Bjørnar Christensen

Alder: 47
  RSS

Om Bjørnar

44 år, gift, tre barn, tungvekter og matglad saabentusiast, elsker danmark og frankrike og kona i omvendt rekkefølge, norges nomade bosatt i mitt 6 fylke: vestfold. Jobber i Vest-Telemark.

Følgere

Ordinasjon av prester og biskopens tilsyn

Publisert over 4 år siden

Boplikten for prester er opphevet fra og med september i år. Bortfallet av boplikten vil kunne endre ordinasjonsrettighetene.

I dag er det slik at presten er den som bor i menigheten. Før, når presten sluttet etter å ha tjenestegjort 5-10 år i soknet, så ble det ansatt en ny prest. Den tidligere menighetsprest var ikke tilgjengelig grunnet flytting eller pensjonering.

Med bortfallet av boplikten vil flere prester kjøpe bolig lokalt i sognet eller i nabosognet eller i nabokommunen. Det er mye som taler for at fremtidens menighetsprest i større grad enn tidligere vil bytte jobb uten å bytte bopel, av økonomiske, praktiske og/eller familiære hensyn. Det som vil bli en utfordring for den kirkelige administrasjon lokalt er de tilfeller hvor presten slutter som menighetsprest og tar en sivil jobb, eller driver privatpraktiserende prestetjeneste. Det vil kunne dukke opp en del vanskelige problemstillinger for den nye prestetjenesten som overtar en prestestilling der den tidligere presten fortsatt bor i sognet/nærmiljøet og denne har sosiale eller økonomiske relasjoner til de som tidligere var denne prestens menighetsmedlemmer. Det kan være en fare for at det vil kunne oppstå en ”kirke i kirken”. Grunnen til dette er at ordinasjonsrettighetene i dag er personlig (en gang prest alltid prest) og ikke knyttet opp til et aktivt arbeid som menighetsprest i kirken underlagt biskoppelig tilsyn. Det er en reel mulighet for at det vil kunne oppstå en situasjon der næringsinteresser kommer i konflikt med tradisjonell menighetsprestetjeneste.

Bispemøtet har startet arbeidet med å se på ordinasjonsrettighetene og biskopens tilsyn. Det er viktig og det er riktig. Det er viktig at ordinasjonsfullmaktene fremover knyttes opp til en menighetstjeneste underlagt biskopens tilsyn. Det er riktig at prester som trer ut av aktiv menighetstjeneste og biskoppelig tilsyn mister den generelle mulighet til å drive ordinert arbeid på fritiden eller som ”privatpraktiserende” prest. Dette vil styrke biskopens tilsynsfunksjon, styrke den lokale prestetjenesten og redusere mulighetene for en uheldig utvanning av den lokale menighetsprestetjeneste, slik at en ”kirke i kirken” unngås.       

Høringsfristen for ”Veivalg for fremtidig kirkeordning” er 4. juni. Menighetsråd, fellesråd og bispedømmeråd bør sterkt vurdere om dette forhold skal inn i høringssvaret.

Gå til innlegget

Ingen vil parkere presten

Publisert over 4 år siden

Det er få som elsker en kirkeverge og byråkrat, bortsett fra kona og ungene.

Sokneprest Kåre Rånes skriver (Vårt Land 12. mai) at «fellesrådene har overtatt viktige oppgaver fra menighetsrådene, og presten er parkert som menighetens leder».
Som kirkeverge og daglig leder for fellesråd over mange år og for ulike fellesrådstyper er jeg mildt sagt noe overrasket over dette standpunktet. Overasket fordi fellesrådet faktisk opptrer på vegne av menighetsrådene og skuffet fordi sokneprest Kåre Rånes opplever seg som parkert som menighetens leder. Hvem parkerte prestens lederskap? Jeg kjenner ingen som har parkert en prest som menighetens leder.

Det er ikke slik at fellesråd og kirkeverge har overtatt roller som sokneprest eller menighetsråd har hatt tidligere. Før kirkeloven var arbeidsgiveransvaret for de lokale kirkelige ansatte stort sett lagt til ulike kommunale etater med flere ulike kommunale sjefer. I kirkeloven av 1996 fikk fellesråd og kirkeverge overført rollen som kommunens administrasjon og kommunestyre hadde tidligere — samtidig ble menighetsrådet ansvarliggjort og presten som karismatisk leder både tydeliggjort og presisert.

Fortiet. Dette er underkommunisert og dels fortiet i den posisjonering som nå pågår knyttet til fremtidig lokal ledelse av virksomheten i «den nye kirke». Veldig få prester — om ingen — har våget å peke på de muligheter som finnes i dagens lovverk for at den lokale sokneprest spesielt og presteskapet generelt virkelig kan utfolde seg: de kan utfolde seg i karismatisk lederskap sammen med det lokale menighetsråd og staben, ja — dersom presten ikke er parkert da.
Jeg ønsker virkelig ikke en byråkratisk orientert prestetjeneste. Jeg ønsker en lokalt forankret prestetjeneste som forstår at de faktisk sitter i venstre forsete, med bilnøklene i hånda og full tank.

Presteskapet har store muligheter gjennom sin særstilling og oppdrag til å skape, tilrettelegge og vedlikeholde gode, tjenelige lokale planverktøy; det være seg kirkelig undervisning og trosopplæring, det å skape god lokal kirkekultur, det å lede og utvikle samarbeidet mellom skole — kirke, kirke — barnehage, det å fornye og skape visjoner og engasjement lokalt, det å kunne legge til rette og utvikle et kirkelig fritidstilbud til barn og unge, utarbeide realistiske visjoner og forpliktende målsetninger for menighetens arbeid, utvikle lokal diakoni, gudstjenesteliv, frivillighet og givertjeneste, kunne arbeide for rekruttering av frivillige til råd og utvalg og ikke minst arbeide for en fornyelse av kirkebyggparken slik at et mer moderne og fellesskapsorientert kirkeliv kan utvikles.

Ingen hindring. Dagens lovverk er ingen hindring for dette, snarere tvert imot. Dagens lovverk gir presteskapet rett og slett de beste muligheter til å ha begge hendene på rattet, men presten kan og skal ikke bare kjøre av gårde på egenhånd mot målet — menighetsråd og lokal stab må få lov til å sitte på og være med på å bestemme både farten og retningen. Men det er ingen som vil sette seg inn i en bil som forblir parkert av sjåføren. Presten har en tydelig, viktig og reel lokal lederrolle i menigheten, med ansvaret for oppdraget med å bygge en sterk menighet og et trygt kristent fellesskap.

Det er få som elsker en kirkeverge og byråkrat, bortsett fra kona og ungene. I beste fall kan en kirkeverge oppnå en følelse av å bli respektert for jobben som blir gjort. Jeg har møtt mange prester som er høyt elsket og dypt respektert for sin menighetstjeneste. Disse har aldri parkert sitt lederskap av menighetens arbeid.

Stillingen som sokneprest i Tokke er for øvrig ledig og vi — menighetene i Tokke — trenger en sokneprest som tør og vil være leder av menighetenes arbeid.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18. MAI 2015

Gå til innlegget

Det er kanskje slik at humanetikken er noe mer enn angrep på anderledestroende, ikke minst de kristne. Kanskje er det plass til toleranse for ”de andre” i humanetikken. Tilsvar til Morten Andreas Horn - trenger vi en kirkesplittelse i Norge?

Det er komplisert å forholde seg til humanetikken i Norge. Hvis man har opplevd noe negativt, kritiserer noe, får man bare høre at ”slik er ikke humanetikken”, ikke alle ”humanetikere mener dette”. Og det er jo sant. Jeg kjenner selv noen humanetikere som er flotte mennesker, godhjertede, omsorgsfulle, tolerante – som står for de samme verdiene som jeg selv har. Ja – som kristen vet jeg at kristendommen jo bygger på nettopp dette:  At alle mennesker har noe felles, en grunnlegende kjerne av kristne verdier som binder oss sammen til et fellesskap på tross av meningsforskjeller.

Likevel – i vårt samfunn finnes det de som definerer seg bort fra disse gode felles verdiene som samfunnet bygger på og som selv velger å fremheve en sekulær tilhørighet. Denne grupperingen påvirker oss andre, for eksempel når det ytres ønske om at ikke-troende skal ha en viss andel av livssynsundervisningen i skolen, eller fritak fra sentrale kristne riter. Hvilken humanetikk og livssyn er det da man snakker om egentlig?

For en som står utenfor de ikke-troendes sfære, som ikke kjenner humanetikkens indre liv, blir blikket lett trukket mot enkelte oppsiktsvekkende utsagn og destruktive holdninger som humanetikken formidler. Det er holdninger som skiller humanetikken bort fra å være et privat sekulært livssyn, til å bli et forkynnende livssyn som har som mål å prege samfunnet og ikke minst individene. Religionskritikk er blitt en merkesak for denne grenen av humanetikk. Det er underlig å oppleve at disse humanetikere har et skriftsyn som om vi levde i middelalderen. Deres snodige skriftssyn rettferdiggjør for dem en generell fordømmelse av dagens troende, særlig rettet mot oss kristne. Forståelse for vårt kirksamfunns skriftsyn virker fraværende, men verre er den tilsynelatende skjødesløse holdningen til eget kunnskapsnivå. Det første er bare trist, mens det siste er skremmende.

Trolig er det mange, også kristne, som sliter med skriftsynet – ikke minst i dagens kirkelandskap der det er teologisk gangbart å ha teologi som gjensidig utelukker hverandre, basert på skriftsyn. Men når humanetikere definerer innholdet i kirkens læregrunnlag og ønsker en rett til å definere sentrale trosbegreper – for så å kritisere kirken for innholdet i disse og de kristne for bruken,  så blir jeg – selv om jeg står utenfor de ikke-troendes sfære, redd. Fordi, om disse holdningene går fra å være privat til å bli samfunnsideologi, så vet vi at denne ideologien har mye lidelse med i bagasjen.

Det mest problematiske for meg er humanetikeres ønske om og vilje til å veilede kirkesamfunn og de troende i det som humanetikere mener burde være rett teologi. Ikke minst rettledning  knyttet til det som de mener er intolerant og tolerant teologi og forkynnelse. Dette gjøres basert på en normativitet som er gjennomført sekulær. Ofte forklart og rettferdiggjort med et skriftsyn og en teisme som er svært fremmed for de aller, aller fleste av dem som er tilhørende det trossamfunnet som kritiseres. Det virker som om poenget er at det er fordømmelse som er poenget. Nettopp her legger humanetikken grunnlaget for en usunn ”oss-dem” tenkning. En form for dehumanisering av ”de andre” som rettferdiggjør trusler, f.eks bortfall av offentlig goder og økonomiske støtteordninger. Ofte fulgt av utsagn om at religiøs intoleranse og indoktrinering må bort fra den offentlige sfære. Slikt bidrar kun til økt mistenksomhet og grobunn for hat.

Men det finnes vel også en annen humanetikk. En humanetikk som tar på alvor at det i et liberalt og pluralistisk samfunn er naturlig og bra at det eksisterer andre meninger enn hos makteliten og det til enhver tid politisk korrekte. En humanetikk som ikke ønsker å definerer hva et kirkesamfunn forkynner. En humanetikk som ikke ønsker å være kirkesplittende.  Jeg ønsker meg en nyorientering av humanetikken, en humanetikk som tolererer ”de andre” og som ikke setter i bås. En humanetikk som ikke kritisere andre for det man selv mener at ”de andre” mener. En humanetikk som ikke ønsker å villede andre og ikke forkynner for kirkesamfunn hva dens rette lære og den riktige tro burde være. En slik humanetikk vil ikke gi grobunn for misforståelser, mistenksomhet, grubunn for hat og intoleranse gjennom karikeringer av ”de andres” tro og meninger. Jeg ønsker meg en humanetikk forankret i det moderne, liberale og pluralistiske samfunnet. En humanetikk som inspirerer til et bedre oss, ikke et større jeg. En humanetikk alle vi andre som står utenfor humanetikken kan leve godt med.

Gå til innlegget

Ja til reservasjonsmulighet!

Publisert nesten 6 år siden

Ideene om det liberale, åpne og tolerante samfunn er ikke til stede i debatten. Dessverre – fordi debatten burde dreid seg mer om disse grunnleggende verdiene.

For tiden er reservasjonsmulighet for fastleger ute på høring og det har skapt stor støy. Debatten minner mer om ”skyttergravskrigen” fra 70-tallets ufine abortkamp enn hva godt er. Både fordi tilhengere og motstandere har ramlet ned i ferdig gravde, dype ideologiske og politiske skyttergraver. Godt hjulpet av et velvillig korps av aktører i media, som både av økonomiske hensyn og kanskje ideologisk/politisk ståsted, har løftet debatten ut av den rammen den burde høre hjemme i og inn i en kontekst preget av usaklig fortegning, plumpe fordommer og unngåelig fordømmelse. Ideene om det liberale, åpne og tolerante samfunn er ikke til stede i debatten. Dessverre – fordi debatten burde dreid seg mer om disse grunnleggende verdiene.

Ordskiftet burde egentlig handlet om i hvor stor grad fellesskapet (staten) skal bestemme over individenes (fastlegene) samvittighet. Ordskiftet burde egentlig handlet om yrkesforbud kontra hensynet til respekt for eller toleranse overfor annerledestenkende. For det er dette saken egentlig handler om; i hvor stor grad er det riktig at staten skal tvinge fastleger til å legge til rette for noe som er i strid med deres samvittighet og i hvor stor grad skal fastlegers samvittighetskonflikt respekteres og tolereres? Og kanskje enda viktigere – kan fellesskapet (staten) akseptere at denne uenigheten mellom statlig lovgivning og individets frie tanke og kanskje tro blir offentlig gjort kjent og systematisert gjennom fritaksordninger?

For 25 år siden var det noen av mine venner som ikke ønsket å avtjene militær verneplikt – på sesjon eller tidlig på rekruttskolen fikk disse fritak av samvittighetsgrunner og en mulighet til å avtjene en sivil tjeneste. Denne fritaksordningen fra militær verneplikt ble innført av samvittighetshensyn. Før fritaksordningen ble innført var fengselstraff ved dom valget for de som ikke ønsket å avtjene militær verneplikt. Men fordi individets rett til egen samvittighet er det bærende prinsipp i menneskerettighetene, selve grunnsteinen i vårt åpne og tolerante samfunn, ble fengselstraff byttet ut med mulighet til siviltjeneste. I respekt for og i toleranse overfor de som tenkte annerledes. 

I saken om fastlegers fritaksmulighet møtes rettigheter i lovs form (ideologi) og behovet for individuell frihet (samvittighet) på nytt. Men nå virker det som om knivene slipes og gode prinsipper gravlegges. Er det ikke i vårt samfunn plass til de som tenker og tror annerledes – selv om de er fastleger? I Helse- og omsorgsdepartementets høringsnotat innføres et nytt prinsipp - reservasjonsmulighet - i respekt for og i toleranse overfor de som tenker annerledes.

Det er de som ønsker å gjøre muligheten for fastleger til å reservere seg mot henvisning og behandling ved alvorlige samvittighetskonflikter knyttet til liv og død,til en kamp om kvinners rett til fri abort. Denne rettigheten er ikke truet, ikke på noen som helst måte, av Helse- og omsorgsdepartementets konklusjoner i høringsdokumentet. Det som står igjen er debatten om retten til samvittighetsfrihet og grunnleggende menneskerettigheter. Disse verdiene vil bli satt under et sterkt press om det ikke er plass tilfastleger som ønsker å reservere seg mot henvisning og behandling ved alvorlige samvittighetskonflikter knyttet til liv og død. Et slikt sterkt press vil kunne oppfattes som en svekkelse av grunnleggende samfunnsverdier.

Gå til innlegget

Valget 2013

Publisert over 9 år siden

Så er dagen kommet der de som stemte på rødgrønne partier siste gangen skal gå gjennom disse partienes valgløfter en gang til og spørre seg selv med utgangspunkt i bønnen: "La meg ikke falle i fristelse. Hvorfor stoler vi på politikere og hvorfor er jeg så lett å forlede?"

Sunniva Gylver skriver i en kommentar at hennes solidaritet til SV ikke lenger er hva den var. Kanskje er det tid for kristne SV/AP tilhengere å be politikerene fra disse partiene om å slutte å lyve og be representantene ta et kveldskurs i samfunnsøkonomi.

Nå starter den lange valgkampen mot systemskifte i 2010. Følgende punkter bør du som er kristen og stemte skal levere en stemmeseddel tenke over og du har god tid:

* Er det ok at det ikke er lov å starte kristne friskoler - fordi de er private? Hva er galt med det kristne livssynet, ateisme er jo ikke veien, sannheten og livet?

* Er det ok at det ikke blir bygget ut mer miljøvennlig energi - fordi det skader Statoil og statens oljeinntekter? Hva med forvalteransvaret og vårt overforbruk?

* Er det ok at staten styrer en trossamfun og ikke de andre? Hva med demokrati og menneskerrettigher?

* Er det ok at staten ikke bygger ut veier og jernbane i takt med det andre land i Europa - fordi investeringer i infrastruktur bokføres som en utgift og ikke som en investering i statsregnskapene, dermed bokføres ugiftene slik at borgerfinansiering (bompenger) blir rettferdiggjort? Er ikke forsvar for bompenger en politisk retorikk i en gråsonge som grenser mot tyveri?

* Er det ok at personer uten kjent identitet og uten lovlig opphold kan fritt bevege seg i vårt land -  et mørkeblått parti har problematisert dette og da vil ikke representanter fra andre partier snakke om det? Hvorfor hjelpe mennesker som lyver om hvem de er, hvor de kommer fra, hvordan de har kommet til Norge og hvorfor de ønsker å være her?

* Er det ok med politisk korrupsjon - fagforeninger stiller personell og medlemmers kontigentpenger til rådighet for de rødgrønne partiers valgkamp, mot at de sitter i partienes sentralstyrer?

* Er det ok med politikere og partier som er så inkompetente at partipolitikken inneholder løfter som det ikke er økonomisk realisme i å kunne gjennomføre - eller er det oss velgere det er noe galt med?

Så starter kampen om systemskiftet. Det er en verdig verdidebatt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere