Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Jern-Erna er tilbake

Publisert nesten 6 år siden

Tiggedebatten kan bli en tikkende bombe under Erna Solbergs borgelige prosjekt.

«I løpet av et halvt år etter valget, i hvert fall før sommeren 2014, bør et forbud mot tigging være på plass». Dette sa Høyres statsministerkandidat Erna Solberg for få dager siden. Hun etterlater ingen tvil om at en borgerlig regjering vil gjennomføre forbudet. Hun fremstår heller ikke åpen for at Venstre og KrF vil få innflytelse i denne saken. Begge de to partiene sier et klart og tydelig nei til tiggeforbud.

Spørsmålet er hvor viktig tiggespørsmålet vil bli når de borgelige skal sette seg ned ved forhandlingsbordet etter valget. Skal vi tro politiet, kommer et storinnrykk av tiggere til Norge i sommer. Dermed kan spørsmålet bli et brennhett tema helt inn i valgkampen, og dermed også i borgerlige regjeringsforhandlinger.

«Jern-Erna». De som husker Erna Solbergs innvandringspolitiske profil under Bondevik II-regjeringen, vil se at hun nå opptrer forbausende likt sitt gamle jeg. Det var nettopp hennes restriktive innvandringslinje som skaffet henne tilnavnet «Jern-Erna». Et kallenavn hun har jobbet hardt for å bli kvitt.

Solbergs ferske uttalelser viser derimot at hun fortsatt er hard i klypa. Nå er hun anført av sitt største støtteparti Frp, som vil gå lenger i sin kamp mot tiggere og romfolk enn Solberg selv.

Kaste ut. Etter at Frp har falt på meningsmåltingene, mener mange internt at partiet er blitt for utydelig. Med nestleder Per Sandberg som hærfører, skal Frp fremover «kalle en spade for en spade». Ikke bare vil de forby tigging. De vil også stoppe mulige tiggere ved grensen – og kaste ut de som ikke har gyldig arbeidstillatelse eller penger til å bo på hotell.

Kalddusj. For Venstre og KrF oppleves Solbergs løfter om tiggeforbud som en kalddusj. Politikere fra begge de små partiene var raskt ute i media og minnet Solberg om at ingen av dem støtter forbudslinjen. Tvert imot er de sterkt kritisk. Dette var tydelig på Debatten på NRK torsdag, da Venstres leder Trine Skei Grande beskyldte Frps Carl I. Hagen for å kreve etnisk siling ved norske grenser.

For ungdomspolitikerne i KrFU og Unge Venstre må Solbergs utspill fremstå sjokkerende maktarrogant, fordi hun ikke først har sondert med de små partiene. De unge har aldri sittet i regjering, og har store forventninger til et politisk skifte. Det var dessuten ungdommen i de to sentrumspartiene som først åpnet for et samarbeid med Frp. Dermed kom de med et avgjørende bidrag til Solbergs drøm om en bred borgerlig samling.

Den samme Solberg kvitterer nå med å gi KrF og Venstre et usminket forvarsel om hvilken linje Høyre vil føre i regjering. Hennes beskjed til de to små sentrumspartiene kan leses slik: Makta rår, bli vant til det!

Alvor. For mange vil tiggedebatten framstå som ett av uttallige politiske basketak på ikke-sosialistisk side. Men den «borgelig tiggekampen» bærer i seg noe langt mer. For småpartiene handler den om hvilken sosial profil Solberg I-regjeringen skal ha.

Selv om både Venstre og KrF lenge har orientert seg i retning av et borgerlig regjeringssamarbeid, er begge partiene svært opptatt av å hegne om sin sosiale profil. Venstreleder Trine Skei Grandes første kommentar til Høyre og Frps tiggeutspill lød kort og godt slik: «Norge har en plikt til å sikre tilreisende romfolk et minimum av menneskeverd».

Dypt i KrFs hukommelse ligger også valgnederlaget fra 2005, da mange velgere forlot partiet. Halvparten av dem gikk til Ap. Sentrale tillitsvalget i KrF mente dette handlet om at velgerne opplevde at KrF hadde mistet sin «sosiale sinnelag».

Murring. Solbergs klare tale om tiggeforbud skaper derfor en ubehagelig murring i Venstre og KrF. I de to små partiene ligger en ubehagelig erkjennelse av at Høyre er blitt større enn for åtte år siden, dessuten er Frp tatt inn i det gode selskap. Tyngdepunktet blir dratt markant til høyre.

Behandlingen av romfolk og tiggere blir derfor en prøvestein for de to små partiene, om hva som venter dem på andre siden av valg og regjeringsdannelse. Både Venstre og KrF har lenge forstått at Frp også må få innflytelse, men nå begynner alvoret i det mørkeblå prosjektet å sige inn over dem.

Frp på sin side har aldri vært i regjering. Partiet har alt å vinne på å vise at de er ansvarlige nok. Men slik er det ikke for Venstre og KrF. Begge sentrumspartiene har gjort det klart at de vil bidra til en borgerlig regjering, hvis det blir et borgerlig flertall. Men de har ikke lovet å sitte i den samme regjeringen. De har heller ikke lovet hvor lenge de vil holde en eventuell blå regjering flytende.

For de to sentrumspartiene kan det bli et mareritt å bli assosiert med et mørkeblått prosjekt som forandrer Norge.

Da Høyrebølgen rullet over Norge på begynnelsen av 80-tallet sto en tegneseriestripe i trykk i en norsk avis. Innholdet var omtrent slik: Daværende Høyrestatsminister Kåre Willoch spaserte festkledd sammen med sin kone Anne Marie. Han kom forbi en gruppe uteliggere. Høyremannen repliserte forskrekket: «Hvorfor sitter folk her på gaten, når Aftenposten er full av flotte boliger til salgs?». Tegneseriestripen gikk sin seiersgang i flere miljøer. Den bekreftet et inntrykk av høyrefolk som mangler grunnleggende innsikt i fattigdom. Solbergs kallenavn «Jern-Erna» gir liknende assosiasjoner.

Fattige og utstøtte. KrF og Venstre er redde for å bli klistret til to partier som beskyldes for manglende omsorg for fattige og utstøtte. Og som opptrer rått mot de aller svakeste. Tiggedebatten og alt den representerer, kan derfor bli en tikkende bombe under Erna Solbergs borgerlige prosjekt.

Men Høyre skal også drive valgkamp, og Erna Solbergs velgere deler ikke den samme frykten. Derfor er det mulig vi får se mer av Jern-Erna på Høyres landsmøte og i valgkampen.

 

Kommentaren sto på trykk lørdag 4. mai 2013

Berit Aalborg
er redaktør for Vårt Lands samfunnsavdeling


 

Gå til innlegget

Kristelig høyreparti

Publisert nesten 6 år siden

KrF virvles stadig lenger inn i et dragsug som kan gjøre det umulig å si nei til en borgerlig regjering.

I 2005 gikk KrF ut av regjering med brukket nakke. Partiet var halvert i løpet av få år. Valgforskernes grundige analyse etter valget var klar: Partiets velgere med et sosialdemokratisk tilsnitt hadde forlatt partiet fordi KrF hadde vært med på store skattelettelser og sultefôret norske kommuner. Sentrale KrF-ere mente velgerne hadde forlatt dem fordi partiet hadde mistet sin sosiale profil. De nye velgerne kjente ikke igjen partiet de hadde stemt på.

Fattigdom. I etterkant av Bondevik II, uttalte KrFs avgåtte statsminister Kjell Magne Bondevik at det han angret mest på, var at regjeringen ikke hadde gjort nok for de fattige. Bondevik har ikke innrømmet at grunnen var Høyres sterke prioriteringer av skattekutt. Men han kunne like gjerne sagt det. Hadde Bondevik brukt en tredjedel av skattelettelsene på fattigdomstiltak, ville regjeringen kommet et langt stykke på vei.

Ny generasjon. Nå er det gått åtte år siden KrF var i regjering. En ny generasjon har inntatt ledende verv i KrF, og partiet er på full fart inn i et nytt blått regjeringssamarbeid. Denne gangen er høyrekreftene betydelig sterkere enn sist. Ikke minst fordi Høyre er blitt digert. Men også fordi Høyre ønsker Frp med på laget.
Dette får KrF-veteraner som Kjell Magne Bondevik, Valgerd Svarstad Haugland og Einar Steensnæs til å komme med tydelige advarsler. De har åpent gitt uttrykk for sin frykt for at partiets sentrumsprofil og mulighet til samarbeid begge veier vil forvitre.

Men advarslene gjør ikke nevneverdig inntrykk på KrFs landsmøte her i Trondheim. Iveren etter å få regjeringsmakt er altoverskyggende. Under partilederens tale torsdag sto applausen i taket hver gang Hareide gjentok at KrFs vedtak kan bli regjeringens politikk etter valget.

Noen vil spørre seg hvorfor partiet ikke tar veteranenes bekymring på alvor. En av de mest brukte forklaringene er at det politiske landskapet har forandret seg siden Bondevik gikk av.

Knapt kjønnsmodne. En like viktig forklaring er denne: KrFs partiorganisasjon har de siste årene vært i drift mot høyre. Dette gjelder særlig for ungdomspartiet. Den unge generasjonen i KrF var knapt kjønnsmodne da partiet lusket ut av regjeringskontorene med brukket rygg. De har levd hele sitt politiske liv i opposisjon til et rødgrønt styre. De har ikke opplevd Høyres kuttpolitikk i praksis. Men ikke nok med det: Den nye generasjonen i KrF ønsket nettopp en borgerlig kuttpolitikk velkommen.
Dagens unge KrF-ere har fått mye av sin politiske skolering hos tidligere høyrestatsråd Kristin Clemet i Civita. Sammen med Unge Høyre, Unge Venstre og Fremskrittspartiets Ungdom har KrFU-erne blitt skolert i ideologi, økonomi og valgkampstrategi.
I vår ble ledergruppene i de fire ungdomspartiene skolert sammen. Dessuten har en rekke av KrFUs tillitsvalgte vært praktikanter i Civita. Da Vårt Land skrev om dette tidligere i vår, bedyret KrFU-leder Elisabeth Løland at hennes ungdomsorganisasjon ikke har latt seg påvirke i den liberale tenketanken.

Iver. Men oppkjøringen til KrFs landsmøte har bekreftet bildet av et tiltagende høyrevridd ungdomsparti med en «ansvarlig kuttlinje». KrFs ungdom profilerer seg på klassiske borgerlige saker som kutt i sykelønn. I gårdagens Aftenposten uttalte Løland at KrFs partiprogram var uansvarlig dyrt. Den samme Løland var også partiets døråpner for et samarbeid med Frp, etter at ungdomspartiet selv hadde vedtatt dette.
Ungdommens iver etter å samarbeide med Frp, deles av mange i partiet. Mens den sentrumsorienterte Hareide gjentar gang på gang at det er «lite sannsynlig» at KrF går i regjering med Frp, går hans partikollegaer i Hordaland ut i Bergens Tidene og uttaler at de ikke tror på Hareides forbehold.

KrFs høyredrift handler dessuten om at partiet ikke lenger har en tydelig venstrefløy. Da KrFs mer venstrevridde velgere forlot partiet i 2005, fikk de etter hver følge av mange av partiets mer radikale tillitsvalgte. Mange av dem forsvant på grunn av Dagfinn Høybråtens profil.

Ballanse. Gjennom mange tiår hadde KrF en slagkraftig venstreside. Denne ga partiledere som Kjell Magne Bondevik mulighet til å balansere mellom fløyene i partiet, og tiltrekke seg ungdommer fra både konservative og radikale kristelige ungdomsmiljøer. I KrF kranglet disse fløyene så filla føyk. Men utad tiltrakk de sammen velgere fra flere miljøer.
Et av kjennetegnene på den mer radikale fløyen var at de var homoliberale, opptatt av bistand og miljø og åpne for et regjeringssamarbeid med Ap. Nå er denne fløyen marginalisert. Da KrF åpnet for et samarbeid med Frp, nesten uten motstand, ble det et tydelig hvor maktesløs KrFs gamle venstrefløy er blitt.

Et åpenbart problem. For Knut Arild Hareide er bortfallet av en venstrefløy dramatisk på den måten at han ikke lenger befinner seg mellom to fløyer, i partiets sentrum. For selv om høyrefløyen ikke har vokst, har den fått mer makt. Vrakingen av Dagrunn Eriksen illustrerer dette. Vest-Agder KrF vraket partiets mest markante kvinnelig profil for å innsette 59-åringe Grøvan. Til Vårt Land sier han at han ikke har som ambisjon å fornye partiet.

Hvis Hareide ønsker å lede et parti i fremgang, sitter han med et åpenbart problem. I alle fall hvis han skal låne øre til valgforsker Bernt Aardal. Han har sagt at KrFs beste oppslutning, i nyere tid, har vært i perioder da partiet har klart å tiltrekke seg venstreorienterte velgere.
Dette klarte Valgerd Svarstad Haugland. Det er liten tvil om at også Hareide skulle ønsket å lede et stort folkeparti med plass til både en venstre- og høyrefløy.

Kristelig høyreparti. I stedet leder han et parti som etter hvert blir oppfattet som et kristelig høyreparti. Et slikt parti vil, hvis man skal tro på valgforskere, ha begrenset oppslutning. Men Hareide er en demokratisk mann. Han tok partiets signaler på alvor, og sa ja til Frp. Nå er det åpenbart at for hver dag som går blir entusiasmen for en slik regjering større. Etter valget blir det Hareides jobb å gjøre disse forventningene om til praksis. Da er det ikke sikkert det lenger er «lite sannsynlig» å regjere med Frp.

Hareide selv er lite lysten på et tett samarbeid med Siv Jensen. Selv om han bedyrer at hans ferske pappa-rolle er årsaken til at han vurderer å si nei til en statsrådspost, kan det likevel hende han vil føle det som en lettelse å slippe å sitte rundt kongens bord med Jensen.

 

Denne kommentaren står på trykk i dagens utgave av vårt Land 27.april 2013

Berit Aalborg er redaktør for samfunnsavdelingen i Vårt Land

Gå til innlegget

Agrar-krigeren

Publisert rundt 6 år siden

I 2009 sa Ola Borten Moe «Nei til SV-staten». I regjering har han kriget mot SV hver eneste dag. Det kommer han til å fortsette med.

«Like greit at miljøvelgerne får se hva vi har å slite med». Slik oppsummerte SVs Kristin Halvorsen sin frustrasjon på Facebook høsten 2011. Utbruddet kom etter Ola Borten Moe sine uttalelser i Dagens Næringsliv om at «SV ikke skal få styre norsk petroleumspolitikk».
Nei til SV-staten. Borten Moes kamp mot SV og miljøbevegelsen er blitt en føljetong i norsk politikk. I 2009 skrev han en kronikk i VG under tittelen: «Nei til SV-staten». Han kritiserte blant annet SV-landsmøtets nei til private religiøse skoler. Deretter konkluderte Borten Moe med at «kampen for vår personlig og individuelle frihet på ingen måte er over». 

Intern kamp. Det som gjør Borten Moes politiske krigføring mot SV interessant, er at han samtidig staker ut kursen for det Senterpartiet han ønsker seg: Et mer næringsorientert parti. Selv omtaler han denne politiske linjen som «agrarliberalisme». Hans næringspolitiske ambisjoner har mye til felles med borgerlig politikk.  

Nei til gjenvalg. I den mer konservative delen av Sp var skuffelsen stor da Borten Moe sa nei til gjenvalg på Stortinget. Flere har stilt spørsmål om han er helt på vei ut av norsk politikk.  Enkelte har slått fast at den borgerlige linjen i Sp har fått et skudd for baugen.
Kanskje har disse konkludert for tidlig. 

Slipper ørkenvandring.  Det mange glemmer, er at Ola Borten Moe også er en taktisk og svært målbevisst politiker.  Han har ikke tenkt å la sitt politiske eller sivile liv styres av andre. Derfor har han tenkt nøye gjennom sine valg.
Hvis de rødgrønne vinner valget, fortsetter Borten Moe som olje- og energiminister. Taper de, har han klart å styre unna fire år med ørkenvandring på Stortinget, under ledelse av Liv Signe Navarsete.  Disse to har det man i politikken kaller et «avklart forhold». De aksepterer hverandre, men det finnes intet snev av hjertelighet eller varme dem imellom. Noen vil kalle det en terrorbalanse, et tema som vil bli brettet ut når Elisabeth Skarsbø Moens uautoriserte Borten Moe-biografi, «Portrett av en Pløyboy», kommer i morgen. 

Jobbmuligheter. Det som fremstår soleklart, er at Ola Borten Moe ikke ønsker å bli en del av Sps «etter-regjerings-team» på Stortinget neste høst. For det første ville han gått glipp av jobbmulighetene som byr seg i etterkant av en ministerposisjon.  For det andre ønsker han ikke å bli klistret til Navarsetes strategi etter valget.
Outsider. Det kan vise seg at Borten Moe har vært smart. Etter alle solemerker fortsetter han som nestleder i partiet. En jobb han kan gjøre fra sitt eget hjemfylke, Sør-Trønderlag, eller fra oljebyen Stavanger om nødvendig.

Kan spille solo. Det viktigste med en slik posisjon er at han både får bygget opp kompetanse fra arbeidslivet, og han vil stå friere til å spille den solorollen han etter hvert er så kjent for. Slik kan han bygge seg opp som en outsider til partilederjobben, hvis han ønsker det.

Sentrumsalliansen. Hvis KrF blir stående utenfor en blå regjering, vil Borten Moe dessuten kunne pleie alliansen med Knut Arild Hareide. En drømmesituasjon for begge. De siste årene har vist at de to partiene i både i praktisk politikk og i verdipolitikken har nærmet seg hverandre. Ikke bare har KrF blitt en forkjemper for gode jordbruksoppgjør, Sp er også på vei tilbake som forkjemper for de kristne grunnverdier.
Men Sp kan gå veier Borten Moe ikke ønsker. Rett før påske måtte han innrømme at han hadde tapt parti-striden om oljeboring i Lofoten. Også på forrige landsmøte ble han påført flere nederlag.  

«Delt løsning». Det kan hende Borten Moe ikke vil satse hele sin fremtid på et politisk parti som kan komme til å forkaste både ham og hans politikk. Hans valg av en «delt løsning» mellom politikk og yrkesliv kan være et resultat av en slik vurdering.
Borten Moe kan bli partiets nye Marit Arnstad; stjernen som vendte tilbake til statsrådspost etter en pause fra politikken. Men han kan også bli partiets nye Eivind Reiten; olje- og energiministeren som forlot politikken for godt og ble næringslivstopp.
Uansett hva han velger, er en ting sikkert: Borten Moe kommer til å fortsette sin krig mot «SV-staten» fra den posisjon han finner best egnet. 

Denne kommentaren står på trykk i dagens Vårt Land, 2. april 2013

Berit Aalborg er redaktør og leder for samfunnsavdeling

Gå til innlegget

Morsregnskapet

Publisert rundt 6 år siden

Ingen barn har hatt det så godt som barn i Norge, anno 2013. Hvorfor har mor så dårlig samvittighet?

Tre mødre står i en skolegård. Alle tre har både skole- og barnehagebarn. To av dem forteller hverandre hvor «godt» det er å jobbe sterkt redusert. «Jeg har god samvittighet. Jeg har tid til datteren min», sier den ene, den andre forteller om rolige morgener og tid til trening. «Dessuten er huset rydding og rent når helga kommer. Mannen min og jeg kan bruke tid på hverandre og barna», sier hun.

De to deltidsarbeidende vender seg mot den tredje. De spør: «Hvor mye jobber du?». «Full tid», svarer hun. De to andre veksler blikk. De vet hun har fire barn. De fortsetter å spørre: «Hvor mye tid har du i hverdagen, til hvert av dine fire barn?». Firebarnsmoren skraper joggeskolen i asfalten. Hun svarer ikke. Hun har ikke foretatt dette «morsregnskapet». 

 
Best i verden. Jeg vet hva hun tenkte den dagen. Jeg er den fulltidsarbeidende firebarnsmoren. På ulikt vis blir jeg ofte spurt om mitt «morsregnskap». Som alle andre småbarnsmødre i verden, skulle jeg gjerne brukt mer tid på unger og fritidsaktiviteter. Det hadde sikkert vært godt for både barna og meg. Jeg skal innrømme at jeg gjerne skulle hatt et ryddigere hus. Men jeg har ikke dårlig samvittighet. For jeg vet at mine barn, og andre norske barn, har det bedre enn noen andre barn i verden og i historien.

Jeg har mer tid til mine barn enn min bestemor hadde med sine. Hun var småbruker. Hun måtte gå i fjøset og hesje høy på utmarka og på øyene. Mannen hennes var lærer, men heller ikke han hadde «kvalitetstid» med barna etter jobb. De slet for føda, slik mennesker har gjort gjennom hele historien og i hele verden. Alle deres fem unger måtte bidra i arbeidet, som å være med i slåttonna og henge fisk til tørk. I dag kaller vi det barnearbeid.


Sytpølsa. Før min mor og hennes søsken var store nok til å delta i arbeidet, var de hjemme med en bisk og ugift tante som ikke hadde spesielt lyst å passe barn. Gamle Konstanse levde fortsatt da jeg var liten. Jeg var alltid redd henne. Den frittalende nordlendingen kalte ethvert barn som forstyrret med bråk eller spørsmål, for «sytpølsa». Også den gangen jeg kom inn på kjøkkenet med en legg som striblødde.
Likevel ble det folk av både min mor og hennes søsken.

Mine barn har gått i barnehage. De tilhører den privilegerte generasjonen som slapp å starte i barnehagen da de var to-tre måneder: På begynnelsen av 90-tallet var det 18 ukers permisjon for de som jobbet. Går vi tilbake til 1915 var det ingen permisjon for mødre. Enslige mødre fikk 40 kroner av staten som et engangsbeløp. De fleste av dem var raskt tilbake i hardt arbeid. Arbeiderklassens og landbrukets kvinner jobbet mange timer om dagen. Jeg vet at mine barn anno 2013 er heldige.

De norske barnehagene er etter min erfaring gode. Mange av de som har passet mine barn, har vært omsorgsfulle mennesker og flinke pedagoger. Andre har vært slappere. Men ingen av dem har skadet barna. I alle fall ikke mer enn det gamle tante Konstanse gjorde.
Mange av dagens mødre har dårlig samvittighet. Det er ikke så rart med historiene som fortelles. På det kristenkonservative «Oslo Symposium» ble denne historien fortalt til skrekk og advarsel: Et fortapt lite barn satt i korridoren i en barnehage. Med tynn liten stemme spurt hun «Vet du hvor mamma er?».
En trygg tilknytning til mamma og pappa er det mest verdifulle et barn kan ha. Heldige er de barna som har en mamma eller pappa å rope på. Kanskje er barnet med den «tynne stemmen» et heldig barn?

Både på Oslo Symposium og andre steder blir det hevdet at vi foretar et stort «eksperiment» når ettåringer begynner i barnehagen. Det blir sagt at vi ikke kjenner konsekvensene.
Jo, vi vet konsekvensen. Hele vår historie er full av den. Til alle tider er barn blitt passet av andre enn mor. De har ikke tatt skade.

Jeg har forståelse for at andre ønsker tid til barna, trening og et ryddig hus. Men jeg har ikke forståelse for at noen konstruerer en fortelling som ikke stemmer.
Jeg finner meg ikke i at barna mine barn blir omtalt som et eksperiment, fordi de startet i barnehage da de var ett år.
Det er utidig. Og mest av alt: Det er historieløst.

Denne kommentaren står på trykk i dagens Vårt Land, 08 mars
Berit Aalborg er redaktør og leder samfunnsavdelingen






Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
19 dager siden / 2643 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
18 dager siden / 2303 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
14 dager siden / 2249 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
28 dager siden / 2128 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1967 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 1494 visninger
Sjamanen, prinsessen og premissene
av
Vidar Mæland Bakke
14 dager siden / 1451 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
28 dager siden / 1441 visninger
Menn uten make
av
Vårt Land
22 dager siden / 1187 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere