Thor Bjarne Bore

Alder: 80
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Nasjonalisme - og "Verdens det store Vit"

Publisert 7 måneder siden - 174 visninger

17.mai og alle andre dager må vi passe på at nasjonalisme ikke blir en holdning med skepsis til det – og ikke minst de – som kommer utenfra.

17.mai, Grunnloven og Norges selvstendighet – det var vel på Eidsvoll det begynte? Eller – var det kanskje vel så mye i København? Var det ”fremmedarbeidere” som var de virkelige heltene?

Det er en ekte og sunn nasjonal glede over frigjøringsverket som preger 17.mai. Men generelt kan vi i ulike sammenhenger i den norske hverdagen enkelte ganger finne uheldige utslag av å sikre vår "nasjonale identitet": en tro på at "we are the champions", at vi er overlegne de fleste andre, at alt norsk er godt og at ingen må komme her og komme her.

Fra en fjern fortids historie mellomfag husker jeg professor Knut Myklands hyllest til kong Frederik 6. Han bodde i København, og våren 1814 påskyndet han kornforsyningene til Norge, «medens der ennu er tid, korn er det vigtigste til at opnaa Norge frelse», som han sa det Uten dette kornet og den optimismen det skapte, hadde ikke selvstendighetsreisningen vært mulig, hadde det ikke blitt riksforsamling, kongevalg eller 17.mai. Sa Knut Mykland.


Og det var fra København, eller i alle fall Danmark, de hadde røttene sine flere av fremmedarbeiderne som drev frem frihetsverket i 1814. De norske bønder hadde rollene som statister, det var de 38 sivile og geistlige embetsmenn som var de drivende selvstendighetskrefter. Alle 38 hadde sin utdannelse fra København, og 15 av dem var enten født i Danmark eller hadde bodd der i viktige barne- og ungdomsår.
Grunnlovens far, Christian Magnus Falsen kom til Norge som voksen.
Han som fikk idéen om at representantene skulle gi hverandre hånden og erklære seg «enige og tro til Dovre faller» var kommandør Jens Schow Fabricius. Han tilhørte en berømt dansk familie og bodde i Danmark fra han var 11 til 31 år.
Familien Sverdrup kom fra Sønderjylland.
Stattholder Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg hadde bare vært på våre kanter noen få barneår da han dukket opp igjen 26 år gammel og ble en ivrig tilhenger av norsk selvstendighet.
To blad Motzfeldt og to blad Sibbern nedstammet fra fornem tysk adel, og den berømte general Diderich Hegermann var født i Hamburg, men vokste opp i Halden . Familien Anker sto sentralt i kampen for norsk selvstendighet, de var innvandrere fra Sverige.


Sjelden har det altså vært gjennomført et prosjekt i Norge så dominert av utlendinger som selvstendighetskampen i 1814. Dette kan det være viktig å ta med seg en dag som 17.mai, der en hele tiden må passe på at nasjonalisme ikke blir en holdning med skepsis til det – og ikke minst de – som kommer utenfra.


Norge har vært et land med bare små minoriteter, men både samer og kvener ble lenge diskriminert. Vår fornorskningspolitikk ble praktisert hardere og over et lengre tidsrom enn f.eks. forsvenskningen i Sverige. Først etter den 2.verdenskrig ble norsk minoritetspolitikk lagt om.
Vår behandling av tatere er ikke spesielt lystelig lesning. Og det er pinlig når vi leser om da norsk politi samlet jødene til deportasjon, da norsk embetsverk utøvde naziregjeringens påbud, da norske borgere stjal fra deportertes eiendom og kjøpte de myrdedes beslaglagte eiendeler billig på auksjon. Norsk holdning til innvandrere de siste tiår viser jo også at vi ikke skiller oss nevneverdig fra andre land. Halvrasistiske forestillinger står sterkt i betydelige deler av folket.


Så kanskje har ikke vår nasjonalisme vært så forskjellig fra den nasjonalisme vi reagerer negativt på rundt om i verden? Kanskje hadde han mer rett enn vi liker å tro, den tidligere norske ambassadør, Ole Ålgård, da han ytret betydelig skepsis til en verden befolket med nærmere 100 millioner nordmenn.
Så lenge nasjonal identitet blir betraktet som en unik farge i et stort, internasjonalt spektrum, har den verdi. Ja ikke bare det, den kan være en positiv, formende kraft. Ingen andre kan utforme sitt språk og sine verdier akkurat på denne måten, med våre tradisjoner. Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, må de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Her ligger verdien av det nasjonale.


Deler av nasjonalisme-kritikken framstiller det som om man kan greie seg uten enhver nasjonal farge og lokalt preg, men dette er en illusjon. Organisasjonene som arbeider for menneskerettighetene har funnet ut at de ikke vinner gehør for de internasjonale rettighetene før de knytter an til nasjonale eller lokale normer, uttrykksmåter og verdier. Først da forstår folk at det har med dem å gjøre.


I dag er det et viktig spørsmål hvordan man kan styre internasjonal kapital, som løser seg fra nasjonale og kontinentale bånd og henter ut profitt på tvers av lokale hensyn. Det er vanskelig å tenke seg at man kan greie dette uten å knytte til de lokale og nasjonale verdiene, og la dem komme til uttrykk i politiske og økonomiske beslutningsprosesser.
Vi skal elske dette landet, som det stiger frem, men mer enn noen gang er det nødvendig at vi tar med oss Vinjes ord om at
«Vi meina og tru, det gjævaste er
at vera ein Noregs Mann
Ja, denne Heimen os fyrst er kjær
men vita vi maa, at den store Verd
er berre vaart store Federland
Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit"
God 17.mai

 

 

Gå til innlegget

Bibelen leses med ulike briller

Publisert nesten 2 år siden - 1155 visninger

Den norske kirke har forsømt seg, og har i prekener/bibeltimer for sjelden vist menigheten at det faktisk er mulig å tolke og tyde skriften på forskjellig måte. Klarer ikke formidlingen av kristen tro å skille mellom store og små ting? Er fokus for mye på det perifere i stedet for det sentrale?

 

Det er med stor interesse jeg i lørdagens Vårt Land leser formuleringene og resonnementene fra en av landets aller skarpeste teologer, dr.theol & philos. Jan-Olav Henriksen ved Menighetsfakultetet. «Trenger vi en ny reformasjon? Med underteksten: «Bibelen brukes nå som kulturkonservativ støttespiller i stedet for å være kilde til frigjørende evangelium».

Hans lange og innsiktsfulle artikkel bør flest mulig interesserte i temaet lese. Hos meg skaper den sterke assosiasjoner til et tema jeg lenge har vært opptatt av, forenklet slik: Den norske kirke har forsømt seg, og i prekener/bibeltimer altfor lite har vist menigheten at det faktisk er mulig å tolke og tyde skriften på forskjellig måte. Er det derfor Bibelen blir en uinteressant bok for mange moderne mennesker som er lært opp til å tenke kritisk? Og verre er det når mennesker opplever bibeltekster brukt mot grunnleggende verdier som sannhet, rettferdighet, menneskeverd og frihet, som vi er mange som mener er nettopp hva det bibelske syn på mennesket forkynner.


Forsvare teksten mer enn budskapet selv?
«Trenger vi en ny reformasjon?» spør Jan-Olav Henriksen. Han understreker at kirken allyid må bvære udner reformasjon - "den må allyid prøve om dens tro og patrksis er slik at evangeliet komemr til uttryukk på en klatrest mulig måte".

Til dem som taler for å forlate Den norske kirke, stiller han spørsmålet: Har de mistet fokus på nåden alene, og i stedet havnet i en posisjon der det gjelder å forsvare teksten som formidles mer enn budskapet selv?
«Hvis kristen tro først og fremst skal innebære en understrekning av lydighet mot Bibelen, og ikke mot dens evangeliske budskap, blir kristen tro til en ny form for lydighetsreligion som innebærer underkastelse under dem som til enhver tid har autoritet til å bestemme hva som står i den. Dermed mister man fokus på evangeliet som frigjørende sentrum. Dette skaper en formidling av kristen tro som ikke klarer å skille mellom store og små ting, og er fokus på det perifere sentrale i stedet for det sentrale….

Rettferdiggjørelse ved tro er det frigjørende alternativ til gjerningsrettferdighet og slaveri under menneskeskapte lover og krav. Fokus på hvordan mennesker fremdeles kan finne liv, trygghet, frihet og glede i troen på Jesus Kristus er utgangspunktet for reformasjonen – ikke spørsmål om antall kjønn, ekteskapsforståelse eller regulering av seksualliv. Tapes nåden som sentrum av syne, er det imidlertid grunn til å etterlyse en ny reformasjon».
Så langt Jan-Olav Henriksen.

Vær ikke skråsikker

Jeg skulle ønske at forkynnelse og undervisning i større grad la grunnlaget for en alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Utgangspunkter for kristen debatt bør være at også de som mener noe annet enn oss er drevet av et oppriktig ønske om å følge Jesu eksempel, å tolke Bibelen rett.

Når det gjelder "skille mellom store og små ting", har ingen sagt det bedre enn Augustin: Vise fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, og kjærlighet i alt.

Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen. Kirkens holdning i en del etiske spørsmål har alltid vært farget av omgivelsene, av den ”alminnelige” oppfatning. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer.

Det er viktig å ha med seg at ingen leser Bibelen uten briller. Vi har alle vår egen historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle bagasje. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. Historien bør vise at holdninger som er blitt utlagt som konsekvenser av ”Guds klare ord”, må revideres fordi man i likhet med Peer Gynt ”kom senere hen til andre resultater”.

Kvinnelige biskoper i flertall?

Kirken har endret syn eksempelvis på slaveri, gjengifte, skilsmisse og kvinners prestetjeneste. Slike endringer henger sammen med at en ser annerledes på skriftsteder ut fra samfunnsendringer som allerede har skjedd.

I Den norske kirke ser stadig flere at vi kan ha kvinnelige prester, til tross for at Paulus lenge har vært forstått annerledes. Jeg har siden 50- og 60-tallet opplevd diskusjonen om kvinnelige prester. Det ble diskutert med de ”klare bibelord” som mange mente satte bom for kvinnelig prestetjeneste. Ordbruken var meget sterk – og ble ikke akkurat svekket da vi fikk den første kvinnelige biskop. Jeg håper at noen av de barskeste i allefall har dempoet retorikken

Få vil være forbauset dersom kirken om noen år har et flertall kvinnelige biskoper. Et stort flertall i kirken avviser nå at Skriften gir grunnlag for å nekte kvinner adgang til bestemte kirkelige stillinger. Men med få unntak var kirken ingen pådriver i samfunnets økende støtte for kvinners anerkjennelse, frigjøring og like rettigheter da slike tanker begynte å vokse fram på siste halvdel av 19. og første halvdel av 20. århundre. Tvert imot var det i kirken markante røster som gikk imot slike tanker, også der med henvisning til Skriften.

Etter hvert vokste det imidlertid fram en annen måte å forstå Skriftens mening på når det gjaldt dette, slik at kirken kunne akseptere og aktivt støtte kvinners like adgang til posisjoner. Vi kan ha kvinnelige ledere, til tross for at det er bibeltekster som taler om underordning av kvinnene under mannen. Tilsvarende resonnement kan også føres overfor sterke kirkelige kretsers argumentasjon mot parlamentarismen og arbeiderbevegelsens kamp for likeverd.

I spenningen mellom bevarings- og endringsvilje

Bibeltekster gjenspeiler sin samtids sosiale strukturer, institusjoner og holdninger. I dag er det større oppmerksomhet knyttet til hvordan tekstenes råd og formaninger ble påvirket av ulike sosiale og kulturelle forhold. I arbeidet med å forstå disse tekstene hører det derfor med å vurdere hvordan sosiale strukturer og kulturelle mønstre som den gang var utbredte og innflytelsesrike, er blitt endret og brutt opp under nye livsbetingelse.

Når en i ettertid ser at bibeltekstene har klare åpninger for endring, er det en innsikt i tekstene som ble vunnet nettopp som en del av selve endringsprosessen. Slik ble nye sider ved budskapet oppdaget og konkretisert. Slik ble kirken i stand til å reflektere over nye sosiale og kulturelle situasjoner.

Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring.

(Noen av resonnementene om skriftforståelse og skriftbruk bygger på uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd i sak reist av Møre biskop 2006)

Gå til innlegget

Hvem skal velge biskopene?

Publisert rundt 2 år siden - 381 visninger

Stavanger skal ha ny biskop etter Erling J. Pettersen. Kirkerådet i plenum har det siste ordet, Bør det etableres en litt annerledes ordning? Bør biskoper utnevnes på åremål? Bør stillingen lyses ut på vanlig måte?

Bispedømmerådet i Stavanger har nominert fem kandidater  til bispevalget etter at Erling J. Pettersen bnå går av. Fire av dem i alderen 58-60 år. Tre proster (Torstein Lalim, Sigrid Sigmundstad, Helge S. Gaard), en sogneprest (Ivar Braut) og en rektor på Misjonshøgskolen (Bård Meland, 47). Tre arbeider i bispedømmet (Sigmundstad, Gaard, Meland) men «alle har lokal tilhørighet».

I tillegg kan det komme ekstra kandidater, etter fastsatte regler, minst 100 stemmeberettigede fra minst tre forskjellige prostier kan gå sammen om å stille kandidater. Det skjedde da Ole Chr. Kvarme ble biskop i Oslo i 2005, han ble de kirkelig konservatives kandidat etter kritikk mot at Oslo bispedømmeråd hadde nominert for mange liberale teologer.(hverken konservativ eller liberal er etter min mening noen helt dekkende begrep i slike sammenhenger). Rolf Steffensen ble etternominert i Sør-Hålogaland og ble en av de tre som nådde finalen).

Stavanger-listen er ikke overraskendem selv om media i føeste omgang ereagerte med på at det bare er en kvinnelig kandidat.  Bispedømmerådet hadde spurt (i alt 30) flere kvinner enn menn, men mange sa nei. De fem er alle solide navn innenfor Den norske kirke.

Når de ulike instanser har avgitt stemmer, er det Kirkerådet som til syvende og sist bestemmer hvem som blir den nye biskopen. I Rogaland har mange uttalt at de nå ønsker en lokal biskop, etter at både Erling J. Pettersen og Ernst Baasland kom utenfra bispedømmet. Da var det departementet som sto for utnevnelse av biskop, og en del er redde for at Kirkerådets utnevnelser vil gjenspeile bredden og helheten i kirken smalere enn departementet.

Det blir interessant å se om rådet også denne gangen vil fungere som en «postkasse» - velge den kandidaten som har størst lokal oppslutning. Hvis det skulle bli en generell praksis er egentlig Kirkerådets rolle i overflødig. Jeg tror vi også fremover må regne med at i avstemningene vil det være flertall for en lokal kandidat, slik at vi kan ende opp med 11 "lokale kirker". Det vil kunne svekke Den norske kirke.

.

Skal Kirkemøtet i plenum ha det siste ord i bispevalg? Jeg tror den beste løsningen ville være den som prost Trond Bakkevig, leder av utvalget som i 2002 leverte en omfattende innstilling om det framtidige forholdet mellom kirke og stat, har lansert.

Han peker på to andre modeller. Helst vil han at et uavhengig organ skal opprettes med ett formål: Å ansette biskoper. Organet skal bestå av fem medlemmer. Tre av dem faste medlemmer, oppnevnt av Kirkemøtet for seks eller åtte år om gangen. Minst én av dem bør være biskop. Målet med den lange oppnevningstiden er at de skal kunne ha et langsiktig og helhetlig perspektiv på flere bispeutnevnelser. De to siste plassene i organet bør tildeles representanter fra det bispedømmet som skal få ny biskop.

– Vil ikke en oppnevning bare føre til at man flytter problemstillingen fra kirkerådet til det nye organet, så lenge kirken er delt? spurte Dagen for to år siden.

– Jo, men vi får tydeliggjort at det er et valgt organ som fungerer i en lenger periode. Da må man velge folk som er kvalifisert til å ta denne type avgjørelser. Kirkerådet er ikke valgt for å ansette biskoper, men til å styre forvaltningen av kirken, sa Bakkevig.

Han ser for seg at et nytt organ skal oppnevnes med spesifikke kvalifikasjoner på å ansette biskoper.. – Medlemmer til et slikt organ kan velges fordi de kan personalpolitikk, rekruttering og kan foreta nasjonale vurderinger av hvem som er mest egnet. Det vi ser i forbindelse med bispeutnevnelser, særlig når enkelte kandidater blir lansert som folkets favoritter, er at det ikke er så mye diskusjon om hvilke kvalifikasjoner en biskop trenger,

Bakkevig viser til at det for eksempel ikke er noen biskoper som har doktorgrad, selv om de er tilsynspersoner med ansvar for faglig standard. I en annen periode var det få biskoper som hadde menighetserfaring.

Et annet alternativ er å innføre bispevalg, Da blir den kandidaten som får over halvparten av stemmene valgt. Hvis nødvendig, vil det være to valgomganger for å sikre at en kandidat får over halvparten av stemmene.

Jeg synes dette er klok tale av Bakkevig, Kirkemøtet bør drøfte spørsmålet. Man bør også se på spørsmålet om åremålstilsettinger av biskoper, f.eks. 2x6 år. I noen høringssvar i "Veivalg for fremtidig kirkeordning" er det også støtte til å la bispestillinger lyses ut på vanlig måte.

I Stavanger-valget er det ingen klar lokal favoritt, Bispekollegiet har til nå ikke fått gjennomslag for sine kandidater. Ingen i kollegiet har doktorgrad, og det vil ikke overraske om deres kandidat denne gangen blir Bård Meland.

Men så langt: Det blir en spennende valgprosess, Og så kan vi bare vente på at diskusjonen om kandidatenes holdning til likekjønnet vigsel bryter løs

Gå til innlegget

Gåten Fridtjov Birkeli skygget for giganten

Publisert over 2 år siden - 1104 visninger

Mange medier deler årlig ut en Bragdpris. Hvis Den norske kirke hadde hatt en slik, burde den i 2016 gå til Øyvind M. Eide.

Biografien om Fridtjov S. Birkeli, «Giganten og gåten», gir biskopen og misjonslederen den plass han fortjener i norsk og internasjonalt kirke- og misjonsliv. Hans avskjed i 1972 fra sitt embete som Oslo biskop, er en så dramatisk episode i norsk kirkehistorie at den har skygget for hans verdensomspennende virksomhet.

Gjennom engasjement og konkret pådriverinnsats var Birkeli i sterk grad med på å legge grunnlag for den store kirkeveksten i den tredje verden, i overgangen fra misjonskirker til nasjonale kirker. Dette ble begynnelsen på en politisk dynamikk som fikk betydning i folkenes frigjøringskamp mot koloniveldet. Han var også en drivende kraft i arbeidet med reformer for den norske kirke. Dramatikken rundt bispeavgangen har i stor grad skjult det faktum at hans navn er skrevet «med gullskrift i afrikansk kirkehistorie» (Eide).

Aftenpostens Harald Stanghelle har kalt historien om Fridtjov Birkeli «banal og tarvelig, trist og vakker». Dette at kirkens fremste mann i mange år levde et dobbeltliv med sin tidligere forlovede, og omstendighetene rundt hans avgang, var i nærmere 30 år bare delvis kjent og av forholdsvis få.  Historien ble først brettet ut i offentligheten av Bergens Tidende i mars 2001 og i en bred gjennomgang i Vårt Land måneden etter. For et par år siden kom Tomm Kristiansens bok «Biskopens hemmelighet».

Eide har naturligvis en grundig gjennomgang også av denne delen av Birkelis liv, med noe nytt kildemateriale. Og han går løs på spørsmålene: Hva hadde Birkeli egentlig gjort? Tvang biskopene Birkeli til å gå av? Løy de om årsaksforholdet? Nektet de ham å ta et offentlig oppgjør? Hvorfor tiet pressen? Her er interessant stoff både i både kildemateriale og vurderinger.

Eide peker på at det moralske, nærmest moralistiske, har blitt det dominerende tolkningsperspektiv. Og han ser en gang til på Birkelis liv og verk og prøver å utforske linjer og sammenhenger som kan kaste lys over hvem han var, og hva som drev ham. Dette preges av to tolkningsprinsipper: Det historiske og det sjelesørgeriske, dette med å forstå menneskers livs- og troshistorier og utdype dem i rammen av det kristne livssyn.

Mer profesjonelle anmeldere på dette feltet må vurdere om de to perspektivene bidrar til en mer helhetlig forståelse av giganten og gåten Birkeli. Mitt poeng her er at vi for første gang får et samlet bilde av Fridtjov Birkelis store innsats. Eide har gjort noe av det samme som Berge Furre, på oppdrag fra Stavanger Aftenblad, gjennom fem års forskningsinnsats gjorde om Lars Oftedals liv. Oftedal var en av de mest fargerike personligheter i norsk historie. Vekkelsespredikanten som ble folkefører mot regjering og kirkestyre. Sosialentreprenøren og grunnleggeren av tre aviser. Mannen som stort sett bare ble husket fordi han i 1891 sto frem i St.Petri-kirken i Stavanger og vedgikk «usædelig Forhold».  Berge Furre sørget for at hele historien ble kjent.

Øyvind M. Eide har arbeidet som misjonsprest i Etiopia, studerte afrikansk historie og misjonsvitenskap i Oxford og Uppsala, der han tok sin doktorgrad, Han har vært leder for Institutt for sjelesorg på Modum, og var i mange år rektor for Praktisk-teologisk seminar og professor i Praktisk teologi ved Misjonshøgskolen i Stavanger.

Jeg tror mange vil finne det interessant å lese denne boken.

 

Gå til innlegget

Ta oppgjør med egen urett

Publisert over 4 år siden - 511 visninger

Stundom dukker det opp bøker som ikke får de store presseoppslag og aldri havner på noen bestselgerliste, men som likevel har et viktig budskap preget av egne opplevelser.

-Alle skuffelser til tross: Erfaringene på tre kontinenter har styrket min tro på at endring er mulig. Når mennesker eller nasjoner tar et kraftig oppgjør med egen urett istedenfor å peke på andres, settes sterke krefter i sving. Gamle fronter kommer i bevegelse, fastlåste konflikter løses, nye relasjoner blir mulige.
Jens J. Wilhelmsen (t.v med den tyske gruvearbeideren Max Bladeck og to japanske sosialdemokater, etter å ta takt til partikongressen)
har opplevd dette innen familier, i store industrier og mellom etniske grupper. Mellom Tyskland og Frankrike, Japan og Filippinene. Og han har blitt kvitt en illusjon: Det finnes ingen permanente seire i kampen mellom ondt og godt.  Den pågår hele tiden i hvert enkelt menneske og i alle nasjoner.

  Wilhelmsen, 88,  har levd et liv i forsoningens tjeneste helt fra han like etter 2.verdenskrig avbrøt studiene for å være med i  bevegelsen som i dag heter Initiatives of Change ( tidligere MRA. Moralsk Opprustning), og som var bedt av en tysk delstatsregjering om å komme for å «gi nytt håp til befolkningen». 

Han har nå skrevet en meget lesbar og interessant bok om «Kunsten å forsones – Tidsvitne på tre kontinenter» (Solum forlag). Gjennom sitt heltidsengasjement i MRA/IofC kom han i kontakt med grupper i andre land, hele tiden med utgangspunkt i at den som vil endre verden , må begynne med seg selv – men ikke stoppe der.

Hans møte med MRA-normene om absolutt ærlighet, renhet, uselviskhet og kjærlighet førte etter hvert til et oppgjør med seg selv, og i bevegelsens hovedkvarter i Caux ble han utfordret til å være stille og gi samvittigheten eller Gud en sjanse til å tale til ham. Ett av fyndordene var dette: «Når mennesket lytter, taler Gud. Når mennesket adlyder, handler Gud». Og litt etter litt vokste troen på at det finnes en Gud som taler, og etter hvert ble også forbindelseslinjene mellom det personlige og det samfunnsmessige klarere. Det stimulerte til ansvar.

Oppdraget i Nordrhein-Westfalen var å stimulere til et demokratisk sinnelag, ansvarsfølelse for gjenoppbyggingen og et bedre samarbeidsklima i Ruhr-industrien, i en situasjon der klassekampen var bitrere enn vanlig motsetninger mellom arbeidere og arbeidsgivere.
Deretter dro Wilhelmsen sammen med en gruppe fra bevegelsen til Japan, som i denne perioden befant seg i et åndelig og ideologisk tomrom, og  etterkrigsårene skjerpet indre politiske konflikter og klassemotsetninger.  Fra Sør-Afrika kom spørsmålet om en gruppe der tyskere var med, kunne bevege boerne til å revurdere apartheid. Tyskerne hadde jo opplevd at troen på en rases overlegenhet førte til katastrofe, hvis noen skulle få apartheidtilhengerne til å lytte, måtte det være dem.  

En kjent embetsmann i Burundi konkluderte etter et opphold i Caux: «Det jeg opplevde der overbeviste meg om at Gud kan forme livet på jorden gjennom mennesker som lyder ham». Han dro hjem og ryddet opp i gamle synder. Dette gjorde inntrykk, og resukterte in en invitasjon fra statsministeren om å spre idealer om forsoning og ikke-vold.
Besøkene i fem afrikanske land konfronterte Wilhelmsen med spørsmålet: Har Vesten angret? «Å vedkjenne seg fakta om kolonitiden kan være en nøkkel til realisme om dagens Europa. Vår historie kan være en nøkkel vi kan se oss selv i. Grådighetskulturen som avlet de styggeste trekkende ved kolonialismen, er gjenkjennelige i holdningene som bidrar til finanskrisene i dag.»
Wilhelmsens arbeid har skjedd gjennom den organisasjonen som begynte under navnet Oxfordbeveglsen, men ble etterhvert Moralsk Opprustning (MRA) da dette slagordet ble lansert i 1938. Denne boken er gjennomsyret av troen på at vår tids krise er av moralsk og åndelig art. Initiatives of Change viderefører ønsket om å være en ideologi fopr demokratiet som kan same alle mennesker som kjenner seg forpliktet av moralsk normer.
Slike normer er ikke lette å leve opp til. Wilhelmsen legger ikke skjul på skuffelsen over  60- og 70-årenes interne konflikter om idegrunnlag og arbeidsmetoder. De stridende fraksjoner klarte ikke å finne en felles vei, slik vi ofte kan se de i en del organisasjoner: Avvikende oppfatninger oppfattes som en trussel, og viljen til å la dem bære frukt i en nyskapende dialog forsvinner.
Wilhelmsens sluttappell er preget av erfaringen: Europa har misbrukt sin makt, men et ydmykt Europa kan bli en fredsfaktor. «Ydmykhet kan vise seg å være viktigere enn overlegen styrke, og den kan åpne dører som bruken av økonomiske eller militære maktmidler har satt i baklås»

Når jeg leser denne boken, som i all sin fremstilling er et verdidokument, tenker jeg på Nils Simonssons ord:
Man skal være - tror jeg visst -
r
ealist,men på ingen måte fatalist,
og i grunnen optimist,
samt fremfor alt og først og sist
idealist.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Den radikale folkekirka
av
Tor Berger Jørgensen
rundt 16 timer siden / 474 visninger
7 kommentarer
Den gule flod
av
Tom Holta Heide
rundt 16 timer siden / 294 visninger
0 kommentarer
Opp med hodet
av
Ingrid Vik
rundt 16 timer siden / 460 visninger
0 kommentarer
En viktig pris i vår samtid
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 285 visninger
2 kommentarer
Det åpne sinn som religiøst ideal
av
Farhan Shah
rundt 17 timer siden / 122 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 2 timer siden / 564 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
De som vokter de som vokter hyrden
rundt 2 timer siden / 489 visninger
Morten Andreassen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 3 timer siden / 7445 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 575 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 4 timer siden / 1198 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 4 timer siden / 1198 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 575 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 4 timer siden / 1198 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 575 visninger
Raymond Wedø kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 5 timer siden / 575 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 5 timer siden / 564 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 5 timer siden / 575 visninger
Les flere