Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Kirkemøtet (I): Mest indrekirkelig

Publisert rundt 8 år siden

Årets Kirkemøte inneholder ingen saker som den brede allmennhet vil føle angår dem.

Nye liturgier er viktige, men det vekker ingen interesse utover de spesielt interesserte om det skal hete ”Han som bar verdens synder” eller om ”Han som bærer verdens synder”.

Gudstjenestereformen – noen mener at den ikke er bred nok og ikke godt nok ivaretar de ulike ”tilbud”som kirken bør ha – skal behandles igjen på bakgrunn av Kirkemøtet i november. En del endringer som ble foreslått, er gjennomgått av administrasjonen på nytt. Dessuten ble det lagt opp til omkamp på noen punkter der forslagsstillerne fikk til dels klare flertall mot seg. Mon ikke det har betydd misbruk av administrasjonens tid.

Spørsmålet om ny kirkelov, om et gradvis skille mellom kirke og stat, er naturligvis meget viktig. Enn så lange har det vært en fredfull prosess, ikke minst fordi flere av de endringer som er antydet, i sin karakter vil være midlertidige og først kan utformes endelig når kirken får en mer selvstendig stilling etter 2013. Faren er her at overgangsordningene kan bli langvarige. Selv synes jeg departementsnotatet er for lite endringsorientert, man bør foreta de endringer som tross alt er mulige innenfor kirkeforlikets formuleringer.

På sikt ser jeg kanskje de største uenighetspunkter knyttet til graden av selvstendighet, valgordninger og ansettelsesprosesser. Innenfor kirkeforlikets formuleringer kunne man gått sterkere inn for å tilrettelegge for en mer selvstendig kirke, samt mer likebehandling med andre tros- og livssynssamfunn.

Jeg er spent på om hvor sterkt enkelte partier – særlig Ap og Sp – vil vurdere det kravet som ble fremsatt i kirkeforliket om et utvidet kirkelig demokrati. Jeg tror nok at deltagelsen i de kirkelige valg til høstene vil bli mindre enn for to år siden, fordi homofili/ekteskapslov ikke har det samme fokus i offentligheten i dag. De som gjerne vil beholde statskirken, kan i så fall komme til å bruke det mot reformene.

Det som skjer på dette Kirkemøtet, er at man drøfter Kirkerådets synspunkter på det høringsnotatet departementet har lagt frem og som kirken må ha gitt svar på innen 1.mai. Departementet skisserer opp disse hovedpunktene til(midlertidig) reform:

• Kongens særskilte myndighet i kirkesaker avvikles
• Religiøs virksomhet vil ikke lenger være en del av statens ansvarsområde
• Staten skal understøtte trossamfunnet Den norske kirke ”som Saadan” og andre tros- og livssynssamfunn på lik linje (men dette prinsipielle synspunktet må ”modifiseres eller nyanseres”)
• Kirkeforliket og de foreslåtte endringene i Grunnloven tydeliggjør uansett Den norske kirke som trossamfunn, og det legger et grunnlag for ytterligere utvikling av kirkens selvstendighet
• Myndigheten til å fastsette tjenesteordninger for presteskapet foreslås overført til Kirkemøtet allerede innenfor kirkeforlikets ramme, i alle fall for de elementer i tjenesteordningen som definerer preste-, proste- og bispetjenestens innhold

Uansett hvordan selvstendiggjøringen blir, er det full enighet innen Den norske kirke om at den må være gjenkjennelig, må fortsatt være en landsdekkende bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.

Avviklingen av statskirken kommer altså til å skje gradvis, og enkelte endringer som er foreslått i denne omgang vil nok være midlertidig frem til 2013. Det er for eksempel bred enighet om at Den norske kirke må etableres som eget rettssubjekt. Arbeidsgiveransvaret for prestetjenesten må overdras til kirken, og de sentrale og regionale kirkelige forvaltningsorganer da ikke lenger bør være statlige forvaltningsorganer.

Kirkerådet (Den norske kirkes ”regjering”) legger frem for Kirkemøtet (kirkens ”storting”) et forslag til høringsuttalelse. Av denne fremgår at myndigheten til å tilsette
- biskoper foreslås lagt til Kirkerådet.
- proster foreslås lagt til bispedømmerådet ut fra prostetjenestens tilknytning til biskopen og bispedømmet
- menighetsprester foreslås hjemlet direkte i kirkeloven, ikke overdratt fra Kongen på delegasjon.

Kirkerådet som organ med tilsettings- og disiplinærmyndighet på sentralkirkelig nivå bør får myndighet til å fremme saker for lærenemnda i visse tilfeller. Og forrangen må bortfalle for Den norske kirkes medlemmer i spørsmål om barns tilhørighet til trossamfunn.

Utfordring både på kort og lang sikt: Å etablere ordninger, styringssystemer og samhandlingskultur som ivaretar og fremmer den bredde og åpenhet som bør prege folkekirken framover.
Og så skal Kirkemøtet 2011 begynne.


Gå til innlegget

Straff - og så politiker igjen?

Publisert rundt 8 år siden

I politikken bør det selvfølgelig være plass også for dem som ikke er plettfrie. De kan komme tilbake som mer innsiktsfulle folkevalgte etter å ha gjort opp for seg.

Hva nå, Trond Birkedal?
Han "gruer seg til å møte folkets blikk ….men gleder seg til å begynne sitt nye liv”. Rogalands Avis har intervjuet ordførerkandidaten, den fremgangsrike politikeren som så brått opplevde det som enkelte andre høyprofilerte mennesker har opplevd tidligere. Den ene dagen på Capitol, den neste strandet nokså alene på den tarpeiske klippe. Den ene dagen på Rådhuset, den neste i kretsfengslet på Åna.

Han har innrømmet i skjul å ha filmet seks personer i situasjoner der kameraet ikke har noe å gjøre. Straffen for dette må han selvfølgelig ta. Men de påstander som er fremsatt utover det, er det rettens oppgave å ta stilling til. Ikke medias, ikke folkemeningens.

Trond Birkedal “trenger noen måneder til å tenke gjennom livet”. Det er forståelig, like lett er det å skjønne at han “skulle ønske saken var ferdig i morgen”. Men rettens kvern maler like langsom for ham som for andre. Uansett vil det ikke ta så lang tid som med Hans Nielsen Hauge. Da han ble dømt i 1813, hadde han sittet arrestert i 7 år allerede - og etter anke endte det med en bot på 1000 riksdaler til fattigkassen i Christiania

Uten noen sammenligning i sak, har Birkedal kanskje opplevd de siste ukene slik biskop Ernst Båsland har sagt det: ”I praksis er det slik at sakene først stilles i medienes gapestokk før de havner i rettssalen. Medienes gapestokk er en rettssak uten dommer. En arena det er umulig å ha kontroll over, og følgelig full av rykter og lekkasjer. Ofte er saken så gjennomdrøftete at det blir et antiklimaks og langt gjesp når saken kommer til rettsapparatet”.

I flere tiår har mediene i ettertid av saker med stort “trøkk”, hatt tilløp til selvransakelse, ellere rettere: tilløp uten hopp. Det vil nok også skjer her, avbikt av betydning vil vi ikke oppleve. Et av problemene er dessuten at ingen heldigvis - kan redigere det samlede mediekjør, der antall mikrofoner, kameraet og notatblokker bare øker og øker, og der konkurransen om å være først nok kan føre til at etiske overveielser kan forsvinne i kampen mot en deadline som løper kontinuerlig.

Det er ikke vanskelig å slutte seg til redaktøren av journalistenes eget fagblad, Helge Øgrim, når han skriver: ”Det er etisk forkastelig å publisere en katalog over alt man får vite om Birkedals privatliv, selv om det kunne kaste lys over partiledelsens håndtering av mistankene……Kjøret mot Frp forsterker inntrykket av at mediene misliker partiet.”

Generelt: Det er viktig å fastholde at enn så lenge har Birkedal erkjent tillitsbrudd og tilstått handlinger som Arvid Sjødin tror neppe kvalifiserer til annet enn bot. Retten får ta stilling til det, men grove overgrep er til nå bare påstander. Om eventuelt er noe mer enn det Birkedal til nå har vedgått, skal retten ta stilling til.

Trond Birkedal har ikke søkt om fritak fra hans folkevalgte forpliktelser. Det er mye han må ta hensyn til, “blant annet om jeg skal ta den påkjennelsen det vil være å opptre i offentligheten”. Han sier også at han “er ferdig med politikken”, men politikere sier så mangt. Hvis han selv vil, bør det ikke være umulig for en så intelligent, ressurssterk og dyktig politiker å komme tilbake etter å ha gjort opp for seg. Bare velgerne kan i valg avgjøre om han har tillit, men det synes å være en slags trend at jo høyere man kommer opp i et partihierarki, dess barskere, uforsonlig og kaldere blir vurderingen.

Politikere tar foran valg mer enn gjerne noen svært raskt unnagjorte “en dag” i ulike virksomheter, som regel med velvillige medier på slep. Slike stunt egner seg bedre for scrapboken enn som virkelig erfaringsgrunnlag for senere virke. Trond Birkedals dager i fengsel der han “måtte være ganggutt, vasket og måtte lage sjokoladekake“ er i så måte et mer kvalitativt og nyttig besøk i ikke så få nordmenns opplevelsesarkiv.

Han tilhører et parti som er kjent for en barsk holdning til fengsler og innsatte. I dag sier han: “Det har nok åpnet øynene mine å se hvordan det faktisk var å være i fengsel. Jeg må nok innrømme at jeg synes det er bra at vi har en politikk i Norge som ivaretar hensynet til at folk skal ut av fengslet igjen”.

I politikken bør det selvfølgelig være plass også for dem som ikke er plettfrie. Hvis han selv ønsker det, tror jeg en så intelligent, ressurssterk og dyktig politiker som Trond Birkedal faktisk kan komme tilbake som en mer innsiktsfull folkevalgt etter å ha gjort opp for seg.


Gå til innlegget

Etisk handlingsregel?

Publisert rundt 8 år siden

Statoil har engasjert seg i en farlig, skitten og destruktiv utvinningsprosess i Canada.

Storting og regjering må ta ansvar og instruere Statoil om å trekke seg ut av tjæresanden”.    

Oppfordringen kommer fra WWF, Greenpeace, Besteforeldreaksjonen og Norsk Klimanettverk, og er nettopp underskrevet av Samisk kirkeråd og Mellomkirkelig råd.

Svaret blir nok dessverre NEI. Staten eier 2/3 av Statoil. Og næringsminister Trond Giske er helt klar: ”Vi er kommet til at investering i oljesand er en beslutning som ikke ligger til oss som eier. Det er en vurdering som ligger i selskapet”.

Jeg går ut fra at dette store vi er Regjeringen. Mer upersonlig kalt Staten.  Staten som vil eie, som vil ha inntekter.  Men også den staten  som  vil  at Norge skal fremstå som et miljøfyrtårn. Vi satser store summer - i utlandet – for å redusere utslipp.  Men vi  lar oss ikke affisere av at Statoil tar i bruk de aller mest forurensende fossile ressursene. 

  Utvinningen i Canada medfører minst 13 ganger så store klimagassutslipp per fat olje sammenlignet med Nordsjøen. Utvinning av olje fra oljesand krever 2-5 ganger så mye energi og CO2-utslipp som konvensjonell oljeutvinning.

Der det er regjeringsvilje er det alltid en vei. En utvei. Her, i et viktig miljøspørsmål, mangler vilje, mens det er desto mer formaljuss. Men er man eier, har man et etisk ansvar. Er Statoil i tjæresanden, er også Norge der.

Vi vil at Norge skal være et foregangsland i urfolksspørsmål.  Men indianerne i Alberta protesterer mot at deres rettigheter blir overkjørt og deres eksistensgrunnlag ødelagt. De opplever at oljesandutvinningen har ført til 30 prosent flere krefttilfeller.      

Tore Johnsen, generalsekretær i Samisk kirkeråd,   sier at ”vi signerer oppropet fordi vi ønsker å være solidariske med urfolket i området som rammes av de alvorlige konsekvensene av utvinning av tjæresand”. Jeg deler fullt ut konklusjonen: ” Norge kan ikke være bekjent av dette”.

 FNs klimapanel advarer:  Utvinning av olje fra oljesand krever 2-5 ganger så mye energi og CO2-utslipp som konvensjonell oljeutvinning.
”Bare kull er verre enn slik utvinning av oljeutvinning” (Fatih Birol, sjeføkonomen i Det internasjonale energibyrået IEA).

”I Statoil følte jeg ofte at i spørsmål som hadde miljømessige konsekvenser, var ikke kloden noe reelt, bare noe filosofisk" (Inge Lisenka Wallage, tidl. kommunikasjonssjef sjef for internasjonal virksomhet i Statoil)

”Som et velstående land blir det etisk uforsvarlig å øke vår velferd når vi vet at sårbare mennesker blir rammet av konsekvensene”  (gen.sekr. Berit Hagen Agøy i Mellomkirkelig Råd).                                                                                                                                Hun har ikke forstått selve kjernen i  Norges norske etiske handlingsregel: Ansvarsfraskrivelse.

 

 

Gå til innlegget

Taxfree-nei, lykke og dristighet

Publisert rundt 8 år siden

Er det 1.april dag? Ja. Er det derfor Aftenposten kan fortelle at Venstre vil kutte ut taxfree?

Svaret burde kanskje være ja - aprilsnarr! - for et parti som beveger seg i ubehagelig nærhet av sperregrensen. Men på landsmøtet i helgen foreligger en plan med ”10 tiltak for å utvikle verdens grønneste økonomi på 10 år”. Hvert tiltak er knyttet til et bestemt år. Og i 2017 vil utvalget ha et program for å avvikle all subsidiering av forurensing. Da skal man fjerne frakttilskudd og gratis utslippskvoter. Og da skal taxfree-ordningen avskaffes.

Tar du taxfree-ordningen fra en gjennomsnittsnordmann nordmann tar du da lykken fra ham?
Ja. I alle fall ville nok doktor Relling ment det. Han er i ”Vildanden” talsmann
for at mennesker har det best om de blir skånet fra sannheten. Han snakker om «livsløgnen» som en medisin.

Du har vært i Europa på interrail og tar toget fra København til Oslo. Står det en taxfree-butikk på Oslo S og venter på deg?
Nei.
Flyr du fra Frankfurt til Sola, venter det da et lite supermarked på deg som du nesten må brøyte deg igjennom for å få ut bagasje?
Ja.

Du har besøkt en sønn med hytte i Sverige, Bussen tilbake passerer Svinesund. Men vil tollerne kunne finne en taxfree-pose hos deg?
Nei.
Drar du derimot til Strømstad og tar ferje til Sandefjord, kan du da handle kvote? Ja.

Snakker en del norske politikere varmt om ”Forurenser betaler”-prinsippet?
Ja
Viser forskning at flytrafikken er et alvorlig miljøproblem?
Ja.
Gjør taxfree at Avinor kan holde avgiftene overfor flyselskapene lavere
enn de reelle kostnadene? Subsidieres start- og landingsavgifter med å bruke overskuddet fra den kommersielle virksomheten? Er dette er å betrakte som subsidier som fremmer økte klimautslipp?
Ja.

Er det slik at de som har høyest inntekt og reiser ofte belønnes av staten får subsidiert luksusforbruk?
Ja.
Er det grunn til å tro at en rødgrønn regjering vil gjøre noe med dette? Nei. "Regjeringen har tidligere endret taxfree-ordningen for å gjøre den mer praktisk. Det er ikke aktuelt avvikle noe som vil slå tilbake på det" (statssekretær Geir Axelsen i Finansdepartementet,en kommentar til at et regjeringsoppnevnt utvalg foreslo at "det innføres toll på all alkohol og tobakk, at alkoholavgiften økes med 10 prosent og at dieselavgiften økes. Det ville bety blant annet slutt på taxfree-salg på flyplasser, fly og ferger. Det ville heller ikke være mulig å ta med seg øl, vin eller brennevin etter en tur i utlandet, man måtte stoppe i tollen og betale norske avgifter og moms".

Vil en borgerlig regjering foreslå avvikling av ordningen?
Tror du på julenissen? Men KrF ville nok støtte det

For et par år siden måtte et Norwegian-fly til Barcelona nødlande på Rygge. En av passasjerene forteller: "Det var ingen panikk om bord. Enkelte var faktisk mest opptatt av å få med seg taxfreeposene sine fra hattehyllene før de gikk ut på nødsklien- Jeg ville i sklia, men kom meg ikke frem. Jeg måtte stå og vente på folk som var opptatt av uvesentligheter. Når slik skjer har du til pokker å komme deg vekk og ut av flyet, og ikke tulle rundt i bagasjehyllene”.

Da et forsinket utenlandsfly kom til Sola 01.30 om natten klaget passasjerer over en eneste ting: "Taxfree er ikke åpen. Skandale"..

Framtiden i våre hender har beregnet at staten gjennom taxfree sponser flyturer utenlands med:
* 1410 kroner ved full utnyttelse av kvoten
* 1016 kroner ved moderat utnyttelse av kvoten


Gå til innlegget

Ytringer vi ikke liker

Publisert rundt 8 år siden

Det kan ligge en fare i at journalisters egenidentitet og profesjonsnormer utvikler felles standarder for hva som skal bringes frem for offentligheten – og hvordan det skal bringes frem. Litt av kritikken mot Oslosymposiet bør måles mot dette

Ble den rødgrønne regjeringen svekket av at Ola Borten Moe deltok i Oslosymposiet, arrangert av to grupper som står noe i utkanten av den statsautoriserte oppfatning om noen moralsketiske spørsmål og synet på Israel, og som ønsker en ny regjering? Ble disse synspunktene som så mange misliker, legitimert av enkelte foredragsholdere? Må byggingen av broer mellom kulturer skje på bekostning av ytringsfriheten? Skal vi la oss presse av islamister og andre til å legge bånd på ytringsfriheten? Var norske topp-politikeres unnfallende i holdningen til å forsvare ytringsfriheten i forbindelse med at protesterende islamister brente ned den norske ambassaden i Damaskus?
Nei, nei, nei, nei, og – dessverre – ja.

Det jeg har sett av referater fra symposiet, burde ikke gi noe grunn til de store bekymringer. Tvert imot synes jeg stadig der er åpenbart at de synspunkter som arrangørenes står for, selvfølgelig må kunne høres.

Fundament for andre menneskerettigheter
”Ytringsfriheten er ikke et problem, men en menneskerett. Men den er mer enn det; den er et fundament for de andre menneskerettighetene, ikke minst trosfriheten”,
sa Presseforbundets generalsekretær per Edgar Kokkvold. Han påpekte at det nettopp er ytringsfriheten som gjør det mulig for muslimer i Norge å praktisere sin tro fritt her i landet.

Vi må aldri gi opp å fremholde at testen på ytringsfrihet er at man kan tillate ytringer man ikke liker. Tanken er at det offentlige rom virker rensende, ved at misvisende ytringer kan blottstilles og imøtegås.

Men ytringsfrihetens bærende idé om demokratiets selvrensende kraft – der også «farlige» oppfatninger og ytringer imøtegås og nedkjempes i åpent lende – blir stadig oftere utfordret av politiske symbolsaker. Fra det vi upresist kan kalle den kristelige høyresiden kommer sterke ytringer om blasfemi, homofili osv. Men også venstresiden har en tendens til å rope på lov og domstol hver gang det dukker opp noe man ikke liker, enten det gjelder homofili, rasisme eller andre i viktige spørsmål der ytringsfrihetens verneverdi ikke syne så telle så tungt.

Ureflekterte hopp på enkeltsaker
Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet sto for noen år siden bak et forslag som var et klassisk eksempel på noen politikeres tendens til ureflektert å hoppe på enkeltsaker og så fremme lovforslag med manglende blikk for konsekvensene. De ville forby identifisering av mistenkte, siktede og tiltalte personer. Det innebar at hvis en rådmann i en kommune etterforskes for korrupsjon, så kunne ikke mediene fortelle dette. Hvis en statsråd ble arrestert og tiltalt for spionasje, ville det være straffbart å fortelle hvem det gjelder. Hvis en kjent politiker, som har gjort kamp mot vold til en verbal prioritering, ble tiltalt for vold mot sin samboer en måned før et valg, hadde ikke da velgerne krav på få vite dette straks, eller måtte de vente til dom faller - etter valget?
Nå ble ikke dette vedtatt, men det ble et lovforslag som innebar forbud mot å fotografere dersom politiet mishandler arrestanter!

Utluftning, renselse, anstendiggjøring
I Ytringsfrihetskommisjonen var vi opptatt av at ytringsfriheten er knyttet til eksistensen av et offentlig rom. Det forutsettes at friheten til å ytre seg i dette rom fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk. For at offentligheten skal fungere på denne måten, må de diskriminerende holdninger komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk. I prinsippet er altså ytringsfrihet tenkt som et vern mot slike fenomener som diskriminering. I det større historiske perspektiv er det heller ikke tvilsomt at det i de åpne samfunn med høy grad av ytringsfrihet har vært mindre grad av diskriminering enn i de lukkede samfunn. Ytringsfrihet har i de fleste tilfeller fungert som et vern mot diskriminering, om enn ikke i alle tilfeller.

Rett til å hevde støtende meninger
En grunnleggende rett til frie ytringer må også innebære retten til å hevde støtende meninger. Ytringsfriheten må aldri innskrenkes til bare å gjelde ideer som blir vel mottatt eller ansees for harmløse eller likegyldige. Den må også gjelde «ytringer som er støtende, sjokkerende eller foruroliger staten og deler av befolkningen.
Ytringsfrihet er et moderne begrep, og at den i et historisk perspektiv er unntagelsen snarere enn regelen. Ytringsfrihet har ikke vært, og er ikke, noen selvfølge.

I Ytringsfrihetskommisjonene hadde vi tre hovedbegrunnelsene for ytringsfrihet - sannhetsprinsippet, demokratiprinsippet og autonomiprinsippet. De tre henger sammen og har sine røtter i opplysningstiden, knyttet til et begrep om individuelle rettigheter og til en samfunnsform der man skiller mellom en offentlig og en privat sfære. Kjernen i de tre prinsippene gir et universelt forsvar for ytringsfriheten, mens andre argumenter for ytringsfrihet vil være mer situasjonsbetinget.
Sannheten nås gjennom meningsutveksling der framsatte påstander korrigeres i konfrontasjon med andre meninger, og dette forutsetter ytringsfrihet. Vi er alle feilbarlige og vår innsikt påvirkes av personlige begrensinger, irrasjonalitet og maktforhold. Ved å høre motargumenter minskes innflytelsen av slike begrensninger og bedre innsikt kan nås.

Et tredje standpunkt
«Det myndige menneske» er verken det kollektivistiske individbegrepet som sier at individet er underordnet hensynet til kollektivet, eller det individualistiske som sier at hensynet til individet går forut for hensynet til kollektivet. Dette er et tredje standpunkt som overskrider de to andre, og bygger på at det kreves en viss kompetanse - sosialisering eller dannelse - for å kunne fungere som autonomt individ i det åpne samfunn. Denne kompetansen oppnår det enkelte mennesket gjennom å møte andre, høre deres argumenter og prøve deres alternative perspektiver.

Det må være offentlighet omkring de viktige samfunnsprosesser, og forut for valg og viktige beslutninger må det finne sted en fri meningsutveksling. Der vil i vår sivilisasjon alltid være krefter som, bevisst eller ubevisst, arbeider for å bringe oss tilbake til det lukkede samfunn ved å ta kontroll over de «tekster» som konstituerer vår forståelse av virkeligheten. Derfor kreves det at vi kontinuerlig bevisstgjøres om demokratiets forutsetninger. Åpenhet og kritikk er noe av det viktigste ved demokratiet.

Hvem slipper til?
Ytringsfrihetskommisjonen var også opptatt av at det er alltid noe som ikke blir offentliggjort. De som kontrollerer og har adgang til de ulike mediekanaler, står i en privilegert situasjon. Derfor må vi alltid kritisk kunne spørre hvem det er som ikke slipper til, eller hvilke meninger, resonnementer og informasjoner som ikke kommer til uttrykk i mediene. Og vi må konstant spørre hvem det er som sitter og siler ut og redigerer. Det kan ligge en fare i at journalisters egenidentitet og profesjonsnormer utvikler felles standarder for hva som skal bringes frem for offentligheten – og hvordan det skal bringes frem.

Litt av kritikken mot Oslosymposiet bør måles mot slike synspunkter-


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
5 dager siden / 4853 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
16 dager siden / 4734 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 2514 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
21 dager siden / 2297 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
19 dager siden / 1779 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
7 dager siden / 1712 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
18 dager siden / 1500 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
11 dager siden / 1343 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
10 dager siden / 1290 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
6 dager siden / 1131 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere