Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Ernas godteri

Publisert rundt 6 år siden

Lekkasjer om Venstre og Kristelig Folkepartis symbolseirer binder dem stadig tettere til regjeringsdeltagelse.

Mandag ble Erna Solberg filmet på vei inn til regjeringssonderinger. Hun viste fram en pose full av godteri som skulle bidra til å «skape god stemning rundt forhandlingsbordet».

Utdeling av godteri i offentlighet er åpenbart en strategi Erna Solberg har sansen for. Alt tyder på at hennes sterke mannskap for lengst har laget en gjennomarbeidet plan for strategiske lekkasjer av godsaker til sentrumspartiene. Mye tyder på at Frp er innforstått med denne strategien.

Det er nesten fascinerende å se hvordan flere av de tyngste lekkasjene treffer sentrumspartienes venstrefløyer rett i hjertet. Dermed blir tvilerne i de to sentrumspartiene dels sjarmert, dels overbevist og dels satt i en situasjon der de vil fremstå som urimelige hvis de sier nei til godbitene Solberg har å gi.

Verneseier. Alt før sonderingene var i gang kom det første signalet fra Erna. Høyre og Fremskrittspartiet er villige til å si nei til boring i Lofoten, Vesterålen og Senja – en innrømmelse de kanskje ikke kan gi dersom sentrumspartiene velger å stå utenfor en borgerlig regjering. Under en slik mild trussel ligger sentrumspartienes visshet om at Solberg kan vende seg til Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg. Da kan boring i disse sårbare områdene være et faktum på kort tid.

Pappaseier. Liknende signaler er også kommet i spørsmålet om pappakvoten, som Venstre og KrF ønsker å beholde. Før valget «kjente VG til» at det har vært uformelle samtaler om pappakvoten. Erna Solberg kvitterte i den samme nyhetssaken med å si at dette er en «prinsipielt viktig sak for Høyre», men ikke blant partiets viktigste valgkampsaker. Hennes signal var klart: Denne saken kan de to sentrumspartiene vinne.

Asylbarn-seier. Tirsdag denne uken kunne VG melde at det «går mot en borgerlig asylbarn-løsning», og at Frp-ledelsen er klar til å gi etter for Venstre og KrFs krav om å gi amnesti til asylbarna. «Sentrale kilder» i Frp kunne under hånden fortelle VG at Frp er «mer enig med Venstre» enn mange har inntrykk av.

Rause Erna. Fellesnevneren for de tre sakene er at de gir et inntrykk av en raus Erna som gir Venstre og KrF rikelig gjennomslag. At Høyres og Frps seirer både før og under sonderingene ikke lekkes i samme grad, er ikke tilfeldig. De to blå partiene har betydelig mer forhandlingskraft og vil naturlig nok få mer gjennomslag.

Det viktigste for både Høyre og Frp er å få de to små på laget. Hvis en borgelig regjering først blir dannet, vet de to blå partiene at de uansett vil kunne sole seg i glansen av skattelettelser, privatisering og en generell høyredreining i norsk politikk.

Siv Jensen vet dessuten godt at sentrumspartiene kan bli nødt til å betale en pris for et engangsamnesti for asylbarna. Denne prisen er en generell innstramming i asyl- og flyktningpolitikken. Om fire år vil barneamnestiet være glemt. Da kan Frp smykke seg med en langt strammere asylpolitikk.

Blåblått. Isolert sett kunne Siv Jensen hatt det bedre i regjering uten de brysomme småpartiene i sentrum. Et kobbel av Frp-politikere gikk rett før valget ut med hard kritikk av KrF og Venstre. En av dem var Hans Frode Asmyhr som mente at de to små terroriserte Frp.
Jensen aksepterer likevel Høyres sterkt ønske å få med sentrum. Frp kan ikke ta det for gitt at Solberg vil ta dem med i en borgerlig regjering hvis sentrumspartiene trekker seg. Blir det en mindretallsregjering, kan det like godt hende Høyre tar makten alene.

Mildne brunt stempel. Solbergs lyst til å regjere med Frp alene har heller ikke vokst etter at internasjonal presse har klistret Frp både til Anders Behring Breivik og til ytterliggående høyreekstreme krefter i Europa.
Det er tvert imot blitt viktig for Høyre å få med de to sentrumspartiene. Det vil mildne det brune stempelet på Solbergs regjering.

Dessuten vet både Solberg og Jensen at en bred flertallsregjering står tryggere og har betydelig større mulighet til å overleve hele stortingsperioden og bli gjenvalgt. Jens Stoltenbergs flertallskoalisjon har sittet med makt i åtte år. Den suksessen ønsker både Solberg og Jensen å kopiere.

Godbiter. Derfor er det ikke bare av godhet at Solberg deler ut godbiter til Venstre og KrF. Hun har en sterk drivkraft for å få dem med på laget.
Ser vi på Trine Skei Grande og Knut Arild Hareides uttalelser på pressekonferansene fra Nydalen, har Solberg lyktes så langt i sonderingene.

Det mest i fremtredende signalet kom fra Hareide selv. Etter at sonderingene var i gang, ville han ikke gjenta sine ord fra valgkampen om at det er «lite sannsynlig» at KrF går inn i regjering med Frp.

Lang horisont. Under pressekonferansen i Nydalen fokuserte han ikke lenger på at sonderingene vil ta noen få dager. Istedenfor sa han dette: «Det har vært en veldig god start. Det legger grunnlaget for en veldig viktig jobb de neste dagene, og kanskje ukene».

Lite tyder på at han forsnakket seg. Mye tyder på at Erna Solberg dels har sjarmert, dels overbevist og dels satt Hareide i en situasjon der han opplever at han fremstår urimelig hvis han sier nei til godbitene Solberg har å gi.

Kanskje er det ikke lenger «lite sannsynlig» med en regjering der både Venstre, KrF og Frp sitter.

 

Berit Aalborg  er redaktør for samfunnsavdelingen Vårt Land.

Denne kommentaren sto på trykk lørdag 21. september 2013

 

Gå til innlegget

Sivs skjebnevalg

Publisert over 6 år siden

Helt siden 2006 har Siv Jensens djerve mål vært regjeringsmakt. Nå henger hennes politiske liv på at hun leverer.

Året er 2006. Carl I. Hagen, mannen som hadde gjort Frp til et moderne politisk parti, overlater lederklubba til Siv Jensen. Hun tilhører Frps første generasjon politiske broilere. Selv om hennes politiske liv er knyttet til Hagens prosjekt, representerer hun noe nytt. Siv Jensen vil ha politisk makt til å forandre Norge.

Da Siv Jensen ble intervjuet som nyvalgt leder, sa at hun ikke ville kopiere Carl I. Hagen. Hun ville lede Frp på sitt vis. Hennes budskap var klart: Frp skal bli et regjeringsparti.

Kompromiss. Det tok ikke lang tid før hun startet moderniseringsprosessen. Allerede samme år kunne VG avsløre et internt Frp-notat der Siv Jensen åpnet for å vrake partiets innvandringspolitikk i bytte mot politisk makt. I det interne notatet fra Jensen het det at «Det er naturlig å anta at partiet - i alle fall i det offentlige rom må «gi» seg på enkelte kjerneområder. Eksempel på dette kan være innvandringspolitikk, økonomisk politikk og kulturpolitikk.»

Overfor VG presiserte Jensen at notatet kun var et utgangspunkt for intern diskusjon. Men heller ikke i 2006 avviste hun innholdet i notatet. Da som nå sendte partiet ut prøveballonger, uten å måtte stå til ansvar i ettertid.

 

Moderne mannskap. Siv Jensen har også modernisert mannskapet sitt. I flere runder ble dyktige og skolerte folk sluppet til i sentrale posisjoner. Den veltalende og moderate Ketil Solvik-Olsen ble etter hvert finanspolitisk talsmann. Juristen Anders Anundsen ble leder av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Begge er moderne Frp-ere med lav «harryfaktor», og omtalt som «Høyre light-politikere».

Ved inngangen til 2012 ansatte Siv Jensen ny generalsekretær. Finn Egil Holm var sentral da byen Drammen greide å få fjernet «harry-stempelet». Nå ble han satt på jobben for å bedre Frps omdømme. Til E24 uttalte Holm «Jeg sier ikke at Frp er spesielt harry, men vi har en jobb å gjøre med å få fram sakene våre. Mye av det vi gjorde i Drammen kan overføres til den jobben jeg skal i gang med nå».

Selv om Siv Jensen har hatt sine svært tøffe perioder som partileder har mye gått i riktig retning under hennes ledelse. Etter stortingsvalget i 2009 kunne Frp smykke seg med tittelen «Stortingets nest største parti».
Siv Jensen kan ikke ha unngått å tenke: «Jeg er i ferd med å lykkes». I perioder har hun vært så seierssikker at hun har lansert seg selv som statsministerkandidat i konkurranse med Erna Solberg.

 

Delseier. Høsten 2012 kunne Jensen innkassere nok en viktig delseier. Både Venstre og KrF åpnet opp for et regjeringssamarbeid med Frp. I lange perioder etter dette har Jensens regjeringsprosjekt fremstått som svært oppnåelig. Store deler av 2013 har meningsmålingene dessuten vist rent blåblått flertall.

Men alt dette har skapt store forventninger til at Jensen skal innfri. Gjennom sitt målrettede arbeid har hun dessuten knyttet så mye prestisje til regjeringsdeltagelse, at hennes personlige fallhøyde er blitt uendelig stor. Så stor at det skal mye til å overleve hvis hun stuper i bakken etter valget.

Men hennes utfordringer stopper ikke der. Jensen styrer et parti som ble skapt på motstand mot de etablerte partiene. Hennes strigling av Frp har derfor vært smertefull og skapt motreaksjoner.

Frustrasjonen kom til overflaten i vår da Frp lå lavt på meningsmålingene og velgervandringen til Høyre var stor. Dette førte til at partiledelsens mest «folkelige» politiker, Per Sandberg, tok et kraftig oppgjør med Jensens moderniseringslinje. Han uttalte at mange nå opplevde Frps politikere som «glattpolerte biljardkuler». Han ville ha partiet tilbake til gamle takter. Sandberg ville igjen begynne å «kalle en spade for en spade».

 

Holdt løfte. Dette løftet har Sandberg holdt. For få dager siden skjelte han ut Høyres Michael Tetzschner for åpen mikrofon i TV2: «Du må ikke være så ovenifra-og-ned til meg. Det vet du. Den Høyre-arrogansen kan du bare legge på hylla, den har vi fått nok av».
Irritasjonen var også merkbar etter at Venstres Trine Skei Grande og KrFs Knut Arild Hareide kort tid tilbake markerte felles front mot Frp, og gikk langt i å si at de ikke kunne delta i samme regjering. Christian Tybring-Gjedde mente de to sentrumspartiene var maktarrogante, mens Hans Frode Asmyhr mente de to «terroriserer» Frp.

Siv Jensen tenker trolig at slike utbrudd ikke faller i smak hos Erna Solberg, og heller ikke får Frp til å fremstå som et parti som står klart til å benke seg rundt kongens bord. I sitt lønnkammer stiller hun seg kanskje også spørsmålet om Frp vil makte rollen som Høyres lillesøster, med alle de kompromissene det medfører.

Men Siv Jensen har lagt så mye prestisje i regjeringsprosjektet at hun kan komme til å strekke seg langt. Dessuten er det liten grunn til å tro at hun vil få sjansen igjen.

 

 

Berit Aalborg er redaktør for samfunnsavdelingen i Vårt Land.

Denne kommentaren sto på trykk i papirutgaven lørdag 31. august.

Gå til innlegget

Frps kamp mot forbud

Publisert over 6 år siden

Frp vil sende 30 forbud på skraphaugen, blant annet forbudet mot spilleautomater, hjemmebrenning og spritsalg til 19-åringer. – Direkte uansvarlig, mener KrF-leder.

Gjennom TV 2 presenterte partiprofilen Anders Anundsen en samling av 30 forbud som partiet vil ha på skraphaugen.

– Jeg er veldig avslappet til det der med lakrispipene. Dessuten er også KrF på glid i spørsmålet om å tillate proffboksing, sier Hareide til Vårt Land i dag.

Men resten av de 30-punktene har han svært lite sans for.

– De er direkte uansvarlige, spesielt dem som har med alkohol å gjøre, sier Hareide.

Anundsens hovedbegrunnelse for å lansere de 30 punktene er denne:

– Alle problemer kan ikke løses med forbud. I bunn handler det å fjerne forbud om forholdet mellom politikere og folk. Det er særdeles viktig at vi som politiker har tillit til folk for at de igjen skal kunne ha tillit til staten.

Dette vil Frp gjøre lovlig:…
• Søndagsåpne butikker.
• Drikke alkohol i offentlig, som på piknik.
• Alkoholsalg på valgdagen.
• Profesjonell boksing.
• Tillate synlige lakrispiper i butikken.
• Tipakninger med sigaretter.
• Salg av vin i butikken.
• Selge vanlige, «gammeldagse» lyspærer.
• Stille ut synlig tobakk og røykeutstyr i butikken.
• Alle former for offentlige tilstelninger, forestillinger og sportskonkurranser på helligdager.
• Majestetsfornærmelser.
• Hjørnekjøleskap.
• Bruke segway (tohjult kjøretøy) på offentlig vei.
• Bygging i strandsonen.
• Ha reptiler som kjæledyr.
• Pokerspill og turneringer.
• Politisk reklame på TV.
• Unngå kravet om rullestoltilgjengelighet i alle boliger.
• Doble drinker.
• Friskoler uten pedagogisk eller religiøst alternativ.
• Øllogo på alkoholfritt øl.
• Salg av øl etter kl. 20:00 på hverdager og 18:00 på lørdager.
• Salg av vannpipetobakk.
• Salg av brennevin til 19-åringer.
• Solarium for 17-åringer.
• Produktplassering.
• Brenne egen brennevin.
• Tillate privat oppskyting av nyttårsraketter med styrepinne.
• Skjenking etter kl. 03:00.
• Utplassere spilleautomater

Hareide leser igjennom Frps 30 punkter – og konkluderer: Nesten alle forslag om å fjerne forbud er han uenig i.

Han stusser ved punktet om å fjerne forbudet mot hjemmebrenning:

– Frp argumenterer for lavere alkoholavgifter for å unngå hjemmebrenning, men her foreslår de jammen mer hjemmebrenning også. Det er jo inkonsekvent. Frp bør bestemme seg, sier Hareide.

KrF-lederen angriper Frps utgangspunkt for den nye forbudsdebatten:
– At du er imot forbud, er ikke det samme som man gir folk frihet. For hvordan oppleves frihet? Også ved at det finnes noen reguleringer. Eksempelvis de som gjelder alkohol og som gjør at spesielt barn kan føle seg litt mer trygge mot rus, sier Hareide.

Hva mener du om lista til Frp over forbud de vil fjerne?

LES MER I VÅRT LANDS NETTUTGAVE

Gå til innlegget

Trosdebatt på trampolinen

Publisert over 6 år siden

Den mest slående forskjellen mellom min og min datters generasjon er den økte bevisstheten om egen religiøs identitet, også blant kristne.

Da jeg som 17-åring kom til USA som utvekslingsstudent, var jeg totalt uforberedt på de nærgående spørsmålene som ble stilt om min religiøse tilhørighet. Jeg svarte klønete: «I'm a personal christian». Svaret fikk amerikanske medelever til å sperre opp øynene. Det ga ingen mening i det flerreligiøse USA. Etter hver lærte jeg meg å svare: «Lutheran». Det svaret ga amerikanerne en mulighet til å plassere meg inn i det religiøse landskapet.

Kuriøs minoritet. Det var en grunn til at jeg var så uforberedt på amerikanernes spørsmål. Oslo på 80-tallet var homogent. På min skole var det to pakistanere og åtte «personlig kristne». Hva pakistanerne trodde på, vet jeg ikke. Kanskje var de muslimer, men de snakket aldri om det. Det gjorde heller ikke vi som gikk på de kristelige andaktene i storefri på onsdager. For å være ærlig, snek vi oss dit. Som troende tilhørte vi en slags kuriøs minoritet, til tross for at de fleste medelever var konfirmert i kirka.

Min datter er kirkelig konfirmant i år. Hun vokser opp i et Oslo der muslimer og humanetikere utgjør større og mer selvbevisste grupper enn på 80-tallet. På skolen er de vant til religiøse diskusjoner.

Mang en kveld har jeg sittet på sengekanten og diskutert kristendom, islam og humanetikk med henne. Hun har venner som er konservative muslimer, liberale muslimer og humanetikere. Hun kjenner argumentene for bruk av hijab og tvangsgifte. Hun er ikke redd for å diskutere det åpent, eller ta avstand fra religiøse tradisjoner eller klesplagg som hun opplever diskriminerende for jenter.

Religiøs identitet. Den mest slående forskjellen mellom min og hennes generasjon er den økte bevisstheten om egen religiøs identitet, også blant kristne. Vel hjemme etter konfirmantleir ble 14-åringen spurt av en voksen bekjent om den jevne kirkekonfirmant tror på Gud? Hennes nonsjalante svar var dette: «Selvfølgelig, ellers ville de ikke konfirmert seg i kirken, da ville de valgt rådhuset».

Dagens ungdom har langt større kunnskap om egen og andres tro, enn min generasjon hadde. De frykter ikke diskusjonene, de er vokst opp med dem. De famler ikke etter ord. De er trygge på eget ståsted og fortrolige med andres.

Kristne og muslimer. Holdningene blant dagens norske generasjon gir assosiasjoner til historien om korsfarer Sigurd Jorsalfares møte med Konstantinopel, dagens Istanbul. På vei hjem fra Jerusalem, ville han møte verdens mektigste kristne leder, keiser Alexios av Det bysantiske riket. Den norske korsfareren fikk seg en overraskelse da han ankom Konstantinopel i 1111. Til tross for kristen dominans, levde kristne, muslimer og jøder fredelig side om side med sin tro, sine religiøse ritualer og gudshus. Trolig må det ha vært et sjokk for korsfareren, som hadde som mål å nedkjempe islam.

Forfatter Thorvald Steen skriver dette om Jorsalfares møte med det fredelige flerreligiøse: «Han må ha stilt seg spørsmålet hva han egentlig kjempet for. Han ble truffet av det aller verste som kan ramme en sterkt troende: tvilen»

I ettertid vet vi at korsfarernes krigerske ferd satte dype spor av bitterhet i den muslimske verden. Denne delen av historien kan vi ikke endre. Men kanskje har vi noe å lære av vår egen ungdom, som i mange tilfeller velger samtalen og diskusjonen fremfor frykt og hat.

Religionsdialog. Jeg blir optimistisk av å overhøre den religiøse dialogen, som med jevne mellomrom finner sted i min nærhet: Tre 14-åringer som diskuterer Jesus på trampolinen. «Er han en profet, Guds sønn eller bare en historisk person?». Etter det jeg har hørt, blir de ikke enige, verken om Jesus eller hijab. I neste øyeblikk går de hvert til sitt. Den ene skal hjem for å spise kveldsmat i fastetiden Ramadan, den andre skal på konfirmasjonsundervisning i Den norske kirke. Den tredje tror ikke på noen Gud.

De er alle vokst opp i Oslo, har gått i samme barnehager og hatt roller i samme skoleteater. De er ikke redd hverandre.

Når disse ungdommene lattermilde, uenige og med et «sees i morra» skilles ad i Oslos milde sommerkveld, fremstår en ting rimelig sikkert: De er ikke i stand til å hate hverandre.

Gå til innlegget

Grense for solidaritet

Publisert over 6 år siden

Det er ingen tilfeldighet at Jens Stoltenberg styrte unna asylpolitikken i sin tale til AUFs sommerleir.

Forrige uke besøkte statsminister Jens Stoltenberg AUFs sommerleir i Tyrifjorden. Da sto solidaritet på dagsorden: «Det særegne med AUF er det sterke, bankende hjertet for en rettferdig verden. For frihet. Og troen på at internasjonal solidaritet nytter», sa Stoltenberg til applaus fra mange hundre AUFere.   

I talen unnlot han å berøre spørsmålet om solidaritet med mennesker som søker ly i Norge. 

Kanskje er det ikke så rart. I dagens Norge opplever asylbarn å bli vekket midt på natten til lyden av knuste ruter, for deretter å bli uttransportert. Skjebnen til Neda Ibrahim (12) er bare en av mange historier som gir assosiasjoner til regimer vi ikke liker å sammenligne oss med.   

Historien til Rabih Ahmad Aties er av samme slaget. Den libanesiske flyktningen er lam i armer og ben, og totalt avhengig av hjelp. Klokken fem om morgenen, en dag forrige uke, hentet politiet ham i søsterens hus. I rullestol ble han transportert ut av landet.  

Norske myndigheter vet at hans skrøpelige foreldre ikke kan ta seg av ham, og at han ikke har råd til helsetjenester i Libanon. Hans advokat Grete Dahlgaard Berntzen sa dette til VG: «Hvis ikke her finnes menneskelige hensyn, da vet jeg knapt hvor Norge trekker grensen. Dette er en uforståelig og umenneskelig handling».

Norsk asylpolitikk egner seg sannsynligvis dårlig til å oppildne AUF til valgkamp. Venstresidens ungdom begeistres neppe av en asylbehandling som oppfattes som brutal. 

Det som hadde vært interessant var å vite hva som rørte seg i Stoltenberg hode da han forberedte talen. 

Kanskje unngikk han temaet for å tekkes idealistisk ungdom i eget parti. Men det kan også hende han kjente på skammen over at det i praksis er så små forskjeller mellom regjeringens og Frps asylpolitikk.   

Kanskje streifet han også innom denne tanken: Selv for arbeiderbevegelsen er det grense for solidaritet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 5572 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
21 dager siden / 3745 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
22 dager siden / 1345 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1239 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
8 dager siden / 1206 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1114 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
6 dager siden / 1113 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
7 dager siden / 1101 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere