Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Rom for dem i det norske herberget?

Publisert over 8 år siden

Jeg støtter initiativet fra pilitikere i KrF, Venstre og SV om opphold i Norge for ureturnerbare flyktninger - spesielt med tanke på barnas situasjon

De kalles et problem, men er i bunn og grunn et verdispørsmål, en utfordring til vår medmenneskelighet: De ureturnerbare flyktningene, særlig fra Iran, Irak, Etiopia, Tsjetsjenia og Kongo. De som har fått avslag på søknad om beskyttelse, men som ikke kan reise hjem: enten fordi hjemlandet ikke vil ta imot dem eller fordi Norge synes det er for farlig. De som lever i Norge uten rettigheter, uten rett til arbeid. Barn som er født her, som vokser opp her, snakker norsk, men på mange måter lever utenfor samfunnet. De som lever i en situasjon representanter for KrF, Venstre og SV har belyst gjennom en høring denne uken.

Møte med mennesker slår sterkere enn tall og prosenter. Lokalsamfunn reagerer når godt integrerte familier kastes ut, slik det skjedde på en brutal måte med kosovoserbere tidligere i høst.

Når et asylbarn har bodd 8 –åtte – år på et asylmottak – kan det kalles annet enn barnemishandling? Når de ikke vet om de kan være med på en bursdagsfeiring om fire dager. Når hele familier ødelegges av uvisshet. Når en som er født i Norge lurer på hvorfor de ikke vil ha pappa på jobben. Når. Når. Når.

FNs konvensjon for barns rettigheter: ”Partene skal treffe alle egnede tiltak for å sikre at barnet beskyttes mot enhver form for diskriminering eller straff på grunn av sine foreldres, sin verges eller familiemedlemmers stilling, virksomhet, meningsytringer eller tro”Følger vi dette, eller er det slik at barns rettigheter må vike i mange asylsaker?

Krig + fattigdom = folkevandring. Barn + retur = vet ikke hva som blir resultatet.

En av mange, mange skjebner: Returnert mor og tre barn under 17 til Kurdistan - ”Her kan ikke en jente på 17 gå ugift” – tvangsforlovet – voldtatt av den tilkommende – gravid – selvmordsforsøk.

Jeg har nettopp vært i Syria og Jordan. I Syria er det mellom 1 og 1,4 millioner flyktninger fra Irak. I Jordan minst 500.00. I Norge går noen av skaftet h vis vi kommer opp i et femsifret antall i året. Over 40 millioner mennesker er på flukt verden over, halvparten av dem er barn. Vi må kunne gi flere muligheten til et liv i trygghet, et liv med utviklingshåp.

Hva bør gjøres? En kampanje for å sette søkelyset på de om lag 18.000 papirløse flyktningene, har foreslått:
1) Barn som har levd i Norge i lang tid, for eksempel fire år, får oppholdstillatelse sammen med familien.
2) Det settes en grense for hvor mange år mennesker kan være i Norge ulovlig, uansett alder. For voksne eksempelvis fem år etter endelig avslag, adskillig lavere for barn.

Dette er egentlig et forslag som er i tråd med et UDI-forslag fra 2003,og det dreier seg om et lite antall mennesker. 1200 barn på mottak har fått avslag. Bare rundt 80 av dem har vært mer enn tre år, så konsekvensene skulle ikke bli så store.
Dette ville være et tiltak vi kunne være stolt av, samtidig som det egentlig bare skulle mangle.

Flere europeiske land har gjennomført store amnesti-ordninger. I Sverige ga man for eksempel amnesti til 17.000 asylsøkere som en engangssak. Erfaringene er at ordningen som lovliggjør papirløse, heller ikke bidrar til å tiltrekke seg flere asylsøkere” (Petter Eide i Norsk Folkehjelp).
Frankrike gir normalt utenlandske borgere som fyller 18 år statsbirgerskap hvis de har gått på skole i landet i minst tre år.

Et interessant forslag kommer fra Elisabeth Reehorst, som har arbeidet i mange år blant fremmedspråklige i Norge. Hennes hovedtese er at alle som klarer å komme seg hit til Norge og som i dag fremstår som asylsøkere, skal få sjansen til å få varig oppholdstillatelse gjennom egen innsats, samtidig som velferdsstaten opprettholdes.
Dette er human asylpolitikk, og høyst sannsynlig lønnsomt både for dem som kommer og for Norge.

”De som kommer uten lovlig visum kan få valget mellom å fremstå som asylsøkere eller arbeidsinnvandrere. Den siste gruppen – trolig den største – må få hjelp til innkvartering og raskt bli sendt på innføringskurs, mens andre instanser jobber med muligheter for ufaglærte jobber/korttidsjobber.”

Hennes konklusjon er at med en slik ordning kan de det gjelder - for eksempel etter tre år - få bosetting dersom de kan dokumentere at de kan forsørge seg legalt og snakker en del norsk, gjerne med en obligatorisk test.

For å bevare og utvikle vår egen menneskelighet trenger vi å viseomsorg gjennom handling for dem som faller utenfor i Norge (selv om fattigdommen aldri kan utryddes med pennestrøk). Og vi trenger omsorg for og vilje til å gi husrom og arbeidsmuligheter, hjelp til selvhjelp, for mennesker som har levd under forhold det for oss nordmenn er nesten umulig å forstå.

Rike europeiske land kappes om å stramme inn, om å stenge dører. Senest i dag leser jeg i danske aviser om FN-kritikk mot danskenes nye innvandrings- og flyktningepolitikk. Norge er blitt et kaldere land for asylsøkere og flyktninger. Peer Gynt må aldri få rett: "Troll, vær deg selv nok”.

Gå til innlegget

Åpen og tolerant folkekirke

Publisert over 8 år siden

Hva er en åpen kirke, hva er en folkekirke? Og - finnes det noe som heter en tolerant kirke?

Alle vil ha en åpen kirke, selvsagt vil vi det. Men hva betyr det egentlig? Slik jeg ser det: En åpen kirke forteller om Jesus på en slik måte at det gir hjelp til livstolkning og livsmestring. Den er hvor folk er. Forkynner evangeliet uten en lovisk klang i stemmen. Formidler kjærlighet, styrker livsmotet og bidrar til at kjærlighetens gjenskapermakt, selve nåden, får rense, fornye og gjenopprette menneskers liv og samliv.

Åpenhet handler også om høyde under taket, mulighet for å komme som du er uten å møte kravet om å bli som oss i alle ting. Åpenhet handler om nysgjerrighet og en vilje til en åpen dialog uten at fasiten foreligger før vi har brukt tid til å lytte til hverandre med et åpent sinn.

Noen tror at ”enhver er salig i sin tro” er hentet fra Bibelen. Det er ikke riktig. Kirkefaderen Augustin laget en god definisjon av det kristne livet: Vis fasthet i det sentrale, frihet i det perifere – og kjærlighet i alt.

Hva er så det sentrale i kristen tro? Det er evangeliet, forstått som Guds virksomme løfter gjennom Jesus om tilgivelse, fellesskap og nytt liv for menneskeheten.

Dessverre er det sentrale ofte tolket for bredt. Det er en alvorlig utfordring for kirken at så mange oppfatter den først og fremst som forvalter av bestemte normer. Det er alltid trist når noen opplever seg som tvunget til å distansere seg fra kirken fordi de får inntrykk av at den legger mer vekt på lovens krav enn på evangeliets løfte og fellesskapet som følger av det.

Kan kirken være åpen samtidig som den formulerer sine uoppgivelige prinsipper? Ser vi bakover i kirkehistorien, kan kritikken av kirken være en pekepinn på hvor man ikke har lykkes med dette.

Henrik Ibsen har udødeliggjort en angstbitersk og dobbeltmoralsk holdning i rollefiguren pastor Manders i ”Gengangere”. Han vil stenge de nye tankene ute både fra kirken og fra samfunnet, men han gir samtidig uttrykk for at man gjerne må lese tvilsomme ting, dersom man ikke lar det ligge fremme til allmenn beskuelse. Pastoren er prototypen på den trangsynte og dominerende kirkens mann, som vil stenge den annerledestenkende verden ute med forbud og borgerlig moral.

Litteraturen viser en sørgelig rekke av folk som stenger ute dem som gjerne vil inn, og ofte gjør de det på vegne av såkalt anstendighet og godtfolks motvilje mot tapere og mislykkede individer. Slik kommer de også i konflikt med Mesteren, som aldri tok hardere i enn når han fordømte selvgodhet og moralisme, fordi dette hindret de virkelig søkende og sårede i å finne Guds hjelp og frelse.

Men den samme Ibsen som skapte karikaturen Manders, skapte også Brand. Han som avviser den gud som er skapt i hverdagsmenneskets bilde, og som ikke på noe punkt er større enn hverdagsmennesket selv.

Ibsen angriper på den ene side dem gjør porten trang ved å gjøre tro til sneversyn, og på den andre side angriper han dem som fjerner idealene og snekrer seg en populistisk tro som aldri kan skape himmel over livet.

Men også Brands nesten overspente krav kan være verd å reflektere over. Han er inspirert av Søren Kierkegaard som var lite opptatt av å gjøre kirken åpen. Tvert imot kritiserte han den for å erklære hele folkeslag for kristne og kirkemedlemmer – uten så mye som å spørre dem. Han tvinger oss til å skille mellom åpenhet og populisme. Skal kirken være åpen, må den være sann, det vil si at den må ha en åndelig tyngde som gjør at folk trekkes mot den. Det som skaper tiltrekning til kirken, Kristi ord og eksempel, må stå i sentrum på en slik måte at mennesker blir dradd inn i det. Blir kirken usann, slår den av på det som er dens egentlige arv og innhold, og da kan den heller ikke åpne seg mot verden.

Det er fremdeles slik at mange kjenner seg utestengt og uverdige av et prektighetsideal som er alt annet enn evangelisk. Derfor trekker de seg tilbake fra kirke og kristendom med en følelse av å være uønsket og mislykket. Ikke minst har hardhendte krav til livsførsel, og tendensen til å sette likhetstegn mellom vellykkede samfunnslag og kirkelig engasjement, skapt slike følger. I forhold til dette må vi si med Olaf Hillestad (nr.24 i salmeboken): ”Lukk opp kirkens dører!”

Vi må skille mellom den sunne folkelighet og en tvetydig populisme som taler folkets sak, samtidig som den går maktens tjeneste. Kirkens forbilde, Mesteren selv; var ofte kritisk mot makten gjennom å holde fast på de høyeste idealer, og samtidig var han totalt imøtekommende overfor svake mennesker som ikke greide kravene.

Er kirken tolerant? Kan kirken i sitt vesen være tolerant?
En betydning av toleranse, som vi stadig møter, er denne: Det finnes tolerante synspunkter, og det finnes intolerante. Et slikt resonnement fører forbausende ofte til det man vil unngå: til ekskludering av det man ikke liker, altså til praktisk intoleranse.

Hvem bestemmer hva som er tolerante standpunkter? Både i kirken og i samfunnet generelt er det opinionen, og opinionen er flertallet. Dermed skjer det merkelige, at toleransen, som oppstod som et forsvar for mindretallets rett til å formulere og forsvare sitt syn, blir forvandlet til en hardhendt praktisering av flertallets mening.

Vi møter oppfatninger om at kirken om den vil være folkekirke, i enkelte vanskelige spørsmål må følge tidsånden og forholde seg til folkeflertallet.
Den populære oppfatningen av toleranse – at ingen bør holde seg med ”intolerante standpunkter”, altså standpunkter som flertallet kan ha noe imot – vil i virkeligheten føre til at alle må beklippe sine syn, slik at de ikke støter noen. Alle pålegger seg selv, og dermed andre, en flertalls-sensur.

Kirkens budskap, kan ikke underkastes noe flertallsvotum. Det er ikke garantert mot å vekke anstøt, og skal det lyde i sin bredde, må det også være med krav på universell gyldighet, for det ligger i sakens karakter:
Det er et budskap fra Skaper til skapning, derfor må det gjelde alle. At ikke alle opplever det slik, det er den smertelige situasjon vi lever i, i splittelsens og fallets verden.

Toleranse vil i den sammenheng si at budskapet får lyde, men at det aldri må settes makt bak det. Men beklipper man budskapet, svikter man både toleransen og budskapet. Det er jo nettopp derfor vi trenger toleransen: for at alle skal få ytre seg i full bredde, med hele sin oppfatning.

Toleransen må tåle at budskap som gjør krav på universell sannhet, forkynnes. Bare da kan toleransen bli satt på prøve. Og bare da kan budskapet utfoldes i sin bredde. Men til gjengjeld må det ikke stilles en makt bak budskapet som forhindrer motsigelse, debatt og helt andre oppfatninger.

Lager man et kompromiss – litt mindre ambisjoner med budskapet, og litt mindre enn total toleranse – så blir resultatet ingen av delene: Ingen klare posisjoner, men heller ingen reell toleranse. Da får vi lett et flertallsdiktatur, der innholdet blir en slags trendenes stadig skiftende ti på topp.

Det er Symfonien Gud ønsker skal lyde fra hans representanter, ikke Monotonien og Ensrettingen. Jesus valgte ikke disipler for å kunne være trygg på samstemt budskap. Han valgte 12 forskjellige mennesker som trodde og tvilte, som seiret og tapte, som var våkne og sovnet, ja som til og med sviktet sin Mester. Og Jesus understreket sin forkjærlighet for forskjellighet ved å la Marta og Maria stå frem i sin kompletterende ulikhet.

Vi må tolke forskjellighet som uttrykk for gudskapt, kompletterende mangfold. Vi følger etter en som var Veien uten å være i veien. Vi følger etter en som elsket unge og gamle, kvinner og menn, hissigpropper og fredsæle. Og nettopp fordi kirkens målgruppe oser av forskjellighet, mer enn noen gang, er kirkens redning at dens medarbeidere har den samme forskjelligheten i seg og mellom seg. Med fasthet i det sentrale (som altså ikke må gjøres for bredt med bud nr.11,12,13 osv), frihet i det perifere og ikke minst kjærlighet i alt


Gå til innlegget

Selvskudd

Publisert over 8 år siden

Ville anklage, ga totalt feilaktig beskrivelse av det som hadde funnet sted, gjorde seg selv til offer, fikk ikke støtte fra sine egne - de visste hva som hadde skjedd

Han var journalist. Elsket av noen, andre var mer avmålt. Lite aktiv i pressens organisasjoner og diskusjoner om fremtiden, desto mer synlig i det offentlige rom. Den populære redaktøren gjorde det klart at han av hensyn til avisens profil burde dempe selveksponeringen. Enkelte episoder, førte til at redaktøren tok en alvorlig samtale om hans fremtid i avisen.

Redaktøren gikk av for aldersgrensen, og en ny kom, Han var ikke like populær i offentligheten, ”han er for tradisjonell, vi liker ikke de holdningene som kommer frem i lederartiklene”.

Den populære – fremdeles i noen kretser – journalisten fikk ikke et bedre forhold til den nye redaktøren. Han ble innkalt flere ganger fordi han brøt pressens selvjustisplakat, Vær Varsom-plakaten.

Brudd på kildebeskyttelse, oppførsel i arbeidet som ikke stemte overens med avisens husregler. Hadde vakt men nektet å rykke ut i et alvorlig tilfelle da hans tilstedeværelse var viktig, ”ring når 2.omgang er ferdig”. Flere episoder ble påtalt. En dag fikk redaktøren nok: ”Du bryter ytre og indre regler, du er illojal, denne avisen er ikke stedet for deg, jeg vil anbefale ansettelsesrådet å reise en avskjedssak ”.

Journalisten sa opp stillingen og gikk ut i media med dirrende stemme og patos: ”Jeg er redd for at de konservative kreftene i media befester sine posisjoner. Det er de som sitter i styrende posisjoner i dag, det er de som bestemmer mye av hva som skjer i mediene. Det kan ikke folk der ute finne seg i”.

Noen av dem som støttet ham varmest hadde aldri abonnert på avisen.

En av de liberale kollegaene hans sa at journalisten hadde gjort seg selv til ”den siste liberale stemme i den norske folkekirken. Det er han ikke. Jeg har utfordret etablerte holdninger ved flere anledninger en kronikk, og opplevde ingen kritikk. Ingen meningssensur. Ikke overhodet”.

Kollegaen konkluderte: ”Ved å gjøre sin egen sak til det han selv mener er et symbol på de konservative krefters fremmarsj og trussel mot folkets medier, håner han i samme slengen sine egne journalistkolleger”.

***

Han var lege. Svært godt likt, blant noen av pasientene. Var lite synlig i faglige møter og diskusjoner, desto mer selveksponerende i det offentlige rom. Den populære overlegen irettesatte ham og sa at han av hensyn til sykehusets omdømme måtte dempe sine opptredener.

Overlegen gikk av for aldersgrensen, og en ny kom, Han var ikke like populær i deler av offentligheten. ”Han er for konservativ, han liker ikke alle nye medisinske behandlingsforslag og pasienttilnærminger”.

Den populære – fremdeles i noen kretser, men særlig hos dem som bare hadde lest eller hørt om ham – legen fikk ikke et bedre forhold til den nye overlegen. Han ble innkalt flere ganger fordi han brøt retningslinjene for legenes selvjustis.

Brudd på taushetsplikten, uaurtoriserte behansdlingsmåter, ordrenekt. Flere episoder ble påtalt, som da han behandlet pasienter utenfor de rom sykehuset hadde godkjent. En dag fikk overlegen nok: ”Tilliten til helsestellet i Norge bygger på at leger har en levende profesjonsetikk og vilje til selvjustis. Du er illojal, dette sykehuset er ikke stedet for deg, jeg vil anbefale ansettelsesrådet å reise en avskjedssak ”.

Legen valgte å si opp, og gikk ut i media med dirrende stemme og patos: ”Jeg er redd for at de konservative kreftene i helsevesenet befester sine posisjoner. Det er de som sitter i styrende posisjoner i dag, det er de som bestemmer mye av hva som skjer i blant leger, på sykehus, de er imot all nytenkning. Det kan ikke folk der ute finne seg i”.

En av hans kollegaer, som selv stundom var i opposisjon til det gamle og vedtatte, fortalte at han aldri hadde blir kritisert av ledelsen fordi han offentlig hadde kritisert enkelte behandlingerformer og utdatert operasjonsprosedyre.

”Min kollega som nå slutter gjør i dag også seg selv til eneste representant for en profesjon som ønsker å reise mennesker opp, gi mot og håp. Det er han ikke. Hans fremstilling av saken er et hån mot andre leger. Helsepersonell kan bli raskere på banen i forhold til media, og tydeligere. Samtidig er det ikke lett å få plass i media når man ikke er så konfliktsøkende og klovneaktig som min kollega"               

***

Journalisten og legen brakte seg selv i umulige posisjoner. Dessverre. For begge hadde enkelte egenskaper som brukt på en positiv, kreativ måte, kunne inspirert det videre arbeidet innen profesjonene.

De prøvde å gjøre redaktør og overlege til skurker i det som ikke var et oppgjør om meninger, åpenhet og toleranse, men spørsmål om lojalitet og profesjonsfaglig oppførsel.

De ville anklage, men gjorde seg selv til ofre. De fikk ingen støtte fra sine egne, fra de som visste hva det dreide seg om.




Gå til innlegget

Gelius valgte å gå

Publisert over 8 år siden

Einar Gelius valgte å si opp, det tjener ham til ære. Biskop og bispdømme og vi alle kan være glad for løsningen, den sparer mye støy.(en oppdatering av en tidligere artikkel)

Fakta: Einar Gelius har sagt opp som prest.

Teori hos mange: Kirken likte ikke at Einar Gelius skriver om sex.

Min teori: Media er mer opptatt av sex enn kirken er.

Min vurdering: Dette er en sak om oppfølging av arbeidstakers plikter

Mange - kanskje særlig utenfor statskirken”:Kirken er dømmesyk. Kirkens terskel er altfor høy.

Mange forutinntattes problem: Også Gunnar Stålsett reagerte

Min mening: Kirken skal ha en åpen dør og det skal være høyt under taket. Men en ordinært prest må følge det rammeverk som er lagt for hans/hennes virksomhet. Det skal alltid være tilgivelse fore enkelte brudd, men når man etter mange advarsler over tid ikke synes å ha evne eller vilje til å innordne seg dette, må man ikke blir forundret over at det kan reises avskjedssak. I et hvilket som helst annet ansettelsesforhold ville en medarbeider fått sparken i en tilsvarende situasjon.

Påstand: Sex-boken er årsaken til kirkens reaksjon.

Utgivelsen av boken «Sex i Bibelen»: Som forfatter står sogneprest Einar Gelius. Biskopen reagerer på hvordan boken fremstiller Bibelens syn på seksualitet og samlivsform, men også at den inneholder fremstillinger fra Gelius' personlige liv som «ikke er i samsvar med den livsførsel en må forvente av en prest i Den norske kirke».
Jeg mener at Gelius inviterer til at det sjelesørgeriske rom blir erotisert, og det er svært uheldig i en kirke med de utfordringer den har hatt på dette området.

Faktum: Både nåværende og tidligere biskop har i samtaler gjennom årene påtalt hvordan Gelius utøver prestetjenesten og hvordan han opptrer i media.

Begrunnelse for kirkens reaksjon: Biskopen mener at Gelius ”ikke har evne og/eller vilje til å innrette seg etter biskopens instrukser og veiledning. Han har brutt med ordninger som er fastsatt for utøvelsen av prestetjenesten i Den norske kirke og opptrådt på en måte som er uverdig og/eller bryter med den aktelse og tillit som er nødvendig for en prest i Den norske kirke"

Klage fra politiet: Kontaktet ham ved «et dødsfall med spesielle omstendigheter». Gelius ba dem i stedet ringe den lokale presten, til tross for at det var han som hadde beredskapsvakt. Da politiet ikke fikk tak i den lokale presten og derfor ringte Gelius igjen, var han fortsatt på fotballkamp og ga beskjed om at han måtte ringe politiet tilbake om 45 minutter.

Handlet i strid med pårørendes ønsker: Da kronprinsesse Mette-Marits far Sven O. Høiby ble, var Einar Gelius i begravelsen. De pårørende hadde i forkant sagt at de ikke ønsket at noen skulle kommentere begravelsen offentlig. Han uttalte seg likevel til flere medier rett etter bisettelsen. Dette bidro til en ytterligere belastning for de pårørende. Gelius’uttalelser røpet også innholdet i relasjonen mellom ham som prest og en konfident.

Krenkende begravelse: I en reklame før et byderby mellom Vålerenga og Lyn, «begravet» Vålerenga-tilhenger erkerivalen Lyn. Lyn-direktør Erik Langerud: Innslaget var «usmakelig».

Begravelse: Arne Næss' begravelse i Ris kirke var fri for salmer og kirkelig liturgi. Gelius fikk korreks for form og innhold.

Brudd på bestemmelser: Gjennomførte «kirkelige handlinger» og fullførte vielser på henholdsvis en restaurant, på Sjømannsskolen i Arendal, på en virksomhet som heter Englagård, i en telefonkiosk, og på Bislett stadion.Slike kirkelige handlinger skal skje i kirkerommet eller på et sted biskopen har godkjent.
Pinlig publikumsfrieri (1): Stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande fyller munnen med store bokstaver og bruker begrepet Mullah Kvarme. ”Det må stå en representant fritt til å gi uttrykk for den forvirring som råder i hans indre” (stortingspresident C. J. Hambro)

Prinsipiell innertier (1): "En stortingsrepresentant, fra et regjeringsparti, legger seg opp i interne ansettelsesforhold i et trossamfunn... Nå, det er en trussel mot religionsfriheten. Greit å få det demonstrert» (Arnfinn Pettersen, redaktør i Humanist, Human-Etisk forbund)

Pinlig publikumsfrieri (2): Kvarmes reaksjon mot må bety at vi ikke lenger har religionsfrihet i Norge».(Gelius’ forlagssjef Arve Juritzen)

Prinsipiell innertier (2): "Den norske kirke er fullt ut berettiget til å frata ham kappe og krave. Dette har ingenting med religionsfrihet å gjøre. Absolutt, overhodet ikke. Gelius er i sin fulle rett til å skrive bøker, han er i sin fulle rett til å tolke Bibelen og han er i sin fulle rett til å informere oss om sine erotiske tilbøyeligheter. Men i den grad Gelius' bibeltolkninger avviker tilstrekkelig fra kirkens offisielle, er de i sin fulle rett til å sparke ham. Gelius er som prest i Den norske kirke er forpliktet på kirkens teologiske grunnlag. Han fremstår som han danser på kanten av stupet med vilje" (Arnfinn Pettersen).

Min konklusjon: Uenighet om Kirkens reaksjon på Gelius’ måte å utøve sin prestegjerning på, er uproblematisk. Det problematiske er hvis man uttaler seg bastant uten å kjenne sakens bakgrunn.

Er Gelius håpløs som prest?

Min vurdering: Gelius har kvaliteter som Den norske kirke trenger. Han når ut til og skaper tillit hos mange som ikke tråkker ned kirkens dører, men likevel vil tilhøre den. Han er kommunikativ. Problemet er at det kreative går over alle grenser og fremstår som altfor selvopptatt. For å si det med Ole Brumm: Ja takk til hans beste sider, men ikke for meget av noe.

Naturlig spørsmål: Hva nå?

Håp (1): Erkjennelse, beklagelse - og en ny start.

Håp (2): At de mange som i instinktivt reagerer mot biskop Kvarme, nesten uansett hva han gjør og sier, spør seg selv om de kanskje faller i samme felle som journalister stundom gjør: Man starter med fasit og prøver utelukkende å funne belegg for den.


Gå til innlegget

Kompromiss ikke det verste man har

Publisert nesten 9 år siden

Kirkemøte-delegatene holder ut, og de holder gode innlegg, skaper slitesterke liturgier og høymesseordning. Alvor og smil - harde dager går mot slutten

Øyelokkene var tyngre, gjespene mer åpenbare – men det ble en morgen også den femte dag i kirkemøtet. Innstillinger fra de syv komitéene kom og ble diskutert.

Det ble lunsj, og innstillinger kom tilbake. Nye innstillinger kom, nye kommentarer kom. Orienteringssaker ble applaudert. Innstillinger kom tilbake, revidert. Spørsmål og kommentarer. Raske komitémøter avklarte, noen ble hørt, andre ikke – noen av dem trakk seg (”jeg kan trekke forslaget om døden og sånn”), andre sto på og ville ha bemerkningene med i den videre saksbehandling i Kirkeråd og til teologisk kvalitetskontroll i bispekollegiet.

Og det ble middag (kl.21.00) og kveld en eller annen gang,

Dagens spørsmål: Har noe kirkemøte noen gang bestått av noe annet enn kompromisser og vage formuleringer? (Jens Bjelland). Trolig er svaret nei. Men Thorvald Stoltenberg, mannen med frokoster og godisglass, har sagt at kompromisset har for lav status. ”Det å ikke ville fire en tomme vil alltid skape konflikter”. Men så har han da også vært fredsmegler på Balkan. Fullt så urolig er det ikke i Tønsberg. Og kaffen er stadig klar (det er litt verre for oss tedrikkere).'

Spørsmålet om å innføre svart som liturgisk farge Langfredag, skapte debatt, men fikk ikke stor nok oppslutning.

Dåpsliturgien ble krevende. Skal det stå at ”de er født med menneskehetens synd og skyld” som i dag? Eller ”synd og død”, eventuelt ”synd og evig død”? Frem og tilbake, og flere avstemninger. Det ble ”synd og død”.

Biskop Halvor Nordhaug prøvde seg med en vri på komitéens innstillinmg. Bispekollega Laila Riksaasen Dahl likeså. Heller ikke Anne-Lise B. Ording fikk medhold. Ording er et kjent navn i kirkehistorien. Johannes Ording var en omstridt liberal teolog og da han ble ansatt som professor i 1906 gikk kirkeministeren og den konservative professor Sigurd Odland sa fra seg sin stilling i protest. Opprettelsn av Menighetsfakultet ble en direkte følge av dette.

Det er mange kjente kirkenavn i forsamlingen. Halvor Nordhaug er sønn av biskop Ole Nordhaug, Andreas Henriksen Aarflot er sønnesønn av biskop Andreas og sønn av teologiprofessor Jan Olav. Tidligere nobelkomitéleder Ole Danbolt Mjøs bærer sitt mellomnavn med stolthet, det vrimler av Danbolt’er i wikipedia. Hans fetter, biskop Ole Danbolt Hagesæther (sønn av biskop Olav Hagesæther), gikk nylig av i Bjørgvin. Han har ikke noe teologbarn, men datter Ingvild Hagesæther Foss i Stavanger kom inn i Mellomkirkelig Råd.

Gabriel Eikli (fra Nidaros) er et navn mange i Misjonssambandet vil nikke gjenkjennende til. Derimot finnes det ingen Wisløffer. Mellomkirkelig leder Kjetil Aano har en far med fortid på Stortinget (KrF) og en svoger som nå går av som gruppeleder for Stavanger Ap på et passende tidspunkt i forhold til ny domprost i byen. Og endelig – lederen i Bjørgvin bispedømmeråd, Magne Skjeldal, er bror til langrenns-Kristen.

Fra debatten har jeg notert at ”kjølerom er en het sak”,"innlemme"" er bedre enn "ta inn i", vi skal fremdeles be for Jerusalem, men uten stammer. Miskunne er bedre enn forbarme, en minikanon handler ikke om kystartilleri men er en samling sentrale bibelske tekster. I debatten om askespredning ble Harald Askeland tilbudt talerstolen.

Fristen for begravelse etter dødsfall ble utvidet fra 8 til 10 dager, med muligheter for forlengelse dersom f.eks. en bror trenger noen dager ekstra for å komme seg hjem fra Australia. Men som en kirkeverge sa: "Når familien ber om utsettelse fordi man dager etter dødsfallet har planlagt en tur til Syden som man gjerne vil gjennomføre,regner vi ikke det som tungsveiende grunn".

Bots og bededag vil trolig fremdeles hete så, bots og bønnedag ble nedstemt. Ingen trodde at betegnelsen bedehus vil forsvinne. Et forslag om at presten kan si "noe kortfattet om den aktuelle dåpshandling" ble nedstemt, kan det skyldes tvil om prester kan fatte seg i korthet? Etter flere ganger å ha henvist til punkt b), mente Henny Koppen fra BBjørgvin at også på kirkemøtet trenger man å be ofte.

Det ble langt, komplisert og etter min mening ikke alltid like viktig. For å si det som det er: Jeg la mitt liturgiske liv i hendene til preses Helga på Borg-benken og fulgte henne der jeg ikke hadde sterke synspounkter. Men i St.Petri i Stavanger kommer vi nok fremdeles til å håndtere dåpslysene slik vi har pleid å gjøre, selv om Kirkemøtet antyder at det burde gjøres litt annerledes.

Kirkemøtet er en kondisjonsprøve. "Støttestrømper anbefales sterkt til neste års KM!" (Anne Bergsrønning Eid).

Ungdommen har nå lært seg valgtaktikk. Da de to siste medlemmene i Kirkerådet skulle på plass, var det flere unge kandidater Men de trakk seg i tur og orden og ba oss stemme på Helene Bjerkestrand fra Tunsberg¨- som ble valgt med strøst stemmetall. Kristin Gunleiksrud fra Oslo som tapte lederkampoen med én stemme, ble den andre. Klarft kvinneflertall både i Kirkerådet og Mellomkirkelig Råd,med begge lederne er menn. Det hjelper at preses er kvinne, men jeg holder det ikke for usannsynlig at kirken i en ikke fjern fremtid må ha kvotering for å få inn menn.

Alvorlig konklusjon så langt:Det er utrolig mye flotte folk på Kirkemøtet, de tar sakene alvorlig, gjør en glimrende jobb i komitéene, argumenterer godt, mange har et glimt i øyet og snert i replikken - som f.eks. dirigenten Dag Landmark fra Gjøvik, strålende! Lekfolket markerer seg, biskoper kan bli nedstemt og er dessuten langt fra enige i mange saker. De synger med andre ord ikke gregoriansk, som er enstemmig liturgisk sang uten harmonier.

Og vel kan en tenke at det blir mye diskusjon om enkeltord og setninger før eller etter eller slett ikke. Men liturgier skal være slitesterke, ikke noe man forandrer tredjehvert år. Derfor må de jobbes med, kvalitetssikres - det er dette som skjer her i Tønsberg. Jeg er imponert-

Vedtak og endelige komitéuttalelser vil nok bli å finne på kirken.no. Jeg lukker pc'en fra Tønsberg, etter lunsj i morgen bærer det hjem til Stavanger. Nu hvil deg, kirkemøtedelegat, det er fortjent.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere