Berit Hagen Agøy

Alder:
  RSS

Om Berit

Generalsekretær i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke

Følgere

Religionsdialog i grenseland

Publisert rundt 5 år siden

Vi trenger et kritisk utenfrablikk på religionsdialogen. Men Vårt Lands sensasjons­pregede oppslag 27.03 og dagens leder om dialoggruppen ’Abrahams barn’ bidrar i liten grad til konstruktiv debatt.

Vi trenger et kritisk utenfrablikk på religionsdialogen. Men Vårt Lands (VL) sensasjons­pregede oppslag 27.03 om reisen til dialoggruppen ’Abrahams barn’ til Israel og Palestina i februar 2013, bidrar i liten grad til en saklig og konstruktiv debatt. VL påstår at reisen førte til at dialogen mellom jøder, kristne og muslimer i Norge stanset opp og forklarer dette med interne konflikter og dårlig samtale­klima i reisefølget. 

Dagens leder i VL (28.02) insinuerer at vi var naive og troskyldige i forkant av reisen, for da vi kom til Midtøsten ’smalt de krevende spørsmålene midt i fleisen’ på oss - og under­forstått: vi ikke var i stand til å håndtere dem.

Da vi høsten 2011 etablerte dialoggruppen ’Abrahams barn’ bestående av ni personer – tre fra Det mosaiske trossamfund, tre fra Islamsk Råd Norge og tre fra Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, bygde vi på erfaringene fra over 20 års religionsdialog i Norge. Vi var fullstendig klar over at religionsdialog er krevende. Vi visste også godt at konflikten mellom Israel og Palestina vanskeliggjør, og i mange tilfeller umuliggjør, dialoger mellom jøder, kristne og muslimer i Midtøsten og i mange andre land. Men vi ville gi den en sjanse i Norge.

Medlemmene i dialog­gruppa hadde arbeidet mye med dialog og religiøs ekstremisme, og noe av turens hensikt var nettopp å sammen oppleve utslag av religiøs ekstremisme i Israel og Palestina.

Så når VLs leder er usikker ’på om partene tør eller vil sette de mest krevende spørsmål på dagsorden i en ærlig dialog’, er avisa så langt fra realiteten som det er mulig å komme. Dialog­gruppa startet med det aller mest krevende, nemlig å reise til konfliktens kjerneområde.Snarere enn å unngå de vanskelige spørsmålene, oppsøkte vi dem. I etterpåklokskapens lys kan en jo undres om vi var for overmodige, men unnvikende var vi i hvert fall ikke. Gruppa som reiste bestod av 16 personer, og inkluderte således flere enn de som var med i selve dialog­gruppa. Iettertid ser vi at ikke alle var godt nok forberedt på hva som møtte oss.

Ærlig dialog i krevende kontekst

Hovedproblemet var, etter min mening, ikke interne vansker i gruppa, men de politiske realitetene som møtte oss. VLs fokus på intern uenighet skyver fokus bort fra det som virkelig var krevende, nemlig den politiske situasjonen i Israel og Palestina. Vi så ødeleggelsene i Gaza og møtte skremmende holdninger hos Hamas-ungdom. Vi kjente okkupasjonspolitikken på kroppen da vi ble holdt igjen i israelske grensesperringer og stod i kø i check-points. Vi snakket med ulovlige jødiske bosettere, muslimer som benektet at det har vært et jødisk tempel i Jerusalem, og kristne som ville boikotte Israel og som viste liten forståelse for jødenes situasjon. Vi opplevde – på litt ulike måter – å bli sjokkert, ydmyket og dypt fortvilet. 

Jeg tror vi alle, både kristne, jøder og muslimer, ble ubekvemme over hva vi hørte våre egne trosfeller blant israelere og palestinere, fortelle. Og vi ble sinte på vegne av hva andre opplevde, som da alle de norske muslimene ble holdt igjen i Gaza av israelske grensevakter, eller da den jødiske bosetteren fortalte om sin selvfølgelige rett til å bo på palestinsk jord i Hebron. Vi var nordmenn, men likevel opplevde vi å bli tatt til inntekt for ulike sider i konflikten i et land som ikke var vårt. I en særdeles krevende kontekst hendte det og at vi rettet frustrasjoner og anklager mot hverandre, fordi vi ikke greide å skille klart nok mellom situasjon og person.

Alt dette snakket vi helt åpent om i gruppa. Dialog er ikke koseprat og enighet. Det er hardt arbeid og aksept for uenighet. At vi kunne vise irritasjon, sinne og fortvilelse overfor hverandre, dele ubehagelige opplevelser og diskutere de vanskelige spørsmålene, er ikke tegn på dårlig dialog. Tvert imot, det viser at det fantes et trygt og fortrolig rom til slike samtaler på turen. Dette skriver vi åpent og selvkritisk om i rapporten etter reisen. Det var en krevende måte å lære om seg selv og andre på, men den var respektfull og selvkritisk. Jeg mener fortsatt at samtalene på denne turen er den beste religions­dialogen jeg har vært med på. Turens hensikt var aldri å bli enige, men å sammen våge oss inn i krevende spørsmål om hvordan Israel og Palestina-konflikten påvirker relasjonen mellom jøder, muslimer og kristne – i regionen, men også i Norge. Ut fra dette formålet var turen svært vellykket.

Stanset dialogen etter at vi kom hjem?

Ja – og nei. Den store reisegruppa har, som VL riktig påpeker, bare møttes én gang etter turen for å bearbeide opplevelsene og lage en rapport. Vi har også slitt med å møtes i den mindre dialoggruppa ‘Abrahams barn’, og vi har måttet skrinlegge noen av oppfølgingsplanene etter turen. Dette skyldes mange forhold:

  1. Opplevelsene under turen var i overkant sterke. Mange trengte tid på det personlige planet til å bearbeide opplevelsene. Det handlet mest om å komme til rette med det en hadde opplevd av den håpløse politiske situasjonen og, etter mitt syn, i liten grad om relasjoner mellom medlemmene i gruppa.

  2. Israel-Palestina-konflikten er noe av det mest krevende for oss alle, ikke bare for Islamsk råd, slik VL antyder. Lojalitet og identifisering med ulike parter i konflikten finnes blant medlemmene både i Den norske kirke, Det mosaiske trossamfund og i Islamsk råd. Vi som er religiøse ledere og har ansvar for dialogene, skal balansere mellom motstridende forventninger fra våre egne medlemmer. I Mellomkirkelig råd er Israel-Palestina det tema som vi får flest og skarpest reaksjoner på fra kristne. I Norge bor det jøder, kristne og muslimer som også personlig er sterkt knyttet til Israel og Palestina, gjennom familie og nære venner. Noen er palestinske flyktninger bosatt i Norge. Dette er mennesker som vi må ta hensyn til i dialogene. Det er sant som jeg uttaler til VL, at vi har trengt tid – hver for oss – til å bearbeide turen og tenke gjennom hvorledes vi skal videreføre tre-partsdialogen.

  3. Relasjonen mellom lederne i dialogen fra de tre partene har vært god hele tiden, og vi møtes ganske ofte i ulike sammenhenger. Hvordan vi skal videreføre ’Abrahams barn’-dialogen er et tilbakevendnde samtaletema når vi treffes. Så i den forstand stoppet trepartsdialogen aldri opp etter turen. Viljen til å videreføre dialogen er til stede, men vi har trengt tid til å finne ut hvorledes vi best kan videreføre den. Og vi har trengt tid til å bearbeide og forankre opplevelser og synspunkter i våre egne miljøer. Det gjelder alle tre partene.

  4. Vi har nedprioritert ’Abrahams barn’ fordi mye annet har dukket opp på agendaen. De to siste år har krigene i Syria, Irak og ikke minst i Gaza har gjort at vi hver for oss – og iblant sammen – har konsentrert oss om andre ting enn å gjenoppta trepartsdialogen her hjemme. Samtidig har disse krigene vært med på å tilspisse forholdene mellom ulike religiøse grupper internasjonalt. Gaza-krigen førte til en polarisering av støtten til israelere og palestinere også i Norge, noe som har gitt oss mye merarbeid i Mellom­kirkelig råd. Islamsk råd har måttet håndtere spenninger mellom sunni og shia og har gjort en stor innsats i å forhindre Syria-farere og forebygge ekstremisme blant muslimsk ungdom. Det mosaiske trossamfund har måttet forholde seg til økende antisemittisme. Alle disse tingene står på dagsordenen når vi møtes i uformelle samtaler, i de bilaterale dialogene og i STL-sammenheng. Så dialogen fortsetter. Vi har også i de to årene som har gått delt erfaringer fra ’Abrahams barn’-reisen med våre respektive internasjonale dialogpartnere.

     

Når alt dette er sagt, skulle jeg veldig gjerne ønske at vi hadde klart å møtes flere ganger i dialoggruppen ’Abrahams barn’. Vi skal fortsette å selvkritisk vurdere hvorfor så ikke har skjedd. Intensjonen om å videreføre dialogen har vært der hele tiden, og jeg har stor tro på at vi skal klare å realisere den.  

Dialog er en langsom samtale. Den tåler noen nødvendige pauser for å kunne forsette på rett spor.

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Kirkens taushet om kristne i Irak?

Publisert nesten 6 år siden

K. Mørkved hevder i Vårt Land 1.8.2014 at kristnes situasjon i Irak ikke er nevnt på kirkens nettside. Derav slutter hun at kirken er taus om forfølgelse av kristne i Midtøsten.

Jeg deler fortvilelsen over at det kristne samfunnet i Mosul kan forsvinne. Kristnes forferdelige situasjon der angår i høy grad oss i Norge. Vi må tale tydelig om forfølgelse, men det kan gjøres på flere måter enn ved oppslag på nettsider.

 

To kommentarer:

 

  1. Nettet er ikke virkeligheten

Mørkved spør ”Hvorfor i alle dager er kirken taus? Hvem venter kirken at skal tale forfulgte kristnes sak, om ikke de selv i det minste løfter en finger?” Hun gjør her en vanlig feil, nemlig å slutte at det hun ikke finner på nettet ikke finnes i virkeligheten. Kun en liten del av kirkens arbeid omtales på nettet, og det fører galt av sted å sette likhetstegn mellom antall oppslag der og styrken i engasjementet for forfulgte kristne.

 

  1. Kirken er mer enn en nettside

Mørkved uttaler seg som om en nettside er synonymt med kirken. Hvem er kirken? De kristnes situasjon i Irak tas med i menighetenes og kristnes forbønner. Kirkens Nødhjelp og misjonsorganisasjoner som for eks. Stefanusalliansen er sterkt engasjert i kristnes situasjon i Midtøsten. Dette er en del av kirkens arbeid.

Mørkved synes med kirken å mene Den norske kirke. Dette blir for snevert. Dnk har ikke noe direkte samarbeid med kirker i Irak, noe som nødvendiggjør et nært samarbeid med andre kirkesamfunn. Samarbeidet med Kirkenes Verdensråd (KV), Det lutherske verdensforbud (LVF) og Kirkerådet i Midtøsten (MECC) om kristnes situasjon i Midtøsten, er et prioritert arbeidsområde i Mellomkirkelig råd. KVs sentralkomite kom i juli med en uttalelse om situasjonen i Mosul (lenket til fra kirken.no), og både LVF og MECC har nylig uttalt seg om det samme. Alt dette er lagt ut på internett og formidlet til relevante aktører.

 

Så kirken er ikke taus! Ved å stå sammen i et bredt økumenisk samarbeid kan vår stemme bli enda tydeligere.                                                                                                                                                                                                                                                                                 

Berit Hagen Agøy

Generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke

 

 

Gå til innlegget

Asylsøkere har også religionsfrihet

Publisert rundt 6 år siden

Troverdige vitneutsagn fra prester, diakoner og andre som har stått utlendingen nær gjennom 
konverteringen, må tillegges mer vekt enn i dag.

Skerevet av Erik Høydahl, Knut Refsdal, Berit Hagen Agøy
, hhv generalsekretær for KIA.  
generalsekretær, Norges kristne råd og generalsekretær, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke


UNE tapte for andre gang da Borgarting lagmannsrett 4. februar slo fast at to afghanske konvertitter snakker sant om sin nye tro.

Lagmannsretten uttalte at konvertittenes kristne tro i «tilstrekkelig grad var vist seg å være troverdig» og at konverteringen dermed var et faktum. Som følge av det fikk konvertittene asyl. Med denne dommen har nå to rettsinstanser overprøvd UNEs vurderinger av konvertittenes religiøse troverdighet. Det må få følger for hvordan UNE forholder seg til konvertitter.

De siste årene har vi vært vitner til et økende omfang av konvertitter fra land som Iran og Afghanistan. Det spesielle med disse landene er at konvertitter kan risikere forfølgelse på grunnlag av deres nye tro hvis de sendes tilbake. Man har derfor fått en del saker hvor utlendingens «påståtte» religiøse tilhørighet er avgjørende for utfallet i asylsaken. UNE står da overfor den nesten umulige oppgave det er å skulle vurdere troverdigheten av et menneskes religiøse tro.

Hvor mye tro? For hvordan kan utlendingsforvaltningen vurdere et menneskes religiøse troverdighet? Hvor mye tro er nok for at man blir en troverdig troende, og hvordan måles det?

Et felleskirkelig krav de siste årene har vært at alle saker hvor religiøs troverdighet er avgjørende for utfallet av saken, må behandles av en nemnd hvor utlendingen selv får forklare seg. Det utgjør et minimum av rettssikkerhet for asylsøkeren, og er bedre enn om saken avgjøres av saksbehandlere kun basert på skriftlig informasjon – noe som dessverre er tilfelle i flere saker.

Men selv med oppmøte i nemnd hefter det mange sammensatte utfordringer: Hvor god er tolkens kompetanse på religiøse nyanser og begreper? Hvor artikulert språk om sin nye tro har en fersk konvertitt som attpåtil kanskje er analfabet? Hva forventes det at utlendingen kan om sin nye religion? Er det adekvat å spørre om hvor i Bibelen (hvilken bok og i hvilket kapittel) man finner de ti bud – et spørsmål som nylig ble stilt i en nemnd (og ironisk nok ikke formulert med tanke på at de finnes i både 2. og 5. Mosebok).

Doble standarder. Det er svært vanskelig å skulle vurdere troverdigheten av et annet menneskes religiøse tro. Når bevisbyrden legges på konvertitten, kan en lure på om staten opererer med doble standarder. I folkekirkelig teologi og statskirkelig tradisjon  er det (med rette) blitt hevdet at dåp er eneste kriterium for fullverdig medlemskap i kirken. Men dørterskelen synes å være vesentlig høyere for en konvertitt som forventes å kunne «bevise» sin tro gjennom både dokumentert, langvarig kirkegang, artikulert troshistorie og avanserte kunnskaper om kristendommen. Dette er tester et gjennomsnittlig, norsk kirkemedlem sannsynligvis ikke ville bestått.

Borgarting lagmannsrett legger til grunn at «bevismaterialet i saken setter domstolen på en vanskelig prøve». Retten legger også til grunn at det er «dokumentert at antallet søknader om asyl fra afghanere som påberoper seg overgang til den kristne tro har svingt med muligheten til å få opphold.»

Vitneutsagn. Det som imidlertid er utslagsgivende for rettens positive konklusjon og overprøving av UNEs vurdering, er dåpsmenighetens praksis og vitneutsagn, samt at konverteringen har vært en prosess som har pågått over tid. I dommen heter det: «Imidlertid underbygger så vel vitneforklaringene som seriøsiteten i menighetens tilnærming til ankemotpartenes konverteringsønske, at asylforklaringen om konvertering til kristendommen må anses som sannsynliggjort. Den tid prosessen har tatt bestyrker denne vurderingen.»

Dommen er enstemmig. Den må inkluderes i rettskildegrunnlaget for UNE og UDIs videre arbeid med konvertittsaker. Troverdige vitneutsagn fra menigheter, prester, diakoner og andre «fagkyndige» som har stått utlendingen nær gjennom konverteringsprosessen må tillegges mer vekt enn det som er praksis i utlendingsforvaltningen i dag.

Det er nettopp de menneskene som har vært involvert i en menighets kontakt med og dåpsopplæring av en innvandrer som er de best egnede til å avgjøre konvertittens religiøse troverdighet. Så må utlendingsforvaltningen foreta den helhetlige vurderingen om eventuelt opphold på bakgrunn av dette.

Bispekrav. Bispemøtet i Den norske kirke ba 14. februar i år regjeringen følge opp Sundvollen-erklæringens punkt om å utrede behovet for beskyttelse basert på religion eller seksuell praksis, og stille i bero aktuelle saker inntil den varslede utredningen foreligger. Vi støtter biskopenes krav. Norge har forpliktet seg til å gi asyl til mennesker som risikerer forfølgelse på grunnlag av blant annet religion.

Da må vi også ha et system som klarer å forstå ulike sider ved religion og religiøse menneskers ulike væremåter og tenkemåter. I et møte i dag vil Mellomkirkelig råd for Den norske kirke uttale seg om at Borgarting lagmannsretts enstemmige dom mot UNE som et tydelig eksempel på at systemet ikke er godt nok slik det er i dag.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26. februar 2014

Gå til innlegget

Kirkens arv sjokkerer oss

Publisert over 6 år siden

Å utarbeide trosopplæringsmateriell om antisemittisme, islamofobi og hat mot romfolk har sjokkert oss – både over vår egen arv og over hvor utbredt holdningene er i dag.

Av Berit Hagen Agøy og Steinar Ims. Generalsekretær i Mellomkirkelig råd.  Daglig leder og dialogprest ved Kirkelig dialogsenter.

Kamp mot antisemittisme, islamofobi og hat mot rom og romanifolk (antisiganisme) bør være del av trosopplæringen i alle norske menigheter.

På den ene siden handler det om konkrete fordommer og/eller rasisme i folks hverdager. Selv om det ikke finnes mange uttalte antisemitter eller rasister i Norge, er det dokumentert at rasistiske og antisemittiske holdninger lever i beste velgående i brede lag av befolkningen.

På den andre siden handler det om en nødvendig, kirkelig selverkjennelse. Det handler om hvem vi er og hvor vi kommer fra: hvilken problematisk arv vi bærer med oss i møte med annerledes troende, og da i særdeleshet jøder. 

Onsdag ble et nytt materiell lansert på trosopplæringskonferansen på Lillestrøm. For to år siden utfordret Det Mosaiske Trossamfund Den norske kirke på hva den kunne bidra med i bekjempelsen av antisemittisme og fremmedfrykt i Norge. På bakgrunn av dialogerfaringene vi hadde gjort oss sammen med både Det Mosaiske Trossamfund og Islamsk Råd Norge, erkjente vi at dette faktisk angår oss – at Den norske kirke har et ansvar og en rolle å spille. Det ble også klart at hat mot muslimer og hat mot rom burde inkluderes i arbeidet.

Gjenkjenne rasismen. Arbeidet har blant annet resultert i det nevnte trosopplæringsmateriellet. Materiellet er utarbeidet av Kirkelig dialogsenter i Oslo på oppdrag fra Mellomkirkelig råd. Formålet med materiellet er å øke bevisstheten og kunnskapen om antisemittisme, islamofobi og antisiganisme blant kristne ungdommer.

Håpet er at de på en bedre måte enn oss voksne i dag kan gjenkjenne rasismen og ta et oppgjør med den når de møter den som bevisst hat eller ubevisste fordommer i menighet og samfunn. Hatet mot jøder, muslimer eller rom, er dessverre ikke et nytt fenomen. Historien viser med overveldende kraft at hatet stadig har dukket opp i nye former. Fortidens troll fortsetter å dukke opp av eska og snike seg omkring om vi ikke gjenkjenner dem. Sola – kunnskap og mot – får trollene til å sprekke.

Kirkens fortid. En kan spørre seg om hvorfor arbeid mot antisemittisme, islamofobi og hat mot rom og romanifolk skal inngå i Den norske kirkes trosopplæring. Ett svar er som nevnt kirkens fortid. Vi har gjennom vår teologi vært med på å skape og legitimere antisemittisme og hat mot annerledes troende, og har derfor et samfunnsansvar for å være med å rydde opp i dag. Verst har det gått ut over jødene. Helt fra starten av da jødene ble anklaget for å ha drept Jesus og frem til dagens antisemittisme, har kirken båret på anti-jødiske holdninger og vært med på å spre og legitimere antisemittisme – med grusomme konsekvenser.

Det må vi erkjenne for å være i stand til å ta et oppgjør med det nå. Et annet svar er fordi vi mener noe er sant og noe er galt. Hat mot andre mennesker og fremmedfrykt er ikke bare galt, men dypest sett noe ukristelig – noe som utfordrer det kristne menneskesynet.

Respekt. Et tredje svar er at god trosopplæring handler om å bygge kristen identitet og tro i respekt for annen religiøs tro eller overbevisning. Ungdommer, som alle oss andre, arbeider hardt for å bygge sin egen identitet - ofte i kontrast til det de ikke er. Vi må lære hverandre at vi har et evangelium som klarer å stå på egne ben. Kristen identitet skapes uten å øve vold mot, karikere eller fortegne annen tro. Den trenger ikke fremstilles i negasjon til andre. 

Å utarbeide materiellet har på mange måter sjokkert oss – både over vår egen arv og over hvor utbredt holdningene også er i dag. Vi mener alle ungdommer og konfirmanter i Den norske kirke fortjener å lære om at dette angår dem selv og deres tro. Og så får vi håpe at noe av kunnskapen og erfaringene også smitter over på oss voksne.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.11.2013

Gå til innlegget

MKR og Kirkeuka for fred

Publisert over 6 år siden

MKR svarer på kritikken om Kirkeuka for fred i Israel og Palestina i VL 02.10.13

Systematisk feilinformasjon

KIRKEUKA FOR FRED 

 

I VL 28.09. kritiserer J. Morken Mellomkirkelig Råd (MKR) for å ikke å ville gå i dialog med Med Israel for fred (MIFF). Morken skriver at han ikke selv tar stilling til MIFFs kritikk av Kirkeuka for fred i Israel og Palestina. Det er oppsiktsvekkende at VL ikke driver en mer kritisk journalistikk, sjekker kildene og konfronterer MIFF med deres påstander, før man går ut og kritiserer MKR for å ikke ønske dialog.

 

Vi har gjennom flere år kontaktet MIFF for å imøtegå deres systematiske feilinformasjon. Jeg har bedt MIFF dokumentere sine påstander om MKR, men de har hittil ikke lagt fram belegg.

 

Desinformasjon. MIFF har i noen få tilfeller rettet opp faktafeil, etter påtrykk fra oss. Men så dukker desinformasjonen opp igjen senere. Vi har tatt initiativ til et møte med MIFF, men de har avslått. Når MIFF i år igjen beskriver Kirkeuka som en ‘hetsuke’ og sprer gamle usannheter, valgte vi å ikke svare. En forutsetning fra vår side for å ha en konstruktiv dialog med MIFF er ikke at de er enige med oss, men at de er sannferdige når de refererer våre synspunkter.

 

Hovedsaken i år er at MKR skal ha oppfordret menighetene til å be om tilgivelse for den israelske okkupasjonen. VL gjengir C. Myrland som hevder at flere menigheter søndag 22.09 bad om dette. Også Israelsmisjonen ser også ut til å tro at MKR har sendt ut en slik oppfordring

 

Det er Kirkenes Verdensråd som står bak Kirkeuka og som sammen med kristne palestinere har utarbeidet ressursmateriell. Kirkemøtet bad i 2008 menighetene om å markere uka. MKR har derfor oversatt deler av KV-materiellet til bruk i Norge, i samarbeid med ni andre kirker og organisasjoner. Dersom man tok seg bry med å lese det oversatte materiellet, ville man forgjeves lete etter den omtalte okkupasjonsbønnen. Den er nemlig IKKE med i det norske materiellet.

 

Fremmed. Kirkeuka er et økumenisk initiativ, og språkbruken i flere av tekstene virker fremmed for oss. De er uttrykk for hvordan palestinske kristne uttrykker seg og opplever situasjonen, og av respekt for dem har vi valgt å legge ut en lenke til det engelske materiellet. Det går klart fram hvem som har laget tekstene og det oppfordres til at menighetene selv velger blant tekstforslagene og tilpasser dem til sin kontekst. Om noen prester har oversatt og brukt andre tekster enn dem som er foreslått på norsk, er i så fall deres ansvar. MKR kjenner ikke til at noen har gjort det.

 

Den omtalte syndserkjennelsen er laget av palestinske kristne og ‘vi’ i teksten er dem. De inviterer trossøsken i den verdensvide kirke til å be sammen med dem. Men en syndserkjennelse hvor det lett kan misforstås hvem som er subjektet og som er så konkret at den angir ansvar for israelsk politikk, egner ikke for bruk i norske menigheter. At vi har valgt å ikke oversette denne teksten, burde være en klar indikasjon på at vi ikke anbefaler at den brukes.

 

Urimelig. Det vi derimot gjør, er å framholde at den israelske okkupasjonen er i strid med internasjonal rett. Dette er et premiss for Kirkeuka, og i tråd med hva Kirkemøtet og de internasjonale økumeniske organisasjonene også har uttalt. Dette burde ikke overraske noen; det er verdenssamfunnets oppfatning, representert ved FN. De som har et forklaringsproblem er de som mener at okkupasjonen ikke er ulovlig.

 

MKRs menneske­rettighetsengasjement får politiske konsekvenser, som når vi ber om at om at okkupasjonen skal opphøre. Dette er noe ganske annet enn å erkjenne skyld for okkupasjonen. Det er vår oppriktige mening at opphør av okkupasjonen vil være et gode ikke bare for palestinerne, men også for israelerne. Påstandene om at MKR er ensidig pro-palestinske fordi vi ønsker at en ulovlig okkupasjon skal ta slutt, er helt urimelig.

 

Berit Hagen Agøy

generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke       

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
5 dager siden / 2771 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
28 dager siden / 1884 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
2 dager siden / 1278 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
8 dager siden / 1002 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
30 dager siden / 687 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
3 dager siden / 620 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere