Bjørnulf Hafstad

Alder: 63
  RSS

Om Bjørnulf

Jeg har utdannelse innenfor informatikk og samfunnsfag, med mastergrad innen ledelse av IT og kunnskapsbaserte virksomheter og er pensjonert fra en jobb innen IT.

Jeg har vokst opp i et religionsskeptisk miljø og bekjente meg på et tidspunkt som ateist. Men likevel har jeg funnet fram til en kristen tro. Overbevisningen kom etter en ærlig søken som førte til en erfaring av å bli berørt av noe som jeg ikke helt kan forklare, men som likevel er noe av det mest virkelige jeg har erfart. Jesus sammenligner dette med vinden, vi ser den ikke, men likevel merker vi vindens konsekvenser som reelle.

Utover selve vitnesbyrdet er jeg opptatt av kommunikasjon mellom de som er innenfor og utenfor troens verden. En slik kommunikasjon har mange nivåer. Et av dem er forsvaret av troen som en rasjonell basis for både moral, kunnskap og virkelighet. Derfor har jeg jobbet en del med apologetikk for å finne et språk som fungerer. Jeg tror på en felles grunn fordi vi har en felles virkelighet å ta utgangspunkt i.

Jeg ser også håp i at både troende og ikke troende bruker lyset som metafor. Bibelen snakker om Jesus som verdens lys, mens mange ikke troende gjerne snakker om å være opplyste mennesker. At vi i det hele tatt kan se og erkjenne noe som helst har å gjøre med at det finnes et eller annet lys. Et veldig interessant spørsmål blir da: Hva er dette lyset og hvor kommer det fra?

"Det evige mysteriet om verden er dens forståbarhet." Albert Einstein

”Jeg tror på kristendommen som jeg tror at sola har stått opp; ikke bare at jeg ser den, men fordi jeg på grunn av den ser alle andre ting” C. S. Lewis.

Følgere

Å sette tenkningen på en grunn

Publisert 23 dager siden - 6822 visninger

Opplysningstiden og moderniteten er «hvite mytologier», som ikke kan grunne sine fundamentale forestillinger noe bedre enn andre mytologier.

‘Jeg tror på kristendommen som jeg tror at sola har stått opp; ikke bare at jeg ser den, men fordi jeg på grunn av den ser alle andre ting’. C. S. Lewis.

Sherlock Holmes og Dr. Watson dro på campingtur. Etter et godt måltid og en flaske vin, la de seg i teltet og sovnet. Noen ­timer utpå natten våknet Holmes og dyttet borti sin venn og sier: «Watson, se opp på himmelen og fortell meg hva du ser.»

Watson svarte: «Jeg ser millioner og millioner av stjerner.»

«Hva forteller det deg?» spurte Holmes.

Watson tenkte et øyeblikk så sa han: «Astronomisk, forteller det meg at det er millioner av ­galakser og potensielt milliarder av planeter. Astrologisk ­observerer jeg at Saturn er i Leo. Tidsmessig, utleder jeg at tiden er omtrent kvart over tre. Teologisk, kan jeg se at Gud er allmektig og at vi er små og ubetydelige. Meteorologisk, forventer jeg at vi vil ha en vakker dag i morgen. Men hva forteller det deg Holmes?»

Holmes var stille i et minutt, deretter sa han: «Watson, din idiot. Noen har stjålet teltet vårt!»

Poenget med denne historien er at midt oppe i at vi alle ser og erkjenner og utleder så er det ting som går oss hus forbi. Jeg er ute etter å få oss til å se at noen har «stjålet teltet vårt», men vi har kanskje ikke oppdaget det ennå.

Skogen for bare trær. Vestlig kultur er i hovedsak basert på lineær analytisk tankegang. Det er den dominerende måten vi bruker for det vi kaller å forstå noe. Jeg har min bakgrunn fra ­informatikk og systemteori og har lært å tenke på en annen måte. Det hender at jeg foreleser om disse tingene. Jeg pleier å spørre studentene følgende spørsmål: Hva er en skog? Det pleier å bli stille en stund fordi mange lukter at det kan være et lure-spørsmål. «En samling trær hender det at noen sier». Noen prøver også å uttrykke at det er mye mer enn det, men de famler litt med å sette fingeren på det. Språket vårt er ofte fattig på begreper for dette. Det vi ikke har begreper for det ser vi heller ikke.

Skogen handler også om livet mellom trærne og relasjonene mellom alt som er der. Det er et helt økosystem eller en biotop, begreper som var helt ukjente for bare et par generasjoner ­siden. Helheten er noe mer enn summen av bitene. Det er dette vi kaller systemtenkning. Et viktig poeng er at vi ser helt forskjellige ting ettersom vi bruker den reduksjonistiske eller systemiske metoden.

Hver eneste gang Jesus fortalte en lignelse så beskriver han et system. Det dreier seg for eksempel om biologiske, økonomiske eller sosiale systemer. Den jødiske (bibelske) forståelsen av sannhet er mye mer dynamisk en den statiske, reduksjonistiske som er dominerende i vestlig tankegang. Et eksempel er at statiske verb ikke finnes i det hebraiske språket. Det går for eksempel ikke an å si at det står et tre i hagen. Skal du uttrykke dette må du si noe tilsvarende det er vokst opp et tre i hagen. Det dynamiske, bevegelsen er alltid med. Ting kommer et sted i fra og har en historie med seg. Ingen ting er helt isolert fra alt annet.

En frykt vi kan ha er at systemtenkning kan bli vel fabulerende og ødeleggende for vår evne til å være rasjonelle. Blir det for ­eksempel vanskelig å drive analytisk naturvitenskap?

Grener på samme tre. Det fortelles om en berømt jødisk vitenskapsmann at han en dag kom ned til frokost som vanlig, men han rørte knapt en matbit. Kona trodde det var noe i veien og spurte hva som plaget ham. «Kjære», sa han: «Jeg har en fantastisk idé.» Og etter å ha drukket kaffen, gikk han bort til ­pianoet og begynte å spille. Nå og da stoppet han, og gjorde noen notater og gjentok: «Jeg har en fantastisk idé, en fantastisk idé!» Hun sa: «Så for Guds skyld fortell meg hva det er da, ikke hold meg i spenning». Han svarte. «Dette er vanskelig, jeg må fortsatt finne ut av det» Han fortsatte å spille piano og lagde notater i ­omtrent en halv time, deretter gikk ha opp på arbeidsrommet og gav beskjed om at han ikke ønsket å bli forstyrret.

Etter to uker kom han om­sider ned fra sitt arbeidsrom. «Her er det», sa han og la forsiktig to papirark på bordet. På disse to arkene var relativitetsteorien skrevet ned. Vitenskapsmannen var Albert Einstein. Einstein var ikke noen kristen. Men ifølge hans biografer var han en klart religiøs person. Han har blant annet sagt følgende: «Kunst, ­religion og vitenskap er grener på samme tre».

Historien forteller i alle fall noe om kunst og vitenskap. Utsagnet vitner også om den jødiske tenkemåten. Einstein var for øvrig en dyktig musiker og var nær ved å velge den karrieren framfor vitenskapen. Einstein blir ofte omtalt som et kreativt og lekende barn. Ting henger sammen. Dyktige forskere er ikke metode-­roboter, men hele mennesker som spiller på mange strenger. Å bli som barn er kanskje ikke så dumt likevel, selv for en forsker i verdensklasse.

Som en oppsummering av systemteori er det viktig å forstå at når et system analyseres og plukkes fra hverandre, så mister det sine essensielle egenskaper. Det er alltid noe analysen ikke får med seg. Du må drepe en frosk for å kunne dissekere den.

Verdens lys. Lyset er en flere tusen år gammel metafor som har vært brukt til å forklare erkjennelsen. Platon benytter dette bildet. Jesus omtales i bibelen som verdens lys. De sekulære opplysningsfilosofene snakker om, ja, nettopp opplysning. Dette er gått inn i språket som noe som er blitt selvfølgelig, ja så selvfølgelig at vi har sluttet å se det.

Lyset vi bruker og måten vi ser på tilhører det vi kan kalle et verdensbilde. Ifølge filosofen Ludwig Wittgenstein deltar vi alle i språkspill og livsformer (verdensbilder) som alle er bygget opp med sin indre logikk. Men forskjellige samfunn dyrker forskjellige språkspill.

Verdensbilde er heller ikke det samme som livssyn. Livssyn er et begrep som hører til i et bestemt språkspill. Det ligger i bunnen en premiss at det finnes en sekulær kjerne som er nøytral og selvinnlysende og så finnes det en sfære i periferien utenfor dette for forskjellige livssyn. Livssyn understreker da det subjektive trosbaserte i motsetning til det sekulære som anses som objektivt. Jeg vil hevde at dette er en vrangforestilling og at sekularismen i seg selv fungerer som et verdensbilde, noe som mange er blinde for.

Et verdensbilde gir en grunnvoll for å forklare hele eller deler av virkeligheten på bakgrunn av noen grunnleggende forutsetninger. Et blant flere punkter som har sin plass i denne «grunnvollen» er hvordan vi besvarer spørsmålet: Hvordan kan tanker tenke? Eller, hvordan kan vi vite at tanker tenker?

En uendelig regress. Det er litt vanskelig å avvise dette med et motspørsmål som: Må tanker tenke? Hvis svaret på det er nei eller vet ikke, så blir det veldig lite igjen å snakke om, for å si det forsiktig. Skal vi sette tenkingen på en grunn, så må det nødvendigvis være noe annet enn tanker. En tanke om tanker hjelper jo ikke. For da må vi ha en ny tanke om tanken om tanker og så videre og ender opp i en uendelig regress.

Dette er for øvrig et kjernepunkt i det som fremdeles er den dominerende tenkemåte i vår tid. Det som kan kalles det antroposentriske verdensbildet. Det betyr at det har mennesket i sentrum. René Descartes, som regnes som grunnleggeren av denne måten å tenke på, bygde mye av sin filosofi på den berømte­ setningen «cogito ergo sum» (jeg tenker altså er jeg). Dette er forøvrig kritisert og falsifisert av mange, men lever likevel videre helt opp til vår tid. Antakelig fordi det er ingen som har greid å finne en erstatning som ikke gjør at hele modernitetens og opplysningstidens verdensbilde samtidig også kollapser.

Den franske filosofen Jacques Derrida har for eksempel foretatt det han kaller en dekonstruksjon av hele den vestlige filosofitradisjon, inkludert opplysningstid og modernitet. Han kaller den for «hvit mytologi», som ikke kan grunne sine fundamentale forestillinger noe bedre enn andre mytologier. Fornuften kan aldri stå alene. Det er alltid et sett med forutsetninger som fornuften må arbeide ut ifra. Albert Einstein sa det slik: «vitenskap uten religion er lam og religion uten vitenskap er blind».

En fast grunn. Jesus sier i avslutningen av bergprekenen noe om å bygge «huset sitt på fjell» (Matt 7.24). Hva er så den fjellgrunnen som Jesus snakker om? La oss leke litt kreativt med ­utgangspunkt i Descartes «cogito» for å se på noen alternativer. Hans originale versjon var: «Jeg tenker altså er jeg». Her er jo tanken (fornuften) satt over den metafysiske væren (derfor er jeg). Var det ikke nettopp dette syndefallet handlet om at menneskets egne tanker ble satt over relasjonen og avhengigheten til Gud som Far?

Hvis vi skulle forsøke oss med en mer teologisk «korrekt» versjon basert på tradisjonell metafysikk, kunne vi kanskje si: «Gud har skapt meg, derfor er jeg og derfor tenker jeg». Nå har vi fått den metafysiske væren som grunn for tenkningen og ikke omvendt. Men hva med den personlige relasjonen til Gud? Kan dette like gjerne betraktes som filosofenes gud, altså en avgud? Handler dette bare om eksistens?

Hvis vi til slutt skulle forsøke en helt annen omskriving av «cogito», basert på det apostelen Johannes sier om at «Gud er kjærlighet», så kunne vi heller si som den norske filosofen Egil A. Wyller: «Jeg er elsket, altså er jeg».

Kjærligheten som grunnvoll. Men hvor ble det av tanken og fornuften nå da? Svaret er at den er omsluttet av noe større – nemlig kjærligheten. Hvis vi begynner med kjærligheten som grunnvoll, så kan vi si at dette er noe som går forut for fornuften. Vi kan gjerne kalle det for et mysterium.

Et nyfødt barn har ikke utviklet stor kognitiv kapasitet. Men det «forstår» kjærlighet fra første stund. Den språk­løse, «tankeløse» erkjennelsen av mor, mat og «meningsløs» tullprat er viktigere enn all verdens fornuft. På basis av foreldrerelasjonen kan et barn etter hvert begynne å lære språk og ta til seg kunnskap. Kjærlighet og tro som tillit er ikke meningsløs eller strider mot fornuften. Tvert imot er det selve meningen som overgår forstanden og dermed gir den ben å gå på.

«Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» 
(Luk 18.17)

Bjørnulf 
Hafstad

Gjøvik

Gå til innlegget

Ukontroversielt omkring oppstandelsen

Publisert 3 måneder siden - 1161 visninger

Professor Gary Habermas er en av verdens fremste forskere på tema: Jesu oppstandelse. Han har brukt et helt liv på dette emnet. Habermas har gått i gjennom mer enn 1200 fagfellerefererte artikler og mener det er stor enighet blant forskere om en del sentrale fakta uansett hvilket ståsted de har i forhold til tro.

Selv dem som ikke tror på oppstandelsen er enige i at det er noen ting som er veldokumenterte. Habermas mener det går an å bygge en god sak for Jesu oppstandelse basert på en minimumsversjon av konsensus.

Han har brukt to kriterier for å komme fram en liste med bred enighet. (1) Det må være bekreftet av flere uavhengige kilder og (2) det må være enighet også med forskere som er kritiske til selve oppstandelsen.  Følgende liste kommer da fram:

1. Korsfestelsen
Jesus døde av Romersk korsfestelse.
2. Jesus ble sett etter sin død
Etter hans død, hadde disiplene erfaringer som de genuint trodde var erfaringer med den oppstandne Jesus.
3. Disiplenes forvandling
Disiplene ble forvandlet fra engstelig panikk til frimodig å forkynnelse Jesu oppstandelse, og var villige til å dø for sin tro.
4. Tidlig proklamasjon av oppstandelsen
Forkynnelsen av Jesu oppstandelse var et sentralt budskap for kirken. Dette starter i Jerusalem veldig tidlig, noe som bekreftes av mer enn 10 uavhengige kilder som alle daterer seg mindre enn 50 år etter Jesu død. De eldste langt tidligere.
5. Jakobs omvendelse
En vantro familieskeptiker, Jakob, Jesu bror ble omvendt på grunn av det han mente var en erfaring av den oppstandne Jesus.
6. Paulus omvendelse
Paulus, en utenforstående skeptiker, som tidligere forfulgte de kristne, ble omvendt av det han mente var en erfaring av den oppstandne Jesus.

I tillegg til disse 6 fakta med overveldende konsensus er det minst to til som kan tas med som det store flertallet av fagfolk er enige i, men konsensusen er ikke like massiv som for de øvrige.

7. Den tomme graven
En privat grav der disiplene mente at Jesus hadde ligget ble funnet tom. Ca. 75% av forskerne mener det er god støtte for dette.

8. Bekjennelse utformet innen 5 år etter Jesu død
Kor. 15: 3-8 er utformet med en spesiell litterær form med oppbygging og ordvalg som viser at dette har status som en trosbekjennelse om oppstandelsen som fant sin form allerede 3-5 år etter Jesu korsfestelse. Dette er egentlig en ytterligere styrking av punkt 4 over.


Hva gir den beste forklaringen på disse fakta?

La oss se på de mest vanlige alternative hypoteser:

1. Jesus døde ikke virkelig på korset.
Motargument: Ville profesjonelle soldater gjøre en slik feil? Det var streng straff for ikke å følge ordre. Ville disiplene tolke det som oppstandelse dersom de ikke først visste at han var død?
2. Jesus var skinndød og forfalsket oppstandelsen.
Motargument: Hvem lar seg overbevise av en halvdød forblødd mann som ikke har spist på flere dager.
3. Jesus ble ikke begravet, men kastet i en massegrav eller spist av dyr. Oppstandelsen er bare en myte.
Motargument: Hvordan kan vi da finne dette i kirkens trosbekjennelse bare få år etterpå. På den tiden måtte det ennå finnes personer som kunne avkrefte et slikt sentralt punkt? Myter oppstår aldri så fort.
4. Disiplene stjal liket og var med i en konspirasjon for å forfalske budskapet.
Motargument: Mange har gitt sitt liv for en overbevisning. Men ingen for noe de visste var løgn.
5. Romerne eller de Jødiske lederne fjernet liket.
Motargument: Hvorfor ble det da ikke vist frem for å stagge den brysomme kristne bevegelsen som blomstret opp på bakgrunn av troen på oppstandelsen?
6. Disiplenes hadde hallusinasjoner
Motargument: Hallusinasjoner er individuelle opplevelser. Det er lite sannsynlig at så mange i en så kort periode skulle ha en slik sammenfallende opplevelse.


Hvorfor er det da ikke enighet blant forskere som støtter samme faktagrunnlag om at selve oppstandelsen også fant sted?

For det første, er det ifølge Habermas, fler og fler som blir overbevist. Det er f.eks. en langt større andel i dag enn på 70-tallet. Nå var det heller ikke slik at Jesus levde i en tid der folk var lette å lure på dette punktet. Selv disiplene var forvirret og usikre og vi kjenner historien om tvileren Tommas som måtte ta på Jesus før han trodde. Apostelen Paulus forkynte oppstandelsen til filosofene på Areopagos i Aten. Da ble det bråk for dette var uhørt. Men noen trodde, står det. Det har aldri vært noen periode der dette har vært enkelt å hevde med utgangspunkt i den etablerte visdom.

I vår tid er naturalismen blant de verdensanskuelsene som per definisjon er blind for den mest sannsynlige konklusjonen.  Men dette er en metafysisk posisjon som ligger utenfor vitenskapen som sådan.

Når bevisene til syvende og sist skal vurderes vil det avhenge av om vi har en verdensanskuelse som er åpen for oppstandelse som forklaring. Men for oss kristne lever troen på oppstandelsen veldig godt sammen med det rasjonelle. Fornuften blir ikke bedre enn de forutsetninger vi gir den å arbeide med.

Når vi leser i bibelen om møtene med den oppstandne Jesus ser vi eksempler på at de først ikke kjente ham igjen. Men "så ble deres øyne åpnet" og de skjønte hvem han var. Det er to vitner til utover det som historikere kan formidle. Det ene er kirkens vitnesbyrd om en personlig erfaring av møtet med Gud. Det andre vitnet er sannhetens Ånd som åpenbarer og gir den seende troens erkjennelse.

Gå til innlegget

Tro og tanke: «Verdensbilder - hvilke alternativ finnes».

Publisert nesten 5 år siden - 1122 visninger

Vi har alle verdensbilder med oss i bagasjen enten det kalles for religion eller det er en sekulær tro. Hvorfor skal da sekularismen ha rett til en privilegert, «nøytral» posisjon som skal ha forkjørsrett?

Dette er manuskriptet til et foredrag som ble holdt på «forum tro og tanke» ved NLA høyskolen i Bergen 5. september 2013. Jeg legger det ut på VD for at deltakere på forumet og andre interesserte kan fortsette diskusjonen her.

La meg begynne med en liten historie: Sherlock Holmes og Dr. Watson dro på campingtur. Etter et godt måltid og en flaske vin, la de seg i teltet og sovnet. Noen timer utpå natten våknet Holmes og dyttet borti sin venn og sier: "Watson, se opp på himmelen og fortell meg hva du ser." Watson svarte: "Jeg ser millioner og millioner av stjerner." "Hva forteller det deg?" Spurte Holmes. Watson tenkte et øyeblikk så sa han. "Astronomisk, forteller det meg at det er millioner av galakser og potensielt milliarder av planeter. Astrologisk observerer jeg at Saturn er i Leo. Tidsmessig, utleder jeg at tiden er omtrent kvart over tre. Teologisk, kan jeg se at Gud er allmektig og at vi er små og ubetydelige. Meteorologisk, forventer jeg at vi vil ha en vakker dag i morgen. Men hva forteller det deg Holmes? "Holmes var stille i et minutt, deretter sa han. "Watson, din idiot. Noen har stjålet teltet vårt!"

Kanskje har vi de gale spørsmålene?

Det som er et hovedpoeng for meg her er å få fram at midt oppe i at vi alle ser og erkjenner og utleder så er det ting vi ikke ser som går oss hus forbi. Jeg er ute etter å få oss til å se at noen har «stjålet teltet vårt», men vi har kanskje ikke oppdaget det ennå.

Målet mitt her er ikke å gi et klart svar som alle må bøye seg for.  Men jeg har et annet mål.  Nemlig å stimulere til undring.  Hvis jeg skal bruke Jesus som forbilde så var det ofte slik at folk ikke forstod hva Jesus mente, og når disiplene spurte om hvorfor han snakket slik så svarte han bare at det var for at de «ikke skulle forstå». Det kan høres ut som en håpløs pedagogikk, men jeg tror at hans visdom ligger i at folk ikke er modne for svarene før de har de har spørsmålene. Derfor er jeg mer ute etter å få fram spørsmålene. Det er først når spørsmålene blir viktige for oss at vi egentlig er åpne for å få et svar. Selvfølgelig vil jeg også peke mot det kristne verdensbildet og de svarene jeg selv har funnet.

Jeg tror vi lever i en tid da vi har mer kunnskap enn noen sinne, men samtidig vet vi mindre enn før om kunnskapens grenser og hvor mye tro som egentlig er involvert i all kunnskap. Det er ikke slik at kristne bygger på tro mens f.eks. naturalister bygger på fornuft. Min påstand er at all fornuft må bygge på tro. Men det kommer vi til etter hvert.

Forskjellige mennesker har forskjellig utgangspunkt for å nærme seg spørsmålet om tro og tanke. En del av min bakgrunn er at jeg har studert informatikk og systemteori og har via det lært å tenke på en annen måte enn det som har vært, og fremdeles er den dominerende i vestlig kultur. Jeg vil derfor prøve å bidra utfra det perspektivet jeg har.

Heidegger om kybernetikk

Jeg må også si at jeg skvatt litt da jeg leste at den store filosofen Martin Heidegger i et intervju med Der Spiegel kort tid før ha døde sa at han trodde at kybernetikken av alle ting ville ta filosofiens plass etter at filosofiens innflytelse etter hans mening var i fred med å opphøre. Når det gjelder systemtenkningens betydning kan det forøvrig se ut som Heidegger fikk rett. Vår tids kanskje mest «profetiske» og kritiske reformbevegelse er miljøbevegelsen og det er nettopp systemtenkning som driver dens ideologi. 

I det samme intervjuet sier Heidegger for øvrig også at «bare en Gud kan frelse oss» som en slags fasit på hele sitt livsprosjekt. Jeg skal ikke dvele mer ved Heidegger og hva han kan ha ment, men jeg synes begge uttalelsene er veldig interessante.

To forskjellige måter å tenke på

Den større betydningen av systemtenkning er ting jeg i liten grad reflekterte over i min studietid. Men i ettertid har det begynt å demre for meg at dette kan a et viktigere potensial enn jeg først var klar over. Den moderne kybernetikken fikk for øvrig først sitt gjennombrudd under den andre verdenskrig så den har veldig kort moderne historie i vestlig tenkning, selv om den har flere tusen år gamle røtter før det. Vi har bare så vidt begynt å forstå systemtenkning og det er egentlig veldig få som tar det på alvor.

Vestlig kultur er i hovedsak basert på lineær analytisk tankegang. Det betyr at hvis vi vil forstå noe så har vi en tendens til å benytte en lineær analytisk tilnærming som har følgende faser:

(1) Oppdeling av det som skal forklares.

(2) Forklaring av virkemåten til hver enket del hver for seg.

(3) Aggregering av disse forklaringene inn i en forklaring av helheten.

I systemisk eller syntetisk tankegang er prosessen annerledes når vi skal prøve å forstå noe. Rekkefølgen er som følger:

(1) Identifisere den omsluttende helhet (eller system) som det som skal forklares er en del av.

(2) Forklare virkemåten eller egenskapene ved den omsluttende helheten.

(3) Forklare virkemåten eller egenskapene til det som skal forklares i forhold til sine roller og funksjoner innenfor den omsluttende helheten.

For ordens skyld: systemisk er ikke det samme som systematisk.  Vanligvis så mener vi noe mer i retning av metodisk når vi bruker ordet systematisk. Systemisk er noe annet.

Punktene i de to listene ligner på hverandre. Men rekkefølgen er forskjellig.  Den lineære tanken begynner med å snevre inn perspektivet.  Den systemiske tanken begynner med å utvide perspektivet. Den lineære analytiske tanken vil dissekere og plukke ting fra hverandre. Den systemiske tankegangen vil sette ting sammen og forså relasjonene og sammenhengene.

Det hender at jeg foreleser om disse tingene og da og da pleier jeg å spørre studentene følgende spørsmål: Hva er en skog? Det pleier å bli stille en stund fordi mange lukter at det kan være et lure-spørsmål. «En samling trær hender det at noen sier». Noen prøver også å uttrykke at det er mye mer enn det, men de famler litt med å sette fingeren på det. Språket vårt er ofte fattig på begreper for dette. Det vi ikke har begreper for det ser vi heller ikke.

En skog har helt klar med trær å gjøre. Men skogen har også en skoghet over seg som er noe mer enn trærne. Skogen handler også om livet mellom trærne og relasjonene mellom alt som er der. Det er et helt økosystem eller en biotop, begreper som var helt ukjente for bare et par generasjoner siden. Helheten er noe mer enn summen av bitene.

Den lineære tanken tenderer mot å ordne ting hierarkisk og vil fram til en konklusjon, en tankerekke (linje) som føre fram til et svar: Hva er årsak og virkning? Hva er det viktigste? Hva er essensen? Hvilke deler består dette av? Mens den system-tenkende metoden heller vil spørre: Hvordan beskriver jeg helheten, relasjonene og sammenhengene? Et viktig poeng er at vi ser helt forskjellige ting ettersom vi bruker den ene eller andre metoden.

Holistisk systemtenkning i bibelen

Grunnen til at jeg legger vekt på dette er at systemforståelse har gitt meg aha-opplevelser på mange felt, ikke minst når jeg leser bibelen. Jeg mener for øvrig at vestens teologitradisjon er alt for preget av hellenisme og gresk filosofi som er mer lineært tenkende enn den Jødiske tradisjonen som hovedsakelig er systemtenkende.

Som eksempel har vi som vestens lineært tenkende mennesker laget noe som vi kaller for ”den lille bibel” som vi tenker skal oppsummere i et bibelvers hva de hele handler om. Det er Joh. 3.16:

«For så har Gud elsket verden at han gav sin eneste sønn for at hver den som tror på ham ikke skulle gå fortapt, men ha evig liv.»

Dette er svaret på vår søken etter konklusjonen, svaret, formelen, konseptet eller læresetningen. Jeg vil ikke ta noe vekk fra dette bibelstedet. Men Jesus snakket aldri om evangeliet om frelsen. Han snakket alltid om evangeliet om kongeriket. Med andre ord: Han brukte et systembegrep som metafor for essensen av budskapet. I den systemtenkende jødiske tradisjon så er det den omsluttende helheten som er det sentrale.

Hver eneste gang Jesus fortalte en lignelse så beskriver han et system. Det dreier seg for eksempel om biologiske, økonomiske eller sosiale systemer. Paulus var for øvrig også en stor systemtenker når det gjelder hvordan han beskriver menigheten som Kristi legeme.

Den jødiske (bibelske) forståelsen av sannhet er mye mer dynamisk en den statiske, reduksjonistiske som er dominerende i vestlig tankegang. Jeg kan bare nevne et lite poeng. Jeg har blitt fortalt av teologer at statiske verb ikke finnes i det hebraiske språket. Det går for eksempel ikke an å si at ”det står et tre i hagen.” Skal du uttrykke dette må du si noe tilsvarende ”det er vokst opp et tre i hagen.” Det dynamiske, bevegelsen er alltid med. Ting kommer et sted i fra og har en historie med seg. Ingen ting er helt isolert fra alt annet. Alt er en del av en større bevegelse, en større sammenheng, til syvende og sist den ultimative virkelighet – GUD – JHVH som er grunnlaget for at språket i det tatt skal ha mening.

To-polet tankegang og paradokser

I systemteori så lærer vi også å tenke i forskjellige poler. Det er dette som er relasjonsperspektivet, å se ting i sammenheng. Jødene har evnen til å tenke i flere poler. På den en side og på den andre side. I det gamle testamentet finner vi f.eks. en del utsagn av denne typen: Det en tid for å rykke opp og rive ned. Det er en tid for å plante og bygge. Det er en tid for å så og det er en tid for å høste. Det er en tid for krig og det en tid for fred osv.. Ellers finner vi mye to-polet tankegang i hele bibelen. Ta for eksempel at Jesus omtales både som løven og lammet og at løven og lammet i himmelriket skal leve sammen i harmoni. Dette er et uløselig paradoks som likevel finner sin løsning. Det bibelske språket har flere slike poler som står i relasjon med hverandre som: Faderen og sønnen, brud og brudgom, konge og prest, nåde og sannhet og mange fler.

I naturen finner vi også mye dynamikk som er spenning mellom poler som f.eks.: Kromosompar, mann og kvinne, høyre og venstre hjernehalvdel osv.

I dialogen mellom polene finnes det ofte svar på vanskelige ting. Det gir også visdom til å leve i og med paradokser. Det er ikke nødvendig å forstå alt fordi paradoksene er innlemmet i en større helhet som likevel gir mening.

Vitenskap og helhetstenkning

Men er det ikke slik at en ensidig systemtenkning kan bli vel fabulerende og ødelegger vår evne til å være rasjonelle og f.eks. praktisere vitenskapelig metode og forske fram eksakte svar innen naturvitenskap? Nei, jeg tror snarere det er tvert imot. Systemtenkning innbefatter for øvrig også den lineære tanken så det er ikke nødvendigvis noe motsetningsforhold.

Det fortelles om en berømt jødisk vitenskapsmann at han en dag kom ned til frokost som vanlig,menhan rørte knapt en matbit.Konatrodde det var noe i veien og spurte hvasom plagetham. «Kjære», sa han: «Jeg har en fantastisk idé.» Ogetter å ha drukketkaffen, gikkhanbort til pianoetog begynte å spille. Nå og da stoppet han, og gjorde noennotaterog gjentok: «Jeg har en fantastisk idé, enfantastisk idé!» Hun sa: «Så forGuds skyldfortell meghva det er da,ikkehold megispenning».  Han svarte. «Dette ervanskelig, jeg må fortsatt finneut av det» Han fortsatteå spille piano oglagdenotater iomtrent en halv time, derettergikk opp på arbeidsrommet og gav beskjed, om at hanikke ønsket åbli forstyrret. Der ble han itouker.Maten ble sendt opp til ham. Hver kveld gikk han en tur for mosjon, men gikk så tilbake til arbeidet.  Blek i ansiktet kom han omsider nedfrasitt arbeidsrom.«Her er det», sa han og la forsiktig to papirark på bordet. På disse to arkene var relativitetsteorien skrevet ned. Vitenskapsmannen var Albert Einstein. Historien er slik den ble fortalt til Max Jammer av hans første kone Marić Einstein.

Einstein var ikke noen kristen. Men ifølge hans biografer var han en klart religiøs person. Han har bl.a. sagt følgende: «Kunst, religion og vitenskap er grener på samme tre».

Historien som jeg fortalte forteller i alle fall noe om kunst og vitenskap. Utsagnet vitner også om den holistiske jødiske tenkemåten. Einstein var for øvrig en dyktig musiker og var nær ved å velge den karrieren framfor vitenskapen.  Einstein blir av noen omtalt som et kreativt og lekende barn. Ting henger sammen. Dyktige forskere er ikke metode-roboter, men hele mennesker som spiller på mange strenger. Einstein har for øvrig sagt at «intuisjon er det eneste virkelig nyttige». Å bli som barn er kanskje ikke så foraktelig naivt likevel.

Det er alltid noe analysen ikke får med seg.

Som en oppsummering av systemteori er det viktig å forstå at når et system analyseres og plukkes fra hverandre så mister det sine essensielle egenskaper. Av den grunn er et system en helhet som ikke lar seg forstå gjennom analyse. Du må drepe en frosk før du kan dissekere den. Det er flere systemteoretikere som mener at dette kunne bli kilden til en intellektuell revolusjon der syntesen (å se ting i sammenheng) utfordrer analysen (å plukke ting fra hverandre).  Klimakrisen kan være et eksempel på hva en rendyrket reduksjonistisk tenkning kan føre til og hvordan systemtenkning kan gi helt andre perspektiver. Vi har et ordtak som sier noe om å «ikke se skogen for bare trær». I teologien kan dette f.eks. handle om å ikke se kongeriket for bare frelse. 

Hvordan kan vi se?

Alle som hører eller leser dette ser noe med øynene (hvis de ikke er blinde da). Men samtidig er det slik at alle som ser, samtidig ser noe som er usynlig. Da tenker jeg ikke i overført betydning, men rent fysisk. Hva kan dette være?

Å se har en betingelse som er usynlig. Hva er det som gjør at vi kan se? Svaret er at lys er betingelsen for å se noe. Samtidig ser vi ikke lyset selv, men bare hvordan det reflekteres på overflater. Lyset er noe usynlig som gjør andre ting synlig. For oss oppleves det som om vi ser objekter. Samtidig er det slik at når vi ser så er det implisitt i sansingen at vi også ser lyset. Men vi tenker ikke over det. Selv når vi ser på en lyskilde så oppfatter vi også det først og fremst som et objekt som f.eks. sola, en stjerne en lampe osv..

Lyset er en flere tusen år gammel metafor som har vært brukt til å forklare erkjennelsen. F.eks. Platon benytter dette bilde. Jesus omtales i bibelen som verdens lys. De sekulære opplysningsfilosofene snakker om – ja, nettopp opplysning. Dette er gått inn i språket som noe som er blitt selvfølgelig, ja så selvfølgelig at vi har sluttet å se det.

Å bli opplyst handler ikke bare om å se, men like mye om hvilket lys vi bruker for å se. Det er ganske stor forskjell på hva vi ser i sollys, månelys, lampelys eller med en lommelykt. Lys kan også være farget. Men selv om vi er i det klareste hvite sollys kan vi velge å se det vi ser gjennom spesielle briller. Poenget er at hva vi ser eller erkjenner ikke er nøytralt. Hva vi ser er alltid betinget av hvilket lys vi velger å se i og hvilket ståsted vi har når vi betrakter og hvilke filter vi setter opp.

Verdensbilde eller livssyn?

Lys og perspektiv handler om hvilket verdensbilde vi ser verden i. Alle har et verdensbilde. Bruker du språket til å snakke med noen så har du et verdensbilde fordi du da deler noen forestillinger om verden med andre. Filosofen Ludwig Wittgenstein snakket om språkspill og livsformer (verdensbilder) som alle er bygget opp med sin indre logikk.

Ja, men er det ikke livssyn du mener da? Nei, egentlig ikke. Jeg liker ikke begrepet livssyn. Det er et ord som hører til i et bestemt språkspill utfra et bestemt verdensbilde nemlig sekulærismen. Det ligger i bunnen en premiss at det finnes en sekulær kjerne som er nøytral og selvinnlysende som alle må bøye seg for og så finnes det en sfære i periferien utenfor dette for forskjellige livssyn. Endelsen –syn understrekerda det subjektive i motsetning til det sekulære som anses som objektivt. Jeg vil hevde at sekulærismen i seg selv er et verdensbilde som er i konflikt med f.eks. det kristne verdensbildet på flere områder, men ikke på alle.

Virkelighet - en fast grunn eller en konstruksjon?

Et verdensbilde gir en grunnvoll for å forklare hele eller deler av virkeligheten på bakgrunn av noen grunnleggende forutsetninger. Nå nevnte jeg den andre store metaforen som gjerne går i igjen i forbindelse med verdensbilder, nemlig grunnvollen. 

Metafysikk eller ontologi er den tradisjonelle disiplin innen filosofien som har arbeidet med forestilling om eksistens. Eksistens eller væren har vært regnet som det alt annet står på. Det grunnleggende ontologiske spørsmålet er: Hvorfor er det noe der snarere enn ingenting?

Vår tid er også preget av filosofi som utfordrer tradisjonell metafysikk og spør: Må det være en årsak? Mye av samtidens filosofi er nihilistisk det vil si, at den bygger på ingenting. En av inspirasjonene bak dette er filosofen Friedrich Nietzsche som så på nihilismen som et stadium som i neste omgang vil føre til menneskets frigjøring fra all religion og at «overmennesket» med «viljen til makt» ville stå frem. 

Vi ser allerede eksempler på at tiden preges av at vi tror vi kan bestemme med makt hva som er virkelig. Oppfatningen er f.eks. ikke lenger at ekteskapet mellom mann og kvinne er noe spesielt som er gitt av naturens orden, men at vi ved politisk makt kan omgjøre definisjonen av hva ekteskapet er og bestemme at kjønn ikke lenger har noen betydning. Vi ser flere strømninger som går i retning av at virkeligheten er noe vi konstruerer enten individuelt eller kollektivt. Den ikke ubetydelige filosofen, Richard Rorty sier f.eks. at «sannheten er det mine samtidige lar meg slippe unna med». Jeg tolker ham dithen at det må bety at det politisk korrekte også er det nærmeste vi kommer sannheten.

Kritikere av ulike former for nihilisme peker for øvrig på at det er indre motsetninger i disse filosofiene fordi man prøver å framstille ingenting som noen-ting og dermed for billig slipper unna det ontologiske spørsmålet. En annen kritikk kan være at «viljen til makt» er en form for konstruert metafysikk.  Når man ikke lenger søker virkelighetens grunn lager man sin egen i stedet.

Hvordan kan tanker tenke?

Jeg skal ikke gå lenger inn i noen drøfting av nihilisme eller alternativer til tradisjonell metafysikk. Men i stedet vil jeg peke på en annen type spørsmål som også har sin plass i det vi kaller verdensbilder nemlig det som har å gjøre med bevissthet og erkjennelse. Et spørsmål for å stimulere refleksjon om dette kan f.eks. være: Hvordan kan tanker tenke? Eller hvordan kan vi vite at tanker tenker?

Det er litt vanskeligere å avvise dette med et motspørsmål som: Må tanker tenke? Hvis svaret på det er nei, så blir det veldig lite igjen å snakke om, for å si det forsiktig. Skal vi sette tenkingen på en grunn så må det nødvendigvis være noe annet en tanker. En tanke om tanker hjelper jo ikke. For da må vi ha en ny tanke om tanken om tanker osv. og ender opp i en uendelig regress.

Det antroposentriske verdensbildet

Dette er for øvrig et kjernepunkt for det vi gjerne kaller det antroposentriske verdensbildet som betyr at det har mennesket i sentrum. René Descartes som regnes som grunnleggeren av denne måten å tenke på bygde mye av sin filosofi på den berømte setningen «cogito ergo sum» (jeg tenker derfor er jeg). For Descartes var dette aksiomatisk. Et aksiom er en grunnleggende forutsetning som i seg selv ikke kan bevises. Men som man aksepterer i tro og bygger alle andre resonnementer oppå. Aksiomer er det man argumenterer fra og ikke til.

F.eks. all matematikk og logikk er bygd på aksiomer som må aksepteres i tro hvis resten skal fungere. Descartes «cogito» er for øvrig kritisert og falsifisert av mange, men lever likevel videre helt opp til vår tid. Antakelig fordi det er ingen som har greid å finne en god erstatning. Det vil si en erstatning som ikke gjør at hele modernitetens og opplysningstidens verdensbilde samtidig også kollapser, og det sitter langt inne for mange. Men det antroposentriske verdensbildet blir kraftig utfordret i vår tid av postmodernistisk filosofi.

For eksempel har den franske filosofen Jacques Derrida har foretatt det han kaller en dekonstruksjon av hele den vestlige filosofitradisjon, inkludert opplysningstid og modernitet. Han kaller den for «hvit mytologi», som ikke kan grunne sine forutsetninger noe bedre enn andre mytologier.

Postmodernismen har både trusler og muligheter

Den postmoderne tilstanden har både trusler og muligheter. På den ene side stiller dette oss alle likt på en ny måte. Det blir ikke lenger slik at vi på den ene side har en sekulær objektiv og nøytral sfære og at vi på den andre side har livssyn. Nei, vi har alle ideologier og verdensbilder med oss i bagasjen enten det kalles for religion eller det er en sekulær tro. Hvorfor skal da noen ha rett til en privilegert, «nøytral» posisjon som skal ha forkjørsrett? Ikke en gang det liberale demokratiet kan, etter manges oppfatning, lenger betraktes som noe selvinnlysende.

Her ligger det en mulighet for at kristendommen kan spille en sterkere rolle som et helt verdensbilde som kan bidra til å stabilisere og forankre vår sivilisasjon og ikke bare operere i periferien som et livssyn. Trulsen ser vi også klart ved at den nihilistiske viljen til makt kan komme til å spille en sterkere og mer ødeleggende rolle. Det foregår selvfølgelig hele tiden en kulturkamp om makt og innflytelse som har mange utfordringer og fallgruver, samtidig som ingen kan melde seg ut av dette spillet.  Jeg synes heller ikke vi kristne alltid kjemper denne kampen med de midler som Jesus viste oss. Men det er det ikke rom for å gå inn på her.

Tro og vitenskap

Vi må også så vidt innom vitenskap og kunnskap som mange innbiller seg at bygger på fornuften alene.  Hvis vi spør en ateistisk naturalist om hvordan vi kan vite noe sikkert får vi gjerne svaret: «Ved hjelp av vitenskapelig metode». Men da blir spørsmålet. Hvilken kunnskap bruker vi for å lage en vitenskapelig metode? For å besvare dette må vi ha et referansepunkt (aksiom) utenfor systemet. Med andre ord fornuften kan aldri stå alene. Det er alltid et sett med aksiomer som fornuften må arbeide ut i fra. Albert Einstein sa det slik: «vitenskap uten religion er lam og religion uten vitenskap er blind».

Noe må gi fornuften ben å gå på. Einstein sa også «Jeg vil tenke Guds tanker, resten er kun detaljer». Her står han i lang tradisjon som peker helt tilbake til hvordan vitenskapelig tenking i middelalderen ble født ut av det kristne verdensbildet. Johannes Kelper formulerte det slik: «Vitenskap er å tenke Guds tanker etter ham».

En fast grunn?

Jesus sier i avslutningen av bergprekenen: «Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell» (Matt 7.24). Han sa også at dette huset ble prøvd av stormen og det falt ikke. Men han snakket også om et annet hus som var bygd på sand. Som falt fordi det ikke hadde fast grunn. Det er helt avgjørende hvilken grunnvold vi bygger på. Vi kan heller ikke velge bort å bry oss med dette. Vi kan sikkert avstå fra å bry oss med filosofi, men vi kan ikke avstå fra å fortolke livet. Selv det å velge å avslutte livet er en fortolkning av livet.

Hva er så den fjellgrunnen som Jesus snakker om? La oss leke litt kreativt med utgangspunkt i Descartes cogito for å se på noen alternativer. Hans originale versjon var: «Jeg tenker derfor er jeg». Her er jo tanken (fornuften) satt over den metafysiske væren (derfor er jeg). Var det ikke nettopp dette syndefallet handlet om at menneskets egne tanker ble satt over relasjonen og avhengigheten til Gud som Far?

Hvis vi skulle forsøke oss med en mer teologisk korrekt versjon basert på tradisjonell (gresk) metafysikk kunne vi kanskje si: «Gud har skap meg, derfor er jeg og derfor tenker jeg». Dette ser jo riktigere ut. Nå har vi fått den metafysiske væren som grunn for tenkningen og ikke omvendt. Men hva med den personlige relasjonen til Gud. Er den med i bildet eller er det bare et intellektuelt konsept som like gjerne kan betraktes som filosofenes gud, en avgud? Handler dette bare om eksistens?

Grekerne vil betrakte, tenke, resonere, ordne, plassere og konseptualisere. Men Jesus med sin jødiske bakgrunn vil bevege ting framover og utmynte det i deltakende og relasjonell handling som er del av en større helhet. «Den som hører disse mine ord og gjør etter dem», sier Jesus, det er han som «bygger sitt hus på fjell».

Hvis vi til slutt skulle forsøke en helt annen omskriving basert på det apostelen Johannes sier om at «Gud er kjærlighet» og benytte en mer systemisk måte å tenke på så kunne vi kanskje heller si: «Jeg er elsket av min Far, derfor kan jeg elske med mitt sinn».

Men hvor ble det av tanken og fornuften nå da? Varet er at den er omsluttet av noe større nemlig kjærligheten.  Paulus skriver om kjærligheten at den gleder seg over sannhet. Søken etter det sanne er en del av kjærlighetens natur. Jeg har kommet til at grunnfjellet som Jesus snakket om er den betingelsesløse kjærligheten som på gresk omtales som agape.

Grunnvollen er ikke et konsept eller et begrep, men det er et kall fra den betingelsesløse agape-kjærligheten til å respondere gjennom en handling i tro. Det sies også i sammenheng med huset på fjellet at Jesus talte med myndighet og ikke som de skriftlærde. Kjærligheten har en autoritet i seg selv som filosofien og teologien ikke har. Den som handler på kallet finner den sanne grunnvollen som tåler virkelighetens stormer.  «Hjertet har sine egne grunner som forstanden ikke forstår» sa den kristne tenkeren og vitenskapsmannen Blaise Pascal. Han var for øvrig samtidig med Descartes, men i opposisjon til ham.

Den kristne tenker og forfatter C. S. Lewis’ har sagt følgende om hvordan det kristne verdensbildet fungerer: «Jeg tror på kristendommen som jeg tror at sola har stått opp; ikke bare at jeg ser den, men fordi jeg på grunn av den ser alle andre ting».

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Dawkins, Derrida eller Jesus - Er sannheten konkurs? (del 2)

Publisert rundt 5 år siden - 5213 visninger

«Er det både plass til Gud og det moderne menneske, eller må én av dem vike plassen? Spørsmålet forekommer å være nytt, men det er i virkeligheten eldgammelt»

(Lars Qvortrup)

Dette er del 2 i en serie som bygger på hverandre. Nye lesere oppfordres til å lese del 1 først.

Vitensparadokset

«Paradokshåndtering og ritualproduktion - Tro som vidensform»er tittel på en bok skrevet av den danske professor og kunnskaps-forsker Lars Qvortrup. Han var i mange år forskningsleder for «The Knowledge Lab» som er et tverrfaglig forskningsmiljø ved syd-dansk universitet.Selv om jeg langt fra deler Qvortrups oppfatninger i ett og alt så ser jeg på boken som et vårtegn.

Qvortrup peker på et stort paradoks som ble tydelig eksponert mens den logiske positivismen stod på sitt høyeste. Dette kom bl.a. til uttrykk i Bertrand Russells og A. N. Whiteheads trebindsverk Principia Mathematica. Han skriver: « Men netop her i kulminationen af den lange affortryllelses-udvikling stikker djævlen fjæset frem.»

Det problemet det pekes på er problemet med selvreferanse. Dette er det antroposentriske verdensbildets Akilles-hæl, nemlig at hvis mennesket er alle tings målestokk, hvordan kan da mennesket definere seg selv? Qvortrup oppsummerer positivismens problem slik:

«Det Resultatet er den paradoksale tilstand, at enten står mennesket udenfor verden, hvorfor verden ikke kan beskrives udtømmende, eller også står mennesket inden i verden, hvorfor ethvert udsagn om verden i sin helhed samtidig er et udsagn om sig selv. Og Russell og Whitehead var fuldt ud klar over, at det netop var dette paradoks, der truede deres stolte matematiske bygning».

Wittgensteins taleforbud

Qvortrup går videre til en av det forrige århundrets viktigste filosofer, som for øvrig er en av kildene til postmodernismen, nemlig Ludwig Wittgenstein.  I 1921 i positivismens ånd trodde Wittgenstein at han hadde løst alle filosofiens problemer. Han kom til at det var en grense som erkjennelsen aldri kunne overskride. Men han sier også at den som skal trekke denne grensen må kunne tenke begge sider av grensen. Han forfulgte ikke denne tanken noe mer, men konkluderte i stedet med de tragiske ordene: «Det man ikke kan tale om, må man tie om». Wittgenstein sier selv at disse ordene er tragiske:

«… at selv når alle mulige videnskabelige spørgsmål er besvaret, er vore livsproblemer endnu overhovedet ikke blevet berørt. Og så tilføjer han, stik imod sit program: “Der findes ganske vist noget, som er uudsigeligt. Dette viser sig, det er det mystiske

I følge Qvortrup peker Wittgenstein mot at det viktigste vi trenger befinner seg i noe «mystisk» og uutsigelig. Selv om det var hans mål å krone opplysningstiden og positivismens endelige seier så finner han i stedet Akilles-hælen, prosjektets fatale grense, som er spiren til at alt sammen etter hvert raser sammen.

Men selve dødsstøtet kom i følge Qvortrup med logikeren og matematikeren Kurt Gödel. I 1931 kom han med et matematisk bevis som jeg har sett omtalt som det forrige århundres største matematiske oppdagelse:

 «…Gödel påviste, at der findes matematiske sandheder, der med de finitte – dvs. endeligt kontrollerbare – bevismetoder, som logikken betjener sig af, aldrig vil kunne bevises inden for logiske systemer, uden at det sker på bekostning af systemernes modsigelsesfrihed. Inden for ethvert konsistent system vil der være en sætning, som man ikke kan bevise som sand eller falsk. Er det nødvendigt at tilføje, at denne sætning er den, der om sig selv siger, at den er ubevisbar? Konsekvensen er, at ethvert finit logisk system enten indeholder en selvmodsigelse eller er ufuldstændigt…

…, hvad man kan vide med sikkerhed, og at det, man ved med sikkerhed, vides på grundlag af præmisser, der også kunne være annerledes.»

Kan vi oppheve Wittgensteins taleforbud?

Viten handler ikke bare om å fortrenge uvitenhet. Det er ikke et nullsumspill. Men at når vi produserer ny viten så produserer vi samtidig viten om det vi ikke vet og ikke kan vite med fornuften alene.

Som med Gödels ufullstendighetsteorem så får vi også ny viten om at vi ikke kan vite. Det er også en form for viten som forteller oss at vi står overfor paradokser der fornuften når sin grense som ikke lar seg overskride med fornuftens egne midler. Skal vi da bare stoppe der og si som Wittgenstein at «det man ikke kan tale om, må man tie om?»  Problemet er bare at det er ingen måte som fornuften kan kvitte seg med dette paradokset fordi det handler om den grunnen fornuften selv står på. Wittgenstein selv opphevet forøvrig taleforbudet. Han innså at han hadde tatt feil.

Taleforbudet er vel også opphevet på mange arenaer i samfunnet. Det mystiske i form av åndelighet er blitt et honnørord i den grad at til og med en materialist, som Richard Dawkins ønsker å være en «åndelig» ateist (hva han nå mener med det).

Taleforbudet er også, på godt og vondt, opphevet i den folkelige åndelighet med skepsisen til eksperter sammen med en, ikke alltid like positiv, åpenhet mot det alternative. Harald Eias TV-serie «Hjernevask» med «avsløringer» om forskningens mangel på objektivitet er også et uttrykk for denne skepsisen.

Vitenskapen og ekspertene sliter med å forsvare en privilegert posisjon der man eier det nøytrale ståsted, hvorfra man kan vite sannheten. Det samme gjelder sekularismens privilegerte «nøytrale» posisjon der man f.eks. skal holde religion borte fra visse arenaer. Det kan virke som at det begynner å sige inn at forestillingen om det «nøytrale» er en mytologi i seg selv.

Problemet med kunnskapens paradoks er blitt en del av tidsånden selv om de fleste ikke kan formulere dette rent filosofisk. Så langt jeg forstår, er det dette som Lyotard betegner som den postmoderne tilstand, en skepsis mot alle meta-fortellinger. Nå er det ikke bare kristendommen vi har begynt å tvile på. Vi har vi også begynt å tvile på fornuftstroens hegemoni dvs.: opplysningstidens og modernitetens meta-fortelling.

Hva er det objektive?

Noe av det som står igjen etter vitenskapsfilosofien Thomas Kuhn var at han påviste vitenskapens manglende objektivitet når det gjelder de grunnleggende spørsmål. Alle fakta tolkes inn i et paradigme og fakta blir fortolket annerledes i det øyeblikket det grunnleggende paradigmet forandres. Selv fortolkningen av sanse-data blir styrt av en eller annen grunnleggende modell som også kunne vært annerledes. Men er vi bevist dette? Har vitenskapens «suksess» blendes oss til å tro at den også inneholder noe selvinnlysende i form av selvreferanse. Qvortrup sier:

«Vi ved faktisk langt mere, end vi tidligere gjorde; vore kriterier for, hvad der er sandt og falsk, er bedre og sikrere, end de var tidligere; og vi kan langt mere end vi tidligere kunne. Men denne tilstand af affortryllelse er samtidig præget af et tab af evne til at erkende eksistensen af ikkeviden, endsige til at håndtere den ikke-viden, der ligger uden for affortryllelsen».

Et bud på en løsning

La oss først et øyeblikk vende tilbake til Wittgensteins analyse om hva som kan løse vitensparadokset. Han sier at den som kan hjelpe oss med dette må kunne tenke begge sider av grensen for hva vi kan vite med fornuften. Men er det noen som gjør det da?

Jesus taler om problemet med selvreferanse flere ganger i det nye testamentet. Her er et av de klareste eksemplene: Fariseerne sa til ham: «Du vitner i egen sak, ditt vitneutsagn er ikke gyldig.» Jesus svarte: «Selv om jeg vitner i egen sak, er mitt vitneutsagn gyldig. For jeg vet hvor jeg er kommet fra og hvor jeg går hen. Men dere vet ikke hvor jeg kommer fra og hvor jeg går hen.»(Joh. 8. 5-ff).

Det Jesus sier her er at han kjenner begge sider av grensen som Wittgenstein beskrev. «jeg vet hvor jeg kommer fra» derfor er hans vitnesbyrd om sannheten gyldig.

Spørsmålet er sier Qvortrup:  «Er der både plads til Gud og det moderne menneske, eller må én af dem vige pladsen? Spørgsmålet forekommer at være nyt, men det er i virkeligheden ældgammelt, for det moderne menneske – det menneske der siger “jeg” om sig selv – har været længe undervejs. Og svaret – for der er faktisk et svar – er lige så gammelt…

Svaret finner Qvortrup hos kirkefader Augustin og hans bøker om treenigheten som han skrev fra 399 til 419. Men er ikke dette «abracadabra og middelaldermystik», spør han og svarer , «Nej, efter min mening er det et moderne menneske, der taler, nemlig et menneske hvis udgangspunkt er, at der altid er en iagttager, og at denne iagttager også kunne iagttage verden annerledes»…

...«Jeg er optaget af kristendommen som en paradoksreligion med Jesus Kristus som den dobbeltgænger, der kan være på begge sider af paradoksets grænser. Og jeg er optaget af treenighedsanalysen som en bestemmelse af “Gud” som begreb for det rum eller det medie, der gør spaltningen mellem ikke-viden og viden – mellem Fader og Søn med Helligånden som distinktion – mulig. Det er min påstand, at selv om vi normalt ville hævde, at denne trinitariske analyse skal forstås i den form, den blev lanceret i af Augustin i begyndelsen af 400-tallet, så er det den samme analyse, der – i en ganske anderledes sprogform – blev genoptaget af moderne logikere fra og med Wittgenstein og Gödel, dvs. fra begyndelsen af 1900-tallet og frem»…

Qvortrup påpeker at Jesus både gjennom sin fødsel og død var en dobbeltgjenger som krysser grensen mellom immanens og transendens og at han derigjennom vitner om sin guddommelighet. Gjennom inkarnasjonen er han både innenfor og utenfor verden på en gang og kan derfor være en slik mellommann som kan tenke begge sider av grensen.

«Han krydser grænsen mellem immanens og transcendens, ikke for at afsløre hvad der findes på den anden side af grænsen, men for at demonstrere at der er en grænse, og at der er noget på den anden side af grænsen. Menneskets verden – dets viden og dets magt – er ikke grænseløs.»

Slik jeg leser Qvortrup så forstår han «tro som vitensform» som viten om paradokset og viten om hvordan vi kan reflektere over og håndtere paradokset. Dette er en verdifull konklusjon å ta med seg, fra en kunnskapsforsker av Qvortrups kaliber. Men her ser jeg også en begrensning (blant flere) i hans teologi. Hvis vi stopper ved paradokshåndtering slik som Qvortrup gjør så blir det bare en intellektuell erkjennelse. Fornuften må stoppe her, men troen kan trenge forbi ved hjelp av åpenbaring.  Men det kommer jeg tilbake til.

Postmodernismens utfordringer

I følge den kristne filosofen John Caputo så er det er to tendenser i postmodernismen. Den ene er inspirert av Nietzsche, den andre av Kierkegaard. Den ene er Dionysisk (som er antikristlig) den andre er Messiansk. Derrida kan leses som at han har begge tendenser i seg, men ble i følge Caputo mer og mer Messiansk med tiden. I disse to tendensene ser jeg både trusler og muligheter. Vi trenger ikke å være naive i omgangen med postmodernismen selv om vi ser store muligheter.

Dekostruksjon hos Derrida er inspirert av den negative teologien til Meister Eckhart og andre kristne mystikere.Mystikerne ville trenge inn i dybdene bakenfor dogmene, ordene, begrepene, og bildene. Deres måte var å fornekte alt dette for å åpne seg for det uutsigelige som ikke lar seg fange med ord. Alt vi kan si og forstå om Gud blir feil, han er alltid noe annet og noe mer. Negativ teologi er ment som noe bekreftende (affirmativt), rive ned for å bygge opp noe som er dypere og sannere. Derridas dekonstruksjon er noe annet enn negativ teologi, men følger samme mønster.

Idol eller ikon

I første del lovte jeg å komme tilbake til en av Derridas tidligere studenter, den franske filosofen Jean-Luc Marion som for øvrig også er medlem av det Franske akademi.  Marion har en fenomenologisk løsning på forestillingen om Gud som jeg synes er spennende. Min korte framstilling her blir for øvrig bare en ufullstendig antydning om i hvilken retning han vil ta oss.

Noe av Marions resonnement er en drøfting av forskjellen på et idol og et ikon. Hvis vi har den negative teologien i mente kan vi tenke oss at den metafysiske tanken om gud som væren og essens i mange tilfeller bare fører til en deistisk forestilling om gud. I så fall blir det et idol, en avgud som forkludrer åpenbaringen og dermed hindrer og avleder oss fra å se den sanne Gud. Tvert i mot kan vi ende opp med bare filosofenes gud med liten relevans for bibelens Gud.

Et ikon derimot er ikke et resultat av en visjon av det gudommelige, men i stedet noe som provoser fram en slik visjon gjennom at det usynlige gjennomtrenger det synlige. Det står om Jesus at«han er den usynlige Guds bilde (eikon)» (Kol. 1.15). Følgende sitat kan illustrere poenget: 

Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’?  Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? (Joh. 14 8-10).

Ikonet Jesus er fylt av noe mer enn seg selv. Han åpenbarer den usynlige Faderen. Samtidig forblir Faderen i en forstand usynlig.

Marion mener han har funnet noesom taler om Gud på en ikke-metafysisk og ikke-idolisk måte. Noe som formidler et navn og en intensjon på en gang, nemlig det vi finner i 1. Joh. 4.8: «Gud er kjærlighet (agape)». Det lovende med agape er at den ikke blir utenkelig gjennom fravær av betingelser. Jo mer vi dekonstruerer og tar vekk betingelser knyttet til kjærligheten jo mer styrkes den som agape. Betingelsesløs kjærlighet slik som vi karakteriserer Guds agape-kjærlighet oppfylles ikke gjennom å konseptualiseres, navngis eller forstås, men snarere oppfylles den gjennom å gi seg selv. Av den grunn kan ikke kjærligheten bli forpurret av uvitenhet eller utslukkes av å bli avvist.

Menneskeheten må med nødvendighet respondere på en slik kjærlighet siden den blir gitt uten noen betingelser, ved enten å ta imot eller avvise.

Til forskjell fra et konseptuelt idol så forbyr agape-kjærligheten at mottakeren fester sine øyne på den som noe som skal beundres i seg selv. I stedet rettes mottakerens oppmerksomhet mot giveren. Agape gir seg ikke ut for å forstå eller være bærer av det usynlige, men i stede gir seg selv slik at giverens intensjon oppfylles i møtet med mottakeren.

Den hellige dansen

Kan det være at agape-kjærligheten er grunnvollen for alt og at begrepet «Gud» hviler på dette som utgangspunkt? Kan det være at agape også går forut for eksisens og er opphavet til all eksistens? Treenigheten kommer forøvrig som en nødvendig konsekvens av kjærligheten.

Kjærligheten en relasjonellintensjon. I en Guds-forestilling som skal ha agape som grunnlag må Gud være i relasjon. Denne relasjonen kan heller ikke være avhengig av noe utenfor Gud, ellers ville Han ikke kunne skape av ingenting fordi han ville det. Gud kan ikke selv være avhengig av det skapte for å være seg selv. Kjærlighetsrelasjon fordrer også personlighet. Derfor er Gud tre personer i relasjon som samtidig er en person. Som Augustin skal ha sagt: «Faderen elsker sønnen og sønnen elsker Faderen og den Hellige Ånd er kjærligheten mellom dem».

Med dette ser vi også at ingen av dem peker på seg selv. Sønnen peker på Faderen og Faderen peker på sønnen i en evig runddans og vi inviteres til å være med i denne hellige dansen. Før læren om treenigheten ble formulert av mer filosofisk skolerte teologer så ble dette i kirken omtalt som «den hellige dansen», et vakkert bilde som også setter ord på vår erfaring av hvordan det er å tro.

Agape som grunnvoll

I agape-kjærligheten tror jeg vi nærmes oss en ikke dekonstruerbar grunnvoll som det går an å bygge noe på. Jesu bergpreken er antakelig den sterkeste dekonstruksjon i verdenshistorien. Jesus snur opp ned på all tradisjonell visdom. Han avslører hjertes hemmeligheter og viser hvor korrupt selv den frommeste fasade kan være. Han viser også f.eks. at et drap og et nedsettende ord er grunnleggende samme motivet.

Jeg leser ikke bergprekenen som et lass med tunge fordømmende krav som vi ikke kan leve opp til. Men som en åpenbaring av hvordan Guds natur er. Her er Guds agape-natur formidlet via gjenkjennelsen i den mellommenneskelige erfaring. Resten av evangeliet forteller oss for øvrig at den eneste måten vi kan respondere på er i gjennom en troshandling basert på nåde. Vi må selv erfare å bli elsket av Ham før vi kan elske tilbake.

Jesus sier i avslutningen av bergprekenen: «Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell» (Matt 7.24). Dette betyr i postmoderne språkdrakt at her er det noe som ikke er dekonstruerbart. Alt annet er sandgrunn som en dag vil bli skylt på havet.

Grunnvollen er ikke et konsept eller et begrep, men det er et kall fra den betingelsesløse agape-kjærligheten til å respondere gjennom en handling i tro. Ved samme anledning sies det også om Jesus at han talte med myndighet og ikke som de skriftlærde. Kjærligheten har en autoritet i seg selv som filosofien og teologien ikke har. Den som handler på kallet finner den sanne grunnvollen som bærer.

Åpenbaring og erkjennelse

I debatten etter del 1 fikk jeg spørsmålet om hva som skjer når fornuften når sin grense, skal da bare fantasien ta over? Implisitt i dette spørsmålet ligger det for øvrig en forutsetning om at Gud ikke kan tale til oss. Legger vi i stedet inn den motsatte forutsetning nemlig, at han kan åpenbare seg så gir det andre muligheter.

Jeg mener jeg har vist at det er gode grunner til å si at det kristne budskapet har troverdighet bl.a. fordi trinitarisk monoteisme også løser noen grunnleggende filosofiske problemstillinger, men det stopper ikke der. I følge Jesus så kan han også åpenbare Faderen for oss: «Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.» (Luk. 10. 22)

For de fleste av oss som tror så begynner det ikke engang med fornuften. Erkjennelse av ham selv som sannheten er for Jesus noe dynamisk knyttet til liv og praksis som ikke viser seg i intellektuelle prestasjoner, men gjennom å handle i tro. Jesus sier: «Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv». (Joh. 7.17) .

Mitt vitnesbyrd er at det finnes en erkjennelse i erfaringen av en troshandling når denne blir bekreftet gjennom åpenbaring. Dette er som et frø som blir lagt i joda og vokser av seg selv fordi det har liv og suger til seg næring. Åpenbaring kan sees på som en direkte persepsjon der intellektuell klarhet ikke er nødvendig.

Vi lærer ikke å sykle gjennom å forstå fysikken som gjør at det er mulig å sykle. Vi lærer å sykle gjennom å sette oss på sykkelen og prøve. Og når vi har lært det så kan kunnskapen i liten grad uttrykkes intellektuelt. Den sitter i kroppen som taus kunnskap. Fysikken har med saken å gjøre. Den kan fortelle oss at sykling er mulig. Men fysikk-kunnskaper er ikke nødvendig for å sykle.

Troens visshet er også en type taus kunnskap som ikke strider i mot forstanden, men som «overgår all forstand» den sitter i hjertets visshet som relasjons-kunnskap som når et barn har tillit til en person som elsker det.

Sannhet og makt

Jeg begynte med å stille spørsmål om sannheten er konkurs? I vår tid viser spørsmålet seg i en spenning mellom modernisme og postmodernisme. Målet mitt har delvis vært å vise at tro og viten er avhengig av hverandre om vi i det hele tatt skal fastholde noe som sant. Selv i naturvitenskapen er det slik. I vår tid har vi sterkere bevis for denne avhengigheten enn noen sinne, men samtidig er vi antakelig mindre bevisst at det er slik enn i tidligere. Men det er forandring på gang. Jeg har forsøkt å vise at det kristne budskapet er et relevant svar på spørsmålet om sannhet. Men maktdimensjonen i dette har jeg i liten grad berørt. Det får bli en annen gang, selv om jeg vil si litt.

Postmodernismen hjelper oss til å avsløre relasjonen mellom makt og sannhet. «Kunnskap er makt» sa Francis Bacon, nei, «makt er kunnskap» sier den postmodernistiske filosofenMichel Foucault. Sannheten er alltid, og vil alltid være involvert i maktspill. Den blir brukt og misbrukt. Derfor har vi også angst for sannheten, spesielt når den presenteres absolutt og autoritativt. Her ligger en stor fristelse som kirken (og alle andre) stadig faller for.

I påskens drama møter vi også Jesus (vitnet om sannheten) som konfronteres med makten. Det gjelder den religiøse og politiske makten så vel som den populære folkemeningen. Vi var alle med i den konspirasjonen og er medskyldige i drapet på sannheten.

I påskedrama ser vi også hvordan Jesus oppgir makten og lar seg korsfeste. Oppstandelsen er triumfen til den ikke dekonstruerbare agape-kjærligheten. Men det er ikke institusjonell makt han bringer med seg, men noe mye mer av et «grunnfjell» enn det. Agape vil ofte stå i kontrast til institusjonell makt. Derfor må det institusjonelle stadig dekonstrueres (reformeres).

Til Pontius Pilatus, keiserens representant, sier Jesus: «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» (Joh 18.37)

Gå til innlegget

Dawkins, Derrida eller Jesus - Er sannheten konkurs? (del 1)

Publisert rundt 5 år siden - 7169 visninger

«Sannheten finnes ikke» sier hun. Jeg er til stede på åpningen av nytt semester ved en av våre institusjoner for høyere utdanning. Rektor taler til de nye studentene. «Sannheten finnes ikke» gjentar hun.

Studentene må lære å tenke selv, være kritiske. De må ikke tro at det de kommer til å lære er sannhet for den finnes bare ikke.

Episoden var helt ukontroversiell. Det hele forløp uten at jeg hørte så mye som en kommentar.  Og selvfølgelig, sunn skepsis er godt å ta med seg. Det er ikke noe galt med det poenget. Men at «sannheten ikke finnes»? Kan vi leve med det? Har høyere læresteder med sin forskningsbaserte undervisning ikke noe mer å gi de unge håpefulle en dette?

Vitenskapskrigen

For noen år siden satt jeg på et seminar om vitenskapsfilosofi for doktorgradsstudenter. Anledningen var en gjesteforelesning med en av våre fremste filosofer på dette området.  Av den grunn hadde forelesningen tiltrukket seg et tyvetall professorer og andre forskere i tillegg til doktorgrads-studentene.

Tema for forelesningen var «vitenskapskrigen». Som kort fortalt handlet om en meget opphetet debatt mellom vitenskapelige realister og postmodernister. Filosofi-professoren stilte følgende spørsmål på slutten av foredraget: «Går det an å formulere en postmoderne vitenskapsteori?»

Det ble helt stille i den lærde forsamling. Flere av de tilstedeværende var professorer, til og med et antall fagfilosofer.  Ingen, hadde et svar på spørsmålet, ikke en gang en kommentar. Etter hvert kom samtalen i gang, men den sporet av på alt annet en det som var spørsmålet. Professoren som ledet seminaret prøvde å komme med innspill for å pense diskusjonen inn på sporet igjen, f.eks. ved å problematisere reduksjonismen. Men det lykkes ikke.

Jeg husker at jeg undret meg veldig fordi jeg trodde mange av de tilstedeværende hadde et bevisst forhold til dette. Men de hadde tydeligvis ikke noen dyp refleksjon om sin egen praksis som forskere og grunnlaget for den?  Det var i alle fall ikke noe de ville snakke høyt om.

Dawkins eller Derrida?

Richard Dawkins var en av dem som kastet seg inn i «vitenskapskrigen» på de vitenskapelige realistenes side. Han skrev bl.a. en anmeldelse i tidsskriftet «Nature» av Alan Sokal og Jean Bricmont’s bok om konflikten.   I anmeldelsen fyrer Dawkins av en bredside med navns nevnelse mot mange av de mest sentrale tenkere som gjerne assosieres med postmodernismen. Bitende ironisk henviser han avslutningsvis til «the Postmodernism Generator» som er et program som genererer helt syntaktisk riktige tekster med totalt meningsløst innhold.

Dawkins er for de fleste av oss kjent som en aggressiv mostander av alle former for religion. Men han er en like aggressiv motstander av postmodernistisk filosofi. Han tilhører dem som har vitenskap som ideologi og proklamerer ikke bare at Gud er død men også at filosofien der død. Det er naturvitenskapen som kan gi alle svarene vi trenger. Det synes ikke å affisere ham et øyeblikk at naturvitenskapen er avhengig av en filosofisk grunnvoll som basis for i det hele tatt å kunne definere hva vitenskap er.

Jaques Derrida, den kanskje fremste av de franske postmodernistene, var et av navnene som ble hengt ut i denne debatten. Han svarte på kritikken bl.a. i en artikkel i Le Monde. Det han sier er i hovedsak at Sokal og andre kritikere ikke tar saken seriøst og at de har misforstått og tillagt ham synspunkter han ikke har. Derrida har antakelig rett i at mye av kritikken ikke rammer ham selv. Men for meg ser det ut til at den kan ramme en del andre «postmodernister».

Postmodernisme?

For godt over 20 år siden leste jeg en kronikk av Tore Stubberud om det som den gangen ble omtalt som de «nye franske filosofene». De ble beskrevet med den litt humoristiske setningen: «Gud er død, Marx er død og jeg føler meg ikke helt bra jeg heller».

Jeg har en kollega som har studert mer filosofi enn meg. Han sa litt spøkefullt som et vitnesbyrd om egen erfaring: «Dersom du tror at du har forstått en filosof, da har du misforstått».  Filosofi er noen ganger vanskelig og det er lett å misforstå. Men i min lesning ser jeg til stadighet at også skarpskodde fagfilosofer ganske ofte misforstår og feiltolker hverandre. Med fare for å ha misforstått så får jeg likevel gjøre et forsøk på litt refleksjon omkring det jeg tror jeg har forstått.

Den korte definisjonen av postmodernisme som filosofisk retning som jeg oftest støter på er atdet betegnes som en ekstrem form for skeptisisme. Dette er ingen uttømmende definisjon, men den peker antakelig på noen viktige fellestrekk hos en del filosofer som er innbyrdes uenig om mange ting. En annen sak er at mange mener at begrepet nå er så overforbrukt og mangetydig at det ikke lenger sier oss noe og foreslår å finne nye ord.

 «Anything goes» er et omkvede som kritikerne ofte kommer med. Ser man på noen av boktitlene til en del av de aktuelle forfatterne kan man lett få det inntrykket. Her er noen eksempler: «A Farewell to Truth» (Gianni Vattimo), «Just Gaming» Jean-Francois Lyotard) «What's the Use of Truth?» (Richard Rorty). Kritikken kan nok ha noe for seg, men jeg har funnet at det skjuler seg mer under overflaten enn det man først tror. Det er faktisk ikke bare å avfeie alt dette på en lettvint måte.

Dekonstruksjon er et sentralt begrep knyttet til Derrida. Slik jeg forstår dette så kan det ikke sees på som en fornektelse av sannhet, men heller som en fornektelse av vår evne til å vite sannheten. Det er en epistemologisk (erkjennelsesmessig) posisjon i motsetning til en ontologisk posisjon. Med andre ord: Sannheten finnes, men vi kan ikke vite den sikkert. (1). Men noe interessant med Derrida er at han også mener at det er noe som ikke er dekonstruerbart. Kan dette være en antydning om en «fast grunn» vi kan bygge noe på?

Derrida dekonstruerer forøvrig hele den vestlige filosofitradisjon, inkludert opplysningstid og modernitet. Han kaller den for «hvit mytologi», som ikke kan grunne sine forutsetninger noe bedre enn andre mytologier. Filosofiprofessor Rick Roderick, som er sympatisk til Derrida, spør, hvis opplysnings-filosofien er mytologi, hva er det da som hindrer oss å undervise andre «mytologier» på våre universiteter?

Jean-François Lyotard sier at det postmoderne overforenklet sagt er en skepsis mot meta-fortellinger. Disse meta-fortellinger er de store teorier og filosofier som vi kjenner, for eksempel utviklingen av historien, erkjennbarheten av alt innen vitenskap og muligheten for absolutt frihet. Lyotard hevder at vi har sluttet å tro at fortellinger av denne typen er tilstrekkelig til å representere og inkludere alle. (2)

Filosofen Richard Rorty, som kan anses som det amerikanske motstykket til de franske postmodernistene, ser ut til å gi sannheten ennå trangere kår. Han mener til og med at den «hellige» naturvitenskapen er en usikker vei til sannhet. Han sier f.eks.: «Vi ser kunnskap som en samtale om sosial praksis, snarere enn et forsøk på å speile naturen…».

Rorty har en sosial teori om sannhet som betegnes som epistemologisk behaviorisme. Han hevder at vi ikke lenger kan konstruere vitenskapens autoritet i form av ontologiske påstander. For meg ser dette ut til å være en teori om det politisk korrekte. Rorty skal ha sagt noe slikt som at «sannheten er det som mine kolleger lar meg slippe unna med».

Quid est veritas?

For noen år tilbake så jeg filmen «The Passion of the Christ». Dette er jo en moderne utgave av den store fortellingen som, mer enn noen annen fortelling, har formet vår del av verden. Det kan for øvrig se ut som vi ikke blir kvitt denne historien. Den sprenger seg fram i kulturlivet og dukker opp igjen på nye og uventede arenaer som vi trodde at denne historien var fortrengt i fra.

En av de scener i filmen som satte seg fast i meg var da Jesus ble ført fram for Pontius Pilatus for å bli forhørt. Jesus sier at han er kommet for å «vitne om sannheten». Pilatus ser på Jesus og sier på latin: «Quid est veritas?» (hva er sannhet?). Pilatus fortsetter å grunne på spørsmålet når han senere snakker med sin kone Claudia. Pilatus får ikke noe svar. Men Jesus sier andre steder at han er veien sannheten og livet.

Men kan sannheten være en person, da? Dessuten, hva har vel dette med vitenskap å gjøre?

Mer enn de fleste er klar over. Dette peker faktisk også mot en teori om sannhet som har spilt en viktig rolle, og fremdeles spiller en rolle. La oss bare ta et lite tilbakeblikk. Det er jo faktisk slik at alle undervisningsinstitusjoner på alle nivåer i Europa har sine røtter i kirken. La oss for eksempel ta Dawkins institusjon, Universitetet i Oxford som er et av de eldste i Europa. Oxford har fremdeles mottoet:«Dominus Illuminatio Mea» (Herren er mitt lys).

Middelalderens kristne universiteter dannet basis for det som etter hvert vokste fram av vitenskapelig tenkning. Dette skjedde på grunn av og ikke på tross av kristendommen. «Å tenke Guds tanker etter ham» var en avgjørende del av den tidens vitenskapsfilosofi. Dette ga grunnlag både for at naturen var erkjennbar og at det objektive eksisterte gjennom det gudommelige perspektiv. Dette ga også en motivasjon. Forskning var for vitenskapens pionerer en måte å tjene Gud på. Denne tidens intellektuelle klima fikk hele det vitenskapelige prosjekt i gang. Dette er de skuldrene som vår tids kunnskap står på.

Men dette kan vi vel ikke bruke i dag? Vitenskapen må vel ha en «nøytral» grunn basert på fornuften alene, ikke sant? Ja, mange tror det, og det vil kanskje overraske like mange at det ikke er noen som har klart å legge en slik grunn basert på fornuften alene. Det er ingenting galt med fornuften, men den holder ikke hele veien ned til en grunn å stå på.

Allerede Kant sier f.eks. i sin «kritikk av den rene fornuft» at det alltid er et trosmessig element i all kunnskap og at han finner det nødvendig å fornekte kunnskap for å gi plass for tro. Senere snur han og søker å definere religion innenfor fornuften alene. Det som hos Kant kan virke som en liten sprekk av usikkerhet, som han senere forsøker å «lime» sammen igjen,  kan i postmodernismen se ut til å ha vokst til å bli en stor kløft: «Sannheten finnes ikke».

Quid est veritas? Dawkins, Derrida eller Jesus?

I et rent «Dawkinsistisk» evolusjonsperspektiv (dvs. blind evolusjon i motsetning til styrt evolusjon) kan vi f.eks. i høyden stole på at både sinn og sanser gir oss de illusjoner som er «nyttige» for overlevelsen. Hva som er virkelig har lite med saken å gjøre. Dette fører oss mot kreativ antirealisme. Sannhet blir som for Rorty et lite relevant begrep. Den er noe vi kollektivt skaper i tolkningen av fenomener, i motsetning til noe som åpenbarer seg på en pålitelig måte fra kilder vi ikke har kontroll over.

Opplysningsfilosofien og moderniteten har marginalisert troen på Gud. Det har ofte skjedd gjennom en stråmann som kalles «god of the gaps», som er en slags forestilling om at troen på gud holder til i det som vitenskapen ennå ikke har noen forklaring på. Så snart vi får nye vitenskapelige erkjennelser så vil den naive troen på gud fortrenges av vitenskapelig kunnskap. Men dette er en vrangforestilling om hva det handler om. Dette er gud med liten «g».

Gud har aldri vært «god of the gaps». Han er «God of the foundation». For vitenskapens pionerer var han grunnvollen som alt det andre er bygd på. Troen på at Gud har åpenbart seg er grunnvollen som gjør vitenskap mulig. Troen fører til muligheten for at sannheten kan oppdages. Den fører også til en vitenskapelig realisme, vi kan faktisk erkjenne noe virkelig slik som Gud åpenbarer sin virkelighet for oss, f.eks. gjennom sansene.

Slik sett er ikke troen i konflikt med vitenskapen. Den er tvert imot en alliert støttespiller. Konflikten oppstår når vitenskap går over i vitenskaps-overtro og blir til scientisme. Scientisme er å misbruke vitenskapens autoritet til å uttale seg om ting som ligger utenfor den ekte vitenskapen, slik Dawkins er et eksempel på. Det blir selvfølgelig også konflikt når troende misbruker bibelens autoritet til å uttale seg om ting som ligger utenfor dette domenet.

Siden midten av forrige århundre har det vokst fram en renessanse for den kristne filosofien. Mye av det gamle tankegodset som har skapt vår sivilisasjon er fornyet og modernisert på en måte som bringer det i dialog med vår tids alternative tankestrømninger. På samme måte som f.eks. Paulus var i dialog med de fremste tankestrømninger i sin samtid er dagens kristne tenkere i dialog med de fremste sekulære og ateistiske tenkere.

Ikke minst har Derrida hatt stor påvirkning på mange teologer og kristne filosofer. Et mål på det kan være at et søk på Amazon.com på kombinasjonen «Jaques Derrida og religion» kommer opp med 25 bok-titler. Et tilsvarende søk på Googles spesialsøk for faglitteratur (scholar.google.com) gir mer enn 23.700 referanser til bøker og artikler. Tilsvarende søk på fremstående religionsfilosofer som Alvin Plantinga eller Richard Swinburne gir henholdsvis bare i overkant av 4.100 og 9.900 referanser.

Hvordan kan en person som rent sosiologisk kan plasseres som en venstreorientert ateistisk filosof, vekke slik interesse for tema religion? Svaret er at han ikke er som andre militante ateister av Dawkins typen. Han bruker et religiøst språk om sin ateisme. Han vil heller ikke si at han er ateist. Han sier at han «med rette kan passere som ateist». En viktig nyanse som uttrykker noe av det ubestemmelige i hans filosofi.

Men han forholder seg til spørsmål om tro og viten på en måte som er grunnleggende religiøs. Det er i alle fall slik han leses av mange som bruker ham innen religionsfilosofien. Han snakker om religion uten religion og om det messianske håpet uten Messias. Derrida er også opptatt av sentrale bibelske temaer som f.eks. lov og rettferdighet. I tillegg er han en mann som ber. Han forteller at han hver kveld kysser sitt jødiske bønnesjal og ber. Men han vet ikke hvem han ber til. Hans religion er også en religion uten gud.

Den konservative evangeliske teologen og tidligere biskop N.T. Wright sier at postmodernismen er en gave til teologien fordi den dekonstruerer den sekulære modernismen for oss og dermed baner vei for at tro og religion igjen blir relevant å snakke om på en seriøs måte.

I så måte er Derrida en brobygger fordi han har oppmerksomhet og resonans i vår tid. Men ikke bare derfor. I motsetning til Dawkins er han er også en genial og interessant tenker. Akkurat som Jesus så provoserer og utfordrer han oss til å revurdere våre tradisjonelle måter se ting på. Men ta ikke feil. Derrida er også en skarp kritiker av religion (akkurat som Jesus det også). Han peker forøvrig også på Martin Luther og reformasjonen som et eksempel på dekonstruksjon som brakte inn noe nytt. Det messianske håpet er også et håp om noe bedre i framtiden.

Jeg har pekt mot at det trengs en grunnvoll å stå på om vi skal kunne snakke om sannhet. Det har jeg gjort fordi jeg mener det er veldig i tråd med Jesu ord om å «bygge sitt hus fjell». På den annen side tror jeg dette «fjellet» i vår tid kanskje må uttrykkes på en annen måte enn gjennom middelalderens metafysikk.

Det finnes flere bud på hvordan dette kan gjøres. Et av dem kommer fra den kristne franske filosofen Jean-Luc Marion som er en av Derridas tidligere studenter.  Men det får vi komme tilbake til i del 2.

Her slutter første del av dette innlegget.

------------------------------------------------------

Neste gang har jeg tenkt å ta opp mer om «vitensparadokset» og «tro som viten». Jeg vil også si noe mer om mulige løsninger fra et kristent perspektiv. Tema neste gang er delvis inspirert av den danske professor og kunnskapsforsker Lars Qvortrup. Han har vært forskningsleder for «the knowledge lab» ved syd-dansk universitet og regnes som en av Nordens fremste eksperter på dette tema.

Han har skrevet en serie bøker om kunnskap og det vitende samfunn. Men han har også skrevet en litt annerledes bok med tittelen «Paradokshåndtering og ritualproduktion - Tro som vidensform».Jeg ser på denne boken som ennå et «vårtegn» som peker mot at vi snart kan oppheve det kunstige skille mellom tro og viten og innse at de er avhengig av hverandre.

----------------------------------------------------

Det jeg ønsker å diskutere så langt er om sannheten finnes og om religiøst språk har noen mening i det bildet. Jeg ønsker også å skape dialog med og mellom ateister av Dawkins typen og de som står nærmere Derrida. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Sannhetsbegrepet
av
Gunnar Hopen
rundt 9 timer siden / 81 visninger
0 kommentarer
Endetid skrevet av Derek Prince.
av
Knut Rasmussen
rundt 12 timer siden / 92 visninger
0 kommentarer
Jonas håper fortsatt på sentrum
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 635 visninger
0 kommentarer
Blikket mot himmelen
av
Petter Mohn
rundt 16 timer siden / 73 visninger
0 kommentarer
Kommentarer til en bokanmeldelse
av
Kjell Tveter
rundt 17 timer siden / 169 visninger
1 kommentarer
Allmenningens tragedie
av
Lars Gilberg
rundt 17 timer siden / 837 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1293 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1293 visninger
Svein Ole Hansen kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1293 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1293 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Er dåpen nødvendig til frelse?
rundt 6 timer siden / 87 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1293 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Karl Yri kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1293 visninger
Svein Ole Hansen kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1293 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1293 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Les flere