Bjørnulf Hafstad

Alder: 63
  RSS

Om Bjørnulf

Jeg har utdannelse innenfor informatikk og samfunnsfag, med mastergrad innen ledelse av IT og kunnskapsbaserte virksomheter og er pensjonert fra en jobb innen IT.

Jeg har vokst opp i et religionsskeptisk miljø og bekjente meg på et tidspunkt som ateist. Men likevel har jeg funnet fram til en kristen tro. Overbevisningen kom etter en ærlig søken som førte til en erfaring av å bli berørt av noe som jeg ikke helt kan forklare, men som likevel er noe av det mest virkelige jeg har erfart. Jesus sammenligner dette med vinden, vi ser den ikke, men likevel merker vi vindens konsekvenser som reelle.

Utover selve vitnesbyrdet er jeg opptatt av kommunikasjon mellom de som er innenfor og utenfor troens verden. En slik kommunikasjon har mange nivåer. Et av dem er forsvaret av troen som en rasjonell basis for både moral, kunnskap og virkelighet. Derfor har jeg jobbet en del med apologetikk for å finne et språk som fungerer. Jeg tror på en felles grunn fordi vi har en felles virkelighet å ta utgangspunkt i.

Jeg ser også håp i at både troende og ikke troende bruker lyset som metafor. Bibelen snakker om Jesus som verdens lys, mens mange ikke troende gjerne snakker om å være opplyste mennesker. At vi i det hele tatt kan se og erkjenne noe som helst har å gjøre med at det finnes et eller annet lys. Et veldig interessant spørsmål blir da: Hva er dette lyset og hvor kommer det fra?

"Det evige mysteriet om verden er dens forståbarhet." Albert Einstein

”Jeg tror på kristendommen som jeg tror at sola har stått opp; ikke bare at jeg ser den, men fordi jeg på grunn av den ser alle andre ting” C. S. Lewis.

Følgere

Miraklet i Leipzig

Publisert 2 måneder siden - 313 visninger

Hvor kommer egentlig inspirasjonen til håpefull motstand mot de forførende utopiene fra?

For en tid tilbake var jeg i forbindelse med min jobb på en konferanse som var lagt til Universitetet i Leipzig.  Jeg ankom via jernbanestasjonen. Ved hjelp av Google Maps begynte jeg å navigere for å finne veien. Jeg kunne se at universitetet befant seg på den ene siden av den store åpne Augustusplatz midt i byen. På den andre siden av plassen var hotellet der jeg skulle bo. Alt så ut til å være innenfor gangavstand så jeg bega meg i veg til fots.

Glittret i blått. 

Da jeg ankom Augustusplatz, forsøkte jeg å orientere meg. Jeg så mot den siden av plassen der jeg mente universitetsbygningen skulle være ifølge­ kartet. Men jeg ble stående å undre meg. For der bygningen skulle være befant det seg, i mine øyne, en stor og skinnende «­katedral». Det var en hypermoderne bygning i glass og stein som glittret i blått og bronse­. Plutselig så jeg en kollega som kom over plassen og vinket­ til meg. «Der er hotellet» sa han og pekte på motsatt side av plassen. «Ja», sa jeg, «men hvor er universitetet?» «Der borte» sa han og pekte på «katedralen». «Mener du på siden der borte da» sa jeg og pekte forbi kirken. «Nei, det er der» sa han og pekte på det monumentale bygget enda en gang.

Etter å ha sjekket inn på hotellet guidet han meg over plassen mot kirken. Mens vi gikk undret jeg meg. Et hypermoderne universitetsbygg i det tidligere Øst-Tyskland i en delstat der bare omtrent 32 prosent av befolkningen tilhører noe kirkesamfunn? Her bygger de hovedbygningen til byens universitet med en tydelig kirkearkitektutur midt i fasaden? Er jeg i riktig årtusen? Jeg trodde at kirken for lenge ­siden var forvist fra akademia som en integrert del. Man kan kanskje tolerere et lite teologisk fakultet som har minimal dialog med ­resten, men ellers ikke som noen del av den akademiske dannelsen. Jeg ser ikke for meg at noe tilsvarende kunne ha skjedd i Norge selv med over 70 prosent kirkemedlemskap i befolkningen.

Alma Mater. 

På siden av en umiskjennelig kirkefasade åpenbarte det seg en hovedinngang der det stod på latin «Alma Mater Lipsiensis» over døra. Innenfor så alt ut som et vanlig universitet med kantine «hörsaal», grupperom og så videre. I en av pausene gikk jeg over mot kirke­rommet for se om det var en ­ordentlig kirke der. Det var det. Jeg la også merke til noen søyler og ruiner som var tatt vare på som tydeligvis stammet fra en mye eldre bygning.

På kvelden ble alle tilreisende tilbudt en byvandring med guide. Første stopp var Nicolaikirche i en helt annen del av byen. Da vi entret plassen foran kirken, la jeg merke til en del blå glassplater med innlagte lys, formet som foravtrykk som var nedfelt i brosteinen. Guiden stoppet og pekte på en søyle der det var en skulptur på toppen. Skulpturen var formet som en grønn plante som vokste opp av sokkelen og spredte seg ut. Vi fikk høre om monumentet og det som har gått inn i historien som «miraklet i Leipzig». Her var arnestedet for den fredelige kampen som førte til Berlinmurens fall og gjenforeningen av Tyskland.

I denne kirken begynte diakon Günter Johanssen i 1980 å arrangere «bønn om fred». Fra 1982 ble disse bønnemøtene arrangert fast hver mandag. Deltakelsen vokste gjennom årene. Etter hvert ble hele kirken med sine 2.000 sitteplasser overfylt og plassen utenfor måtte tas i bruk ved hjelp av høyttalere på utsiden. Fotsporene i brosteinen symboliserer at dette begynte med noen få og at det vokste. Veksten ble symbolisert ved at fotsporene ble tettere. Guiden talte med slik glød og entusiasme at jeg fikk inntrykk av at hun selv hadde vært med på dette. Bevegelsen vokste ut av plassen ved kirken og måtte flytte til «Karl Marx Platz» (navnet på Augustusplatz under DDR-tiden) for å romme alle menneskene som strømmet til.

Demningen brast. 9. oktober 1989 var det 70.000 personer til stede. Det hele hadde utviklet seg til en fredelig demonstrasjon. Demonstrantene ble på denne dagen konfrontert med 8.000 bevæpnede sikkerhetsvakter. Folkemengden ropte taktfast: «Vi er folket – ingen vold.» ­Ingen våget å skyte mot de fredelige demonstrantene. Konfrontasjonen og folkes seier over makten fikk demningen til å briste og bevegelsen spredte seg til flere deler av det gamle DDR. Resten er historie.

Vandringen fortsatte og vi var innom flere severdigheter, som Göthes «vannhull» mens han var student i byen. Utenfor var det to skulpturer som viste Faust og Mephisto mot hverandre i en opphetet krangel med noen menn som holdt dem fast for å hindre slåsskamp. Vi ble fortalt at det blant annet var erfaringer herfra som senere dukker opp i dramaet Faust, som Göthe skrev senere.

Vi beveget oss videre til Thommaskirche der selveste Johan ­Sebastian Bach hadde vært kantor og Martin Luther hadde prekt mange ganger. Vi fikk også lære at Sachsen var et av de sterkeste nedslagsfeltene for reformasjonen. Det var på universitetet i Leipzig at den berømte disputasen mellom Luther og Eck fant sted. Dette ble et vendepunkt i reformasjonen. Her ble Luther truet med at paven skulle knuse ham. Men han skaffet seg samtidig også nye allierte. Dette ble av guiden fremlagt som en historisk inspirasjon som også bidro til den frihetskampen som sprang ut fra bønnemøtene i ­Nicolaikirche. 

Utidige samtidige. 

Siste stasjon på byvandringen var en skulptur med tittelen «Unzeitgemäße Zeitgenossen» som ­betyr omtrent noe slikt som «utidige samtidige». Skulpturen er satirisk og viser fem komiske personer som representerer: Pedagogen, diagnostikeren, bygestalteren, rasjonalisten og kunstteoretikeren. Det var ikke vanskelig å se referanser til alt det forhatte i DDR-regimet i alt fra pedagogikk og tankefrihet til kunst og arkitektur. Tittelen på kunstverket antyder også noe om at disse kreftene ikke ble borte med gjenforeningen av Tyskland, men at dette er noe som alltid er til stede i samtiden.

Verket har en rikdom av detaljer og symbolikk som noen har skrevet en hel bok om. I denne omgang nøyer jeg meg med å feste meg ved bygestalteren. Han var framstilt med en gylden laurbærkrans. Det var bare at kransen var bak fram som bind for øynene. I hendene famlet han rundt med en ­detonator til en sprengladning. Guiden forklarte at detonatoren symboliserte sprengningen av den historiske Paulinerkirche som jeg også fikk vite var navnet på universitetskirken som alle mine spørsmål hadde startet med.

Ringen var på en måte sluttet, men jeg har søkt flere ­detaljer. Universitetet i Leipzig ble grunnlagt i 1409 som det nest eldste i Tyskland. Det har vært et dominikanerkloster knyttet til universitetet.  Paulinerkirche ble opprinnelig bygget som klosterkirke­. Etter reformasjonen ble den vigslet til universitetskirke av selveste Martin Luther. I DDR-­tiden var navnet på universitetet Karl Marx Universitet. De gamle bygningene ble revet i 1968 og erstattet med en betongkloss i klassisk kommunist-arkitektur. Under rivningen ble den gamle ærverdige kirken sprengt med begrunnelsen at den ikke var nødvendig og bare tok opp plass for nyttige formål. I 2009 ble DDR-bygget revet for å gi plass for den nåværende bygningen.

Kristendommens betydning. 

Under planleggingen var det en heftig debatt om man skulle gjenreise et kirkebygg på det opprinnelige historiske stedet. Atter en gang var det nytteverdien som var i fokus. Til slutt var det tilhengerne av kirkebygg som vant. Et av argumentene som var med å snu stemmingen var at tilhengerne pekte på at motstanderne brukte samme argumentasjon som kommunistene hadde brukt i sin tid. På bakgrunn av hva jeg lærte på min byvandring er det heller ikke så vanskelig å forstå at tyskerne i Leipzig hadde­ lært seg en smule respekt for kristendommens betydning for grunnleggende verdier, kultur og frihetskamp. Dette til tross for at nesten 70 prosent av dem ikke tilhører kirken. Det er mulig­ en stor andel av flertallet bak beslutningen om kirkebygg ikke hadde noen personlig tro, men at de trengte noe som symboliserte motstanden mot kommunismen.

Men så blir spørsmålet: Hva er det da vi har i Europa når alt kommer til alt? Hva er grunnfjellet av hvem vi er og hva som har formet det som bærer i vår kultur og våre idealer? Kanskje må vi som øst-tyskerne miste det før vi forstår hva vi hadde?

Min lille byvandring har vært innom mye av det som teller i arven som bærer oss. Mennesker som ber og handler slik at det forandrer verden. Klosterbevegelsen som bygde universiteter. Reformasjonen som tok et oppgjør med korrumpert autoritet. Göthe og hans drama om Faust. Han som overskrider grensene for sin viten og kunnskap ved hjelp av en pakt med djevelen. Bach som har gitt oss musikk av en himmelsk kvalitet som står seg i århundrer. Til slutt innsikten om de «utidige samtidige» som alltid finnes latent hos oss, inkludert den blinde «stadtgestalter» som følger opphøyde­ idealer, men ender opp med ­detonatoren som sprenger i stykker kulturens bærende symboler.

Rive ned et imperium. 

Hvor kommer egentlig inspirasjonen til håpefull motstand mot de forførende utopiene fra?  Aleksandr Solzjenitsyn sa at ett eneste menneske som sier sannheten kan rive ned et imperium. Han var selv med på noe slikt. Små «ubetydelige» mennesker som samles til bønn i Nicolaikirche kan bli en dominobrikke som bidrar til å velte Berlin muren.  Men det er også en annen som har sagt noe om kraften i sannheten: «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»

Dette var svaret som Jesus gav da han ble spurt av Pontius Pilatus om han var konge. Hans konge­rike er ikke av denne verden. Likevel, sannheten forandrer og setter spor i denne verden. Kongenes konge hersker ikke fra presidentpalasset eller statsministerens kontor, men som vitne om sannheten. Han lider med verden og gir mot, verdighet og legitimitet til den som er et offer, fordi han selv er det ultimate offer på vegne av alle.

Det messianske håpet er noe annet enn de ideologiske utopiene. Det er realisme: «Hele verden ligger i det onde», sier Jesus, men Han har overvunnet verden. Kongemakten gjelder her og nå som en reell innflytelse når vi tror. «Guds rike er kommet nær» (er innen rekkevidde), sier Jesus. Men en dag skal riket komme fullt ut. 

Trykket i Vårt Land 20. august 2018.

Gå til innlegget

Trang til mening

Publisert 4 måneder siden - 119 visninger

Også vitenskapen trenger en mytologi. Det er ingen vei utenom.

Håvard Nyhus skriver i en kommentar (Vårt Land 5. juni) om erkjennelsesteoretiske forsøk på «å løfte seg selv etter hårene». Han viser til en spørreundersøkelse som viser at 69 prosent av nordmenn har svart at de er enige i utsagnet at «vitenskap gjør religion unødvendig». 

Alvorlige kategorifeil. 

Nyhus drøfter hva dette forteller om vår samtid. Han mener den er preget av alvorlige kategorifeil og at store deler av allmennheten mangler helt elementære kunnskaper om hva religion er. Scientisme er en måte å se verden på der naturvitenskapen overskrider sine vanlige grenser og blant annet hevder å kunne ta oss fra fakta til «verdier». Nyhus refererer Sam Harris som vil bryte ned det han kaller en «unødvendig brannmur» mellom disse to. Jeg er enig i at det er grensen mellom fakta og «verdier» som gjør vitenskapen god på sitt domene, slik disse begrepene vanligvis brukes. På den annen side kan det være viktig å minne om at vitenskapen alltid er innlemmet i et større normativt system. Fakta må også tolkes for at det skal bli vitenskap av det. 

Det er et spørsmål om vi likevel skulle tenke å overskride grensen, da med motsatt fortegn av hva Harris gjør. Det er mulig både å skille og se sammenheng samtidig. Skal grensen overskrides, er det i så fall «verdier» som må vike. Blir det ikke litt selvmotsigende at det normative systemet bare kan ha «verdier», mens det underliggende systemet kan ha fakta? Nyhus peker på hvordan vitenskapen oppstod på grunn av det kristne verdensbildet. En viktig del av dette var skapertroen. Verden var forskbar og inneholdt en kode som kunne uttrykkes lovmessig og matematisk. Det var også en kodemaker som ønsker å besvare vår søken etter sannhet. Forestillingen om naturlover var fra begynnelsen en analogi til moralske lover – og ikke motsatt. 

Factum est. 

Ifølge fysikeren og vitenskapshistorikeren Stanley Jaki var også troen på inkarnasjonen viktig: Kristus som Logos som holder alle ting sammen og menneskets deltakelse i det skapte. I den latinske bibelen står det for eksempel følgende: «Verbum caro factum est et habitavit in nobis» («Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss»). Det er ingen nøytral bruk av begrepet fakta som ikke krever tro. Her ligger også vitenskapens nødvendige mytologi, som opprinnelig var kristen, men som for mange er erstattet med en sekulær mytologi, noe Nyhus også påpeker. 

Kan vi ha fakta uten Gud? Samtidens postmodernistiske filosofer postulerer en mye mer radikal (og samtidig mildere postsekulær) ateisme enn den som scientistene står for. De kritiserer opplysningstidens og moderniteten for å fortsette å strukturene alt etter det kristne verdensbildet. Forskjellen er at modernistene har organisert seg rundt fornuftstro som et fravær eller tomrom der Gud en gang var. 

Slavoij Žižek, som er en av samtidens mest populære filosofer, sier at det er ingen «Big Other» som kan garantere mening. Det er ingen kode å knekke. Vi kan ikke velge mellom virkelighet og illusjon. Det eneste vi kan ha er en form for «virkelighet» i illusjonen. 

Filosofen Richard Rorty sier at den eneste formen for rasjonalitet som gjelder er å følge forventningene til den gruppen du ønsker å tilhøre. Ingen språkspill er privilegert over andre språkspill. Enten det gjelder fysikk eller etikk, så er det språkspillet til det samfunnet som du er en del av som gjelder. Mange av disse filosofene elsker å sitere Nietzsche: «Det er ingen fakta, kun tolkninger». 

Paradokshåndtering. 

Selv om jeg henviser til forskjellige tenkere så siver det samme tankegodset ut blant allmennheten i mer eller mindre ureflektert utgave. Scientistene og modernistene ser ned på kristne fordi de tror de har en plattform å stå på som er bedre og sikrere hvorfra de kan kritisere religion. Men de postsekulære kan ofte møte oss i øyehøyde. Žižek har for eksempel skrevet flere debattbøker sammen med teologen John Milbank. 

For mange blir filosofi en form for terapi og paradokshåndtering i møte med det absurde. Muligheten ligger der for kirken til å ha et relevant budskap for denne paradokshåndteringen. Men truslene lurer også i kulissene. Når verden blir absurd for store grupper og ikke bare en intellektuell elite, så bryter det fram sterke følelser. 

Mennesket har en ustoppelig trang til å finne mening og ordne verden så den blir håndterbar. Scientisme blandet med den aggressive ny-ateismen er et eksempel på dette, som også har ekstreme tendenser i seg. På alle politiske og religiøse fløyer ligger ekstremismen og konspirasjonsteoriene på lur. Verden er i en labil situasjon slik som det også var sist gang i historien da Nietzsche var populær. Den gangen var det nazistene som grep anledningen og brukte hans retorikk. Hvem det blir neste gang kan vi bare ane.

Trykket i Vårt Land 23. juni 2018.

Gå til innlegget

Å sette tenkningen på en grunn

Publisert 5 måneder siden - 7133 visninger

Opplysningstiden og moderniteten er «hvite mytologier», som ikke kan grunne sine fundamentale forestillinger noe bedre enn andre mytologier.

‘Jeg tror på kristendommen som jeg tror at sola har stått opp; ikke bare at jeg ser den, men fordi jeg på grunn av den ser alle andre ting’. C. S. Lewis.

Sherlock Holmes og Dr. Watson dro på campingtur. Etter et godt måltid og en flaske vin, la de seg i teltet og sovnet. Noen ­timer utpå natten våknet Holmes og dyttet borti sin venn og sier: «Watson, se opp på himmelen og fortell meg hva du ser.»

Watson svarte: «Jeg ser millioner og millioner av stjerner.»

«Hva forteller det deg?» spurte Holmes.

Watson tenkte et øyeblikk så sa han: «Astronomisk, forteller det meg at det er millioner av ­galakser og potensielt milliarder av planeter. Astrologisk ­observerer jeg at Saturn er i Leo. Tidsmessig, utleder jeg at tiden er omtrent kvart over tre. Teologisk, kan jeg se at Gud er allmektig og at vi er små og ubetydelige. Meteorologisk, forventer jeg at vi vil ha en vakker dag i morgen. Men hva forteller det deg Holmes?»

Holmes var stille i et minutt, deretter sa han: «Watson, din idiot. Noen har stjålet teltet vårt!»

Poenget med denne historien er at midt oppe i at vi alle ser og erkjenner og utleder så er det ting som går oss hus forbi. Jeg er ute etter å få oss til å se at noen har «stjålet teltet vårt», men vi har kanskje ikke oppdaget det ennå.

Skogen for bare trær. Vestlig kultur er i hovedsak basert på lineær analytisk tankegang. Det er den dominerende måten vi bruker for det vi kaller å forstå noe. Jeg har min bakgrunn fra ­informatikk og systemteori og har lært å tenke på en annen måte. Det hender at jeg foreleser om disse tingene. Jeg pleier å spørre studentene følgende spørsmål: Hva er en skog? Det pleier å bli stille en stund fordi mange lukter at det kan være et lure-spørsmål. «En samling trær hender det at noen sier». Noen prøver også å uttrykke at det er mye mer enn det, men de famler litt med å sette fingeren på det. Språket vårt er ofte fattig på begreper for dette. Det vi ikke har begreper for det ser vi heller ikke.

Skogen handler også om livet mellom trærne og relasjonene mellom alt som er der. Det er et helt økosystem eller en biotop, begreper som var helt ukjente for bare et par generasjoner ­siden. Helheten er noe mer enn summen av bitene. Det er dette vi kaller systemtenkning. Et viktig poeng er at vi ser helt forskjellige ting ettersom vi bruker den reduksjonistiske eller systemiske metoden.

Hver eneste gang Jesus fortalte en lignelse så beskriver han et system. Det dreier seg for eksempel om biologiske, økonomiske eller sosiale systemer. Den jødiske (bibelske) forståelsen av sannhet er mye mer dynamisk en den statiske, reduksjonistiske som er dominerende i vestlig tankegang. Et eksempel er at statiske verb ikke finnes i det hebraiske språket. Det går for eksempel ikke an å si at det står et tre i hagen. Skal du uttrykke dette må du si noe tilsvarende det er vokst opp et tre i hagen. Det dynamiske, bevegelsen er alltid med. Ting kommer et sted i fra og har en historie med seg. Ingen ting er helt isolert fra alt annet.

En frykt vi kan ha er at systemtenkning kan bli vel fabulerende og ødeleggende for vår evne til å være rasjonelle. Blir det for ­eksempel vanskelig å drive analytisk naturvitenskap?

Grener på samme tre. Det fortelles om en berømt jødisk vitenskapsmann at han en dag kom ned til frokost som vanlig, men han rørte knapt en matbit. Kona trodde det var noe i veien og spurte hva som plaget ham. «Kjære», sa han: «Jeg har en fantastisk idé.» Og etter å ha drukket kaffen, gikk han bort til ­pianoet og begynte å spille. Nå og da stoppet han, og gjorde noen notater og gjentok: «Jeg har en fantastisk idé, en fantastisk idé!» Hun sa: «Så for Guds skyld fortell meg hva det er da, ikke hold meg i spenning». Han svarte. «Dette er vanskelig, jeg må fortsatt finne ut av det» Han fortsatte å spille piano og lagde notater i ­omtrent en halv time, deretter gikk ha opp på arbeidsrommet og gav beskjed om at han ikke ønsket å bli forstyrret.

Etter to uker kom han om­sider ned fra sitt arbeidsrom. «Her er det», sa han og la forsiktig to papirark på bordet. På disse to arkene var relativitetsteorien skrevet ned. Vitenskapsmannen var Albert Einstein. Einstein var ikke noen kristen. Men ifølge hans biografer var han en klart religiøs person. Han har blant annet sagt følgende: «Kunst, ­religion og vitenskap er grener på samme tre».

Historien forteller i alle fall noe om kunst og vitenskap. Utsagnet vitner også om den jødiske tenkemåten. Einstein var for øvrig en dyktig musiker og var nær ved å velge den karrieren framfor vitenskapen. Einstein blir ofte omtalt som et kreativt og lekende barn. Ting henger sammen. Dyktige forskere er ikke metode-­roboter, men hele mennesker som spiller på mange strenger. Å bli som barn er kanskje ikke så dumt likevel, selv for en forsker i verdensklasse.

Som en oppsummering av systemteori er det viktig å forstå at når et system analyseres og plukkes fra hverandre, så mister det sine essensielle egenskaper. Det er alltid noe analysen ikke får med seg. Du må drepe en frosk for å kunne dissekere den.

Verdens lys. Lyset er en flere tusen år gammel metafor som har vært brukt til å forklare erkjennelsen. Platon benytter dette bildet. Jesus omtales i bibelen som verdens lys. De sekulære opplysningsfilosofene snakker om, ja, nettopp opplysning. Dette er gått inn i språket som noe som er blitt selvfølgelig, ja så selvfølgelig at vi har sluttet å se det.

Lyset vi bruker og måten vi ser på tilhører det vi kan kalle et verdensbilde. Ifølge filosofen Ludwig Wittgenstein deltar vi alle i språkspill og livsformer (verdensbilder) som alle er bygget opp med sin indre logikk. Men forskjellige samfunn dyrker forskjellige språkspill.

Verdensbilde er heller ikke det samme som livssyn. Livssyn er et begrep som hører til i et bestemt språkspill. Det ligger i bunnen en premiss at det finnes en sekulær kjerne som er nøytral og selvinnlysende og så finnes det en sfære i periferien utenfor dette for forskjellige livssyn. Livssyn understreker da det subjektive trosbaserte i motsetning til det sekulære som anses som objektivt. Jeg vil hevde at dette er en vrangforestilling og at sekularismen i seg selv fungerer som et verdensbilde, noe som mange er blinde for.

Et verdensbilde gir en grunnvoll for å forklare hele eller deler av virkeligheten på bakgrunn av noen grunnleggende forutsetninger. Et blant flere punkter som har sin plass i denne «grunnvollen» er hvordan vi besvarer spørsmålet: Hvordan kan tanker tenke? Eller, hvordan kan vi vite at tanker tenker?

En uendelig regress. Det er litt vanskelig å avvise dette med et motspørsmål som: Må tanker tenke? Hvis svaret på det er nei eller vet ikke, så blir det veldig lite igjen å snakke om, for å si det forsiktig. Skal vi sette tenkingen på en grunn, så må det nødvendigvis være noe annet enn tanker. En tanke om tanker hjelper jo ikke. For da må vi ha en ny tanke om tanken om tanker og så videre og ender opp i en uendelig regress.

Dette er for øvrig et kjernepunkt i det som fremdeles er den dominerende tenkemåte i vår tid. Det som kan kalles det antroposentriske verdensbildet. Det betyr at det har mennesket i sentrum. René Descartes, som regnes som grunnleggeren av denne måten å tenke på, bygde mye av sin filosofi på den berømte­ setningen «cogito ergo sum» (jeg tenker altså er jeg). Dette er forøvrig kritisert og falsifisert av mange, men lever likevel videre helt opp til vår tid. Antakelig fordi det er ingen som har greid å finne en erstatning som ikke gjør at hele modernitetens og opplysningstidens verdensbilde samtidig også kollapser.

Den franske filosofen Jacques Derrida har for eksempel foretatt det han kaller en dekonstruksjon av hele den vestlige filosofitradisjon, inkludert opplysningstid og modernitet. Han kaller den for «hvit mytologi», som ikke kan grunne sine fundamentale forestillinger noe bedre enn andre mytologier. Fornuften kan aldri stå alene. Det er alltid et sett med forutsetninger som fornuften må arbeide ut ifra. Albert Einstein sa det slik: «vitenskap uten religion er lam og religion uten vitenskap er blind».

En fast grunn. Jesus sier i avslutningen av bergprekenen noe om å bygge «huset sitt på fjell» (Matt 7.24). Hva er så den fjellgrunnen som Jesus snakker om? La oss leke litt kreativt med ­utgangspunkt i Descartes «cogito» for å se på noen alternativer. Hans originale versjon var: «Jeg tenker altså er jeg». Her er jo tanken (fornuften) satt over den metafysiske væren (derfor er jeg). Var det ikke nettopp dette syndefallet handlet om at menneskets egne tanker ble satt over relasjonen og avhengigheten til Gud som Far?

Hvis vi skulle forsøke oss med en mer teologisk «korrekt» versjon basert på tradisjonell metafysikk, kunne vi kanskje si: «Gud har skapt meg, derfor er jeg og derfor tenker jeg». Nå har vi fått den metafysiske væren som grunn for tenkningen og ikke omvendt. Men hva med den personlige relasjonen til Gud? Kan dette like gjerne betraktes som filosofenes gud, altså en avgud? Handler dette bare om eksistens?

Hvis vi til slutt skulle forsøke en helt annen omskriving av «cogito», basert på det apostelen Johannes sier om at «Gud er kjærlighet», så kunne vi heller si som den norske filosofen Egil A. Wyller: «Jeg er elsket, altså er jeg».

Kjærligheten som grunnvoll. Men hvor ble det av tanken og fornuften nå da? Svaret er at den er omsluttet av noe større – nemlig kjærligheten. Hvis vi begynner med kjærligheten som grunnvoll, så kan vi si at dette er noe som går forut for fornuften. Vi kan gjerne kalle det for et mysterium.

Et nyfødt barn har ikke utviklet stor kognitiv kapasitet. Men det «forstår» kjærlighet fra første stund. Den språk­løse, «tankeløse» erkjennelsen av mor, mat og «meningsløs» tullprat er viktigere enn all verdens fornuft. På basis av foreldrerelasjonen kan et barn etter hvert begynne å lære språk og ta til seg kunnskap. Kjærlighet og tro som tillit er ikke meningsløs eller strider mot fornuften. Tvert imot er det selve meningen som overgår forstanden og dermed gir den ben å gå på.

«Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» 
(Luk 18.17)

Bjørnulf 
Hafstad

Gjøvik

Gå til innlegget

Ukontroversielt omkring oppstandelsen

Publisert 7 måneder siden - 1213 visninger

Professor Gary Habermas er en av verdens fremste forskere på tema: Jesu oppstandelse. Han har brukt et helt liv på dette emnet. Habermas har gått i gjennom mer enn 1200 fagfellerefererte artikler og mener det er stor enighet blant forskere om en del sentrale fakta uansett hvilket ståsted de har i forhold til tro.

Selv dem som ikke tror på oppstandelsen er enige i at det er noen ting som er veldokumenterte. Habermas mener det går an å bygge en god sak for Jesu oppstandelse basert på en minimumsversjon av konsensus.

Han har brukt to kriterier for å komme fram en liste med bred enighet. (1) Det må være bekreftet av flere uavhengige kilder og (2) det må være enighet også med forskere som er kritiske til selve oppstandelsen.  Følgende liste kommer da fram:

1. Korsfestelsen
Jesus døde av Romersk korsfestelse.
2. Jesus ble sett etter sin død
Etter hans død, hadde disiplene erfaringer som de genuint trodde var erfaringer med den oppstandne Jesus.
3. Disiplenes forvandling
Disiplene ble forvandlet fra engstelig panikk til frimodig å forkynnelse Jesu oppstandelse, og var villige til å dø for sin tro.
4. Tidlig proklamasjon av oppstandelsen
Forkynnelsen av Jesu oppstandelse var et sentralt budskap for kirken. Dette starter i Jerusalem veldig tidlig, noe som bekreftes av mer enn 10 uavhengige kilder som alle daterer seg mindre enn 50 år etter Jesu død. De eldste langt tidligere.
5. Jakobs omvendelse
En vantro familieskeptiker, Jakob, Jesu bror ble omvendt på grunn av det han mente var en erfaring av den oppstandne Jesus.
6. Paulus omvendelse
Paulus, en utenforstående skeptiker, som tidligere forfulgte de kristne, ble omvendt av det han mente var en erfaring av den oppstandne Jesus.

I tillegg til disse 6 fakta med overveldende konsensus er det minst to til som kan tas med som det store flertallet av fagfolk er enige i, men konsensusen er ikke like massiv som for de øvrige.

7. Den tomme graven
En privat grav der disiplene mente at Jesus hadde ligget ble funnet tom. Ca. 75% av forskerne mener det er god støtte for dette.

8. Bekjennelse utformet innen 5 år etter Jesu død
Kor. 15: 3-8 er utformet med en spesiell litterær form med oppbygging og ordvalg som viser at dette har status som en trosbekjennelse om oppstandelsen som fant sin form allerede 3-5 år etter Jesu korsfestelse. Dette er egentlig en ytterligere styrking av punkt 4 over.


Hva gir den beste forklaringen på disse fakta?

La oss se på de mest vanlige alternative hypoteser:

1. Jesus døde ikke virkelig på korset.
Motargument: Ville profesjonelle soldater gjøre en slik feil? Det var streng straff for ikke å følge ordre. Ville disiplene tolke det som oppstandelse dersom de ikke først visste at han var død?
2. Jesus var skinndød og forfalsket oppstandelsen.
Motargument: Hvem lar seg overbevise av en halvdød forblødd mann som ikke har spist på flere dager.
3. Jesus ble ikke begravet, men kastet i en massegrav eller spist av dyr. Oppstandelsen er bare en myte.
Motargument: Hvordan kan vi da finne dette i kirkens trosbekjennelse bare få år etterpå. På den tiden måtte det ennå finnes personer som kunne avkrefte et slikt sentralt punkt? Myter oppstår aldri så fort.
4. Disiplene stjal liket og var med i en konspirasjon for å forfalske budskapet.
Motargument: Mange har gitt sitt liv for en overbevisning. Men ingen for noe de visste var løgn.
5. Romerne eller de Jødiske lederne fjernet liket.
Motargument: Hvorfor ble det da ikke vist frem for å stagge den brysomme kristne bevegelsen som blomstret opp på bakgrunn av troen på oppstandelsen?
6. Disiplenes hadde hallusinasjoner
Motargument: Hallusinasjoner er individuelle opplevelser. Det er lite sannsynlig at så mange i en så kort periode skulle ha en slik sammenfallende opplevelse.


Hvorfor er det da ikke enighet blant forskere som støtter samme faktagrunnlag om at selve oppstandelsen også fant sted?

For det første, er det ifølge Habermas, fler og fler som blir overbevist. Det er f.eks. en langt større andel i dag enn på 70-tallet. Nå var det heller ikke slik at Jesus levde i en tid der folk var lette å lure på dette punktet. Selv disiplene var forvirret og usikre og vi kjenner historien om tvileren Tommas som måtte ta på Jesus før han trodde. Apostelen Paulus forkynte oppstandelsen til filosofene på Areopagos i Aten. Da ble det bråk for dette var uhørt. Men noen trodde, står det. Det har aldri vært noen periode der dette har vært enkelt å hevde med utgangspunkt i den etablerte visdom.

I vår tid er naturalismen blant de verdensanskuelsene som per definisjon er blind for den mest sannsynlige konklusjonen.  Men dette er en metafysisk posisjon som ligger utenfor vitenskapen som sådan.

Når bevisene til syvende og sist skal vurderes vil det avhenge av om vi har en verdensanskuelse som er åpen for oppstandelse som forklaring. Men for oss kristne lever troen på oppstandelsen veldig godt sammen med det rasjonelle. Fornuften blir ikke bedre enn de forutsetninger vi gir den å arbeide med.

Når vi leser i bibelen om møtene med den oppstandne Jesus ser vi eksempler på at de først ikke kjente ham igjen. Men "så ble deres øyne åpnet" og de skjønte hvem han var. Det er to vitner til utover det som historikere kan formidle. Det ene er kirkens vitnesbyrd om en personlig erfaring av møtet med Gud. Det andre vitnet er sannhetens Ånd som åpenbarer og gir den seende troens erkjennelse.

Gå til innlegget

Tro og tanke: «Verdensbilder - hvilke alternativ finnes».

Publisert rundt 5 år siden - 1181 visninger

Vi har alle verdensbilder med oss i bagasjen enten det kalles for religion eller det er en sekulær tro. Hvorfor skal da sekularismen ha rett til en privilegert, «nøytral» posisjon som skal ha forkjørsrett?

Dette er manuskriptet til et foredrag som ble holdt på «forum tro og tanke» ved NLA høyskolen i Bergen 5. september 2013. Jeg legger det ut på VD for at deltakere på forumet og andre interesserte kan fortsette diskusjonen her.

La meg begynne med en liten historie: Sherlock Holmes og Dr. Watson dro på campingtur. Etter et godt måltid og en flaske vin, la de seg i teltet og sovnet. Noen timer utpå natten våknet Holmes og dyttet borti sin venn og sier: "Watson, se opp på himmelen og fortell meg hva du ser." Watson svarte: "Jeg ser millioner og millioner av stjerner." "Hva forteller det deg?" Spurte Holmes. Watson tenkte et øyeblikk så sa han. "Astronomisk, forteller det meg at det er millioner av galakser og potensielt milliarder av planeter. Astrologisk observerer jeg at Saturn er i Leo. Tidsmessig, utleder jeg at tiden er omtrent kvart over tre. Teologisk, kan jeg se at Gud er allmektig og at vi er små og ubetydelige. Meteorologisk, forventer jeg at vi vil ha en vakker dag i morgen. Men hva forteller det deg Holmes? "Holmes var stille i et minutt, deretter sa han. "Watson, din idiot. Noen har stjålet teltet vårt!"

Kanskje har vi de gale spørsmålene?

Det som er et hovedpoeng for meg her er å få fram at midt oppe i at vi alle ser og erkjenner og utleder så er det ting vi ikke ser som går oss hus forbi. Jeg er ute etter å få oss til å se at noen har «stjålet teltet vårt», men vi har kanskje ikke oppdaget det ennå.

Målet mitt her er ikke å gi et klart svar som alle må bøye seg for.  Men jeg har et annet mål.  Nemlig å stimulere til undring.  Hvis jeg skal bruke Jesus som forbilde så var det ofte slik at folk ikke forstod hva Jesus mente, og når disiplene spurte om hvorfor han snakket slik så svarte han bare at det var for at de «ikke skulle forstå». Det kan høres ut som en håpløs pedagogikk, men jeg tror at hans visdom ligger i at folk ikke er modne for svarene før de har de har spørsmålene. Derfor er jeg mer ute etter å få fram spørsmålene. Det er først når spørsmålene blir viktige for oss at vi egentlig er åpne for å få et svar. Selvfølgelig vil jeg også peke mot det kristne verdensbildet og de svarene jeg selv har funnet.

Jeg tror vi lever i en tid da vi har mer kunnskap enn noen sinne, men samtidig vet vi mindre enn før om kunnskapens grenser og hvor mye tro som egentlig er involvert i all kunnskap. Det er ikke slik at kristne bygger på tro mens f.eks. naturalister bygger på fornuft. Min påstand er at all fornuft må bygge på tro. Men det kommer vi til etter hvert.

Forskjellige mennesker har forskjellig utgangspunkt for å nærme seg spørsmålet om tro og tanke. En del av min bakgrunn er at jeg har studert informatikk og systemteori og har via det lært å tenke på en annen måte enn det som har vært, og fremdeles er den dominerende i vestlig kultur. Jeg vil derfor prøve å bidra utfra det perspektivet jeg har.

Heidegger om kybernetikk

Jeg må også si at jeg skvatt litt da jeg leste at den store filosofen Martin Heidegger i et intervju med Der Spiegel kort tid før ha døde sa at han trodde at kybernetikken av alle ting ville ta filosofiens plass etter at filosofiens innflytelse etter hans mening var i fred med å opphøre. Når det gjelder systemtenkningens betydning kan det forøvrig se ut som Heidegger fikk rett. Vår tids kanskje mest «profetiske» og kritiske reformbevegelse er miljøbevegelsen og det er nettopp systemtenkning som driver dens ideologi. 

I det samme intervjuet sier Heidegger for øvrig også at «bare en Gud kan frelse oss» som en slags fasit på hele sitt livsprosjekt. Jeg skal ikke dvele mer ved Heidegger og hva han kan ha ment, men jeg synes begge uttalelsene er veldig interessante.

To forskjellige måter å tenke på

Den større betydningen av systemtenkning er ting jeg i liten grad reflekterte over i min studietid. Men i ettertid har det begynt å demre for meg at dette kan a et viktigere potensial enn jeg først var klar over. Den moderne kybernetikken fikk for øvrig først sitt gjennombrudd under den andre verdenskrig så den har veldig kort moderne historie i vestlig tenkning, selv om den har flere tusen år gamle røtter før det. Vi har bare så vidt begynt å forstå systemtenkning og det er egentlig veldig få som tar det på alvor.

Vestlig kultur er i hovedsak basert på lineær analytisk tankegang. Det betyr at hvis vi vil forstå noe så har vi en tendens til å benytte en lineær analytisk tilnærming som har følgende faser:

(1) Oppdeling av det som skal forklares.

(2) Forklaring av virkemåten til hver enket del hver for seg.

(3) Aggregering av disse forklaringene inn i en forklaring av helheten.

I systemisk eller syntetisk tankegang er prosessen annerledes når vi skal prøve å forstå noe. Rekkefølgen er som følger:

(1) Identifisere den omsluttende helhet (eller system) som det som skal forklares er en del av.

(2) Forklare virkemåten eller egenskapene ved den omsluttende helheten.

(3) Forklare virkemåten eller egenskapene til det som skal forklares i forhold til sine roller og funksjoner innenfor den omsluttende helheten.

For ordens skyld: systemisk er ikke det samme som systematisk.  Vanligvis så mener vi noe mer i retning av metodisk når vi bruker ordet systematisk. Systemisk er noe annet.

Punktene i de to listene ligner på hverandre. Men rekkefølgen er forskjellig.  Den lineære tanken begynner med å snevre inn perspektivet.  Den systemiske tanken begynner med å utvide perspektivet. Den lineære analytiske tanken vil dissekere og plukke ting fra hverandre. Den systemiske tankegangen vil sette ting sammen og forså relasjonene og sammenhengene.

Det hender at jeg foreleser om disse tingene og da og da pleier jeg å spørre studentene følgende spørsmål: Hva er en skog? Det pleier å bli stille en stund fordi mange lukter at det kan være et lure-spørsmål. «En samling trær hender det at noen sier». Noen prøver også å uttrykke at det er mye mer enn det, men de famler litt med å sette fingeren på det. Språket vårt er ofte fattig på begreper for dette. Det vi ikke har begreper for det ser vi heller ikke.

En skog har helt klar med trær å gjøre. Men skogen har også en skoghet over seg som er noe mer enn trærne. Skogen handler også om livet mellom trærne og relasjonene mellom alt som er der. Det er et helt økosystem eller en biotop, begreper som var helt ukjente for bare et par generasjoner siden. Helheten er noe mer enn summen av bitene.

Den lineære tanken tenderer mot å ordne ting hierarkisk og vil fram til en konklusjon, en tankerekke (linje) som føre fram til et svar: Hva er årsak og virkning? Hva er det viktigste? Hva er essensen? Hvilke deler består dette av? Mens den system-tenkende metoden heller vil spørre: Hvordan beskriver jeg helheten, relasjonene og sammenhengene? Et viktig poeng er at vi ser helt forskjellige ting ettersom vi bruker den ene eller andre metoden.

Holistisk systemtenkning i bibelen

Grunnen til at jeg legger vekt på dette er at systemforståelse har gitt meg aha-opplevelser på mange felt, ikke minst når jeg leser bibelen. Jeg mener for øvrig at vestens teologitradisjon er alt for preget av hellenisme og gresk filosofi som er mer lineært tenkende enn den Jødiske tradisjonen som hovedsakelig er systemtenkende.

Som eksempel har vi som vestens lineært tenkende mennesker laget noe som vi kaller for ”den lille bibel” som vi tenker skal oppsummere i et bibelvers hva de hele handler om. Det er Joh. 3.16:

«For så har Gud elsket verden at han gav sin eneste sønn for at hver den som tror på ham ikke skulle gå fortapt, men ha evig liv.»

Dette er svaret på vår søken etter konklusjonen, svaret, formelen, konseptet eller læresetningen. Jeg vil ikke ta noe vekk fra dette bibelstedet. Men Jesus snakket aldri om evangeliet om frelsen. Han snakket alltid om evangeliet om kongeriket. Med andre ord: Han brukte et systembegrep som metafor for essensen av budskapet. I den systemtenkende jødiske tradisjon så er det den omsluttende helheten som er det sentrale.

Hver eneste gang Jesus fortalte en lignelse så beskriver han et system. Det dreier seg for eksempel om biologiske, økonomiske eller sosiale systemer. Paulus var for øvrig også en stor systemtenker når det gjelder hvordan han beskriver menigheten som Kristi legeme.

Den jødiske (bibelske) forståelsen av sannhet er mye mer dynamisk en den statiske, reduksjonistiske som er dominerende i vestlig tankegang. Jeg kan bare nevne et lite poeng. Jeg har blitt fortalt av teologer at statiske verb ikke finnes i det hebraiske språket. Det går for eksempel ikke an å si at ”det står et tre i hagen.” Skal du uttrykke dette må du si noe tilsvarende ”det er vokst opp et tre i hagen.” Det dynamiske, bevegelsen er alltid med. Ting kommer et sted i fra og har en historie med seg. Ingen ting er helt isolert fra alt annet. Alt er en del av en større bevegelse, en større sammenheng, til syvende og sist den ultimative virkelighet – GUD – JHVH som er grunnlaget for at språket i det tatt skal ha mening.

To-polet tankegang og paradokser

I systemteori så lærer vi også å tenke i forskjellige poler. Det er dette som er relasjonsperspektivet, å se ting i sammenheng. Jødene har evnen til å tenke i flere poler. På den en side og på den andre side. I det gamle testamentet finner vi f.eks. en del utsagn av denne typen: Det en tid for å rykke opp og rive ned. Det er en tid for å plante og bygge. Det er en tid for å så og det er en tid for å høste. Det er en tid for krig og det en tid for fred osv.. Ellers finner vi mye to-polet tankegang i hele bibelen. Ta for eksempel at Jesus omtales både som løven og lammet og at løven og lammet i himmelriket skal leve sammen i harmoni. Dette er et uløselig paradoks som likevel finner sin løsning. Det bibelske språket har flere slike poler som står i relasjon med hverandre som: Faderen og sønnen, brud og brudgom, konge og prest, nåde og sannhet og mange fler.

I naturen finner vi også mye dynamikk som er spenning mellom poler som f.eks.: Kromosompar, mann og kvinne, høyre og venstre hjernehalvdel osv.

I dialogen mellom polene finnes det ofte svar på vanskelige ting. Det gir også visdom til å leve i og med paradokser. Det er ikke nødvendig å forstå alt fordi paradoksene er innlemmet i en større helhet som likevel gir mening.

Vitenskap og helhetstenkning

Men er det ikke slik at en ensidig systemtenkning kan bli vel fabulerende og ødelegger vår evne til å være rasjonelle og f.eks. praktisere vitenskapelig metode og forske fram eksakte svar innen naturvitenskap? Nei, jeg tror snarere det er tvert imot. Systemtenkning innbefatter for øvrig også den lineære tanken så det er ikke nødvendigvis noe motsetningsforhold.

Det fortelles om en berømt jødisk vitenskapsmann at han en dag kom ned til frokost som vanlig,menhan rørte knapt en matbit.Konatrodde det var noe i veien og spurte hvasom plagetham. «Kjære», sa han: «Jeg har en fantastisk idé.» Ogetter å ha drukketkaffen, gikkhanbort til pianoetog begynte å spille. Nå og da stoppet han, og gjorde noennotaterog gjentok: «Jeg har en fantastisk idé, enfantastisk idé!» Hun sa: «Så forGuds skyldfortell meghva det er da,ikkehold megispenning».  Han svarte. «Dette ervanskelig, jeg må fortsatt finneut av det» Han fortsatteå spille piano oglagdenotater iomtrent en halv time, derettergikk opp på arbeidsrommet og gav beskjed, om at hanikke ønsket åbli forstyrret. Der ble han itouker.Maten ble sendt opp til ham. Hver kveld gikk han en tur for mosjon, men gikk så tilbake til arbeidet.  Blek i ansiktet kom han omsider nedfrasitt arbeidsrom.«Her er det», sa han og la forsiktig to papirark på bordet. På disse to arkene var relativitetsteorien skrevet ned. Vitenskapsmannen var Albert Einstein. Historien er slik den ble fortalt til Max Jammer av hans første kone Marić Einstein.

Einstein var ikke noen kristen. Men ifølge hans biografer var han en klart religiøs person. Han har bl.a. sagt følgende: «Kunst, religion og vitenskap er grener på samme tre».

Historien som jeg fortalte forteller i alle fall noe om kunst og vitenskap. Utsagnet vitner også om den holistiske jødiske tenkemåten. Einstein var for øvrig en dyktig musiker og var nær ved å velge den karrieren framfor vitenskapen.  Einstein blir av noen omtalt som et kreativt og lekende barn. Ting henger sammen. Dyktige forskere er ikke metode-roboter, men hele mennesker som spiller på mange strenger. Einstein har for øvrig sagt at «intuisjon er det eneste virkelig nyttige». Å bli som barn er kanskje ikke så foraktelig naivt likevel.

Det er alltid noe analysen ikke får med seg.

Som en oppsummering av systemteori er det viktig å forstå at når et system analyseres og plukkes fra hverandre så mister det sine essensielle egenskaper. Av den grunn er et system en helhet som ikke lar seg forstå gjennom analyse. Du må drepe en frosk før du kan dissekere den. Det er flere systemteoretikere som mener at dette kunne bli kilden til en intellektuell revolusjon der syntesen (å se ting i sammenheng) utfordrer analysen (å plukke ting fra hverandre).  Klimakrisen kan være et eksempel på hva en rendyrket reduksjonistisk tenkning kan føre til og hvordan systemtenkning kan gi helt andre perspektiver. Vi har et ordtak som sier noe om å «ikke se skogen for bare trær». I teologien kan dette f.eks. handle om å ikke se kongeriket for bare frelse. 

Hvordan kan vi se?

Alle som hører eller leser dette ser noe med øynene (hvis de ikke er blinde da). Men samtidig er det slik at alle som ser, samtidig ser noe som er usynlig. Da tenker jeg ikke i overført betydning, men rent fysisk. Hva kan dette være?

Å se har en betingelse som er usynlig. Hva er det som gjør at vi kan se? Svaret er at lys er betingelsen for å se noe. Samtidig ser vi ikke lyset selv, men bare hvordan det reflekteres på overflater. Lyset er noe usynlig som gjør andre ting synlig. For oss oppleves det som om vi ser objekter. Samtidig er det slik at når vi ser så er det implisitt i sansingen at vi også ser lyset. Men vi tenker ikke over det. Selv når vi ser på en lyskilde så oppfatter vi også det først og fremst som et objekt som f.eks. sola, en stjerne en lampe osv..

Lyset er en flere tusen år gammel metafor som har vært brukt til å forklare erkjennelsen. F.eks. Platon benytter dette bilde. Jesus omtales i bibelen som verdens lys. De sekulære opplysningsfilosofene snakker om – ja, nettopp opplysning. Dette er gått inn i språket som noe som er blitt selvfølgelig, ja så selvfølgelig at vi har sluttet å se det.

Å bli opplyst handler ikke bare om å se, men like mye om hvilket lys vi bruker for å se. Det er ganske stor forskjell på hva vi ser i sollys, månelys, lampelys eller med en lommelykt. Lys kan også være farget. Men selv om vi er i det klareste hvite sollys kan vi velge å se det vi ser gjennom spesielle briller. Poenget er at hva vi ser eller erkjenner ikke er nøytralt. Hva vi ser er alltid betinget av hvilket lys vi velger å se i og hvilket ståsted vi har når vi betrakter og hvilke filter vi setter opp.

Verdensbilde eller livssyn?

Lys og perspektiv handler om hvilket verdensbilde vi ser verden i. Alle har et verdensbilde. Bruker du språket til å snakke med noen så har du et verdensbilde fordi du da deler noen forestillinger om verden med andre. Filosofen Ludwig Wittgenstein snakket om språkspill og livsformer (verdensbilder) som alle er bygget opp med sin indre logikk.

Ja, men er det ikke livssyn du mener da? Nei, egentlig ikke. Jeg liker ikke begrepet livssyn. Det er et ord som hører til i et bestemt språkspill utfra et bestemt verdensbilde nemlig sekulærismen. Det ligger i bunnen en premiss at det finnes en sekulær kjerne som er nøytral og selvinnlysende som alle må bøye seg for og så finnes det en sfære i periferien utenfor dette for forskjellige livssyn. Endelsen –syn understrekerda det subjektive i motsetning til det sekulære som anses som objektivt. Jeg vil hevde at sekulærismen i seg selv er et verdensbilde som er i konflikt med f.eks. det kristne verdensbildet på flere områder, men ikke på alle.

Virkelighet - en fast grunn eller en konstruksjon?

Et verdensbilde gir en grunnvoll for å forklare hele eller deler av virkeligheten på bakgrunn av noen grunnleggende forutsetninger. Nå nevnte jeg den andre store metaforen som gjerne går i igjen i forbindelse med verdensbilder, nemlig grunnvollen. 

Metafysikk eller ontologi er den tradisjonelle disiplin innen filosofien som har arbeidet med forestilling om eksistens. Eksistens eller væren har vært regnet som det alt annet står på. Det grunnleggende ontologiske spørsmålet er: Hvorfor er det noe der snarere enn ingenting?

Vår tid er også preget av filosofi som utfordrer tradisjonell metafysikk og spør: Må det være en årsak? Mye av samtidens filosofi er nihilistisk det vil si, at den bygger på ingenting. En av inspirasjonene bak dette er filosofen Friedrich Nietzsche som så på nihilismen som et stadium som i neste omgang vil føre til menneskets frigjøring fra all religion og at «overmennesket» med «viljen til makt» ville stå frem. 

Vi ser allerede eksempler på at tiden preges av at vi tror vi kan bestemme med makt hva som er virkelig. Oppfatningen er f.eks. ikke lenger at ekteskapet mellom mann og kvinne er noe spesielt som er gitt av naturens orden, men at vi ved politisk makt kan omgjøre definisjonen av hva ekteskapet er og bestemme at kjønn ikke lenger har noen betydning. Vi ser flere strømninger som går i retning av at virkeligheten er noe vi konstruerer enten individuelt eller kollektivt. Den ikke ubetydelige filosofen, Richard Rorty sier f.eks. at «sannheten er det mine samtidige lar meg slippe unna med». Jeg tolker ham dithen at det må bety at det politisk korrekte også er det nærmeste vi kommer sannheten.

Kritikere av ulike former for nihilisme peker for øvrig på at det er indre motsetninger i disse filosofiene fordi man prøver å framstille ingenting som noen-ting og dermed for billig slipper unna det ontologiske spørsmålet. En annen kritikk kan være at «viljen til makt» er en form for konstruert metafysikk.  Når man ikke lenger søker virkelighetens grunn lager man sin egen i stedet.

Hvordan kan tanker tenke?

Jeg skal ikke gå lenger inn i noen drøfting av nihilisme eller alternativer til tradisjonell metafysikk. Men i stedet vil jeg peke på en annen type spørsmål som også har sin plass i det vi kaller verdensbilder nemlig det som har å gjøre med bevissthet og erkjennelse. Et spørsmål for å stimulere refleksjon om dette kan f.eks. være: Hvordan kan tanker tenke? Eller hvordan kan vi vite at tanker tenker?

Det er litt vanskeligere å avvise dette med et motspørsmål som: Må tanker tenke? Hvis svaret på det er nei, så blir det veldig lite igjen å snakke om, for å si det forsiktig. Skal vi sette tenkingen på en grunn så må det nødvendigvis være noe annet en tanker. En tanke om tanker hjelper jo ikke. For da må vi ha en ny tanke om tanken om tanker osv. og ender opp i en uendelig regress.

Det antroposentriske verdensbildet

Dette er for øvrig et kjernepunkt for det vi gjerne kaller det antroposentriske verdensbildet som betyr at det har mennesket i sentrum. René Descartes som regnes som grunnleggeren av denne måten å tenke på bygde mye av sin filosofi på den berømte setningen «cogito ergo sum» (jeg tenker derfor er jeg). For Descartes var dette aksiomatisk. Et aksiom er en grunnleggende forutsetning som i seg selv ikke kan bevises. Men som man aksepterer i tro og bygger alle andre resonnementer oppå. Aksiomer er det man argumenterer fra og ikke til.

F.eks. all matematikk og logikk er bygd på aksiomer som må aksepteres i tro hvis resten skal fungere. Descartes «cogito» er for øvrig kritisert og falsifisert av mange, men lever likevel videre helt opp til vår tid. Antakelig fordi det er ingen som har greid å finne en god erstatning. Det vil si en erstatning som ikke gjør at hele modernitetens og opplysningstidens verdensbilde samtidig også kollapser, og det sitter langt inne for mange. Men det antroposentriske verdensbildet blir kraftig utfordret i vår tid av postmodernistisk filosofi.

For eksempel har den franske filosofen Jacques Derrida har foretatt det han kaller en dekonstruksjon av hele den vestlige filosofitradisjon, inkludert opplysningstid og modernitet. Han kaller den for «hvit mytologi», som ikke kan grunne sine forutsetninger noe bedre enn andre mytologier.

Postmodernismen har både trusler og muligheter

Den postmoderne tilstanden har både trusler og muligheter. På den ene side stiller dette oss alle likt på en ny måte. Det blir ikke lenger slik at vi på den ene side har en sekulær objektiv og nøytral sfære og at vi på den andre side har livssyn. Nei, vi har alle ideologier og verdensbilder med oss i bagasjen enten det kalles for religion eller det er en sekulær tro. Hvorfor skal da noen ha rett til en privilegert, «nøytral» posisjon som skal ha forkjørsrett? Ikke en gang det liberale demokratiet kan, etter manges oppfatning, lenger betraktes som noe selvinnlysende.

Her ligger det en mulighet for at kristendommen kan spille en sterkere rolle som et helt verdensbilde som kan bidra til å stabilisere og forankre vår sivilisasjon og ikke bare operere i periferien som et livssyn. Trulsen ser vi også klart ved at den nihilistiske viljen til makt kan komme til å spille en sterkere og mer ødeleggende rolle. Det foregår selvfølgelig hele tiden en kulturkamp om makt og innflytelse som har mange utfordringer og fallgruver, samtidig som ingen kan melde seg ut av dette spillet.  Jeg synes heller ikke vi kristne alltid kjemper denne kampen med de midler som Jesus viste oss. Men det er det ikke rom for å gå inn på her.

Tro og vitenskap

Vi må også så vidt innom vitenskap og kunnskap som mange innbiller seg at bygger på fornuften alene.  Hvis vi spør en ateistisk naturalist om hvordan vi kan vite noe sikkert får vi gjerne svaret: «Ved hjelp av vitenskapelig metode». Men da blir spørsmålet. Hvilken kunnskap bruker vi for å lage en vitenskapelig metode? For å besvare dette må vi ha et referansepunkt (aksiom) utenfor systemet. Med andre ord fornuften kan aldri stå alene. Det er alltid et sett med aksiomer som fornuften må arbeide ut i fra. Albert Einstein sa det slik: «vitenskap uten religion er lam og religion uten vitenskap er blind».

Noe må gi fornuften ben å gå på. Einstein sa også «Jeg vil tenke Guds tanker, resten er kun detaljer». Her står han i lang tradisjon som peker helt tilbake til hvordan vitenskapelig tenking i middelalderen ble født ut av det kristne verdensbildet. Johannes Kelper formulerte det slik: «Vitenskap er å tenke Guds tanker etter ham».

En fast grunn?

Jesus sier i avslutningen av bergprekenen: «Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell» (Matt 7.24). Han sa også at dette huset ble prøvd av stormen og det falt ikke. Men han snakket også om et annet hus som var bygd på sand. Som falt fordi det ikke hadde fast grunn. Det er helt avgjørende hvilken grunnvold vi bygger på. Vi kan heller ikke velge bort å bry oss med dette. Vi kan sikkert avstå fra å bry oss med filosofi, men vi kan ikke avstå fra å fortolke livet. Selv det å velge å avslutte livet er en fortolkning av livet.

Hva er så den fjellgrunnen som Jesus snakker om? La oss leke litt kreativt med utgangspunkt i Descartes cogito for å se på noen alternativer. Hans originale versjon var: «Jeg tenker derfor er jeg». Her er jo tanken (fornuften) satt over den metafysiske væren (derfor er jeg). Var det ikke nettopp dette syndefallet handlet om at menneskets egne tanker ble satt over relasjonen og avhengigheten til Gud som Far?

Hvis vi skulle forsøke oss med en mer teologisk korrekt versjon basert på tradisjonell (gresk) metafysikk kunne vi kanskje si: «Gud har skap meg, derfor er jeg og derfor tenker jeg». Dette ser jo riktigere ut. Nå har vi fått den metafysiske væren som grunn for tenkningen og ikke omvendt. Men hva med den personlige relasjonen til Gud. Er den med i bildet eller er det bare et intellektuelt konsept som like gjerne kan betraktes som filosofenes gud, en avgud? Handler dette bare om eksistens?

Grekerne vil betrakte, tenke, resonere, ordne, plassere og konseptualisere. Men Jesus med sin jødiske bakgrunn vil bevege ting framover og utmynte det i deltakende og relasjonell handling som er del av en større helhet. «Den som hører disse mine ord og gjør etter dem», sier Jesus, det er han som «bygger sitt hus på fjell».

Hvis vi til slutt skulle forsøke en helt annen omskriving basert på det apostelen Johannes sier om at «Gud er kjærlighet» og benytte en mer systemisk måte å tenke på så kunne vi kanskje heller si: «Jeg er elsket av min Far, derfor kan jeg elske med mitt sinn».

Men hvor ble det av tanken og fornuften nå da? Varet er at den er omsluttet av noe større nemlig kjærligheten.  Paulus skriver om kjærligheten at den gleder seg over sannhet. Søken etter det sanne er en del av kjærlighetens natur. Jeg har kommet til at grunnfjellet som Jesus snakket om er den betingelsesløse kjærligheten som på gresk omtales som agape.

Grunnvollen er ikke et konsept eller et begrep, men det er et kall fra den betingelsesløse agape-kjærligheten til å respondere gjennom en handling i tro. Det sies også i sammenheng med huset på fjellet at Jesus talte med myndighet og ikke som de skriftlærde. Kjærligheten har en autoritet i seg selv som filosofien og teologien ikke har. Den som handler på kallet finner den sanne grunnvollen som tåler virkelighetens stormer.  «Hjertet har sine egne grunner som forstanden ikke forstår» sa den kristne tenkeren og vitenskapsmannen Blaise Pascal. Han var for øvrig samtidig med Descartes, men i opposisjon til ham.

Den kristne tenker og forfatter C. S. Lewis’ har sagt følgende om hvordan det kristne verdensbildet fungerer: «Jeg tror på kristendommen som jeg tror at sola har stått opp; ikke bare at jeg ser den, men fordi jeg på grunn av den ser alle andre ting».

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Torgeir Tønnesen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
27 minutter siden / 300 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
38 minutter siden / 21644 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 1 time siden / 300 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
rundt 2 timer siden / 398 visninger
Daniel Hehir kommenterte på
Truet på livet i pakistansk blasfemistrid
rundt 2 timer siden / 141 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 2 timer siden / 4712 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
Ordet fanger, ikke
rundt 3 timer siden / 1804 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
De som trekker opp stigen etter seg
rundt 3 timer siden / 209 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 3 timer siden / 300 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 3 timer siden / 300 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Hvorfor skal staten hindre min rett til trosutøvelse?
rundt 4 timer siden / 90 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Truet på livet i pakistansk blasfemistrid
rundt 4 timer siden / 141 visninger
Les flere