Berit Hagen Agøy

Alder:
  RSS

Om Berit

Generalsekretær i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke

Følgere

Klimahåp

Publisert 27 dager siden

Snakker kirken for lettvint om håp i klimakrisen?

KLIMAHÅP

Snakker kirkefolk for lettvint om håp i klimakrisen? «Det viktigste vi som kirker kan bidra med er håp». Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg selv har sagt dette eller hørt andre si det. Kirken må oppmuntre og gi våre barn og barnebarn framtidshåp. Noen ganger blir ordene svulstige, og vi kan si slikt som at fordi Kristus overvant dødskreftene, lever vi i oppstand­elsens kraft. Derfor kan vi håndtere klimakrisen. Vi lever i håpet.

Jeg tror fortsatt på dette. Men jeg har merket meg de flakkende blikkene når kirkefolk diskuterer klimakrisen og konkluderer med at det er håp. Som om vi og kloden enten overlever (og det går bra) – eller alt ødelegges. Realiteten er at kloden vil overleve, menneskene også. Men verden vil forandre seg. Derfor må vi snakke mer om hvordan vi kan håndtere klimaendringene og mindre om hvorvidt krisen ender i håp eller kaos. Både håp- og kaostankegangene passiviserer, for de er umulige å forstå og forholde seg til.

Kirken må være tydeligere, ikke om konkrete politiske virkemidlene - for det overlater vi til politikerne, men vi må snakke klarere om hvilke verdier samfunnet bør styres etter, når vi skal gjennom omfattende endringer i årene framover. Tre eksempler:

Rettferdighet: 

Klimakrisen er grunnleggende sett resultat av grådig overforbruk av ressursene i den rike del av verden. Det er få ting Bibelen snakker mer om enn rettferdighet og forholdet mellom fattig og rik. Vi løser ikke klimautfordringene om vi lukker øynene for nødvendigheten av en omfattende omfordeling av den globale ressursbruken. Flere milliarder fattige mennesker må øke forbruket for å få en anstendig levestandard. Nordmenn er blant dem som forsyner seg mest av ressursene. Klimaløsninger i Norge som bygger på fortsatt økonomisk og materiell vekst hos oss er urettferdige. Alle mennesker har samme rett til å få dekket sine grunnleggende behov, og lista for materielt forbruk må legges der hvor dette kan oppnås. Det er kirkens radikale budskap.

Ansvar:

Det er blir trendy å føle «flyskam». Skam er destruktivt og gir mer selvforakt enn energi. La oss heller snakke om skyld. Vi er medskyldige - i betydningen har ansvar - for klima­endringene på grunn av våre reisevaner og materielle forbruk. Skyld kan erkjennes og bearbeides, slik at vi forstå hva vi som må gjøre annerledes. Kirkens grunnfortelling handler om erkjennelse av skyld og synd, om oppgjør og ny mulighet. Vår utfordring er å vise at dette gir mening, ikke bare i våre personlige liv, men også for felleskapene vi tilhører. Klimakrisen er menneskeskapt, vi har ansvar for den. Derfor må – og kan – vi gjøre noe med dem. Forandring er mulig. I det ligger håpet.

Demokrati og tillit:

Endringene vil kreve personlige valg. Men vi trenger også handlekraftige politikere som handler på vegne av fellesskapet, både nasjonalt og internasjonalt. Kirken må se seg som del av et aktivt sivilsamfunn som forventer at politikerne gjennomfører nødvendige tiltak. Vi må støtte modige politikere. Det haster. Klimakrisen eskalerer, ulikhetene øker, millioner blir klimaflyktninger. Dette utfordrer demokratiet. Det er lett å hegne om egne interesser. Kirken må fastholde at nestekjærligheten er grensesprengende. Nå trenger vi tillitt, fellesskapsløsninger og forpliktende internasjonalt samarbeid.

Kirken skal fastholde håpet. Ikke som en lettvint løsning, men som en påminnelse om at Gud har gitt oss ansvaret for skaperverket og utrustet oss til å ta vare på det. Vi har tilstrekkelig kunnskap om klimaendringene. Vi vet hva som er rett og galt. Nå må vi handle.

Gå til innlegget

Hent barn av IS-krigere hjem

Publisert 4 måneder siden

Et samfunns moralske standard måles i hvordan vi behandler de svakeste iblant oss.

I vår kristne tradisjon holdes barnet fram som det mest sårbare og verdifulle vi har. Jesus sa: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

Nå lider barn av IS-krigere. Flere norske barn og deres mødre sitter i flyktningleiren al-Hol nord i Syria. Leiren har sprengt kapasitet, og flere barn har dødd av underernæring og sykdom. Barna, som lever i uverdige og umenneskelige forhold, er helt uten ansvar for den situasjonen de er i. De har krav på omsorg og beskyttelse.

Det er norske myndig-
heters plikt å gjøre alt som er mulig for å hjelpe disse sårbare barna hjem, enten de allerede er norske statsborgere eller har rett til norsk statsborgerskap gjennom sine foreldre. Det er et steg i riktig retning at regjeringen prioriterer å hente hjem foreldreløse barn, med dette er ikke tilstrekkelig. Også barn med foreldre i live må få komme til Norge om foreldrene ønsker det. Barn har rett til å være sammen med sine foreldre og norske statsborgere har rett til returnere til Norge. Rettstaten Norge er forpliktet og i stand til å håndtere norske IS-krigeres forbrytelser, samtidig som vi ivaretar barnekonvensjonen. Norge må ta ansvar for sine egne statsborgere og ikke forvente at krigsrammede stater skal ta hånd om dem.

International Commission on Missing Persons (ICMP) har tilbudt seg å bidra til identifikasjonsarbeid, og Røde Kors har tilbudt regjeringen hjelp til å hente hjem barn med tilknytning til Norge. Flere norske organisasjoner har sagt at de har mulighet til å ta seg av disse barna når de kommer hjem. Det er stor oppslutning i befolkningen for å hente barna hjem.

Norges Kristne Råd har forståelse for kompleksiteten i saken, at det er krevende å få brakt barna hjem og også å forholde seg til deres foreldre. Men skal vi opprettholde vår moralske integritet som et samfunn som bygger på kristne og humanistiske verdier, må vi handle nå og aktivt bidra til at barna og foreldrene kommer seg hjem til Norge. Norge må også hjelpe de andre lidende barn av IS-krigere gjennom å bidra med økt humanitær støtte i deres hjemland.

Berit Hagen Agøy, Styreleder 
i Norges Kristne Råd

Gå til innlegget

To tanker i hodet

Publisert rundt 1 år siden

Nei til åpne grenser – ja til raushet overfor fremmede

Det politiske toppmøtet i EU 27. og 28. juni drøftet mottakssentre utenfor EUs grenser som et tiltak for å begrense belastningen på EU-landene. Vi mener det er det grunn til å følge nøye med på politikernes argumentasjon i denne debatten. 

Under press. 

Vil vår humane og rause flykning- og asylpolitikk svekkes eller styrkes ved slike tiltak? Vi vet at hele asylinstituttet er under press over hele Europa. Innvandringsmotstandere vinner terreng i nasjonale valg Europa rundt. 

Det er ikke kirkens oppgave å skissere konkrete politiske løsninger, men vi har et kall til å holde fram menneskeverd og likeverd. Vi kan ikke forvente at etterkrigstidens største flyktningekatastrofe ikke skal berøre våre liv også i Norge. Vi kan ikke kjøpe oss fri fra å slippe medmennesker i dyp nød inn i våre hverdagsliv. 

Det er grunn til å spørre hvilken moral vi bygger på dersom det nå søkes politiske løsninger som gjør at vi slipper å møte flyktningene ansikt til ansikt her hjemme. 

Villedende. 

Preses i Den norske kirke, biskop Helga Haugland Byfuglien sa i et intervju med Vårt Land 27. juni at det vil være umoralsk dersom mottakssentre i Nord-Afrika opprettes for «å kjøpe disse menneskene bort fra våre land og våre liv». Hennes uttalelse har vakt kritikk. Byfuglien er til og med blitt tolket som om kirken mener det er mer moralsk forsvarlig å bringe flyktninger til Europa enn å hjelpe dem i deres hjemland. Det er en villedende retorisk motsetning, og det ene er ikke mindre moralsk forsvarlig enn det andre. 

Store omkostninger. 

Selvsagt skal Norge og EU-landene gi økonomisk støtte til tiltak i nærområdene. For flyktninger og asylsøkere kan det være den beste løsningen å få trygg og forsvarlig beskyttelse i deres nærområder. Ingen ønsker å måtte flykte lange avstander hjemmefra eller legge ut på en farefull ferd over Middelhavet. Økonomiske migranter, som ikke har krav på beskyttelse, bør avvises før de legger ut på reise, og menneskesmugling og korrupsjon må selvsagt bekjempes. 

Men det er ikke tilstrekkelig å gi økonomisk støtte til nærområdene. Landene i Midtøsten og Nord-Afrika har allerede tatt på seg et enormt ansvar og store omkostninger. Hellas og Italia har tatt sin del av belastningen. Asylsøkere og andre migranter kommer fortsatt til å komme til Norge og be om opphold her i landet, selv om det opprettes mottakssentre i asylsøkernes hjemland, og Norge har et moralsk og politisk ansvar for også å tilby beskyttelse til mennesker i nød i vårt land. Norge er et av de mest velstående og velfungerende land i Europa, og vi har kapasitet til å ta imot flere asylsøkere og flyktninger. 

Kirken ber regjeringen øke støtten til nærområdene og bidra til en forsvarlig og samordnet europeisk asyl- og flyktningpolitikk. Samtidig ber vi om at Norge gir opphold til flere mennesker med behov for beskyttelse. Vi har råd til begge deler.

Trykket i Vårt Land 3. juli 2018.

Gå til innlegget

Ledsagerprogrammet forenkler ikke

Publisert nesten 2 år siden

Under ledsagerkurset gis en bred innføring i kompleksiteten i situasjonen og historikken, både på den palestinske og israelske siden. Anklagen om ensidig kildetilgang er ikke riktig.

Berit Hagen Agøy, Generalsekretær i Mellomkirkelig råd

Fredrik Glad-Gjernes, Utenlandssjef i KFUK-KFUM Global

Knut Refsdal, Generalsekretær i Norges Kristne Råd

Jan Olav Baarøy, Utenlandssjef i Kirkens Nødhjelp


I et innlegg i Vårt Land 22. november spør Øyvind ­Håbrekke om «… den ensidige kildetilgangen i ledsagerprogrammet er et godt utgangspunkt for de kirkelige stemmene i det offentlige ordskiftet».

Han etterspør en orientering fra de norske kirkelige organisasjonene bak ledsagerprogrammet.

Kirkenes Verdensråds ledsagerprogram, the Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel (EAPPI), er verken pro-palestinsk eller pro-israelsk. Programmet er pro menneskerettighetene og folkeretten.

Bred innføring. At EAPPI gir en ensidig kildetilgang er ikke riktig. Under ledsagerkurset gis en bred innføring i kompleksiteten i situasjonen og historikken, både på den palestinske og israelske siden. De siste årene har vi for eksempel invitert den israelske ambassaden for inn­føring i israelsk samfunnsliv og politikk. Kurset fokuserer på ulike fasetter ved palestinsk politikk og samfunn, også med de utfordringene det innebærer.

Håbrekke forteller at han ­under en studiereise i Israel og Palestina møtte ledsagere som fortalte at de ikke skulle ha kontakt med israelere. Dette må bero på en misforståelse. Programmets mål er å ledsage palestin­ere og israelere som på fredelig vis arbeider mot den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene. Møter med israelere er slik en viktig komponent av EAPPI og det er blant annet jevnlig kontakt med representanter fra israelske fredsorganisasjoner. Besøk på Yad Vashem, deltakelse på shabbat-gudstjeneste og besøk hos en jødisk menighet i Haifa er obligatoriske ­deler av programmet. Besøk i den utsatte israelske byen Sderot på grensen til Gaza har lenge vært en del av programmet.

Essensen i EAPPI. 
Det er med hensikt at ledsagere i størst grad eksponeres for den palestinske siden, siden ledsagelse av pale­stinere som lider under okkupasjonen er selve essensen i EAPPI.­ Dette inkluderer observasjon på sjekkpunkter, ledsagelse av ­palestinske skolebarn på skolevei, oppfølging av barnearrestasjoner og husrivinger.

Ledsagerne rapporterer brudd på menneskerettighetene­ og folke­retten til FN og andre ­organisasjoner. EAPPI er svært bevisst at det er krevende å forholde seg nøytralt til en kompleks situasjon og sterke opplevelser. Vi vet at vitneutsagn av ulike grunner kan være upresise.­ Derfor fokuseres det mye på hvordan ledsagere skal innhente riktig informasjon.

Øyenvitneskildringer. Håbrekke spør hvor godt egnet ledsagerne er til å drive informasjonsvirksomhet. Ledsagerne er til stede i lokalsamfunn som få utlendinger besøker, og er øyenvitner i situasjoner som turister ikke opplever. Når vi som norske senderorganisasjoner ber ledsagere om å gi sine øyenvitneskildringer, ber vi dem verken om å karakterisere eller fremstå som politiske analytikere, men å være faktabasert og fokusere på hva de har sett.

Håbrekke er enig i at det er et behov for beskyttelse av palestinere i det okkuperte området. Vårt perspektiv som norske senderorganisasjoner er at det er nødvendig ikke bare å observere­ at folk lider, men også å være med å gjøre noe med årsakene til ­lidelsene. I likhet med mange av de israelske organisasjonene EAPPI samarbeider med, mener vi at begge folk lider under okkupasjonen og at den derfor bør opphøre til fordel for begge parter.

Vi kan alle lytte mer
. Håbrekkes innlegg er en oppfølging av Vårt Lands artikkel 16. november. På grunnlag av dette mener han at ledsagere ikke lytter. Vi registrerer at mange har engasjert seg i en debatt som handler mer om ordbruk enn den faktiske situasjonen som EAPPI responderer på. Hvilke ord man velger i denne sammenhengen, er selvsagt svært viktig. Derfor fokuserer vi også mye på dette i ledsagerprogrammet.

I den pågående debatten kan vi alle lytte mer til hverandre. Uavhengig av dette opprettholder vi som norske senderorganisasjoner et kontinuerlig fokus på hvordan vi kan gjøre ledsagere godt rustet til å stå støtt i en svært krevende situasjon.


Gå til innlegget

Om vi hamrer eller hamres

Publisert nesten 2 år siden

Nei, kirken bygger ikke murer, tvert imot, vi gjør et omfattende arbeid for å lage sprekker i murene.

Vårt Lands leder 23. september omtaler Kirkeuka for fred i ­Palestina og Israel respektfullt og tar avstand fra den usaklige kritikken andre har kommet med. Dette setter vi pris på, men det er likevel nødvendig med et par kommentarer.

Konfliktens to parter. VL skriver at «det er bekymringsfullt at det er så vanskelig å støtte den ene parten i konflikten, uten å lukke øynene for den andre sidens ståsted». Dette føyer seg inn i en oppfatning av at Kirkeuka er «ubalansert» og ikke evner å se begge sider ved konflikten. Men hvem er de to partene? Er det israelere og palestinere? Er det jødene mot de andre? Nei.

Kirkeuka ble til fordi kirkene i Israel og Palestina bad sine søsterkirker om forbønn og støtte til deres arbeid for en rettferdig løsning på konflikten. Utgangspunktet var at det blir ingen varig fred om ikke okkupasjonen opphører. Hensikten med Kirkeuka er ikke å drøfte alle sider ved konflikten, men å fokusere på okkupasjonen og bidra til at den avsluttes på en fredelig måte.

Det er to parter i konflikten: Den ene parten vil avslutte okkupasjonen på fredelig vis og framforhandle en løsning som anerkjenner staten Israels rett til å eksistere innenfor trygge grenser og som samtidig respekterer palestinernes rettigheter.

Den andre parten vil videreføre okkupasjonspolitikken eller avskaffe okkupasjonen ved bruk av vold. Her finnes både de som vil slette staten Israel av kartet og de som ikke anerkjenner palestinernes menneskerettigheter.

Kirkeuka støtter den første parten, og vi har samarbeidspartnere både blant palestinere og israelere – blant jøder, kristne og muslimer. Det er disse fredsbyggende­ kreftene Kirkeuka vil synliggjøre og styrke­. Vi kan ikke «balansere» mellom de to partene, for vi faktisk mener at den ene har rett og den andre tar feil. Dette­ betyr selvsagt ikke at ikke Kirkeukas ­arrangører kjenner til eller kan forstå den andre parts synspunkter. Vi møter ofte meningsmotstandere til samtaler – men vi opplever at det er liten fredsvilje og evne til konstruktiv dialog fra den kanten.

Bygger kirken murer? VL nevner prosjektet til M. Melchior og påstår at «Mellomkirkelig råd har ikke greid å sa­­mle aktører med ulike ståsteder til dialog på samme måte. Det bør de gjøre noe med.»

Her skorter det nok på kunnskap hos lederskribenten, for MKR har i over 20 år, sammen med Trond Bakkevig, bidratt til etableringen og driften av Rådet av de religiøse institusjoner i Det hellige land. Bakkevig har nylig skrevet innsiktsfullt om dette i sin nye bok Dagbøker fra Jerusalem. MKR fungerer som sekretariat for rådet sammen med våre medarbeidere i Jerusalem. Dette er et særdeles vanskelig og ressurskrevende arbeid.

Rådet bringer sammen religiøse toppledere fra jødisk, kristen og muslimsk side, og de representerer både israelske og palestinske myndigheter. Rådet har blant annet engasjert seg i spørsmålet om Jerusalem og adgang til hellige ­steder, skolebøkers beskrivelser av «de andre», møter mellom unge religiøse ledere og media. Dette er det mest omfattende brobyggerarbeidet som finnes i dag mellom religiøse ledere i Israel og Palestina.

Så svaret på VLs spørsmål er: Nei, kirken bygger ikke murer, tvert imot, vi gjør et omfattende arbeid for å lage sprekker i murene og legge til rette for dialog og samtaler mellom de ulike partene i konflikten.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere