Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Bonus og Matteus

Publisert over 8 år siden

”Farfar”, sa lille Spørre, ”hvem er Bonus? Hvorfor gir han penger til noen og ikke til andre? Jeg traff to venner i dag. Sjef var veldig fornøyd fordi han hadde fått penger av Bonus , mens Medarbe som jobber i samme bedrift ikke hadde fått noe. Litt senere traff jeg Sjef-2 og Medarbe-2 som begge var glade fordi begge hadde fått penger av Bonus. Jeg skjønner ikke dette, hvem er Bonus, hvor kommer han fra?”

”Bonus kommer fra latin og betyr bra, men det lever han ofte ikke opp til ”, sa Farfar og la hodet i hendene for å se ut som om han tenkte, mens han i virkeligheten var ganske trøtt. ”Egentlig kommer han fra Amerika. Mange nordmenn har emigrert dit, tilbake kom det på slutten av forrige århundre økonomiske misjonærer som het Prestasjonsovervåkning, Kontroll, Evaluering, Målesystem, Opsjon, Kompensasjon – og altså Bonus. De formerte seg raskt og fikk mange korttenkte etterkommere. Brukt fornuftig har de som inviterte dem fått impulser (Spørre blar ivrig i ordboka) og redskaper til bedre styring. I konkrete situasjoner der alle i bedriften har stått spesielt på, har Bonus skapt felles glede. Der Bonus bare er innom Sjef, kan arbeidsmoralen lett svekkes

Spørre avbryter, han er en ivrig avisleser og fanger derfor opp mye som vennene hans, som bare leser flyktige meldinger på nettet ikke får med seg. ”Jeg har sett at (her måtte han ta sats for å få med seg ord han ikke hadde lært i barnehagen) at noen av lederbarna til Kompensasjon og Opsjon på 1990-tallet fikk dobbeltnavn som Ekstrem Grådighet og Kriminell Atferd, mens Medarbe’ene fikk besøk av Ruin og bedrifter ble drept eller truet av Konkurs. Og ble ikke Leder-ætten i både i Norge og andre land smittet av viruset Økonomisk Vinning?”

Farfars lille grønne er skrevet av Sosial Liberal, hun er en slektning av Ole Brumm og sier som han ”ja takk både til Lyserød og Lyseblå – men ikke for meget av noen av dem”. Derfor sier han til Spørre at Bonus i noen sammenhenger har gjort en god jobb, men at 50 års motivasjonsforskning har vist at Bonus og Prestasjon Belønning flytter fokus og driv fra indre motivasjon til ytre motivasjon, og at det jobben innholdsmessig handler om langsomt erstattes av fokuset på penger. B og PB undergraver lett samarbeidsverdier, tillitsbaserte og egalitære relasjoner, flate organisasjoner og selvstendige medarbeidere”.

”Mener du at Bonus ikke bør komme på besøk?” sier Spørre, han rekker ikke å finne frem i ordboka.

Farfar tar sats: ”Bonus er på ville veier hvis han bare går til Sjef. I slike sammenhenger bør Bonus nektes adgang til bedrifter som ønsker å ha et positivt verdigrunnlag og menneskesyn. Hvorfor skal en godt betalt Sjef ha bonus for å gjøre jobben sin best mulig? Ligger det ikke en belønning nok i dette å få brukt krefter og evner i samspill med andre og se at det blir resultater? Hvilke holdninger skapes i en bedrift dersom lederen får besøk av Bonus og de ansatte ikke ser snurten av ham i en situasjon der alle stått på for å nå et bestemt mål? Som tante Rettferdighet alltid har sagt: Det er ikke das Ding an sich som er problemet, det er måten den brukes på”.

Spørre har lært av Farmor at det er viktig å være kritisk, også overfor Farfar: ”Jeg har en venn som fikk besøk av Bonus som sa at dersom han klarte å plukke mer jordbær i timen enn det gårsbrukeren hadde regnet med, ville han få penger. Han var veldig fornøyd med Bonus, han”.

Farfar finner frem et eksemplar av Journal of Organizational Behaviour og leser høyt fra en artikkel av BI-professor Bård Kuvaas:
”En høy fastlønn virker mer motiverende og prestasjonsfremmende enn bonusutbetalinger for ansatte i kunnskapsbedrifter. Resultatavhengig avlønning kan for eksempel øke prestasjonen til jordbærplukkere, selgere og eiendomsmeglere. Mye av drivkraften for å tilby bonus her er at arbeidet i seg selv ikke er så fryktelig spennende. Da kan en ekstra gulrot inspirere til økt innsats. Da kan du få økt kvantitet, men ikke nødvendigvis økt kvalitet (kanskje plukkes flere umodne eller overmodne jordbær)”.

Spørre synes dette høres fornuftig ut. Men han gir seg ikke: ”Når jeg elser lekser, har jeg et mål. Kan det ikke være nyttig at en bedrift får besøk av Målstyring ?
Farfar besøker hver morgen nettstedet http://forskning.no og siterer fra et intervju med administrerende direktør Bjørn Helge Gundersen i Administrativt forskningsfond (AFF

”Det er påfallende at de fleste målstyringsmodellene ender opp med de samme banale prestasjonsmodellene. Enten som et tall, en bokstav eller en firefelts tabell. Et slikt enkeltresultat kan bestemme veien videre for den enkeltes jobb. Det positive er at en slik tilnærming forenkler informasjonsmengden og kan danne grunnlaget for fornuftige samtaler om innsats og utvikling. På den negative siden kan det føre det til ensretting, disiplinering og feilbedømming av mennesker.

Bedriftenes systemer og prosesser er under kontinuerlig debatt og forhandlinger. Det innebærer at de forandres og justeres på og derved også kan ende opp med betydelige målefeil og vridningseffekter som initiativtakerne ikke forutser. Dette har ført til at en ved statistisk etterprøving av metoder og verktøy har vist at de ikke skiller på prestasjoner slik man har tilsiktet, men påvirkes av faktorer som for eksempel rase, alder og/eller kjønn”

”OK da”, sier Spørre, som snart skal legge seg, men har ett spørsmål igjen: ”Hvorfor får politimestrene bonus på toppen av lønnen dersom distriktet gjør en god jobb? .Er det ikke Medarbe Politi som gjør jobbene?

”Jo”, sier Farfar. ”Dette er et eksempel på at noen har helt misforstått Jesu ord i Matteus 25.29 der det står at ”den som har mye, skal få mer, og den som har lite, skal miste det han har”. Dette er eksempel på det moderne menneskes fundamentalisme, anført av Grådig Kapitalisme,der de leser et enkelt bibelord uten å se sammenhenger. Det dreier seg her om et sitat fra Jesu avskjedstale.
I lignelsen om talentene gir mannen som skal dra utenlands, sine tjenere talenter etter det hver enkelt har evne til. Når hele livet er en gave fra Gud, og vi er forvaltere av Guds godhet, da er hver dag en rik mulighet. Og kjærligheten øker jo mer vi tar i mot og gir videre Vi skal bruke våre evner i nestekjærlighetens tjeneste, ikke for egen vinning.
Det er etter disse ordene at Jesus snakker om å gi mat til den som er sulten, ta imot de fremmede,. Se til de syke og besøke dem som er i fengsel. ”Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg”.

Spørre nikker, han går på søndagsskolen og har lært at hva han vil andre skal gjøre mot ham, skal han gjøre mot andre. ”Hva med tippoldefar Kapitalist?” undres han idet han går inn for å legge seg. ”Noen sier han er roten til alt vondt, men flere mener han har skapt vekst og fremgang for alle, om enn i ulik grad”.

”Kapitalist hadde to sønner, Sosial og Grådig. Sosial fikk mange barn, særlig på Vestlandet og Sørlandet. Etterkommerne var samfunnsbyggere som brukte tid og penger til beste for samfunnet, de var nøysomme i forbruk og investerte i nye arbeidplasser. Enda har vi etterkommere. Grådig-slekten har imidlertid formert seg mest og lever i verste velgående”, sier Bestefar. ”Nå må du sove, men jeg går på kino for å se ”Wall Street Money never sleeps”.

Gå til innlegget

Høstjakten er over

Publisert over 8 år siden

De hadde ham nå. Dagfinn Høybråten.

Høstjakten sluttet like raskt som den begynte. Røster i KrFs øvre sjikt – det er ikke nødvendigvis så høyt dersom taket er lavt – talte fra mellomgulvet under løfte om kildebeskyttelse. Dannet, men klart nok, uten kryss og b.

Det var som å stikke hull på en gul ballong. Bebreidelsene mot formann Dagfinns lederstil veltet ut. Han hadde både skjelt ut nære medarbeidere, slått ned alle kritiske røster og sendt SMS. Trolig var det dekkende for hvordan de anonym skarer hadde opplevd det. Og like trolig ga formann Dagfinn en for egen del korrekt beskrivelse av hvordan han opplevde denne situasjonen: ”Jeg kjenner meg ikke igjen”.

”Du må ikke være så sint!” sier Marie stundom til meg. ”Jeg er ikke sint, jeg engasjert”, svarer jeg. ”Men du høres sint ut”. Og da gjør jeg nok det. Kommunikasjonens ABC er enkelt. Det er ikke det du sier, men det andre hører som setter dagsorden. Ikke det du mener du gjør, men det andre ser.

Jeg er ingen beundrer av dem som skjuler seg under anonymitetens kappe og fyrer av skyts av ulike kaliber. Feigt. Og da noen prisversdig nok stod frem, var det to harvært’ere. En avgått Kristiansand-ordfører og en ditto stortingsrepresentant fra Hordaland. De løp ikke den store risikoen.

Feigheten forteller om svakheter i KrF-kulturen. De skikker seg like med den politiske partiverden for øvrig. Selv om man har forsøkt seg med intern konfliktløsning, så noen seg tjent med bakholdsangrepet i åpent lende. Trolig med ønske om å gjøre det beste for partiet, andre steder hender det at også personlige ambisjoner er medvirkende. I alle fall har man ikke holdt seg til formaningen i Matteus 5.37: ”Men eders tale skal være ja, ja, nei, nei; det som er mere enn dette, er av det onde.”

Politikk minner om sjakk: Det første trekket avgjør ofte det siste. Dagfinn Høybråten kan sin bibel og var intelligent nok til å skjønne at bak trykksverten i Aftenpoosten stod hans mene tekel ufarsin. Usynlige hender hadde skrevet hemmelighetsfulle ord på avisveggen slik det skjedde ved kong Belsasars gjestebud (Dan 5,5 og 24–30), og som profeten tydet slik: Mene – 'tellet' har Gud ditt kongedømmes dager og gjort slutt på det. Tekel – 'veid' er du på vekten og funnet for lett. Peres (=ufarsin) – 'delt' er ditt rike og gitt til mederne og perser. I dette tilfelle mellom de dypt konservative og de som synes han er forsiktig og lite karismatisk.

Så langt jeg kan se har imidlertid ikke Høybråten endret seg siden han ble valgt.

Politikk minner også om fotball. Laget kan kaste trenere slik det skjedde med Valgerd Svarstad Haugland før valget i 2005. Men etter et lite oppsving uteblir resultatene i det lange løp, stundom ender det med nedrykk. KrF-laget har problemer med alderssammensetningen, grunnfjellet er i ferd med å gå i oppløsning. Også spillestilen byr på utfordringer: skal man holde seg i det meget spredt befolkede området på midtstreken, eller prøve seg med dobbelt tango med "et skritt hit og et skritt dit, men så kjem det je itte kainn". Problemene løses uansett ikke gjennom et lederskifte, selv om den nye sjefen vil få samme etternavn som den forrige landslagssjefen

Dagfinn Høybråten går – fordi han er en politisk meteorolog som skjønner hvilken vei vinder blåser. Denne gangen kraftig i mot. Han innså umiddelbart at dagene fremover ville bli preget av telefoner fra partifeller,journalister som i flokk ville lage oppslag på KrF-ere som etterhvert våger seg frem,og endelig kommentatorenes enig og tro til Høybråten faller: Når går han? Svaret kom raskt, i beste Dagfinn-stil:I 2013. Så får han trolig fred, og krokodillene vil kunne ta frem lommetørklærne.

En lederstil som kan gå godt for en faglig sterk statsråd, en dyktig rådmann eller leder av Rikstrygsdeverket, er ikke nødvendigvis den beste for en lagbygger i et konglomeratisk parti med spenninger og høy følelsesterskel.

Når øyeblikkets kjedeligheter raskt er glemt, vil imidlertid Dagfinn Høybråtens hans ettermæle være: En av de norske politikere som har bidratt til størst endringer i norsk hverdag – og med effekt også i utlandet. Stikkord: Røykeloven. I det perspektivet blir øyeblikket smått.

KrF istemmer nok med Terje Vigen: Best var det, kan hende, det gikk som det gikk, - og så får du ha takk da, Gud.

Gå til innlegget

Norsk kultur - og Verdens det store Vit

Publisert nesten 9 år siden

Er troen på flerkultur i Norge ”en drøm fra Disneyland”? To sentrale tillitsmenn i Oslo Frp hevder dette i en kronikk i Aftenposten. Men deres norske drøm har også et amerikansk slør over seg, fra Sarah Palins enkle verdensbilde og med en skepsis overfor det og de som er annerledes som vi kjenner best fra ytterkanter av det republikanske parti.

Innvandring har vært en berikelse – og den har skapt problemer. Mye er vi glade for, noe misliker vi. Det første må stimuleres, det andre motarbeides.Vi trenger debatten, men Aftenposten-kronikken bidrar ikke til annet enn skjerpede og fastlåste motsetninger. Og det er vel det som er meningen – det er valg neste år.

I denne omgang: Litt om at ”norsk kultur er summen av det vi feirer 17.mai” – gjennomgangstemaet i kronikken.

17.mai synger vi ”Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem” – også de som går i toget med fremmede nasjoners flagg i en fargesymfoni sammen med det norske, slik vi har det i Stavanger.

Norge er for de fleste av jordens milliarder et eventyrland. I en verden der det normale er krig, sult, himmelropende forskjeller, tortur og undertrykkelse - i en slik verden er Norge ekstremt fredelig, ekstremt rikt, ekstremt demokratisk. En situasjon som forplikter.

Rikdom som ikke deles med andre, blir fattigdom.
Storhet som setter grenser, blir armod.
Fedrelandskjærlighet uten global solidaritet, blir forfall.

Utfordring til vår 17.mai-feiring er å kombinere den nasjonale og den internasjonale bevissthet. Den samme Bjørnstjerne Bjørnson som skrev at ”Ja, vi elsker dette landet”, han var den våkne samvittighet når det gjaldt å hjelpe undertrykte folkeslag og enkeltmennesker som ble valset ned av en samfunnsmakt.
Hans kjærlighet til det norske var også en kjærlighet til det globale.

Det er ingen motsetning mellom et sterkt nasjonalt - eller lokalt - ståsted, og et vidt utsyn og forpliktende vilje til medlevende engasjement i den verden vi blir en stadig mer integrert del av. Tvertimot er det slik at dess sterkere røtter en har, jo tryggere og åpnere kan en være i møtet med det fremmede. Provinsialismen trives vel så godt i Oslo som i mange bygdelag.

Det er ingen motsetning mellom det å ta vare på og ha feste i det hjemlige, og samtidig være åpen for de mange rikdommer som ligger i møtet med det fremmede.
I alt det som vi regner som det norskeste av det norske, ser vi resultatet av slike møter. I folketonene høres klanger fra middelalderens felleseuropeiske kirkesang. Hardingfela oppsto på 1600-tallet gjennom en sammensmelting med internasjonale instrumenter. I stavkirkene finner vi drage-og slangemotiv som vi er inspirert av fra verden den vide.
Også de norske folkeeventyrene er øst av en felles kilde.

Vi skal ta vare på nasjonal identitet. Men den kan ikke defineres entydig, den må betraktes som en unik farge i et stort, internasjonalt spektrum. Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, er det imidlertid viktig at de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Her ligger verdien av det nasjonale.

Deler av dagens nasjonalisme-kritikk framstiller det som om man kan greie seg uten enhver nasjonal farge og lokalt preg, men dette er en illusjon. Organisasjonene som arbeider for menneskerettighetene har funnet ut at de ikke vinner gehør for de internasjonale rettighetene før de knytter an til nasjonale eller lokale normer, uttrykksmåter og verdier. Først da forstår folk at det har med dem å gjøre.

Nettopp i en tid preget av stadig økende globalisering, trenger vi å minnes Vinjes ord om at
”Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit”

Gå til innlegget

Hun bør ikke få adoptere

Publisert nesten 9 år siden

Bør det være lettere å få tilgivelse enn tillatelse? En 42 år gammel enslig kvinne dro til India for å finne en surrogatmor (er det mulig å finne et annet ord?). Slik virksomhet er forbudt i Norge, men i India har det vært lov siden 2002.

To tvillinggutter ble født i januar. Kvinnen opplyste at hun selv hadde donert eggene, og søkte adopsjon. Det var regelrett løgn. Både sæd- og eggceller kom fra donorer. Hun har ført norske myndigheter bak lyset. Hun er ikke barnas mor.

Det er lett å forstå at mange ønsker seg barn.
Det er lett å forstå at mange i slike situasjoner vil adoptere. Innenlands eller utenlands.

Men det er ikke lett å forstå at den som ikke er forhåndsklarert for adopsjon, som ikke har stått i adopsjonskø 3-4 år slik mange må, skal kunne snike seg unna alle formelle hindre.

Og det er slett ikke sikkert at det vil være til barnas beste at hun får adoptere dem. Dømmekraft og respekt for norsk lov virker ikke akkurat overbevisende.

For å kunne adoptere et barn fra utlandet, må man være godkjent av norske myndigheter. Man må ha forhåndssamtykke og ved søknaden må det legges ved oppdatert helse- og vandelsattest. Som hovedregel skal utenlandsadopsjoner skje gjennom en godkjent, norsk adopsjonsorganisasjon. Det er tre slike i Norge: Adopsjonsforum, InorAdopt og Verdens Man må ha en formidlingsbekreftelse fra én av organisasjonene før man kan starte prosessen med å adoptere. Barneverntjenesten vurderer søkerne, er på hjemmebesøk, og kommer så med en positiv eller negativ tilråding til adopsjon.
Ventetiden for adopsjon av barn fra utlandet er økende. Dette gjør at det for flere adoptivsøkere ikke er realistisk å gjennomføre adopsjonen innenfor forhåndssamtykkets varighet (3+1 år).

Før de reelle forhold ble kjent, tøyde norske myndigheter lovverket så lang som mulig for å finne en løsning både for barna og kvinnen og kvinnen selv. Statsråd Audun Lysbakken har satt ned en arbeidsgruppe som skal komme med anbefalinger for håndtering av fremtidige surrogatsaker.

Ifølge barne- likestillings- og inkluderingsministeren skal arbeidsgruppen komme med forslag med anbefalinger til prosedyrer og kjøreregler, og foreslå hvordan norske myndigheter kan informere om norsk lovgivning og praksis i forhold til surrogatsaker.

Dette virker svært fornuftig – på lang sikt. På kort sikt er det overordnede viktige spørsmålet: Hva med barna, hva er til beste for dem?

India anser barna som norske, mens Norge tolker Menneskerettighetskonvensjonen slik at India må gi barna statsborgerskap. Konvensjonen sier. at barnas beste skal vektlegges, også når det gjelder adopsjon over landegrenser. Og det er det viktigste i denne saken. Hva er barnas beste?

Jeg ser det slik: Norge og India bør snarest bli enige om hva som skal skje. Foreløpig er det ikke en gang kjent hvor sæd- og eggdonor kommer fra. Men dersom dette blir Norges ansvar, bør de to komme øverst på listen og tildeles noen som står på listen over adopsjonssøkende fra India, og som ikke bor for nær kvinnen. Noen som har gjennomgått de formelle krav som stilles til adoptivforeldre.

Jeg er overbevist om at det er dette som vil være til barnas beste.

Denne saken må ført til fortgang i behandlingen av et spørsmål som reiser en rekke svært viktige etiske spørsmål, der alt må ha utgangspunkt i respekten for menneskeverd, slik Dagfinn Høybråten påpeker,

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 2238 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
16 dager siden / 1966 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
23 dager siden / 1926 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
28 dager siden / 1781 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
16 dager siden / 1555 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1520 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
16 dager siden / 1244 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
19 dager siden / 1171 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
23 dager siden / 1103 visninger
Gal vurdering av Arendalsuka
av
Guri Hjeltnes
21 dager siden / 1060 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere