Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Latterlig i Sp

Publisert rundt 8 år siden

Finnes det noen grense for hvilke fora en statsråd kan tale til? Kan en statsråd selv bestemme i hvilke fora han kan delta? Må hun pent stille hos partilederen og søke om tillatelse?

Det synes å skvulpe over av selvhøytidlighet og kontroll-lyst hos Sp-leder Liv Signe Navarsete og hennes nærmeste. Vel er reguleringsiveren velkjent i alle kretser som er opptatt av regelverk og bestemmelse i landsbruket. Men at arbeidsutvalget i partiet finner det nødvendig å drøfte om Ola Borten Moe skal få lov til å tale på Oslo Symposium er bare latterlig.

”Nå som han er statsråd og nestleder, er det selvsagt ikke bare han som bestemmer dette", sier Navarsete. Selvsagt ikke? Dette er en holdning fra en forgangen tid som Borten Moe burde vært spart for.

Oslo Symposium er en konferanse arrangert av organisasjonene Kristenfolket og Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (IKAJ). Om dem begge blir det sagt atskillig, og merkelappene flagrer livlig. I denne sammenheng synes jeg imidlertid dette er irrelevant. Det man synes å ha hengt seg opp i, er at initiativtakerne ønsker en borgerlig regjering etter 2013.

Javel, skulle Erna Solberg la være å delta om hun blir invitert til å tale på en LO-samling? Vil det være i strid med strategien om Ap-sekretær Raymond Johansen svarer ja på en invitasjon til et møte med alle lokallagslederne fra Frp og Høyre i Hardanger?

Neppe noen ville reagere på dette. Da må det være noe annet som skremmer.
Kanskje kommer nøkkelen fra Terje Emberland som er seniorforsker ved Holocaustsenteret, religionshistoriker og forfatter.
Han bruker begreper som ”marginale grupper og ekstreme synspunkter”. Men marginale grupper skal også høres, det er i det lange løp mer konstruktivt enn å forsøke å feie synspunktene inn under et teppebelagt flertallsgulv.

Og når det gjelder det ekstreme, kommer det alltid an på hvem som legger premissene. Jeg mener at IKAJ feil når man ser jødenes tilbakekomst til det hellige land og etableringen av staten Israel i 1948 som oppfyllelse av bibelske profetier. Det blir også misbruk av bibelske tekster å ville trekke Israels grenser ut fra Det gamle testamentet, noe som inkluderer de palestinske områdene. Men det er faktisk en del som mener dette, og det er altfor ofte et slags egendefinert definisjonsformynderi i Norge som holder seg for nesen når det er tale om ytringer som ligger langt borte fra den slagne politiske landevei.

Jeg synes Emberland bommer når han postulerer (og her er det neppe forskeren som uttaler seg): ”Jeg vil si at fremstående samfunnslederes deltakelse ved et slikt arrangement er betenkelig. Hvis man deltar på en slik konferanse, tilfører man i en viss grad sin egen autoritet til arrangøren”.

Jeg vil heller si at man tilfører kunnskap og synspunkter som kanskje mest sannsynlig vil falle på stengrunn, men det er samtidig lov til å håpe. Det mest betenkelige er at Emberland undervurderer både de som takker ja til å medvirke på et arrangement der de ikke deler initiativtagenes synspunkter, og publikums evne til å trekke egne slutninger.

Hvis Sp er så opptatt av å kontrollere sine folk, er det kanskje andre områder enn statsråders kontakt med verden utenfor det rødgrønne som kunne styrkes

Gå til innlegget

Hva gjør Carissimi nå?

Publisert over 8 år siden

Prestene i Carissimi (18-20 prester, stort sett i aktiv tjeneste) i Stavanger bispedømme) har malt seg opp i et hjørne i saken om homofili og lesbisk kjærlighet og samliv. De er uenig med Den norske kirkes ansvarlige organer,de er dømt til å tape.

Carissimi er uenig i biskop Pettersens syn om at kirkelige stillinger skal være åpne for homofile og lesbiske som lever i forpliktende forhold. I dette spørsmålet er Den norske kirke delt.
Biskopene har ulike standpunkter.
Kirkemøtet har ulike standpunkter.
Lærenemnda har ulike standpunkter.
Proster og prester i Stavanger bispedømme har ulike standpunkter.

Men i kirkens organer er det bred enighet om at begge syn må ha rom i vår kirke, både i menighetene, blant vigslede og andre medarbeidere, i de kirkelige rådene og blant biskopene.

Carissimi (les mer om deres synspunkter her) mener at de ut fra uenigheten ikke kan forrette nattverd sammen med biskopen. Dette synes biskopen er problematisk (mer her)

Carissimi mener at nemlig at spørsmålet er så alvorlig at det er vranglære, at det er kirkesplittende.
Et samlet bispekollegium er uenige i dette.
Kirkemøtet er uenig i dette.
Kirkens lærenemnd (dens utreninger om skriftforståelse,og en vurdering i Tunsberg-saken finnes her) har sagt at generelt skal det utvides stor varsomhet før en drar endelige konklusjoner om vranglære og kirkesplittelse. Homofilispørsmålet er et viktig lærespørsmål, men det har ikke en så sentral plass i kirkens lære at uenigheten begrunner kirkesplittelse.
Prostene i Stavanger bispedømme er uenige med Carissimi.

Med samme syn på Skriften som øverste norm for kirkens lære kan man altså her komme frem til ulike konklusjoner, men de er ikke av den art at de er kirkesplittende.

Carissimi ønsker å få åndelig tilsyn av en annen biskop. Et samlet bispemøte ønsker ikke å gi dem det. Kirkeretten slår fast at prestene står under tilsyn av biskopen i sitt geografiske bispedømme.

Carissimi ønsker ikke nattverdfellesskap med sin biskop. De ønsker med andre ord å bruke nattverdbordet som en demonstrasjonsarena, I dette har de ingen støtte i kirkens organer (les bispemøtets uttalelse her).

Biskop Andreas Aarflot sier i en lengre utredning (les her at hverken i lære- eller ordningsforpliktelsen er det noe som gir grunnlag for å bryte lojalitetsplikten mot kirkens normale orden.

Det er viktig at det er fellesskap rundt nattverdbordet mellom alle som gjør tjeneste i kirken. Til nattverden er alle velkomne, uavhengig av sitt syn på homofil og lesbisk kjærlighet og samliv. Jesus møter oss ved nattverdbordet. Der får vi hans liv og nåde, uansett hva vi mener om homofili. Der viser vi også at vi er ett kristent fellesskap i kirken. Nattverdbordet er åpent. Det er ikke et sted for å markere uenighet. Kirkens medarbeidere kan ikke nekte å ha nattverd sammen med sin biskop under visitaser.

”Biskopen ser oss i ein umogeleg situasjon”, sier Carissimi-talsmannen Dag Øyvind Westereng til Stavanger Aftenblad. Nei, de har de selv gjort. Carissimi står fritt til å ha sine meninger. Men ønsker de å treffe de praktiske konsekvenser av dem, kan de ikke fortsette som prester i Den norske kirke. Da vil de egentlig ha to kirker i samme kirkehus. Da har de satt seg selv utenfor.

Biskop Pettersen har håndtert denne saken på en god måte. Han har tatt Carissimis synspunkter alvorlig, han har hatt flere møter mned dem: "Slik jeg har lært dem å kjenne, understreker jeg at deres tjeneste fortsatt er ønsket i Stavanger bispedømme og i Den norske kirke”. Men han understreker at tjenesten må utføres ut fra de læremessige og kirkerettslige ordningene kirken hard samlet seg om, gjennom vedtakene i de organer som har beslutningsmyndighet.

I dette har han de øvrige biskopers fulle tilslutning. Nå kommer ikke Carissimi ikke lenger. Nå er valget deres.

Gå til innlegget

Kirken og teatret

Publisert over 8 år siden

Rogaland Teater hadde høy prestefaktor og det allmenne prestedøme var godt representert under mandgskveldens fremsyning av ”Haugtussa”.

Den påfølgende samtale mellom forfatteren og garborgianeren Tor Obrestad og  biskop Erling Pettersen var nok et trekkplaster. Men egentlig tror jeg at lignende seanser etter hver eneste fremsyning av av denne ”forteljande borg for Veslemøy sin vonde og gripande reise gjennom den umoglege kjærleiken” (teatersjef Arne Nøst), ville ha økt opplevelsesverden av et en allerede fremragende forestilling.

Møtet mellom teatret, litteraturen og det kristne verdigrunnlaget var kort (tematikken tatt i betraktning), men godt. Bare denne sluttformuleringen fra biskopen viser det universelle i Garborg: ”Han har bedre enn noen i vår tid satt navn på de ting som nyreligiøsiteten har brakt inn i landet”.

Det har skjedd endringer i det norske kirkelandskap etter 1990, det er blitt større åpenhet og økt brobygging mellom kirke og kultur.
Kirkefolk, kunstnere og andre kulturarbeidere har fått arenaer for å utforske muligheter i grenselandet mellom dem. Prosjekter prøver ut konkret samarbeid. Langsomt skapes det en ny forståelse og et nytt språk for å kommunisere på tvers av tilvante revirer. Langsomt utformes mål som både kirke og kulturliv kan stå sammen om uten at man gir avkall på sine grunnleggende virksomhetspremisser, og som gir noe tilbake til alle parter. Gårskveldens møte på teatret var en flik av dette nye scenebilde.

Da vi i Den norske kirke for noen år siden fikk utredningen ”Kunsten å være kirke”, ble det pekt på at kirken og kunsten har ofte har mye til felles. De prøver begge å skape et rom for refleksjon over hva det vil si å være menneske. Veiene dit kan være svært ulike. Men kirken skulle egentlig være godt utrustet for å kunne se under overflaten, og inn mot det dypere. I en stadig mer gjennomkommersialisert tidsalder er det kanskje dette det handler mest om, både for kunsten og for kirken: Å forvalte det som ikke er til salgs.

Kirke og kultur deler en felles forutsetning; mennesket er i bunn og grunn et åndsvesen. Når kommersielle aktører henvender seg til hjertene våre, er det lommebøkene våre de vil ha tak i. Men menneskelivet er mer enn kjøpekraft og konsum, og kirken og kunsten er samfunnslivets urokråker som minner oss om vårt opphav og vår målsetting.

Programerklæringen ble som sådan formulert av Herrens apostel for snart 2000 år siden. Teksten fra Filipperne 4.,8 som i alle år hang utenfor redaktørkontoret mitt i Stavanger Aftenblad, er et godt program både for media og samfunn :"Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er ved å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det

Gå til innlegget

Nestekjærlighet i praksis

Publisert over 8 år siden

Praktisk nestekjærlighet - hva er det? Ikke spør den norske regjering. Den har de siste årene gjennomført en tøffere asylpolitikk enn den Fremskrittspartiet fremførte for bare noen år siden. Rommet mellom loven og det menneskelige er forsvunnet.

"Alle skal behandles likt", sier statsminister Stoltenberg. Men nettopp da blir behandlingen ulik, fordi alle ulike individuelle hensyn overtrumfes av "innvandringspolitiske hensyn". Disse "hensyn" vifter FNs barnekonvensjon til side, de synes helt overordnet hensynet til barns beste. Og tilfeller der en forelder vises ut mens ektefelle og barn får bli, preges av et formalistisk regelrytteri og manglende medmenneskelighet. Man bruker ikke de muligheter som loven gir for å vise skjønn. Ofte er det ett menneske som avgjør en families skjebne, og avgjørelsene er preget av åpenbare politiske signaler.

Politikerne har ansvaret for flyktningspolitikken. "Når håndhevelsen av reglene bryter med fornuft fornuft og rettferdighet, må reglene endres"
Morgenbladet).
"Når Norge ikke vil anerkjenne klageadgangen for brudd på barnekonvensjonen, følger regjeringen dårlige råd fra sentrale jurister" (Gudleiv Forr i Dagbladet) 21.januar.

Marie Amelie er såvisst ikke den tristeste skjebne skapt av norsk asylpolitikk. Men hun har gitt ansikt til tusener av papirløse somn lever i Norge,hun fikk synliggjort byråkratiseringen og de harde realitetene i vår asylpolitikk, og hun har "spredt lys over et område som altfor lenge har ligget i mørke" (Anders Heger). Men den ordningen som skreddersys for henne bidrar omtrent ikke til å bedre forholdene for tusenvis av asylsøkere som lever tilnærmet uten rettigheter i et land som omtrent er både det mest flyktningerestriktive og det mest rike i Europa.

Fra de avisene jeg leser har jeg plukket saker fra de siste ukene som viser hvor lett det er å snakke om prinsipper og konsekvens. Men like enkelt blir det ikke når vi møter menneskene bak tallene, bak dommene, bak UNE-papirene. I andre aviser finnes sikkert tilsvarende historier, De dukker stadig oftere opp, sakene som appellerer til vår medmenneskelighet – sakene der jussen ikke alltid entydig gir noe svar, der det finnes tolkninger. Det kommer an på hva de ulike instanser legger mest vekt på.

*

La meg få ta vare på familien min”. Siltane Ghebremichael, eritreisk prest i den ortodokse kirken i Tananger, Rogaland.
Fikk politisk asyl i 2008. Har kone og fire barn, de oppholder seg på et ”trygt sted – foreløpig” . Får ikke gjenforening fordi det ikke ble søkt innen et år fra mottatt arbeidstillatelse (innstramming i reglene fra jan. 2010). Fikk beskjed om at kone og barn måtte søke selv fra Eritrea, vanskelig å skaffe papirer i et land der fødsler ofte ikke registreres og der det er dyrt å få pass.
Formalrytteri.

*

”Barnerettighetene gjelder i Norge, det har jeg lært på skolen.S å hvorfor blir vi da ikke behandlet som barn”? Jasmin Tunc, 15.
Cemilie og Hassa Tunc og barna Jasmin, Fatima, Gasali, Yasin og Mohammad har bodd i Norge i 9 år, siden 2007 i Lillesand. 1982: Foreldrene både til mor(som var 7 år) og til far (som var 10) flykter fra krigen i Libanon 1992: Møtes og gifter seg i Tyskland. 2002: Kastes ut av Tyskland. 2003: Avslag på asylsøknad i Norge. Uten id-papirer kan de ikke returnere til Libanon. 2005: Forsøkt sendt til Tyrkia, myndighetene trodde dem ikke. Kom ikke inn i Tyrkia uten papirer. 2009: Tyrkiske myndigheter bekrefter: De er ikke tyrkiske. Familien er godt integrert. Jasmin har 5-6 både i norsk skriftlig og muntlig.
Hvorfor brukes ikke lovbestemmelsene om ”sterke menneskelige hensyn”, ”tilknytning til Norge” og ”hensynet til barna”?

*

”Jeg tenker mest på barna jeg må reise fra. Det er tungt". Farman M. Karim, 28, irakisk kurder.
Ex-eier av pizzarestaurant i Bergen. Utvist, må dra til Nord-Irak 15.mars. 2003: Fra Nord-Iran til asylmottak i oslo og Sandnes, så til Bergen. 2006: Avslag asylsøknad. Fratatt arbeidstillatelse, oppfattet ikke dette, fortsatte som pizzabaker, fikk dokumentasjon fra politiet om rett til arbeid, fikk skattekort. Samboer, liten datter, stefar til 7-åring. Kan søke om gjenforening fra Nord-Irak om tre år.
Familieuvennlig.

*

”Jeg er oppvokst her. Jeg har ingen steder å reise tilkbake til. Jeg kan ikke reise til et land jeg ikke kjenner” Fozia Butt, 25.
1989: Fozzia (4) og Abbas (3) Butt kommer til Norge fra Pakistan sammen med morwen. Tidlig på 90-tallet tar hun dem med tilbake til Pakistan. 1995: Tilbake til Norge. Sa at barna befant seg i Norge,. 1999: Bosettingstillatelsen tilbakekalt. Mor kunne lite norsk og hadde lite innsikt i norsk lovverk, valgte å bi her med barna sine. 2005: Mor ble sendt til Pakistan hvor hun døde kort tid etter. Norge vil sende barna ut, saken er nå i Menneskerettsdomstolen. Mer om saken i min blogg her
Det er med Fozia og Abbas som det står i Klagesangene 5:7: “Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.” Kan en ressurssvak mors lovbrudd forsvare at et humant land kaster ut to som fra de var 8-10 år aldri har bodd noe annet sted enn her?

*

"Jeg stortrives på håndballtreningen her på Rjukan". Verona Delic, 7.
2003: Ana Kvavik og Damir Delic kommer til Noirge fra Bosnia. Avslag på asylsøknad. 200%: Også Verona må ut, sier UNE. Familien bor nå i kommunal leilighet. Verona straffes fordi foreldrene har trenert utreiseplikten. UNE setter barnekonvensjonen til side og kaster ut en syvåring født og oppvokst i Norge.

*

”Jeg visste ikke engang at jeg jobbet ulovlig. Jeg var hele tiden i god tro, jeg fikk skattekort og betalte skatt”. Zarife Kashtanjeva, kosovoalbaner.
Hun har to barn (3 og 4 år), gift, bor i selveid bolig på Frekhaug utenfor Bergen. Far og barn kan være i Norge, men hun skal utvises i to år for å ha jobbet ulovlig for brudd på utlendingsloven, blant annet fordi hun fortsatt å jobbe da arbeidstillatelsen hennes gikk ut.
Firkantet familieuvennlighet.

*

"Kamur Kaplan må få bli. Ronjin,5, sterkt funksjonshemmet,krever kontinuerlig oppfølging, hennes særlige behov overskygger alle andre forhold”. Borgarting lagmannsrett.
1998: Kaplan,kurder og aktivist, flyktet til Norge. 2003: Hsutru og tre barn kommer etter. 2008 – de får endelig oppholdstillatelse i 2008 med begrunnelse i bestemmelsen om at barn med sterk til knytning til Norge skal innvilges opphold på humanitært grunnlag. Høyesterett overprøver. Far Kaplan utvises og kan ikke søke familiegjenforening før om fem år.
Mer om saken i min blogg her
Hjerterått.

*
En lang rekke sosiale, humanitære og andre organisasjoner som er opptatt av menneskeverd og mwenneskerett, har bedt om at barn som har levd i Norge i lang tid (for eksempel tre-fire år regnet fra ankomst) må få opphold. De ber om moderater endringer i politikken, les her.

I år feirer vi at det er 150 år siden Fridtjof Nansen ble født. Nansenpasset ga identitet og reisemulighet til nærmerer en halv million statsløse flyktninger, og reddet tusenvis av liv. Storting og regjering - det viktigste dere nå kan gjøre, er å få på plass et regelverk i Nansenpassets ånd, som vil gi identitet og verdighet tilbake til mennesker.

Det vil være nestekjærlighet i praksis.

Gå til innlegget

Lovens bokstav, humanitetens alfabet

Publisert over 8 år siden

Sterke humanitære aspekter vrakes stundom av redsel for "konsekvensene". Man tar ikke nok hensyn til FNs barnekonvensjon, både når det gjelder enslige flyktningebarn/unge og barn i familier

Vi leser om albanske Dritan, som er multihandikappet, har Downs syndrom, er døv, mangler språk og trenger døgn kontinuerlig tilsyn og omsorg. Han kom til Norge for å få medisinsk behandling i 2005 og fikk avslag på søknad om oppholdstillatelse i 2000. I de tre årene som er gått har han fått nødvendig behandling og tilsyn, men nå har UDI stoppet behandlingstilbudet.

Norge vil sende en meget hjelpetrengende person med tvang til et hjemland som ikke synes å ha noe behandlingstilbud til ham. ”Innvandringspolitiske hensyn taler imot å gikk ham opphold”, sier tingretten. Formelt har man fulgt lovens bokstav, men der det er vilje er det også vei. Her mangler viljen.

Adresseavisen har støttet regjeringens innstramming av asylpolitikken, fordi det har vært nødvendig å bremser den rekordhøye strømmen av uberettigede asylsøkere – den var i ferd med å sprenge hele mottaksapparatet. Men Dritan-saken viser at det i praksis er omtrent umulig å få opphold på humanitært grunnlag, og avisen kommenterer: ”Tragisk…skremmende … et system som har gått i vranglås”. Det er ikke for sterke ord.

Downs syndrom, døv, mangler språk, trenger døgnkontinuerlig tilsyn og omsorg – er ikke det nok til å kunne oppfylle ”sterke humanitære hensyn”?

***

Vi leser om Mike fra Nigeria som i to år har vært samboer med Anne-Stine. Paret venter barn i april. Han har en datter på 3 år og har daglig omsorg for samboerens datter . En historie med åtte år i menneskerettsorganisasjon, til sist den eneste overlevende, UNE har sjekket og funnet historien sann, han var her lovlig da han søkte om familiegjenforening, lang behandlingstid. Mike får ikke jobbe men Anne-Stine mister den doble barnetrygden fordi hun ikke lenger anses som enslig forsørger!

”Du kan følge opp barna dine like godt fra Nairobi”, sier UNE, som tolker en lovtekst annerledes – og naturligvis mye mer restriktivt – enn en professor i grammatikk og syntaks.

FNs barnekonvensjon? Stryk det som ikke passer norske myndigheter.

***

Vi leser om anti-islamisten Ibrahim fra Iran. Han har fått avslag på asylsøknaden i Norge, og ønsker å dra til Canada der han har gode muligheter for arbeid og opphold. Han er godt likt av arbeidsgiver og arbeidskamerater, men nå nektes han arbeidstillatelse av myndighetene. Samtidig vet de at han ikke kan returneres til Iran før forholdene der blir annerledes. Da ønsker han også selv å reise hjem. Men som asylsøker i Schengen-området slipper han ikke ut av Europa.

Et system det ikke er lett å bli klok på.

***

Vi leser om tre asylsøkere uten oppholdstillatelse og id-papirer som er tatt for narkohandel. Politiet har beslaglagt 170.000 kroner. Alle er nå løslatt og får bli i Norge, politiet kan ikke bevise hvilket land de kommer fra eller hvor de først søkte oppholdstillatelse.

Slik er systemet.

***

Det er lett å sitte i fred og ro i en leilighet i Stavanger og kritisere myndigheter og systemer. Slippe å møte de mange fortvilte som trenger beskyttelse. Eller som har flyktet fra det de opplever som en farlig situasjon for dem i hjemlandet. Eller som lyver om sin bakgrunn, som ødelegger identifiseringspapirer, som stundom kan være kriminell som bevisst porøver å svindle og ødelegge asylinstituttet. Eller de er de rett og slett ønsker en utrolig bedre hverdag for seg og sine. Disse siste er ikke mer lykkejegere enn de mange, mange nordmenn som på slutten av 1800-tallet emigrerte til USA.
Hva ville vi selv gjort i slike situasjoner, hvor langt ville vi kunnet gå i kampen for et bedre liv?

Jeg tror ikke noen tar lett på jobben med å skille ut de som får bli og de som ikke innvilges asyl fordi grunnene ikke finnes tunge nok. Å bestemme over menneskeskjebner må - bør i alle fall - være en tøff jobb som sliter på sinnet. Men regjeringen har lagt seg på en hardere linje enn tidligere, og dette har resultert i politiske signaler som de utøvende asyl- og flyktningeinstanser raskt har fanget opp.

Ingen lover og regler kan dekke alle situasjoner, alle skjebner. Vi sender ikke folk til land der dødsstraff truer.I andre sammenhenger er ikke kriteriene like enkle. Det vil alltid ligge et skjønn i tolkninger av paragrafer og bestemmelser. I vurderinger av beskyttelsesbehov og situasjon i hjemlandet. I avveininger av de kryssende hensyns relative styrke.

Og det er her jeg synes at sterke humanitære aspekter stundom vrakes av redsel for "konsekvensene". At man ikke tar nok hensyn til FNs barnekonvensjon, både når det gjelder enslige flyktningebarn/unge og barn i familier. Barn som har bodd kanskje alle sine år i Norge. Som er norske i alt unntatt statsborgerskapet.

Systemer.Lover.Myndigheter. Vi må ha dem. Vi trenger reguleringer. Norge kan ikke være en frihavn. Er lovverket for strengt? Da må vi velge politikere som vil endring. I dagens politiske Norge synes det mest å være en konkurranse blant de tre store partiene om å være barskest.

Uansett - vi trenger å innse at innimellom, en og annen gang, dukker det opp tilfeller der lovens bokstav ikke har plass i humanitetens alfabet

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
17 dager siden / 2003 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
24 dager siden / 1936 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
29 dager siden / 1786 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
17 dager siden / 1566 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 1520 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1478 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
17 dager siden / 1247 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
20 dager siden / 1176 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
4 dager siden / 1140 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
24 dager siden / 1106 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere