Berit Hagen Agøy

Alder:
  RSS

Om Berit

Generalsekretær i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke

Følgere

Ledsagerprogrammet forenkler ikke

Publisert 13 dager siden - 290 visninger

Under ledsagerkurset gis en bred innføring i kompleksiteten i situasjonen og historikken, både på den palestinske og israelske siden. Anklagen om ensidig kildetilgang er ikke riktig.

Berit Hagen Agøy, Generalsekretær i Mellomkirkelig råd

Fredrik Glad-Gjernes, Utenlandssjef i KFUK-KFUM Global

Knut Refsdal, Generalsekretær i Norges Kristne Råd

Jan Olav Baarøy, Utenlandssjef i Kirkens Nødhjelp


I et innlegg i Vårt Land 22. november spør Øyvind ­Håbrekke om «… den ensidige kildetilgangen i ledsagerprogrammet er et godt utgangspunkt for de kirkelige stemmene i det offentlige ordskiftet».

Han etterspør en orientering fra de norske kirkelige organisasjonene bak ledsagerprogrammet.

Kirkenes Verdensråds ledsagerprogram, the Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel (EAPPI), er verken pro-palestinsk eller pro-israelsk. Programmet er pro menneskerettighetene og folkeretten.

Bred innføring. At EAPPI gir en ensidig kildetilgang er ikke riktig. Under ledsagerkurset gis en bred innføring i kompleksiteten i situasjonen og historikken, både på den palestinske og israelske siden. De siste årene har vi for eksempel invitert den israelske ambassaden for inn­føring i israelsk samfunnsliv og politikk. Kurset fokuserer på ulike fasetter ved palestinsk politikk og samfunn, også med de utfordringene det innebærer.

Håbrekke forteller at han ­under en studiereise i Israel og Palestina møtte ledsagere som fortalte at de ikke skulle ha kontakt med israelere. Dette må bero på en misforståelse. Programmets mål er å ledsage palestin­ere og israelere som på fredelig vis arbeider mot den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene. Møter med israelere er slik en viktig komponent av EAPPI og det er blant annet jevnlig kontakt med representanter fra israelske fredsorganisasjoner. Besøk på Yad Vashem, deltakelse på shabbat-gudstjeneste og besøk hos en jødisk menighet i Haifa er obligatoriske ­deler av programmet. Besøk i den utsatte israelske byen Sderot på grensen til Gaza har lenge vært en del av programmet.

Essensen i EAPPI. 
Det er med hensikt at ledsagere i størst grad eksponeres for den palestinske siden, siden ledsagelse av pale­stinere som lider under okkupasjonen er selve essensen i EAPPI.­ Dette inkluderer observasjon på sjekkpunkter, ledsagelse av ­palestinske skolebarn på skolevei, oppfølging av barnearrestasjoner og husrivinger.

Ledsagerne rapporterer brudd på menneskerettighetene­ og folke­retten til FN og andre ­organisasjoner. EAPPI er svært bevisst at det er krevende å forholde seg nøytralt til en kompleks situasjon og sterke opplevelser. Vi vet at vitneutsagn av ulike grunner kan være upresise.­ Derfor fokuseres det mye på hvordan ledsagere skal innhente riktig informasjon.

Øyenvitneskildringer. Håbrekke spør hvor godt egnet ledsagerne er til å drive informasjonsvirksomhet. Ledsagerne er til stede i lokalsamfunn som få utlendinger besøker, og er øyenvitner i situasjoner som turister ikke opplever. Når vi som norske senderorganisasjoner ber ledsagere om å gi sine øyenvitneskildringer, ber vi dem verken om å karakterisere eller fremstå som politiske analytikere, men å være faktabasert og fokusere på hva de har sett.

Håbrekke er enig i at det er et behov for beskyttelse av palestinere i det okkuperte området. Vårt perspektiv som norske senderorganisasjoner er at det er nødvendig ikke bare å observere­ at folk lider, men også å være med å gjøre noe med årsakene til ­lidelsene. I likhet med mange av de israelske organisasjonene EAPPI samarbeider med, mener vi at begge folk lider under okkupasjonen og at den derfor bør opphøre til fordel for begge parter.

Vi kan alle lytte mer
. Håbrekkes innlegg er en oppfølging av Vårt Lands artikkel 16. november. På grunnlag av dette mener han at ledsagere ikke lytter. Vi registrerer at mange har engasjert seg i en debatt som handler mer om ordbruk enn den faktiske situasjonen som EAPPI responderer på. Hvilke ord man velger i denne sammenhengen, er selvsagt svært viktig. Derfor fokuserer vi også mye på dette i ledsagerprogrammet.

I den pågående debatten kan vi alle lytte mer til hverandre. Uavhengig av dette opprettholder vi som norske senderorganisasjoner et kontinuerlig fokus på hvordan vi kan gjøre ledsagere godt rustet til å stå støtt i en svært krevende situasjon.


Gå til innlegget

Om vi hamrer eller hamres

Publisert 3 måneder siden - 1054 visninger

Nei, kirken bygger ikke murer, tvert imot, vi gjør et omfattende arbeid for å lage sprekker i murene.

Vårt Lands leder 23. september omtaler Kirkeuka for fred i ­Palestina og Israel respektfullt og tar avstand fra den usaklige kritikken andre har kommet med. Dette setter vi pris på, men det er likevel nødvendig med et par kommentarer.

Konfliktens to parter. VL skriver at «det er bekymringsfullt at det er så vanskelig å støtte den ene parten i konflikten, uten å lukke øynene for den andre sidens ståsted». Dette føyer seg inn i en oppfatning av at Kirkeuka er «ubalansert» og ikke evner å se begge sider ved konflikten. Men hvem er de to partene? Er det israelere og palestinere? Er det jødene mot de andre? Nei.

Kirkeuka ble til fordi kirkene i Israel og Palestina bad sine søsterkirker om forbønn og støtte til deres arbeid for en rettferdig løsning på konflikten. Utgangspunktet var at det blir ingen varig fred om ikke okkupasjonen opphører. Hensikten med Kirkeuka er ikke å drøfte alle sider ved konflikten, men å fokusere på okkupasjonen og bidra til at den avsluttes på en fredelig måte.

Det er to parter i konflikten: Den ene parten vil avslutte okkupasjonen på fredelig vis og framforhandle en løsning som anerkjenner staten Israels rett til å eksistere innenfor trygge grenser og som samtidig respekterer palestinernes rettigheter.

Den andre parten vil videreføre okkupasjonspolitikken eller avskaffe okkupasjonen ved bruk av vold. Her finnes både de som vil slette staten Israel av kartet og de som ikke anerkjenner palestinernes menneskerettigheter.

Kirkeuka støtter den første parten, og vi har samarbeidspartnere både blant palestinere og israelere – blant jøder, kristne og muslimer. Det er disse fredsbyggende­ kreftene Kirkeuka vil synliggjøre og styrke­. Vi kan ikke «balansere» mellom de to partene, for vi faktisk mener at den ene har rett og den andre tar feil. Dette­ betyr selvsagt ikke at ikke Kirkeukas ­arrangører kjenner til eller kan forstå den andre parts synspunkter. Vi møter ofte meningsmotstandere til samtaler – men vi opplever at det er liten fredsvilje og evne til konstruktiv dialog fra den kanten.

Bygger kirken murer? VL nevner prosjektet til M. Melchior og påstår at «Mellomkirkelig råd har ikke greid å sa­­mle aktører med ulike ståsteder til dialog på samme måte. Det bør de gjøre noe med.»

Her skorter det nok på kunnskap hos lederskribenten, for MKR har i over 20 år, sammen med Trond Bakkevig, bidratt til etableringen og driften av Rådet av de religiøse institusjoner i Det hellige land. Bakkevig har nylig skrevet innsiktsfullt om dette i sin nye bok Dagbøker fra Jerusalem. MKR fungerer som sekretariat for rådet sammen med våre medarbeidere i Jerusalem. Dette er et særdeles vanskelig og ressurskrevende arbeid.

Rådet bringer sammen religiøse toppledere fra jødisk, kristen og muslimsk side, og de representerer både israelske og palestinske myndigheter. Rådet har blant annet engasjert seg i spørsmålet om Jerusalem og adgang til hellige ­steder, skolebøkers beskrivelser av «de andre», møter mellom unge religiøse ledere og media. Dette er det mest omfattende brobyggerarbeidet som finnes i dag mellom religiøse ledere i Israel og Palestina.

Så svaret på VLs spørsmål er: Nei, kirken bygger ikke murer, tvert imot, vi gjør et omfattende arbeid for å lage sprekker i murene og legge til rette for dialog og samtaler mellom de ulike partene i konflikten.

Gå til innlegget

Samme oppdrag — ny rolle

Publisert 10 måneder siden - 162 visninger

Kirkens oppdrag er upåvirket av de endrede relasjonene mellom kirken og staten.

Året 2017 er et merkeår i norsk kirkehistorie. 500-årsmarkeringen for reformasjonen faller sammen med avviklingen av statskirken.

Kirken har alltid levd sitt liv og forkynt sitt budskap i en verden i forandring. Som luthersk kirke skal vi være i kontinuerlig reformasjon og et fellesskap hvor mangfoldet får utspille seg. Den norske kirke er forankret i kirkens universelle tro og lære og samtidig åpen for kulturell tilpasning.

Bundet sammen

Den norske 
kirke er et trosfellesskap, en medlemsorganisasjon og en samfunnsinstitusjon. Vi er ­uløselig bundet sammen med andre kristne trossøsken i ­Norge og verden gjennom medlemskap i økumeniske organisasjoner og samarbeid med søster­kirker. Sammen med dem forvalter vi kirkens misjons­oppdrag og forkynner evangeliet om ­frelse gjennom Jesus Kristus. Vi ­uttrykker Guds kjærlighet til alle mennesker gjennom diakoni og samfunnsansvar. Vi har et forvalteroppdrag om å ta vare på hverandre og på jorden.

Den norske kirke vil være et åpent og inkluderende fellesskap hvor medlemmene kjenner tilhørighet og eierskap, og hvor også alle andre føler seg velkommen. Kirken skal fortsatt invitere mennesker til dåp og trosfellesskap.

Sammen med andre kirkesamfunn har Den norske kirke ansvar for å videreføre og fornye den kristne kulturarven i vårt land i en tid med økende sekularisering og livssynsmessig mangfold. Dette skal skje i ­respekt for og i dialog med ­andres tro og livssyn.

Relasjonell i sitt vesen

Den norske kirke er en del av sivilsamfunnet og samarbeider med en lang rekke organisasjoner og institusjoner. Kristendommen er i sitt vesen relasjonell. Slik Gud elsker oss, skal vi elske vår ­neste. Kirken har derfor alltid vært forpliktet til å bidra til å skape gode og tillitsfulle mellommenneskelige relasjoner, både i nære forhold i og samfunnet.

Det kristne menneskesynet om livets ukrenkelighet, likeverd og ansvar er utgangs­punktet for ­kirkens samfunnsengasjement. Vi vil fremme fred og rettferdighet og utfordre urett og maktmisbruk. Den norske kirke skal fortsette å være en viktig etisk premissleverandør inn i samfunns­debattene.

Samfunn

Som samfunns­aktør vil kirken ut fra sitt kristne og ­humanistiske verdigrunnlag, ­bidra til å fremme menneskerettighetene, demokratiet og rettsstaten. Dette gjør vi sammen med andre tros- og livssynssamfunn og ulike organisasjoner som vi deler grunnleggende verdier med.

I Norge har vi lang tradisjon med et konstruktivt samvirke mellom sivilsamfunnet og staten. Slik har vi bygd tillit, trygghet og åpenhet. Dette er et kjennetegn på vårt velfungerende ­nordiske velferdssamfunn. Slik samhandling og offentlig finansiering av tros- og livssynssamfunn og ­andre aktører innen kultur- og organisasjonsliv, har vært en styrke ved det norske samfunnet.

En ny rolle

Den norske kirke får nå en ny rolle overfor staten og offentlige myndigheter. Men kanskje enda mer merkbart; ­staten får en ny rolle overfor religion i og med at Norge ikke lenger har noen statsreligion.

Grunnlovens paragraf 2 videre­fører et kristent og humanistisk verdigrunnlag, og paragraf 16 slår fast at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten». Den norske kirke skal fortsatt ha en nær relasjon til det norske folk og til offentlige myndigheter. Men dette skal nå skje, ikke fordi vi skal ha en privilegert posisjon som statens foretrukne religion, men fordi vi er landets største trossamfunn og en av de viktigste bærere og formidlere av kristen og humanistisk kultur og tradisjon som har formet — og fortsatt skal forme — samfunnets verdigrunnlag.

Møteplass

Den norske kirke har fremdeles noen oppgaver som vi, sammen det offentlige, skjøtter på vegne av felles­skapet, blant annet gravferdsforvaltning og vern av kirkebygg som ­kulturminner.

Den norske kirkes kulturelle og sosiale fellesskapsarenaer spiller fortsatt en viktig rolle, ikke minst i lokalsamfunnene. Kirken skal fortsatt være en åpen møteplass og ressurs for alle som ønsker det. Vi vil videre­føre det gode samarbeidet med myndighetene både i kommunene og på nasjonalt nivå. I over­skuelig framtid vil Den norske kirke være en av landets største frivillige organisasjoner og en sentral samfunnsaktør.

Selvforståelse må justeres. Kirkens nye relasjon til staten pålegger oss et ansvar. Vår identitet og selvforståelse må justeres slik at vi ikke lenger ser oss som representanter for staten eller misbruker vår majoritetsposisjon overfor andre tros- og livssynssamfunn.

Alle tros- og livssyns­samfunn må gis samme handlingsrom og muligheter til å utøve sin virksomhet og til å være ­aktive ­samfunnsaktører. Uavhengig av tro og livssyn er vi alle samfunnsborgere med de samme rettig­heter og plikter i sam­funnet.

Vi står overfor store utfordringer slik som klimaendringer, fattigdom, økende ulikheter og flyktningkrise. Dette kan bare løses gjennom bredt nasjonalt og internasjonalt samarbeid på tvers av tro og kultur.

Utfordrer tradisjoner

Tros- og livssynsfriheten er en fundamental og universell menneske­rett. Denne retten er under 
sterkt press i store deler av ­verden. Vi ser tendenser til å nedvurdere denne fundamentale rettig­heten og avveie den opp mot andre ­politikkområder, slik som for eksempel hen­synet til majoritetsbefolkningens 
religion og kultur og innvandringspolitiske hensyn. Trosfriheten utfordres også av 
kulturelle og religiøse tradi­sjoner, ikke minst ­knyttet til forståelsen av kjønnsroller og familie. Som troende har vi et stort ansvar for at religiøse ­tradisjoner ikke blir misbrukt for å innskrenke andres tros­frihet og rettigheter.

Den norske kirkes rolle kan bare spille en konstruktiv rolle i samfunnet i årene framover dersom vi spiller på lag med alle dem som ønsker et livssynsåpent samfunn hvor alles rett til å utøve sin tro og livssyn sikres.

FØRST PUBLISERT I  VÅRT LAND 16.02.2017

Gå til innlegget

Derfor bryter Israel folkeretten

Publisert over 1 år siden - 2768 visninger

Reidar Holtet ber (Vårt Land 16. mars) om konkret 
dokumentasjon på Mellomkirkelig råds (MKR) påstand om at Israel bryter folkeretten.

La oss ta utgangspunkt i det vi synes enige om: Israel har etter 1967 okkupert Vestbredden. Sikkerhetsrådsresolusjon 242 ber om «tilbaketrekking av israelske væpnede styrker fra okkuperte territorier i den nylige konflikten». Så langt har ikke Israel fulgt opp dette fordi noen fredsavtale ikke er kommet i stand. Så Israel er ifølge internasjonal rett fortsatt en okkupasjonsmakt.

Den 4. Genèvekonvensjonen gir regler for hvorledes en okkupasjon kan foregå. Israels okkupasjonspolitikk bryter med denne konvensjonen. Det mest opplagte eksempel er artikkel 49 som slår fast at «okkupasjonsmakten kan ikke deportere eller flytte en del av sin egen sivilbefolkning til det område som den okkuperer».

Dette betyr at de israelske bosettingene på Vestbredden er i strid med internasjonal rett. Når MKR oppfordrer til å ikke ha økonomisk samarbeid med israelsk nærings­virksomhet på Vestbredden, er dette en logisk og ­moralsk konsekvens av at vi ikke handler med selskaper som produserer varer og tjenester i ulovlige bosetninger. Vi vil heller ikke bidra til å opprettholde og utvide slike bosetninger. Dette er et lite kontroversielt syn.

Holtet blander dessverre sammen jødene og staten Israel. MKR kritiserer staten Israels okkupasjonspolitikk, men oppfordrer til økt samarbeid med jøder som arbeider­ for at Israel skal forbli et demokrati og en rettstat som respekterer

Først publisert i Vårt Land 19.3.2016

Gå til innlegget

Klimaavtalen må bli et virkelig vendepunkt

Publisert nesten 2 år siden - 3216 visninger

Klimaavtalen i Paris kan bare bli en reell seier hvis vi bretter opp ermene og setter i gang den grønne omstillingen i dag. All olje i Arktis må bli liggende.

Paris-avtalen betyr en markant omstilling for oss og andre rike land; bort fra store utslipp fra fossile energikilder og mot et mer bærekraftig samfunn basert på fornybar energi.

28. november ble en flaske med innsamlet vann fra omtrent 200 klimapilegrimarrangement over hele landet overlevert utenriksminister Børge Brende. Da hadde klimapilegrimer­ gått 60.000 ­kilometer bare i Norge. En ambisiøs og rettferdig klima­avtale i Paris i 2015 var et av ­hovedmålene til kampanjen.

Samme dag ble 1,8 millioner underskrifter fra den internasjonale og tverreligiøse bevegelsen som Klimapilegrim 2015 er en del av, overlevert FN-sjef Christiana Figueres i Paris. Mange har mobilisert. Vi så et sterkt folkelig engasjement i Paris.

Hvert enkelt land har meldt inn hva de vil bidra med av utslippskutt. Men de varslede kuttene er ikke nok. Dersom alle fortsetter kursen vi er på, går verden mot klimaendringer som vil få katastrofale følger for alt liv på jorda.

Alle land må snu på alle steiner for å kutte mer enn det som er lovet.

Det gjelder også Norge. Det er ikke tid for å tviholde på retten til fortsatte utslipp. Det er ikke kortsiktig økonomisk gevinst det må kjempes for, men vår felles framtid.

Det er heller ikke snakk om å rasere velferdsstaten eller ta jobbene fra folk. Tvert imot. Derfor krever vi:

• Regjeringen må la oljen i Arktis bli liggende.

• Det må skapes 100.000 nye klimajobber for å bidra til kutt i klimagassutslipp og til å omstille Norge.

• Forpliktelsene overfor 
Paris-avtalen må følges opp med kraftige utslippskutt innenlands. Støtten til omlegging og skadebegrensning i Sør må økes.

Kirkelige aktører har presset på i en årrekke for å ta klimautfordringene på alvor. Det har også andre aktører og enkeltmennesker gjort.

Vi står ikke lenger hver for oss, men sammen om felles sak. Vi så et folkelig gjennombrudd i det kirkelige og tverreligiøse samarbeidet rundt klimapilegrimsbevegelsen. Vi så det også i Folkets klimamarsj med 800.000 mennesker i gatene verden over 28.-29. november.

I Norge har mer enn 50 organisasjoner fra miljøbevegelse, fagbevegelse og kirkelige aktører en sentral rolle. Vi vil fortsette å protestere mot dårlig klima­politikk inntil vi ser et reelt grønt skifte.

Paris-avtalen må følges opp med en tydelig kursendring på alle samfunnsområder. Vi vil si klart ifra til våre politikere og støtte dem i å ta modige valg, om det så medfører kostnader og begrensninger for oss alle.

I dag klokka 16.00 viser vi at vi mener alvor foran Stortinget og demonstrerer for en ny klimapolitikk.

Paul Erik Wirgenes, avdelingsdirektør i Kirkerådet og leder for styrings-
gruppa i Skaperverk og bærekraft

Anne Marie Helland, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Knut Refsdal, generalsekretær 
i Norges Kristne Råd

Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke

Ingrid Rosendorf Joys, Oslo katolske bispedømme og styreleder i Samarbeidsrådet for tros- og livsynssamfunn

Ingeborg Midttømme, biskop 
i Møre for Den norske kirke

Per Ivar Våje, prosjektkoordinator, Skaperverk og bærekraft

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
12 dager siden / 2503 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
20 dager siden / 3305 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7600 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8206 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2459 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 1 måned siden / 3893 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 590 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 608 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Karl Øyvind Jordell kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
31 minutter siden / 198 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
rundt 1 time siden / 198 visninger
Eivind Haarseth Olsnes kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5618 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5618 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 4371 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 4371 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5618 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Problemet Jerusalem
rundt 9 timer siden / 131 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Israel er en rasistisk apartheidstat. Nå venter mer konflikt og kriger
rundt 9 timer siden / 1771 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5618 visninger
Les flere