arbeid i byer og bygder og har behov for å bli bedre kjent og forstå hverandre.

Dette er langt viktigere enn å slåss mot vindmøller.

Gå til innlegget

Flagg og multiultur

Publisert rundt 9 år siden

Opphisselsen over tanken på at det korsmerkede norske flagget skulle bli forbudt, bør legge seg. En menneskerettsdom fra Italia sier at landet ikke kan ha kristne krusifikser på veggene i offentlige skoler. 37 jurister mener at dette kan gjøre alle europeiske nasjonsflagg med kors forbudt. Resonnementet virker ikke spesielt godt. Men vi vil alltid finne jurister som er imot den sunne fornuft. De opererer omtrent på linje med jærbondens karakteristikk: ”Han he’ eit stort ved, men han bruga det så forderveleg ringt”. Eller de kanskje mangler det lille vettet som styrer det store..

Korset er et religiøst symbolt, men det synes klart at den religiøse dimensjonen ikke var et formelt poeng da man bestemte hvordan det norske flagget skal se ut.Hva fedrene tenkte i sine hjerter, vet vi ingenting om, men vi kan jo ha våre anelser. Korset og dets betydning var ikke akkurat et ukjent begrep i begynnelsen av 1800-tallet.

Da Jürgen Habermas mottok Holbergprisen i Bergen i 2005, erkjente han at
han og andre religionssosiologer lenge trodde at religionen vil bli borte, eller i
alle fall reduseres kraftig i takt med at samfunnet sekulariseres. I dag ser man at religion er et fenomen man må regne med å leve med i overskuelig framtid,sa han.

Tøvet rundt flagget gir grunn til refleksjon rundt de sterke endringsprosesser i forhold til hvordan menneskene i vårt samfunn opplever religiøsiteten og vedkjenner seg sin kirkelige tilhørighet. Kristentroen eller kristendommen er ikke lenger den eneste religiøse tradisjon som har tiltrekningskraft og uttrykksvilje i vårt eget samfunn.

Noe av kjennetegnet på det postmoderne samfunnet er at flerfoldighet og
forskjellighet ikke oppleves som en trussel, men som en rikdom for samfunnet.
I vårt samfunn kommer vi fra en tradisjon hvor den ene religion eller det ene trossystem skulle deles av alle og var en usvikelig del av den nasjonale identiteten, både for nasjonen som helhet og for den enkelte.

Formelt og kanskje i en god del kirkefolks bevissthet består på sett og vis denne kristne enhetskulturen fremdeles, men i praksis har den opphørt å eksistere.
Den har til dels smuldret opp innenfra, og den er under angrep utenfra. Både fra de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i lovverk og i praktisk politikk.

Dette betyr at en 1000-årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av.

En av de store misforståelsen i enkelte kretser synes å være at innvandrere ønsker et mer religionsnøytralt samfunn..Min erfaring er at innvandrere først og fremst ønsker et åpent samfunn med en naturlig plass for religion, og at de har langt større forståelse for uttrykk av norsk kristen bakgrunn enn enkelte nordmenn.

Nordmenn trenger både mer opplysning om religion og en offentlig og informert samtale om religion. Det vitner om en enestående naivitet hvis man
rubriserer menneskers religiøse identitet i forhold til merkelapper som ”liberal”
og ”fundamentalist”. Skal vi forstå nye landsmenn – og oss selv i møte med
dem – trenger vi en nyansert forståelse. At mediene fremdeles rubriserer enkelte grupper ut fra deres religiøse bakgrunn (muslimer) mens andre rubriseres ut fra nasjonal tilhørighet, kan i praksis virke integreringshemmende. Et fortsatt kritisk søkelys på språkbruken når det gjelder dem som altfor lett oppfattes som ”de andre”, er på sin plass – også i kirken.

I Norge opplever innvandrere å bli holdt fast i sin opprinnelsesidentitet, og de
blir vurdert ut fra i hvor stor grad de er blitt norske (som om det finnes noen
enkel måte å måle det på). Dermed kan de oppleve at de aldri blir gode nok,
aldri blir anerkjent som en del av det norske samfunnet.

Kirken kan gå foran i å sikre integrering ved å ta på alvor at norske muslimer, buddhister osv. blir anerkjent ikke bare i forhold til sin religion, men i forhold til sin tilhørighet til det norske samfunnet og sitt medansvar for hvordan dette samfunnet skal se ut.

Det kan være gode grunner for at Den norske kirke i tiden fremover ikke bare
bidrar til en kritisk saumfaring av ulike former for norsk identitetspolitikk, men også spør seg om noe i vår egen praksis eller måte å fremtre på, bidrar negativt til en slik politikk.

Vi ser stadig oftere både politikere og kirkefolk som oppsøker muslimske miljøer og åpner for dialogen og medvandringen. Dette er helt nødvendig både for å lære hverandre og hverandres tro å kjenne, men også fordi vil deler liv, naboskap og arbeid i byer og bygder og har behov for å bli bedre kjent og forstå hverandre.

Dette er langt viktigere enn å slåss mot vindmøller.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 2238 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
16 dager siden / 1966 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
23 dager siden / 1926 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
28 dager siden / 1781 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
16 dager siden / 1555 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1520 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
16 dager siden / 1244 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
19 dager siden / 1171 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
23 dager siden / 1103 visninger
Gal vurdering av Arendalsuka
av
Guri Hjeltnes
21 dager siden / 1060 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere