Oddvar Søvik

Alder: 74
  RSS

Om Oddvar

Jeg er pensjonert pastor. Teolog. Forfatter. Frilansforkynner og foredragsholder. Fire voksne barn, 9 barnebarn. Enkemann for 6 år siden, gift på nytt 1.5. 2015 med Liv Kaland Fjellstad

Følgere

Torinokledet - en kritisk gjennomgang

Publisert 30 dager siden

Geir Wigdel har en artikkel i Verdidebatt der han stiller en del kritiske spørsmål om Torinokledet. Her er noen kommentarer:

Torinokledet, en kritisk gjennomgang!

Av Jostein Andreassen og Oddvar Søvik, forfattere av flere bøker om Torinokledet. Vi har begge studert emnet siden 1980 og sett Likkledet i original i Torino, både i 2010 og 2015.

Her er våre kommentarer til Wigdels kritikk:

Ingen kan vel svare på hvorfor Jesus ville etterlate en avbildning av seg selv, så det går vi ikke inn på. Men tallrike tilhørere til de mange foredragene vi har holdt om emnet har sagt at de synes dette var trosstyrkende, og da har det i alle fall én hensikt. Vi tror dette er et tegn for vår tid.

Wigdel påstår at avtrykket antyder at Jesus var mer en romer enn jøde. Romerne hadde ikke langt hår, skjegg og bart. Flere antropologer karakteriserer mannens hår og skjegg som en ortodoks jøde ville ha det på Jesu tid: Har Wigdel hørt om en eneste romer med korketrekkerkrøller foran ørene, påbudt i 3. Mosebok 19,27, slik mannen i Likkledet har? Cfr. den fremste på hårfasonger, John C. Iannone: The Three Cloths of Christ, 2010:17.

Wigdels bortforklaring av at avtrykket er et negativ, synes vi er «latterlig». Pussig at denne forfalskeren da laget et bilde av Frelseren som var fullstendig brudd med all tradisjon og fullkomment utenkelig i samtiden. Ingen kunstner ville ha fremstilt Jesus som naken, heller ikke med fire fingre, nagler i håndleddene i stedetfor i håndflaten og speilvendt.  En annen ting er at til og med i dag kan ingen klare å kopiere det med de samme kjemiske og fysiske egenskaper eller forklare hvilken teknikk denne fyren må ha brukt. Avtrykket er 6/1000 mm dypt. Umulig å få til ved fysisk berøring.

Dr. Paulo Di Lazzaro, ENEA (The Italy National Agency for New Technologies), i Frascati utenfor Roma har sammen med sitt team drevet eksperimenter med ultrafiolette lysstråler på lintøy de siste fem årene. Hensikten har vært å skape et liknende avtrykk som Likkledet i Torino og med samme fysiske og kjemiske egenskaper. Dette har han slett ikke fått til.

Han sier: «Det ultrafiolette lyset som er nødvendig for å skape dette avtrykket, overstiger all den energien som er tilgjengelige fra samtlige UV-lyskilder i dag. Det ville kreve lysstøt med kortere varighet enn 40 milliarddeler av et sekund og styrke i størrelsesorden flere milliarder watt for å misfarge kledet uten at de trengte igjennom og ødela det. 

Dersom den mest avanserte teknologien som er tilgjengelig i vår tid, ikke kan produsere en kopi av avtrykket på Likkledet, hvordan kunne dette ha blitt utført av en svindler i middelalderen?»
(Kilde: www.shroudenigma.com – filmen A Great Injustice, 2016.)

Når det gjelder avtrykk av plantearter og pollen, anbefaler vi at Wigdel leser en av floraene om Likkledet, bl.a. av den fremste botanikeren i Israel, som vi selv har hørt i foredrag om emnet, Avinoam Danin, professor ved University of Jerusalem: Botany of the Shroud (2011).

Hva angår C-14-dateringen, så har Jostein Andreassen skrevet en bok om emnet med en mengde kildehenvisninger, Likkledet i Torino. C14-dateringen 1988 – hva skjedde? (2018). Les denne boka om C-14-dateringen og bli sjokkert, slik som flere har sagt etter å ha de har lest den. Hele denne testen var en vitenskapelig katastrofe.

Raymond Rogers artikkel fra 2005, der han avslører at delen som ble tatt til C14-prøven, var en senere lapp, ble antatt av det velrenommerte tidsskriftet Termocimica Acta og ble «peer- reviewed», først av et team på fem og så av et annet, det siste hadde ni medlemmer. Rogers fant spleiser i trådene, at tøyet fra prøven var spekket med fargestoffet alazarin som ble tatt i bruk i Europa først på 1400-tallet, bomull spunnet inn i trådene samt mengder av aluminium, ikke noe slikt fantes i det øvrige klede. På den tiden prinsesse Margrethe av Østerrike, som eide Likkledet på 1500-tallet, fikk klippet av et stykke av kledet for å ha som et relikvium i kirken sin, var det vanlig at hvert hoff hadde et eget tekstillaug der en først kunne kalles «mester» før en kunne reparere lintøy og gobelenger med teknikken invisible mending, en teknikk tekstileksperter kjenner i dag. - Om «Invisible mending», les The Frenway System of French Reweaving, Fabricon Company 1954. «French Reweaving» er et annet navn for «Invisible mending».


 C-14-folkene ble sterkt advart av forskerteamet STURP om å ta ut prøve der de faktisk gjorde det, fra «det aller mest uheldige stedet på Kledet». Se forskjellen på tøyet i original og lapp om det blir belyst bakfra med farget lys i nevnte bok om C-14, side 138 og 139!

At avtrykket er tredimensjonalt, kan lett vises på en datamaskin. Et slikt bilde, fotografert av Thierry Castex, kan sees i den nevnte C-14-boken, s. 74. Den store undersøkelsen til STURP, der de selv sier at mer enn 400 forskere var involvert og de brukte mellom 100 000 og 150 000 timer etter å ha forberedt seg og samlet avansert utstyr i 19 måneder, konkluderte med at avtrykket var dannet mens det lå en pisket og korsfestet mann inne i det og at det ikke var produkt av en kunstner, se  https://www.shroud.com/78conclu.htm.

Dette faktum at kirkekunsten forandret seg i samsvar med ansiktet til Jesus på Likkledet, har Jostein Andreassen også skrevet en bok om, på grunnlag av 19 studiereiser over mange år til Middelhavsområdet: Jesu ansikt. Hvordan så Jesus egentlig ut (2018). Her har Wigdel misforstått: Ansiktet kunne godt ses, males eller kopieres som et mosaikkbilde før 1898. Det skjedde da også umiddelbart etter at det ble gjenoppdaget i Edessa i 544, jf. Jesus som Pantokrator fra Sinaiklosteret fra ca 545 og en mengde andre slike utover fra denne tiden av. Men i 1898, da det ble fotografert for første gang, kunne det ses mye tydeligere. Om det ikke kunne ses, slik Wigdel tydeligvis innbiller seg, hvordan kunne det da i det hele tatt ha kunnet bli fotografert i 1898? Hvorfor skulle da tre millioner mennesker møte opp for å se det i 2015?

Wigdel avslutter med å minne om Jesu ord til tvileren Tomas: «Salige de som ikke ser, men enda tror». – Ja, men da vil vi minne om at det var nettopp ved å se at han kom til tro. Vi vet om mange som har kommet til tro nettopp ved å se at det Torinokledet viser, stemmer helt med det evangeliene forteller.

Gå til innlegget

Klagesang om lovsang

Publisert 4 måneder siden

Gud er ikke tunghørt. Av og til har jeg lurt på om enkelte lydteknikere er varig hørselssvekket siden de kjører lyden så høyt.

Jeg er helt enig med salmisten når han sier: Halleluja! Ja, det er godt å prise vår Gud, det sømmer seg med vakker lovsang. Vår Gud fortjener all vår takk, lovsang og tilbedelse. Derfor er det godt og rett å lovsynge ham. Jeg har hatt sterke opp­levelser i lovsang og til­bedelse. En gang sluttet musikerne å spille, forsamlingen sang stille, den ene etter den andre falt på kne. Til slutt lå hele forsamlingen på kne og tilba. En hellig stund.

Takk til lovsangsledere, sangere, musikere og lydteknikere for at de bruker sine gaver til ære for Gud og til velsignelse for oss. Men dessverre blir jeg noen ganger frustrert også. Det er vondt, og det er kanskje min egen feil. Men jeg har noen spørsmål til dere:

1. Hvorfor må lydnivået være så høyt? Når jeg verken kan høre min egen stemme eller sidemannens, har det liten hensikt å synge med. Da blir det bare å lytte til lovsangsteamet som ofte er i sin egen verden med lukkede øyne uten kontakt med forsamlingen. Forleden var jeg på et møte der det nesten var smertefullt for mine gamle trommehinner. Jeg har en støymålerapp på mobilen og lurte meg til å sjekke. Støynivået var på over 90 dB! ­­
– Arbeidstilsynet definerer skadelig støy til alt over 80 dB – Gud er jo ikke tunghørt! Men jeg har av og til lurt på om enkelte lydteknikere er varig hørselssvekket siden de kjører lyden så høyt?

2. I noen møter er det naturlig å invitere fram til forbønn. Det er greit at det synges imens slik at andre ikke hører hva det søkes forbønn for. Men igjen er problemet at det ofte er for høyt lydnivå. Jeg var selv fremme til forbønn for en tid siden. Etter møtet kom forbederen og ­beklaget at hun ikke hadde hørt hva jeg ba om forbønn for. Jeg måtte svare som sant var at jeg ikke hadde hørt hva hun ba om heller, men jeg var trygg på at Gud hadde hørt oss begge. Under kollekten derimot spilles det ofte rolig ­musikk. Burde det ikke heller vært motsatt?

3. Hvorfor må det synges om igjen og om igjen de samme vers eller strofer? Hva er grunnen til det? Er det for å skape en stemning? Jeg blir dessverre demotivert av å synge det samme til det kjedsommelige. Jeg har opplevd at lovsangsavdelingen varte bortimot en time. Da var jeg ikke særlig motivert til å høre forkynnelsen heller.

4. Må det synges så mye på engelsk? Jo, det finnes mange fine lovsanger på engelsk og Gud forstår det, men det er mange eldre som ikke gjør det. Jeg mener jeg behersker engelsk ganske bra, jeg forkynner og underviser på engelsk når jeg er på oppdrag i utlandet. Men jeg sliter med å få tak i innholdet når kor eller lovsangsteam synger for oss. Det kan skyldes både upresis uttalelse og altfor høy musikk, som nevnt. Teksten bør i alle fall stå på skjermen, eller så bør det gis et kort resymé av innholdet.

Jeg var på et møte for en tid siden der et lovsangsteam sang for oss. Ni av ti sanger var på ­engelsk. En ung mann ved siden av meg så veldig begeistret ut, så jeg hvisket til ham mellom to sanger: «Forstår du hva de synger?» Han ble litt usikker: «Ja, de synger om Jesus.» Det var jo bra, det forsto jeg også, men noe mer hadde heller ikke han fått tak i. Hvis lovsangsgruppen ønsker å formidle et budskap, har de nok ofte feilet.

5. Hvor blir det av sang- og salmeskatten som har vært slite­sterk i århundrer og som ofte synges over hele verden? Der er det mye god forkynnelse. Vi skal ikke bare synge for Gud, vi skal også synge for hverandre. I flere forsamlinger synges det nå bare lovsanger og nye dukker stadig opp. Ofte er de dessverre ukjente for meg. De unge som vokser opp vil føle seg temmelig utafor i andre forsamlinger eller om de kommer utenlands når disse sangene er fremmede for dem.

Et møte bør være en helhet, der åpningsord, tale og sang burde utfylle hverandre og understreke forkynnelsen. Men ofte abdiserer møtelederen og overlater ansvaret for sangen til lovsangslederen. Så kan man oppleve at etter et ransakende budskap, viskes alt bort, fordi det skal synges lovsang – igjen, uansett. Møteleder, lovsangsleder og forkynner bør komme sammen på forhånd og be og planlegge møtet slik at det blir en helhet.

6. Er det ikke mulig å bruke både gammelt og nytt i gudstjenester og møter? «Vi må synge sanger som de unge liker å synge­», blir det ofte sagt. Ja, det er jeg enig i. Men skal vi være en flergenerasjonsmenighet, må vi synge sanger de eldre også liker å synge. Dessverre kjenner jeg flere eldre som har sluttet å gå i forsamlingen sin, både på grunn av støynivået og fordi de føler seg fremmede for sangen. Det må da være fullt mulig med en kombinasjon?

Begynn gjerne med lovsang, men la sangen før og etter talen åpne opp for og understreke det som forkynnes. Slik kan det bli godt å lovsynge Herren for alle generasjoner.

Gå til innlegget

Hva er det som faktisk frelser oss?

Publisert over 3 år siden

Mitt anliggende er å avsløre den falske forkynnelse om at alle dem som er døpt og medlem av kirken, har sin sak med Gud i orden.

Olav Egil Aune presiserer nærmere (Vårt Land 13. februar) hva han mente med sitt innlegg «Hilsen en upersonlig kristen» (Vårt Land 9. februar).

«Personlig er jeg kristen», skriver han nå. Jeg kan ikke se at det er noen særlig forskjell på det og å si «jeg er en personlig kristen». Men han begrunner sin kritikk av dette uttrykket med at han vil komme dem i møte som ikke vet «om de tror nok». Som om det var spørsmål om en viss mengde tro før man kunne våge å kalle seg en kristen! Da gjør man troen til en lovgjerning!

Hva er den frelsende tro? Det finnes tre synonyme begrep for den:

1. Ta imot Jesus. «Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn» (Joh 1,12.). Da kan jeg eie frelsesvisshet. Å kalle seg et Guds barn er ikke å være selvgod eller hovmodig. Tvert i mot. Jeg erkjenner og bekjenner egentlig min falitt. Min eneste redning er Jesus og hva han har gjort for meg.

2. Komme til ­Jesus. «Jesus svarte: ‘Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste’ (Joh 6,35). Jesus brukte ofte to parallelle uttrykk for å si samme sak. Å komme til Jesus er å tro på ham. Det spiller ingen rolle hvordan vi kommer, bare at vi gjør det. Det går an å komme med tvil også!

3. Påkalle Jesus. «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. (Rom 10,13). Det var det ­røveren på korset gjorde og han fikk være med i Paradis! For når vi påkaller Jesus, når vi kommer til ham, når vi tar i mot ham, da blir vi født på ny, da blir vi Guds barn. Da frykter vi ikke lenger Gud, vi sier Abba far, Rom 8,15, da elsker vi våre trossøsken, 1 Joh 3,14 og mye, mye mer som en følge av det nye livet.

Og er vi barn, så er vi også arvinger til himmelens herlighet. Rom 8,17. Ikke på grunn av vår oppførsel, men på grunn av vår fødsel.

Dette nye livet må leves ut i hverdagen. Ikke for å bli frelst, men fordi vi er blitt det. Mitt anliggende var å avsløre den falske forkynnelse om at alle dem som er døpt og medlem av kirken, har sin sak med Gud i orden. Vi har dessverre fått et skille mellom å lære Jesu ord og lære og holde dem. Vi har vært fornøyd med å høre Guds ord, men ikke opptatt av å gjøre etter dem. Vi har satt et skille mellom det å tro på Jesus, og det å følge Jesus, mellom det å ha Jesus som frelser og det å ha ham som Herre.

Dermed har det blitt et skille mellom det å være en kristen og det å være en disippel. Men det skillet finnes ikke i Bibelen. Det er en og samme sak!

Bonhoeffer tok et kraftig oppgjør med den billige nådeforkynnelsen i sin bok Nachfolge. Det hjelper ikke å være døpt hvis man er åndelig død.

Først publisert i Vårt Land 17.2.2016

LES MER: Oddvar Søvik skriver «Ikke alle såkalte kristne er personlig kristne»

Gå til innlegget

En personlig venn

Publisert over 3 år siden

Å være en personlig kristen er det samme som å være et Guds barn. Det er ikke et resultat av en from oppførsel, men av en ny fødsel. Dette sier jeg ikke i selvgod fariseisme.

I Vårt Land 9. februar tar ­redaktør Olav Egil Aune et oppgjør med begrepet «personlig kristen». Aune skriver at hvis begrepet «opptrer som en luktfri, eksplosiv gass av selvgodhet» bør man avskaffe det.

Jeg har aldri opplevd begrepet slik, og jeg akter å kalle meg «personlig kristen» – selv om også prester og biskoper vil avskaffe begrepet og mener det er avlegs – utgått på dato. Språklig sett er det ikke mer underlig enn å si at jeg har en personlig venn. Ikke alle venner vil jeg bruke den betegnelsen på – det kaller bare dem jeg har et nært forhold til.

Olav Egil Aune følger opp sin første kommentar: «Personlig er jeg kristen»

I Bibelen er ordet «disippel» og «kristen» det samme. Disiplene i Antiokia ble for første gang kalt kristne. Verbet som er brukt for «å kalle», betyr at de fikk det navnet fordi Kristus var deres hovedanliggende. Dessverre er det ikke slik i norsk språkbruk. Der er kristen blitt en betegnelse på en som er døpt og bor i et kristent land. Derfor må vi si: Ikke alle såkalte kristne er personlige kristne. Det er bare de som har et nært og personlig forhold til Jesus­. Jeg er i ham og han er i meg. Mer personlig kan det ikke bli.

Dette sier jeg ikke i selvgod fariseisme. Fariseerne forkynte frimodig at de var frommere enn andre. Nei, dette sier jeg i ydmyk takknemlighet. Jeg er ikke bedre enn andre mennesker, jeg må ikke prestere noe ekstra for å kunne kalle meg det, men jeg har fått ta imot Jesus og lært ham å kjenne som min personlige venn.

Å være en personlig kristen er det samme som å være et Guds barn. Det er ikke et resultat av en from oppførsel, men av en ny fødsel. Bibelen kaller det å bli født på ny eller å bli født av Guds Ånd. Derfor bruker engelsk­mennene uttrykket «born again-christian» for å uttrykke forskjellen til dem som bare er kristne i navnet.

La meg bruke et eksempel: Våre barn er ikke mer eksemplariske enn andre barn, men like fullt er de våre fordi de er født inn i familien. Det har de ­ingen ære eller fortjeneste for selv, det er en gave de har fått. Vi har et helt personlig forhold til dem. Og de vet med full visshet at de våre barn.

Det går ikke an å sammenligne uttrykket personlig kristen med personlig muslim. Det er umulig å ha samme forhold til Muhammed som til Jesus. Muhammed er død og begravet for godt. Allah­ er en fjern Gud. Å snakke om personlig ateist er tull. Man kan ikke ha et personlig forhold til ingenting. Men Jesus lever og vil gjerne ta bolig i oss ved sin Ånd.

Det advares mot å sette merkelapper på folk. Man skal ikke skille mellom mennesker, sies det. Saken er bare den at det gjør Bibelen. Det er noen som er innenfor og noen som er utenfor.« Den som har Sønnen, eier livet, men den som ikke har Guds Sønn, eier ikke livet.» 1 Joh 5,12. Noe tredje alternativ finnes ikke. Dette skillet skal heldigvis jeg slippe å sette. Den grensen kjenner bare Gud. Men jeg har lov til å vite om jeg selv er innenfor – i dag. «Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn», sier Johannes i verset etter.

Det er ikke nok å tro at Gud finnes, det er ikke nok å ha blitt døpt en gang, det er ikke nok å be til Gud, det gjør de fleste når det blir vanskelig nok, det er ikke nok å være medlem av Den norske kirke eller andre kirkesamfunn. Man blir bare frelst ved å tro på Jesus. Å si at alle døpte er kristne, det er å føre folk vill!

La meg bruke et bilde for å forklare forskjellen mellom å tro at og å tro på: Sett at du skulle ta toget til Oslo. Du går ned på jernbanen og kjøper billett. Etter noen minutter lyder det i høyttaleren: «Tog til Oslo klar for avgang i spor 2. Ta plass. Lukk dørene.»

Du står der på perrongen. Du tviler ikke på det stasjonsbetjenten har sagt. Du tviler heller ikke på at toget er i stand til å frakte deg til Oslo. Det har fraktet tusener før uten problemer. Billetten er dessuten betalt. Men du stiger ikke på! Kommer du da til Oslo? Selvsagt ikke. Det er ikke nok å tro at toget går dit du vil. Du må ta konsekvensen av din tro og stige på!

Å tro på Jesus er å betro seg til Jesus med hele livet for hele livet!

Jeg er i glad for å kunne kalle meg et Guds barn, over å ha Jesus som min personlige venn og visshet om å få være sammen med ham for alltid. Den gleden vil jeg gjerne dele med andre også.

Først publisert i Vårt Land 12.2.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere