Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Kirkemøtet (VI): Historisk for samene

Publisert over 8 år siden

”En historisk dag” var et uttrykk som ble brukt av flere talere – både samisktalende og andre – da Kirkemøtet fredag vedtok strategi- og handlingsplan for samisk kirkeliv.

Kirkemøtet har erkjent at Den norske kirke har et særlig ansvar for samisk kirkeliv og for at samisk kirkeliv kan utvikles i pakt med samisk selvforståelse, samiske tradisjoner, nasjonal lov og internasjonale konvensjoner. Planen skisserer utfordringene og behovene knyttet til samisk kirkeliv på bred front.

Samisk kultur og kirkeliv tilfører kirken nye impulser til forståelse av tro og identitet og av sammenhengen mellom natur og livsanskuelse. Planen tar samisk språk og kultur på alvor, og ser mangfoldet som en rikdom som hører med til Den norske kirkes helhet. Samisk kristendomsforståelse og spiritualitet bidrar med sin åndelige og kulturelle rikdom til å språk og redskap til å møte den åndelige utfordring i vår tid.

Hvor mange samer er det egentlig i Norge? Samene er et urfolk i de nordlige områdene av Norge, Sverige, Finland og Kolahalvøya i Russland. Man antar at det er 50.000- 65.000 samer i Norge. Nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk er de offisielle samiske språkene i Norge. Alle tre står på UNESCO’s liste over truede språk. Lulesamer finnes særlig mellom Kjerringøy og nordlige deler av Fauske i sør og Tysfjord i nord, nordsamer i Finnmark og Nord-Troms, og sørsamer lever spredt over et område som strekker seg omtrent fra polarsirkelen i nord til Hedmark fylke i sør på norsk side. Oslo bli et stadig større samefylke.

I Kirkemøtets vedtak bes det blant annet om
• tiltak for å sikre at samisk ungdom rekrutteres til kirkelig arbeid
• intensivert arbeid med bibeloversettelse, salmer og liturgier, særlig i lulesamisk og sørsamisk område
• prestestilling for betjening av samer i Sør-Norge
• sørsamisk og lulesamisk språkmedarbeiderstilling
• to diakonstillinger i Indre Funnmatrk og lulesamisk område
• flytting av Samisk kirkeråds sekretariat til Tromsø

Planen er meget god, og det er lett å forstå euforien. Men man kommer ikke langt uten friske midler. Kirkemøtet kan vedta gode intensjoner, men realitene er at skal den vedtatte planener det nødvendig med betydelige friske midler. Her må det nok arbeides på tre felter:

a) Grunnloven § 110a slår fast at ”Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv At Den norske kirkes status som statskirke endres, er derfor ikke et argument for at staten ikke lenger har et ansvar for samisk kirkeliv.” Også folkerettslige forpliktelser må innebære at staten i denne saken har økonomiske forpliktelser også etter at nåværende statskirkeordning opphører.

b) Den norske kirkes har særskilte forpliktelse overfor samene som urfolk i kirken, og har derfor et selvstendige ansvar for å prioritere samisk kirkeliv og bidra til at handlingsplanen gjennomføres. En slik prioritering ligger allerede inne i Kirkerådets budsjettforslag.

c) Sametinget tilføres betydelige midler til samesamfunnet, i år ca. 480 millioner. Kirkelivet er en viktig del av samisk hverdag, og Sametinget bør derfor se et økonomisk ansvar i denne saken.

De kulturelle og åndelige overgrep det samiske folk opplevde gjennom fornorskingspolitikken skapte dype sår. Mange klarer fremdeles ikke å være stolte over egen bakgrunn. Dette har for mange samer, også ikke minst de unge, skapt en avstand til kirken, fordi kirken var bidragsyter i den vanskelige historien som ligger bak. I dag gir dette utslag i manglende rekruttering til kirkelig utdannelse og kirkelig tjeneste.

Et viktig grunnlag for forsoning ble lagt da Kirkemøtet i 1997 kom med en offentlig beklagelse av de overgrep som kirken stod for gjennom fornorskingshistorien. Jeg håper at det vedtaket Kirkemøtet nå gjør, vil oppleves som ytterligere et bidrag til å gjøre gammel urett god.

Gå til innlegget

Det sentrale tema på Kirkemøtets tredje dag var ”Kirke nå, evangelisk-luthersk kirke i en økumenisk kontekst”.

Vi var seks venner som spaserte på 5th Avenue i New York. Vi passerte den prektige St.Patrick-katedralen, gikk inn, oppdaget at det var messe, satte oss ned og fulgte messens gang.
Så kom nattverden. Jeg vet jo at katolsk og luthersk nattverdssyn og -praksis er ulik. Men jeg har jo mange ganger gått til nattverd i katolsk sammenheng, og jeg har opplevd katolikker gå til nattverd i en luthersk kirke. Denne gang spurte presten, trolig fordi jeg rakk hånden frem for å få brødet: ”Are you a catholic?”
Jeg ville gjerne ha nattverd, men jeg synes ikke stedet og saken innbød til noen løgn, så jeg svarte som sant var: ”I am a lutheran”. Da forklarte han vennlig, men bestemt at det kunne ikke bli nattverd på meg.

For noen år siden var jeg med på et europeisk kirkemøte i Trondheim. I Nidarosdomen åpnet den armenske kirke sitt nattverdbord til stor glede og forundring for alle andre. Litt senere inviterer de ortodokse alle til å delta i sin messe - uten samme åpenhet ved nattverdbordet. Reaksjonene var sterke sterke fra vanlige kirkegjengere: ”Er vi ikke kommet lenger? Er vi utestengt fra nattverdbordet i vår egen kirke?”Dessverre. Vi er ikke kommet lenger, men det viser også hvor utålelig denne splittelsen blant verdens kirkesamfunn er.

I Norge er vi lutheranere, og det sentrale tema på Kirkemøtets tredje dag var ”Kirke nå, evangelisk-luthersk kirke i en økumenisk kontekst”. Sentralt sto et foredrag av professor Harald Hegstad. Med adresse både utad og internt i Den norske kirke advarte han sterkt mot å gjøre det sentrale i evangeliets krav for stort:

”I Confessio Augustana heter det at det er ”nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene.” Samtidig avviser man behovet for ”ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker”. Ifølge Augustana er det i spørsmålet om kirkens enhet et sentrum som er nødvendig og uoppgivelig, samtidig som man kan og bør vise stor romslighet i mer perifere spørsmål.

Dette sentrum er altså bestemt som ”evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene”. I forståelsen av evangeliet ligger det sentrale i luthersk teologi, og her ligger også lutherdommens viktigste økumeniske bidrag: Å insistere på evangeliet som det sentrale og umistelige i kirkens liv.

Evangeliet er altså et budskap om at det Gud har gjort i og med Jesu død og oppstandelse (”for Kristi skyld”) fører til frelse for mennesker som tror. Frelse innebærer i denne sammenheng at syndene blir tilgitt og at Gud regner en som rettferdig. Rettferdiggjørelsen skjer på denne måten av nåde, gratis, ikke ved menneskets egne gjerninger og fortjenester”.


Det Hegstad her sier har Kirkefader Augustin i en sentens uttrykt slik: Vi skal vise fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt. Det er et motto jeg har sitert mange, mange ganger, fordi jeg synes det uttrykker en forbilledlig kirkelig holdning. Både på hjemlig kirkemakt og i det store verdensperspektiv.

Hegstad: "Hvem denne Kristus er, og hva han har gjort, er det Bibelen som kan fortelle oss. Evangeliets kirke er derfor en kirke som har Skriften som den avgjørende norm for sin lære og sitt liv."

Og her møter vi det dilemma som kirken vil møte til alle tider: Hvem definerer hva som er Skriftens norm? Problemet dukker opp ikke minst når begrepet sentrum blir utvidet, når det skal inkludere bud nr. 11, 12 , 13 osv, geografisk og tidsbestemte regler og avgrensninger.

Sammen med mennesker over hele verden bekjenner vi troen på den treenige Gud. Dette bør ikke bety at vi er enige om alt, eller at vi oppgir alle forskjelligheter i trosuttrykk eller i måten vi tenker om Gud på. Det er den Gud vi sammen bekjenner, og ikke den bekjennelse vi sammen uttrykker, som er årsaken til vår enhet.

Til alle tider og i alle sammenhenger har det vært spurt: Hvor mye forskjell og ulikhet kan det fellesskapet tåle? Men det avgjørende må aldri være hva vi liker eller kan tåle av uenighet, men om uenigheten gjør at vi må oppgi troen på en felles Gud.

Hegstad: "Teologisk er det altså slik at selv om det finnes mange kirkesamfunn i verden, så er det egentlig bare én kirke, fordi det bare finnes ett evangelium. Det er ikke slik at det er den lutherske kirke som er den eneste sanne kirke, eller at Gud skulle ha mange kirker i verden. For hvis kirken er Jesu legeme, er det også bare én kirke som kommer til uttrykk i alle menigheter og kirkesamfunn som deler det samme evangelium og troen på den samme Jesus Kristus. Nettopp fordi vi er ett, er det også så viktig å arbeide for at denne enhet blir virkeliggjort og synlig. Fra en luthersk synsvinkel må arbeid for kirkens enhet først og fremst dreie seg om forståelsen av evangeliet. Hvis vi bare kan anerkjenne hverandres forståelse av evangeliet, kan vi også anerkjenne hverandre som del av den samme kirke".

I de senere årene har Den norske kirke inngått viktige avtaler med den reformerte kirke (et protestantisk trossamfunn som er utgått av Zwinglis og Calvins virke i reformasjonen på 1500-tallet, den har mye til felles med lutherdommen), med den anglikanske eller episkopale kirke (protestantiske, men har samtidig sterke trekk fra katolisismen) og med Metodistkirken i Norge (lavkirkelig bevegelse som brøt ut fra den anglikanske kirke på 1700-tallet).

I samtaler med katolikkene har det dessverre ikke vært mulig å komme så langt at man kan ha felles nattverdfeiring. Hegstad sa om dette:
"Mens enighet om det sentrale i evangeliet i et luthersk perspektiv skulle være nok for full enhet, mener man fra katolsk side at det også er andre spørsmål som må avklares først, ikke minst embetsspørsmålet.
Dette viser en vanskelig problemstilling i økumenisk arbeid: Det er ikke bare at man er uenig, men man er også uenig om hva man må bli enig om".


Hegstad var inne på et mer og mer aktuelt tema da han snakket om utfordringen til Den norske kirke om ikke å bli en etnisk stammekirke. ”Vår evne til i vårt eget kirkelige fellesskap å romme mer av det flerkulturelle uttrykk som kristendommen etter hvert har fått i Norge er etter min mening en test på om det er evangeliet eller de ytre kulturelle former som er det avgjørende”.

I møte med vårt lutherske verdensfellesskap, blir det tydelig at vi ikke kan være en kirke som fremtrer som et etnisk stammefellesskap. Og da kommer automatisk spørsmålet: Hvordan møter vi våre nyere landsmenn som har samme behov som nordmenn i utlandet for å få evangeliet på sitt eget morsmål? Hvor er Den norske kirkes arbeid på engelsk og spansk og urdu for å komme mennesker med disse morsmål i møte med evangeliet midt i våre nabolag?

Norge har i mange år vært et land med stor eksport av misjonærer og med et levende misjonsengasjement her hjemme. Hvor er nytenkningen og viljen til å møte mennesker i våre nabolag på samme måte som vi har møtt dem verden over gjennom ytremisjon?

I økumenikken deler vi en felles visjon om å være kirke i verden. I de møtene jeg har hatt mer kirkeliv i utlandet forteller meg viktigheten og nytten av å møte hverandre for å arbeide med vår teologi og de diakonale utfordringer i en praktisk kirkelig hverdag.

Det kan være smertelig, men jeg blir mer og mener overbevist om at vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, i dag er dynamisk, misjonerende, frimodig og sterk på en måte langt overgår det den tradisjonelle kristenheten opplever.

Gjennom internasjonalt arbeid har Den norske kirke fått impulser fra kirker verden over. Vi deltar i Det lutherske verdensforbund, Kirkenes verdensråd og Konferansen av europeiske kirker. Disse organisasjonene gir de nye kirkene en mulighet til en møteplass der alle er likeverdige uten at noen blir mottakere og andre givere. Herfra tar vi hjem impulser til vårt eget kirkeliv. Om det helt sentrale i dette er som Hegstad sier:

Evangeliet må være utgangspunkt for vårt gudstjenesteliv, vår trosopplæring, vår diakoni, vår kultursatsing, vår menighetsutvikling, men også for vårt arbeid med kirkelig organisasjon og strukturer. Først hvis vi er oss dette bevisst, har vi noe å bidra med i det økumeniske fellesskapet.

Møte med de globale kulturene er spennende og åpnende. Det skal ikke få oss til å skamme oss over verken vår egen kultur eller den kristne tradisjonen vi står i, men gjøre oss nysgjerrige på det nye som kan oppstå når nye tider og nye mennesker møter evangeliet. Den kristne tradisjon ville vært ufattelig mye fattigere uten afrikansk sangfornyelse, latin-amerikansk politisk tenkning, østlig refleksjon over inkarnasjonen og tilbedelsen av dette mysterium. Det som har oppstått i Afrika, var noe som aldri ville kommet fra Europas kirker, men som ofte kan bringe frem glemte sider i den orientalske kulturen som bibelens tekster sprang ut av.

En viktig import fra den verdensvide kirke ble demonstrert da kirkemøtet sang ”Håpstango” - en salme i et annerledes musikkuttrykk, og samtidig med et helt sentralt kristens budskap.

Og så lar jeg Harald Hegstad summere opp: ”For å møte andre kristne med respekt og åpenhet, på vei mot større synlig enhet, er det nødvendig å vite hvem vi selv er og hvor vi kommer fra. Og det er nødvendig å vite hvilket evangelium vi forkynner. Derfor er det temaet som vi diskuterer på dette Kirkemøtet så viktig”

Også denne dagen var det vært hektisk møtevirksomhet i komiteene.


Gå til innlegget

Dette er en oppsumemring av det viktigste - slik jeg ser det - som var fremme i formiddagsseksjonen på Kirkemøtet osndag

Hvordan skal den fremtidige kirkeordningen være? Sentralt i arbeidet med denne står i øyeblikket den arbeidsgruppen som Kirkerådets administrasjon har nedsatt og som allerede har gjennomført en orienterings- og  høringsrunde  i bispedømmene. Prost Trond Bakkevig redegjorde i formiddag om at gruppen har tatt utgangspunkt i følgende:

  • Én arbeidsgiver
  • Én økonomi
  • Én samlet ledelse

 

Jeg siterer hovedpunktene i Bakkevigs solide innlegg:

Man ønsker alt som at den kirkelig virksomhet skal være en, ikke to som i dag. Sognet, ved menighetsrådet, må være den grunnleggende enhet i kirken.  Men mange sogn er svært små.  36 pst. har under 1000 medlemmer, 46 pst har under 1500. Og mange av de 426 fellesrådene er for små til at de på en kompetent måte ivaretar personalansvar, tilsettingsansvar, økonomiansvar og vedlikeholdsansvar. Alle vil være tjent med at dette foregår i større og mer robuste enheter”.

 

Det er to mulige hovedløsninger i forhold til en slik utfordring:

1.Bygge opp bispedømmenivået som et forvaltningsnivå med virksomhetsansvar, arbeidsgiveransvar og overordnet lederansvar. Sognenivået må rustes opp,men det må

sammen i større enheter for å kunne ivareta et virksomhetsansvaret på lokalt nivå.. Samtidig vil bispedømmenivået alle andre steder enn i Oslo være langt vekk – både geografisk og mentalt.

2. Et justert prostinivå er bedre egnet til å ivareta virksomhetsansvaret for i praksis mellom 40 og 150 ansatte. Et prostiråd kan ivareta fellesrådenes nåværende , og samordne bruken av økonomiske ressurser fra statlig og  kommunalt nivå. Kan det  helt eller delvis overta arbeidsgiveransvar fra bispedømmerådene?

Tilsettinger skal skje i et nært samspill mellom menighetsråd, prostiråd og biskop/bispedømmeråd.

Bispedømmerådet trengs fortsatt ((a) 15 pst  av offentlig ansatte prester er ikke i virksomhet i menigheter. (b) Behov for enheter som kan ivareta kompetanseutvikling, rekruttering og faglig veiledning, og (c) for organer som har regionalt ansvar for strategisk planlegging, og fordeling av ressurser. (d) Det er viktig at biskopen er del av et faglig kvalifisert arbeidsfellesskap, og et organ valgt på demokratiske premisser.

 

Prest eller prost skal ikke kunne være daglig leder i en menighet eller et prosti, det blir en rolleblanding.

En ordinert står alltid under biskopens tilsyn – uansett om vedkommende er i et offentlig, kirkelig embete eller ikke. Av denne grunn mener vi at ingen geistlige skal ta legfolks plass i kirkens valgte organer. De er ganske enkelt ikke legfolk.

 

  Arbeidsgruppen er  opptatt av å styrke tilsynsembedets plass og rolle i kirkestyret: Biskopene må få mer robuste verktøy for å kunne utføre tilsynet.. Det gjelder i forhold til tilsettinger – både av prester og andre vigslede medarbeidere, og medarbeidere i stillinger som innbefatter opplæring og diakoni. De må få en tydelig rolle i forhold til utviklingen av bispedømmets strategi og ledelsen av prestetjenesten, og de må få bedre redskaper til å kunne håndtere saker som gjelder presters lære og liv

 

 Bispedømmerådene må dels sammensettes av representanter fra menighetsråpdene, dels av de 3-4 som får flest stemmer i valg til Kirkemøtet.

Arbeidsgruppen ønsker å avvikle ordningen med at leke kirkelige tilsatte skal ha en spesiell representasjon i bispedømmeråd og kirkemøte. Ansattes medbestemmelse skal finne sted

gjennom andre organer, og de kan heller ikke velges inn på legfolkets lister

 Man kan ikke snakke om kirkeordninger uten å snakke om økonomi. Midler fra stat og kommune må fordeles til Kirkemøtet/Kirkerådet som deretter fordeler til  bispedømmeråd som igjen fordeler til prostiråd

 

En ny kirkeordning må ha normalvarianter, samtidig må det kunne åpnes for fleksible og lokalt tilpassede varianter.

 

Bakkevig sa til slutt at ” jeg har allerede lært mye og sier ikke det samme nå som jeg sa ved innledningen av seminarrundene, og kommer ikke til å si det samme når vi er ferdige med vårt arbeid”.

 

 

 Kirkerådsdirektør Jens Petter Johnsen la frem en del tall fra virksomheten i Den norske kirke. Noen tall ( 2009 - 2010

 

Utmeldinger   10.792  -  6.547

Døpte     41.920  -  40.545

Konfirmerte:        41.885   -   41.775

Vigsler     10.009   -  9.513

Gravferder  38.290  -  37.803

Gudstjenestedeltagere 6.232.000   -  6.077.000

 Nattverdgjester 1.114.470  -  1.141.903

Konserter/kulturarr. 10 970  -   11 616

Deltakere konserter 1 190 345  -  1 266 741

Kirkeofringer  260 mill   -  299 mill

Givertjeneste 49 mill  -   57 mill

 

 

·         Andelen av befolkningen som er medlem av Dnk har sunket år for år, fra ca 90 % i 1990 til 78 % i dag. Endringer handler om et samfunn i endring med stort innslag av nye nordmenn, innvandrere med annen tro

·         Det fødes ca 61.000 hvert år, men kun vel 40.500 blir døpt. Dåpsfølgene som følger barn til dåp blir stadig større

·         Konfirmasjon i regi av Human-etisk forbund hadde sitt høydepunkt i 2005 med nær 11 000 konfirmanter, men hadde i fjor knapt 9 900

·         I snitt er det 98 mennesker til stede på hver søndags- eller helligdagsgudstjeneste. For ti år siden var tallet 102

·         Seks av ti menigheter har økning i gudstjenestedeltakelse

·         Faste kirkegjengerne går noe sjeldnere enn før, mens de

·         som går av og til, går oftere.

·         Den kirkelige konsertvirksomheten overstiger Rikskonsertenes antall.

·         I dag er det  25 % kvinnelige prester – for ti år siden var andelen 15 %.

·         Det er et flertall av kvinner på de teologiske studiene.

·         Nær 40 % av prestene over 55 år

·         3000 tiltak i menighetene som mottok trosopplæringsmidler. Nesten hundre tusen barn og unge, og over 14.500 frivillige medarbeidere deltok

·         627 menigheter gjennomførte Tårnagentsamlinger og anslagsvis 10.000 8-åringer var agenter som løste mysterier og feiret gudstjeneste i sin lokale kirke

  •  Vel halvparten av de inviterte deltok i trosopplæringstiltak i 2010.

 

Gå til innlegget

Kirkemøtet (III); God Lindø-debut

Publisert over 8 år siden

Svein Arne Lindø har som øverste legmannsleder i Den norske kirke hatt sin første tale til Kirkemøtet. Han kom meget godt fra debuten. Klar og prinsipiell, men også personlig og nær

En av hans mest klangfulle akkorder handlet om det levde livet, det personlige og intime, og det som leves i relasjon til andre.”På arbeidsplassen, i skolen, i hjemmet, og i menigheten. Vår visjon er formulert slik: Nær livet. Jeg liker formuleringen fordi den uttrykker at jeg som kristen lever mitt liv i nær relasjon til mange andres liv. I relasjon til lokalsamfunnet, og til storsamfunnet. Derfor vedgår andres liv mitt eget, derfor vedgår våre myndigheters beslutninger meg, derfor vil jeg gjøre min stemme gjeldende når politiske beslutninger tas. Ikke minst om religionspolitiske spørsmål. Om menneskeverd og rettferdighet. Fordi det handler om mitt,- og andres liv”.

Sammenligner jeg dagens kirke-Norge med mine opplevelser på 50- og 60-tallet kan jeg si med frimodighet: Kirken er mer til stede der folk er. Forkynner evangeliet oftere uten en lovisk klang i stemmen. Styrker livsmotet og bidrar til at kjærlighetens gjenskapermakt, selve nåden, får rense, fornye og gjenopprette menneskers liv og samliv.

Mange ting endrer seg – eller kommer til å endre seg – i Den norske kirke fremover. Men vi må være på vakt slik at det ikke utvikles byråkratisering, formalisering og papirflytting. Vi kan ikke gjøre som den russisk-ortodokse kirke gjorde i 1917, da den låste seg inne og drøftet liturgiske spørsmål mens en ”væpna” revolusjon foregikk i gatene. Men vi skal heller ikkela tilfeldige politiske hendelser bringe oss ut av fatning, slik at vi mister perspektiv. Vi må kunne ha flere tanker i hodet på en gang.

Jeg tror det trengs et teologisk arbeid med tanke på kirkens eget oppdrag, trengs tettere kontakt mellom biskoper, Kirkeråd og utdanningsinstitusjoner, trengs samtale med sikte på å skjelne mellom det som er livsviktig for kirken – og det som bare er viktig. Mellom det nødvendige og det ene nødvendige. Både de som liker å snakke om den åpne folkekirken, og de som snakker om Guds klare ord, trenger å fornye retorikken sin

Lindø understreket at ”vi må leve så nært livet slik det leves i nabolaget, at våre ord blir relevante og forståelige inn i det livet som leves utenfor kirkemurene. Når vi taler sant og relevant om livet blir den religiøse dimensjonen en viktig og troverdig del av helheten”.

Dette er viktig. De holdninger og samværsformer som preger hverdagskirken, er langt viktigere enn hvilken kirkeordning vi har. Også trosopplæringsprosjektet er viktigere enn kirkeordning, viktigere enn det vi er uenige om. I den sammenheng må vbi bli enda mer opptatt av det som samler enn det som skiller, enda mer opptatt av det vi er for enn det vi er imot. Uansett organisering må Den norske kirkes medlemmer kjenne seg hjemme i en åpen og raus folkekirke.

Åpenhet må handle om høyde under taket, mulighet for å komme som du er, uten å møte kravet om å bli som oss i alle ting, nysgjerrighet og en vilje til en åpen dialog uten at fasiten foreligger før vi har brukt tid til å lytte til hverandre med et åpent sinn.

Den norske kirke står overfor krevende debatter de nærmeste årene. Både når det gjelder organisering, samlivsetiske spørsmål og en rekke andre saker. For Svein Arne Lindø var det viktig å understreke at det er i kirkens egne organer disse debattene skal gå. ”De som ønsker å ha innflytelse i Den norske kirke, må engasjere seg i nettopp kirken. De må delta der beslutninger tas, de må bruke sin stemmeseddel ved valg og aller helst stille til valg. Det er kirken selv, og dens demokratiske valgte organer, som skal streve med de vanskelige spørsmålene, fram til avklaringer som forhåpentligvis bevarer enheten i kirken vår.”

Jeg er enig med Lindø i at når makten bygges ned vil Den norske kirke bli bedre i stand til å virkeliggjøre sin visjon om å være en tjenende kirke på en troverdig måte. Han sa at ”kirken vil framstå mer frimodig som bekjennende og misjonerende om den ikke lenger bestyres av staten. Og jeg tror den åpne folkekirken blir vitalisert av at folk inviteres til å delta og ta ansvar for kirken sin”.

Midt i all utredning, tankevirksomhet og diskusjon må vi gjøre som Jesus selv: Vi må alltid søke til den lidende, utstøtte – og alltid søke inn i stillheten. Det er i nestekjærligheten og stillheten kirken lever.


Gå til innlegget

Kirkemøtets fokus på samisk kirkeliv og samisk kultur på dette Kirkemøtet er en fin synliggjøring av at vi er to opprinnelige folk i Norge

Det var Sametingets president Egil Olli som konstaterte dette da Kirkemøtet i Tønsberg åpnet.
Også gudstjenesten før den offisielle starten på et møte som er øverste beslutningsmyndighet i Den norske kirke var preget av samisk kirkeliv. For første gang i Norge var det en gudstjeneste med liturgi fra både nord- og sørsamisk og lulesamisk. Og under selve åpningen sto den samiske artisten Ann-Mari Andersen fra Kautokeino, stod for musikalsk innramming. I dagene fremover skal møtet ta stilling til en ambisiøs strategiplan for samisk kirkeliv.

-Kirke- og trosliv har hatt en sentral plass hos mange samer, som også hos meg, sa Egil Olli. Han minte om at det samiske folket historisk ikke alltid har vært invitert som hele mennesker inn i Den norske kirke. -Fremdeles er det eksempler på at enkelte utrykk for samisk kultur og åndelighet kan oppleves som problematisk og vanskelig i kirkelige sammenhenger. Men den offisielle holdningen til samisk kultur, samiske verdier og samisk åndelighet i kirken er endret, og samisk kirkeliv sees ikke lenger på som fremmed, sa Olli i sin hilsen.

Samisk trosopplæring er gitt større rom og utviklingsmuligheter i Den norske kirke. Jeg skal være med i den komitéen som skal behandle denne saken, og det er åpenbart at Trosopplæringsreformen gir en unik mulighet til å fremme en trosopplæring som reflekterer og ivaretar den samiske kristne arv. Som et supplement til den generelle trosopplæringsplanen skal det nå komme en egen plan for samisk trosopplæring. Den skal brukes i menigheter hvor det er samiske barn og unge, dette for å sikre at det samiske perspektivet ivaretas. Målet er en trosopplæring der den samiske stemmen høres, og blir en naturlig del av Den norske kirke. Den må fungere identitetsstyrkende, barn og unge må få en opplevelse av at deres samiske bakgrunn er verdifull.

Den norske kirkes holdninger til samer og samiske forhold har utviklet seg positivt de siste to tiårene. Samenes historie overfor kirken er like gammel som nordmenns historie er, men den er ikke likedan, særlig hvis vi tar inn over oss det som skjedde når den unge nasjonen Norge skulle bygge opp sitt selvbilde etter 1814. Da gjaldt det å etablere felles bevissthet om norskhet og stolthet, samtidig som vi lys av den såkalte sosialdarwinismen erklærte samene som mindreverdige fordi de ikke hadde skrevet en egen historie og fordi samisk ble ansett som uegnet til å snakke om åndelige forhold.

Selv om vi lever i et av de samfunn der urfolks posisjon nå er erkjent og bekreftet, gjenstår det mye før vi har nådd reell likestilling. Sporene fra fornorskningsperioden, som tok slutt for ca 40 år siden, finnes fortsatt. Forsoningsprosjektet i lulesamisk område i Nord-Salten viser dette tydelig.

Mindreverdighetsfølelse og skam finnes hos samene, men også nordmenn bærer spor. Av og til dukker det opp holdninger som vi gjerne så ikke fantes. Samtidig er mange enkeltmennesker klar over at de har handlet skammelig i ord eller gjerning, og leter etter en anledning til å få legge det fra seg. I de fire årene jeg var kirkerådsleder logv hadde med samisk kirkeliv å ghjøre, fikk jeg flere ganger formidlet den sorgen som finnes hos det samiske folket over det man var utsatt for i fornorskningen, og de sår mange bærer på – i ulike former. Fornorskningspolitikken har gjort rekrutteringssituasjonen til en ekstra belastende dimensjon i samisk kirkeliv.

Kirkemøtet agerte klart politisk da vi i 2003 sluttet helhjertet og enstemmig opp om det som ble en skarp uttalelse til det som da var Regjeringens forslag om Finnmarksloven og som manglet vesentlige menneskerettighets- og urfolksperspektiver. Jeg vet at Kirkemøtets vedtak ble lagt vekt på og bidro sterkt til at resultatet senere ble bra i Stortingets behandling. Kirkemøtets behandling vakte også internasjonal oppsikt. Mange urfolk i verden fattet nytt håp om rettferdighet på grunn av den saken.

Det er viktig at hele Den norske kirke bevisstgjøres på hva det innebærer å være urfolk og minoritet i kirken og samfunnet.





Blogglisten Lagt inn av Thor Bjarne Bore kl. 16:47      0 kommentarer:

 

Legg inn en kommentar

 

 

Koblinger til dette innlegget

Opprett en kobling

Eldre innlegg Start Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)
Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8335 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6292 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3360 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2627 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2156 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1963 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1708 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1706 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere