Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Uro og globalisering gir Sp drahjelp

Publisert 9 måneder siden

Flere har spådd at Sps gode målinger snart vil ta slutt. Men effekten av globaliseringen, som bidrar til partiets høye oppslutning, går ikke over med det første.

Det var to svært optimistiske Sp-topper som møtte pressen på Stortinget, da partiet oppsummerte den politiske våren. Når de er fornøyde handler det ikke om realpolitiske gjennomslag. For selv om de presenterte en tolvpunkts skryteliste, er partiets faktiske gjennomslag beskjedne under Solberg-regjeringens styre. Derimot skyldes gleden i Sp svært gode målinger. Et slikt nivå over lang tid har vært sjelden vare for Sp gjennom hele etterkrigstiden.

Fra 1945 og fremover har partiet for det meste ligget godt under 10 prosent i oppslutning. Men det er to viktige unntak: Perioden rundt EF-avstemningen i 1972 og EU-avstemningen i 1994. Året før den siste avstemningen, i 1993, gjorde partiet sitt beste valg noen gang. De fikk hele 16,7 prosent.

Det siste året har flere spurt seg hvorfor Sp igjen krabber oppover målingene, helt uten at Norges forhold til EU står på dagsorden.

To forklaringer 

I hovedsak finnes det to forklaringsmodeller på partiets framgang. Den som brukes mest internt i Sp, er at Erna Solbergs regjering står for en sentraliserende politikk. Her framstår Sp som tydelig motpol. Det blir pekt på regjeringens regionspolitikk, kommunesammenslåing, sykehussentralisering, politireform, forsvarspolitikk og andre større og mindre saker som oppleves sentraliserende i store deler av bygde-Norge. Trolig har Sps ledelse rett i at disse bidrar til å mobilisere velgere.

Globalisering 

Men en minst like viktig faktor i Sps framgang er paradoksalt nok tunge og store internasjonale trender. Enkelt fortalt kan disse beskrives som «globalisering». Gjennom en internasjonalisert handelspolitikk, flyt av arbeidskraft og framveksten av større og tyngre multinasjonale selskaper, har nasjonalstatene fått stadig mindre innflytelse. Selv om Norge står utenfor EU, er vi en del av denne globaliseringen. Både internt i Europa, men også i verdenssamfunnet.

Flyt av varer og arbeidskraft er slik trend. Importen til Vesten kommer fra lavlønnsland. Dette fører til at noen yrkesgrupper må konkurrere med mot importen. Særlig yrkesgrupper med lav utdanning. Disse gruppene får dermed lavere lønnsvekst enn ellers. For de med høy utdanning gir importen lavere priser og dermed høyere kjøpekraft. Det gir økte forskjeller. I flere vestlige land, som USA, er dette blitt særlig synlig. Men det har en viss effekt i Norge. Også her øker forskjellene.

Globaliseringen betyr dessuten at en viktig del av makten som tidligere lå i regjering og storting er flyttet til internasjonale selskaper: Internasjonale størrelser uten ansikt, som det er umulig å stille til ansvar.

Maktesløshet

Globaliseringen har ført til uro og maktesløshet i flere vestlige land. USA og Storbritannia er to av eksemplene. Men det har også bidratt til framvekst av høyrepopulistiske partier over hele Europa. Noe som forsterker polariseringen og uroen i mange land. Også denne uroen påvirker oss.

Mange i Norge opplever Sp som en motmakt mot globalisering og uro: Det partiet som i størst grad vil trygge nasjonalstaten og ta vår nasjonale arv på alvor.

Det er også verdt å merke seg at Sps sentrale folk ikke spiller på innvandringsfrykt. Denne strategi har partiets ledelse ført over lang tid. De populistiske utspillene fra Sp, som handler om eliten - versus folk flest - kommer nesten utelukkende i spørsmål som handler om interessekonflikter mellom by og bygd. Sp støter dermed ikke bort sin mer radikale fløy med harde innvandringsutspill.

Selv om Sps egne politikere legger størst vekt på motsetningen til den blå regjeringens sentraliseringsvilje, er det ikke sikkert det er dette som totalt sett er viktigst for partiet på lang sikt. Internasjonal uro og effektene av globaliseringen kommer derimot til å vare i lang tid fremover. Nettopp det kan bety at Sp ikke mister oppslutning så fort som enkelte har spådd.



Saken sto på trykk i Vårt Lands papirutgave torsdag 14. juni 2018

Foto: NTB-Scanpix

Gå til innlegget

Det romantiserte hodeplagget

Publisert 9 måneder siden

Amerikanske Meghan Markles brudeslør er blitt et romantisk symbol. Men hvilke signaler sender hennes tildekkede ansikt til millioner av TV-seere verden rundt?

Forrige helg ble Meghan Markle ført til alters av sin kommende svigerfar kronprins Charles. Hun var iført slør: Et florlett heldekkende ansiktsplagg. Før paret ga hverandre sitt ja, ble sløret løftet til side av hennes tilkommende mann, prins Harry.

En romantisk gest og en fin tradisjon mener mange. En av mange reaksjoner på det sosiale mediet Twitter var slik: «Er det ikke bare utrolig vakkert at kvinnen åpenbarer seg for mannen ved alteret».

Vi kan alle være enige om at de gamle tradisjonene, som står i en kvinneundertrykkende tradisjon, er blitt tappet for mye av sitt innhold. I dag fremstår de mest som romantisk staffasje.

Likevel er det interessant at symboler som spiller på undertrykkelse blir hentet tilbake i moderne tradisjon: Som ideen om den underdanige kvinne som skal skjule sitt ansikt – og overlevering av bruden fra far til ektemann.

Gikk sammen

Det er verdt å dvele ved det faktum at dette blir oppfattet som romantisk. Særlig fordi det er så mange alternative tradisjoner å hente inspirasjon fra. Et eksempel er den gamle norske tradisjonen. Her gikk brud og brudgom sammen opp til alters. Begge var ikledd sort og kvinnen beholdt sitt opprinnelige etternavn. Sløret kom også til Norge, men dekket sjelden ansiktet.

Så hvorfor plukker vi opp diskriminerende symboler og omtaler dem som romantiske?

Det historiske svaret er enkelt. Vår ide om romantikk kommer fra den europeiske epoken som blir omtalt som romantikken. Den slo gjennom i Norden rundt år 1800.

I romantikken ble kjønnsforskjeller forsterket, særlig i den borgerlige sfæren. Kvinner ble degradert som selvstendige individer. De ble umyndiggjorte ved ekteskapsinngåelse, de skulle være myke og underdanige, og behage mannen. Ekteskapet var ofte arrangert. Far ga faktisk bort sin datter til hennes mann. Kvinnens avhengighet av mannen ble satt inn i en romantisk ramme.

I den tidsepoken vi nå lever i, ser vi også elementer av denne romantiseringen. Jenteleker og klær er rosa, på film og videospill er jenter og kvinner oftest passive. Sterke jentefigurer i barnelitteraturen som Pippi og Tjorven er nesten ikke erstattet med nye. Det er i stor grad aktive og handlende gutter som dominerer.

Arrestert i Iran 

Men romantikkens tildekking av den undertrykte kvinnen var ikke noe nytt. Heldekkende hodeplagg er en internasjonal tradisjon med røtter før vår tidsregning. Hege Storhaug har skrevet det treffende: «Slørets opprinnelse har ingenting med religion å gjøre. Det handlet om å markere status: De ærbare versus prostituerte og slavinner».

Når Storhaug kommenterer slør handler det om den islamske verden. I mange muslimske land blir kvinner tvunget til å bruke hodeplagg og heldekkende plagg. Kvinner i Iran blir arrestert fordi de tar av seg sløret. I Saudi Arabia har kleskoden vært strengt håndhevet av politi og domstol. Kvinner blir pålagt å bruke både heldekkende abya på kroppen og å dekke hår og i mange tilfeller ansikt.

I Iran valgte flere kvinner å ta av seg hijaben. På sosiale medier ble aksjonen omtalt som #MyStealthyFreedom. «Vi kjemper mot det mest synlige symbolet på undertrykking» sa aktivist Masih Alinejad. Aksjonen førte til at en rekke kvinner ble fengslet. I mars ble en av dem idømt to års fengsel for å ha kastet sløret, og lagt det ut på sosiale medier.

Megahans slør 

På bakgrunn av alt dette ble jeg overrasket over at nettopp feministen Meghan Markle valgte et ansiktsdekkende slør. Ikke fordi hennes florlette slør har samme funksjon som i autoritære, muslimske land. Men fordi det dypest sett symboliserer et diskriminerende syn på kvinner: Tildekking av ansiktet viser til en tradisjon og historisk kontekst der kvinners ære skal beskyttes og kontrolleres.

Meghan er ikke den første kvinnen som har giftet seg inn i det britiske dronninghuset, som har brukt ansiktsdekkende slør. Det gjorde også Diana og Kate, i motsetning til dronning Elizabeth II i 1947. Da Diana gikk opp kirkegulvet med ansiktsslør ble det sett av millioner over hele verden. Det samme skjedde med Kate og Meghan. Deres kjoler, buketter og brylluper er blitt kopiert verden over.

I dette perspektivet er det tankevekkende at de valgte å dekke sitt ansikt i samsvar med viktoriansk og orientalsk tradisjon.

Iranske kvinner

Det ville vært interessant å vite hva kvinnene i Iran og Saudi-Arabia, som er fengslet etter å ha aksjonert mot hijab, tenker om romantiseringen av brudesløret. Trolig har de nok annet å tenke på. Men noen av dem må oppleve romantiseringen som et slag i ansiktet.

Romantiseringen må også oppleves paradoksal av muslimske kvinner som selv velger å bruke hijab som identitetsmarkør, og som ikke blir trodd når de sier at deres bruk handler om identitet, ikke undertrykking.

Kopi av slør

Meghans slør er en «tullediskusjon» mener mange. På en måte har de kanskje rett. Likevel forteller diskusjonen mye om både vår forståelse av kjønn og av tradisjon.

Vi er villig til å svelge unna mye av det vi oppfatter tradisjoner i vår egen kultursfære. Vi er langt mer kritisk når det gjelder andres.

En ting er sikkert. Maghans tildekkede ansikt på vei opp kirkegulvet varte ikke bare i ti minutter, slik enkelte hevder. Det kommer til å leve gjennom bilder, film og myter i mange tiår.

I årene som kommer vil dessuten mange bruder kopiere henne tildekkede ansikt.

Gå til innlegget

Frps tunge fløykamp

Publisert 10 måneder siden

Frps interne motsetninger har potensial for splittelse. Selv om partiets populistfløy for øyeblikket fremstår temmet under Siv Jensen, kan motsetningene raskt komme til overflaten.

Da det ble kjent at Tor Mikkel Wara skulle erstatte Sylvi Listhaug som justis- og beredskapsminister gikk det et lettelsens sukk gjennom flere politiske miljøer i Norge. Når Frp er samlet til landsmøte denne helgen framstår Frp som et mer ordinært parti enn noen gang, der partileder Siv Jensen sitter med all makt.

Listhaugs spillerom

Men under denne overflaten ligger det tunge motsetninger i Frp. Med jevne mellomrom har disse vært så kraftige at de har truet med å splitte partiet. Dette har også statsminister Erna Solberg fått erfare.

Men hvorfor trakk så mange et lettelsens sukk da Wara trådte inn i regjeringen? Noen tror dette handler om at flere er mer enig med Waras politiske linje. Men slik er det ikke.

Den viktigste grunnen er at politiske motstandere synes det er lettere å håndtere store politiske uenigheter og debatter med liberalister enn med populister.

Individets frihet 

Waras tradisjon, liberalismen, er et ektefødt barn av demokratiet. Noen vil også si motsatt: Demokratiet har vokst ut av et grunnleggende liberalistisk tankegods der hovedideen er individets frihet.

Som politisk ideologi står liberalismen på mange måter i motsetning til en mer kollektiv tenkning om staten, som finnes på venstresiden og i stor grad i sentrum av norsk politikk. Ja, også i deler av Høyre. Dette handler både om skatt og viljen til statlig regulering av arbeidsliv, næringsliv og andre samfunnsområder.

Et ferskt og konkret eksempel på Frps liberalisme kom fra samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen for et par uker siden. Han ville fjerne aldersbegrensning på bruken av små elektriske kjøretøy, som frem til nå har hatt 18-års aldersgrense. Liberalistene i Frp vil ha bort så mange statlige reguleringer som mulig. Både i stort og smått.

Systemkritikk 

Populismen, som kjennetegner mye av Listhaugs politiske virke og budskap, er ikke en politisk ideologi på samme måte. Populisme finnes både til venstre og høyre i politikken. Og kan beskrives som en kommunikasjonsstrategi. Populistene maner til mobilisering og grunnleggende kritikk av dagens politiske system og hvordan det representative demokrati fungerer i praksis.

Populister i mange land mener en «politisk elite» har fått for mye makt på bekostning av «folket», selv om folket har valgt de samme politikerne. I de fleste land mener populister at den «politiske eliten», som de mener står i ledtog med «kultureliten» og media, har en «politisk korrekt» holdning til vern av minoriteter. En holdning de mener strider mot flertallet i «folket».

Minoritetsrettigheter 

En av løsningene deres er derfor flere folkeavstemninger. En annen strategi er å utvide flertallets rett til å innskrenke minoritetsrettigheter. De ønsker dermed å endre en tradisjon som har preget det liberale demokratiet.

Et ferskt eksempel sto på trykk i Vårt Land denne uken: Frps innvandringspolitiske talsmann Jon Helgheim sa at Frp vil forby bønnerop fra norske moskeer og la til at han «blåser i menneskerettighetene». Ikke overraskende møter Helgheim motstand fra Frps unge liberalister. De vil ikke ha slike reguleringer, som de mener står i motsetning til liberalistisk tankegods. For liberalister er dessuten minoriteters rettigheter og frihet svært viktig.

I motsetning 

Diskusjonen om nettopp bønnerop er interessant, fordi den og andre reguleringer av innvandrere, avdekker den dype motsetningen mellom liberalistene og populistene i Frp. Det er her Frp må foreta de interne kompromissene som smerter mest.

De siste årene har Frp levd med denne motsetningen på følgende måte: Liberalistene har fått gjennomslag i den brede avreguleringspolitikken som omhandler skatt, avbyråkratisering, alkoholpolitikk og mye mer. Populistene har derimot fått eie Frps innvandringspolitikk, og foreslått en rekke reguleringer og påbud. Derfor var det naturlig at partiets fremste populist Sylvi Listhaug fikk styre feltet fra regjeringen.

Waras inntreden

Når Wara nå har fått ansvar for dette feltet, kan det på sikt bety trøbbel. Hovedgrunnen er ikke at han som ung liberalist ønsket fri innvandring. Wara sier i dag at han har endret seg, og står for en streng innvandringspolitikk.

De interne problemene kan oppstå fordi lite tyder på at Wara vil benytte seg av den populistiske kommunikasjonsstrategien, slik Listhaug gjorde. Eksemplene på hennes bruk av populistisk mobiliseringsstrategi er mange. De fleste husker dem godt: Innvandrere «kan ikke bli båret på gullstol i Norge», politiske motstandere «sleiker imamer opp etter ryggen» eller «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Alle tre er eksempler på Listhaug-utsagn som har mobilisert populistene i Frp.

Det store spørsmålet er hva som vil skje når den populistiske kommunikasjons- og mobiliseringsstrategien ikke lenger finnes i Frps buskap fra regjeringen?

Fryktet splittelse

Populist-mobilisering har i lang tid preget Frp og vært et sentralt tema internt i regjeringen og hos regjeringspartner Høyre. Flere sier rett ut at frykten og trusselen om splittelse i Frp fikk Erna Solberg til å gi Listhaug en mektigere rolle i regjeringen tidligere i år. Denne trusselen lå også under da Siv Jensen og Erna Solberg tok Listhaug i forsvar etter hennes uttalelser om Ap og terrorister.

Først da hele regjeringens liv sto på spill, ble Listhaug presset hardt av Jensen og Solberg. Men trolig var det svært viktig for dem at hun selv tok den formelle avgjørelsen. I intervjuet etter avgangen uttalte Jensen at Listhaug likevel «har en lysende framtid som politiker». Dette tydeliggjør hvor viktig det er for Jensen å blidgjøre Listhaugs tilhengere.

Vunnet kampen

Frp har gjennom årene hatt både maktkamper og oppgjør mellom liberalistene og populistene. Akkurat nå fremstår det som om Siv Jensen har vunnet kampen. Utnevnelsen av Wara er det ypperste symbolet på det.

Men Frps populister er mange, og de kan mobilisere. Flyktningsituasjonen på Storskog viste oss at politisk makt kan forskyves raskt. Ikke minst internt i et parti.

Derfor er det ikke gitt at Jensens fløy i partiet vil beholde makten. Eller at de greier å holde partiet samlet for alltid. Dersom Listhaug kjenner seg ytterligere marginalisert kan det fort snu.



Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave lørdag 28. april 2018

Illustrasjon: Øivind Hovland

Gå til innlegget

Sps «trøndermafia»

Publisert 10 måneder siden

Dersom ingen står frem og beklager den krenkende meldingen til Liv Signe Navarsete, vil skadevirkningene for Sp være store.

Ti av Sps mannlige trønderpolitikere var på hytte-
tur da den krenkende og seksualiserte meldingen til Liv Signe Navarsete ble sendt. Etter to år har ingen villet innrømme hvem som er skyldig. Spørsmålet er hvorfor Sps ledelse ikke har maktet å finne ut hvem som sendte den.

«Trøndermafia» 

Senter-­partiets trøndermiljø er beryktet. Ikke bare blir de omtalt som «Sps trøndermafia». I alle år har det vært en kjent sak internt i Sp at ingen partileder kan bli sittende lenge dersom man ikke holder seg inne med det mektige trøndermiljøet. Historisk sett har Sp stått sterkt i denne regionen, og mange av partiets mest sentrale folk har kommet nettopp fra Trønderlag. I Sp er trønderne vant til å få viljen sin.

Seiersfølelse

Heksejakten på Liv Signe Navarsete, for noen år siden, førte til at hun måtte trekke seg som leder. Den mest sentrale motstanderen hennes var nettopp trønderen Ola Borten Moe. Hans krets i Trønderlag brukte betydelige krefter på å bli kvitt Navarsete som partileder. Det var seiersfølelse i trønder-Sp da hun måtte trekke seg. Men noen i Borten Moes krets synes åpenbart ikke det var nok at de hadde greid å fordrive vestlending Liv Signe Navarsete fra partiledervervet. De hadde behov for å gni tapet inn.

«Vi er obs på deg» 

Navarsete selv er ikke i tvil om at det var nettopp det som var hensikten da en av mennene fra trøndermiljøet sendte henne sms. «Jeg opplevde det som at de bare ville minne meg på at jeg var en dritt (...) Jeg har ingen tro på at det var noen som var ute etter sex med meg, for å si det sånn. Men det var en måte å si at vi er obs på deg (...) Nå har du gått av, men vi syns det samme fortsatt. Sånn oppfattet jeg det, hverken mer eller mindre».

Tør ikke? 

Det burde ikke være vanskelig for partiledelsen å presse det trønderske mannsmiljøet til fortelle hvem som skrev meldingen. Når dette ikke skjer, er det et spørsmål som tvinger seg fram: Tør de ikke på grunn av trøndernes mektige posisjon i Sp?

Flere i partiet mener at det nettopp var Liv Signe Navarsetes manglende ydmykhet overfor trøndermiljøet som var den egentlige grunnen til at hennes tid som Sp-leder ble så kort. Hun gjorde ikke som Åslaug Haga og Trygve Slagsvold Vedum. De var nøye på å pleie sine partifeller i Trønderlag.

Utestenges

Det er ikke sikkert at Trygve Slagsvold Vedum og Sps generalsekretær Knut M. Olsen faktisk er redd for trøndernes vrede. Olsen skriver til Vårt Land at det nå jobbes med å finne den eller de skyldige. Han legger til at partiets vedtekter åpner for å utstenge de eller de som er ­ansvarlige. Men dersom dette ikke lykkes, vil det fremstå som om leder og generalsekretær ikke turte å røre det mektige trøndermiljøet.

Større spillerom

Det vil kunne få konsekvenser for partiet Sp på flere måter. For det første vil det styrke den mektige trønderfraksjonen i partiet. Dermed vil det indirekte svekke andre ­deler av partiet, ved at det gis inntrykk av at trønderne har større spille-rom. Og at det er greit at slike mektige miljøer skjermer hverandre.

Det mest alvorlige er likevel at det vil sende signaler om at Sp ikke tar trakassering på alvor. At det er lov å sende seksualiserte og trakasserende meldinger uten at det får konsekvenser. Det er svært skadelig for et parti.

Må beklage 

Nå må både generalsekretær og leder på alvor kreve­ at de ansvarlige står fram og ber om unnskyldning. Men det påligger også et stort ansvar på nestleder Ola Borten Moe og hans krets. Tiden er inne for at den ­eller de ansvarlige gir en skikkelig beklagelse til Navarsete.

Mannsmiljøet i Trønderlaget bør også stille seg spørsmålet: Er det trekk ved deres eget maktmiljø som gjør at en slik nedverdigende grisemelding blir sendt?



FOTO: Lise Åserud/NTB Scanpix

Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave onsdag 18. april

Gå til innlegget

Med åpning begge veier

Publisert 11 måneder siden

Rent samarbeidsmessig peker KrFs strategiprosess både til høyre og venstre. Men sidevalget handler ikke bare om politikk.

Det var knyttet spenning til Knut Arild Hareides tale på KrFs landsstyremøte lørdag. Partiledelsen hadde på forhånd meldt at de kun ville snakke om politikk og ikke sidevalg.

Den som likevel leter etter spor av slike valg i Hareides tale, vil finne tendenser som går i begge retninger.

Hilsen til Solberg

Hareide kom med en tydelig hilsen til Erna Solberg: «Vil du stå imot kampen mot sorteringssamfunnet, Erna Solberg?». Under denne hilsen lå et direkte stikk til Høyre, som på forrige helgs landsmøte sa ja til både eggdonasjon og assistert befrukting for enslige. Dette kan oppleves som en kritikk av Høyre.

Men hilsenen til Solberg må også sees som en tydelig oppfordring til samarbeid med nettopp Erna Solberg og Høyre. Oppfordringen viser med all tydelighet at Høyre har stått og til dels står KrF nært i denne delen av politikken. Hareide nevnte også Kåre Willochs syn på barnetrygden i sin tale Også her appellerte han til samarbeid med nettopp Høyre.

KrF-lederens ordbruk om stat og frivillighet pekte i samme retning. Han slo blant annet fast: «Vi kan ikke ha et samfunn der «fellesskap» er synonymt med «offentlig». En uttalelse som hele høyresiden vil si seg enige i.

Dessuten fremstår spørsmålet om inkludering av ulike grupper et sentralt tema for KrF. Regjeringen Solberg har også dette som et av sine sentrale satsningsområder.

Fellesskap og utjevning 

Men er også flere indikatorer i Hareides budskap som viser at et samarbeid med partier på venstresiden både er mulig og aktuelt. Hareide brukte betydelige deler av talen sin til å snakke om fellesskapsverdier. Deler av dette er åpenbart fellesgods med flere partier på venstresiden.

Han slo dessuten fast at det må endring til i samfunnet: «Vi trenger en global, nasjonal og lokal oppvarming av fellesskapene våre».

Hareide tok til orde for en barnereform, med flere elementer mot barnefattigdom, som åpenbart ligger venstresiden nærmest. Han vil ha en kraftig statlig pakke, rettet mot familier, som vil koste mye penger. En kostbar, statlig reform det er vanskelig å se at Solberg-regjerigen i første runde vil ønske å prioritere. En slik politikk vil det åpenbart være betydelig lettere å få gjennomslag for sammen med Ap, Sp og SV.

Hareides generelle budskap hadde også i seg mye tankegods som matcher med partiene på venstresiden. I praksis vil Hareide jobbe for økt økonomisk utjamning: «Det betyr mer til de som har minst og mindre til de som har mest».

Veien videre

Heller ikke nå er det gitt hvor KrFs vei går videre. KrFs landsstyre og Hareides tale viste frem hva som gjør KrF nettopp til et sentrumsparti, med muligheter til å samarbeide begge veier.

Dessuten er det ikke sikkert KrF kommer dit at de står i en reell valgsituasjon. Dersom Solbergs suksess fortsetter, kan et samarbeid med Høyre, Venstre og Frp framstå som eneste alternativ. Særlig fordi det trolig vil bety at Ap fortsatt er et svakt parti og Jonas Gahr Støre ikke makter å gjenreise det. KrF vil ikke kunne velge å samarbeide med et Ap som ligger med brukket rygg.

Men dersom Støre makter å samle partiet og meningsmålingene igjen smiler til Ap, vil KrF være i en reell valgsituasjon mellom blokkene. I en slik situasjon vil KrF ikke bare stå i valget mellom Høyre og Ap. Men også mellom Frp og Venstre på den ene siden, og Sp og SV på den andre. Av alle disse partiene er det ingen tvil om Sp står KrF aller nærmest.

Akkurat nå er situasjonen slik: KrFs vei videre er åpen. Men det er ikke bare politikken som avgjør. Og svært mye kan skje med mulige samarbeidspartnere frem til neste høst.


Kommentaren sto på trykk mandag 16. april 2018

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere