- -

Alder: 40
  RSS

Om -

Følgere

Byråkratisk skjønn

Publisert over 9 år siden

Det er mange som på et eller annet tidspunkt stanger hodet i byråkratiske vegger, og nå har jeg jammen meg gjort det selv også. Dette blir rett og slett bare et hjertesukk om hvor frustrerende ting kan være når byråkratiet bruker "skjønn" som vurderingskriterie.

Jeg har tilbrakt mye tid i Kina, og har flere norske sinofile venner på min egen alder. Vi nordmenn har mange felles kinesiske venner, og som seg hør og bør med venner hender det at man inviterer dem hjem på besøk. I min barnslige fantasiverden så er det lov til å ha med seg venner hjem på besøk - men det var frem til jeg møtte UDI i inngangspartiet. UDI har noen interessante regler for hva slags skjønn som skal utvises når vi inviterer folk inn på besøk.

Ta min mannlige venn fra universitet X i Kina. Han er noen år eldre enn meg, ferdig med en bachelorgrad i engelsk og har en noe laber studentøkonomi. Han har en norsk venninne som gjerne ønsket han på besøk hjem til Norge. Familien til nevnte venninne stillte finansiell garanti, og påtok seg det hele og fulle ansvar for alt som kunne gå galt. UDI gav grønt lys, og reisen kunne gjennomføres. Gjenta nå denne historien for nok en mannlig venn, denne gangen på min egen alder. UDI hadde heller ikke her noen problemer med besøket.

I min naivitet trodde jeg da at det skal være mulig å invitere min kinesiske venninne på besøk til Norge til jul. Hun er på min alder, har en bachelorgrad i engelsk fra Universitet X og en økonomi som er tilnærmet identisk min mannlige venn over. God tid i forveien tar vi oss tid til å gå igjennom søknadspapirene. Det er ikke lite. Søkeren må fylle ut skjemaer som krever kontroll på det meste som eksisterer av persondetaljer; i tillegg må han/hun skrive et brev for å redegjøre for målet med reisen, skaffe til veie tillatelse til å reise fra arbeidsgiver, sørge for å skaffe gyldig reiseforsikring før visumet er tildelt og gjennomgå intervju på ambassaden - og dette er bare ene halvpart av prosessen. Som kineser kommer hun seg ikke inn i Norge uten at hun blir invitert av noen.

Her stiller selvagt jeg og min familie. Jeg har full forståelse for at UDI ønsker en finansiell garanti for reisen, så jeg rynket ikke på nesen over å måtte fylle ut et garantiskjema der vi

  1. påtar oss å dekke utgifter til kost og losji for besøkende.
  2. erklærer å dekke hjemreiseutgifter for besøkende, med ledsager om nødvendig
  3. erkjenner at hvis man ikke gjør dette, blir man stående i gjeld til staten
  4. lover at vi kjenner den besøkende

Det hele måtte supplementeres med  lønningsslipp, likningsattest, kontoutskrift og pass. I tillegg krevdes nok et brev som ettertrykkelig gjorde det klart hva reisens formål er. Omstendelig, men man skulle tro at dette ville tjene som bevis på at man besitter midler til å fullføre besøket som planlagt, og at man etter å ha skaffet til veie slik ettertrykkelig informasjon kunne få lov til å gjennomføre et julebesøk.

Den gang ei. Konsulatet i Guangzhou plukket i dag morges opp telefonen og gav min kinesiske venninne beskjed om at søknaden om ordinært turistvisum var avslått. Grunn én: Man mente at hennes personlige finanser ikke var sterke nok  - noe som virker veldig merkelig gitt at en kineser i samme økonomiske situasjon  fikk visum under identiske betingelser. Videre kom grunn nummer to: Hun er en kinesisk jente i tjueårene, og er derfor litt ung til å reise ut. Jeg trodde først ikke hun snakket sant da hun fortalte meg dette.

Jeg plukket opp telefonen og kontaktet det norske konsulatet i Guangzhou. Jeg ble først henstilt til visumseksjonen, og prøvde der både på engelsk og kinesisk å stille noen spørmål rundt deres visumtildeling. Dette lykkes ikke, så jeg måtte ringe til sentralbordet for å komme i kontakt med en av de norske ansatte. Da jeg prøvde å finne ut hva det var ved vår søknad som ikke nådde opp til UDIs kriterier fikk jeg meg en støkk.

Jeg ble fortalt at søknader der i gården behandles etter skjønn, og man måtte skjønne at unge kinesiske jenter var det en fare for at ikke kom tilbake igjen. (Hvorfor dette ensidig gjelder kinesiske jenter og ikke gutter var det ikke mulig å få  svar på.) Da jeg noe oppgitt spurte hva slagt beviser jeg måtte stille med for å overbevise dem om at jeg faktisk kun ønsket besøk, og at jeg og min familie ikke lyver i de skjemaer og brev der vi påtar oss alt ansvar dersom noe skulle skje - fikk jeg igjen beskjed om at dette kunne man ikke si noe om. Det handler om skjønn. De har rett og slett ingen standard for hva som skal til for å bevise at en 22 år gammel gutt kan ha en kinesisk venninne.

Jeg fikk beskjed om at jeg aller nådigst kunne anke utfallet fra konsulatet til UDI sentralt, og må nå belage meg på et halvt års behandlingstid eller så på denne anken. Er jeg heldig kan jeg kanskje få lov til å ha venner med meg hjem om et års tid. Om UDI finner det skjønnsmessig mulig at 23-årige gutter faktisk kan ha kinesiske venninner, vel å merke.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere