Berit Hagen Agøy

Alder:
  RSS

Om Berit

Generalsekretær i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke

Følgere

Rystende holdninger til jøder

Publisert over 7 år siden

Det er ikke bare i den muslimske verden vi finner åpenbar antisemittisme. Det dukker dessverre også opp i kirkelige sammenhenger – i enkelte kirker høyt opp i hierarkiene.

Det er en rystende øvelse å studere kirkens holdninger og handlinger overfor jøder de siste 2.000 år. Det finnes heldigvis noen lyspunkter, men det helhetlige perspektivet er mørkt: Fra kirkens spede begynnelse og fram til moderne tid florerer antijudaisme, demonisering, triumfialisme, stereotypisering, diskriminering, vold og unnfallenhet. Kirken må dele skyld med fyrster, vitenskapsmenn og politikere. Men vi kommer ikke utenom kirkens eget teologisk forankrede bidrag til jødehatet: Parolen om at jødene drepte Jesus og teologien om at Gud forkastet jødene og erstattet dem med kirken.

Dehumanisering. I år er det 70 år siden norske jøder ble deportert til nazistenes drapsleirer av tyske soldater og norske politimenn. Dette maner til kirkelig ettertanke og selverkjennelse. Professor emeritus Torleiv Austad skal ha ros for sitt viktige bidrag i boken Dømmekraft i krise. Der avdekker han en kirke som ikke evnet å være klar nok i å advare mot dehumaniseringen av og volden mot jødene forut for krigen og i de to første krigsårene. Han beskriver en kirke som blant annet ikke våget å protestere tydelig nok, av strategiske grunner, mot Quislings gjeninnføring av Grunnlovens paragraf om å stenge jøder ute fra riket.

Bispemøtet i Den norske kirke beklaget nylig kirkens unnfallenhet overfor jødene under krigen. Kirken må ta sin del av ansvaret for folkemordet på norske jøder. Dette er en tung, men nødvendig, erkjennelse. Den er viktig for kirkens selvforståelse og for vår relasjon til norske jøder i dag.

Det lumske. Forstander i Det Mosaiske Trossamfund, Ervin Kohn, sier at antisemittisme ikke er jødenes problem, men samfunnets – som jøder dør av. Antisemittisme er noe vi må bekjempe i fellesskap. Ferske rapporter fra OSSE og HL-senteret avdekker at antisemittismen ikke forsvant etter krigen, men fremdeles er et samfunnsproblem i Norge. Noe av det lumske ved antisemittismen er at den stadig opptrer i nye forkledninger og tilsynelatende uskyldige former. 

Øyvind Kopperud fra HL-senteret har et viktig poeng når han (Vårt Land 24.10.) understreker nødvendigheten av mer kunnskap om og fokus på jødisk religion, historie, identitet og filosofi. Dette er avgjørende viktig om vi skal kunne avdekke antisemittisme og øke forståelsen for jødenes situasjon i det norske samfunnet i dag. Både skole og kirke har hatt en tendens til å forholde seg til jødedommen som forhistorie, et forspill til kristendommen. Nå trenger vi mer kunnskap om dagens jødedom for å løse dagens og morgendagens utfordringer.

Nøre opp. Begge rapportene peker også på den vanskelige grenseoppgangen mellom legitim kritikk av Israel og antisemittisme. Mellomkirkelig råd har som kjent et sterkt engasjement for fred og forsoning i Israel-Palestina-konflikten, og vi har en rekke ganger kritisert israelsk okkupasjonspolitikk. Vi mener vår kritikk av både israelske og palestinske folkeretts- og menneskerettighetsbrudd er fullt forsvarlig. Men vi må samtidig være vare for hva kritikken kan være med på å nøre opp under og hva slags teologisk eller politisk kontekst den fremføres i. Å drøfte vårt Midtøsten-engasjement i den bilaterale dialogen med Det mosaiske trossamfunn har derfor vært viktig for Mellomkirkelig råd.

Mellomkirkelig råd ser sitt ansvar og vil bidra til å motvirke antisemittisme. Sammen med Kirkelig Dialogsenter i Oslo utarbeider vi nå ressursmateriell for konfirmanter og ungdommer i Den norske kirke. Det er stort behov for trosopplæringsmateriale som tar for seg antisemittisme og diskriminering av ulike grupper i vårt flerkulturelle og religiøst pluralistiske samfunn. Vi trenger også en kirkelig samtale om hva slags bilder vi tegner av jødene i forkynnelsen av det kristne evangeliet. 

Kirkelig jødehat. Mellomkirkelig råd vil også kjempe mot antisemittisme i de internasjonale foraene vi deltar i, både de økumeniske og de interreligiøse. Det er ikke bare i den muslimske verden man finner åpenbar antisemittisme i dag. Det dukker dessverre også opp i kirkelige sammenhenger – og i enkelte kirker høyt opp i hierarkiene.

2014 og grunnlovsmarkeringen vil være en egnet anledning for det norske samfunnet og Den norske kirke til å ta et oppgjør med jødeparagrafen. En måte å ta et slikt oppgjør på, er å spørre om hvem som blir stengt ute fra det norske samfunnet i dag. Slik kan vi avdekke og motarbeide både antisemittisme og andre former for rasisme og fremmedfrykt der dette måtte komme til uttrykk i dag.

Gå til innlegget

Fellesuttalelse mot religiøs ekstremisme

Publisert over 8 år siden

En felles uttalelse fra Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke.

Religiøs ekstremisme får på ulike måter skremmende utslag. Verdenssamfunnet har vært vitne til tragedier som rivingen av Babrimoskeen i Ayodhya i India i desember 1992 og volden i kjølvannet av denne, massakren på bosniske muslimer ved Srebrenica i juli 1995, flyene som ble styrtet inn i World Trade Center og Pentagon 11. september 2001 og terrorhandlingene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. Religiøs ekstremisme er en del av den globaliserte virkeligheten vi lever i. Men religiøs ekstremisme truer også menneskers liv, velferd og rettigheter i mange lokale kontekster og på mange måter uten at dette får den samme oppmerksomheten som disse store tragediene, eksempelvis ved religiøst legitimert vold i nære relasjoner, skjending av hellige steder og trusler mot deltakere i offentlige debatter.

Uavhengig av omfanget kan vi ikke akseptere at enkeltmennesker eller grupper på ulike måter blir ofre for religiøs ekstremisme. Ekstremisme handler om bruk av vold, tvang eller trusler som fremmer ekstremistenes idealsamfunn eller som angriper enkeltmennesker eller grupper. Dette skjer ofte uten at religion er inne i bildet. Men det er også noen som bruker religion eller religiøs retorikk for å begrunne eller legitimere ekstremisme, blant annet ved å tolke hellige tekster slik at de støtter ekstremistiske holdninger og handlinger. Det er dette vi forstår som religiøs ekstremisme, og som vi som religiøse ledere har et særlig ansvar for å ta avstand fra og motarbeide.

Kjennetegn Det er ulike kjennetegn på religiøs ekstremisme, vi nevner særlig disse:
- Oppfatning om at en er alene om den korrekte forståelsen av egen religion, slik at en
ikke kan samarbeide med andre som har andre oppfatninger, selv ikke innen ens egen
religiøse tradisjon.
- Overbevisning om at det finnes bestemte grupper som det ikke er mulig å leve
sammen med og som en derfor vil bekjempe eller fjerne, enten fra samfunnet som
helhet eller fra konkrete steder eller områder.
- Devaluering av menneskeverdet til mennesker i bestemte grupper, og motstand mot at
menneskerettighetene skal gjelde for dem.
- Anklage mot annerledes troende for å ha bestemte politiske, verdimessige eller
religiøse meninger, uten å la dem selv få lov til å definere hvem de er eller hva de tror.
- Bruk av kjønnsbaserte hierarkier og maktstrukturer der kvinner ikke blir innrømmet
menneskerettigheter og menneskeverd på linje med menn.
- Bruk av hatefullt språk og oppfordring til kamp mot bestemte grupper og mot andre
som er uenige med ekstremistene.
- Vilje til å bruke terror, vold eller andre former for makt for å tvinge konsekvenser av
egen religionsoppfatning på andre.

Ikke uttømmende. Dette er ikke ment å være en uttømmende liste, men det vi mener er viktige kjennetegn på holdninger og handlinger som inngår i religiøs ekstremisme. Jo flere av disse kjennetegnene som er til stede i et konkret tilfelle, jo mer alvorlig er det. Hvert av disse kjennetegnene kan også finnes i ulik alvorlighetsgrad. Vi mener derfor at det er viktig å identifisere og bekjempe tendenser til religiøs ekstremisme på et så tidlig stadium som mulig.

På denne bakgrunnen er det også klart at det ikke er grunnlag for å bruke termen religiøs
ekstremisme om enhver som er sterkt engasjert av sin tro og som lever ut dette engasjementet på ulike måter. Det å ha et inderlig og sterkt engasjement for sin tro har i seg selv ikke noe med ekstremisme å gjøre, så lenge dette skjer i respekt for andres menneskeverd og menneskerettigheter, og uten at en tvinger konsekvenser av ens egne religiøse eller ideologiske oppfatninger på andre mennesker.

Felles oppfordring
Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke tar sammen avstand fra alle
former for religiøs ekstremisme. Religiøse ekstremister setter seg selv i Guds sted og mener at de kjemper på Guds vegne mot Guds motstandere. Religiøs ekstremisme er derfor i strid med våre religioners lære, spesielt med tanke på menneskets grunnleggende verdi og rettigheter.

Tanken om å tvinge sin oppfatning på andre bryter fundamentalt med det ansvar og den rett vi tror Gud har gitt alle mennesker til å gjøre sine egne valg. Det å leve i fred og forsoning med hverandre over kulturelle og religiøse grenser er i dyp samklang med grunnverdier i våre religioner.

Forebygge. Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke er særlig opptatt av at tendenser til religiøs ekstremisme i våre egne rekker blir oppdaget. Vi vil derfor oppfordre muslimer og kristne til sammen å forebygge og motarbeide alle former for religiøs
ekstremisme, både i våre respektive sammenhenger og i fellesskap.
- Vi oppfordrer religiøse ledere til å fortsette å ta disse spørsmålene opp i sin
forkynnelse og undervisning, slik at en tar avstand fra og forebygger ekstremisme i
egne rekker.
- Vi oppfordrer religiøse ledere og trossamfunn til å stå fram sammen offentlig med
en felles holdning mot religiøs ekstremisme.
- Vi oppfordrer religiøse ledere og trossamfunn til å utvikle en beredskap for å
kunne forebygge og bekjempe ekstremisme.
- Vi oppfordrer menigheter og forsamlinger til å ta disse spørsmålene opp i
studiegrupper, plenumssamtaler og dialogmøter.
- Vi oppfordrer religiøse ledere, menigheter og forsamlinger til å beskytte
hverandres medlemmer, hellige hus og andre institusjoner som måtte være truet av
religiøse ekstremister.
- Vi oppfordrer religiøse ledere, menigheter og forsamlinger til å påtale og imøtegå
bruk av hellige tekster og religiøs retorikk som kan gi grobunn for religiøs
ekstremisme.
- Vi oppfordrer religiøse ledere, menigheter og forsamlinger til å ta til orde mot
hatefull og truende omtale av andre, ikke minst i media og på internett.
- Vi oppfordrer religiøse ledere, menigheter og forsamlinger til å motarbeide hatefull
omtale og trakassering av kvinner.
- Vi oppfordrer media og offentligheten for øvrig til å nyansere sin omtale av
religion når vold og tvang blir begått i religionens navn.
- Vi oppfordrer de ulike trossamfunnene til å benytte sine internasjonale kontakter
og nettverk til å styrke kampen mot religiøs ekstremisme nasjonalt og
internasjonalt.


Oslo 22. november 2011
Mehtab Afsar Berit Hagen Agøy
Generalsekretær Generalsekretær
Islamsk Råd Norge Mellomkirkelig råd for Den norske kirke

Gå til innlegget

Meningsforskjeller i kirken

Publisert over 8 år siden

Marianne Aasen kommenterer i Vårt Land 12.10 mitt innlegg om valgkamp i kirken. Hun mener kirken gjør seg en bjørnetjeneste hvis den ikke tør å anerkjenne meningsforskjeller som en sunn og naturlig del av prosessen for økt folkestyre i kirken.

Det er jeg helt enig med henne i. Poenget mitt er naturligvis ikke å usynliggjøre meningsforskjeller, tvert imot.  Mitt innlegg handlet om hvorledes kirken som trossamfunn kan tilpasse seg et demokrati utviklet i en sekulær kontekst.

Jeg understreket at ’En åpen og inkluderende folkekirke skal ha et mylder av mangfold’ men ’poenget er at kirken i sin grunnholdning søker å ivareta enheten gjennom å bygge inkluderende og mangfoldige fellesskap. Dette betyr slett ikke at kirkens folk ikke skal ha åpne og kritiske meningsutvekslinger, men vi skal søke å takle konflikter slik at vi bevarer kirkens enhet.’

Problemstillingen jeg reiste er om det er meningsforskjeller basert på sosialetiske tema som skal danne utgangspunkt for kirkens valgordning. Alle eksemplene Aasen nevner i sitt svar til meg handler typisk nok om kjønn og seksualitet. Dette er viktige tema, men etter mitt syn alt for snevert som utgangspunkt for demokratiske valgordninger i kirken. Jeg vil utfordre politikerne til å diskutere nærmere hva slags valgordninger som tjener kirken best ut fra dens særpreg både som en nasjonal demokratisk organisasjon, men også som et åndelig fellesskap hvor enheten i Kristus binder sammen både nasjonalt og internasjonalt.

 

Gå til innlegget

Valgkamp i kirken kan bryte ned

Publisert over 8 år siden

Politikernes demokratimodell passer ikke i menighetens fellesskap.

I Klassekampen 3. oktober oppfordrer Aps Martin Kolberg til kirkelig valgkamp. Bakgrunnen er skuffelse over årets kirkevalg. Kolberg uttaler: «I demokratiet er det et grunnelement at folk står mot hverandre. Man må vite hva de ulike aktørene står for. Derfor trenger de også lister hvor de kan drive valgkamp for hvilken kirkeretning de ønsker seg». Hans synspunkter følges opp i Vårt Land dagen etter. Hans partifelle Marianne Aasen uttaler at «Konfliktene i Den norske kirke går ikke bare på en høyre/venstre-skala. Det er mange andre konflikter som kan danne grunnlag for kirkelige lister».
Politikernes demokratimodell synes å være det sekulære politiske liv hvor valgkamp som tydeliggjør forskjeller, gjerne konflikter, mobiliserer velgerne. Men passer dette for kirken? Økt valgdeltakelse ved kirkevalg er ønskelig, og det er da nødvendig å vite hva kandidatene står for. Men hvilke spørsmål skal kandidatene svare på?

Kirkedemokratiet utfoldes i spenningen mellom det vanlige demokratiets spilleregler og et trossamfunns indre logikk. Partidemokratiet og listevalg bygger på interessemotsetninger og ideologiske forskjeller i befolkningen. Kirkens bruker også det ordinære demokratiets spilleregler. Men den er samtidig noe annet: et åndelig fellesskap gitt av Gud. Denne dobbeltheten kompliserer.
Kirken er å mer å likne med en søskenflokk – hvor man ikke velger sine søsken, enn med en interesseorganisasjon for likesinnede. En åpen og inkluderende folkekirke skal ha et mylder av mangfold. Det som binder sammen, er likevel ikke samsvarende synspunkter i etiske, politiske eller kulturelle saker, men enheten i Jesus Kristus.

Bønn. Den norske kirke tilhører også et globalt kirkelig fellesskap som har lært oss hvorledes uenighet kan takles gjennom dialog og konsensus. Andre metoder er bønn og ritualer. Den Hellige Ånd lar seg ikke så lett fange inn av demokratiet. Alt dette har som mål å synliggjøre og ivareta fellesskapet i menighetene, i det enkelte kirkesamfunn og i den ene universelle kirken. Her rører vi ved noe helt grunnleggende ved kirkens oppdrag ut fra Jesu bønn: «Må de alle være ett […] for at verden skal tro at du har sendt meg» (Joh. 17).
Kirken søker å ivareta enheten gjennom å bygge inkluderende og mangfoldige fellesskap. Dette betyr slett ikke at ikke kirkens folk skal ha åpne og kritiske meningsutvekslinger, men vi skal søke å takle konflikter slik at vi bevarer kirkens enhet.

Skurrer. Ut fra dette skurrer det når politikere vil overføre på kirken en modell basert på det sekulære politiske liv. Oppfordring til valgkamp og tydelige motsetninger kan i beste fall ble møtt med undring, i verste fall kan det bidra til å bryte ned – snarere enn å bygge opp gode fellesskap. Godt hjulpet av media dreier man litt for raskt fokus mot sosialetiske konfliktspørsmål.
Motivasjonen som driver folk til å stille til menighetsråd er nok ofte nærmere dugnadsånden og personlig engasjement i menighetens aktiviteter enn kirkepolitiske synspunkter. Hverdagen i menigheten handler om gudstjenester, møter med mennesker gjennom kirkelige handlinger fra dåp til gravferd, barne- og ungdomsarbeid, misjon og diakonalt arbeid, både lokalt og internasjonalt.

Vanlige folks spørsmål. Jeg ønsker meg kirkevalg hvor kandidatene utfordres til å tydeliggjøre hvordan de vil styrke kirkens enhet og fellesskapet i menighetene. Hva vil de gjøre helt konkret for å utruste kirken slik at den oppleves som et inkluderende fellesskap hvor alle kjenner seg velkomne? Hvordan skal kirken være til stede i folks hverdagsliv? Når kirken svarer relevant på spørsmål vanlige folk stiller – da vil kanskje valgdeltakelsen øke.

INNLEGGET BLR FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10. OKTOBER 2011

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
5 dager siden / 2742 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
28 dager siden / 1884 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
2 dager siden / 1210 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
8 dager siden / 996 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
30 dager siden / 686 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
13 dager siden / 617 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere