Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Ideen om det humane Norge

Publisert over 6 år siden

Flere frykter at vår behandling av asylsøkere vil ødelegge vår humanitet. Men historien viser at norsk humanitet allerede er et sprukkent kar.

For en tid tilbake så jeg Margreth Olins prisbelønte film De andre sammen med en gruppe ungdommer. Filmen handler om mindreårige asylsøkere i Norge, blant dem to brødre fra Afghanistan som hadde opplevd at foreldre og søsken ble brutalt slaktet i sitt eget hjem. Den yngste broren overlevde tross knivstikk i både mage og rygg.   
Deres skjebne var ikke alvorlig nok for å få asyl i Norge. Først da den ene broren kollapset fysisk og psykisk, fikk de innvilget midlertidig opphold.

Guttene kom traumatiserte til Norge. I møtet med vårt norske system ble de deprimerte, apatiske og mistet livsgnisten.  
I et intervju med bladet Appell sier Olin at både vanlige folk og saksbehandlere tror asylsøkere lyver om alt. Hun mener dette nører opp under fremmedfrykten.

Ungdommene jeg så filmen sammen med var sjokkerte. En av dem gråt åpenlyst. Hun kunne ikke tro at dette virkelig er Norge.

Pyntet på historien. Men som de fleste andre nasjoner, har vi pyntet på historien. Vi hyller gutta på skauen, sabotasjeaksjonene og den hverdagslige motstanden under okkupasjonen. Den skammelige delen av krigen forteller historiebøkene lite om. På lederplass i Aftenposten i 1933, sto det: «Med disse betraktninger vilde vi advare mot å dømme for strengt om tyskernes oppgjør med jødene (…). Det er et tiltalende trekk å sympatisere med den forfulgte, men det er neppe grunn til å overdrive sympatien».

Historiebøkene forteller lite om Arbeiderparti-regjeringen, byråkratiet og politiets holdninger og handlinger mot jødene i tiden rundt okkupasjonen.

‘Minst 20 år’. Ifølge professor i kriminologi Per Ole Johansen ble jøders søknader om visum trenert i årevis i mellomkrigstiden. Mens andre fikk statsborgerskap etter få år, var den uoffisielle regelen i Justisdepartementet «minst 20 år» for jøder. «De interne argumentene for avslag var umiskjennelige antisemittiske», skriver han.
Johansen forteller også en annen historie: Aps justisminister og senere FNS generalsekretær Trygve Lie grep i 1935 inn og avslo statsborgerskap for en jøde som hadde bodd i Norge i 35 år, uten å angi grunn.

Invasjon av jøder. Enda mindre velkomne var de jødiske flyktningene fra Tyskland. I justisdepartementet i slutten av 30-årene skal byråsjefen ha uttalt at «en invasjon av jøder må vi frabe oss».

Ideen om «en jødeinvasjon» sto sterkt i både Norge og Sverige på slutten av 30-tallet. I Kari Margrethe Hamkolls masteroppgave refereres en melding fra den svenske ambassaden i Praha i 1938: «Rottene forlater det synkende skipet. I våre trapper står ‘ikke-ariere’ i kø for å forhøre seg om mulighetene til å få komme til Sverige».

Det samme året ba Sverige om å forhandle om «jødeproblemet» med Tyskland. Det førte til at Hitler-regimet bestemte seg for å stemple alle jødiske pass med «J». Deretter undertegnet Sverige og Tyskland en avtale om at tyske jøder skulle nektes å reise til Sverige uten tillatelse fra den svenske ambassaden. I 1939 ba Norge om forhandlinger og undertegnet en liknende avtale med Tyskland. 

Under okkupasjonen fremsto politiet svært ivrige etter å samle norske jøder til deportasjon. I ettertid er det blitt hevdet at det er grunnen til at en så stor andel norske jøder ble drept.

Avhumanisert. Når grupper av mennesker blir klassifisert og demonisert, blir de også avhumanisert. Av majoriteten blir de sett på som en gruppe med felles dårlige egenskaper.
Margreth Olin sier dette om vår behandling av asylsøkerne: «Jeg er ikke redd for de andre, de fremmede, jeg er redd for hva som skjer med oss når vi ikke lenger er stand til å se det enkelte menneske».

Spørsmålet er om dette nytt i Norge. Historien viser at vi har en skjult tradisjon for avhumanisering av «de andre». Den norske behandlingen av jøder viser at vår humanitet allerede er et sprukkent kar. 

 

 

Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave fredag 28. juli 2013

Berit Aalborg er redaktør for Vårt Lands samfunnsavdeling

Gå til innlegget

Et hull i hjemmet

Publisert over 6 år siden

Før 1913 lød argumentene mot likestilling omtrent som i dag: «Grøten vil koke over» og «Barna vil skrike». Da som nå argumenterte enkelte kristne med at likestilling var mot Guds vilje.

I dag er det hundre år siden det ble innført allmenn stemmerett for kvinner i Norge. I årene før 1913 var det en tøff debatt om kvinners stemmerett. Høyest på banen var biskop og stortingsrepresentant Johan Christian Heuch.  Han sa blant annet dette: «Hun kan ikke gjøre mannens gjerning, og hun vil ikke gjøre kvinnens gjerning. Hva blir hun da? Hun blir et vanskapt misfoster, hun blir et neutrium». 

Biskop Heuch fryktet at kvinners deltagelse i samfunnet på sikt føre til «steril kvinnetype».

Hundre år etter at kvinner fikk stemmerett, er det fortsatt en diskusjon om likestilling i Norge. Nå som da deltar mange fra kristelige miljøer aktive i denne debatten. Til tross for at de fleste miljøer aksepterer kvinnelige prester, eksisterer fortsatt holdningen om at kvinner har større ansvar for hjem og barn. 

Ungdomsleder i Filadelfia i Grimstad, sier på sin blogg at det er Guds vilje at kvinnen skal bære et «undergivenhetstegn».

Det andre store argumentet som blir brukt mot likestilling anno 2013, er ganske likt det som ble i 1913: «Grøten vil koke over» og «barna vil skrike» hvis kvinner tar plass i det offentlige liv. I denne argumentasjonen forsvinner mannens ansvar i hjemmet. 

Nils Christian Egede Hertzberg pekte i 1913 på det som er sakens kjerne, hvis kvinner deltar i det offentlige liv: «Det ville være å dra kvinnen bort fra det kall, (...) hvor hun ikke lett kan erstattes». 

Slik er det også i 2013. Hvis kvinner deltar mer, oppstår det et hull i hjemmet. Noen må fylle det. Vil menn fylle det? Bård Ylvis sin uttalelse på Lindmo en lørdag kveld sier sitt: «Det er vanskelig for min kone å si at hun er hjemme, det gir ikke status. Jeg ville ikke byttet.»  Det er nettopp det. Om det er et kall eller en byrde, for enkelte menn er det uansett på kvinnen det ligger.

Berit Aalborg 

redaktør, samfunnsavdelingen

Gå til innlegget

Hva skal bruden hete?

Publisert over 6 år siden

To av tre norske bruder velger mannens etternavn. Det betaler de trolig dyrt for.

I 1979 fjernet Stortinget påbudet om at gifte kvinner måtte ta sin manns etternavn. I dag benytter kun hver tredje unge brud seg av retten til å beholde sitt eget etternavn, skrev Dagbladet forrige uke. Brudgommene beholder nesten alltid sitt.

Romantiske kvinner. Navneforsker på Statistisk sentralbyrå, Turid Noack bruker romantikk for å forklare kvinners skifte av etternavn: «Mange opplever det å ta mannens etternavn som en slags kjærlighetserklæring», sier hun til nettstedet Babyverden. 
Dette bekrefter en gruppe yngre kvinner som ble intervjuet av Dagbladet i 2006. En av dem uttrykte det slik: «Ved å ta hans navn, signaliserer jeg tilhørighet».

Høyest i hierarkiet. Renee Thørnblad har intervjuet en rekke kvinner som har tatt mannens navn. Hun er sosiolog og forsker ved Universitetet i Trondheim. Til Vårt Land sa hun i fjor: «Hvis mannen tar kvinnens etternavn kan det av omverdenen oppfattes som hun plasserer seg høyest i hierarkiet. Det er noe kvinnene ikke ønsket».

Ifølge en annen navneforsker er menns tanker om å skifte etternavn helt annerledes: «Mannens tilknytning til sitt etternavn sitter dypt. De føler ikke at det er noe poeng å skifte», sier Ivar Utne til Babyverden. Han har blant annet har skrevet boken Hva er et navn?. På tross av dette setter menn pris på at kvinner tar deres navn, konkluderer Thørnblad etter kvinneintervjuene hun har gjennomført. Kvinner fortalte henne dessuten at også svigerforeldrene satte pris navneskiftet.  
Skal vi tro disse forskerne, handler navneskiftet om langt mer enn en gammel tradisjon. Mannen setter pris på at kona tar hans navn, og dermed ikke blir oppfattet som om hun «plasserer seg høyest i hierarkiet». Men for sin egen del ser mannen ikke «poenget» med en slik gest mot sin kone.

Tradisjonen. Kanskje tenker dagens menn ganske likt som menn gjorde i 1923, da navneloven ble innført.  
Utne forklarer innføringen av navneloven slik: «På samme måten som mannen var familiens hovedperson i økonomiske saker og i andre viktige avgjørelser, ble det etter hvert naturlig at hans etternavn ble brukt også for kona».
I 1923 hadde mannen økonomisk ansvar for både kone og resten av familien, og ga henne sitt etternavn. Noen vil si at det var en gest. Livet var ikke vennlig mot den kvinne som for nesten hundre år siden sto uten en beskyttende mann, eller som «fødte en lausunge i armod», uten et farsnavn å tilby.
Mannens økonomiske makt gjorde ham dermed til den som eide både navn og tradisjon. 

Mindre kompetente. Men hva kan dette bety for dagens kvinner som tar mannens navn?
En stor nederlandsk undersøkelse fra 2010 viser at arbeidsgivere ser på kvinner som har tatt mannens navn som «mindre intelligente, mindre kompetente og mindre ambisiøse» når de søker jobb. De har også mindre sjanse til å få jobben.  
Sjefene vurderte nemlig disse kvinnene som «billig arbeidskraft». En amerikansk undersøkelse viser de samme holdningene. Det er altså god grunn til å tro at disse holdningene også finnes i Norge.


Den nederlandske studien viser dessuten at kvinner som tar sin manns navn er billig arbeidskraft. I 2010 kunne disse kvinner forvente en livslønn på 2,84 millioner kroner mindre enn kvinner som beholdt sitt eget.
En grunn kan være dette: Den samme studien viste at kvinner som tar mannens etternavn oppfattes som «mer omsorgsfull, mer avhengig og mer emosjonell».

Omsorgsfull. Er du gift med en mannlig sjef og har tatt hans navn, kan altså du regne med at han foretrekker deg som kone, mor til sine barn og elskerinne. Skal vi tro nederlenderne og amerikanerne anser han deg som omsorgsfull og avhengig.

På jobben foretrekker han derimot kvinner som har «killerinstinkt». 

Du kan være lykkelig gift med en sjef. Men du kan ikke ta det for gitt at han ville ansatt deg.

Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Land mandag 3. juni 2013

Berit Aalborg er redaktør og leder for Vårt Lands samfunnsavdeling

Gå til innlegget

Sexkjøp og populisme

Publisert over 6 år siden

Høyre og Frp vil fjerne forbud mot sexkjøp samtidig som de vil forby tigging. Det er populisme.

Tre av fire borgerlige partier ønsker å fjerne sexkjøpsloven.  Etter valget er det stor sannsynlighet for at det igjen blir lovlig å kjøpe seksuelle tjenester i Norge.

De borgerlige partiene mener forbud mot sexkjøp gjør situasjonen verre for de prostituerte. Tenketanken Civita har summert mye av denne argumentasjonen i notatet «Ute av syne, ute av sinn».

«Mangler alternativer». I notatet blir det sagt at dagens lovgivning fører til at «prostituerte må tåle å bli konstant overvåket eller mistenkeliggjort» og at de behandles som «brysomme innslag i en debatt som handler om dem selv». Det blir slått fast at mange «prostituerte mangler alternativer». En av konklusjonene er at den delen av prostitusjonsmiljøet som benytter seg av tvang og organisert kriminalitet, ikke må innvirke slik at det blir et generelt forbud mot sexkjøp. Dette er den samme argumentasjon som både Høyre og Frp benytter seg av. I bunnen for hele debatten ligger Høyre og Frps ønske om mindre statlig innblanding. Hele tekningen bærer preg av liberalistisk tankegods.

Snudd på hodet. Men når det gjelder Romfolk og tigging, har Høyre og Frp snudd argumentasjonen på hodet. De tar ikke til orde for at et tiggerforbud vil føre til overvåkning og mistenkeliggjøring. Manglende alternativer til å skaffe seg et livsopphold blir ikke omgjort til motstand mot et tiggerforbud. Ei heller blir det sagt at de tiggerne som er utsatt for organisert kriminalitet må omfattes av andre regler enn et generelt forbud.

Liberalisme. Når det gjelder tigging tar hverken Høyre eller Frp i bruk grunnleggende liberalistisk tankegods om at staten må blande seg inn så lite som nødvendig. Grunnen er åpenbart at tiggere er til større irritasjon for en større andel av den norske befolkning enn prostituerte. 

Populisme. En likhet finnes likevel mellom høyresidens holdning til tigging og prostitusjon. I begge tilfeller tar de den sterkestes parti. Befolkningen føler ubehag med tigging i våre gater. Derfor sier de ja til tiggeforbud. Mange nordmenn vil kjøpe sex. Derfor sier de nei til forbud mot sexkjøp. Det kan ikke karakteriseres som noe annet enn populisme.

Denne kommentaren sto på trykk i spalten KLARTEKST, i Vårt Land i dag 14. mars.

Berit Aalborg
er redaktør for samfunnsavdelingen i Vårt Land
berit.aalborg@vl.no

Gå til innlegget

Mer øl og vin med Erna

Publisert over 6 år siden

Ønsker du øl i nærbutikken til langt på kveld og vin på hylla ved siden av? Da bør du stemme fram en borgerlig regjering.

Høyres landsmøte liberaliserte alkoholpolitikken denne helgen. Dermed har tre av fire borgerlig partier gjort klare vedtak som sikrer at det blir lettere å få tak i alkohol på kveldstid og i hele landet. 

Øl til 22. For det første ønsker Høyre å gjøre det lettere å kjøpe øl i butikk på kveldstid. Butikkene skal selge øl fram til klokka 22. Dessuten åpner Høyre for vin i butikk, i områder der det ikke finnes Vinmonopol. «Disse punktene gir en god liberalisering av partiets alkoholpolitikk», sa stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen da han redegjorde for forslaget.

Vedtakene på Høyres landsmøte bidrar til å tegne et bilde av hvilken alkoholpolitikk vi får etter valget, hvis de borgerlige vinner. KrF er av en annen mening, men Knut Arild Hareides parti er nå totalt isolert i disse spørsmålene på borgerlig side.

Vin i butikk. For få uker siden vedtok det gamle motkulturpartiet Venstre en alkoholpolitisk liberalisering som går betydelig lenger enn Høyres. Venstre vil ha vin i butikk over hele landet. En ordning som vil slå beina under Vinmonopolet. Venstre vil også fjerne nasjonale skjenketider. Dermed kan hver kommune bestemme hvor langt utover natta det skal skjenkes.  

Frp på sin side har en lang tradisjon for å kreve åpne kraner. Før valget i 2009 laget Frp en liste over tiltak partiet skulle gjennomføre de første 100 dagene i regjering. Mange av punktene omfattet nettopp alkohol. Partileder Siv Jensen lovet da sine velgere vin i butikk hele uka igjennom, også på søn- og helligdager.

Høy pris for KrF. Høyres vedtak vil glede både Venstre og Frp, men KrFs mannskap må være bekymret. Lite tyder på at KrFs restriktive linje kan få gjennomslag. Skulle KrF greie å stå imot liberaliseringen og vinne alkoholkampen i de borgerlige forhandlingene etter valget, vil partiet måtte betale så dyrt at andre viktige saker for partiet må ofres.

I dag tyder alt på et regjeringsskifte etter valget. Ingen vet nøyaktig hvor liberal norsk alkoholpolitikk vil bli. Det som er sikkert er at Høyre, Venstre og Frp går i samme retning.Derfor tyder alt på at de som ønsker et alkoholpolitisk frislipp, rett og slett har grunn til å si: Skål

Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave mandag 6. mai

Berit Aalborg

leder, samfunnsavdelingen, Vårt Land

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
17 dager siden / 5315 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
15 dager siden / 3721 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
17 dager siden / 1290 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1166 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 984 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
4 dager siden / 925 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
22 dager siden / 902 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere