Bjarne kjeldsen

Alder:
  RSS

Om Bjarne

Følgere

Alltid en sprekk hvor lyset trenger inn

Publisert rundt 6 år siden

Vi må mobilisere for å finne sprekker og utvide dem. De gode historiene kan være en kime til endring.

Selvfølgelig har vi til tider hatt et mareritt med det såkalte hjelpeapparatet! Vi har en sønn med en sjelden utviklingshemming. Vi er prototypen på en familie som sender systemet i rødt og trigger det meste av strukturelle og personspesifikke svakheter.

Det hjelper sikkert ikke at vi går kontinuerlig i tåka – slitne, oppgitte og bekymrede. Det finnes helt sikkert bedre samarbeidspartnere enn oss.

Likevel, eller nettopp derfor, vil jeg skrive om de gode erfaringene. Tjenester som dyktiggjør og bygger opp. Ikke fordi vi skal tenke oss friske og glade. Nei, jeg vil trekke frem de gode erfaringene for å se om det finnes overføringsverdi å ta med seg i møte med tilbud som ikke fungerer. Håpet er at dette kan inspirere samarbeidsfellesskapet rundt andre brukere til å gjøre det samme.

Valg. Nylig lanserte Kristin Molvik Botnmark boken Raus­hetens grenseland – «Alle skal med»?  Her er stoff til å gjøre en forskjell i arbeidet for et rausere og mer inkluderende samfunn.

Boken stiller oss ovenfor et klart valg: Enten må fundamentale omveltninger til, eller så må «Det store oss» våge å si det høyt, at raushetens grenseland er en pris vi er villige til å betale for velstandspoppen.

Jeg går for de store omveltninger. Jeg har jo ikke noe valg. Men det er vanskelig å vite hvor vi skal begynne. Så mye mangler, på mange nivåer. Kompetanse, ferdigheter, holdninger, strukturer, ledelse, styring, verdier, mål.

Enkelthistoriene.  I sangen «Anthem» synger Leonard Cohen: «There is a crack in every­thing. That’s how the light gets in». Cohen farer ikke med lettvint positivitet. Han setter ord på en dyrekjøpt erkjennelse. Oppgaven blir å mobilisere for å finne slike sprekker, utvide dem. Jeg tror de gode historiene kan ha en slik funksjon, som kimer til en ny tenkemåte.

Mitt inntrykk er at enkeltsuksesser altfor lett blir stemplet som irrelevante av de som ikke har del i dem. I Botnmarks bok kan vi lese hvordan datterens livskvalitet ble bedre da hun begynte i spesialavdeling på skolen. Hun blir sett, får trygge rammer og mennesker som virkelig betyr noe for henne utenfor hjemmet.

Så ser jeg for meg ulike lesere av boken: Rektoren på den nedslitte nærskolen mener hun ikke har ressurser til å gi et slikt tilbud. En forsker mener dette er en avsporing i arbeidet for tilrettelagt undervisning i vanlige klasser.

Dessuten, sier forskeren, enkelthistorier gir ikke valid kunnskap! Interesseorganisasjonens politiske representant henger seg på og viser til prinsipprogrammet.

Politikeren vet ikke hva han skal mene. Noen foreldre vil kritisere Botnmark for å velge spesialavdeling, andre kan tenke at det er dypt urettferdig at hvor du bor skal ha så mye å si for muligheten til et anstendig tilbud. Hvem blir nysgjerrig på hvorfor hovedpersonen her, barnet, fikk en bedre hverdag? Hvem spør hva de kan lære av denne historien i møte med egne utfordringer?

Spesialskole. Vår sønn går på spesialskole. Slik jeg ser det, hviler kvaliteten i dette tilbudet i helt konkrete faktorer: Skolens evne til å samarbeide med oss og andre fagfolk rundt gutten, faglige målsetninger, evne til å utvikle og ta i bruk kompetanse, evne til å omstille seg kjapt når noe ikke fungerer, faglig nysgjerrighet.

Jeg kunne ramset opp flere ting som først og fremst handler om holdninger, faglig soliditet og ledelse. Verken spesialskole eller nærskole sikrer kvalitet og menneskeverd i seg selv.

Tøffe år. Det tok to tøffe år med mange runder i spesialhelsetjenesten før gutten vår fikk sin diagnose. Vi måtte tåle mange negative opplevelser i møte med system og fagfolk. Men det var ikke det jeg skulle dvele ved nå.

Poenget her er: Da diagnosen forelå hadde vi allerede i flere måneder hatt oppfølging av spesialpedagog og fysioterapeut hjemme. En dyktig helsesøster hadde sett gutten, sett oss og tatt signaler på alvor. Et tverrfaglig samarbeid kom i gang. Man tok utgangspunkt i observerbare utfordringer og tok i bruk sin palett av virkemidler.

Og ikke minst: Vi ble sett på som samarbeidspartnere og ressurser. Det var aldri noen som dro i brekket og sa, «la oss se det an». Opplevelsen av at guttens habilitet og menneskeverd var drivkrefter i arbeidet til fagpersonene var til tider en viktig trøst når diagnosesjokket var en fersk flenge i livet. Lys!

Æres. En gang sendte jeg en e-post til ordføreren og takket for hjelpen kommunen ga oss. Man skal takke når man opplever å ha blitt skjenket noe unikt. Vi har fortsatt svært mye å være takknemlig for, og en ordfører som er nær og engasjert.

Men dessverre er det en lang vei fra suksess eller fiasko i førstelinjen til kommunestyresalen. Forpliktelsen på menneskeverdet, holdninger til brukerdialog og faglige ambisjoner blir altfor ofte personavhengig. Slikt lar seg vanskelig vedta. Der en virksomhet fremstår med åpent blikk møter en annen deg med en pannelugg av paragrafer.

Utfordrende. Hva betyr det når første respons på en kanskje utfordrende henvendelse er en umiddelbar oversettelse til bestemmelser og ressurser? Betyr det at vi stiller urimelige krav, eller kan det handle om andre ting?

Manglende faglige forutsetninger for å sette seg inn i et problemfelt? Strukturer som pulveriserer ansvar for resultatet som brukerne sitter igjen med?

Det blir spekulasjoner og en kontrast til den klare formeningen jeg får av hva som er suksess­kriterier når det virkelig svinger av samarbeid mellom oss og gode fagfolk i godt ledede virksomheter. Hvordan kan de lære av hverandre? Hvordan kan vi bidra til erfarings- og verdioverføring? Jeg vet ikke.

Men til alle gode fagfolk, brukere og pårørende vil jeg si, ikke vær blyge folkens! Si til din kollega eller medbruker: Kan jeg få se på suksessen din, så skal du få se på min!

Slå i bordet med resultater i møte med de på hyllene over. Tving frem en erkjennelse av at vi ikke kommer noen vei dersom ikke de gode fagfolkenes mål og verdier sildrer oppover og blir samfunnets felles mål og verdier.

Blir det svulstigere nå, kommer noe til å sprekke, men jeg tror det er så enkelt – og så tilsynelatende beint frem klin umulig. Men, altså og likevel: «There is a crack in everything. Thats how the light gets in.»

Først publisert i Vårt Land 4.10 2014

Gå til innlegget

Gravferd uten kirke?

Publisert over 6 år siden

Det gamle bondesamfunnet var i stand til å håndtere gravferder uten kirkelig medvirkning. Det er dagens nordmenn beredt til, i stadig større grad.

Gravferd, kirke og folk

Bjarne Kjeldsen, seniorrådgiver i KA Kirkens arbeidsgiver- og interesseorganisasjon

Kirkens evne til å kommunisere med sørgende og fremstå relevant når de store spørsmålene slår inn i livet, er avgjørende for dens mulighet til å prege folks livstolkning. I sin kronikk i Vårt Land 19. juni oppfordrer Jan Willy Løken Den norske kirke til «…å gjøre tilstrekkelig plass for begge disse dimensjonene i sine ritualer; det menneskelige og det gudommelige. Samtidig.» Løken er adm. dir. i Jølstad begravelsesbyråer. Det kan være vel verdt å gripe denne invitasjonen til en gjennomtenkning av hvordan en slik balanse kan ivaretas.

Det er behov for å diskutere hvilke mål Dnk (Den norske kirke) skal ha som seremonitilbyder ved gravferd. Kanskje er ikke det største problemet at rammene kirkens ritualer skaper er for trange. Kanskje er kontaktflaten mellom de etterlatte og kirkens fagpersoner i ferd med å bli for liten? Det er ikke sikkert at alle personlige ønsker skal imøtekommes alltid. Men hvordan kan det gis rom for å respondere på en måte som gir etterlatte en opplevelse av å skape et uttrykk i et gjensidig samarbeid med kirkens fagfolk?  

Mange vil kjenne maleriet «En bondebegravelse» av Erik Werenskiold. Et lite følge står ved en gjenkastet grav. De har ikke vært inne i kirken. Ingen prest er tilstede. Det er familie og naboer som har ordnet alt. Bildet ble ferdig i 1885, to-tre år før Den norske kirke fikk sin første gravferdsliturgi.

I løpet av 1900-tallet etablerte den kirkelige gravferd seg som en av de desidert viktigste kontaktflatene mellom folk og kirke. Dnk har slik gjennom utallige møter med sørgende opparbeidet seg velfortjent tillit og en sterk posisjon i våre ritualer. Det er viktig at kirken gjennomtenker hvilken helhetlig verdi denne kontaktflaten har, hva som eventuelt truer den og hvilke konsekvenser det kan få dersom den forvitrer.

Vi ser en liten prosentvis nedgang i kirkelige gravferder. Samtidig øker andelen gravferder i privat regi. Stadig flere ser gravferden som en rite hvor avdødes betydning, historie og personlighet skal komme til uttrykk. Til tider oppstår spenninger mellom nye uttrykk, liturgien som rammeverk og ansattes forståelse av hva gravferdshandlingen skal være.

Mye er forandret siden Werenskiold malte sitt bilde. Men noe grunnleggende er fortsatt det samme: Behovet for ritualer, samvær og høytid kommer som en følge av de sørgendes relasjon til avdøde. Kisten konstituerer sorgfellesskapet. Bondesamfunnet var i stand til å håndtere gravferder uten kirkelig medvirkning. Utviklingen viser at det er også dagens nordmenn beredt til, i stadig større grad. Byråbransjen utvikler stadig nye tilbud som fremstår som reelle alternativer til kirkelig gravferd. Byråansatte seremoniledere og private seremonirom er to eksempler på dette. Utviklingen har ikke bare svekket Dnks etablerte posisjon. Det har også oppstått en helt ny konkurransesituasjon.  

Da det første utkastet til gravferdsliturgi kom var det i stor grad som en respons på tradisjonsdannelser kirken stilte seg kritisk til i samtiden. Grepet ble å definere gravferdsseremonien som «en kirkelig handling av gudstjenestelig karakter». Dette ga kirken en stor definisjonsmakt over gravferdens formål, innhold og uttrykk. I dag er Dnks posisjon en annen. Folk kan ha mange ulike grunnet til å velge den bort. Å være på valg krever bevissthet om hvorfor man ønsker å bli valgt.

Hvordan vil et bilde av en norsk begravelse anno 2035 se ut? Dnk har vist at den kan bidra med en sterk tilstedeværelse i menneskers møte med sorg. En tilstedeværelse som ikke er motivert av kommersielle interesser, men av et særskilt engasjement og oppdrag. Mister folk muligheten til å oppleve denne tilstedeværelsen mister kirken en viktig mulighet til å bygge tilhørighet av den typen som setter seg i ryggmargen. Man tærer på den formuen av tilhørighet som skal til for at Dnk fortsetter å være en folkekirke i bred forstand. Derfor bør Jan Willy Løkens oppfordring tas på alvor.

Innlegget er tidligere publisert som kronikk i Vårt Land 21. juni 2014

Gå til innlegget

Forutbestemt abort

Publisert over 6 år siden

Jeg er forundret over at de tydeligste forsvarerne av selvbestemt abort ikke er mer bekymret for strukturene som nettopp truer den reelle selvbestemmelsen.

Jeg er twittermisbruker. Gyter alt fra morgenhilsener via dumskap til brusehueuttaler om maktmenneskers snubletrinn. Under NRKs åpning av grunnlovsjubileet knitret det stadig inn kvitter om programmet. Småartig å følge, en stund.

Da Ayesha Wolasmal gikk på scenen med sin families historie svulmet det i mange menneskerettighetskjære bryst. Kontrasten mellom Afghanistan og Norge er grell. Ytringsfrihet, velferdsstat og trygghet for individet ble løftet frem. Hun så seg selv som et produkt av det mangfoldige Norge. Hun takket et inkluderende samfunn for at hun, en datter av en forfulgt og torturert journalist, kunne stå på samme scene som Norges konge og dele sine tanker med nasjonen. Det var rørende og sterkt og lytte til. Hele Twitteriatet jublet.

Marte Wexelsen Goksøyr hadde også et budskap om inkludering og mangfold, men skyggene i hennes historie befant seg ikke i et land langt langt borte. De lå som en konstant i hennes liv her, fra barndom og inn i voksen alder. Hun hørte ikke til. I barnehagen var hun ikke en av de andre barna, hun måtte integreres. Samme i skolen. Loven sikret henne et slags tilbud ut videregående, da var det slutt. De unge voksnes utdanning er forbeholdt de som skal bygge landet og pumpe opp vårt BNP. Hun fortale en historie om at Wolasmals inkluderende og mangfoldige Norge har noen grenser. At noen holdes utenfor. Goksøyr er en sterk og selvbevisst kvinne. Hun kjenner og setter ord på sitt menneskeverd. Samtidig ser hun at det utvikles metoder for at slike som henne kan oppdages og velges bort. Hun ser danske myndigheter regne ut kostnaden en «mongol» påfører samfunnet gjennom et livsløp. Hun skjelner at hennes ekstra kromosom formes til et spørsmålstegn ved hennes status som medborger, og går til kamp.

Goksøyrs mot og ytringer fikk en ganske annen mottagelse enn Wolasmal. I feeden min var Goksøyrs tale et angrep på kvinners grunnleggende rettigheter. Det var et overtramp av NRK å slippe denne stemmen til under et slikt arrangement. Det var de kristne, de moralsk forkvaklede og antifeministiskes seier over fornuften. Et gufs av middelalder så å si.

Jeg mener Goksøyrs tale var det innslaget som gjorde jubileumsåpningen til noe mer enn en påkostet 17-maifest eller et menneskerettighetenes svar på OL-studio. Hva skjer om vi ikke løfter opp de problemstillingene som skrubber og gjør vondt? Problemstillingene som så tydelig viser at livet ikke bare er prinsipper og ideer. Livet er skubbing og skraping mellom motstridende interesser, verdier og utgangspunkt. Den enes rett er den andres eksistensielle angst. Er det ikke helt fundamentalt at Goksøyr blir en motstemme til det selvtilfredse «vi er så gode»? Er det ikke nødvendig at hun viser at visjonen om det mangfoldige Norge ikke har plass for henne? Er det ikke legitimt for henne å se mangelen på inkludering hun har blitt møtt med og nedgangen i Downsfødsler i sammenheng? Retten til selvbestemt abort er så sentral at det må det gis rom for debatt rundt hvilke problemstillinger den fører med seg. Skal denne debatten ha troverdighet må parter som berøres direkte høres. Politiske redaktører og meningssterke politikere har flust med kanaler for sitt syn. Funksjonshemmede har så godt som ingen plass i den offentlige debatten. Utviklingshemmede (noe jeg for øvrig ikke vet om Goksøyr pr. definisjon er) hensettes fullstendig. Så fantastisk at Goksøyr fikk sagt sitt mens alle lyttet. Så flott at noen tok anstøt.

Jeg vil ikke sette spørsmålstegn ved retten til selvbestemt abort. Valgene den enkelte gjør har jeg ingen ting med. Jeg vet veldig godt hvordan det er å leve med et barn med særskilte behov. Jeg kan av veldig mange grunner forstå at mange ikke ser seg i stand til å ta på seg en slik byrde, om de får et valg. Det jeg er livredd og som jeg rett og slett ikke godtar er den forutbestemte abort: Aborten som kommer som en nødvendig følge av låst profesjonspraksis, «vedtatte» sannheter og et samfunn som i praksis er alt annet enn inkluderende. Jeg tror ikke et sekund på at downsfødselsstatistikken først og fremst handler om tidlig kunnskap hos den enkelte kvinne. Jeg mener den er en konsekvens av verdier og prioriteringer på samfunnsnivå. Jeg er forundret over at de tydeligste forsvarerne av selvbestemt abort ikke er mer bekymret over strukturene som nettopp truer den reelle selvbestemmelsen. Det finnes en ortodoksi som synes å predike at beslutningen om abort finner sted i et lukket rom der kun den enkelte kvinne slipper upåvirket inn. Jeg tror en slik ortodoksi til syvende og sist ikke tjener saken.

27. januar ble det lagt ut en leder på Dagbladet.no med tittelen «Vil skape et nytt NHO-menneske». Her ble Kristin Vinjes initiativ til skolegang for 5-åringer imøtegått. Visjonen om det produktive NHO-mennesket harmonerer ikke med tanken om at barn må få lov til å være barn, ikke et aktivum for NHOs medlemsbedrifter. Lederen endte i dette stødige nedslaget: «Livet er for kort til at det kan leves som et NHO-menneske.»

Livet er ikke bare for kort til å leves som et NHO-menneske. Visjonen om det produktive menneske svekker gehøret for når medmennesket går fra å være mål til å bli et middel. Forslaget om skolestart for femåringer kom ikke med en refleksjon rundt hvordan dette kunne styrke det enkelte barns nysgjerrighet på eller glede over livet. Det ble ikke holdt opp mot en refleksjon rundt livskvalitet og menneskeverd for individet. Vi har heller ikke noen reell debatt rundt de samme spørsmålene når det gjelder medborgere med f.eks. kromosomavvik. Jeg er redd for at vi har en offentlighet som i stadig mindre grad tar utgangspunkt i at mennesket har sin verdi i kraft av å være til, ikke i kraft av hva det gjør. Mangelen på vilje og evne til å bygge et inkluderende samfunn er en indikator på det. Er det bare ens egen og det mulige barnets mulighet til å tilpasse seg et liv i NHO-menneskes verden som avgjør når vanskelige valg skal tas, eller er det rom for andre hensyn og momenter? Jeg tror abortortodoksien er med på å rede grunnen for NHO-mennesket og bidra til overgangen fra selvbestemt til forutbestemt abort.

Kunnskapen og mulighetene moderne medisin gir må ikke med nødvendighet true menneskeverdet. Men det fordrer at vi parallelt med den medisinske utviklingen modner tilsvarende som samfunn. At vi aktiv arbeider for å skape et Norge som er inkluderende i praksis. Det må kreve noe av oss følelsesmessig, mentalt, praktisk og økonomisk. Det kreves mer enn 17. mai-taler

opprinnelig publisert på http://bjarnekj.wordpress.com/2014/02/18/grunnlovsjubileet-nho-mennesket-og-den-glidende-overgangen-mellom-selvbestemt-og-forutbestemt-abort/

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere