Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

I min fars hus

Publisert nesten 6 år siden

En første juledag på 80-tallet inviterte min far en uteligger inn på julefrokost. Jeg husker ennå lukten.

Det var første juledags morgen. Det var på begynnelsen av 80-tallet, for jeg var selv tidlig i tenårene. Julefrokosten sto på bordet, og vi var påkledde og nygredde. I mitt barndomshjem var det aldri lov å ankomme frokosten i pysj eller morgenkåpe. Min far var major.

Kald natt. Vi var i ferd med å benke oss rundt årets mest bugnende frokostbord. Lysene var tent og det luktet jul i huset. Til vår store overraskelse ringte det plutselig på døren.

Mens vi satt rundt bordet, åpnet min far ytterdøren. Vi skimtet en stusslig skikkelse utenfor. Han var dårlig og tynt kledd. Han var skitten. Han var åpenbart uteligger. Han fortalte at han hadde sovet i Ekebergskogen denne kalde natten mellom julaften og første juledag.

Mens han sto i døråpningen, slo vinterkulden mot oss. Jeg minnes at jeg tenkte det måtte være kaldt å sove ute.

Mannen fortalte at han var sulten. Han hadde ikke spist siden morgenen før. Han snakket lavt og nølende. Kanskje slo varmen fra familiejulen gjennom den åpne døren, på samme måte som kulden slo inn til oss. Jeg hørte at han ba om en matpakke for å stille sulten, og et pappkrus kaffe å varme seg på.

Ødela julehyggen. Jeg husker godt hva jeg tenkte: At han ødela julehyggen ved å trenge seg på.

Det neste jeg husker var at faren min inviterte ham inn på julefrokost. Han tok den loslitte frakken hans og hengte den på en kleshenger i gangen. Han trakk ut stolen ved bordet og ga mannen sin egen plass.

Så husker jeg lukten. En eim av uvasket tøy og skitt spredte seg i stua. Lukten overdøvet den liflige duften av mandariner, julesylte og nykokt kaffe.

Jeg kan ennå huske følelsen av sinne, over å få ødelagt første juledag av denne illeluktende uteliggeren. Hvorfor kunne han ikke få matpakken sin og gå? Hvorfor tok min snille, men strenge far fra oss familiehyggen på denne måten?

Beklemt. Men disse tankene ble etter kort tid erstattet av en annen undring. Mannen virket beklemt over å bryte inn i familiehyggen, den mest private dagen i året. Han klemte og tvinnet hendene hardt sammen. Han satt helt stille til han ble budt på mat. Da spiste han lenge og grådig, uten å prate.

Men det skjedde noe med mannen da faren min begynt å spørre om livet hans. Han fortalte at han hadde vært krigsseiler og sjømann. Han hadde reist i mange land. De to diskuterte krigen, 30-årene, politikk, rasjonering og mye annet. Jeg husker at jeg ble overrasket da min far utbrøt at den fremmede hadde hatt et interessant liv.

Vår gjest fortalte også han hadde «falt utpå». Nå bodde han stort sett ute. Han likte å sove ute om sommeren, men synes det var kaldt om vinteren. Han merket han begynte å bli gammel, for han frøs mer enn tidligere på kalde vinternetter.

Han ble sittende lenge. Etter frokosten spiste han min mors kokosmakroner. Jeg tror jeg undret meg over at min far snakket med den ukjente som en gammel venn. Sammen lo de av rare vandrehistorier fra gamle dager.

Mannen tvinnet ikke lenger hender. Han satt smilende og avslappet ved bordet. Jeg tok meg i å tenke at den fremmende var en vanlig mann. Han hadde smilerynker og historier å fortelle. En av dem var en spennende historie fra en reise rundt i Asia, en annen var fra Brasil.

Forandret syn. I ettertid ser jeg at det skjedde noe med meg i løpet av denne julemorgenen. Min forståelse av mannen endret seg: Fra å se ham som en skitten uteligger, til å oppfatte ham som en interessant person med en livshistorie. Jeg husker jeg streifet innom tanket at også han hadde vært på min egen alder. Kanskje hadde også han hatt drømmer om en fremtid? Drømmer som nå var gått i grus.

Selvsentrert som tenåringer flest, var jeg ikke direkte takknemlig for besøket, denne juledagen på begynnelsen av 80-tallet. Likevel prentet mannen seg inn i min hukommelse.

Først i voksen alder ser jeg at denne bestemte juledagen står igjen som et av mine klareste og kjæreste juleminner fra barne- og ungdomsårene. Jeg husker mannen glassklart, selv om han aldri kom tilbake.

Når jula nærmer seg tenker jeg også på min far, som nå er død. Han hadde et stort hjerte og ga ofte fra seg penger, eller inviterte inn mennesker som trengt hjelp. Denne juledagen var ikke enestående, men den var likevel spesiell.

Når jeg ser tilbake, tenker jeg at min far også ga meg en svært verdifull julegave, den julemorgenen han inviterte inn et forfrossent og sultent medmenneske på årets gladeste dag.

Kommentaren sto på trykk lørdag 21. desember 2013

Berit Aalborg er redaktør og leder for Vårt Lands samfunnsavdeling

Gå til innlegget

Blir hetset hver dag, uansett hva hun skriver

Publisert rundt 6 år siden

Dagbladets politiske redaktør, Marie Simonsen, mener kvinner i offentligheten er betydelig mer utsatt for sjikane og trusler enn mannlige kollegaer.

– Hetsen er verst hvis jeg berører felt som romfolk, asyl eller likestilling. Det har blitt sånn at jeg får mye uansett hva jeg skriver om. Da får jeg kritikk og sjikane om disse temaene, sier Simonsen til Vårt Land i dag.

Hun frykter at mange kvinner holder seg unna av den offentlige debatten på grunn av sjikanen.

– Det er jo sånn at jeg må spørre meg selv om det i 2013 at det er så provoserende at kvinner uttaler seg og har sterke meninger.

Bæsj og øks. Det meste av sjikanen skjer på nettet, men Simonsen har også opplevd fysiske trusler. To av de mest konkrete hendelsene er da hun for noen år siden fikk levert en øks på kontoret, og da hun kom hjem til sitt eget hus og fant avføring på trappa.

– Beskjeden som fulgte med øksa var at den kunne brukes til forsvar, når avsenderen kom etter meg. Det viste seg å være en psykisk syk mann, sier Simonsen.

Hun mener haterne på nettet som regel ikke er voldelige, men at det blir skummelt når psykiatri er innblandet.

Simonsen synes heller ikke det var spesielt hyggelig å finne avføring på sin private trapp. Hun opplever at avsenderen invaderte hennes private svære:

– Dette skjedde mens debatten om romfolket gikk. Jeg kom hjem til en svært menneskelig bæsj på trappa mi. Det er ubehagelig, for da har personen virkelig anstrengt seg, sier Simonsen.

Massivt. Simonsen har blitt vant til at netthetsen er en del av hverdagen, og holder seg stort sett borte fra kommentarfeltene.

– Det er så massivt at man blir litt blind på det. De verste tilfellene av trusler må anmeldes. Jeg prøver å beskytte meg mot hetsen ved å ikke gå inn i kommentarfeltet. Det er jo synd, for det skal jo være en form for interaksjon. Men det oppleves så ubehagelig at jeg ikke har lyst til å senke meg ned i det.

Økt kvinnehets. – Den siste tiden har det blitt mye mer hets rettet mot kvinner. Uansett hva jeg skriver om får jeg hatefulle kommentarer, som ikke nødvendigvis er relatert til det jeg har skrevet om. Det er mer massivt, og hardere språkbruk enn tidligere. Før fikk jeg beklagelser om jeg viste meg i kommentarfeltene, nå blir jeg angrepet, sier Simonsen.

LES MER I VÅRT LAND

Hva mener du om hetsen som rammer kvinnelige debattanter?

Gå til innlegget

Den blå vinen

Publisert rundt 6 år siden

Erna Solberg trengte å legitimere samarbeidet med Frp. Da hun ikke fikk med seg sentrum, gikk hun til den intellektuelle høyresiden.

Da høyrebølgen traff Norge på 80-tallet, var det som følge av et sug etter lavere skatter og avgifter, i tillegg til deregulering av boligmarkedet og bankvesenet. Den nye høyrebølgen som har feid Erna Solberg inn i regjeringskontorene, er derimot langt mer sammensatt - og betydelig sterkere.

Oppvåkning. Den mangeårige avstanden mellom Høyre og Frp, og den svake viljen til et bredt borgerlig samarbeid, skapte en ideologisk oppvåkning på norsk høyreside. Mange så at det var behov for å gå grunnleggende til verks dersom de ikke-sosialistiske partiene skulle finne en felles plattform.

Tankesmien Civita, med Kristin Clemet som frontfigur, og kretsen rundt nett-tidsskriftet Minerva utgjør to viktige drivkrefter i dette arbeidet. I årevis har de to delvis sammenfallende miljøene vært sterkt opptatt av det de kaller «prepolitisk» arbeid. Det innebærer en dyp, ideologisk debatt, samt skolering i praktisk politikk og politiske løsninger. Gjennom nitidig arbeid har disse liberalistiske kreftene bidratt til å gi Solberg et sterkt puff inn mot regjeringsmakt.

Minerva. Da regjeringen ble utnevnt onsdag, skrev Minerva-redaktør Nils August Andresen at Minerva-kretsen hadde avgitt fem av sine sentrale medlemmer til regjeringsapparatet. En av dem er kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Redaktøren var også fornøyd med at «Minerva-vennen» og tidligere kulturredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, hadde fått en plass i Solbergs regjeringsapparat. Han kunne også nevnt en annen «Minerva-venn»: Paul Chaffey.

Både Torbjørn Røe Isaksen, Knut Olav Åmås og Paul Chaffey er eksempler på den intellektuelle kraften i dagens høyrebølge. Røe Isaksen har trått sine politiske barnesko i Unge Høyre, men har også vært ideologisk aktiv i de miljøene som har stått utenfor det tradisjonelle partiapparatet. Røe Isaksen har både vært med å prege og bli preget av disse miljøene. I det offentlige ordskiftet har han fremstått som en av Høyres politikere med størst ideologisk kunnskap og interesse.

Intelektuell latskap. Chaffey og Åmås er intellektuelle kapasiteter uten formell bakgrunn i partiet Høyre, men er nå trukket inn i sentrale roller for å fornye Norge.
Paul Chaffey var tidligere stortingsrepresentanten for SV og leder for Sosialistisk ungdom. I sitt tidligere parti var han til tider kontroversiell, men ble av flere ansett som en nytenker i SV. Etter at han meldte seg ut av SV, har han kommet med krass kritikk av «venstresidens godhetshegemoni» og omtaler SV som et parti med «intellektuell latskap» uten evne til fornyelse.

Samtidig har Chaffey ved flere anledninger rost tankekraften og viljen til fornyelse på høyresiden og nevnt Minerva og Civita spesielt. Nå skal Chaffey selv bli en sentral politiker i Solberg-regjeringens moderniseringsteam, for å fornye hele offentlig sektor, slå sammen kommuner og kutte i byråkrati.

Menigsdannere. Filosof og avgått kulturredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, har allerede meldt at han vil fornye norsk mediepolitikk. Fra kulturdepartementet skal han være en av Høyres viktigste kulturpolitikere. Gjennom en årrekke har Åmås lest Minervas nettsider og forsvart tankesmien Civita. Allerede i 2005 tok han på kommentarplass avstand fra at Civita var diskvalifisert i samfunnsdebatten på grunn av pengestøtte fra næringslivet, og slo fast at tenkesmien var Norges viktigste. Om Minerva skrev Åmås i 2010: «En rekke nye meningsdannere finnes i det oppegående og nytenkende miljøet rundt det konservative tidsskriftet Minerva».

Da Solberg-regjeringen gikk på denne uken, illustrerte personkabalen i det nye regjeringsapparatet hvor viktig det ideoligiske kraftfeltet på høyresiden har vært for dannelsen av den blåblå regjeringen. Solberg kan smykke seg med flere kloke hoder. En av Solbergs trumfkort er terroforskeren og tidligere medlem av 22. juli-kommisjonen Laila

Bokhari. Hun blir en av Solbergs aller nærmeste på Statsministerens kontor. Samtidig har Solberg maktet å danne en regjering der Frp er inkludert, uten at de mest innvandringsfiendtlige Frp-erne har fått plass. Noen vil spørre seg hvordan hun har fått det til.

Vevd sammen. Noe av grunnen til at Solberg har klart å bygge bro mellom Høyre og Frp, er at også Frp-folk er dratt med i det ideologiske kraftfeltet på høyresiden. Det konservative og det liberalistiske prosjektet er bygget sammen. Modernisering, rasjonalisering og økonomisk frihet er vevd sammen i et felles høyresideprosjekt. Et prosjekt som står i motsetning til den rødgrønne viljen til statlig styring.

Siv Jensen har lenge ønsket å komme i regjering. Allerede samme året som hun ble partileder i 2006, lekket det ut at hun kunne bøye av på områder som innvandringspolitikk for å få makt. Samtidig har åpenbart store deler av den moderate høyresiden akseptert å legge uenigheten om innvandringspolitikk til side for å komme sammen om å effektivisere og modernisere Norge.

Høyres omdømme. For Erna Solberg var det et nederlag at Venstre og KrF takket nei til regjeringsdeltagelse. Men Solberg trenger noen som kan legitimere Frps inntreden i den borgerlige regjeringen, uten at det sverter Høyres eget omdømme. Da hun ikke fikk med seg de to sentrumspartiene, gikk Solberg andre veier.

Kanskje har hun i Knut Olav Åmås, Paul Chaffey og Laila Bokhari funnet den nye vinen som kan legitimere Frps tankegods. Og det på en langt mer elegant måte enn det Venstre og KrF hadde ønsket å gjøre.

 

Berit Aalborg er redaktør og leder for samfunnsavdelingen i Vårt Land.

Kommentaren sto på trykk lørdag 19. oktober. 

Gå til innlegget

Finansminister Jensen

Publisert rundt 6 år siden

Erna Solberg har lenge hatt et klart mål. Hun vil gjøre Siv Jensen til et blåblått svar på Kristin Halvorsen.

Høyre utgjør en dannet forsamling, og Erna Solberg vil trolig kreve borgerlig sindighet og verdighet av sin nye samarbeidspartner Fremskrittspartiet.

For snart to år siden ertet Erna Solberg på seg Siv Jensen, da hun utnevnte seg selv som borgerlig statsminister og samtidig sa at Frp måtte skrote mye av sin egen politikk, dersom de skulle sitte i regjering med Høyre. Dette provoserte Siv Jensen kraftig.

Den gangen var nemlig Høyre og Frp jevnstore på målingene, og Frp drømte om å innta statsministerens kontor.

Men ettersom målingene gikk nedover for Frp og Jensen, begynte det å sige inn at dette ville bli virkeligheten. De måtte innse at Erna Solberg blir sjefen og Siv Jensen må innordne seg under henne.

Verdighet. Et av områdene vi trolig vil se en slik form for innordning, er Frps retoriske stil. Solberg vil neppe tillate at en finansminister i hennes regjering oppfører seg slik Siv Jensen gjorde på valgnatten. Lite tyder på at vi vil få mange flere «Morna Jens» fra Jensen. Riktignok gikk den påtroppende statsministeren i forsvar for Siv Jensen da hun ble konfrontert med opptredenen til Jensen på Skavlan kort tid etter. Men dette er ikke en form som blir godt mottatt i Høyre.

Droppe egen politikk. Derfor satser trolig Solberg på at det Carl I. Hagen kaller «skredder og veverøkonomene» i Finansdepartementet, samt en sterk statsminister, vil gjøre det samme med Siv Jensen som den gjorde med Kristin Halvorsen.

For nettopp utviklingen til Halvorsen har nok preget Solbergs syn på Siv Jensen. Allerede for halvannet år siden innrømmet Solberg at hun hadde overdrevet advarslene om det hun trodde ville være løssluppen pengebruk fra SVs side. Hun sa også at Halvorsen hadde gjort «en god jobb» som finansminister, og mente at hovedgrunnen for dette, var at hun «la til side mye av sin egen politikk».

Solberg ser politisk makt og politisk tilpassing som to sider av samme sak: «Frp er det eneste partiet på Stortinget som ikke aksepterer handlingsregelen, og det eneste partiet som ikke har sittet i regjering. De tingene henger sammen», sa Solberg til Aftenposten i 2009.

Høyre-arroganse. Slike uttalelser fra Solberg smerter naturlig nok både Jensen og hennes mannskap. Likevel tyder alt på at Jensen selv har lest tegningen. Hun forstår at Solberg vil forsøke å temme henne. Ja, til og med «høvle over» henne, for å bruke Frp-lederens egne ord. Et av signalene på nettopp det, er at Jensen allerede har begynt å lyde som om hun står i et skjebnefellesskap med SV og Sp. Til Dagens Næringsliv uttalte Jensen i fjor sommer: «Det som er det største problemet og tabben for den rødgrønne regjeringen, i hvert fall for alle som vil se, er helt tydelig at Ap høvler over Sp og SV i nesten alle sammenhenger»

Spørsmålet er om erkjennelsen av at Frp må endre seg, kommer til å legge lokk på irritasjonen over å måtte tilpasse seg den samfunnseliten Frp forakter, nemlig embetsverket og Høyre-politikerne. Nettopp denne frustrasjonen kom til syne i valgkampen. Da skjelte Per Sandberg ut Høyres Michael Tetzschner for åpen mikrofon på TV2: «Den Høyre-arrogansen har vi fått nok av, von Tetzschner, den kan du bare legge på hylla».

Eliteforakten i Frp, sammen med bevisstheten om de mange politiske ydmykelsene SV og Sp opplevde i det rødgrønne samarbeidet, kan gjøre det vanskelig for Erna Solberg å temme partiet. Hun må finne andre måter, enn det Stoltenberg gjorde.

Sentrumspress.  Et ferskt og ubrukt knep Solberg vil kunne bruke, er de to partiene som sitter og følger med på regjeringen fra Stortinget. Hvis Frp lager bråk på saker som er følsomme for KrF eller Venstre, vet både Solberg og Jensen at dette i ytterst konsekvens kan skape regjeringskrise. Det blir Siv Jensens jobb å sørge for at hennes egne ikke kommer med skarpe uttalelser om bønder, miljøvernere eller asylsøkere, som tilfredsstiller grunnfjellet, men fremmedgjør sentrumspartiene.

Hjelper ikke det som pressmiddel, kan statsministeren lene seg på at Siv Jensen kjenner maktspillet i regjering godt nok til å endre form uten å få pålegg om det. I 2009 kom Civita-leder og potensiell statsrådskandidat Kristin Clemet med en analyse på hvordan en statsminister kan temme sin finansminister fra et fløyparti: «Det er Jens Stoltenberg som er den reelle finansministeren i Norge. (…) En finansminister kan sviktes, støttes eller bli styrt av sin statsminister. I de rødgrønnes tilfelle er det nok det siste som gjelder».

Clemet mente dessuten at embetsverket kan ha en «oppdragende» rolle, og at Halvorsen ble formet av det: «Betryggende nok ble hun på rekordtid «kjøpt opp» av embetsverket. Hun har vært svært forsiktig med å operere på egen hånd eller si noe som ikke er nøye vurdert og formulert i Finansdepartementet på forhånd».

Clemet er her ikke bare opptatt av stil og språk. Det hun peker på, er alle de politiske forslagene fra SV og Sp som må ha blitt plukket fra hverandre av finansdepartementets byråkrater.

Tøffe tak. Siv Jensen kan med andre ord forvente seg et tøft press fra mange hold når hun om kort tid trolig tar over ledelsen av det mektige Finansdepartementet. Som alle andre ferske finansministre vil hun få en bratt læringskurve. Som leder for et fløyparti vil hun trolig ha følelsen av å ha Solbergs øyne i nakken hver eneste dag.

Men Jensen har maktet å få til det få trodde var mulig for Frp: Om få dager skal hun lede partiet sitt inn i maktens korridorer og sette seg ned rundt kongens bord.
Hun har allerede ropt «Morna Jens» så det ljomet i kongeriket Norge, og nektet å beklage sin bruk av begrepet «snikislamisering».

Dersom Jensen bestemmer seg for å opptre dannet for å imøtekomme Solbergs krav, vil hun ikke lenger kunne snakke så folk flest forstår. Hun må sette makt og innflytelse foran folkelig frieri.

Men lite tyder på at alle Frps protestvelgere ønsker å se en mer dannet og striglet utgave av Siv Jensen.

Berit Aalborg er redaktør forsamfunnsavdelingen i Vårt Land.

Denne kommentaren sto på trykk lørdag 5. oktober.

Gå til innlegget

Muslimer er blitt reddere for ekstremisme

Publisert rundt 6 år siden

Støtten til ekstreme islamister er på vei ned i muslimske land. Palestinere har klart mest forståelse for selvmordsaksjoner.

En intervjuundersøkelse blant 9.000 muslimer i elleve land utført av Pew Research Center, viser en økende bekymring i de fleste landene for islamistisk ekstremisme. Totalt sier 2 av 3 at de er bekymret for slik ekstremisme. I 5 av de 11 landene har frykten økt det siste året.

Vårt Land skriver dette i dag.

Mest bekymret er befolkningen i Senegal, Libanon, Tunisia, Malaysia, Nigeria og Pakistan. I alle disse landene er minst 2 av 3 bekymret for islamistisk ekstremisme. Minst er frykten i Tyrkia, der knapt 4 av 10 er bekymret.

Et stort flertall i de elleve landene tar avstand fra selvmordsaksjoner, men her er forskjellene store. I land som Pakistan, Indonesia og Nigeria sier færre enn 1 av 10 at selvmordsbombing i noen tilfeller kan forsvares. Ikke i noen av landene gir mer enn en tredjedel av de spurte sin støtte til selvmordsaksjoner. I Egypt støtter rundt en fjerdedel selvmordsaksjoner i enkelte tilfeller.

Militante palestinere. Én gruppe skiller seg ut fra de andre: muslimer i de selvstyrte palestinske områdene. Her sier hele 62 prosent at selvmordsaksjoner ofte eller noen ganger kan forsvares. En trolig forklaring på dette er at palestinerne er den eneste gruppen som fortsatt kjemper mot en okkupant og for en statsdannelse, mot en overlegen israelsk militærmakt.

LES MER I VÅRT LAND MANDAG

Hva er grunnen til at muslimer er blitt mer redde for ekstremisme? Hva får dette å si for vår holdning til muslimer?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5345 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3725 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
17 dager siden / 1292 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1170 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 992 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 931 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
22 dager siden / 905 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere