Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

KrFs valg

Publisert 5 måneder siden

Hvis sentrumspartiet KrF noen gang skal søke gjennomslag og samarbeid med Ap, er tiden inne nå.

KrF har alltid valgt regjeringssamarbeid på borgelig eller semi-borgelig side. I perioder har dette gitt KrF mye gjennomslag, særlig da sentrumspartiene var store og politikken lå i skjæringsfeltet mellom sentrum og Høyre.

Men det var før Høyre valgte å løfte Frp inn i regjering, noe som endret KrFs iver etter borgerlig samarbeid.

Det moderate sentrum

Til tross for at KrF har fått en rekke seiere i enkeltsaker, har regjeringen etter 2013 hatt et tyngdepunkt godt til høyre for det moderate sentrum. Dels på grunn av ren politikk. Dels fordi regjeringspartiet Frp, med Sylvi Listhaug som en sentral frontfigur, spisser og polariserer viktige samfunnsdebatter – heller enn å bruke dialog og kompromiss som arbeidsverktøy.

Interessant nok var det nettopp denne polariseringen som gjorde at KrF bidro til å presse Listhaug ut av regjeringen. Men det tok ikke lang tid før hun kom tilbake som nestleder med ansvar for innvandringspolitikk i Frp.

Listhaugs syn på KrF har hun heller aldri lagt skjul på. Hennes uttalelser om at Hareide «sleiket imamer opp etter ryggen» og at KrF er mer opptatt av pengebeløp enn kvaliteten på bistand, er blitt stående igjen som symboltunge eksempler på hennes motvilje mot KrF. Uttalelsene ble heller aldri beklaget av partileder Siv Jensen. Lite tyder på at nestleder Listhaug har planer om å dempe den polariserende retorikken i tiden som kommer.

LES OGSÅ: Krisetall ryster KrF i viktige byer

Politisk avstand

Likevel er det den faktiske politikken som synes å bety aller mest for KrF. Hareide begrunnet KrFs lave vilje til regjeringssamarbeid med den store politiske avstanden mellom KrF og Frp. På en rekke områder er KrF og Frp hovedmotstandere i politikken: Bistand, integrering, en rekke liberaliseringssaker som i alkoholpolitikken, spørsmål om aktiv dødshjelp, søndagshandel, sexkjøpsloven, arbeidsmarkedspolitikken og en generell privatisering. Flere av disse feltene er å regne som hjertesaker for begge de to partiene.

Dessuten står Venstre betydelig nærmere Frp enn KrF i flere av disse krevende sakene. Dermed ville KrF i et regjeringssamarbeid fått lite drahjelp på disse feltene.

Frp-belastning

 I KrFs mer venstreorienterte fløy har posisjonen som støtteparti for Frp vært en enorm belastning. Så stor at flere har forlatt partiet. KrF står derfor i en krevende spagat: De som misliker Frp mest, har forlatt dem, mens flere av dem som ønsker et borgerlig samarbeid har gjort det samme. Hareide greier ikke å tilfredsstille noen av disse fløyene.

KrFs krevende spørsmål er dette: Hvor ligger de største mulighetene for nyrekruttering? Samtidig som de beholder dagens velgere.

Ekte sentrumsparti

 Blant KrFs velgere er det få som vet hvor mye et samarbeid med Ap har vært vurdert blant KrF-toppene i årenes løp. Både Bondevik og Svarstad Haugland har vært inne på tanken.

Det var også Dagfinn Høybråten Mange oppfattet ham som konservativ og derfor også høyrevridd. Men selv var Høybråten svært klar på at KrF ikke er et borgerlig parti, og hans brennende engasjement for fattigdomsbekjempelse gjorde ham åpen for å tenke venstreside. Hadde Høybråten sittet lenger som partileder, er det slett ikke umulig at han hadde blitt den første partilederen som hadde ført KrF inn i regjeringssamarbeid på venstresiden.

LES OGSÅ: Avdekker nært KrF-samarbeid med Ap

Idealister

Også i dag er det nysgjerrighet blant flere ledende KrFere på hvilke gjennomslag man kunne fått med venstresiden.

For mange er det dessuten overraskende at også blant velgerne er det en åpenhet. Dette kom fram i den store nasjonale Medborgerundersøkelsen i regi av Universitet i Bergen og Rokkansenteret våren 2017. Tallene var klare: Blant dem som stemte KrF i 2013, oppga 72 prosent at de mislikte Frp. Dette til tross for at en stor andel likte Høyre.

Undersøkelsen viste også noe annet interessant. Ifølge professoren som hadde ansvar for undersøkelsen, Elisabeth Ivarsflaten, viste den at velgergrunnlaget i både KrF og Venstre våren 2017 åpnet for samarbeid til venstresiden.

Ap-samarbeid

Det er skrevet mange saker i norsk presse om KrFs plassering og posisjon mellom blokkene. TV 2 har presentert tall som viser store lekkasjer fra KrF til Høyre og Frp.

Men valgforsker Bernt Aardal har en rekke ganger pekt på at de store oversiktstallene viser at KrF de siste årene har lekket omtrent likt til venstre og høyre side. Han peker på at partiet har potensial begge veier.

Selv har KrF gjennom flere tiår insistert på at de er et sentrumsparti og kan samarbeide begge veier. Det faktum at Erna Solberg har valgt Frp, har satt KrF i en posisjon der samarbeid med venstresiden er blitt mer aktuelt.

Det vil gi partiet en mulighet til å få tilbake deler av det store segmentet som løftet partiet på slutten av 1990-tallet, en gruppe som gikk til venstresiden under og etter KrFs regjeringssamarbeid med Høyre. Det faktum at KrF gjør det aller best på meningsmålinger når de står i konfrontasjon med Frp, gjør ikke et slik samarbeid mindre interessant.

Dagens Ap-ledelse er dessuten betydelig mer KrF-vennlig enn sine forgjengere. Både Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik er verdiåpne politikere med et godt forhold til KrF.

At Aps byrådsleder i Bergen, Harald Schjelderup, nå er på vei inn i rikspolitikken, gjør det heller ikke mindre interessant for KrF. Han har jobbet tett med KrF i Bergen de siste årene. Dagsavisen skrev nylig at flere nå jobber for å få Schjelderup som nestleder i Ap.

LES OGSÅ: KrF-Ulstein ut mot solo-utspill fra Kårbø

Hareides handlekraft 

Mange har ment at Hareide har fremstått som en lite handlekraftig leder. Men sannheten er at han har ledet KrF ut av et tett og forpliktende samarbeid med Frp. Det har kostet ham mye, men det viser også en handlekraft.

Om kort tid skal han gi sin anbefaling til partiet. Selv om Hareide den siste tiden har sagt at det ikke finnes noen «ideell» samarbeidspartner for KrF, er det aller viktigst at han som partileder anbefaler partiet et alternativ som han kan gå inn i med engasjement og styrke. Lite tyder på at dette kan skje sammen med Siv Jensen og Sylvi Listhaug.

Hvis KrF, som et ekte sentrumsparti, noen gang skal søke gjennomslag og samarbeid med Ap, er tiden inne nå.

Gå til innlegget

Svekket lag mot tøff høst

Publisert 6 måneder siden

Erna Solbergs høst kan bli tøff. Med et svekket og ferskt Frp-lag skal regjeringen møte anklager om manglende sikkerhet og terrorberedskap.

For tredje gang i 2018 kom det fredag endringer i Erna Solbergs Frp-lag. Dermed har regjeringen mistet fire høyprofilerte Frp-statsråder på kort tid. Før Ketil Solvik-Olsen og Terje Søviknes forsvant ut før helgen, gikk både Sylvi Listhaug og Per Sandberg under dramatiske omstendigheter. På hver sin måte har alle disse fire bidratt til å binde Frp sammen og holde partiet i regjering.

I går uttalte Solberg at Solvik-Olsen og Søviknes' avgang var planlagt allerede før sommeren. Når dette er tilfelle er det underlig at Solberg ikke valgte å gjøre en større rokering da Sandberg gikk av. Heller enn å foreta mange små adhock-rokeringer, kunne hun gitt inntrykk av en samlet, stor og planlagt rokering. Løpende utskiftninger framstår ikke like koordinert.

Strevde med fornavn 

Det faktum at Erna Solberg strevde med å huske fornavnet til sin nye olje- og energiminister, på pressekonferansen fredag, hjelper heller ikke på inntrykket av et godt planlagt skifte.

For til tross for at det var like mange utskiftninger i Stoltenbergs regjering, framsto det ikke slik. Grunnen er at han gjorde færre, men større rokeringer.

Krevende høst

Når disse fire nå er borte, er det en svekket regjering som møter en høst hvor det stilles spørsmål ved regjeringens evne til planlegging og gjennomføring. Allerede før stortingssesjonen er i gang har den såkalte «objektsikringssaken» begynt å rulle. En sak som er en viktig for regjeringens omdømme.

For bak det kryptiske begrepet «objektsikring» ligger spørsmålet om hvorvidt regjeringen har evne og vilje til å sørge for norske borgeres sikkerhet – blant annet ved terror og kriser. Det kan handle om så basale ting som tilgang til vann og strøm.

Rapporten fra Riksrevisjonen om objektsikring var knusende. Blant annet rettes det for andre gang sterk kritikk mot manglende sikring av bygninger. Opposisjonen var heller ikke nådig. Regjeringens tidligere redegjørelse er blitt omtalt som «sminking» av sannheten.

Så alvorlig blir denne saken opplevd av stortingsflertallet, at det nå er innkalt til en ny og lukket høring 22. oktober.

Regjeringens liv 

Denne saken kan i ytterste konsekvens ende med regjeringskrise for Solbergs mannskap. Men det stor usikkerhet knyttet til om Sp og KrF vil gå så langt, dersom regjeringen er ydmyk og beklager.

Dersom regjeringen overlever høstens sikkerhets-kjør, vil den etter alt å dømme få betydelige riper i lakken. Dette er særlig kritisk for Høyre. Store styringspartier som Ap og Høyre må kunne sikre sin egen befolkning når de sitter med makt.

Dersom det etterlatte inntrykket er at regjeringen ikke har fulgt opp stortingets pålegg, og heller ikke har maktet å legge planer for samfunnsberedskapen, så kan det ikke bare få konsekvenser for regjeringens eksistens. Det kan også gå ut over regjeringspartienes oppslutning.

Endringer 

Når det gjelder Solbergs rokeringer det siste halvåret, er det ikke bare utskiftningene i seg selv som etterlater inntrykk av en svekket regjering. Listhaug-saken og Sandberg-saken bidrar til et bilde av en regjering som mangler stødighet. De to avgangene hadde et fellestrekk: To ministre brøt med uskrevne eller skrevne regler på hver sin måte. Listhaug nektet å følge statsministerens tydelige irettesetting. Sandberg tok ikke regjeringens og PSTs sikkerhetsrutiner alvorlig nok.

I ettertid virker det heller ikke som om de forstår at deres skjødesløse handlinger slo direkte tilbake på statsministeren. Om ikke dette bekymrer Frps tillitsvalgte og velgere, kan det ha betydning for både Høyre-folk, Venstre-folk og de såkalte flytvelgerne i sentrum. De som i en lang periode valgte Solberg fordi hun har fremstått som det trygge og solide alternativet.

Dårlige målinger 

Trolig er det en slik effekt vi allerede nå ser på en rekke målinger. Gjennom deler av våren var det borgerlig flertall, selv uten KrF. Nå glipper det borgerlige flertallet på stadig flere målinger, også dersom KrF regnes med.

Småpartiene 

En annen bekymring som åpenbart må plage statsministeren, fordi det truer regjeringsflertallet, er at både partneren Venstre og støttepartiet KrF stadig vaker rundt sperregrensa. Skal vi tro gjennomsnittstallene for august holder KrF stand på lave 4,2. Sist stortingsvalg var et krisevalg for KrF. For Venstre er situasjonen enda verre. De fikk 4,4 prosent høsten 2017 og har nå falt til 3,8 prosent. Til tross for lange skrytelister over politiske gjennomslag, lekker Venstre som en sil både til de rødgrønne og til Høyre.

Venstres dårlige målinger gjør at partiet trenger politiske seiere. Det samme gjelder Frp, som har mistet sterke profiler.

Trenger kløkt 

Det trengs kløkt fra Erna Solbergs side dersom hun skal styre regjeringsskuta gjennom høstens opprørte politiske farvann. Men Solberg er blitt en svært erfaren statsminister, og hun har vært ute i storm før. Hennes styrke er at hun rent personlig har opparbeidet seg stor tillit i befolkningen. Det vil hun trenge i høst.




Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave lørdag 1. september 2018

Illustrasjon: Øivind Hovland

Gå til innlegget

En belastende sak

Publisert 6 måneder siden

En ny runde i Søviknessaken ville vært en betydelig belastning for regjeringen uansett utfall.

Torsdag formiddag ble det kjent at det kommer rokeringer i regjeringen Solberg fredag. Både samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) og olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp) går ut av Solberg-regjeringen.

Krav om gjenopptagelse 

Vårt Land meldte like etter at Riksadvokaten bekrefter at krav om gjenopptagelse i den såkalte Søviknes-saken var på vei i posten. Saken omhandler en 18 år gammel voldtektsanklage. Riksadvokaten er pålagt å vurdere et slikt krav.

Selve saken har vært kjent siden anklagen kom for 18 år siden, og førte til at Søviknes måtte gå av som nestleder i Frp.

Gitt både tidsaspektet i saken og det faktum at den tidligere er blitt avvist, er det slett ikke sikkert at dette vil ende med dom for Søviknes. Men uansett utfallet ville prosessen vært en betydelig belastning for både regjeringen Solberg og Søviknes, dersom han hadde fortsatt som minister.

Krevende hverdag 

En norsk olje- og energiminister har fra før en ekstremt krevende hverdag. En pågående behandling av en voldtektsanklage ville vært svært krevende å håndtere. Både for Søviknes og folk rundt ham.

Solberg-regjeringen har det siste året hatt flere krevende statsrådssaker å forholde seg til. Sylvi Listhaug trakk seg etter at hun la ut en melding på Facebook som vakte sterke reaksjoner og det ble klart at det var flertall for et mistillitsforslag mot henne. Per Sandberg trakk seg etter den mye omtalte reisen til Iran på påfølgende saker som omhandlet sikkerhet og rutiner i regjeringen.

Belastning for regjeringen 

Begge de to foregående sakene ble en betydelig belastning for Solberg-regjeringen, og dro oppmerksomheten bort fra regjeringens politikk. Også for statsminister Erna Solberg ble sakene belastende, og flere har i kjølvannet stilt spørsmålstegn ved hennes kraft og evne som regjeringssjef.

Slik en sentral kilde i Frp sier til Vårt Land, var det en overraskelse at Terje Søviknes nå går ut av regjeringen. Søviknes hadde bare sittet som olje- og energiminister i to år, og hadde trolig mye ugjort i regjering.

Overensstemmelse

Avgjørelsen har trolig blitt tatt i en eller annen variant av en overensstemmelse mellom statsminister Erna Solberg, Frp-leder Siv Jensen og Terje Søviknes selv. Både personlig og politisk belastning må det ha vært avgjørende, sammen med ønske om at regjeringen ikke skal få nok en tøff sak i fanget.

For Frp må det være et nederlag at det nå kun er Siv Jensen igjen i Frps opprinnelige statsrådslag. Alle de andre er byttet ut.

Metoo 

Fjorårets metoo-bølge har trolig også satt sitt preg på den politiske avgjørelsen om at Søviknes skulle gå av. Noen vil mene dette er urettferdig for Søviknes, siden saken er 18 år gammel. At saken blir vurdert grundig er uansett positivt. Det gir en økt opplevelse av sikkerhet for ungdom som skal bevege seg i både politikk og andre sammenhenger der maktforhold er skjeve.



Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papiravis fredag 31. august 2018

FOTO: Gorm Kallestad/NTB Scanpix

Gå til innlegget

KrFs nye medlemmer

Publisert 6 måneder siden

De som har meldt seg ut av KrF har kanskje gitt plass til nye medlemmer i partiet.

Nok en gang har homodebatten rast i KrF. Denne gangen kom den etter at stortingsrepresentant og prest Geir Jørgen Bekkevold viet to lesbiske kvinner. Forrige gang kom reaksjonene etter at Knut Arild Hareide gikk i pride-parade for å vise solidaritet med homofile som ble drept på grunn av sin legning.

Blant de mest verdikonservative i KrF har begge disse handlingene blitt viktige symbolsaker. De opplever at partiet ikke tar tydelig avstand fra likekjønnet ekteskap.

To ulike syn

Men bråket og reaksjonene synliggjør det faktum at KrF har minst to ulike syn på likekjønnet vigsel. Noen er sterkt imot, mens andre mener det er viktig å gi alle mennesker i samfunnet trygge rammer rundt sine samliv.

Men dersom de konservative krever å få fullt gjennomslag for sitt syn, må det nødvendigvis bety at andres teologiske syn ikke skal få eksistere innenfor partiets rammer.

For få år siden var en slik ensretting nokså uproblematisk i KrF. Gruppen som sa ja til likekjønnet vigsel var liten. Men bildet har endret seg. Debatten i Den norske kirke har bidratt til en åpenhet om at stadig flere i KrF er på linje med flertallet på kirkemøtet.

Dersom alle KrF-ere som er positive til likekjønnet vigsel blir presset ut, vil det kunne føre til et betydelig frafall. Særlig blant de yngre.

Det viser de ferske inn- og utmeldingstallene fra KrF, som Vårt Land presenterer i dag. Mens 168 har meldt seg ut etter Bekkevolds vielse, så har partiet fått nesten like mange nye medlemmer.

LES OGSÅ: Nesten like mange har meldt seg inn som ut etter Bekkevold-bråket

Ulik begrunnelse

Blant disse er begrunnelsen trolig nokså ulik. Noen melder seg inn fordi de sier ja til likekjønnet vigsel. Andre fordi de mener KrFs andre politiske saker er så viktige at vigselsspørsmålet ikke må stå i veien for politisk innflytelse.

Men også blant de som har meldt seg ut er begrunnelsen ulik. Det viser noen av reaksjonene og tilbakemeldingene vi har fått i Vårt Land. Trolig er flertallet av de utmeldte negative til vigselssaken, og mener KrF ikke lenger står på bibelens grunn. Mens andre er lei av det de opplever som «konservativ herjing» med KrF, slik en ny-utmeldt uttrykte seg for noen dager siden.

Både inn- og utmeldinger viser at dersom KrF skal være en politisk kraft i tiden som kommer, må partiet leve med ulike syn i enkelte teologiske spørsmål.

LES OGSÅ: Miriam er ett av 149 nye KrF-medlemmer

Oppsiktsvekkende

Slik fem frikirkelige ledere sier i dagens avis, mener de at nettopp KrF bør være partiet som løfter teologisk frihet og trosfrihet i et moderne samfunn. At fem sentrale frikirkelige ledere, som knyttes til relativt konservative miljøer, er så tydelig, er oppsiktsvekkende. Men ikke overraskende for dem som kjenner dette landskapet. Trolig har de sett at dersom KrF rives i filler i indre teologiske debatter vil ingen andre løfte trosfrihet og kampen for kristne verdier i tiden som kommer.

De som ikke aksepterer andres syn har kanskje ikke plass i et politisk parti som nettopp skal løfte trosfrihet. Kanskje kan deres utmeldinger også gi plass til nye medlemmer som ønsker å kjempe for andre viktige saker for KrF.

De som nå støtter Hareides syn mener åpenbart at partiet har viktigere oppgaver i morgendagens politiske virkelighet enn intern homokrangel.



Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave 29. august 2018

FOTO: Adrian Nielsen 

 Miriam Haddeland Paulsen (34) har meldt seg inn i KrF etter Bekkevold-saken. – Jeg føler det er blitt altfor mye fokus på det som ikke er viktig, sier hun.

Gå til innlegget

Skyggeboksing i KrF

Publisert 6 måneder siden

Vigselsstriden viser at KrF trenger en leder som tør å vise vei, slik at deler av partiet slipper å bedrive skyggeboksing.

Den siste tidens uro i Kristelig Folkeparti viser hva som kan skje når en leder i flere dager framstår utydelig i møte med en krevende sak.

Fram til torsdag denne uken var Knut Arild Hareide bortimot taus om bråket rundt Geir Jørgen Bekkevold. Det oppsto en usikkerhet om partiet hadde tillit til Bekkevold som familiepolitisk talsmann.

Hareides taushet bidro til at uroen fikk utvikle seg til hard kritikk av både Bekkevold og partiledelsen. Flere av kritikerne 
ville avsette Bekkevold som familiepolitisk talsmann. Kun et fåtall av Bekkevolds støttespillere 
forsvarte ham i offentligheten.

Mønster

Den som har fulgt KrF lenge, vil se at liknende dynamikk ofte har fulgt partiets konflikter gjennom de siste tiårene.

Den bakenforliggende årsaken er denne: Svært få internt i partiet trodde at Hareide ville vrake Bekkevold. Men siden partilederen selv holdt munn, valgte resten av Bekkevolds tilhengere i partiet å gjøre det samme. Kanskje var det bevisst. Kanskje var det ubevisst. I solid KrF-tradisjon ble partiets uskrevne regel holdt i hevd: Når KrFs gamle symbolsaker blir utfordret internt – og det skaper bråk – da «holder vi munn».

Få forsvarte ham 

Siden Bekke-
volds støttespillere var tause, kom deres argumenter lite fram. Dermed gikk det som det ofte gjør i KrF: Kritikerne fikk råde grunnen, og de som åpnet munnen med kritikk, både sentralt og lokalt, ble naturlig nok fremstilt i media som partiets «egentlige grasrot».

Som en kommentator som kjenner KrF godt, har jeg ofte forsøkt å analysere posisjonene og konfliktlinjene i KrF. Det gjør jeg alltid etter å ha snakket med en rekke kilder med ulikt ståsted.

Det er alltid slående hvordan miljøene som står for nyorientering i KrF er redde for å uttale seg for åpen mikrofon. Som oftest frykter de å bli omtalt som lite bibeltro. Dette gjelder ikke bare KrFs sentrale politikere, men også folk på den såkalte grasrota.

Store deler av media sitter dermed igjen med et stereotypt og litt utdatert bilde av hvilke krefter som rører seg i KrF. Dette fører igjen til at de stilltiende irriterer seg over bildet som blir tegnet av partiet i media.

Belastning 

Denne dynamikken er også en stor belastning for de mer verdikonservative i partiet, selv om de er høylydte og ofte vinner kampen om den eksterne fortellingen om KrFs grasrot.

De opplever at partiet har gjort moderniseringer og nyorienteringer uten at de har fått være med, og uten at partilederen har staket ut en vei i offentligheten. De opplever det nesten umulig å protestere uten å bedrive skygge-
boksing: De forsøker å argumentere mot et standpunkt ingen vil fronte. Dermed ender det ofte med en kritikk av en udefinert og generell «utglidning».

Bondevik junior

Onsdag kveld skjedde det noe litt uvanlig i KrF. En ung og relativt liberal KrF-politiker la til side partiets uskrevne regler og gikk rett i strupen på en verdikonservativ nestor på Dagsnytt 18. Simen Bondevik, barnebarn av Kjell Magne Bondevik, beskyldte tidligere stortingsrepresentant Ingebrigt Sørfonn for å bryte med partiprogrammet gjennom sin kritikk av Bekkevold.

Dette må ha vært en slags befrielse for tilhengere av likekjønnet vigsel. De opplevde at noen endelig forsvarte deres standpunkt for åpen scene og gikk i strupen på de konservative. Men skal vi tro alle innlegg på sosiale medier, må dette også ha vært en befrielse for motstandere av likekjønnet vigsel. Endelig fikk de en faktisk person å diskutere med. Med et direkte språk, som ikke er hverdagskost i KrFs indre debatter, ga Simon Bondevik en hel politisk fløy i KrF en stemme.

For selv om få har frontet dette, har KrF vært delt i synet på homofilt ekteskap gjennom flere tiår. Ikke minst kommer dette til syne ved at KrF har flere homofile og lesbiske som har inngått ekteskap.

At aksepten av likekjønnet ekteskap er kommet langt i deler av KrF blir dessuten synliggjort ved det faktum at Bekkevold og sentralstyret ble overrasket over uroen og de harde reaksjonene som oppsto etter Bekkevolds vielse av partiets lesbiske informasjonssjef.

Føler seg oversett

Men den harde reaksjonen fra de konservative sier også noe om at temaet ikke har vært tilstrekkelig gjennomdiskutert i partiet. De mest verdikonservative føler seg oversett.

Når kritikken fra dette holdet er sviende, er dette ikke bare en reaksjon på politisk uenighet. Det er også et symptom på en langvarig utmattelse. Flere av de mest verdikonservative opplever å ha bedrevet skyggeboksing gjennom tiår.

Noen av dem er sågar redd for å bli presset ut av partiet og stemplet som gammeldagse. Det er ikke så rart når de stadig må lese i sosiale medier: «Utrolig at noen mener dette i 2018».

Hareides på banen

Til slutt kom endelig Knut Arild Hareide på banen torsdag. Noen vil si at han ikke var tydelig nok da heller. Men han var i alle fall klar i sin tillit til Bekkevold. Det ga hans partifeller noe å forholde seg til.

Det kan se ut til at det roet gemyttene noe. Selv verdikonservative Ingebrigt Sørfonn sa til NRK at han var rimelig fornøyd med Hareides opptreden.

Kanskje burde Hareide vært ennå tydeligere. For alle utenfor KrF er det tydelig at plassen for de homoliberale er blitt større enn den var. Det ville vært et tydelig signal til en stor gruppe i partiet.

For det er ikke bare de verdikonservative som er frustrert over skyggeboksing. De liberale er lei av å være skygger. Det er ingen god situasjon for noen av fløyene. Hvis Hareide vil fornye partiet må ha gi begge fløyene plass og armslag. Og ikke minst: Svare når de kommer med kritikk.




Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papiravis lørdag 25. august 2018

Illustrasjon: Øivind Hovland

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere