Bernt Eidsvig

Alder:
  RSS

Om Bernt

Biskop i Oslo katolske bispedømme

Følgere

Laudato Si’ viktigere enn noen gang

Publisert rundt 1 måned siden - 375 visninger

Om vi skal nå 1,5-gradersmålet, må vi bevege oss vekk fra et teknologisk paradigme der forbruksvekst er alle tings mål.

FNs klimapanels rapport om effektene av 1,5 grads stigning i den globale gjennomsnittstemperaturen er rystende lesning. Den tegner et bilde av en verden der mattilgangen for de fattigste blir svakere som en følge av tørke, og global oppvarming gjør fangsten dårligere for samfunn som er avhengige av havet. Klima­tilpasningstiltak som vi i den rike delen av verden tar for gitt kan bli for kostbare for mange­ av de minst utviklede landene.

Erstatning

Årets hetesommer gir et godt bilde på forskjellene i verden. 2.400 norske bønder har i etterkant av tørken søkt om over 1,3 milliarder i avlingsskade­erstatning. I sør ville tørken bety en sultkatastrofe av dimensjoner. Erstatningsbeløpet norske bønder nå søker om utgjør om lag samme sum som Norge gir til matsikkerhetstiltak over bistandsbudsjettet. For å utrydde sult for de 821 millioner som sulter, må vi forebygge en økologisk krise og sikre bærekaft i vårt felles hjem.

Heldigvis peker klimarapporten også på løsninger: Gjennom endringer i hvordan vi ­lever våre liv, gjennom redusert forbruk av fossilt brennstoff og gjennom å leve slik at vi reduserer utslippene­ fra jordbruket, kan vi sammen sørge for å holde­ den globale oppvarmingen under­ 1,5 grader målt mot hva den var før 1900. Det samme sies av pave Frans, i hans lærebrev Laudato­ Si’ fra 2015. Her peker han på at måten vi tenker på naturen, som noe vi kan ­utnytte for vekst og velstand, har ført oss på en vei der klima­utslippene gjør de fattige fattigere, og de allerede utsatte redde for sin framtid.  

Skal vi være helt sikre på å lykkes i å holde den globale oppvarmingen under 1,5 grader, holder det ikke bare med nye teknologiske endringer, skriver FNs klimapanel. Teknologi er en stor del av løsningen, men er langt fra tilstrekkelig. Skal vi nå 1,5-gradersmålet som Paris-avtalen forplikter oss til å jobbe for, må vi kombinere et teknologisk skifte med et forbruks- og produksjonsskifte. Vi må, som pave Frans forkynner, bevege oss vekk fra et teknologisk paradigme der forbruksvekst alltid settes foran klimaet. Det nye paradigmet må være et paradigme der vårt forbruk er i tråd med det jordkloden, vårt felles hjem, kan bære.

Dette blir bare enda viktigere når en ser hvem som primært vil rammes negativt av at jordens gjennomsnittstemperaturer stiger mer enn 1,5 grader: De fattige, de sultne og de som i minst grad er i stand til å beskytte seg mot for eksempel stigende havnivåer eller tørke. FNs klimapanels rapport dokumenterer med all mulig tydelighet at det særlig er de fattigste som vil lide størst skade i en verden som blir stadig varmere. For oss med en religiøs overbevisning om at de fattiges behov skal settes i høysetet og gis prioritet, er det derfor ingen tvil om at vi må lytte til pave Frans, lese Laudato Si’, og ta på alvor den endringen av vårt levesett det krever å holde klimaendringene i sjakk.  

Vil tilta i styrke. 

Å stoppe og reversere klimaendringene er vanskelig, så vi må omstille oss for å håndtere endringene vi allerede kjenner på kroppen i dag og som vil tilta i styrke. Det er fortsatt mulig å avverge den varslede katastrofen og holde den globale oppvarmingen under 1,5 grader.

Uansett hvilken religion vi tilhører, eller om man ber til Gud, kan pave Frans og Laudato Si’ vise oss en mulig vei mot mindre klimagassutslipp og et mer klimavennlig felles hjem. Det er en vei som krever reelle endringer av oss, som forteller oss at de livene vi lever i dag ikke er bærekraftige og som ikke lar oss slippe unna med å si at dette er noe teknologien alene kan løse.

Interreligiøst klimanettverk arrangerer i dag klimamarsj i Oslo.

Gå til innlegget

Kirkenes ekteskapsforståelse er satt på prøve

Publisert over 2 år siden - 2349 visninger

I en fremtidig situasjon der staten eventuelt trekker vigselsretten tilbake eller utøver et større press på trossamfunnene, vil det med stor sannsynlighet føre til at en rekke trossamfunn, som i resten av Europa, oppretter dobbel ekteskapsinngåelse.

Signert av:

Biskop Bernt Eidsvig, Oslo katolske bispedømme
Generalsekretær Anne Birgitta L. Kvelland, Normisjon
Generalsekretær Øyvind Haraldseid, Misjonsforbundet
Redaksjonssjef Morten Dahle Stærk, Luther Forlag

I den brede samtalen om forholdet mellom stat og religion står spørsmålet om inngåelse av ekteskap i en særstilling. Årsaken er at ekteskapet både har en innholdsmessig side som bygger på et gitt sett med verdier og en sivilrettslig side som gir ekteparet del i en rekke rettsvirkninger. Enhver ekteskapsinngåelse – borgerlig, humanistisk eller religiøs – har et verdigrunnlag som blir konkretisert gjennom kriteriene for prøving av vigsel.

I 2008 vedtok Stortinget adgang til likekjønnet vigsel. Statens nye ekteskapsforståelse er et brudd – ikke bare med den kristne ekteskapsforståelsen, men med den historiske og universelle måten å se ekteskapet på. Ekteskapet mellom kvinne og mann ser ikke ut til å ha sitt utspring verken i en kultur eller en religion, men har snarere i alle kulturer vært den naturlige rammen for menneskelig samliv og familien. 

Ren kontrakt. Statens ekteskapsforståelse bygger nå på en ren kontraktforståelse mellom de to partene uten at det forutsettes at ekteskapet samtidig er et utgangspunkt for slektens videreføring og barnas oppvekst med sine biologiske foreldre. Denne separeringen av ekteskapet fra den universelle forståelsen og som ramme for barnas oppvekst sammen med foreldrene, er etter kristen forståelse et angrep på barns grunnleggende rettigheter.

Da er det naturlig at kirkene spør seg om det bør skje endringer i ordningen for ekteskapsinngåelse. Det er spesielt tre kriterier som er viktige. For det første må den universelle, historiske ekteskapsforståelsen fremdeles være grunnlaget for kirkelig vigsel. For det andre må de sivilrettslige sidene ivaretas, og ikke minst må også den fremtidige ordningen være praktisk gjennomførbar for ekteparet og trossamfunnene.

Det er sannsynlig at Den norske kirke vil endre sin ekteskapsforståelse i pakt med statens nye forståelse. De fleste andre kirkesamfunn står samlet om den historiske forståelsen av ekteskapet og må være forberedt på et økt press fra storsamfunnet for å vigsle likekjønnede par.

Sammenfallende. Gjennom utredninger og økumeniske samtaler er det blitt klart at ekteskapsforståelsen i de aller fleste kristne kirkesamfunn er sammenfallende: Ekteskapet etableres gjennom et offentlig løfte om livslang troskap mellom én mann og én kvinne. Ulike syn på hvorvidt ekteskapet er et sakrament, rokker ikke ved dette. Mye tyder på at også andre religiøse trossamfunn langt på vei deler denne definisjonen.

Spørsmålet er hvilke handlingsalternativer kirker og andre religiøse trossamfunn har i en situasjon hvor statens og en rekke trossamfunns forståelse av ekteskapet er vesentlig forskjellige. De mest aktuelle ordningene er slik vi ser det disse:

  1. Dagens ordning med kirkelig vigsel som blir anerkjent av staten. Problemet – sett fra vårt ståsted – er dels at den kan oppfattes som trossamfunnenes aksept av statens nye normgrunnlag og dels et mulig sterkere politisk press til å vie i strid med trossamfunnenes verdigrunnlag. På den andre siden gir ordningen fremdeles mulighet til å vie ut fra kriteriet om at ekteskapet er for mann og kvinne.
     
  2. En kirkelig eller religiøs vigsel som skjer helt adskilt fra den statlige er blitt diskutert som en mulig løsning. Det er imidlertid usikkert om de sivilrettslige virkningene vil være gjeldende ved en slik ekteskapsinngåelse.
     
  3. Dobbel ekteskapsinngåelse praktiseres nesten i hele Europa – ektepar som ønsker en religiøs vigsel, velger to separate vigselshandlinger.

Separat kirkelig. Det er verdt å merke seg den historiske kontekst som den siste modellen er blitt til i. I Frankrike forvaltet kirken ekteskapsinngåelsen på vegne av staten helt til revolusjonen i 1789. Etter at staten krevde å få gjennomføre ekteskapsinngåelser, opprettet kirken en separat vielse. Det samme skjedde etter at Bismarck i den tyske kulturkampen fratok kirken vigselsmyndigheten. Det var aldri aktuelt for kirkene å slutte å vie all den tid vigselen i kristen forstand er en pakt mellom ekteparet og Gud. Dette er også grunnen til at vi ikke går inn for borgerlig ekteskapsinngåelse med påfølgende velsignelse.

I en fremtidig situasjon hvor staten eventuelt trekker vigselsretten tilbake eller iverksetter et større press på trossamfunnene for å endre kriteriene for ekteskapsinngåelse, vil det med stor sannsynlighet føre til at en rekke trossamfunn – som i resten av Europa – oppretter en dobbel ekteskapsinngåelse. Det vil ivareta en universell forståelse av ekteskapet som også ivaretar barnas rettigheter. Samtidig vil den sivilrettslige siden bli ivaretatt ettersom det skjer en påfølgende borgerlig ekteskapsinngåelse. Som i andre land bør dette kunne la seg gjennomføre uten for store praktiske ulemper for de som skal inngå ekteskap.

Som kirker og misjonsorganisasjoner forholder vi oss til de rammer myndighetene til enhver tid gir. Når staten endrer sin forståelse av ekteskapet, har det konsekvenser for oss. Derfor søker vi sammen. Vårt primære anliggende er fortsatt å kunne formidle og forvalte en ekteskapsforståelse i tråd med vår tro og bekjennelse.

Publisert i papiravisen 6.april 2016

Gå til innlegget

Samvittighet – et nødvendig korrektiv

Publisert over 4 år siden - 3047 visninger

Centimeter for centimeter flyttes den etiske grensen – og staten står i fare for å be sine borgere om å lukke øynene.

Det er med bekymring jeg følger
 debatten om legenes reservasjonsrett ved henvisning til abortinngrep. I  ordskiftet omtaler et stort flertall provosert abort som en rett, og ikke – som lovens tekst også uttrykker – som en trist utgang på et svangerskap.

Det målet norsk lov tilstreber, er faktisk at så få aborter som mulig skal finne sted. Noen debattanter bruker til og med ord som indikerer at abort kan være
et gode. Spørsmålet om hva som faktisk skjer ved en abort, at et menneskeliv fjernes, har vært overdøvet hver gang det har vært stilt. Og de 500.000 provoserte aborter som er foretatt siden loven ble vedtatt, registreres knapt.

Umulig. De legene som ber om reservasjonsrett, er overbevist om at menneskelivet begynner ved unnfangelsen, eventuelt når det befruktede egget fester seg på livmoren. Derfor er det umulig for disse legene å henvise til abort. Livet kan ikke begynne etter 12 eller 20 uker eller ved fødselen. Selv om tidspunktet for menneskelivets begynnelse
regnes som irrelevant av mange, er det uforståelig at disse legenes logiske synspunkt ikke møtes med respekt, men med emosjonell heftighet.

Det lover dårlig for videre offentlig debatt om etiske spørsmål, og vi vet at det kommer flere. Det skal ikke mye fantasi til før vi forstår at den liberalistiske lobbyen i neste omgang vil arbeide for legalisering av aktiv dødshjelp. Og veien til pålegg for helsepersonell til å bistå i å ta livet av syke og eldre, vil da være kort. Centimeter for centimeter flyttes den etiske grensen – og staten står i fare for å be sine
borgere om å lukke øynene.

Respekt. Det tolerante og demokratiske Norge kan ikke være
bekjent av en strømlinjeforming av borgernes etiske vurderinger og valg. Et liberalt samfunn viser respekt for borgernes samvittighet i spørsmål om liv og død. Skulle Norge innskrenke samvittighetsfriheten for fastleger, beveger vi oss bort fra de demokratiske grunnverdiene vi tufter vår kultur på. Da har vi ikke lenger et demokrati som sikrer respekt for mindretallet. Den sivile ulydighet vil måtte blomstre – ikke minst blant 
religiøse og kulturelle minoriteter – og Norges enhetsprosjekt vil raskt rakne i sammenføyningene.

Kirken – og samfunnet for øvrig – skal og bør alltid ta den svakestes parti. I den opphetede debatten om reservasjonsretten hevdes det at den svakeste part i et møte mellom en abortsøkende kvinne og hennes fastlege, er kvinnen. Fastleger som reserverer seg mot å henvise til abort, hevder – med sine verdier i ryggen – at det er det ufødte barnet som er den svakeste part.

Alvorlig. Å velge abort er utvilsomt en svært vanskelig og sårbar situasjon for mange kvinner – også fordi abort ikke er etisk lettvint. Også de stortingsrepresentantene som står bak dokument 8-forslaget om ikke å utvide legers reservasjonsrett, uttaler respekt for standpunktet til legene som ikke vil delta i selve abortinngrepet. Vi må derfor legge til grunn enighet om at abort og medvirkning til abort er et alvorlig samvittighetsspørsmål for alle: den abortsøkende kvinnen, legene, politikerne og oss alle. Å kjøre den sårbare kvinnen frem som det eneste gyldige argumentet i debatten, er derfor en overforenkling av virkeligheten.

Sove. For et menneske som er overbevist om at en provosert abort er å fjerne et liv, må retten til liv rangere høyest blant moralprinsippene. Staten, som både har en lov- og normgivende rolle, kan ikke være bekjent av å nekte dem – nekte oss – å handle på dette grunnlaget. Samvittighetsfriheten, som også er nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjons artikkel 9, kan selvsagt ikke alltid ha forrang. Har den imidlertid ikke forrang i spørsmål om liv og død, kan den vanskelig anvendes på noe.

Samvittigheten er kanskje det viktigste instrumentet vi har for å ta temperaturen på samfunnet – den er et nødvendig korrektiv i ethvert demokratisk samfunn. Jeg vil derfor takke de fastlegene
og øvrige helsearbeidere som prinsippfast forsøker å manøvrere i et etisk minelagt landskap og minner oss andre på nødvendigheten av en våken og ærlig samvittighet. Den katolske kirke
– og flere andre institusjoner – står sammen med dere. Vi lover å styrke vårt engasjement for å vekke samfunnets samvittighet når den måtte sove. Slik vi ser det, er ikke problemet at for mange i vår tid henviser til samvittigheten. Det er kanskje heller for få?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25. MARS 2013. PUBLISERT ETTER REDAKSJONENS ØNSKE - EIDSVIG HAR IKKE ANLEDNING TIL Å FØLGE OPP DEBATT.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77376 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43440 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34831 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27793 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22439 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22144 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20048 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19051 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 22 timer siden / 146 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
2 dager siden / 338 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
2 dager siden / 132 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
2 dager siden / 121 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
2 dager siden / 169 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
2 dager siden / 221 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
3 dager siden / 268 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
3 dager siden / 157 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
3 dager siden / 112 visninger
Les flere

Siste innlegg

Ekstremreligiøs kamp mot norsk barnevern
av
Oddbjørn Johannessen
rundt 20 timer siden / 831 visninger
Et julebudskap for hele året
av
Susanne Ingebrigtsen
rundt 20 timer siden / 291 visninger
Det som ikke sies II
av
Åge Kvangarsnes
rundt 20 timer siden / 113 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 22 timer siden / 146 visninger
Hva heter gud egentlig?
av
Johan Velten
1 dag siden / 255 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
1 dag siden / 141 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
2 dager siden / 157 visninger
Les flere