Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Brenner for folkekirken

Publisert nesten 9 år siden

Kirkestatsråd Rigmor Aasrud ble tatt vel imot av Kirkemøtet under åpningen søndag, og henens tale viste at han har brukt læretiden godt siden hun tiltrådte i fjor høst

Kirkestatsråd Rigmor Aasrud fremtrer ikke med den store bravour a la Trond Giske, men hun har vært atskillig mer interessert i hverdagskirken enn sin forgjenger. Selv om man i slike sammenhenger ikke må regne i kvantitet, er det i alle fall et faktum at hun har besøkt kirkelivet tre ganger så mye som sin forgjenger

Og hun har ”fått stor respekt for alt det gode arbeidet som skjer ute i menighetene – enten det er trosopplæring, kirkevedlikehold, samisk kirkeliv, arbeid for robuste lokale enheter eller diakoni og gudstjenesteutvikling”.

Hun har brukt læretiden godt. Etter ett år ”berøres jeg som person på en annen måte enn når jeg tar stilling til tariffspørsmål eller bredbåndsutbygging.” Og hun er impnert av Trosopplæringskonferansen.” Der var det liv og røre og engasjerte folk med visjoner og kreativitet av en annen verden!”
Hun taler klokt og ar ikke munnen for full. Real.

Rigmor Aasrud er en varm tilhenger av folkekirken. Og hun beviser det bl.a. ved å vise til at bevilgningene knyttet til vedlikehold, rehabilitering og oppføring av kirker utgjorde 1,1 milliard kroner i 2002-2005, ble tallet doblet, til nærmere 2,3 milliarder 2006-2009.

Jeg tror ikke Aasrud var den sterkeste pådriveren for å flytte preses til Trondheim – mot Kirkerådets klare holdning. Det var nok Senterpartiet som her fikk en triumf, og så får den enkelte undres over om det var uflytting fra Oslo eller kirkens ve og vel som var avgjørende.

Hun roste engasjementet, gjorde ikke noe forsøk på å rettferdiggjøre overkjrøingen av kirkens øverste organ – hun tok ”til etterretning at vi ikke klarte å komme til full enighet. Nå håper og tror jeg at vi finner fram til en ordning som blir god for kirka, tilsynsområdet og den som utnevnes”.

Uten å nevne begrepet kommunesammenslåinger var statsrtåden opptatt av å finne frem til mer robuste enheter i kirkeforvaltningen. Igjen er det folkekirketanken som preger henne når hun konstaterer at fellesrådene i mange små kommuner og har vanskelig for å få endene til å møtes: ”På sikt er dette også en trussel mot folkekirka. Vi må i fellesskap klare å finne fram til ordninger som sikrer ei forsvarlig drift av lokalkirka – jeg mener det er behov for fornying på dette området”.

Ellers er det bare å si ja og amen til hennes ønske om at det blir enklere å bruke stemmeretten ved kirkevalg: Hun er sannelig ikke alene om å si at ”min erfaring var at en måtte være mer enn gjennomsnittlig interessert for å få nok kunnskap ved forrige valg.”
Terningkast 5 til statsråden.
'
Noen av hennes kommentarer:
• Folkekirka dør langsomt hvis prestetjenesten ikke fungerer godt. Derfor er jeg glad for at vi har foreslått en bevilgning til økt prestetjeneste neste år.

• Dere i bispedømmeråda være med og ta et aktivt ansvar for at vi har en personalpolitikk for prestene som vi kan være stolte av. Det er helt nødvendig dersom vi skal få effekt av midlene vi har satt av til et mer aktivt rekrutteringsarbeid.

• Vi må unngå flere kirkebranntomter. Det viktige arbeidet med å brannsikre og vedlikeholde kirkene må fortsette. Vi har foreslått å utvide ramma for rentekompensasjonsordninga for kirkebygg med 400 millioner kroner. Slik bidrar staten aktivt til at kommunene kan ivareta sitt ansvar på dette viktige området.

• Vi har foreslått en bevilgning på rundt 72 millioner kroner til kirkevalgene neste år. Det er mye og sier noe om hvor viktig vi meiner at denna reformen er for kirka.

• Vi får på plass en hjemmel for å innhente politiattest ved ansettelser og engasjement av frivillige i Den norske kirke, men det er viktig å huske på at dette tiltaket bare kan være ett av mange for å forhindre overgrep.

• Tros- og livssynspolitikken er ikke bare noe vi skal utrede oss fram til i et statlig utvalg. De utfordringene samfunnet vårt står midt oppe i med hensyn til å bli et godt flerkulturelt samfunn, løses ikke på papir. Måten vi møter og inkluderer nye landsmenn på er avgjørende. Her har kirka viktige bidrag å komme med.

• Lykkes vi ikke med å nå alle barn og unge i kirka med opplæring i kristen tro, vil oppslutninga om kirka gradvis forsvinne. Tilhørighet og engasjement kommer ikke av seg sjøl. Kirka må ”legge tunge lecablokker i magen på folk”, sa Christine Koht på trosopplæringskonferansen; ”byggesteiner som barna tar med seg og lever på resten av livet!” Det er godt sagt.

• Blant annet møter med pilegrimsarbeid, kulturarbeid og fjellpresten i Valdres gjør at jeg håper dere har overskudd til å se på fornying også av kirkas arbeidsmåter. Folks religiøsitet gir seg nye uttrykk, og arbeids- og fritidsmønsteret endrer seg.

Gå til innlegget

Lokalmenigheten viktigst

Publisert nesten 9 år siden

Nils-Tore Andersen har vært en solid entreprenør i den vanskelige prosessen det har vært å bygge en bro som har bærekraft i denne saken. Det vil være en viktig del av hans ettermæle i historien om den norske kirke etter tusenårsskiftet.

Trampeklapp fulgte avtroppende kirkerådsleder da han gikk ned fra talerstolen under Kirkemøtets åpning søndag. Og det var velfortjent – i alle fall på denne siden av årtusentallet har jeg ikke sett en mer integrert –ikke trontale, men nesten – åpningstale. På en meget inspirerende og svært konstruktiv måte både favnet han lokalmenigheten – det aller viktigste element i den lutherske kirke, det stedet hvor kirken ”er” – og kirkens forhold til samfunnet omkring.


Det avtroppende Kirkerådet har hatt mange reformer som skulle videreføres: Gudstjeneste-, diakoni-, kirkemusikk- og trosopplæringsreformen, ny salmebok IKT-satsing og først og fremst den omfattende stat/kirke-prosessen. ”I alt det Kirkemøtet vedtar må hovedfokus være på lokalmenighetens ve og vel.”

De siste fire årene har vært utfordrende for Den norske kirke. Ikke minst homofilistriden skapte sår og energilekkasje. Jeg tror ingen andre kunne ha loset kirkeskipet gjennom en så opprørt sjø som nettopp Nils-Tore Andersen. Han hadde bred tillit i den fløyen som mener at det nye synet på homofilt samliv bryter med deres egen overbevisning om Bibelens status som norm for liv og lære.

Dette er nok et synspunkt som Nils-Tore også har delt, men har han også skjønt dem som føler at også deres standpunkt bygger på Jesu liv og lære. De har kjent i økende grad at deres standpunkt har så mye felles med en situasjon man har opplevd tidligere – nemlig at et tradisjonelt syn gradvis endres – at de mener det er presserende å få endret på dette.

Skjønnsomheten som fordres i møte med denne uenigheten innebærer derfor at man på begge sider ser at her bryter det på dypt vann. Kirkemøtet delte seg, men skituasjone er nå at flertallet erkjenner at det i dette spørsmålet er to syn og at det ikke er kirkesplittende. Jeg tror at i økende grad vil de to fløyene vise seg villig til å verne motpartens rett til å ha sitt syn og til å være i kirken.

Nils-Tore Andersen har vært en solid entreprenør i den vanskelige prosessen det har vært å bygge en bro som har bærekraft i denne saken. Det vil være en viktig del av hans ettermæle i historien om den norske kirke etter tusenårsskiftet.

Fra hans tale nevner jeg følgende :
• I en tid med prestemangel er bruken av leke gudstjenesteledere innsatt til tjenesten verken utredet eller utviklet godt nok. Her har biskopene nærmest et ubrukt potensiale til menighetenes beste. Jeg mener at det i hvert prosti burde vigsles noen få leke gudstjenesteledere som kan steppe inn og avlaste prestene i prostiet når det er behov, slik at det ikke blir færre gudstjenester eller messefall.

• Lederne i de organisasjonene som danner menighetsforsamlinger er å holde fast ved sin kirketilhørighet og å tydeliggjøre den. Samtidig ber jeg biskoper og kirkeledelse om å finne gode ordninger som gjør at disse organisasjonsmenighetene kan finne sin plass innenfor Den norske kirke og som en del av vår kirke. De har ofte en tenkning som kan tilføre oss som trossamfunn noe nytt.

• Det bør ikke gå an å studere teologi i seks år for å bli prest uten å ha en nær og løpende kontakt med lokalt menighetsarbeid i studietiden.

• En varm takk til statsråden for friske og økte midler til Trosopplæringsprosjektet.

• Takk til statsråden og regjeringen for at årets budsjett viser en tydelig vilje til å satse på Den norske kirke. Men vi MÅ ha flere preste- og diakonstillinger inn på budsjettet for 2012 i

• Gjennom kirkens nye kultursatsing ønsker vi å bygge broer mot det profesjonelle kulturlivet i sterkere grad enn vi har gjort til nå.

• Vi har ikke maktet i den lokale menighet å bli en motkultur overfor forbrukersamfunnet i samsvar med den kristne forvaltertanken.

• Det vil koste totalt ca 2,5 mill kroner å etablere sekretariat for Samisk kirkeråd i Tromsø. Dette er langt viktigere for kirke og samfunn, og langt rimeligere og langt mer etter kirkens eget ønske, enn å plassere den 12. biskopen i Trondheim. Når regjeringen klarte det kunststykket så må den kunne klare å gi økonomisk dekning for å flytte Samisk kirkeråd til Tromsø.

• Kanskje burde Kirkens røst vært klarere i den viktige debatten om surrogatmødre hvor barn i verste fall gjøres til handelsvare og fattige kvinner utnyttes som fødemaskiner?

• Den norske kirke må taler med én røst i viktige samlivsetiske spørsmål, og ikke i 11 ulike utgaver. Det bør konfirmanter og foreldre kunne kreve av vår kirke.

• Folk som snakker om sine åndelige erfaringer må bli møtt med åpenhet og respekt av kirken. Det vi minst av alt trenger er kritikk av åndelig nysgjerrighet blant folk. Men kirkeledere og prester skal veilede søkende mennesker, og ikke nøye seg med å avvise dem man mener tar feil.

• For meg er det både loven om den hellige forskjellighet i kirken og loven om den hellige samhørighet i kirken viktig. Alt forent i Kristus.

Og så bare denne historien til slutt, som en akkompagnement til ønskene om at staten på noen punkter må følge opp med større bevilgninger: Om biskop Peter Olavius Bugge går det mange historier. Han var biskop midt på 1800-tallet. En gang hadde en embetssøker skrevet at han med tanke på søknaden satte sitt håp først og fremst til Gud i himmelen og dernest til biskopen. Under søknaden hadde Bugge føyd til før søknaden ble sendt videre til departementet: ”Det gjør meg ondt for den stakkars mann, da ingen av disse to nevnte har noe å si i Kirkedepartementet.”

Andersen sendte appellen videre med en mer optimistisk påtegning i håp om at den blir hørt.

Gå til innlegget

Stolthet og frimodighet over å være kristen

Publisert nesten 9 år siden

Vi trenger trosopplæring som lærer barn – og voksne - en stolthet over å være en kristen og en frimodighet til å fortelle at vi tror på Jesus. Vi har noe å lære av innvandrerne forøvrig er 60 pst av dem kristne

 Og disse våre mange kristne, nye landsmenn –må lære oss den nye frimodigheten. Våre muslimske venner står frem med den største selvfølgelighet og forteller om sin tro. Muslimske skoleelever uttrykker med stor frimodighet at de tror på Muhammed. Mens våre barn allerede har lært seg den norske blygheten. Vi trenger trosopplæring som lærer barn – og voksne - en stolthet over å være en kristen og en frimodighet til å fortelle at vi tror på Jesus”.

Det var Jens Petter Johnsen, Kirkerådets direktør, som formulerte slik slik under åpningsgudstjenesten i Kirkemøtet i Tønsberg søndag ettermiddag. Og skulle hans ønske gå i oppfyllelse, vil det vil ikke være første gang i historien at flyktninger og fordrevne har blitt de viktigste budbringerne av evangeliet.

”Kirkemøtets motto er ”Luther glede”. Og ordene om frimodighet og stolthet over å være kristen korresponderte godt med dagens tekst i Rom 1.16-17:
For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.” Det er 500 år siden Martin Luther i sin mest avgjørende krise i livet spurte ”Hvordan finne en nådig Gud? I dag stiller vi helt andre spørsmål. ”. Vi spør ikke etter en nådig Gud, men om Gud overhode finnes! Frykt for Gud er byttet med frykt for andre mennesker.
Og vi kjenner oss igjen. Livsangst og bekymring for de nære ting, er langt vanligere.”

Det er blitt ”in” å gå pilegriumsleden til Santiago de Compostela. Og det arbeides hardt og godt for å få folk til å gå pilegrimsleden Oslo-Nidaros, ”På livets vei”. Noen av oss er også opptatt at det burde være minst like interessant å følge pilegrimsveien langt kysten fra Rogaland til Trondheim. Store steinkors langs kysten har stått i rundt 1000 år som vitnesbyrd om den første kristningstiden i Norge.

”Det er i hvert fall slik at den postmoderne pilegrimen fortsatt synes å være på vei mot det hellige”, sa Jens Petter Johnsen. ” Men dyrker vandringen fremfor målet og anelsen fremfor den grensesprengende tro. Eller er det slik at det syndes mindre blant folk, og at angsten for å bli dømt er mindre? Neppe!”

Handler det om at gudsbildet er blitt snillere og at forholdet til autoriteter er radikalt forandret? ”Det er ikke uten videre galt. Det gir et godt utfyllende perspektiv på Gud, vår skaper og Far. Han som elsker oss så høyt at han gjør og gir alt for å redde oss”, sa Johnsen.
”Den kjærlige Gud passer oss så godt. Men den hellige Gud? Det passer vår kultur så dårlig. Vi som har svartelistet ord som skyld og skam.

Den vevre, vakre skuespiller og sanger Edith Piaff setter navn på det og synger om sitt nokså sammensatte liv: ”Non, je ne regrette rien” – jeg angrer ingen ting. Eller alle de ledere som har måttet forlate sine stillinger i full offentlighet. Har du noen gang hørt dem si: ”Jeg tar på meg skylden”. Nei - ”de tar ansvar” – såkalt ansvar, og forlater det hele.

Har hele vår kultur mistet evnen til å erkjenne og bekjenne skyld? Hva skjer da med vårt gudsbilde? Er det da vi skaper oss et selvlaget bilde av en godmodig og ufarlig Gud.
For å få det til å passe det vi trenger”

Og her passer det med to sitater. ERtter oppskrift fra den norske janteloven: ”Det finnes kanskje en Gud, men om han er til, må han ikke tro at han er noe”!
Eller Piet Hein: ”Vi velger så rart demokratisk en Gud der er til som vi vil. Så gjør det ikke så meget om han er den Gud som er til”.
”Luther og Paulus må lære oss å spørre om igjen: Hvordan få en nådig Gud?”

Ordet tro kan være et vanskelig ord, det kan oppfattes som nye krav jeg må oppfylle.
Johnsen formulerte manges spørsmål slik; ”Tror jeg eller tviler jeg? Og når tror jeg nok? Slik kan troen sette grenser og bygge murer.”

Og han svarer: ” Tro er først og fremst et frigjørende ord for alle som er utenfor murene og lengter inn. For det er ikke min tro som frelser. Det er den troen rettes mot som frelser.

Det er troen på at Jesus forsonte Gud med oss på korset og døde for å sone våre synder. ”Den som ser Sønnen og tror på Han, skal ha evig liv.”
Det er ikke så mye et spørsmål om jeg tror på Gud, men om han tror på meg.
Av tro, til tro! Der finner vi det store evangeliet – Han tror på meg!”



Gå til innlegget

Kirkemøtet: Bevare og fornye

Publisert nesten 9 år siden

Kirkemøtet – Den norske kirkes storting - åpner søndag. En ukes intense møtedager 2,8 kilo med dokumenter.115 delegater fra de 11 bispedømmerådene

Den helt sentrale saken er gudstjenestereformen som det er arbeidet intenst med de siste 7 årene.

Utgangspunktet for dette arbeidet er ønsket om både å bevare og å fornye, hente inn uttrykk fra andre tider og andre deler av Guds kirke på jord. Legge vekt på det som er vårt felleseie og vår egen tradisjon, som kirke og folk. La Bibelens ord slippe til i et enda rikere omfang enn tidligere, men også trekke inn samtiden i bønner, sang, musikk og andre uttrykk.

Det sentrale i opplegget for gudstjenesten er den utvidede avgjørelsesmyndighet som de ulike alternativene i ordningen gir den lokale menighet. Kjerneordene er stedegenhet, involvering og fleksibilitet. Saksdokumentet forklarer dette slik: ”Stedegenhet betyr at evangeliet skal slå rot på stedet og farges av dette jordsmonn. Involvering betyr deltakelse av barn, unge og voksne i forberedelse og gjennomføring av gudstjenesten. Det betyr også alles involvering i bønn, akklamasjon, stillhet og aktiv lytting, sang, bevegelse og handlinger. Fleksibilitet er nødvendig for at de to første kjerneordene kan bli realisert”.

Det aller viktigste for kirken til alle tider er at vi gjennom den møter Jesus Kristus som en levende Herre og Frelser. Og da er det ikke nok at Kirkemøtet vedtar godeog meningsfylte ritualer til bruk ved forskjellige anledninger i menneskenes liv. Ikke nok at kirken er en betydelig sosial samfunnsfaktor fordi den gir mennesker noe meningsfullt å samle seg om. Ikke nok at kirken holder liv i bestemte sider ved kultur og åndsliv. Ikke en gang nok at kirken stimulerer til religiøs ettertanke og bidrar til å hvelve en himmel over livet.

Midt i all utredning, tankevirksomhet og diskusjon må vi gjøre som Jesus selv: Vi må alltid søke til den lidende, utstøtte – og alltid søke inn i stillheten. Det er i nestekjærligheten og stillheten kirken lever. Og denne hellige forenkling må vi hjelpe hverandre til å leve i hele tiden.

Med blikket festet på Jesus kan vi bruke kreftene våre enda bedre. Vi har vi fortsatt mye godt til gode om vi kunne samle kreftene til et enda mer skapende og tjenende engasjement. Men vi er på vei! Ja, vi er på god vei til å markere en kirke for folket og at Kristus ikke kom for å frelse oss fra livet, men til livet.

Mange ting endrer seg – eller kommer til å endre seg – i Den norske kirke
fremover. Men vi må være på vakt slik at det ikke utvikles byråkratisering, formalisering og papirflytting. Vi kan ikke gjøre som den russisk-ortodokse kirke gjorde i 1917, da den låste seg inne og drøftet liturgiske spørsmål mens en ”væpna” revolusjon foregikk i gatene.

Den norske kirkes fremtid vil preges av om den enkelte troende sammen med kirken som helhet makter å formidle et "diakonalt" bilde av seg selv - ikke påtatt men ekte. Et bilde av en kirke som bryr seg om mer enn den bryr seg med.

Nye mønster vokser frem når gamle rakner. Kirken har i sitt budskap en kilde til stadig fornyelse. Vi kan begynne på nytt og på nytt, og samtidig stå i en sammenheng.

Det blir et spennende og utfordrende Kirkemøte.

Gå til innlegget

"Livsfarlig festing"

Publisert nesten 9 år siden

Risikoen ved alkoholbruk, ikke minst blant unge, er "grovt undervurdert". Realitetene ses på legevaktene hver lørdagsnatt, men der er ikke politikerne. Men vil de vedtak tiltak som konkret kan gjøre noe for å forebygge?

”Livsfarlig festing” er en vignett Adresseavisen har satt under en interessant artikkelserie om skader og ulykker som følge av fest og fyll. Flere personer har stått frem og tatt belastningen det er å fortelle om sine dumheter i påvirket tilstand. Unge gutter har fortalt dramatiske historier om hvordan de på hengende håret unngikk å bli lam eller miste livet.

”Risikosidene ved alkohol er de senere årene blitt grovt undervurdert”, sier medisinprofessor Steinar Westin. Han mener drikking er blitt så vanlig at vi overser skadevirkningene og risikoen.

Legevaktene har stor pågang i helgene. Eksakt hvor mange? Det vet vi ikke. Får vi ikke vite. Helsedirektoratet mener slike registreringer ikke er praktisk gjennomførbare. Mange pasienter er for fulle til å gjøre rede for hvor ulykken oppsto, mange søker lege først dagen etter. Opplysningene blir upålitelige.
Man er pålagt å føre statistikk over diagnose og skadetidspunkt. Men altså ikke om pasienten er beruset eller hvor skaden oppsto. Dette er ikke akkurat noen hjelp til forebyggende arbeid.

”Opprørende”, sier overlege Nils Åke Ericsson ved legevakten. ”Jeg ser ikke noen politikere på akuttmottaket en lørdagsnatt . Hadde de vært her da, ville de nok gjort seg noen tanker”, sier overlege Guttorm Eilertsen ved kommunens miljøenhet.

Helsedirektoratet viser til personvernet og at det i småkommuner kan det være lett å identifisere personer. Og personvern er viktig. Disse data skal rapporteres til Norsk Pasientregister (NPR) og siden slettes hos legevakten. Men NPR har mange datakilder og har anledning til å gjøre krysskoblinger som er vel så sensitive. Det bør være mulig å finne en praksis som luker ut det som kan krenke personvernet.

Mange unge dør eller blir livstruende skadet fordi de drikker seg altfor fulle. Alt som kan styrke et forebyggene arbeid, må gjøres. Men skal vi få bedre forhold tror jeg ikke man kommer utenom upopulære tiltak som tilgjengelighet og åpningstider. Det er lett å snakke barsk om tiltak mot ulovlige rusmidler. Det synes verre å få gjort noe effektiv med andre rusmidler, som er et mye større problem

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere