Bjørn Willoch

Alder: 85
  RSS

Om Bjørn

Pensjonist

Følgere

Jesus-troende muslimer..

Publisert 2 dager siden

Det er inspirerende å høre og lese det Elgvin formidler om Jesus-tro i den muslimske verden!

I sitt innlegg 22. mai formaner han oss til å være mer Kristus-sentrert enn kirke-sentrert. Jeg foreslår at han føyer til: "eller religion-sentrert".  Vi  er så opptatt av å putte folk i definerbare båser og forventer at en muslim som kommer til tro på Jesus "konverterer", forlater sin religion og blir en registrert del av vår kristne religion. Det fascinerer meg å lese hvordan Jesus møter den kanaanesiske kvinnen (Matt.15). "Din tro er stor!" sier han. Hennes hedenske religion og gudsbegrep må da ha vært svært så mangelfull! Men hun kastet seg ned for Jesu føtter. Det var tro god nok!

Gå til innlegget

Én vei - og de mange.

Publisert 20 dager siden

Gjennom Vårt Land lyder nå mange stemmer rundt spørsmålet om man må kalle seg en kristen når man tror på Jesus. For ikke så mange år siden ville dette ha vært en utenkelig problemstilling!

Da jeg selv var ung, var det selve lakmus-testen på om min kristentro var ekte at man vedsto seg betegnelsen «kristen» og tok den mobbingen som fulgte med.

Mye vann har rent i havet siden den gang. Ikke minst mange muslimers interesse for Jesus har aktualisert spørsmålet. Jeg har måttet vende meg til Det nye Testamente (NT)  for å lete etter svar. Der vil man jo oppdage at det antagelig var hedningene som begynte å bruke begrepet «kristne». Det er overraskende lite brukt i NT. Der omtales de troende som de som følger Veien, og i sine brev omtaler apostelen Paulus dem som «de hellige».

Begreper kan endre innhold. To tusen års historie knytter begrepet «kristen» - med rette eller ikke – for mange muslimer til korstogene, for jøder til antisemittismen og for  noen folkeslag til koloniveldet. Begrepsforvirrende er det jo også for innvandrere å komme til «kristne» land i Vesten og oppdage at en betydelig andel er aksepterte medlemmer av kristne kirker og regnes med som «kristne» uten å dele troen på Gud eller det moralske livsmønster de hadde forventet. Det synes derfor rimelig at nye troende finner nye begreper for å gi uttrykk for sin tro!

Fra misjonshold advares mot en holdning der all tro er like bra. Midt i all tale om toleranse og respekt for annen tro må vi holde fast på at Jesus er eneste vei til frelse. Det er et standpunkt som har kostet meg mye juling i livet. Hvem er jeg for å hevde at jeg har den sanne lære, at jeg vil pådytte andre min tro og at de må bli, gjøre, tenke og være som jeg? Dette er jo hovmod og kulturimperialisme! Akk ja, det var mange sider ved liv og lære man som misjonær stadig måtte revurdere! Samtidig prøvde jeg alltid å påpeke at «Jesus som den eneste vei» ikke er min mening eller vårt dogme, det er faktisk Jesu eget budskap, og hvem var jeg til å motsi dette?

Jeg har fått lov å leve i flere kulturer og ha kontakt med forskjellige folkeslag og religiøse bevegelser. Jeg har pekt på at Jesus er Veien – ingen kommer til Faderen uten ved ham! Samtidig har jeg hatt en stadig økende opplevelse av noe som jeg har våget å formulere slik: Men det er mange veier til Jesus!

Muslimene har respekt for Jesus, og han omtales som Guds Ord i Koranen – det lyder som et ekko fra starten på Johannes-evangeliet! Jeg opplever at det er et potensiale for et mer levende Jesus-bilde alt i Koranen, en bok som den jevne muslim nok ikke er så bevandret i. Og Koranen selv henviser til Skriften og Evangeliet, og mange finner gjennom det frem til troen på Jesus. Å hjelpe medmennesker, også muslimer (!), frem til et personlig forhold til den levende Jesus står for meg som den sentrale utfordring. Hva de så skal kalle seg, om de bør konvertere og skifte «religion» o.l., får vi i stor grad overlate til de nye Jesus-troende selv og den Hellige Ånd å kjempe med!

De opplevelsene som har gjort sterkest inntrykk på meg de siste årene er å lese om og også høre vitnesbyrd om at Jesus møter mennesker i drømmer, og det synes i overveiende grad å være blant muslimer.  Det skjer mye i verden som tydeligvis går under radaren for folk flest! Men det burde vekke missiologer og misjonsselskaper til å drøfte hva som bør være de konkrete konsekvensene for vår tradisjonelle misjons-innsats. Jeg opplever at Jesus selv viser oss vei!

Gå til innlegget

Honnør til Vårt Land

Publisert 29 dager siden

Etter et blikk på avisens forside snur jeg alltid til baksiden for å få med dagens kunstverk.

Under koronakrisen og påtvungent hjemmeaktivitet for barn snudde Vårt Land 180 grader og lot barn få ansvar for dagens "kunstverk". Grepet var hensynsfullt overfor innelukkede familier og sikkert inspirerende for mange små. Ikke bare det, journalisten fortsatte med faglige bekrivelser av kunstverket, vurderte motiv og innhold, fargebruk og lysvirkning og plasserte ofte kunstverket inn i en kunsthistorisk kontekst som var det et nyoppdaget Rembrandt man anmeldte! Dette kaller jeg å ta barna på ramme alvor! Genialt, Vårt Land, honnør for initiativet!

Gå til innlegget

Bibelen - ikke Guds Ord?

Publisert rundt 2 måneder siden

"Det nye testamentet sier ikke et ord om at Bibelen er Guds ord,» påstår professor Christoffersen i Vårt Land 4.april

Det er utrolig at en professor i teologi kan være så upresis. "De som Guds ord kom til, blir altså i loven kalt guder, og Skriften kan ikke settes ut av kraft," sier Jesus (Joh 10,35). Jeg tør også minne om hvordan Jesus ifølge Matteus sier at ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven skal forgå ---

Likeledes påstår professoren at de første kristne ikke hadde noen Bibel. Enhver teolog vet da at de hadde GT både på hebraisk og i gresk oversettelse (Septuaginta). At de første kristne ikke hadde NT før det var skrevet, har vel den jevne bibelleser også fått med seg. Samtidig har nok den første kristengenerasjon vært sterkt involvert i prosessen frem mot et ferdig NT. Allerede et par måneder etter Jesu oppstandelse mottar de mange første kristne "apostlenes lære", Ap.Gj. 2,42 (disippelundervisning ifølge professor  Skarsaune).

Interessant er også den svenske teolog og ekspert på rabbinske tradisjoner i jødedommen, professor Odeberg, i sin påstand om at apostlenes "tjeneste med Ordet" (Ap.Gj.6,4) ikke, som vi gjerne har trodd, dreier seg om forkynnelse og evangelisering, men om tradering av Mesterens ord i muntlig og kanskje begynnende skriftlig form. Lukas antyder i starten av sitt evangelium hvordan han har gått nøye igjennom tidlig stoff fra "øyenvitnene".

Apostelen Paulus’ skrifter, både de vi innehar og andre som vi aner har eksistert, har tydeligvis vært mye i omløp mellom de tidlige menigheter, og de hadde neppe motforestillinger når han hevdet at hans ord også var Guds Ord! (1.Tess.2,13). 

At Jesus selv er Guds logos, Guds skapende ord og Guds budskap til oss «in persona», er sentral luthersk lære; Kristus er Skriftens kjerne og stjerne. Men det blir urimelig å sette dette opp mot «det som står skrevet». Det var neppe det Emmausvandrerne lærte av Jesu skriftutleggelse på den første 1.påskedag!

Når professoren så nytter Jesu medfølelse som argument i favør av sitt standpunkt, tør han være på sviktende grunn. Veien blir kort til å anta at Jesus følte og mente akkurat som «meg»! Det blir lite relevans i en debattsituasjon med slik argumentasjon.

Jeg tror vi har mye å lære av Jesu møte med kvinnen som ble grepet i hor, Joh 8: han viste empati, han tilga, men han fastholdt budet, men brukte det ikke til å fordømme, men til å reise kvinnen opp moralsk og gi henne verdigheten tilbake.                                         

Gå til innlegget

Lovens plass i dommen

Publisert over 2 år siden

En side ved Jesu korsfestelse som ikke har har vært behandlet i den løpende debatten om forsoningslæren, er Guds Lovs funksjon i prosessen.

DE SISTE UKENE har det vært god veiledning å få i Vårt Land av fremtredende teologer når det gjelder Gud Faders funksjon i forbindelse med Jesu korsfestelse.

Selv har jeg blitt oppgitt over forkynnelse som nesten fremstiller Gud som en ubarmhjertig bøddel. Like oppgitt blir jeg når jeg hører postmodernistisk forkynnelse som nærmest fremstiller Gud som en snillistisk bestefar som ser gjennom fingrene med menneskelige holdninger og vandel. Hvor er det blitt av ansvaret og alvoret ved det å være menneske og hvor er dybdene i gudsbildet og korsets mysterium?


Fullbyrdelsen av dommen. Jeg vil gjerne få minne om en side ved Jesu korsfestelse og fullbyrdelsen av dommen over våre menneskeliv som jeg ikke kan se har vært behandlet i den løpende debatten, nemlig Guds Lovs funksjon i prosessen. Loven er for apostelen Paulus på en måte den store motpolen i hans anstrengelser for å gjøre Guds vilje, ikke først og fremst tanken på en straffende Gud. Loven er i seg selv hellig og god og til beste for oss mennesker.

Men stilt overfor menneskets doble natur (skapt i Guds bilde til det gode og samtidig med «syndens lov» i sin natur) blir Loven maktesløs, sier apostelen. For det selvsentrede, postmoderne menneske må det forekomme logisk at Gud bare setter en strek over den lov han har gitt oss med dens konsekvenser! Men så enkel er ikke logikken stilt overfor Guds hellighet.


Daniel i løvehulen. Jeg tror vi har mye å lære av vår søndagsskoleteologi om Daniel i løvehulen. Kong Dareios satte jøden Daniel høyt, men ble forledet av hans fiender til å utstede et påbud om at i en 30-dagers periode skulle ingen bønn rettes til andre enn til ham som konge. Daniels fiender tar Daniel på fersk gjerning i bønn til Gud og med ansiktet vendt mot Jerusalem, og melder dette til kongen. Kongen gjør alt han kan for å redde Daniel, men må gi tapt for det ubrytelige prinsipp: en lov utstedt av kongen kan ikke tilbakekalles. Han lar Daniel kaste i løvehulen, men drar i fortvilelse til hulen alt ved soloppgang for å sjekke situasjonen. Stor er hans glede over at Daniel var uskadd.

Den idé at selv kongen eller høvdingen er bundet av sin egen lov, er vanlig tankegang i de fleste kulturer i vår historie. Nå vil mange mene at vi ikke kan være bundet av fortidige forestillinger når det gjelder lovovertredelse, straff og soning. I Vårt Land har det foregått en interessant – og stundom forvirrende! - debatt om hva overtredelse, fengselsstraff og soning betyr i moderne rettsforståelse. Likevel er det nok fremdeles en gjengs oppfatning at en lov utstedt av våre myndigheter (og av kongen) skal følges. De fleste blir opprørte om de mener at en dommer setter loven til side!


Kjøpte oss fri. Er det det vi forventer at den hellige Gud skal gjøre? Evangeliets overraskende og geniale budskap er så totalt annerledes: Dommeren betaler selv vår gjeld! «Kristus kjøpte oss fri fra Lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld!» «Jeg er ikke kommet for å oppheve (Loven), men for å oppfylle!» sier Jesus. Det gjør han når han lever det plettfrie liv som Loven krever. Det gjorde han da han ble såret for våre lovbrudd, han tok på seg de manges synd og ble rammet i stedet for lovbrytere (Jesaja 53).

Jeg kan forstå folks forskrekkelse når de tolker korsdøden som Gud Faders ubarmhjertige behandling av sin Sønn. Men vi må huske at tre-enighet ikke betyr at vi tror på tre separate guder som kan tenkes å stå i et motsetningsforhold til hverandre.

Professor Wisløff understrekte det kirken alltid har lært: der én av de tre er i virksomhet, der er de alle tre med (Vårt Land, 30. desember). Det er tankevekkende når Paulus taler om «Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod», Ap.Gj.20,28. Guds blod! «Det er Sønnen som dør, men også Faderen har del i smerten …», sier biskop Halvor Nordhaug.


Løsepenge for alle. Forsoningen er et samvirke innad i den tre-enige Gud. Men det er Sønnen som iførte seg menneskenatur og derfor som menneske soner menneskeslektens skyld på korset. «For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv som løsepenge for alle», står det skrevet.

Det ligger gjemt en dyp trøst i det vi kaller den objektive forsoningslære: når alt brister, når jeg sviktet mine egne idealer og brøt Guds hellige Lov, da er det forløsende å høre: Kristus gjorde opp din sak, gjelden er betalt. Det er da vi kan synge: «Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står med blanke ark og fargestifter tel».

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
5 dager siden / 2742 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
28 dager siden / 1884 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
2 dager siden / 1210 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
8 dager siden / 996 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
30 dager siden / 686 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
13 dager siden / 617 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere