Bjarne Dæhli

Alder: 40
  RSS

Om Bjarne

Følgere

Kristen? Vennligst forlat området.

Publisert nesten 10 år siden

Ja til segregering, men ikke i storefri. Skolelaget på Tjodalyng barne- og ungdomsskole ble kastet ut av både rektor og enhetsleder for oppvekst i kommunen.

Kristent organisasjonsarbeid er noe av det mest ekskluderende du kan holde på med. Derfor ble Skolelaget på Tjodalyng rettmessig kastet ut, etter tips fra en bekymret foresatt. Kommunen begrunnet det godt, segregering i skoletida skal vi ikke ha noe av. Med vennlig hilsen og finn dere en annen plass å være - menighetssenteret for eksempel. Her kan dere møte folk i samme situasjon og få god mat og godt drikke attpå!

Jeg har et annet forslag. Etter noen år med røykfrie skoler står det ett og annet røykehjørne ledig. Kanskje laget kunne gjøre det om til et slags gudshjørne? Så kunne vi fått dem litt på avstand liksom, samtidig som vi hadde godt oppsyn med spetakkelet de holdt på med.

Nestleder i Krfu sier det hele skyldes et ønske om avkristning. Jeg er helt enig med Lina Bringsli i at forbudet er totalt uakseptabelt. Dessverre er tilfellet i Larvik en av mange der barne- og ungdomsfrivilligheten rammes av sneversynte skoleeiere. Det til tross for at organisasjonene heies fram som viktige fritidstilbud i både barne- og ungdomspolitikken og i frivillighetspolitikken som Stortinget har bestemt.

Til jul ønsker jeg meg en politiker fra Kunnskapsdepartementet, Lisbet Rugtvedt for eksempel, som sier at "JO! Sjølv om vi har kutta ned på antall dager med politisk fravær fra organisasjonsarbeid, er vi fortsatt for elever med ei aktiv fritid. Vi skjønner at det som skjer på skolen og utenfor skolen henger i hop. Vi skal sjølvsagt komme med en tydeligere bestemmelse som gjør det mulig for alle skoleeierne å se at organisasjonene er viktige i opplæringen, om det er i opplæring i deltakelse, opplæring i å bry seg, opplæring i å skape enda mer samfunnsengasjement, eller opplæring i å tenke sjølv og på andre."

Å være trygg på egen tro og identitet er en forutsetning for å snakke om tro i det offentlige rom, og det trenger vi sannelig mer av. Frivilligheten kan spille på lag, men å forby trosorganisasjoner har motsatt effekt. Det blir mer ekskludering av slikt, ikke mindre.

Enhetsleder for oppvekst i Larvik, Sissel Gro Johnson, har sikkert de beste intensjoner. Men å tro det er dette som skal til for at "skolen skal bidra til å utjevne forskjellene i samfunnet", er med all respekt å melde en grov feilslutning.

Like feilaktighet er den underliggende tonen om at aktiviteten Laget holder på med er ekskluderende i utgangspunktet. Og det får de heller gjøre på fritida. På menighetshuset.

-----

*Segregering - segregrasjon:

"Ordet er særlig blitt brukt om forsøk i visse land på å opprettholde sosiale skiller mellom befolkningsgrupper etter etniske skillelinjer, i form av restriksjoner på inngåelse av ekteskap, adgang til skoler o.l. Motsatte bestrebelser er blitt kalt integrasjon." snl.no

Gå til innlegget

Tankepoliti på Skjærgårds

Publisert rundt 10 år siden

Virker engasjement ekskluderende? spør Norges kristelige studentforbund etter det ble kjent at Changemaker ikke kan jobbe med politikk på Skjærgårds music and mission festival. Til Vårt Land begrunner Jarle Storebø avslaget med at teologiske stridsspørsmål og andre partipolitiske saker skal få ligge under festivalen.

Forbundet ble selv tidligere i år bedt om å endre profilen om de skulle ha stand under festivalen. På sin hjemmeside skriver Forbundet at de reagerer på trenden om at samfunnsengasjement virker splittende, som en motsetning til det "å kose seg sammen på kristen festival".

Det er beklagelig at det utøves politisk sensur av ungdomsorganisasjoner på en viktig møteplass som Skjærgårds. Like alvorlig er det at det viser en slags ønsket fremmedgjøring av politikk innenfor enkelte kristne miljøer.

Ungdom som ønsker å ta vare på skaperverket og jobbe politisk for å gjennomføre det, bør da vel heies fram og ikke knebles fordi det er en fare for at folk tar standpunkt?

At Changemaker, ungdomsbevegelsen til Kirkens Nødhjelp, sensureres av festivalens selvutnevnte tankepoliti, er undergravende for det verdigodset som festivalen ønsker å fremme.

Og hvem er det som kan bestemme hvem som er enig om hva? Det er mye politikk i å avvise Forbundet og Changemaker. Ved å trekke linjen mellom informasjon og provokasjon befinner Storebø og resten av tankepolitiet på Skjærgårds seg godt innenfor grensen for politikk.

Barn og ungdoms synspunkt i samfunnsspørsmål som klima, tro og livssyn er en grunnleggende positivt. Det er lite fremtidsrettet av festivalledelsen å ta seg til rette som tankepoliti ovenfor ungdoms samfunnsengasjement.

Oljeavhengig

Changemaker setter fokus på de grunnleggende årsakene til urettferdighet i verden. I år handler kampanjen om vår tids største generasjonskonflikt: Skal oljen få ligge eller skal norsk oljeproduksjon bidra til fortsatt oljeavhengighet?

Siden de nå går glipp av de 4000 underskriftene de pleier å samle på festivalen, håper jeg du går inn på oljeavhengig.no, tar standpunkt om du vil og signerer oppropet hvis du er enig i budskapet.

Gå til innlegget

Politisk influensa

Publisert over 11 år siden

Landsmøtene nærmer seg slutten. Gamle løsninger hostes opp med nytt design og resepten til et langt og lykkelig liv består av finanskrise, integrering, likelønn og samferdsel. Det er nå hvert fall hva Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil benytte taletiden på.

Mens landsmøtene er opptatt med valgkamp lar ikke klimaendringene eller den globale fattigdommen vente på seg. Selvfølgelig har partiene et svar på dette, men det hjelper lite når løsningene fremstår som konkurrerende eller ikke fremstår i det hele tatt.

Med valget kommer den politiske influensasesongen med tunnelsyn og fornektelse som sykdomstrekk. I valgkampens febertåke er det ikke plass til brede tilnærminger for sammensatte problemstillinger. Partiene er opptatt av forskjellene som gjør eget parti til det kloke og ansvarlige. Hvorfor tar ingen lederskap i de grunnleggende årsakene til urettferdighet i verden?

Hvis partiene kunne heve seg litt over budskapene i valgkampen, kunne vi kanskje bli enige om undertrykkelse, maktmisbruk og skjevfordeling som de sentrale årsakene til urettferdighet. Jordens rike overklasse kunne rette noen forventninger til seg selv: Med dagens utvikling vil landene sør for Sahara få utdanning for alle i 2129 og over en million kvinner vil dø årlig etter graviditet og fødsel. Jeg regner med at det angår oss. Hva er de grunnleggende årsakene og hva har partiene tenkt å gjøre med det?

Det er heller ingen krevende erkjennelse at det følger et visst ansvar når utslippene fra de samme fossile brennstoffene som Norge produserer, selger og blir stadig rikere av, gir det nest høyeste utslipp per innbygger etter Kuwait. Også her innvilges samvittighetsfrihet over en lav sko.

Fattigdommen og klimaproblemet krever en form og en balanse mellom individets frihet og kollektive forpliktelse både innenfor og utenfor nasjonalstatens fullmakter. Partiene med utgangspunkt i nasjonale og partipolitiske særinteresser har problemer med å finne denne helheten. Å knytte sammen ulike løsninger fra ulike politiske retninger er tabu, spesielt når alle skal gjennom den samme viktige-saker-i-årets-valgkamp-kverna.

”Nøkkelordene i økonomi og politikk uttrykker verdier og holdninger som kolliderer med den økologiske innsikten om biosfæren”, skriver Dag Hareide, rektor ved Nansenskolen i essaysamlingen ”Verdier” fra 2008. Det er denne helheten jeg savner i partidebatten. Hvem stemmer jeg på hvis det er helheten jeg ønsker å forandre?

Enkelte verdier tas for gitt og unndrar seg dermed offentlig debatt. Det er bare den fragmenterte, avgrensede virkeligheten som kommer frem. På overflaten handler det om å prioritere ulike saker opp eller ned. Under overflaten ligger en tilsynelatende uenighet om hvordan vi fordeler og forvalter verdier, menneskelige som økonomiske.

Det finnes sikkert gode forklaringer på dette, men jeg har en mistanke om at uenigheten er noe påtatt, hvert fall hvis verdisystemet fikk bestemme.

I virkeligheten representerer partiene ulike deler, retninger og drivkrefter som gir en bredde og en helhet som velgerne sjelden får tilgang på. Helheten drukner i partienes demonisering av hverandre. Etter min mening er det en av årsakene til at unge velgere ikke er så interesserte i stemmeretten. Det er umulig å gi en stemme til noe helhetlig, og den synlige variasjonen mellom partiene fremstår som liten.

En annen svakhet med kommunikasjonen til unge velgere er den store misforståelsen om at twitter, facebook og andre nettsamfunn skal styrke partienes evne til å formidle politikk, begeistre nye velgere og øke oppslutningen. Det gjør utvilsomt politikkens innhold mer tilgjengelig, men er det politisk nyskapende? Neppe.

Fremfor nye distribusjonskanaler for gamle resonnement burde partiene finne nye og helhetlige svar på sammensatte problemer. Utfordringer som så langt ikke har latt seg løse med en enkelt ideologi eller politisk tradisjon. Som Albert Einstein en gang sa; et problem må løses med et annet tankesett enn hva som skapte problemet.

Så lenge partipampene dikterer programkomiteene ser jeg ingen nye tema i valgkampen til høsten. Politikere som kan se sammenhengen mellom ulike verdisystemer og tradisjoner fremfor å omfavne eller fornekte standpunkt de liker eller misliker, holder enten kjeft eller fratas tillit og troverdighet. Et lite mindretall har immunitet og utgjør unntaket: Kun avgåtte statsministere er fritatt partiprogrammenes tvangstrøye.
 
Demokrati må læres, sier samfunnsforskerne og viser til at valgdeltakelse øker med alder. I dette ligger en forventning om at vi alle før eller siden finner en partipolitisk form. Kanskje det også gjelder meg. Kombinert med en økende dårlig samvittighet av å avstå fra den demokratiske plikten, skal jeg vel også før eller siden bidra til å berge folkestyret jeg også.

I 2009 har jeg lyst til å stemme på det partiet som snakker minst om egne kjepphester og som ser etter helhetlige løsninger utenfor partipolitikkens særinteresser. Det er sikkert et håpløst utgangspunkt, men verre enn noen politisk influensa er pandemien av unge velgere som tross stort samfunnsengasjement ikke finner en partipolitisk form å presse seg ned i.

---

Du må registrere deg for å delta i debatten. Velkommen! 

Gå til innlegget

Statsstøtte mot diskriminering

Publisert over 11 år siden

Når politikk møter virkelighet kan verdier som henger høyt smake ganske surt. Hijab, blasfemi og spørsmålet om Frelsesarmeens barn- og unge (FABU) skal motta statsstøtte har vært krevende debatter om verdier og valgfrihet. Krevende var det også for de landsdekkende barne- og ungdomsorganisasjonene når de møttes for å diskturere grunnstøtte til organisasjoner med krav til leders samlivsform.

Homofile diskrimineres og kristne stigmatiseres. Ingen vil gi fra seg valget av partner, kjæreste, ektefelle, samlivsform eller ønske om troskapsløfte. Skal ikke friheten til å velge partner også innebære en respekt for andres partnervalg? Dualiteten kommer sjelden til ordet når forsøk på dialog resulterer i rop om fordommer, moralisme eller prinsippsvakhet. Det samme kan sies om religiøse begrunnelser for valg av tillitsvalgte. Heldigvis finnes det krefter som ønsker å forstå fremfor fordømme.

Å ha flere tanker i hodet på engang. Valg av livspartner og valg av tillitsvalgte er to ganske forskjellige ting. Med litt godvilje er fremtidsutsikter, tilhørighet og et håp om et felles beste noe som tilhører dem begge. Som regel tar vi utgangspunkt i oss selv når vi skal forstå andres valg og forventninger.

LNU speiler på mange måter samfunnsdebatten, sett med ungdoms øyne. Det er flere oppfatninger i samme hus og mange er sikre på at egne verdier og normer er den rette og farbare vei. Sprengkraften i FABU-saken kunne slitt LNU i fillebiter, akkurat som verdidebatten ellers kan splitte familier og gamle vennskap.

Vårt fortrinn er å verdsette mangfold og et ønske om å forstå ulike syn, uten at det går på bekostning av egne verdier og prinsipper. Sånn sett har den nye generasjonen et fortrinn, mangfoldet er noe vi ser, ønsker, tar del i og ikke minst er åpne for.

Derfor har også organisasjonene kommet de kristne organisasjonene i møte, men med en klar melding om at praksisen de står for er en diskriminerende praksis, trosgrunnlag eller ikke.

Kompromissvilje er ikke å ofre kampen mot diskriminering på pragmatikkens alter. Anniken Huitfeldt har håndtert FABU-saken dårlig, men den underliggende begrunnelsen har hun delvis fått gjennomslag for. Barne- og ungdomstinget tar avstand fra blankofullmakten religiøse organisasjoner i vår fikk til å diskriminere i religionens navn, men erkjenner organisasjonene retten og muligheten til å knytte seg til et trosgrunnlag. 

Statssekretær Lotte Grepp Knutsen i BLD ønsker en presisering av forskriften før sommeren. Et tilnærmet samlet Barne- og ungdomsting mener LNU skal jobbe for at organisasjoner med de samme mulighetene og rettighetene til sine medlemmer har en uttelling for dette. Formålet med støtteordningen er tross alt å fremme demokrati og deltakelse i barne- og ungdomsorganisasjonene.

Menneskeverd, likeverd og den samme muligheten til et lykkelig og meningsfullt liv. Verdidebatten skal skape innsikt og forståelse i vårt møte med oss selv og andre. Det er både mulig og nødvendig at negative menneskesyn finner sin plass på historiens skraphaug en gang for alle.

Åpenhet, endringsvilje og motivasjon til å lytte. Vi vil aldri lykkes dersom friheten til å tenke ikke følges opp av respekten for at andre gjør det samme. Det er her verdidebatten kan hjelpe oss i å hvert fall forstå, før vi eventuelt fordømmer.

I det lange løp vil FABU-saken bidra til å styrke diskrimineringsvernet for barn og unge. De livssynsbaserte barne- og ungdomsorganisasjonene står inne for at LNU skal fremme respekt for homofiles rettigheter. Alle ser at det er problematisk når en barne- og ungdomsorganisasjon ønsker deg  velkommen til å delta, men på et senere tidspunkt gjør deg uønsket grunnet legning eller orientering. Historien om Arnfinn Nordbø har berørt oss alle, uavhengig av livssyn eller trostilhørighet.

Hvis alternativet er å frata trossamfunn eller andre organisasjoner vi ikke liker statlig støtte, mister vi også muligheten for konfrontasjon og samtale. Dersom vi fratar oss selv muligheten til dialog er det likeverdet og likestillingen som taper.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3504 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
13 dager siden / 1227 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 963 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
19 dager siden / 884 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
10 dager siden / 821 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
10 dager siden / 632 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
23 dager siden / 563 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere