Bjørnulf Hafstad

Alder: 64
  RSS

Om Bjørnulf

Jeg har utdannelse innenfor informatikk og samfunnsfag, med mastergrad innen ledelse av IT og kunnskapsbaserte virksomheter og er pensjonert fra en jobb innen IT.

Jeg har vokst opp i et religionsskeptisk miljø og bekjente meg på et tidspunkt som ateist. Men likevel har jeg funnet fram til en kristen tro. Overbevisningen kom etter en ærlig søken som førte til en erfaring av å bli berørt av noe som jeg ikke helt kan forklare, men som likevel er noe av det mest virkelige jeg har erfart. Jesus sammenligner dette med vinden, vi ser den ikke, men likevel merker vi vindens konsekvenser som reelle.

Utover selve vitnesbyrdet er jeg opptatt av kommunikasjon mellom de som er innenfor og utenfor troens verden. En slik kommunikasjon har mange nivåer. Et av dem er forsvaret av troen som en rasjonell basis for både moral, kunnskap og virkelighet. Derfor har jeg jobbet en del med apologetikk for å finne et språk som fungerer. Jeg tror på en felles grunn fordi vi har en felles virkelighet å ta utgangspunkt i.

Jeg ser også håp i at både troende og ikke troende bruker lyset som metafor. Bibelen snakker om Jesus som verdens lys, mens mange ikke troende gjerne snakker om å være opplyste mennesker. At vi i det hele tatt kan se og erkjenne noe som helst har å gjøre med at det finnes et eller annet lys. Et veldig interessant spørsmål blir da: Hva er dette lyset og hvor kommer det fra?

"Det evige mysteriet om verden er dens forståbarhet." Albert Einstein

”Jeg tror på kristendommen som jeg tror at sola har stått opp; ikke bare at jeg ser den, men fordi jeg på grunn av den ser alle andre ting” C. S. Lewis.

Følgere

«Er det både plass til Gud og det moderne menneske, eller må én av dem vike plassen? Spørsmålet forekommer å være nytt, men det er i virkeligheten eldgammelt»

(Lars Qvortrup)

Dette er del 2 i en serie som bygger på hverandre. Nye lesere oppfordres til å lese del 1 først.

Vitensparadokset

«Paradokshåndtering og ritualproduktion - Tro som vidensform»er tittel på en bok skrevet av den danske professor og kunnskaps-forsker Lars Qvortrup. Han var i mange år forskningsleder for «The Knowledge Lab» som er et tverrfaglig forskningsmiljø ved syd-dansk universitet.Selv om jeg langt fra deler Qvortrups oppfatninger i ett og alt så ser jeg på boken som et vårtegn.

Qvortrup peker på et stort paradoks som ble tydelig eksponert mens den logiske positivismen stod på sitt høyeste. Dette kom bl.a. til uttrykk i Bertrand Russells og A. N. Whiteheads trebindsverk Principia Mathematica. Han skriver: « Men netop her i kulminationen af den lange affortryllelses-udvikling stikker djævlen fjæset frem.»

Det problemet det pekes på er problemet med selvreferanse. Dette er det antroposentriske verdensbildets Akilles-hæl, nemlig at hvis mennesket er alle tings målestokk, hvordan kan da mennesket definere seg selv? Qvortrup oppsummerer positivismens problem slik:

«Det Resultatet er den paradoksale tilstand, at enten står mennesket udenfor verden, hvorfor verden ikke kan beskrives udtømmende, eller også står mennesket inden i verden, hvorfor ethvert udsagn om verden i sin helhed samtidig er et udsagn om sig selv. Og Russell og Whitehead var fuldt ud klar over, at det netop var dette paradoks, der truede deres stolte matematiske bygning».

Wittgensteins taleforbud

Qvortrup går videre til en av det forrige århundrets viktigste filosofer, som for øvrig er en av kildene til postmodernismen, nemlig Ludwig Wittgenstein.  I 1921 i positivismens ånd trodde Wittgenstein at han hadde løst alle filosofiens problemer. Han kom til at det var en grense som erkjennelsen aldri kunne overskride. Men han sier også at den som skal trekke denne grensen må kunne tenke begge sider av grensen. Han forfulgte ikke denne tanken noe mer, men konkluderte i stedet med de tragiske ordene: «Det man ikke kan tale om, må man tie om». Wittgenstein sier selv at disse ordene er tragiske:

«… at selv når alle mulige videnskabelige spørgsmål er besvaret, er vore livsproblemer endnu overhovedet ikke blevet berørt. Og så tilføjer han, stik imod sit program: “Der findes ganske vist noget, som er uudsigeligt. Dette viser sig, det er det mystiske

I følge Qvortrup peker Wittgenstein mot at det viktigste vi trenger befinner seg i noe «mystisk» og uutsigelig. Selv om det var hans mål å krone opplysningstiden og positivismens endelige seier så finner han i stedet Akilles-hælen, prosjektets fatale grense, som er spiren til at alt sammen etter hvert raser sammen.

Men selve dødsstøtet kom i følge Qvortrup med logikeren og matematikeren Kurt Gödel. I 1931 kom han med et matematisk bevis som jeg har sett omtalt som det forrige århundres største matematiske oppdagelse:

 «…Gödel påviste, at der findes matematiske sandheder, der med de finitte – dvs. endeligt kontrollerbare – bevismetoder, som logikken betjener sig af, aldrig vil kunne bevises inden for logiske systemer, uden at det sker på bekostning af systemernes modsigelsesfrihed. Inden for ethvert konsistent system vil der være en sætning, som man ikke kan bevise som sand eller falsk. Er det nødvendigt at tilføje, at denne sætning er den, der om sig selv siger, at den er ubevisbar? Konsekvensen er, at ethvert finit logisk system enten indeholder en selvmodsigelse eller er ufuldstændigt…

…, hvad man kan vide med sikkerhed, og at det, man ved med sikkerhed, vides på grundlag af præmisser, der også kunne være annerledes.»

Kan vi oppheve Wittgensteins taleforbud?

Viten handler ikke bare om å fortrenge uvitenhet. Det er ikke et nullsumspill. Men at når vi produserer ny viten så produserer vi samtidig viten om det vi ikke vet og ikke kan vite med fornuften alene.

Som med Gödels ufullstendighetsteorem så får vi også ny viten om at vi ikke kan vite. Det er også en form for viten som forteller oss at vi står overfor paradokser der fornuften når sin grense som ikke lar seg overskride med fornuftens egne midler. Skal vi da bare stoppe der og si som Wittgenstein at «det man ikke kan tale om, må man tie om?»  Problemet er bare at det er ingen måte som fornuften kan kvitte seg med dette paradokset fordi det handler om den grunnen fornuften selv står på. Wittgenstein selv opphevet forøvrig taleforbudet. Han innså at han hadde tatt feil.

Taleforbudet er vel også opphevet på mange arenaer i samfunnet. Det mystiske i form av åndelighet er blitt et honnørord i den grad at til og med en materialist, som Richard Dawkins ønsker å være en «åndelig» ateist (hva han nå mener med det).

Taleforbudet er også, på godt og vondt, opphevet i den folkelige åndelighet med skepsisen til eksperter sammen med en, ikke alltid like positiv, åpenhet mot det alternative. Harald Eias TV-serie «Hjernevask» med «avsløringer» om forskningens mangel på objektivitet er også et uttrykk for denne skepsisen.

Vitenskapen og ekspertene sliter med å forsvare en privilegert posisjon der man eier det nøytrale ståsted, hvorfra man kan vite sannheten. Det samme gjelder sekularismens privilegerte «nøytrale» posisjon der man f.eks. skal holde religion borte fra visse arenaer. Det kan virke som at det begynner å sige inn at forestillingen om det «nøytrale» er en mytologi i seg selv.

Problemet med kunnskapens paradoks er blitt en del av tidsånden selv om de fleste ikke kan formulere dette rent filosofisk. Så langt jeg forstår, er det dette som Lyotard betegner som den postmoderne tilstand, en skepsis mot alle meta-fortellinger. Nå er det ikke bare kristendommen vi har begynt å tvile på. Vi har vi også begynt å tvile på fornuftstroens hegemoni dvs.: opplysningstidens og modernitetens meta-fortelling.

Hva er det objektive?

Noe av det som står igjen etter vitenskapsfilosofien Thomas Kuhn var at han påviste vitenskapens manglende objektivitet når det gjelder de grunnleggende spørsmål. Alle fakta tolkes inn i et paradigme og fakta blir fortolket annerledes i det øyeblikket det grunnleggende paradigmet forandres. Selv fortolkningen av sanse-data blir styrt av en eller annen grunnleggende modell som også kunne vært annerledes. Men er vi bevist dette? Har vitenskapens «suksess» blendes oss til å tro at den også inneholder noe selvinnlysende i form av selvreferanse. Qvortrup sier:

«Vi ved faktisk langt mere, end vi tidligere gjorde; vore kriterier for, hvad der er sandt og falsk, er bedre og sikrere, end de var tidligere; og vi kan langt mere end vi tidligere kunne. Men denne tilstand af affortryllelse er samtidig præget af et tab af evne til at erkende eksistensen af ikkeviden, endsige til at håndtere den ikke-viden, der ligger uden for affortryllelsen».

Et bud på en løsning

La oss først et øyeblikk vende tilbake til Wittgensteins analyse om hva som kan løse vitensparadokset. Han sier at den som kan hjelpe oss med dette må kunne tenke begge sider av grensen for hva vi kan vite med fornuften. Men er det noen som gjør det da?

Jesus taler om problemet med selvreferanse flere ganger i det nye testamentet. Her er et av de klareste eksemplene: Fariseerne sa til ham: «Du vitner i egen sak, ditt vitneutsagn er ikke gyldig.» Jesus svarte: «Selv om jeg vitner i egen sak, er mitt vitneutsagn gyldig. For jeg vet hvor jeg er kommet fra og hvor jeg går hen. Men dere vet ikke hvor jeg kommer fra og hvor jeg går hen.»(Joh. 8. 5-ff).

Det Jesus sier her er at han kjenner begge sider av grensen som Wittgenstein beskrev. «jeg vet hvor jeg kommer fra» derfor er hans vitnesbyrd om sannheten gyldig.

Spørsmålet er sier Qvortrup:  «Er der både plads til Gud og det moderne menneske, eller må én af dem vige pladsen? Spørgsmålet forekommer at være nyt, men det er i virkeligheden ældgammelt, for det moderne menneske – det menneske der siger “jeg” om sig selv – har været længe undervejs. Og svaret – for der er faktisk et svar – er lige så gammelt…

Svaret finner Qvortrup hos kirkefader Augustin og hans bøker om treenigheten som han skrev fra 399 til 419. Men er ikke dette «abracadabra og middelaldermystik», spør han og svarer , «Nej, efter min mening er det et moderne menneske, der taler, nemlig et menneske hvis udgangspunkt er, at der altid er en iagttager, og at denne iagttager også kunne iagttage verden annerledes»…

...«Jeg er optaget af kristendommen som en paradoksreligion med Jesus Kristus som den dobbeltgænger, der kan være på begge sider af paradoksets grænser. Og jeg er optaget af treenighedsanalysen som en bestemmelse af “Gud” som begreb for det rum eller det medie, der gør spaltningen mellem ikke-viden og viden – mellem Fader og Søn med Helligånden som distinktion – mulig. Det er min påstand, at selv om vi normalt ville hævde, at denne trinitariske analyse skal forstås i den form, den blev lanceret i af Augustin i begyndelsen af 400-tallet, så er det den samme analyse, der – i en ganske anderledes sprogform – blev genoptaget af moderne logikere fra og med Wittgenstein og Gödel, dvs. fra begyndelsen af 1900-tallet og frem»…

Qvortrup påpeker at Jesus både gjennom sin fødsel og død var en dobbeltgjenger som krysser grensen mellom immanens og transendens og at han derigjennom vitner om sin guddommelighet. Gjennom inkarnasjonen er han både innenfor og utenfor verden på en gang og kan derfor være en slik mellommann som kan tenke begge sider av grensen.

«Han krydser grænsen mellem immanens og transcendens, ikke for at afsløre hvad der findes på den anden side af grænsen, men for at demonstrere at der er en grænse, og at der er noget på den anden side af grænsen. Menneskets verden – dets viden og dets magt – er ikke grænseløs.»

Slik jeg leser Qvortrup så forstår han «tro som vitensform» som viten om paradokset og viten om hvordan vi kan reflektere over og håndtere paradokset. Dette er en verdifull konklusjon å ta med seg, fra en kunnskapsforsker av Qvortrups kaliber. Men her ser jeg også en begrensning (blant flere) i hans teologi. Hvis vi stopper ved paradokshåndtering slik som Qvortrup gjør så blir det bare en intellektuell erkjennelse. Fornuften må stoppe her, men troen kan trenge forbi ved hjelp av åpenbaring.  Men det kommer jeg tilbake til.

Postmodernismens utfordringer

I følge den kristne filosofen John Caputo så er det er to tendenser i postmodernismen. Den ene er inspirert av Nietzsche, den andre av Kierkegaard. Den ene er Dionysisk (som er antikristlig) den andre er Messiansk. Derrida kan leses som at han har begge tendenser i seg, men ble i følge Caputo mer og mer Messiansk med tiden. I disse to tendensene ser jeg både trusler og muligheter. Vi trenger ikke å være naive i omgangen med postmodernismen selv om vi ser store muligheter.

Dekostruksjon hos Derrida er inspirert av den negative teologien til Meister Eckhart og andre kristne mystikere.Mystikerne ville trenge inn i dybdene bakenfor dogmene, ordene, begrepene, og bildene. Deres måte var å fornekte alt dette for å åpne seg for det uutsigelige som ikke lar seg fange med ord. Alt vi kan si og forstå om Gud blir feil, han er alltid noe annet og noe mer. Negativ teologi er ment som noe bekreftende (affirmativt), rive ned for å bygge opp noe som er dypere og sannere. Derridas dekonstruksjon er noe annet enn negativ teologi, men følger samme mønster.

Idol eller ikon

I første del lovte jeg å komme tilbake til en av Derridas tidligere studenter, den franske filosofen Jean-Luc Marion som for øvrig også er medlem av det Franske akademi.  Marion har en fenomenologisk løsning på forestillingen om Gud som jeg synes er spennende. Min korte framstilling her blir for øvrig bare en ufullstendig antydning om i hvilken retning han vil ta oss.

Noe av Marions resonnement er en drøfting av forskjellen på et idol og et ikon. Hvis vi har den negative teologien i mente kan vi tenke oss at den metafysiske tanken om gud som væren og essens i mange tilfeller bare fører til en deistisk forestilling om gud. I så fall blir det et idol, en avgud som forkludrer åpenbaringen og dermed hindrer og avleder oss fra å se den sanne Gud. Tvert i mot kan vi ende opp med bare filosofenes gud med liten relevans for bibelens Gud.

Et ikon derimot er ikke et resultat av en visjon av det gudommelige, men i stedet noe som provoser fram en slik visjon gjennom at det usynlige gjennomtrenger det synlige. Det står om Jesus at«han er den usynlige Guds bilde (eikon)» (Kol. 1.15). Følgende sitat kan illustrere poenget: 

Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’?  Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? (Joh. 14 8-10).

Ikonet Jesus er fylt av noe mer enn seg selv. Han åpenbarer den usynlige Faderen. Samtidig forblir Faderen i en forstand usynlig.

Marion mener han har funnet noesom taler om Gud på en ikke-metafysisk og ikke-idolisk måte. Noe som formidler et navn og en intensjon på en gang, nemlig det vi finner i 1. Joh. 4.8: «Gud er kjærlighet (agape)». Det lovende med agape er at den ikke blir utenkelig gjennom fravær av betingelser. Jo mer vi dekonstruerer og tar vekk betingelser knyttet til kjærligheten jo mer styrkes den som agape. Betingelsesløs kjærlighet slik som vi karakteriserer Guds agape-kjærlighet oppfylles ikke gjennom å konseptualiseres, navngis eller forstås, men snarere oppfylles den gjennom å gi seg selv. Av den grunn kan ikke kjærligheten bli forpurret av uvitenhet eller utslukkes av å bli avvist.

Menneskeheten må med nødvendighet respondere på en slik kjærlighet siden den blir gitt uten noen betingelser, ved enten å ta imot eller avvise.

Til forskjell fra et konseptuelt idol så forbyr agape-kjærligheten at mottakeren fester sine øyne på den som noe som skal beundres i seg selv. I stedet rettes mottakerens oppmerksomhet mot giveren. Agape gir seg ikke ut for å forstå eller være bærer av det usynlige, men i stede gir seg selv slik at giverens intensjon oppfylles i møtet med mottakeren.

Den hellige dansen

Kan det være at agape-kjærligheten er grunnvollen for alt og at begrepet «Gud» hviler på dette som utgangspunkt? Kan det være at agape også går forut for eksisens og er opphavet til all eksistens? Treenigheten kommer forøvrig som en nødvendig konsekvens av kjærligheten.

Kjærligheten en relasjonellintensjon. I en Guds-forestilling som skal ha agape som grunnlag må Gud være i relasjon. Denne relasjonen kan heller ikke være avhengig av noe utenfor Gud, ellers ville Han ikke kunne skape av ingenting fordi han ville det. Gud kan ikke selv være avhengig av det skapte for å være seg selv. Kjærlighetsrelasjon fordrer også personlighet. Derfor er Gud tre personer i relasjon som samtidig er en person. Som Augustin skal ha sagt: «Faderen elsker sønnen og sønnen elsker Faderen og den Hellige Ånd er kjærligheten mellom dem».

Med dette ser vi også at ingen av dem peker på seg selv. Sønnen peker på Faderen og Faderen peker på sønnen i en evig runddans og vi inviteres til å være med i denne hellige dansen. Før læren om treenigheten ble formulert av mer filosofisk skolerte teologer så ble dette i kirken omtalt som «den hellige dansen», et vakkert bilde som også setter ord på vår erfaring av hvordan det er å tro.

Agape som grunnvoll

I agape-kjærligheten tror jeg vi nærmes oss en ikke dekonstruerbar grunnvoll som det går an å bygge noe på. Jesu bergpreken er antakelig den sterkeste dekonstruksjon i verdenshistorien. Jesus snur opp ned på all tradisjonell visdom. Han avslører hjertes hemmeligheter og viser hvor korrupt selv den frommeste fasade kan være. Han viser også f.eks. at et drap og et nedsettende ord er grunnleggende samme motivet.

Jeg leser ikke bergprekenen som et lass med tunge fordømmende krav som vi ikke kan leve opp til. Men som en åpenbaring av hvordan Guds natur er. Her er Guds agape-natur formidlet via gjenkjennelsen i den mellommenneskelige erfaring. Resten av evangeliet forteller oss for øvrig at den eneste måten vi kan respondere på er i gjennom en troshandling basert på nåde. Vi må selv erfare å bli elsket av Ham før vi kan elske tilbake.

Jesus sier i avslutningen av bergprekenen: «Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell» (Matt 7.24). Dette betyr i postmoderne språkdrakt at her er det noe som ikke er dekonstruerbart. Alt annet er sandgrunn som en dag vil bli skylt på havet.

Grunnvollen er ikke et konsept eller et begrep, men det er et kall fra den betingelsesløse agape-kjærligheten til å respondere gjennom en handling i tro. Ved samme anledning sies det også om Jesus at han talte med myndighet og ikke som de skriftlærde. Kjærligheten har en autoritet i seg selv som filosofien og teologien ikke har. Den som handler på kallet finner den sanne grunnvollen som bærer.

Åpenbaring og erkjennelse

I debatten etter del 1 fikk jeg spørsmålet om hva som skjer når fornuften når sin grense, skal da bare fantasien ta over? Implisitt i dette spørsmålet ligger det for øvrig en forutsetning om at Gud ikke kan tale til oss. Legger vi i stedet inn den motsatte forutsetning nemlig, at han kan åpenbare seg så gir det andre muligheter.

Jeg mener jeg har vist at det er gode grunner til å si at det kristne budskapet har troverdighet bl.a. fordi trinitarisk monoteisme også løser noen grunnleggende filosofiske problemstillinger, men det stopper ikke der. I følge Jesus så kan han også åpenbare Faderen for oss: «Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.» (Luk. 10. 22)

For de fleste av oss som tror så begynner det ikke engang med fornuften. Erkjennelse av ham selv som sannheten er for Jesus noe dynamisk knyttet til liv og praksis som ikke viser seg i intellektuelle prestasjoner, men gjennom å handle i tro. Jesus sier: «Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv». (Joh. 7.17) .

Mitt vitnesbyrd er at det finnes en erkjennelse i erfaringen av en troshandling når denne blir bekreftet gjennom åpenbaring. Dette er som et frø som blir lagt i joda og vokser av seg selv fordi det har liv og suger til seg næring. Åpenbaring kan sees på som en direkte persepsjon der intellektuell klarhet ikke er nødvendig.

Vi lærer ikke å sykle gjennom å forstå fysikken som gjør at det er mulig å sykle. Vi lærer å sykle gjennom å sette oss på sykkelen og prøve. Og når vi har lært det så kan kunnskapen i liten grad uttrykkes intellektuelt. Den sitter i kroppen som taus kunnskap. Fysikken har med saken å gjøre. Den kan fortelle oss at sykling er mulig. Men fysikk-kunnskaper er ikke nødvendig for å sykle.

Troens visshet er også en type taus kunnskap som ikke strider i mot forstanden, men som «overgår all forstand» den sitter i hjertets visshet som relasjons-kunnskap som når et barn har tillit til en person som elsker det.

Sannhet og makt

Jeg begynte med å stille spørsmål om sannheten er konkurs? I vår tid viser spørsmålet seg i en spenning mellom modernisme og postmodernisme. Målet mitt har delvis vært å vise at tro og viten er avhengig av hverandre om vi i det hele tatt skal fastholde noe som sant. Selv i naturvitenskapen er det slik. I vår tid har vi sterkere bevis for denne avhengigheten enn noen sinne, men samtidig er vi antakelig mindre bevisst at det er slik enn i tidligere. Men det er forandring på gang. Jeg har forsøkt å vise at det kristne budskapet er et relevant svar på spørsmålet om sannhet. Men maktdimensjonen i dette har jeg i liten grad berørt. Det får bli en annen gang, selv om jeg vil si litt.

Postmodernismen hjelper oss til å avsløre relasjonen mellom makt og sannhet. «Kunnskap er makt» sa Francis Bacon, nei, «makt er kunnskap» sier den postmodernistiske filosofenMichel Foucault. Sannheten er alltid, og vil alltid være involvert i maktspill. Den blir brukt og misbrukt. Derfor har vi også angst for sannheten, spesielt når den presenteres absolutt og autoritativt. Her ligger en stor fristelse som kirken (og alle andre) stadig faller for.

I påskens drama møter vi også Jesus (vitnet om sannheten) som konfronteres med makten. Det gjelder den religiøse og politiske makten så vel som den populære folkemeningen. Vi var alle med i den konspirasjonen og er medskyldige i drapet på sannheten.

I påskedrama ser vi også hvordan Jesus oppgir makten og lar seg korsfeste. Oppstandelsen er triumfen til den ikke dekonstruerbare agape-kjærligheten. Men det er ikke institusjonell makt han bringer med seg, men noe mye mer av et «grunnfjell» enn det. Agape vil ofte stå i kontrast til institusjonell makt. Derfor må det institusjonelle stadig dekonstrueres (reformeres).

Til Pontius Pilatus, keiserens representant, sier Jesus: «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» (Joh 18.37)

Gå til innlegget

«Sannheten finnes ikke» sier hun. Jeg er til stede på åpningen av nytt semester ved en av våre institusjoner for høyere utdanning. Rektor taler til de nye studentene. «Sannheten finnes ikke» gjentar hun.

Studentene må lære å tenke selv, være kritiske. De må ikke tro at det de kommer til å lære er sannhet for den finnes bare ikke.

Episoden var helt ukontroversiell. Det hele forløp uten at jeg hørte så mye som en kommentar.  Og selvfølgelig, sunn skepsis er godt å ta med seg. Det er ikke noe galt med det poenget. Men at «sannheten ikke finnes»? Kan vi leve med det? Har høyere læresteder med sin forskningsbaserte undervisning ikke noe mer å gi de unge håpefulle en dette?

Vitenskapskrigen

For noen år siden satt jeg på et seminar om vitenskapsfilosofi for doktorgradsstudenter. Anledningen var en gjesteforelesning med en av våre fremste filosofer på dette området.  Av den grunn hadde forelesningen tiltrukket seg et tyvetall professorer og andre forskere i tillegg til doktorgrads-studentene.

Tema for forelesningen var «vitenskapskrigen». Som kort fortalt handlet om en meget opphetet debatt mellom vitenskapelige realister og postmodernister. Filosofi-professoren stilte følgende spørsmål på slutten av foredraget: «Går det an å formulere en postmoderne vitenskapsteori?»

Det ble helt stille i den lærde forsamling. Flere av de tilstedeværende var professorer, til og med et antall fagfilosofer.  Ingen, hadde et svar på spørsmålet, ikke en gang en kommentar. Etter hvert kom samtalen i gang, men den sporet av på alt annet en det som var spørsmålet. Professoren som ledet seminaret prøvde å komme med innspill for å pense diskusjonen inn på sporet igjen, f.eks. ved å problematisere reduksjonismen. Men det lykkes ikke.

Jeg husker at jeg undret meg veldig fordi jeg trodde mange av de tilstedeværende hadde et bevisst forhold til dette. Men de hadde tydeligvis ikke noen dyp refleksjon om sin egen praksis som forskere og grunnlaget for den?  Det var i alle fall ikke noe de ville snakke høyt om.

Dawkins eller Derrida?

Richard Dawkins var en av dem som kastet seg inn i «vitenskapskrigen» på de vitenskapelige realistenes side. Han skrev bl.a. en anmeldelse i tidsskriftet «Nature» av Alan Sokal og Jean Bricmont’s bok om konflikten.   I anmeldelsen fyrer Dawkins av en bredside med navns nevnelse mot mange av de mest sentrale tenkere som gjerne assosieres med postmodernismen. Bitende ironisk henviser han avslutningsvis til «the Postmodernism Generator» som er et program som genererer helt syntaktisk riktige tekster med totalt meningsløst innhold.

Dawkins er for de fleste av oss kjent som en aggressiv mostander av alle former for religion. Men han er en like aggressiv motstander av postmodernistisk filosofi. Han tilhører dem som har vitenskap som ideologi og proklamerer ikke bare at Gud er død men også at filosofien der død. Det er naturvitenskapen som kan gi alle svarene vi trenger. Det synes ikke å affisere ham et øyeblikk at naturvitenskapen er avhengig av en filosofisk grunnvoll som basis for i det hele tatt å kunne definere hva vitenskap er.

Jaques Derrida, den kanskje fremste av de franske postmodernistene, var et av navnene som ble hengt ut i denne debatten. Han svarte på kritikken bl.a. i en artikkel i Le Monde. Det han sier er i hovedsak at Sokal og andre kritikere ikke tar saken seriøst og at de har misforstått og tillagt ham synspunkter han ikke har. Derrida har antakelig rett i at mye av kritikken ikke rammer ham selv. Men for meg ser det ut til at den kan ramme en del andre «postmodernister».

Postmodernisme?

For godt over 20 år siden leste jeg en kronikk av Tore Stubberud om det som den gangen ble omtalt som de «nye franske filosofene». De ble beskrevet med den litt humoristiske setningen: «Gud er død, Marx er død og jeg føler meg ikke helt bra jeg heller».

Jeg har en kollega som har studert mer filosofi enn meg. Han sa litt spøkefullt som et vitnesbyrd om egen erfaring: «Dersom du tror at du har forstått en filosof, da har du misforstått».  Filosofi er noen ganger vanskelig og det er lett å misforstå. Men i min lesning ser jeg til stadighet at også skarpskodde fagfilosofer ganske ofte misforstår og feiltolker hverandre. Med fare for å ha misforstått så får jeg likevel gjøre et forsøk på litt refleksjon omkring det jeg tror jeg har forstått.

Den korte definisjonen av postmodernisme som filosofisk retning som jeg oftest støter på er atdet betegnes som en ekstrem form for skeptisisme. Dette er ingen uttømmende definisjon, men den peker antakelig på noen viktige fellestrekk hos en del filosofer som er innbyrdes uenig om mange ting. En annen sak er at mange mener at begrepet nå er så overforbrukt og mangetydig at det ikke lenger sier oss noe og foreslår å finne nye ord.

 «Anything goes» er et omkvede som kritikerne ofte kommer med. Ser man på noen av boktitlene til en del av de aktuelle forfatterne kan man lett få det inntrykket. Her er noen eksempler: «A Farewell to Truth» (Gianni Vattimo), «Just Gaming» Jean-Francois Lyotard) «What's the Use of Truth?» (Richard Rorty). Kritikken kan nok ha noe for seg, men jeg har funnet at det skjuler seg mer under overflaten enn det man først tror. Det er faktisk ikke bare å avfeie alt dette på en lettvint måte.

Dekonstruksjon er et sentralt begrep knyttet til Derrida. Slik jeg forstår dette så kan det ikke sees på som en fornektelse av sannhet, men heller som en fornektelse av vår evne til å vite sannheten. Det er en epistemologisk (erkjennelsesmessig) posisjon i motsetning til en ontologisk posisjon. Med andre ord: Sannheten finnes, men vi kan ikke vite den sikkert. (1). Men noe interessant med Derrida er at han også mener at det er noe som ikke er dekonstruerbart. Kan dette være en antydning om en «fast grunn» vi kan bygge noe på?

Derrida dekonstruerer forøvrig hele den vestlige filosofitradisjon, inkludert opplysningstid og modernitet. Han kaller den for «hvit mytologi», som ikke kan grunne sine forutsetninger noe bedre enn andre mytologier. Filosofiprofessor Rick Roderick, som er sympatisk til Derrida, spør, hvis opplysnings-filosofien er mytologi, hva er det da som hindrer oss å undervise andre «mytologier» på våre universiteter?

Jean-François Lyotard sier at det postmoderne overforenklet sagt er en skepsis mot meta-fortellinger. Disse meta-fortellinger er de store teorier og filosofier som vi kjenner, for eksempel utviklingen av historien, erkjennbarheten av alt innen vitenskap og muligheten for absolutt frihet. Lyotard hevder at vi har sluttet å tro at fortellinger av denne typen er tilstrekkelig til å representere og inkludere alle. (2)

Filosofen Richard Rorty, som kan anses som det amerikanske motstykket til de franske postmodernistene, ser ut til å gi sannheten ennå trangere kår. Han mener til og med at den «hellige» naturvitenskapen er en usikker vei til sannhet. Han sier f.eks.: «Vi ser kunnskap som en samtale om sosial praksis, snarere enn et forsøk på å speile naturen…».

Rorty har en sosial teori om sannhet som betegnes som epistemologisk behaviorisme. Han hevder at vi ikke lenger kan konstruere vitenskapens autoritet i form av ontologiske påstander. For meg ser dette ut til å være en teori om det politisk korrekte. Rorty skal ha sagt noe slikt som at «sannheten er det som mine kolleger lar meg slippe unna med».

Quid est veritas?

For noen år tilbake så jeg filmen «The Passion of the Christ». Dette er jo en moderne utgave av den store fortellingen som, mer enn noen annen fortelling, har formet vår del av verden. Det kan for øvrig se ut som vi ikke blir kvitt denne historien. Den sprenger seg fram i kulturlivet og dukker opp igjen på nye og uventede arenaer som vi trodde at denne historien var fortrengt i fra.

En av de scener i filmen som satte seg fast i meg var da Jesus ble ført fram for Pontius Pilatus for å bli forhørt. Jesus sier at han er kommet for å «vitne om sannheten». Pilatus ser på Jesus og sier på latin: «Quid est veritas?» (hva er sannhet?). Pilatus fortsetter å grunne på spørsmålet når han senere snakker med sin kone Claudia. Pilatus får ikke noe svar. Men Jesus sier andre steder at han er veien sannheten og livet.

Men kan sannheten være en person, da? Dessuten, hva har vel dette med vitenskap å gjøre?

Mer enn de fleste er klar over. Dette peker faktisk også mot en teori om sannhet som har spilt en viktig rolle, og fremdeles spiller en rolle. La oss bare ta et lite tilbakeblikk. Det er jo faktisk slik at alle undervisningsinstitusjoner på alle nivåer i Europa har sine røtter i kirken. La oss for eksempel ta Dawkins institusjon, Universitetet i Oxford som er et av de eldste i Europa. Oxford har fremdeles mottoet:«Dominus Illuminatio Mea» (Herren er mitt lys).

Middelalderens kristne universiteter dannet basis for det som etter hvert vokste fram av vitenskapelig tenkning. Dette skjedde på grunn av og ikke på tross av kristendommen. «Å tenke Guds tanker etter ham» var en avgjørende del av den tidens vitenskapsfilosofi. Dette ga grunnlag både for at naturen var erkjennbar og at det objektive eksisterte gjennom det gudommelige perspektiv. Dette ga også en motivasjon. Forskning var for vitenskapens pionerer en måte å tjene Gud på. Denne tidens intellektuelle klima fikk hele det vitenskapelige prosjekt i gang. Dette er de skuldrene som vår tids kunnskap står på.

Men dette kan vi vel ikke bruke i dag? Vitenskapen må vel ha en «nøytral» grunn basert på fornuften alene, ikke sant? Ja, mange tror det, og det vil kanskje overraske like mange at det ikke er noen som har klart å legge en slik grunn basert på fornuften alene. Det er ingenting galt med fornuften, men den holder ikke hele veien ned til en grunn å stå på.

Allerede Kant sier f.eks. i sin «kritikk av den rene fornuft» at det alltid er et trosmessig element i all kunnskap og at han finner det nødvendig å fornekte kunnskap for å gi plass for tro. Senere snur han og søker å definere religion innenfor fornuften alene. Det som hos Kant kan virke som en liten sprekk av usikkerhet, som han senere forsøker å «lime» sammen igjen,  kan i postmodernismen se ut til å ha vokst til å bli en stor kløft: «Sannheten finnes ikke».

Quid est veritas? Dawkins, Derrida eller Jesus?

I et rent «Dawkinsistisk» evolusjonsperspektiv (dvs. blind evolusjon i motsetning til styrt evolusjon) kan vi f.eks. i høyden stole på at både sinn og sanser gir oss de illusjoner som er «nyttige» for overlevelsen. Hva som er virkelig har lite med saken å gjøre. Dette fører oss mot kreativ antirealisme. Sannhet blir som for Rorty et lite relevant begrep. Den er noe vi kollektivt skaper i tolkningen av fenomener, i motsetning til noe som åpenbarer seg på en pålitelig måte fra kilder vi ikke har kontroll over.

Opplysningsfilosofien og moderniteten har marginalisert troen på Gud. Det har ofte skjedd gjennom en stråmann som kalles «god of the gaps», som er en slags forestilling om at troen på gud holder til i det som vitenskapen ennå ikke har noen forklaring på. Så snart vi får nye vitenskapelige erkjennelser så vil den naive troen på gud fortrenges av vitenskapelig kunnskap. Men dette er en vrangforestilling om hva det handler om. Dette er gud med liten «g».

Gud har aldri vært «god of the gaps». Han er «God of the foundation». For vitenskapens pionerer var han grunnvollen som alt det andre er bygd på. Troen på at Gud har åpenbart seg er grunnvollen som gjør vitenskap mulig. Troen fører til muligheten for at sannheten kan oppdages. Den fører også til en vitenskapelig realisme, vi kan faktisk erkjenne noe virkelig slik som Gud åpenbarer sin virkelighet for oss, f.eks. gjennom sansene.

Slik sett er ikke troen i konflikt med vitenskapen. Den er tvert imot en alliert støttespiller. Konflikten oppstår når vitenskap går over i vitenskaps-overtro og blir til scientisme. Scientisme er å misbruke vitenskapens autoritet til å uttale seg om ting som ligger utenfor den ekte vitenskapen, slik Dawkins er et eksempel på. Det blir selvfølgelig også konflikt når troende misbruker bibelens autoritet til å uttale seg om ting som ligger utenfor dette domenet.

Siden midten av forrige århundre har det vokst fram en renessanse for den kristne filosofien. Mye av det gamle tankegodset som har skapt vår sivilisasjon er fornyet og modernisert på en måte som bringer det i dialog med vår tids alternative tankestrømninger. På samme måte som f.eks. Paulus var i dialog med de fremste tankestrømninger i sin samtid er dagens kristne tenkere i dialog med de fremste sekulære og ateistiske tenkere.

Ikke minst har Derrida hatt stor påvirkning på mange teologer og kristne filosofer. Et mål på det kan være at et søk på Amazon.com på kombinasjonen «Jaques Derrida og religion» kommer opp med 25 bok-titler. Et tilsvarende søk på Googles spesialsøk for faglitteratur (scholar.google.com) gir mer enn 23.700 referanser til bøker og artikler. Tilsvarende søk på fremstående religionsfilosofer som Alvin Plantinga eller Richard Swinburne gir henholdsvis bare i overkant av 4.100 og 9.900 referanser.

Hvordan kan en person som rent sosiologisk kan plasseres som en venstreorientert ateistisk filosof, vekke slik interesse for tema religion? Svaret er at han ikke er som andre militante ateister av Dawkins typen. Han bruker et religiøst språk om sin ateisme. Han vil heller ikke si at han er ateist. Han sier at han «med rette kan passere som ateist». En viktig nyanse som uttrykker noe av det ubestemmelige i hans filosofi.

Men han forholder seg til spørsmål om tro og viten på en måte som er grunnleggende religiøs. Det er i alle fall slik han leses av mange som bruker ham innen religionsfilosofien. Han snakker om religion uten religion og om det messianske håpet uten Messias. Derrida er også opptatt av sentrale bibelske temaer som f.eks. lov og rettferdighet. I tillegg er han en mann som ber. Han forteller at han hver kveld kysser sitt jødiske bønnesjal og ber. Men han vet ikke hvem han ber til. Hans religion er også en religion uten gud.

Den konservative evangeliske teologen og tidligere biskop N.T. Wright sier at postmodernismen er en gave til teologien fordi den dekonstruerer den sekulære modernismen for oss og dermed baner vei for at tro og religion igjen blir relevant å snakke om på en seriøs måte.

I så måte er Derrida en brobygger fordi han har oppmerksomhet og resonans i vår tid. Men ikke bare derfor. I motsetning til Dawkins er han er også en genial og interessant tenker. Akkurat som Jesus så provoserer og utfordrer han oss til å revurdere våre tradisjonelle måter se ting på. Men ta ikke feil. Derrida er også en skarp kritiker av religion (akkurat som Jesus det også). Han peker forøvrig også på Martin Luther og reformasjonen som et eksempel på dekonstruksjon som brakte inn noe nytt. Det messianske håpet er også et håp om noe bedre i framtiden.

Jeg har pekt mot at det trengs en grunnvoll å stå på om vi skal kunne snakke om sannhet. Det har jeg gjort fordi jeg mener det er veldig i tråd med Jesu ord om å «bygge sitt hus fjell». På den annen side tror jeg dette «fjellet» i vår tid kanskje må uttrykkes på en annen måte enn gjennom middelalderens metafysikk.

Det finnes flere bud på hvordan dette kan gjøres. Et av dem kommer fra den kristne franske filosofen Jean-Luc Marion som er en av Derridas tidligere studenter.  Men det får vi komme tilbake til i del 2.

Her slutter første del av dette innlegget.

------------------------------------------------------

Neste gang har jeg tenkt å ta opp mer om «vitensparadokset» og «tro som viten». Jeg vil også si noe mer om mulige løsninger fra et kristent perspektiv. Tema neste gang er delvis inspirert av den danske professor og kunnskapsforsker Lars Qvortrup. Han har vært forskningsleder for «the knowledge lab» ved syd-dansk universitet og regnes som en av Nordens fremste eksperter på dette tema.

Han har skrevet en serie bøker om kunnskap og det vitende samfunn. Men han har også skrevet en litt annerledes bok med tittelen «Paradokshåndtering og ritualproduktion - Tro som vidensform».Jeg ser på denne boken som ennå et «vårtegn» som peker mot at vi snart kan oppheve det kunstige skille mellom tro og viten og innse at de er avhengig av hverandre.

----------------------------------------------------

Det jeg ønsker å diskutere så langt er om sannheten finnes og om religiøst språk har noen mening i det bildet. Jeg ønsker også å skape dialog med og mellom ateister av Dawkins typen og de som står nærmere Derrida. 

Gå til innlegget

Kristne og ikke troende snakker forbi hverandre i mange diskusjoner fordi vi lever i forskjellige verdensbilder. Begge grupper ser ut til å ha mistet forbindelsen og forståelsen for sammenhengen mellom tro og viten.

Prisen for at vi feilaktig har godtatt dualismen mellom tro og viten er at vi ikke lenger kommuniserer med hverandre fordi mye av det språket vi bruker oppfattes som meningsløst av den andre parten.

Sekulærister snakker om at noe bare er en tro i betydningen blind tro og kristne synger sangen ”det kan ei forklares det må blott erfares." Sekulæristene trenger å forstå at deres verdensbilde er like trosbasert som det kristne. Og vi kristne trenger å gjenoppdage og verdsette kristendommen som kunnskapstradisjon. Bibellesere bør tenke over hvor ofte ord som kunnskap, sannhet, vite og visshet er brukt i det nye testamentet og hva som ligger i dette.

Sekulæristene trenger å forstå at deres verdensbilde er like trosbasert som det kristne. Og vi kristne trenger å gjenoppdage og verdsette kristendommen som kunnskapstradisjon. Bibellesere bør tenke over hvor ofte ord som kunnskap, sannhet, vite og visshet er brukt i det nye testamentet og hva som ligger i dette.

Når enkelte snakker om at vi lever i en moderne tid tenker de gjerne på utviklingen av sekulærismen gjennom de siste 300 år. Jeg tillater meg å kalle den for en slags modernitetens religion. Jeg kaller den religion for på en måte å likestille oss. Begge er verdensbilder der vi står likt i forhold til å ha en spesiell fortolkning av virkeligheten som i begge tilfeller bygger på både tro og viten.

Er det mulig å bygge bro over kløfta mellom tro og viten?

All tenkning innefor det å legge grunnen for ethvert verdensbilde er sirkulær. Det dreier seg om systemtenkning der tro og viten spiller sammen i en syntese. Jeg vet selvfølgelig at sekulærismen har mer makt på dette tidspunktet i historien og sitter på de posisjonene som definerer hva som er det politisk korrekte synet på kunnskap. Men makt er ikke nødvendigvis rett. Før denne perioden hadde vi mer enn 1000 år med kristen rasjonalisme. Det var i dette miljøet som den moderne vitenskap ble født. Men barnet har mistet kontakten med sin mor.

Michael Polanyi’s vitenskapsfilosofi

Jeg tok i sin tid en mastergrad med vekt på systemteori og kunnskapsledelse. På pensumlista stod kunnskapsfilosofen Michael Polanyi. Hans epistemologi (erkjennelsesteori) var noe av det største sjokket jeg har opplevd innefor synet på hva kunnskap og erkjennelse egentlig er. Han har også fått mye av æren (eller skylden) for å ha tatt livet av positivismen. Den regnes av mange for å være død. Til og med flere av positivismens ledende talsmenn vendte den ryggen, men ser vi på de nye aggressive ateistene eller følger debatten her på VD er det ting som tyder på at ”he is dead but he won’t lay down.”

Polanyi var opprinnelig professor i kjemi. Han har derfor et veldig naturvitenskapelig utgangspunkt for sin erkjennelsesfilosofi. Han er for øvrig også far til nobelprisvinner i kjemi John Polanyi. Jeg kjenner ikke hans posisjon innenfor naturvitenskapene i dag, men jeg vet at han tas på stort alvor og er meget aktuell innenfor kunnskapsledelse og pedagogikk.

Polanyi senior knytter det moderne an til de lange linje i vår kultur, som gresk- og kristen rasjonalisme. Jeg ser også spor av den jødiske dynamiske forståelse av sannhet som vi også finner hos mange andre jødiske intellektuelle (både religiøse og sekulære) som for eksempel Albert Einstein.

En ny teori om kunnskap

Polany oppgir at det var innflytelse fra den katolske filosofen Josef Pieper som gjorde at han så noen sammenhenger han ikke hadde sett før, som i sin tur førte til en oppdagelse som han omtaler som ”en ny teori om kunnskap.” Han legger for øvrig også vekt på forskningsresultater innefor gestaltpsykologi som grunnlag for sin oppdagelse.

Jeg har laget en parafrasert oversettelse av noen avsnitt fra en artikkel som Polanyi skrev i The Journal of Religion,( 41 (4) 1961 Oktober, 237-247). Jeg oppfatter dessverre Polanyi som litt tung å lese. Engelsk var heller ikke hans morsmål. Jeg har derfor tatt meg en del friheter i å oversette meningen framfor ord for ord. Jeg har linket til originalteksten, så om noen kan ta meg i å tolke han feil så er jeg åpen for å bli korrigert. (Overskriftene er mine egne):

Absurditeter i det moderne vitenskapssyn

Avsnittet nedenfor må leses i lys av dette er skrevet i 1961 mens positivismen ennå hadde et godt grep på mange. Flere tiår med postmodernisme har nok svekket dette inntrykket. Skjønt det kan virke som om mange debattanter her på VD ennå lever i det synet på vitenskap som Polanyi kritiserer her:

”Det er et stort stykke arbeid som har måttet til for å føre oss inn i slike absurditeter som det moderne synet på vitenskap har gjort. Et syn som nå er blitt alminnelig. Dette har bidratt til å fyre opp mange med en spesiell skeptisk fanatisme som er særegen for vår tid…

Jeg vil prøve å sette oss på sporet av en ny tankegang der jeg tror vi kan gjenopprette noe av den grunnvollen vi forhastet har forlatt i det moderne synet på vitenskap. Jeg tror faktisk at denne typen bestrebelser, hvis de blir forfulgt systematisk, med tiden kan gjenopprette balansen mellom tro og fornuft langs linjer som i hovedsak er de samme som ble staket ut av Augustin i begynnelsen av den kristne rasjonalismen.”

Nøkkelordet er forståelse

”Jeg har snakket om forståelse, forståelse, forståelse - dette er det kognitive fakultetet som er forkastet av den positivistiske teorien om kunnskap, som nekter å anerkjenne eksistensen av omfattende helheter som er noe forskjellig fra de enkelte opplysningene, og dette er det fakultetet som jeg anerkjenner som den sentrale handlingen i det å vite. For forståelse kan aldri bli borte fra noen erkjennelsesprosess og er virkelig den ultimate sanksjon av en slik handling. Det som ikke er forstått kan ikke sies å være erkjent.”

Metode er impotent i seg selv

”La oss tenke over den måten vi arbeider oss fra uklar mangel på forståelse av noe og fram til den virkelige erkjennelsen. Det at vi lykkes med slike bestrebelser viser menneskets evne til å forutane en skjult virkelighet, som vi som vi samtidig forstår er tilgjengelig for kunnskapserkjennelse. Denne evnen er virksom i all tilegnelse av kunnskap. Det gjelder helt fra starten med foreløpige funn helt fram til kunnskapen i form av etablerte sannheter. Vår aktive forut-viten av en ukjent virkelighet er både det riktige motivet og den rette veileder for kunnskapstilegnelsen i alle våre mentale anstrengelser. Formelle prosesser laget for å trekke slutninger kan ikke gi oss dette alene, fordi de verken er lidenskapelige eller målrettet. Alle eksplisitte former for resonnement, enten deduktive eller induktive, er impotente i seg selv, de kan fungere kun som intellektuelle verktøy i hendene på menneskets stilltiende evner som strekker seg mot den skjulte mening i ting.”

Vitenskap krever tro

”Platon har argumentert for at oppgaven med å løse et problem er logisk absurd og derfor umulig. For hvis vi allerede vet løsningen, er det ikke noen vits i å søke etter den, mens hvis vi ikke vet, kan vi ikke søke etter det heller, siden vi da ikke vet hva vi leter etter. Oppgaven med å løse et problem virker selvmotsigende med mindre vi innrømmer at vi kan ha sanne antydninger om det ukjente. Dette er hva Platons argument beviser, nemlig at hver forutgående forståelse er beveget og styrt av vår vilje til å se nærværet av noen skjulte sammenhenger bak ennå uforståelige ledetråder som peker mot det foreløpig ukjente.”

All kunnskapstilegnelse krever tro

”Når en medisinerstudent lærer hvordan man skal identifisere en sykdom eller en biologisk prøve, blir han veiledet gjennom en uklar tilstand ved hjelp av tilliten til ekstern hjelp. For eksempel når psykiateren sier til sine studenter at de vil lære å kjenne i praksis det karakteristiske utseendet til et epileptisk anfall, mener han at kommer til å lære det ved å godta hans egen diagnose av slike tilfeller, og prøver å forstå hva han baserte den på. All praktisk undervisning, i alle betydninger av begrepet, er basert på autoritet. Studenten må ha tillit til at sin herre og mester forstår hva han prøver å lære ham og at han, studenten, i sin tur vil lykkes med å forstå betydningen av det som blir forklart til ham.

Men enten tilliten til vår fatteevne oppstår spontant fra dypet av våre søkende sinn eller støtter seg på tilliten til lærerens bedømmelse, er det alltid en handling av håp beslektet med dynamikken i all menneskelig tro. Tillich sier at "det som menes med en handling av tro kan vi ikke nærme oss på noen annen måte enn gjennom en handling av tro." Dette holder her også. Det er ingen annen måte å nærme seg en skjult mening på enn ved ha tillit til vår fornemmelse av det ennå usette. Slike antydninger er den eneste vei mot å utvide og opprettholde vårt intellektuelle grep på våre omgivelser.”

Tro blir til kunnskap

”Tillich sier at hans dynamiske oppfatning av tro "er resultatet av konseptuelle analyser, både av objektive og subjektive sider av tro." Dette er akkurat det samme som jeg påberoper meg for min utledning av den dynamiske oppfatning av det å vite. Den er i siste instans utledet av vår gjenkjennelse av to typer kunnskap som kombineres til forståelsen av en sammenhengende helhet. Vår avhengighet av å rette vår oppmerksomhet mot enkelthetene, den personlige kunnskapen og vår kunnskap om helheten, det objektive elementet ved det å vite…

…Så all sann kunnskap er i seg selv risikofylt, akkurat som alle sann tro er et sprang inn i det ukjente. Å vite inkluderer sin egen usikkerhet som en integrert del, akkurat som, i henhold til Tillich, at all tro nødvendigvis omfatter sine egne tvil.”

Kontrasten mellom tro og vitenskap er falsk og kan oppløses.

”Det tradisjonelle skillet mellom tro og fornuft, eller tro og vitenskap (som Tillich også, feilaktig bekrefter), reflekterer antagelsen om at fornuft og vitenskap virker ved hjelp av klare regler for logisk deduksjon eller induktiv generalisering. Men jeg har vist at disse operasjonene blir impotente i seg selv, og jeg kunne tilføye at de ikke engang kan være strengt definert av seg selv.

Å vite er å forstå. Eksplisitte logiske prosesser er effektive bare som verktøy i jakten på løsningen av et problem. Det viktigste er den hengivenhet som vi utvider vår forståelse med for i etterkant å ta vare på resultatet. Prosessene har ingen betydning om den ikke virker innenfor denne uformelle dynamiske sammenhengen. Når vi innser dette så går kontrasten mellom tro og fornuft i oppløsning, snarere kommer likheten i den felles strukturen til syne.”

Paulus modell for erkjennelse

”Likevel må forskeren arbeid dag og natt. For selv om ikke arbeidet i seg selv kan gjøre et funn, så kan ingen oppdagelse gjøres uten intenst, absorberende, hengivent arbeid. Dette er Paulus paradigme, ordningen av tro, gjerninger og nåde. Oppdageren arbeider i den tro at hans arbeid vil forberede sinnet for å motta en sannhet fra kilder som han ikke har noen kontroll over. Jeg oppfatter derfor den Paulinske modellen som den eneste adekvate forståelsen av vitenskapelige oppdagelser.

Slik er i store trekk, mitt program for å revurdere forestillingen om kunnskap og dermed restaurere harmonien mellom tro og fornuft.”

Polanyi og Einstein

Polanyi kjente også Albert Einstein siden 1913 og de møttes flere ganger. Polanyi var også veldig interessert i prosessen bak hvordan Einstein oppdaget relativitetsteorien og mente det var et praktsk eksempel på sin kunnskapsfilosofi.

Her er noen sitater av Albert Einstein som tyder på at det er noen paralleller i måten de to tenkte på.

”All religion, kunst og vitenskap er grener på det samme tre.”
"Vitenskap uten religion er lam. Religion uten vitenskap er blind."
"Jeg vil vite Guds tanker, resten er detaljer."
"Det eneste virkelig verdifulle er intuisjon."
"Det evige mysteriet om verden er dens forståbarhet."

Hva er sannhet?

Dette korte (alt for lange) innlegget er selvfølgelig ikke uttømmende i sine argumenter og forklaringer. Jeg kan heller ikke påberope meg å være noen stor kjenner av Polanyis filosofi. Men jeg håper dette kan sette i gang noen tankeprosesser som kan være fruktbare og belyse noe av hva spørsmålet om tro og viten handler om. Tro og viten er ikke motsetninger, men begge er nødvendige faser i en sirkelbevegelse enten vi søker svar innen vitenskap eller innenfor eksistensielle spørsmål.

Jesus sier: «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»  «Hva er sannhet?» sa Pilatus (Joh 18. 37,38)

Jeg synes dette er et veldig interessant møte mellom den politiske (korrekte) makten og sannhetens kongerike. Et rike basert på sann autoritet og den lidende kjærlighetens vei, i motsetning til makt. Det er forskjell på makt og autoritet. Jesus søkte ikke makten, men det står at han talte med myndighet og ikke som de skriftlærde. Jeg mener kirken er på sitt beste når den ikke søker makt, men får innflytelse på grunn av sann autoritet basert på et kongedømme som ikke er av denne verden.

Kanskje viste det seg at det spørsmålet som lå i Pilatus arrogante svar, var det spørsmålet som gjorde at svaret til den kongen han hadde foran seg skulle erobre hele romerriket, og videre bygge en sivilisasjon som ingen ennå har overgått. Dette er en historie med både opp og nedturer, men likevel. Jeg tenker ikke bare på vesten. Kristendommens tyngdepunkt ligger i dag i Asia og Afrika og de første misjonærene har allerede begynt å komme ”den motsatte veien.” Historisk har kristendommen også vist en eruptiv evne til å dukke opp igjen på nye og uventede måter også i Europa. La oss håpe at det kan skje igjen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere