Bjørn Håkon Hovde

Alder:
  RSS

Om Bjørn Håkon

Nettredaktør/pressekontakt i Det Norske Bibelselskap

Følgere

Staten skal holde sine hender vekk fra fondet. Etter reformasjonen ble kirkegods overført til Staten, og nå skal Staten tydeligvis stjele halvparten av det resterende kirkegodset, og det med en KrF-statsråd i spissen. Det kan vi ikke akseptere.

Det var en ungdomsrepresentant fra partiet Høyre, Tri­ne-Lise Øst­lund Blime, som var blant de første til å ta til orde for en avvikling av boplikt for prestene. Dermed initierte hun avslutningen av en mange hundre år gammel samfunnsinstitusjon i Norge, presteboligene.

Verdien av å «skaffe seg bolig» og være med på de siste tiårenes prisgalopp i boligmarkedet, og dermed - etter hvert - bli boligmillonær, var for fristende også for prestene, og det hadde Blime fanget opp.

Alle vet at det har vært en eventyrlig vekst i eiendomsmarkedet de siste 20-30 årene, særlig på det sentrale Østlandet. Helt vanlige arbeidstakere kunne bli mangemillionærer ved å kjøpe bolig - og så vente noen år. 

Selvsagt skulle prestene få ta del del i dette økonomiske eventyret, mente Blime og Høyre. Men da kunne de jo ikke betale leie til Opplysningsvesenets fond, som sto som eier av boligene de bodde i. Prestene måtte også få være med på denne voldsomme «boligkarusellen» der stadig flottere kjøkken og bad, med varmekabler, fliser, parkett, tørketromler og induksjonskomfyrer bidro til at verdien av husværene stadig nådde nye høyder. I enkelte områder trengte man bare «vente», for eiendomsprisene økte uavhengig av standard,

Det ser ut til at toppen snart er nådd i boligmarkedet. Etter noen år med fokus på personlig, økonomisk vinning - innser vi kanskje snart hva som har gått til spille på Mammons alter?

Det som ble ofret var prestens synlige tilstedeværelse der han/hun jobbet. Ingen vet lenger hvor presten bor. En institusjon ble avskaffet i mange bygder og byer i Norge. Den falt for Høyres idé om investering og avkastning i boligmarkedet, og at slik finansiell «lykke» også skulle tilfalle prestene.

Opplysningsvesenetes fond fulgte selvsagt opp med salg av presteboligene og realiserte pengene fra salgene i investeringer og finansspekulasjon - slik også Oljefondet forvaltes. Og nå vet snart ingen lenger hvilke penger som kommer fra hvor, og da er det jo lettere for Staten å si at pengene tilhører dem.

Ikke nok med at Kirken, ved hjelp av Høyre, ble overtalt til å avvikle prestegårdene. Når pengene nå er «realisert» er de kun siffer på en konto, og har langt færre føringer enn tidligere.

Prestegårdene og -boligene pleide å være et sted der personer kunne komme, nesten uavhengig av tidspunkt på døgnet. Jeg vet det - for jeg er oppvokst i en prestebolig. Nå vet ingen hvor presten bor: Han eller hun bor vel i et hus, eller en leilighet, som man tenker kan selges etter etter noen år, og så delfinansieres til et enda større hus - og til sist bli et lite palass. Prestene er nå «skjermet» fra forstyrrelser. De har framforhandlet seg nokså strenge arbeidstidsrammer, og ingen skal vite hvor de bor, eller banke på døra sent på kvelden. At folk kom til alle døgnets tider måtte min far forholde seg til i alle sine år som prest - og han tok alltid i mot dem med åpne armer.

Kallstanken - verdien av tilstedeværelse for menigheten, hvor ble det av den? Og kan det tenkes at oppslutningen om Kirken som institusjon har lidd, og fortsatt lider på grunn av dette?

Det som er ofret er prestens synlige tilstedeværelse i bygda eller byen. Og det var partiet Høyre som ville det slik, etter hvert med støtte fra andre partier som sørget for å sikre «prestenes rett» til å være med på boligprisgaloppen.

Når Mammon styrer blir ofte andre hensyn sekundære.

Opplysningsvesenets fond skal selvsagt tilfalle Kirken i sin helhet. Selv om inntekter fra salg av prestegårder nå er plassert i ulike «avkastningsfond». Oppussing og vedlikehold av verneverdige kirkebygninger er kommunenes ansvar - og ikke et øre skal stjeles fra Kirken til slike formål. Staten har stjålet nok gjennom mange hundre år. Nok er nok!

Samtidig må vi innse at partiet Høyre har vært med på å avvikle en viktig kulturinstitusjon i Norge, presteboligene. Som mange av Høyres øvrige politiske framstøt, er også dette irreversibelt. Noe er tapt, men vi må gjøre det beste ut av det vi sitter igjen med.

Opplysningsvesenet fonds penger tilhører Kirken, ikke Staten, selv om Høyre - i regjering - har gjort alt de kan for å kamuflere fondets tilhørighet.

(Dette er en oppfølging av Ole Herman Fisknes’ innlegg om samme tema. Innlegget er skrevet som privatperson, og har ikke sammenheng med mitt ansettelsesforhold.)

Gå til innlegget

«Disse mine minste»

Publisert rundt 2 måneder siden

Gud har velsignet oss i Europa med mange nasjoner, kulturer og språk. Han har velsignet oss med jødefolket, som gjennom forfølgelse og lidelse har vist oss hvordan profetiene i Bibelen går i oppfyllelse. Han har også velsignet oss med et annet folk, «disse mine minste,» kaller han dem i i Matt 25,40.

Det er et folk som ble sendt i konsentrasjonsleirer under krigen, de ble masseutryddet - gasset, slik jødene ble. De har ikke noe land, og de er fortsatt blant oss i dag. I motsetning til jødene har de ikke fått noe hjemland å vende tilbake til. De har ikke fått noen oppreisning for uretten de har lidd, som har vært like omfattende og langvarig som jødenes.

Men «disse mine minste», er faktisk vår inngangsbillett til himmelen, sier Bibelen.

Jeg snakker ikke om innvandrere og flyktninger. Jeg kunne snakket om samene og andre urfolk, men jeg snakker heller ikke om dem. Samene har på tross av mye undertrykkelse, oppnådd både delvis selvråderett og kulturell og akademisk støtte de siste tiårene.

Hvem er så «disse mine minste,» som Bibelen omtaler? Vi er velsignet ved å ha dem blant oss. Du finner dem utenfor kirkedøra, ved butikken og på gatene i de fleste norske byer. Ofte har de en kopp foran seg, der de samler inn penger for livsopphold til seg selv, og der alt overskuddet sendes hjem til familiene i land der de fortsatt blir diskriminert. Som Slovakia, Bulgaria og Romania.

Mediene følger strømningene og holdningene i folket: Det er stygt, ulovlig og rasistisk å presentere konspirasjonsteorier om jøder, afrikanere, arabere og muslimer. Men det virker som at det fortsatt er tillatt å presentere rasistiske konspirasjoner knyttet til «disse mine minste». NRK har til og med bidratt til det med en vinklet og skjev dokumentar fra Bergen.

Jeg møtte en av disse «minste» på trikkeholdeplassen i Welhavens gate i Oslo for en stund siden. Vi ventet på trikken begge to, og vi snakket sammen en god stund. Han kom fra Slovakia og var i Oslo for å tjene penger, sa han. Det kom en trikk, og det gikk en trikk, for dette var et interessant møte - for oss begge, og jeg hadde ikke hastverk.

Så åpnet denne representanten for «de minste» ryggsekken sin, og tok fram en stor, uåpnet sjokoladeplate - og bød meg. Jeg merket meg at han ville dele av det lille han hadde.

Dette kjennetegner «disse mine minste», de deler av det de har. 

Når du går ut av kirken på søndag, og har gitt din skjerv i kollekten, da bør du sørge for å ha en ekstra mynt til «Guds minste» som ofte står utenfor. Du må gjerne ta deg tid til å snakke med dem. De kan lære oss mye, og de deler mer enn gjerne av det de har.

Til prestene i disse kirkene, som vet at de står utenfor: Gå ut og hent dem inn til gudstjenesten og nattverdfelleskapet.

Det er en velsignelse at vi i Norge har «Hans minste» blant oss, og det kan utfordre oss til å gjøre en forskjell i hverdagen. Jeg tror det er en grunn til at dette folket har kommet til oss: De er vår inngangsbillett til Guds rike.

(Innlegget er skrevet som privatperson, og har ikke sammenheng med mitt ansettelsesforhold i Det Norske Bibelselskap.)

Gå til innlegget

Misjonsoppdraget er viktigst

Publisert rundt 2 måneder siden

Er misjonsoppdraget i ferd med å bli glemt av norske kristne, menighetene, prestene og fellesrådene? Noen kristne er gode og trofaste givere til misjonsorganisasjonene: De ber og gir, og det bringer velsignelse til mange land. Men har vi ikke alle et oppdrag om å være hverdagsmisjonærer her i Norge?

I løpet av de siste 40-50 årene har det gradvis blitt etablert en kultur der tro, og særlig kristen tro, har blitt stadig mer privatisert. Vi tør sjelden utfordre noen med evangeliet, vi vil ikke virke «misjonerende». Derfor tør vi heller ikke framheve Jesus, fordi vi tror det kan bidra til konflikt og mishag, og så er det heller ikke «politisk korrekt», for tro har blitt en «privatsak». Vi er redde. De fleste av oss kristne er redde i møte med våre medmennesker. Har Gud bedt oss om å være redde? Nei, Gud har bedt oss om å være frimodige (Apg 4,29-31). De gangene jeg har våget å være frimodig, har jeg kun fått positive tilbakemeldinger og velsignelse tilbake, og jeg har fått venner på den måten.

Hverdagsmisjonær

De siste ti årene har jeg gradvis utfordret meg til selv å våge mer, og hva opplever jeg? Svært mange av de menneskene jeg kanskje ikke ante at hadde en tro, åpner seg. Noen må «dytte dem» i riktig retning. Kan du som leser dette også bidra til det? Det skal ikke mer enn en samtale til, men du må ikke være redd! Og du må bevege deg litt utenfor «komfortsonen». Det kan begynne med et smil, et håndtrykk - og kanskje må du vente en stund før du presenterer evangeliet for vedkommende, men du vil forstå tid og sted ved hjelp av Gud og din egen forstand - som Gud har gitt deg.

Jeg snakker nemlig om mennesker man møter utenfor «menighetsbobla». De er kanskje ikke selv åpne om at de finner trøst, håp og mening i evangeliet. Det holder de skjult, for det skal man liksom ikke snakke om i det moderne Norge. Kanskje åpner de seg om noe annet - noe de strever med, eller som er vanskelig for dem? Ta disse menneskene med i dine bønner, og fortell dem om det. Si: «Jeg vil be for deg!». Det kan være for en kollega på jobben, for leieboeren eller husverten din, det kan skje på skolen, på treningssenteret, på puben, blant familiemedlemmer og blant mennesker man kommer i kontakt med på ulike steder og områder i livet. Da åpner de seg ofte også om sin egen tro, og så opplever man dypere samtaler om grunnleggende og viktige spørsmål som gjør at man får en ny venn, en venn gitt deg av Gud selv. 

Bibelmisjon

En bekjent av meg, som er lærer, og hadde opparbeidet seg et mentor-forhold til en av sine voksne elever på en multikulturell skole i Oslo, ga for noen dager siden en bibel til denne eleven. Dette var en bibel skrevet på elevens eget morsmål. Responsen var god. Eleven slo opp i Bibelen, leste tekster, oversatte med entusiasme, og forklarte hva de ulike setningene, versene og kapitteloverskriftene var på norsk. Han ba om at en liten hilsen ble skrevet på innsiden av Bibelen. Det ble en kjær eiendom fra en lærer til en elev - og den betydde visst svært mye for ham. Var ikke det fint? Er det noe å være redd for? La oss alle være misjonærer og bibelmisjonærer. Og la oss være frimodige!

Kirkens misjonsansvar

Norge og Oslo fylles av stadig flere innvandrere som kommer hit fra andre verdensdeler enten på grunn av familiegjenforening, som flyktninger, eller de kommer hit for arbeid. Svært mange av dem bosettes i Groruddalen eller i Oslos sørlige bydeler.

Kirkevergen i Oslo har anbefalt å legge ned en rekke kirker nettopp i dette området der misjonsoppdraget bør være aller viktigst. 

Hvorvidt en kirke skal bestå eller nedlegges må ikke handle om at oppmøtet ved søndagsgudstjenesten er lavt. Det bør heller ikke handle om fastsatte arbeidstider for prester med «administrative møter» som spiser opp tida den enkelte presten ellers hadde hatt til misjon og forkynnelse. Prester må i dag, på samme måte som for hundre og to hundre år siden, læres til, og forstå, at de går inn i et kallsarbeid: Å forkynne og formidle Guds ord bør være en drivkraft som gjør at lønn og arbeidstid blir sekundært.

Enkelte områder av Oslo er nå misjonsmark - på samme måte som Santalistan var det, da de kjente misjonærene, Skrefsrud og Børresen, kom til India på 1800-tallet. I disse områdene av Oslo må ikke kirker nedlegges. De gamle menighetskirkene i Groruddalen må omdefineres til misjonskirker og betjenes av prester som brenner for misjonen. De er like viktige som misjonsstasjonene Santalmisjonen etablerte i India ved forrige århundreskifte. Og det bør være en spesiell utfordring til disse menighetene i Oslo om å «Gå!» 

«Gå, gå - høsten er stor,» heter det i en kjær misjonssang. De som har vært til stede på et møte i Santalmisjonen (Normisjon), Misjonsselskapet eller -sambandet vet hvilken kraft det har når denne sangen strømmer fra forsamlingen. I dag er det en utfordring til oss her i Norge og til prestene i Oslo: «Gå, gå!» blant folkene dere skal tjene, ikke bare blant dem som kommer til dere, men først og fremst blant dem som ikke kommer. Og da kan man dessverre ikke alltid forholde seg til «allmenn» arbeidstid, ferier, overtid og avspasering på samme måte som en hver annen tjenestemann. Å være misjonsprest betyr at man har Bibelen som første rettesnor og arbeidsgiver.

Det er et nederlag om vi legger ned flere av kirkene i Groruddalen. Nå har Den norske kirke fått misjonsoppdraget i fanget - og det er et oppdrag den må fylle og forvalte. Det holder ikke å ta opp kollekt til misjonsorganisasjonenene noen søndager i året, børste seg på skulderen, og si «vi har gjort vårt». Som prest og som menighet har man en oppgave, og den står nedtegnet i Matteus 28, 19-20. 

Kirkens egentlige utfordring har vært uforandret i 2000 år - og står fast i misjonsbudet. Kirken kan ikke styres av samme kapitalistiske lover om tilbud og etterspørsel som andre offentlige og private tilbud og tjenester. Som kirke har vi et oppdrag som blir viktigere i takt med at oppslutningen og bruken av kirkehuset avtar. For nettopp der det skjer trengs Kirken mer enn noe annet sted. De kirkene og menighetene i Oslo som foreslås nedlagt/sammenslått av Oslo kirkelige fellesråd, det er de ALLER VIKTIGSTE KIRKENE hvis vi tar Misjonsbudet på alvor. Der trengs Guds ord mest.

Stå for Guds ord

Vi må være misjonærer i hverdagen. Vi må ikke være redde. Vi må våge å stå for Guds ord og bringe det videre til vår neste - som kollega, som venn, og ikke minst som prest - og oppdraget er størst der Guds ord er minst kjent: Gå, gå! For høsten er stor.

(Innlegget er skrevet som privatperson, og har ikke sammenheng med mitt ansettelsesforhold i Det Norske Bibelselskap, og Bibelselskapets synspunkter.)



Gå til innlegget

Verne om dei kristne i Midtausten

Publisert nesten 6 år siden

Dei er ikkje mange att: Dei kristne i Midtausen blir forfølgde i Syria, Egypt, også - i mindre grad - i land som Libanon og Gaza/Vestbreidda (Israel). Som kristne må vi vere med forfølgde brør og systrer. Sat-7 er ubunden av grenser og sensur.

Vi har tidlegare lese at dei siste områda der Jesu eige språk blir tala er i ferd med å tømast for kristne. Det arameiske språket blir borte - den kristne kulturen likeeins. Arabisk tek over og dei kristne frå dei områda som er "heimen til alle kristne" i Midt-Austen blir gradvis reinska for dei som trur på Jesus. Vi har lita tid att om vi vil halde i live den kristne folkesetnaden i Maloula (http://www.bibel.no/Bibelgaven/Nyheter-BG/Nyheter2013/Nyhet23-13)

Sat-7 er ein tv-kanal som bringer den kristne bodskapen til dei som er att i desse områda, men som samstundes har ein misjonerande verknad mellom majoritetsfolket - muslimane. Vi kan ikkje skrive alt, men dette er misjonsverksemd som verkeleg VERKAR i Midtausen. Det er det tal på!

http://www.youtube.com/watch?v=59uIYE6skt8 (sjå særleg siste del av videoen)

Men først og fremst bed vi i Bibelselskapet om merksemd mot dei som er forfølgde, dei som har mista kyrkja si, dei som har mista søner og døtrer i ymse krigsliknande hendingar. Vi leggjer først ved ein video om Sat-7: 

http://www.youtube.com/watch?v=_FNQLPsBeEc

De er alle med på å forme framtida vår.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
16 dager siden / 1382 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1339 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 842 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
18 dager siden / 832 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
24 dager siden / 697 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere