Bjørn Rasmussen

Alder: 61
  RSS

Om Bjørn

Følgere

Norsk landbruk: Hellige kuer, bukken og havresekken

Publisert rundt 5 år siden - 841 visninger

Utnevningen av en landbruksminister fra FrP har utløst en ny debatt om norsk landbruk. Media er igjen ensidige mikrofonstativer for bondeorganisasjonene. De server myter om norsk landbruk som nærmer seg løgn

Norsk landbruk er en av verdens med beskyttede næringer. I en globalisert verden er dette ikke mulig uten at man har sterk nasjonal definisjons makt. Norsk landbrukspolitikk er i liten grad gjenstand for reell politisk debatt. Noe matvare utvalget er et godt eksempel på. Dette på tross av at vi har verden dyreste mat og at næringen støttes med over 20 milliarder i året.  Landbrukets bidrag til nasjonalproduktet er 0,3 %. Utvalget av jordbruksprodukter er dårlig. Og gode og dårlige råvarer blir sluset inn store kooperative matvare kjeder.  Ut av Tine og Notura kommer det standardiserte produkter av ukjent opprinnelse og kvalitet.

Landbruksdepartementet har over 30 underliggende etater, forskningsinstitutter, universitet og andre tilknyttede virksomheter som forsker, utreder, dokumenterer og fører tilsyn med politikken og utviklingen i landbruksnæringen. Bøndene har organisert seg i Bondelaget og Småbrukarlaget, som igjen er tett knyttet til statlig og kommunal forvaltning, forskningsinstitusjoner og samvirkeorganisasjonen som Tine, Nortura, Felleskjøpet. Uenighet av kosmetisk karakter mellom disse organisasjonene kan skape store overskrifter i Nationen. Men de grunnleggende spørsmålene er tabu; odelsretten, distriktslandbruket, småskala drift og kooperativenes kamuflering av kostnader. Og jordbruket er sannsynligvis Norges mest overadministrerte næring.  

Det burde bekymre en kritisk presse at det nesten ikke er noen forskningsmiljøer, statlige faginstanser, organisasjoner eller politiske partier som stiller spørsmålstegn ved den rådende konsensus. Samtidig får forsvarerne av norsk landbrukspolitikk uimotsagt servere offentligheten den ene myten etter den andre. Noen av dem kan ikke brukes lengre fordi fakta taler sitt tydelige språk. Blant annet har altfor mange nordmenn vært ute år reist til at de tror på myten om norsk mats overlegne kvalitet.  Og vår matsikkerhet var overtruffen helt til skrapesyk og e-colie ødela den påstanden. Spesielt sunn er denne norske maten heller ikke. I henhold til EU sitt direktiv om hva som kan kalles matvare, er brunosten i realiteten et sukkerprodukt, snop med andre ord.  Men andre myter får leve videre i beste velgående.  Så la oss se på noen av de mest vanlige.

Myte nr. 1 Nedbyggingen av norsk landbruk.

Påstand om nedbygging for å dokumentere den lave lønnsomheten i næringen. På stand er korrekt på dem på den måten at det er flere tusen bruksenheter som legges ned. Men størrelsen på disser er under 50 dekar. Mange nede 5 til 10 dekar.  Etter krigen er der blitt lagt ned 150000 slike småbruk. De fleste av disse brukene har vært selvbergingsbruk. Ofte i kombinasjon med fiske, skogbruk eller anleggsarbeid. Ingen slektninger vil overta og på grunn av odelsretten og boplikten blir disse eiendommen stående uvirksomme. De er for små eller ligger for avsides til at de kan leies bort eller kjøpes som tilleggsjord.  Jordbruksarealet har gått opp fra 9.462.032  i 1969  til 10.112.843  i 2009. Antallet sauer er større i dag en det var før andre verdenskrig.  Antallet storfe er redusert med ca 50 %. Hovedtyngden av denne reduksjonen er melkekyr som har gått ned fra over 800.000 til 245.000.   

Myte nr. 2 Norsk landbruk er miljøvennlig.

Det høres helt riktig ut når bøndene hevder at småskala landbruk i hele landet er miljøvennlig. Og det ville det ha vært hvis bøndene hadde drevet landbruket slik man gjorde fram til andre verdenskrig.  I dag er mekanisering gjennomgripende. Intet land i verden har flere hestekrefter til disposisjon i forhold til dyrket areal og matproduksjon. Deltidsbønder som har hovedinntekten fra annet arbeid enn jordbruket, er ikke interessert i å betale mer skatt en nødvendig, overinvestering i jordbruksmaskiner og utstyr er resultatet. Samtidig medfører de samme deltidsbrukene at nødvendige investeringer i driftsbygninger blir nedprioritert. Omfanget av deltidsbrukene er også et resultat av en planlagt nedbygging av jordbruket i sentrale områder på Østlandet. De beste landbruksområdene i Norge blir brukt til å produsere kraftfor. På disse gårdene bor de mange landbruksbyråkrater som sitter på sin GPS-styrte traktor og skurtreskere et par uker i året. Jordbruksland kan ikke flyttes, verken nordover, vestover eller til fjels. Derimot kan man flytte innsatsfaktorer som kraftfor hvor det måtte være.  Og det gjør vi i stor grad. Melkebønder bruker i snitt 40 % kraftfor. Og melkebønder i Nord Norge og andre områder med kort vekst sesong og liten egenproduksjon av for bruken sannsynligvis enda større mengder kraftfor.

Framtiden i våre hender har dokumentert at norskproduserte tomater krever like mye bruk av ressurser som marokkanske tomater som ble fraktet med båt til Norge.  Og er bare et eksempel på hvordan norsk landbruks skjuler realiteter som ikke passer inn i markedsføring av norsk landbruk som miljøvennlig.  

Myte nr. 3 Norsk mat er kortreist.

Inntekt fra jordbruket i forhold til total bruttoinntekt forteller mye om strukturen i jordbruket 25 % av brukene henter ikke noe inntekt ut av gårdsbruket. Bare 15 % av brukene henter ut mer enn 90 % av inntektene sine fra gårdsdriften. Den norske deltidsbonde er ikke en myte det er enn enda større realitet en vi har forestilt oss.

Nydyrkingsressursene i Norge er begrensete. Og de ligger stort sett i lite gunstige klimasoner. Klimaendringer som bidrar til en mer ustabil og presset global matforsyning tilsier at vern av den beste matjorda er et viktig tiltak for tilpassing til klimaendringer.

Norge har 1.7 dekar fulldyrka mark per innbygger. Dette er lave tall i internasjonal sammenheng, og det er synkende. Med dette arealet produserer vi i dag mat som tilsvarer en selvforsyningsgrad av jordbruksvarer på under 50 %, regnet i kalorier. For å opprettholde dagens dyrka mark per person i 2050, må vi dyrke opp 95 000 dekar hvert år. Da har en forutsatt at regjeringens mål om å halvere nedbyggingen av dyrka jord pr år blir nådd.  Det tilsvarer en nydyrking per år på mer enn 6 ganger det som ble dyrket opp i 2009.

Men arealene med dyrkbar mark er ikke ubegrensete i Norge. Hvis vi dyrker opp 95 000 dekar hvert år, vil vi bruke opp omkring halvdelen av det samlede potensialet for dyrkbare arealer i Norge før det er gått 40 år. Da har vi sett bort fra myr fordi nydyrking av myr innebærer store utslipp av klimagasser. Nydyrking gir dyrka mark av dårligere kvalitet enn det vi har i dag. En annen viktig begrensning i potensialet for nydyrking er at den dyrkbare marka for en stor del ligger i ugunstige klimasoner; langt mot nord og høyt over havet. Den jorda vi bygger ned ligger for en stor del i de beste områdene for matproduksjon i landet, der det kan dyrkes korn. Utviklingen vil derfor gi oss en økning i engarealet i forhold til kornareal. Dette vil si at uansett må vi importere mer kraftfor for å opprettholde nåværende dekningsgrad av jordbruksvarer. Og da kan vi like godt importere mat som er produsert under langt gunstige og miljøvennlige forhold en i Norge. 

Målsetnignen om økt landbruksproduksjon under det rådene regimet er ikke bærekraftig.  Vi må akseptere at vi i hovdsak på utmnytte våre beitearealer for å øke produksjonen. Da må det blir mer lavitensivt jordbruk i de områdene av Norge med lengst vekstsesong. Bødene på Øslandet må igjen opptat fullskale landbruk. Bruken må bli større for en miljøvennlig utnyttelse av landbruksmaskinell og driftsbygninger. Vi må inportere matkorn og heller ha beredskapslager istede for å produsere karftfor at umyse kvalitet. Og ikke mins må vi ha billigere mat for at de fattigeste i Norge skal spise sunner.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77242 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43408 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34803 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27778 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22427 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22135 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20027 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19034 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 2 timer siden / 65 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 11 timer siden / 61 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
1 dag siden / 279 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
1 dag siden / 115 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
1 dag siden / 113 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
1 dag siden / 145 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
1 dag siden / 190 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
2 dager siden / 253 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
2 dager siden / 149 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
2 dager siden / 106 visninger
Les flere

Siste innlegg

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 2 timer siden / 65 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 11 timer siden / 61 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 91 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
1 dag siden / 118 visninger
Katolske feltprester
av
Haakon Omejer Sørlie
1 dag siden / 97 visninger
Det som ikke sies
av
Åste Dokka
1 dag siden / 1041 visninger
Jeg tror i vår tro!
av
Magne V. Kristiansen
1 dag siden / 213 visninger
Flere må delta i debattene
av
Elisabeth Hoen
1 dag siden / 198 visninger
Les flere