Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Det nye Venstre

Publisert over 1 år siden

Venstres inntreden i regjering ble ­mindre smertefull enn kritikerne ­trodde. Gjennom flere år har Venstre beveget seg i mer borgerlig-liberal retning. Det gjorde skrittet kortere.

I fjor på denne tiden lagde Venstre-leder Trine Skei Grande rabalder i borgerlig leir. Slik lød en overskrift i VG 29. mars: «Venstre-Trine vil felle Høyre/Frp-regjeringen ­etter valget». I intervjuet slo hun fast at hun var villig til å bruke vippe­makten til å felle Solbergs blåblå regjering. Venstrelederen håpet Solberg deretter ville danne ny regjering sammen med Venstre og KrF. «Den makten må vi kunne­ bruke», sa Grande.

Ett år etter er Venstre vel etablert i en blågrønn regjering, sammen med fløypartiet Frp. Ved inngangen til helgens Venstre-landsmøte forteller Grande, til samme avis, at «Venstre og Frp er likere enn jeg trodde».

Går godt sammen

Hennes ­uttalelser kan ikke være oppsiktsvekkende for de som har fulgt norsk politikk de siste årene­. Mange ser at Venstre og Frp har mye fellesgods gjennom liberale eller liberalistiske holdninger. Det betyr at Venstres og Frps topper i regjeringssystemet finner hverandre i mange saker. Dette blir ytterligere forsterket ved Tor Mikkel Waras inntreden som justisminister.

Mye tyder på at også brorparten av Venstres velgere har samme, positive syn på Frp. For til tross for både utmeldinger og ubekvemme politikere i distrikts-Venstre, har partiet Venstre åpenbart skallet mindre av enn de mest pessimistiske trodde.

Riktignok har ikke regjeringsdeltagelsen gitt Venstre en «boost» på meningsmålingene slik enkelte håpet. Men partiet har heller ikke falt nevneverdig i oppslutning. De befinner seg omtrent på samme nivå som rundt valget: Rundt sperregrensen.

På kort tid

Det interessante er hvordan Venstre har maktet å skifte samarbeidsposisjon på så kort tid, uten formelle vedtak. Og at dette har ikke har gitt voldsom avskalling på venstre fløy.

Svaret ligger i partiets utvikling, nyrekruttering og avskalling over år. Venstres tillitsvalgte og velgere har beveget seg bit for bit i en mer liberalistisk, urban og borgerlig retning. Når partiet nå samles til landsmøte er det et helt annet parti enn for 20 år siden. Dette synes særlig på partiets ungdomsorganisasjon. Ikke minst er den gamle venstrefløyen borte.

Raddisparti

Ser vi tilbake på 70- og 80-tallet framsto Venstre som et aktivistisk miljøparti, med tydelige elementer av selvbergingstenkning. Det var et sosialliberalt raddisparti, med mange likhetstrekk med SV. Et eksempel som illustrerer partiets posisjon på 80-tallet er at de i 1985 gikk inn for å støtte­ Gro Harlem Brundtland som statsminister. Dagens Venstre-folk omtaler i dag med gru det ­legendariske valgkampmaterialet: Venstres leder ble dresset opp sammen med Brundtland på et «brudebilde».

I Sponheims periode fra 1996 til 2009 forsøkte partiet å riste av seg stempelet som miljøraddisser. Partiet ville bli bredere og mer næringsorientert. Mantraet ble «kampen for små og mellomstore bedrifter» og de begynte å omtale seg selv som «borgerlige». For hvert år som gikk ble avstanden til både Ap og Sp større. På midten av 2000-tallet var avstanden mellom Venstre og Sp blitt så stor at Venstres leder ikke ønsket å stille opp til felles­ sentrumspolitiske intervjuer sammen med Sp-lederen.

Borgerlige Trine

I Grandes tid har denne utviklingen, bort fra sentrum, og inn i en mer definert borgerlig rolle, gått raskere. Sponheims slagord «heller Jens enn Jensen» viste hans åpenhet mot Ap. Den forsvant raskt etter at Grande overtok lederklubba. Hun har brukt mye av sitt politiske liv til å kjempe mot Ap, men også mot Sp.

Under hennes ledelse har dessuten de unge liberalistene for ­alvor inntatt sentrale posisjoner i Venstre. En av dem er Sveinung Rotevatn, som de ­senere årene har hatt tung innflytelse på ­utformingen av Venstres politikk, og dratt den i mer liberalistisk retning.

Ved valget i 2013 kom Rotevatn med sin mye omtalte liste over «21 ting vi kan tillate». På lista hans sto blant annet: Aktiv dødshjelp, vin i butikker, vin i park, alkoholreklame, cannabis, poker, rasistiske ytringer, egg­donasjon, surrogati, kjøp av seksuelle tjenester, genmodifisert mat og søndagsåpne butikker.

Rotevatn har hatt stort gjennomslag i partiet, og flere av punktene er blitt Venstres vedtatte politikk. Andre kan snart bli vedtatt i Stortinget.

Det nye Venstre. Det nye Venstre er blitt et tvers igjennom borgerlig parti med klare liberalistiske trekk. Dette var svært tydelig da Venstre i høst la fram sitt alternative budsjett. De ville ha større skattelettelser enn den daværende blåblå regjeringen. Venstre har ligget i front med å fatte vedtak for å liberalisere gen- og bioteknologien. De har gått betydelig lengre enn Høyre i å kjempe mot fagbevegelsen for å liberalisere norsk arbeidslivspolitikk. Og de har stått først i kampen for å fjerne forbud mot sex-kjøp.

Venstre er blitt et parti der ­individualistisk frihet står sterkt, og dette har en betydelig appell til unge og urbane velgere. Særlig unge menn.

Alt dette har en svært god match med liberalistfløyen i Frp. Det må ha vært en ønskedrøm for Sveinung Rotevatn og hans likesinnede i Venstre da Listhaug forsvant ut av justisdepartementet, for å bli erstattet med liberalisten Tor Mikkel Wara.

Grønt skifte

Det er særlig på ett punkt Venstre har dratt de andre partiene markant i sin retning. Det er innenfor klima og miljø. Det synes i regjeringsplattformen. Men også Høyres landsmøte viste fram en politikk som til forveksling er lik Venstres. Det grønne skiftet har mange år vært Venstres mantra. Nå er det også blitt Høyres. Dette vil gjøre det betydelig lettere for Venstre i ­regjeringen i tiden som kommer.

I dag fremstår det utvidede­ ­regjeringsprosjektet som det mest naturlige i verden for Venstre. Riktignok har enkelte fra det gamle «Bygde-Venstre» forsvunnet ut. Men når alt kom til alt, hadde mange av dem for lengst forlatt partiet.

Det store spørsmålet som gjenstår er om dette nye Venstre kan nå ut til flere velgere gjennom sin regjeringsdeltagelse. Den største utfordringen blir å skille seg ut fra både Høyre og Frp. Men de kan også trekke velgere fra disse to.

Så må partiet leve med at de gamle Venstre-raddisene har forsvunnet til Miljøpartiet eller SV. Men disse ville uansett vært en plage for det nye Venstre.

Gå til innlegget

Høyres liberale vending

Publisert over 1 år siden

Ja til eggdonasjon og assistert befruktning ­viser at den verdikonservative delen av Høyre har tapt terreng. Partiets nei til surrogati var ­knappere enn forventet.

Som alle andre partier står Høyre i et spenn mellom ulike fraksjon­er. På en akse i dette store partiet står de verdikonservative på den ene siden og de ­liberale på den andre. Ser vi noen tiår tilbake var disse to fløyene jevnbyrdige.

Sterk liberal fløy

Helgens landsmøte viser at partiet har gjennomgått en endring. Den verdikonservative fløyen er blitt liten og taper mange kamper. Den verdiliberale fløyen har vokst seg stor og sterk.

Grunnene er flere. En av dem handler om at Høyre er blitt et stort folkeparti, som tiltrekker seg nye grupper. Mens partiledelsen som har vært med i Høyre i mange år stemte langt mer konservativt, så har liberali­seringsvinden tatt det bredere laget av Høyre.

Det handler også om et generasjonsskifte. Ikke overraskende var Unge Høyres folk blant de mest markante forkjemperne for liberaliseringer på landsmøtet. Unge Høyres ­leder Sandra Bruflot sa ja til både eggdonasjon, assistert befruktning for enslige og surrogati. Hun tapte kun surrogati-saken, men fikk et betydelig knappere flertall mot seg enn forventet.

Endret parti 

Etter dette landsmøtet kan ingen bli overrasket over at den verdikonservative fraksjonen i Høyre nå er betenkt. Blant dem er det flere som i bakgrunnssamtaler ­mener Høyre nå er i ferd med å endre seg. En av dem mener det bare er et spørsmål om tid før partiet også sier ja til surrogati og ytterligere liberaliseringer av biopolitikken.

Argumentasjonen for liberalisering er grunnleggende ­liberal, og basert på en ide om friheter for enkeltindividet: Voksne menneskers frihet til å velge. Enten det handler om å gi bort et egg eller ta på seg jobben som surrogatmor.

Liberalt tankegods

Blant mindretallet­ i spørsmålet om eggdonasjon og assistert befruktning for enslige­ var stortingspresident Tone Trøen og stortingsrepresentant Stefan Heggelund. Førstnevnte la stor vekt på barnas rettig­heter og perspektiv. Heggelund forsøker å kjempe mot endringene ved å hevde at ja til eggdonasjon ikke er liberalt. Han mener blant annet det å kreve eiendomsrett til arvemateriale ikke er liberalt.

Heggelunds forståelse av hva som er liberalt fikk i liten grad gjennomslag. Tvert imot var ­­argumentene som vant fram forankret i et liberalt tankegods, bare fra en annen vinkel: Frihet for enkeltindividet var et av dem. Ideen om at staten ikke skal hindre folks ­ønske om få barn var et annet. Det var denne­ tenkningen som drev fram et ja til både eggdonasjon og assistert befruktning.

Å ta seg tid

I begge disse spørsmålene er partiets gamle­ verdikonservative tankegods vanskelig å få øye på. Det kommer kun til syne gjennom det faktum at partiet tok seg god tid før de konkluderte. En ekte konservativ tar ingen forhastede­ beslutninger når det gjelder samfunnsendringer.

Om Høyre kommer til å vedta­ et ja til surrogati ved neste korsvei er et åpent spørsmål. Men gitt det store mindretallet i landsmøtesalen er det slett ikke usannsynlig.




Denne nyhetskommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave mandag 9. april 2018


BILDET: Høyres to nestledere Jan Tore Sanner og Bent Høie gratulerer Unge Høyres leder, Sandra Bruflot, med seieren i spørsmålet om eggdonasjon. 

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Gå til innlegget

Ernas breddeprosjekt

Publisert over 1 år siden

Erna Solberg har ­breddet sitt regjeringsprosjekt i begge retninger. I arbeids- og ­velferdspolitikken mot ­sentrum. I retorikk og innvandringspolitikk mot Frp.

Erna Solbergs regjeringstid kommer til å bli omtalt som en egen epoke og æra i norsk politisk historie. Ikke minst fordi Solberg er statsministeren fra Høyre som har maktet kunststykket å bli gjenvalgt med en mindretallsregjering, bygd på et politisk flertall som i sentrale saker spriker i flere retninger. Derfor ble hun hyllet som en dronning da ­Høyres landsmøte startet i går.

Avgrunn 

Da regjeringen tiltrådte høsten 2013 spådde mange at Solberg ville slite tungt med nettopp å skape et om­forent samarbeidsprosjekt. Det ­politiske spennet mellom ytterpunktene i koalisjonen var som en avgrunn. Særlig var avstanden stor mellom det tidvis liberalistiske og tidvis populistiske Frp på den ene siden, og sentrums­partiet KrF på den andre. Minervas Jan Arild Snoen, som tidligere tilhørte Tor Mikkel Waras krets i Frp, omtalte den gangen KrF som en «sosialdemokratisk festbrems» for de borgerlige.

Riktignok har krisene vært mange og konfliktene store. ­Likevel har Frp, som fløyparti i regjering, klart seg overraskende­ godt i popularitet. Det samme gjelder Solbergs eget parti. Selv om målingene har svingt, og mange i Høyre akkurat nå ­bekymres av nedadgående ­meningsmålinger, er det store bildet for Høyre godt. De har solid oppslutning. Også Venstre kom seg over sperregrensen ­etter å ha erklæt sin tilhørighet til Solbergs prosjekt.

Tross noen enkeltsaker der KrF har påført Solbergs regjering nederlag, har Knut Arild Hareide i all hovedsak fremstått som en lojal støttespiller. Gang på gang har han pekt på henne som statsminister og vært garantist for Høyre og Frps prosjekt.

Borgelig samarbeid

Det ­interessante er hvorfor Erna Solberg har maktet å holde denne alliansen samlet, tross utfordringer og kriser. Forklaringene er åpenbart mange og sammensatte.

Likevel er en av de viktigste grunnene til suksessen at hun har holdt seg til sin strategi med et borgerlig breddeprosjekt, og jobbet planmessig med det som mål.

Et godt eksempel på Høyres intense jobbing for det borgerlige prosjektet, ble rullet ut i ­dagene etter at Sylvi Listhaug måtte trekke seg som justisminister. Heller enn å anse KrFs mistillit mot Listhaug som et dolkestøt, snudde Høyres strateger alt på hodet og jobbet med å spre budskapet om at nå måtte KrF inn i regjering. Et budskap som slo særlig gjennom i norsk presse.

Snudd til raid

Dermed ble Solbergs nederlag snudd til et raid mot KrFs ledelse. Interessant og paradoksalt nok ble KrFs ledelse møtt med spørsmålet om deltagelse i Solbergregjeringen, rett etter at de hadde påført Frp og Erna Solberg et av sine største nederlag. Akkurat nå må det sies å være en av de mest vellykkede strategiske krisehåndteringene på lenge i det politiske Norge. En strategi Høyre trolig er meget stolt over.

Politisk bredde

I tillegg til denne samarbeidstenkningen har også Solberg hatt tydelig ­politisk breddestrategi, som er blitt mer tydelig ettersom tiden har gått. Hun har maktet å bredde­ regjeringens politiske profil, slik at den favner både populister og innvandrings­kritikere, ved å la Frp få ansvar for sentrale politikkområder på dette feltet i regjeringen.

Til tross for flere politiske forlik på denne sektoren, har Frp fått rom til å stille seg utenfor, og dermed fått rikelig anledning til å fremstå som en garantist for at regjeringen tolker avtaler og lover i strengeste forstand.

Mot sentrum

På den andre siden har Høyres egne folk spist seg langt inn mot sentrum i store deler av arbeids- og velferds­politikken.

Høyre var tidligere garantister for en arbeidslivspolitikk som sto i motsetning til Ap. Men fire måneder før valget i 2013 kunne vi lese i Aftenposen at Høyre nå ville bli det nye Arbeiderpartiet.

Artikkelen ble innledet slik: «Du tror det nesten ikke før du ser det: Erna Solberg vil snu opp ned på partiets politikk overfor vanlige lønnsmottakere og ­arbeidsfolk». Partiets kronprins Torbjørn Røe Isaksen uttalte at «Høyre skal være et parti for vanlige lønnsmottagere i ­Norge».

Fagbevegelsen 

Røe Isaksen fortalte at Høyre ville bygge ned barrièren mot fagbevegelsen, og at «en organisert fagbevegelse er et konkurransefortrinn». Han tok avstand fra «frislipp» i bruk av midlertidige ansettelser og bruk av overtid. Dessuten ville ikke partiet kutte i sykelønnsordningen, dersom de kom til makt. Nå ville de dessuten jobbe­ aktivt mot «sosial dumping».

Denne linjen har partiet i store­ trekk fulgt opp gjennom sin første regjeringsperiode. Snu­operasjonen har åpnet for at Solberg kunne beite seg rett inn på Aps viktigste politiske fanesak i norsk politikk. Den gamle fagforeningsmotstanden mot Høyre fikk dermed en kraftig knekk, som Ap har tapt på.

Personlighet 

Den politiske bredden og dermed mangel på fiender har gitt statsminister Solberg en personlig popularitet i sin egen tid, som kun et knippe andre statsministere har kunnet smykke seg med.

Dessuten har hun en usnobbethet som få tidligere Høyre­ledere før henne kan matche. Hennes image hos vanlige folk ble kraftig styrket da hun stilte opp i Dagbladet med sitt rotete hus, der stabler med gamle pizza­bokser sto langs veggen. Det skapte et bilde av en statsminister som er en av oss, og underbygget hennes politiske breddeprosjekt. Høyre var ikke kun for rikfolk.

Solbergs ettermæle kan bli at hun omskapte Høyres image, og gjorde partiet spiselig for mange flere.

Skjær i sjøen

Likevel er det fortsatt skjær i sjøen for Solberg i tiden som kommer. Det gjenstår å se om Frps populistfløy er like fornøyd med Tor Mikkel Wara, som de var med Sylvi Listhaug. Populistene kan føle seg oversett og skape bråk.

Dessuten har KrF ennå ikke flagget side. Også deres valg vil bli viktig for Solbergs handlingsrom og ettermæle.

Men under helgens landsmøte blir hun hyllet av sitt eget parti. Trolig også i tiårene som kommer. Akkurat det skjer ikke uten grunn.



Denne kommentarene sto på trykk i Vårt Lands papirutgave lørdag 7. april 2018

Gå til innlegget

Ernas ideologi

Publisert over 1 år siden

Ved inngangen til Høyres landsmøte holdt Erna Solberg sin mest ideologiske landsmøtetale i sin tid som statsminister.

Erna Solberg er kjent som en praktisk og løsningsorientert politiker. Og ikke minst: Hun oppleves som en detaljorientert politiker. Hennes taler har ofte båret preg av nettopp dette: Konkrete gjennomslag, praktisk politikk og økonomi.

Mer ideologisk 

Men det var et tydelig element av noe nytt i Solbergs landsmøtetale fredag. særlig i den første delen av talen, der Solberg snakket om sin ungdomstid på slutten av 70-tallet. Det startet med at hun stilte seg spørsmålet om hva som var som var grunnlaget for høyrebølgen.

Deretter tegnet hun bilde av 70-tallet som en brytingstid, der politikken ble lagt om til venstre. En tid der Sverige var forbilde i velferdspolitikken med offentlige løsninger. Hun pekte på NRKs monopol og tidlig lukkingstid for dagligvarehandelen, som gjorde hverdagen krevende å få handlet for fulltidsarbeidende foreldre med barn.

Høyre kontra Ap

Så siterte hun Jens Stoltenberg: «Noen av sosialdemokratiets minst imponerende øyeblikk handler nettopp om når vi ikke greide å gripe samfunnsendringene i tide». Deretter hyllet hun Kåre Willoch som kommer på landsmøte lørdag, og som assosieres med nettopp 80-åras høyrebølge. Som motsatsen til Aps manglende grep om samfunnsånden.

Videre gikk Solberg over til å snakke om enkeltmenneskes vilje til å skape sin egen framtid, uten en regulerende stat: «Vi satte mennesker først, vi forsto tiden vi levde i og vi turte å gjennomføre nødvendige handlinger».

Liberalkonservativ 

Hun gikk dermed inn i det som må ansees som kjernen av liberalkonservativt tankegods: En politikk som er rigget for at enkeltmennesket skal kunne «bruke sine kunnskaper og talenter».

Hun dro også gjennom de siste årenes likestillingspolitikk, og pekte stolt på at i dagens regjering besitter kvinner alle de viktigste posisjonene. Hun tenkte trolig på statsministerjobben som hun selv besitter, finansministerjobben som Frp-leder, Siv Jensen, har og utenriksministerjobben som Ine Eriksen Søreide skjøtter. Kanskje tenkte hun også på regjeringens tre partiledere. For også Venstres leder er kvinne.

Integrering

Selv talens del om integreringspolitikken ble behandlet langt mer ideologisk enn vanlig. Også her brakte Solberg inn den liberale friheten: «Et parti som er opptatt av at alle skal ha mulighet til å lykkes, må være opptatt av integrering». Og hun la til: «Det har ikke stått på pengene».

Solberg trakk inn de private bedriftene som løsningen: «Mange private bedrifter er flinkere til å finne rom for å gi folk som har vært uten en ny sjanse». Mer ideologisk kan de ikke sies.

Liberal verdensorden

Der Solberg virkelig klinket til med høyres liberalkonservative tankegods var i utenrikspolitikken. Solberg slo et slag for den liberale verdensorden: For internasjonalt samarbeid «basert på rett, plikt og deltagelse».

Trolig er det ikke tilfeldig at Solberg la så mye vekt på ideologi i talen sin. Etter fire år i regjering trenger partiet noe mer enn kun de praktiske løsningene. Som mangeårig politiker vet Solberg at en regjering som ikke greier å tegne en ideologisk himmel over sin politikk raskt kan miste fart. Dessuten trenger hun å tydeliggjøre at Høyres ideologi skiller seg fra de andre regjeringspartiene.

Praktikere

Så gjenstår det å se om partiet har tatt hennes oppfordring. Hun har garantert sin ungdomsorganisasjon på lag. Men innleggene etter hennes tale var preget av den praktiske politikken landet rundt. For Høyres mange lokalpolitikere skal om få måneder gå inn i den lange kommunevalgkampen. Da er det ikke ideologi, men kommunebudsjettene som gjelder.


Denne nyhetskommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave lørdag 7. april 2018

Gå til innlegget

Spektakulær avgang

Publisert over 1 år siden

Sylvi Listhaugs avskjedstale var en bannbulle som viser hvilken offentlig debatt vi kan få i Stortinget i tiden som kommer.

Sylvi Listhaugs pressekonferanse i går morges må være blant de mest spektakulære i norsk historie. Mens andre statsråder har trukket seg med en ordknapp forklaring, kom Listhaug med en bannbulle mot opposisjonen.

Sterke påstander

Slik omtalte hun KrF som har bidratt til å felle henne, og som også nylig vippet flertallet mot stortingspresident Olemic Thommessen: «KrF er et parti totalt uten ryggrad».

Hun beskyldte dessuten Stortinget for å «opptre som en barnehage», og for å «kneble ytringsfriheten». Hun tok også svært alvorlige ord i sin munn: «Siste uka har man sett utrolig mye ondskap i Norge».

Listhaug mener hennes mye omtalte Facebook-innlegg ikke hadde noe med 22. juli å gjøre. Og at dette har blitt brukt til å bedrive en «heksejakt» mot henne.

Til tross for at hun fra Stortingets talerstol ba om unnskyldning for sine uttalelser om at «Ap er mer opptatt av terroristers rettssikkerhet, enn rikets sikkerhet», fremstår det ikke som om hun har noen erkjennelse av at hun likevel oppfattes på en måte som kan skape en ­aggressiv stemning enkelt miljøer.

Derimot mener hun at hun selv har vært utsatt for stempling: «Den siste uken har helt vanlige mennesker blitt stemplet og hengt ut på det groveste».

Tungt bevoktet

En av de mest betegnende hendelsene som skjedde etter at Sylvi Listhaug hadde meldt sin avgang, var at Stortinget ble tungt bevoktet av politi både inne og utenfor. Flere opposisjonspolitikere fikk dessuten drapstrusler.

At politiet og PST åpenbart vurderer Listhaugs avgang som en potensiell sikkerhetstrussel mot landets nasjonalforsamling, sier noe om hvilke krefter de frykter hennes avgang vil utløse. Det sier også noe om enkelte deler av hennes tilhengerskare.

Uansett om Listhaug har tatt avstand fra sine støttespillere i «Slå ring rundt Norge» og Vigrid, så støtter de henne. Hun har åpenbart deres tillit. Dessuten: De lytter til henne. Det legger et særlig ansvar på Listhaug.

Pustet lettet ut

I utgangspunktet fikk Listhaugs avgang en rekke politikere til å puste lettet ut i går. De siste ukene har flere båret på en redsel for at landets justisminister skal si ting som i neste omgang kan bidra til å skape uro på ytre høyre. Dette var grunnen til at opposisjonen sto så samlet.

Men lite tyder på at Listhaug kommer til å opptre mer samlende når hun kommer tilbake på Stortinget. I sin avskjedstale sa hun blant annet at «Når jeg nå går av, lover jeg ikke å gå stille i dørene på Stortinget».

Vi kan tvert imot komme i en situasjon der Listhaug snakker friere og dermed får økt appell til grupper som kjenner seg utenfor samfunnet.

Konspirasjoner 

Støre uttalte tidligere denne uken at han ikke er redd for sin egen sikkerhet. Han har sikkerhetsvakter. Men han frykter for sikkerheten til Ap-folk rundt om i landet, særlig for unge AUF-ere. En gruppe som tidligere har blitt hardt rammet.

Skal vi tro historiker ved ­Holocaust-senteret, Terje ­Emberland, bygger Ap-konspirasjoner på gamle forestillinger, og har samme struktur som i mellomkrigstiden: «Da mente man partiet tjente kommunistene i Moskva. I dag mener man at Ap i stedet samarbeider med muslimene om å gjøre fedrelandet til en islamsk stat».

Folk som tror på disse teoriene er sinte og redde – mange ytrer seg derfor krasst.

Emberland sier det på ytre høyre er «konspirasjonsteoretisk subkultur med klare islamofobe undertoner, som fremmer oppfatninger om Ap som ikke har noe med virkeligheten å gjøre». Derfor ble mange i Ap ble redde og sinte da Listhaug skrev at partiet er mest opptatt av terroristenes rettssikkerhet. De frykter at hennes påstander kan bli lest inn i en slik konspirasjonsteori.

Emberland sa i november at «konspirasjonshatet mot Ap fortsatt er en stor terrortrussel». Det er ingen grunn til å tro at det er blitt svakere.

Refs fra Erna

Det kanskje mest overraskende etter tirsdagens stortingsrunde er at statsminister Erna Solberg ikke ser ut til å forstå hvor truende Listhaugs uttalelser framstår for opposisjonen, og særlig for Ap.

I sin avslutningstale refset hun flere opposisjonspolitikere for å ha tatt opp nettopp dette ­temaet. Hun sa de selv burde se på sin egen retorikk, og bidra til et bedre klima.

Erna Solberg er fortsatt landets statsminister. Etter alt å dømme­ en god stund til. Hun er også statsminister for de som frykter å bli rammet dersom konspirasjonsteorier skaper hat.

I mange sammenhenger har Solberg opptrådt klokt og avvæpnende. I tiden som kommer har hun et stort ansvar for å skape dialog og roe ned debatten. Det er svært viktig for landet.


Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave onsdag 21. mars 2018

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
17 dager siden / 1392 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1347 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 845 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
18 dager siden / 833 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
24 dager siden / 700 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere