Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Hva skal skje med Ronjin?

Publisert over 8 år siden

Hvor sterk vekt skal barns situasjon veie i asylsaker? Politikerne har fraskrevet seg ansvaret – bør sørge for å få tilbake ordninger som tillater engasjement i enkeltsaker?

Regelverket. Norsk lov. Høyesterett. Utlendingsnemnda (UNE). Hva eller hvem – stikkordet i denne saken er Hjerteløshet.

Det er lett på snakke om prinsipper og konsekvens. Like enkelt blir det ikke når vi møter menneskene bak tallene, bak dommene, bak UNE-papirene. De dukker stadig opp, sakene som appellerer til vår medmenneskelighet – sakene der jussen ikke alltid entydig gir noe svar, der det finnes tolkninger. Det kommer an på hva de ulike instanser legger mest vekt på.

Saken dreier seg om fem år gamle, sterkt funksjonshemmede Ronjin. Far er hennes viktigste omsorgsperson. Han, kurderen og aktivisten Kamuran Kaplan, flyktet til Norge i 1998 i redsel for Tyrkias hemmelige politi. I 2003 kom hustru og tre barn etter – de fikk endelig oppholdstillatelse i 2008 med begrunnelse i bestemmelsen om at barn med sterk til knytning til Norge skal innvilges opphold på humanitært grunnlag.

Men Kamuran skal utvises og kan ikke søke familiegjenforening før om fem år, mente – og mener – UNE. Han reiste ikke fra Norge på eget initiativ etter avslag på asylsøknad. Men politiet varslet aldri om uttransportering. Siden 2000 har han hvert år mottatt skattekort, hvert år har han betalt skatt på linje med andre. ”En nøkkelmedarbeider” sier firmaeieren. De har begge vært i god tro. Hver eneste måned har Utlendingsdirektoratet tatt imot husleie for bolig.

Borgarting lagmannsrett ser saken annerledes enn UNE. ”Ronjins meget alvorlige barneautisme og oppfølgingsbehovet vil påføre familiemedlemmene en belastning langt utover det normale….mor fungerer marginalt…..far har aktivisert Ronjin i det daglige og utgjør en grunnleggende støtte… må han reise ut kan utviklingsforstyrrelsen forverres….. familien blir neppe i stand til å forsørge seg selv”. Borgarting sier at Kaplan må få bli, ”Ronjins krever kontinuerlig oppfølging, hennes særlige behov overskygger alle andre forhold”.

UNE anker til Høyesterett. Og dommerne Karl Arne Utgård, Bård Tønder, Kristin Normann, Aage Thor Falkanger og Liv Gjølstad gir UNE medhold i lovforståelsen. Kaplan må ut.

Høyesterett er uenig med lagmannsretten. Slik er systemet, det må vi akseptere. Men er lagmannsrettenhelt på jordet, kan dens avgjørelse overhode ikke aksepteres, er den helt i strid med loven? Ville det være brudd med lovens bestemmelser om lagmannnsrettens avgjørelse fikk stå selv om Høyesterett finner en annen tolkning mer korrekt? Skal ikke barna skjebne, deres sterke tilknytning til Norge, telle svært tungt?

Kaplan fikk opprinnelig avslag på asylsøknad. Nå er situasjonen annerledes. Kone og tre barn utsettes for et umenneskelig press. Ronjins skjebne blir særdeles usikker, familien må ha sosialstønad, mens Kaplan i dag har en god jobb og kan forsørge dem. ”Det ser ut til at Kaplan er en slik innvandrer vi ønsker oss. Han har lært seg norsk og han har forsørget familien i mange år” (Solveig Horne, stortingsrepr. Frp).

Det er politikere som gir lover. Jo mindre presise de er og jo mindre de klarer å ta opp i seg ulike situasjoner, dess større spillerom har jussen.
Det regelverket politikerne har satt opp kan altså tolkes slik at hensynet til barns skjebne ikke veier tungt nok i saker der alminnelig fornuft og medmenneskelighet tilsier at et hovedprinsipp må avvikes. Når norske par skilles, skal ikke en av foreldrene flytte langt av gårde med felles barn. Her gjelder det mor og tre barn som har oppholdstillatelse på humanitært grunnlag – men vil mister far i alle fall i fem år. Humanitært?

Lokale politikere som kjenner denne saken, engasjerer seg til familiens fordel. Det er bra, men norsk asylpolitikk kan ikke styres gjennom reaksjoner på konkrete saker. Det er lover og retningslinjer som må bli klarere eller endres. Byråkratiet har fått for stor makt, og det bør alvorlig vurderes om UNE skal avvikles.

Nå har politikere også fra regjeringspartiene signalisert at de kan tenke seg forskrifter der hensynet til barnas situasjon er klarere definert. Generelt bør man se på UNEs funksjon, kanskje må politikerne - som har fraskrevet seg ansvaret – ”sørge for å få tilbake ordninger som tillater engasjement i enkeltsaker” (Høyres nestleder Bent Høie).

En annen nestleder, Venstres Helge Solum Larsen har bedt justisministeren stille utreisevedtaket i bero i påvente av nye retningslinjer. Det er en henstilling Knut Storberget bør følge.


Gå til innlegget

Storebror og Storberget smiler i dag

Publisert over 8 år siden

Hvordan skal samfunnet best balansere makt mellom stat og individ? Når viktige verdier og garantier som personvern, integritetsvern og kriminalitetsbekjempelse står mot hverandre, hvordan finner vi da et fornuftig balansepunkt?

Arbeiderpartiet har ikke funnet det. Justisdepartementet legger i dag frem et forslag om å implementere datalagringsdirektivet i norsk lov. Sp og SV anmelder dissens.  Men Ap har nok funnet en glinsende svart ridder i Høyre-rustning. Noen har snakket sammen, eller skjønt signalene. Ingen løfter, naturligvis. Men underhåndsforståelse. Høyre kommer til å stille med det antall stemmer som trengs for å gå seirende ut av dette angrepet på enkeltindividenes integritet.

Naturligvis har Ap-forslaget lagt inn elementer som Høyre kan skjerpe og dermed prøve å fremstå som om man har vunnet en seier. 12 måneders lagring kan bli 6 måneders osv. Men strenge regler for bruken av dataene i etterkant hjelper lite. Krenkelsen av personvernet inntrer i det man begynner lagringen.

Hvis Ap og Høyre vinner frem, er det tatt et nytt og alvorlig skritt mot samfunnet der Storebror stadig ser oss mer i kortene. NAV hevdet rett til å få ut mer sensitive opplysninger enn politiet har fullmakt til. Vi ser stadig ønsker om samkjøring av ulike registre, i effektivitetens og kontrollens navn. Skatteetaten, NAV, forsikringsselskaper, rettighetshavere innen film og musikk vil ha stor interesse av den foreslåtte datalagring. Hva gjør en stadig økende mistro mot og kontroll av enkeltindividet med samfunnet?

Vil vi at Storebror skal lagre hvem den enkelte av oss snakker med i telefonen eller sender sms til? Vil vi at innholdet i våre e-poster kan bli kjent? Vil vi at Storebror skal kunne lagre hvor vi til enhver tid har befunnet oss?

Mitt utgangspunkt i debatten om Datalagringsdirektivet (DLD) er dette:
• Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati.
• Kriminalitetsbekjempelse og personvern er ikke motsetninger.
• Langt friere flyt av personopplysninger er en ”frihet” som gjennom mange små og kanskje i hverdagen umerkelige skritt leder oss inn i en falsk trygghetssfære, men der privatlivet etter hvert kan forvitre.
• Krigen mot terror har bare skapt mer krig og mer terror
• Vi løper en risiko for å havne i en samfunnsform mange ikke ønsker dersom vi er altfor villige til å senke garantier som personvern
• Strenge regler for bruken av dataene i etterkant hjelper lite. Krenkelsen av personvernet inntrer i det man begynner lagringen

Hvor og når du ringer, sender e-post eller kobler deg på internett – dette vil lagres bli lagret. I tillegg vil det også bli lagret hvem du tar kontakt med, og hvem som tar kontakt med deg på telefon og epost.

DDLs ja til innsamling og oppbevaring av trafikkdata, også fra e-poster og annen kommunikasjon som i dag ikke registreres, vil ytterligere true kildevernet og påvirke pressens mulighet til å drive kritisk og undersøkende journalistikk.

Kildevernet er ikke ”pressens kildevern”, det er publikums. Pressens organisasjoner er alle opptatt av at kildevernet skal sikre den enkeltes anonymitetsrett, og bidra til at kritikkverdige forhold kommer for dagen uten at kilden skal risikere forfølgelse og straff. Uten et effektivt kildevern vil kilder tørke ut.

Med DLD kan viktig samfunnsinformasjon aldri se dagens lys, men forbli skjult for offentligheten. Derfor beskytter pressefolk sine kilder. Derfor må kildevernet være absolutt. Høyesterett sier at ”et omfattende kildevern medfører at flere kritikkverdige forhold blir avdekket enn om kildevernet hadde hatt et mer begrenset omfang”

Begrensning av kriminalitet. Kamp mot terrorisme. Forskningsdata. Begrunnelsene for DLD er der. Men belegget for at det vil kunne begrense slike forhold i noen særlig grad, er dårlig. Terrorister ønsker å spre frykt og å undergrave vårt åpne og liberale samfunn. Hvis vi stadig innskrenker personvernet i terrorbekjempelsens navn lar vi dessverre terroristene vinne kampen. Den som er villig til å bytte noe av sin frihet mot økt sikkerhet fortjener ingen av delene!

Veien lenger inn i overvåkingssamfunnet er brolagt med gode forsetter. Arbeiderpartiet er en ivrig veiviser – dette gir nye stjerner i EUs direktivoppfølgingskort.

Og i kulissene venter Høyre.
Storebror og Storberget smiler i dag.


Gå til innlegget

Pisa - langt og dypt nok?

Publisert over 8 år siden

Pisa-testen friskmelder ikke norsk skole, men tilstanden er kommet tilbake til det som den var i år 2000. Gledelig – så langt det rekker. Gratulerer til alle som har hatt en reell medvirkning til resultatet

Som et tillegg lanserer jeg HEDEFINS-testen (Hvordan Er Det Egentlig Fatt I Norsk Skole). Den har ingen fasit (heldigvis), den er høyst frivillig og kommer ikke som tillegg til de omseggripende (skole)politiske ønsker og pålegg om planer herfra og et stykke mot månen, om nye prøver og evalueringer, med økende antall møter som resultat.

4700 norske elever fra 200 skoler deltok – gjelder det utvalgte elever (fra nasjonale prøver vet vi at enkelte slipper å ta dem) eller hele klasser?
Er utvalget fra de samme skolene som i 2000?
Er det blitt mer eller mindre fokus på å gjøre det godt på prøver?

Er skolens hverdag for kompleks til at kunnskap og læring kan reduseres til tall?
Finnes det viktig kunnskap som kan ikke måles?
Tar Pisa-testene hensyn til hva som står på den norske læreplanen og målene norske lærere jobber mot?
Måler Pisa alt som skjer i norsk skole?
Snevrer den inn forståelsen av hva en god skole skal være?
Kartlegges elevenes trivsel, evne til samarbeid og til å ta ordet i en forsamling?

Det er blitt langt færre veldig flinke elever – er det skapt en holdning av at det er greit å ikke strekke seg etter å bli bedre?
De flinke sakker akterut i forhold til jevnaldrende i Sørøst-Asia, er det positivt? Er det ingen problemer med at de ekstra flinke utfordres altfor lite?
Er vi gode nok i realfagene til å ha grunnlag nok for å møte fremtidens teknologiske utfordringer?
Vil norske elever om noen år kunne si med skipper Worse: ”Vi kommer sent, men godt”? Eller - vil vi bli relativt svakere i det internasjonale kappløpet om den beste hjernekraften? Er det blitt vanskeligere eller lettere for norske studenter å få plass ved de beste lærestedene i utlandet?

Er det klokt eller dumt å hevde at vi vil få en (enda) bedre skole med mer hardt arbeid, repetisjon og øving?

Finland er klart Pisa-best i Norden – er det på tross av eller på grunn av at der er lærerutdanningen fem år?

Hva kan det komme av at prosentandelen som svarer ”hører ikke etter hva læreren sier” er økt fra 27 til 33 pst 10 år?
Kan det ha noe for seg å styrke veggene i klasserommet?
Vil det styrke elevenes evne til ro og konsentrasjon?
Vil tradisjonell klasseromsundervisning med fastere rammer og bedre oppfølging av hver elev gi bedre leseferdigheter?

Er norske skoler er bygget etter Rema 1000-prinsippet: økonomi er viktigere enn kvalitet? Ville vi fått en bedre eller dårligere skole med lavere maksimums elevtall i klassen?

Bør alle bunnlinjer bestå av tall?

Gå til innlegget

Kan kirken være tolerant?

Publisert over 8 år siden

Jeg tar sjansen på å legge ut en kommentar jeg hadde i Klassekampen 04.121.2010(skriver der hver 5,lørdag)

Er kirken tolerant? Kan kirken i sitt vesen være tolerant?
En betydning av toleranse, som vi stadig møter, er denne: Det finnes tolerante synspunkter, og det finnes intolerante. Et slikt resonnement fører forbausende ofte til det man vil unngå: til ekskludering av det man ikke liker, altså til praktisk intoleranse.

Hvem bestemmer hva som er tolerante standpunkter? Både i kirken og i samfunnet generelt er det opinionen, og opinionen er flertallet. Dermed skjer det merkelige, at toleransen, som oppstod som et forsvar for mindretallets rett til å formulere og forsvare sitt syn, blir forvandlet til en hardhendt praktisering av flertallets mening.

Vi møter oppfatninger om at kirken om den vil være folkekirke, i enkelte vanskelige spørsmål må følge tidsånden og forholde seg til folkeflertallet.
Den populære oppfatningen av toleranse – at ingen bør holde seg med ”intolerante standpunkter”, altså standpunkter som flertallet kan ha noe imot – vil i virkeligheten føre til at alle må beklippe sine syn, slik at de ikke støter noen. Alle pålegger seg selv, og dermed andre, en flertalls-sensur.

Kirkens budskap, kan ikke underkastes noe flertallsvotum. Det er ikke garantert mot å vekke anstøt, og skal det lyde i sin bredde, må det også være med krav på universell gyldighet, for det ligger i sakens karakter.

Lager man et kompromiss – litt mindre ambisjoner med budskapet, og litt mindre enn total toleranse – så blir resultatet ingen av delene: Ingen klare posisjoner, men heller ingen reell toleranse. Da får vi lett et flertallsdiktatur, der innholdet blir en slags trendenes stadig skiftende ti på topp..

Hos dem som vil ha en kirke er det, og vil det alltid være, uenighet om åpenhetens størrelse. Ønsket for min åpne kirke er at den forteller om Jesus på en slik måte at det gir hjelp til livstolkning og livsmestring. At den gir alle mulighet for å komme som du er uten å møte kravet om å bli som oss i alle ting. Åpenhet handler om nysgjerrighet og en vilje til en åpen dialog uten at fasiten særlig i etiske spørsmål foreligger før vi har brukt tid til å lytte til hverandre med et åpent sinn.

Kirke må være der hvor folk er, uten å måtte mene hva folkeflertallet ønsker. Kirken må forkynne evangeliet uten en lovisk klang i stemmen. Formidle kjærlighet, styrke livsmotet og bidra til at kjærlighetens gjenskapermakt, selve nåden, får rense, fornye og gjenopprette menneskers liv og samliv.

Vi må skille mellom åpenhet og populisme. Kirken må ha en åndelig tyngde som gjør at folk trekkes mot den.

Gå til innlegget

Hvorfor være på verdidebatt.no?

Publisert over 8 år siden

Arena for debattanter - eller også helt legitimt først og fremst å henvende seg til alle lesere?

Noen foretrekker en livlig diskusjon om aktuelle spørsmål,  med a) utveksling av meninger, debatt, eller  b) kritisk gransking, drøfting . Andre er mer opptatt av debattartikler som argumenterer for et bestemt syn i en sak, eller som tilbakeviser synspunkter som andre har kommet med. Begge definisjonene er fra wikipedia. Her er kan det åpenbart være glidende overganger, men i det offentlige rom må det være plass for begge deler.

Siden sommeren 2009 har jeg skrevet 65 innlegg på verdidebatt.no. Kristian Kahrs  bemerker at du har bare skrevet 16 kommentarer. Det interessante er at bare en av kommentarene dreier seg om en tråd som ikke er startet av Thor Bjarne Bore. Derfor stiller jeg meg spørsmålet om den gamle redaktøren har forstått hvordan en moderne nettdebatt fungerer. Kan det være at du er mer opptatt av å eksponere dine egne meninger heller enn å respondere på andre og delta i en debatt, Verdidebatt.no? Debatt er en aktiv utveksling av argumenter”.

Moderne nettdebatter er så mangt. verdidebatt.no synes jeg er verdt å følge fordi den er annerledes, stiller krav til å fremstå åpent og  jevnt over handler om interessante tema.

Det er naturligvis et helt greit standpunkt at for å være på verdidebatt.no er det viktig  å  kommentere det andre skriver samtidig som man presenterer egne meninger.

Men jeg opplever ikke verdidebatt.no som bare å være en arena for debattanter. Siden besøkes mange flere enn det, noe antall visninger på ulike innlegg forteller noe om.. Det må være fullt legitimt å henvende seg først og fremst til det brede leserlag.

 Jeg skriver fordi jeg synes det er interessant (fremdeles) å være en verdiorientert (håper jeg) stemme i samfunnsdebatten. Hvis noen synes det er interessant å lese noen av ytringene, er det fint. Hvis ikke, lever jeg greit med det også.

 ” Noen mener at synspunkta hans er heller ikkje originale eller manglar talsmenn i det offentlege ordskiftet” (Per Steinar Runde).

Hvis dette med originalitet skulle være viktigste kriterium, ville det kanskje bli få debattanter. Det er uansett den enkeltes valg hvem man vil følge og hvilke temaer man er interessert i. Slik Anders Helge Myhren gjør når han skriver at ”jeg leser aldri slike innlegg som Bore har.  Det er bare å se på overskriften det, så skjønner du hva slags stykker han representer”.

Jeg leser noen av innleggene på debatt.no, som regel fordi de omhandler et tema jeg er spesielt nteressert i, eller fordi jeg har erfart at forfatteren pleier å kaste inn tenker/meninger som utfordrer til gjennomtenkning av eget standpunkt. Jeg tar for øvrig selvkritkikk på at jeg ikke alltid har svart på kommentarer som stiller spørsmål direkte til meg, der må jeg forbedre meg.

 Jeg tror ikke noen av medarbeiderne (de fleste er nye etter min tid, men jeg er stolt over å ha oppdaget og ansatt Erling Rimehaug og enkelte andre i VLs redaksjon) i mine tidligere aviser opplever meg som ”en syvende far i huset”). Jeg har den tillit til debattredaksjonen at den foretar sine prioriteringer uavhengig av min fortid (jeg sluttet i Vårt Land i 1983).

 Da jeg skrev lederartikler og nå blogger, skriver på verdidebatt.no osv, er det selvfølgelig fordi jeg har synspunkter  som jeg vil bringe til torgs, som en liten fløytetone i det store samfunnsorkesteret. Men primært gikk jeg inn i mediebransjen fordi jeg ville formidle. Det viktigste siden jeg begynte som redaktør i 1966 har faktisk vært å prøve å skape engasjement, oppmuntre folk til å sette seg inn i aktuelle spørsmål og dermed få grunnlag for å danne seg en egen oppfatning.  Hvis noen leste en leder eller nå gidder å lese et avis- eller nettinnlegg jeg har skrevet, og så finner ut at ”dette er jeg jo rykende uenig i”, så sier jeg: Strålende!  For vi trenger bevisste velgere, bevisste samfunnsborgere. Jeg har forøvrig skrevet mer de siste 10 årene enn jeg pleide å gjøre som redaktør, der var dagene fulle av mange andre aktiviteter.

 På twitter (@thorbjarnebore) hiver jeg meg innpå med en og annen meningsytring, men på 140 tegn blir det statements og ikke resonnementer. Men jeg legger først og fremst ut mange lenker til artikler og reportasjer i inn- og utland som jeg mener gir relevant og stundom viktig kunnskap. Jeg er slett ikke alltid enig i de synspunktene jeg sprer på denne måten, men jeg mener de kan være nyttige bidrag i meningsdannelsen.

 Jeg håper disse refleksjoner i alle fall gir litt svar til Johs Ensby når han skriver: ”Lange kronikker, blogging, debatt, "co-creation"; hvilke tanker har du som erfaren pressemann om de ulike formene for innlegg så langt i interaktive medier?”

For noen er det mest interessant å være en aktiv debattant, gi korte/lengre responser. Flott.                                                                                                                 For noen er det interessant både å skrive innlegg (korte eller lange) og delta i debatter. Flott.                                                                                                                               For meg er det altså mest interessant å lese andre og selv skrive (forholdsvis lange) blogginnlegg/kronikker. For en del stikkords vedkommende blir jeg liggende på Google, slik at når folk søker f.eks. på blasfemi, datalagringsdirektiv, ytringsfrihet, asylpolikkk, miljøvern, kirke, blir min blogg en av mange referanser.

Det  viktigste må være at man er engasjert og/eller engasjerer.

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere