Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Det går alltid et korstog

Publisert over 5 år siden

Kampen om ytringsfriheten kan bli hul hvis vi ikke evner å favne religionskritikken som rammer oss selv.

«Mange sterkt troende mennesker gjør Gud til et dumt, pedantisk vesen», sa filosofiprofessor Jon Hellesnes i et intervju i Vårt Land for et par uker siden. Han mener at mye vondt i verden skyldes et ukritisk forhold til religion. Han tror svaret er mer religionskritikk.

Det er åpenbart at økt nærkontakt mellom ulike religioner og kulturer har ført til at religiøse stridstema blir mer blottlagt, og beskyldninger om religiøse krenkelser kan komme hyppigere.

Blasfemidebatt. Mitt aller første møte med religionskritikk og beskyldninger om blasfemi, var tidlig på 1980-tallet. I utlandet rullet diskusjonen om den mye omtalte religionssatiren Life of Brian, laget av Monty Python. Statens Filmkontroll ville forby filmen, men presset ble for sterkt, og filmen ble vist over hele landet. I ettertid står den igjen som en av de store filmene i sin samtid.

Selv gikk jeg på ungdomsskolen i 1983 da Tramteatret satte opp revyen Det går alltid et korstog. Revyen skapte oppstyr i mange kristne miljøer. Pinsevennene i Trondheim politianmeldte teatergruppen for blasfemi, og rektor for pinsemenighetens bibelskole mente at forestillingen var «en grov krenkelse av det kjæreste og helligste for oss».

Selv var jeg svært ung, men vurderte likevel å demonstrere mot stykket. Jeg og mine venner hadde lyst til å aksjonere med plakater og rope ut at Tramteatret bedrev blasfemi. Vi opplevde at kristnes historie, og dermed også Gud, ble hånet.

Legitim kritikk. Senere har jeg ofte fundert på hvorfor kristne – meg selv inkludert - følte oss så krenket? Riktignok sang Tramteatret nidviser om kristne korstog, «en grisk pave» og «ukjent gud». De harselerte grovt med Martin Luther og sang om kristnes «drap på hedninger og djevler».

Jeg vet ikke med sikkerhet hvor følelsen av krenkelse kom fra, den gangen på 80-tallet. Kanskje er en viktig bit av forklaringen at vi fortsatt levde i en kristen enhetskultur. Vi var fortsatt ikke vant til nedsettende uttalelser om vår egen trosretning. Leder av Stålsett-utvalget, Sturla Stålsett, beskrev vår historie slik, i sin kronikk Religionskritikk innenfra, fra 2001: Det er et «ufrakommelig faktum at ulike versjoner av kristen tro har inngått kompaniskap med undertrykkende makthavere, helt siden keiser Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion».

Stålsett peker dermed på et ømt punkt for kristne i vår del av verden: Historisk har vi stått i en suveren situasjon. 


Forståelse. Uansett ga oppstyret rundt Tramteatrets religionskritikk meg en slags smakebit av det å føle seg religiøst krenket. Jeg synes derfor det er lettere å forstå at muslimer over hele verden reagerte da nordiske aviser brøt islamsk bildeforbud, og trykket tegninger av Muhammed. På toppen av alt med bomber i turbanen.

Nettopp karikaturstriden er vår tids mest nærliggende eksempel på at noen har opplevd krenkelser av religiøse følelser. Da nordiske medier trykket tegninger av Mohammed i 2005, satte det store deler av den muslimske verden i brann, med voldsomme demonstrasjoner fra Egypt til Pakistan. På Gazastripen ble norske flagg brent, og den norske ambassaden i Syria ble stormet og satt fyr på. Norske og danske statsborgere ble advart mot å reise til flere deler av verden.

Selbekk. Interessant nok var kristenkonservative Vebjørn Selbekk, den gangen redaktør i Magazinet, en av dem som sto i første rekke for å trykke Mohammed-karikaturene i Norge. Flere andre aviser trykket også karikaturene. Men Selbekk framsto som en av de ivrigste. Noen opplevde ham som ytringsfrihetenes ypperste ridder. Andre mente han ble en slags syndebukk for regjeringen da karikaturbråket bølget som verst.

Det interessante er at Selbekk året før støttet den norske blasfemiparagraften. I 2004 hyllet Selbekk Frp og Carl I Hagen på lederplass for at de sikret blasfemiparagrafen: «Frps standpunkt er et positivt signal om at det ikke skal være fritt frem for å tråkke på andre menneskers tro og overbevisning i dette landet».

Det var altså karikaturstriden som fikk Selbekk til å snu i spørsmålet om blasfemiparagrafen på kort tid. Deretter valgte han å trykke karikaturen som krenket muslimer dypt. Dette ble fulgt opp av en rekke uttalelser om at vi må diskutere «tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og andre problemsider ved islam». Det siste vil mange av oss støtte.

Men det Selbekk har ytret seg lite om, er hvor åpen han er for religionskritikk rettet mot sine egne religiøse holdninger: Hans syn på homofilt samliv, Israel og kvinnelige prester.

Dermed fremsto Selbekks snuoperasjon som litt hul. Særlig fordi hans kritikk rammet en minoritet i vårt eget land. 


Korstog. Når filosof Jon Hellesnes antyder at religionskritikk kan gjøre oss til klokere, mindre selvrettferdige og mer tolerant, må han ha tenkt at vi først og fremst må være villige til å favne og lytte til den kritikken som rammer oss selv.

Det satte MF-professor Jan-Olav Henriksen ord på i 2004. Han tok til orde for god religionskritikk, som han mener ofte kommer innenfra, og som kanskje kan ha en kraft i seg til å bevege også andre religiøse. Han skrev:

«Kristne er ikke mindre syndere enn andre, og de er like sannsynlige kandidater for å søke sine egne moralsk klanderverdige interesser som enhver annen».

Kloke ord.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7. JUNI 2014

Gå til innlegget

Håpets båter

Publisert over 5 år siden

Vi er i ferd med å glemme at Norge var et fattig land. Det kan gjøre oss hjerteløse.

Påsken minner meg alltid om en hendelse fra barndommen, på min mors hjemsted Sørarnøy i Nordland:

Jeg var vitne til en konvoi med fire fiskebåter som stevnet mot havna. Min mor var tydelig rørt. Jeg spurte og gravde til jeg fikk en forklaring.

Flagget til topps. Dette året falt inngangen til påsken sammen med tilbakekomsten fra Lofotfisket. Tross kulden var alle mann på dekk da båtene ankom den hjemlige havnen. Samtlige båter hadde heist flagget til topps. Min mor forklarte at de vaiende flaggene var et tegn på at ingen liv hadde gått tapt under Lofotfiske det året.

Det var et vakkert syn. Jeg forsto at jeg var vitne til en seierskonvoi, men også en gammel tradisjon. Etter uker med hardt arbeid, skulle fiskerne endelig hjem til koner, barn og kanskje gamle foreldre. Hjemme ventet familier, som kunne pustet lettet ut: Også i år skulle de få feire påske med sine kjære.

Det var slett ikke hvert år øya hadde vært vitne til vaiende flagg da fiskerne kom tilbake fra Lofoten. Gjennom sine barneår hadde min mor sett langt større konvoier enn den jeg var vitne til. Noen av disse kom tilbake med nakne master etter Lofotfiske eller Finnmarksfiske. Et syn som bar bud om vonde nyheter både for enkeltfamilier og for hele det lille øysamfunnet.

Skikken gikk tilbake til tiden før telefon og telegram var en selvfølge. Derfor ble mange familier først varslet ved hjemkomst.

Brutalt. Som datter, kone og mor, tenker jeg på hvor hardt det må ha vært å se båtkonvoiens strippede master vende hjem. Noen år var det åpenbart hvem som ville få den vonde beskjeden: Konvoien manglet en båt. Det må ha vært brutalt.

Kvinnene som gikk og ventet langs kysten i gamle dager, visste at risikoen var stor. Mange av fiskerne kunne ikke svømme, og varslingsutstyret var dårlig. En sulten familie der hjemme gjorde at mange dro ut på havet, selv om været var usikkert.

I min egen slekt finnes flere historier om de som fikk en «våt grav». Om enker som satt alene igjen med store ungeflokker. Om harde kår. Om mindreårige sønner som måtte ut på havet så altfor tidlig.

Synet av den flaggende konvoien fikk meg til å stille min mor et spørsmål, som mest av alt vitnet om barnlige uforstand: «Hvorfor dro de på Lofotfiske i gamle dager når det var så farlig?» Min mors svar var enkelt: «Fordi de måtte. De gjorde det av plikt, sult og nød».

Slet for føden. Jeg har ofte tenkt på at denne hendelsen peker tilbake på Norges nære fortid. Det er ikke lenge siden Norge var et fattig land i Europas utkant. Flertallet var fiskerbønder, småbønder, eller rett og slett småkårsfolk. De slet hardt for føden. Mange tok store sjanser for å brødfø familien sin.

Norge er blitt en rik nasjon. Det har skjedd på få generasjoner. Men kanskje har vi glemt hvordan livet artet seg da sult og nød var et kjent fenomen også her. Så hardt var livet, at mange av våre egne landsmenn dro som fattigdomsemigranter til Amerika.

De senere årene har fortidens hjemlige båtkonvoier fått meg også til å tenke på båttragedier i vår egen tid. Vårt tids båtfarere er fattigdomsflyktninger fra sør. Til Europas havner kommer de med livet som innsats. Mange av dem for å redde sin sultende eller forfulgte familie.

Her hos oss blir de ofte omtalt som «lykkejegere». Men mest av alt likner de på vårt eget båtfolk som trosset farene på havet for å bøte på nøden, eller ble amerikafarere. De solgte sine fattigslige eiendeler for å betale for en plass på håpets båt til det forgjettede land i Vest.

Mange av vårt tids båtfarere kommer i skrøpelige farkoster. De kan bli drept av menneskesmuglere. Noen blir torpedert og senket allerede på vei ut av den afrikanske kyst, eller andre steder de flykter fra. Andre forliser under seilasen. I oktober tok en båt med fem hundre flyktninger fyr rett utenfor Italias kyst. Tre hundre flyktninger døde. Dessverre er disse tre hundre bare en liten del av alle de likene som skyller i land på søreuropeiske strender. Det går heller ikke så godt med dem som kommer levende i land. Mange blir returnert.

Hjerteløse. Vi lever i en folkevandringstid, slik vi også gjorde den gangen Norge var et fattig land, og mange emigrerte til Amerika.

Ikke alle dagens båtflyktinger kan komme hit. Men det er verdt å reflektere over vår kollektive fortid når vi omtaler våre egne immigranter som «lykkejegere» og «snyltere».

En gammel slektning pleiede å si at «Du skal ikke glemme hvor du kommer fra». Men vi er i ferd med å glemme. Kanskje gjør det oss hjerteløse?

Derfor har jeg bestemt meg for dette: Neste gang jeg ser en flyktningbåt på TV skal jeg huske: På små nordnorske sjarker på vei til havn. Noen ganger med stippede master.

Jeg skal tenke på kvinner som ventet forgjeves på sine menn. Barneflokker uten far. Alle de som fikk en våt grav langs kysten. Jeg skal tenke på alle nordmenn som dro til Amerika.

Om vi ikke makter å mane frem vår humanitet på annen måte, får vi tenke på vår egen historie.

Denne kommentaren sto på trykk onsdag 16 april, i Vårt Lands påskeavis.

Berit Aalborg er samfunnsredaktør i Vårt Land.

Gå til innlegget

Forsonings-Ola

Publisert over 5 år siden

En ydmyk Ola Borten Moe ble mandag gjennvalgt til nestleder i Senterpartiet.

Ola Borten Moe tok selvkritikk og beklaget deltagelse i personkonfliktene i Sp, da han i gårba partiet om fornyet tillit. Valget viser at mange nok trodde ham.

Selvkritikken fra nestlederen gjorde trolig godt for et parti som har vært preget av konflikter i lang tid. Det er ikke sikkert Borten Moe hadde vunnet uten denne botsgangen.

Slutte rekkene. Borten Moe forsto nok også selv at dette var nødvendig. Han fortsatte med samme forsonlige tonen også etter han ble valgt: ”Jeg er trygg på at et samla parti slutter rekkene. Det skal jeg sørge for at skjer”. Han la kledelig til at det ikke var en personlig seier at han danket ut Tvinnereim.

Etter gårdagens landsmøte venter det en tøff jobb for den nyvalgte lederen Trygve Slagsvold Vedum og hans team. Selv om partiet står unisont bak Vedum, ligger Sp lavt på alle meningsmålinger. Bonden, som er partiets kjernevelger, tilhører en skrumpende yrkesgruppe. Skal partiet makte å holde sin posisjon i norsk politikk må det tenkes nye tanker. Partiet må tiltrekke seg flere av landets distriktsvelgere.

Fritenker. Ønske om fornyelse kan paradoksalt være noe av forklaringen på gjenvalget av Borten Moe. Selv om han er kontroversiell, er han kjent som en nytenkende og modig politiker. Valgtalen for Borten Moe, holdt av sentralstyremedlem Bengt Fasteraune, illustrerer dette: ”Vi trenger fritenkere og spennende mennesker med visjoner”. Da partiet valgte nestleder viste de allerede at de har en samlingens mann som leder. Partiet ønsket dermed å få både det sikre og det visjonære.

Mange var også glad for at Anne Beathe Tvinnereim hadde sagt ja til en nestlederjobb, selv om hun tapte mot Borten Moe. Hennes fremtoning på landsmøtet var overbevisende. Hun fremstod som en friskere og modigere politiker enn mange forventet. Hun er trolig en politiker som har klatret til Sp-toppen for å bli der lenge.

Berit Aalborg er samfunnsredaktør i Vårt Land

Gå til innlegget

Abortreisen

Publisert over 5 år siden

Både blant kristne, i kirken og i Kristelig Folkeparti finnes det mange som er mot abort, men likevel for selvbestemt abort.

Dette bildet står glassklart i min hukommelse: Min mor står på torget i Vadsø. Hun deler ut en løpeseddel for å overbevise en ung kvinne om å si nei til selvbestemt abort i Norge. Det er rundt midten av 70-tallet. Jeg er selv barn. Kort tid etter taper min mor og andre abortmotstandere kampen. Loven blir innført.

Siden er mange aborter gjennomført i Norge, omtrent i samme omfang som før loven ble innført. Og omtrent like hyppig som i land som forbyr abort.

Innføringen av abortloven var et tungt tap for min mor og andre abortmotstandere den gangen. De mente at samfunnet har et ansvar for å ivareta fosterets rettsvern og at dette var et avgjørende skritt bort fra rettsstaten. I det praktiske liv ble forskjellen at avgjørelsen ble flyttet fra nemndene til kvinnen selv. Abortene er likevel de samme.

Børre Knudsen. Frontfiguren i norsk abortkamp har vært Børre Knudsen. Han viet sitt liv til kampen for det ufødte liv. For ham var hovedmålet å fjerne loven.

Filmen om Børre Knudsens kamp blir lansert omtrent samtidig som en ny, opprivende og hard abortdebatt ruller i Norge, i kjølvannet av saken om fastlegers reservasjonsrett.

Flere mener Børre Knudsen er en profetisk stemme i vår egen tid. En mann som kirken og kristenfolket svek i kampens hete. Andre mener han ødela debattklimaet, da han og Ludvig Nessa forsøkte å ta seg inn på abortklinikker: At han bidro til å torpedere muligheten for en konstruktiv abortdebatt i Norge.

Det som er sikkert er at Børre Knudsens kamp gjennom tiår ikke har ført til et unisont kristenkrav om en ny abortlov.

Noen vil se dette som unnfallenhet eller oppgivelse av prinsipielle synspunkter. Men denne reisen som mange kristne har tatt de siste tiårene, kan også forstås annerledes. Som et ønske om å erobre en annen banehalvdel, der det er mulig å gjøre et dyptfølt og etisk dilemma til handling: Å få ned aborttallene.

Irland og Brasil. I det katolske Irland er det fortsatt en restriktiv abortlov. Mange abortsøkende kvinner reiser til England og andre land i Europa for å ta abort. Fra 1980 til 2012 dro minst 130.000 kvinner ut av landet i dette ærend. Tallet er et anslag. De reelle tallene er det ingen som kjenner.

Også i Brasil er abort forbudt, bortsett fra ved voldtekt. Undersøkelser gjort på oppdrag av den brasilianske stat, viser likevel at det blir utført over en million aborter årlig. De fleste på ulovlige klinikker. Rundt 5.000 kvinner dør årlig på grunn av komplikasjoner ved inngrepet.

Tallene fra Irland og Brasil viser at antallet aborter ikke nødvendigvis har en sammenheng med forbud mot abort.

Bollestad og KrF. KrFs Olaug Bollestad har ved flere anledninger vist et sterkt engasjement for å få ned aborttallene her hjemme. Samtidig har hun også sagt at avgjørelsen til slutt bør ligge hos kvinnen.

Denne uken la hun fram en omfattende tiltakspakke nettopp for å redusere aborter i Norge. Et av tiltakene er gratis prevensjon til alle under 25 år. Hun ønsker også å legge bedre til rette slik at flere ser det mulig å beholde barnet. I motsetning til endringer i loven viser i alle fall en del av forskningen at denne typen tiltak har effekt. De er dessuten politisk mulig å få gjennomført.

En grunnleggende forutsetning Bollestad har tatt inn over seg, er at aborttallet ikke går ned hvis ikke de aktuelle kvinnene er med på laget.

Per i dag har dessuten få skissert gode alternativer til dagens lovgivning, der kvinnen har det siste ordet. Verken nemndsystemet eller legen fremstår som gode alternativer. Også dette poenget har Bollestad sett.

Den samme erkjennelsen finner vi i deler av kirken. Vårt Land skrev forrige uke om Mellomkirkelig råds utredning, som denne helgen legges frem for Kirkemøtet. Der blir det slått fast at tilgang til lovlige og trygge aborter skal være en rettighet, også i fattige land. Dermed viser den kirkelige rapporten at det er mulig å være mot abort, men for selvbestemt abort.

Umulig å endre. De som ønsker å beholde abortloven og gi fosteret rettsvern, blir dessuten tvunget til å forholde seg til et sentralt faktum: Debatten om reservasjonsretten viser at det i dag er politisk umulig å endre dagens abortlov. Så lenge KrF har programfestet å endre loven, vil de bli møtt med dette hver eneste gang de forsøker å ta opp abortspørsmålet på andre måter.

Komiker og spaltist Sigrid Bonde Tusvik skrev i Dagsavisen at hun skulle ønske hun hadde en abort å skilte med i reservasjonsdebatten i Norge. Det er få som mener som henne. De fleste mener det er ønskelig å unngå abort. Derfor er det all grunn til å tro at det er et politisk flertall som kan stille seg bak tiltak for å få aborttallene ned. Men det forutsetter at noen er villige til å være drivkraft og motor i en slik kamp. Denne oppgaven kan det se ut til at Bollestad har tatt på seg.

Etisk dilemma. Min mor tapte abortkampen på 70-tallet. Men hun tok konsekvensen av sitt etiske dilemma og sin kamp. Hun ble støttekontakt for en gutt med Downs syndrom. I mange år var han en kjærkommen venn av hele familien.

Etter som årene har gått, mener også hun at kvinnen bør ha det siste ordet. Mange flere enn henne har tatt denne reisen, også i kirken, i KrF og i konservative religiøse miljøer. Allerede i 2004 utførte Norfakta en undersøkelse på bestilling av Adresseavisen. Den viste at 57 prosent av kvinner som er konservative i religionsspørsmål, mener kvinnen skal ha det siste ordet.

Noen vil mene at dette er å svikte viktige prinsipper.

Men det må være mulig å anerkjenne at også de som har endret synet på abortloven og som vil kjempe kampen for å få ned aborttallene på andre måter, gjør dette på bakgrunn av en grundig etisk vurdering.

Denne kommentaren sto på trykk av Vårt Lands papirutgave lørdag 5. april 2014

Berit Aalborg er samfunnsredaktør i Vårt Land

Gå til innlegget

Bygde-Joker

Publisert nesten 6 år siden

Regjeringen kan bli presset hardt ved vårens jordbruksoppgjør. Særlig av Bygde-Venstre

Om få uker kan regjeringen igjen bli nødt til å gi etter for betydelige krav fra sine sentrumsvenner, hvis den skal fortsette å styre landet. Da skal det Frp-styrte landbruksdepartementet forhandle om neste års jordbruksoppgjør med norske bønder.     

leder Knut Arild Hareide sa i høst at landbrukspolitikken var et av områdene som gjorde det vanskelig for KrF å sitte i regjering med Høyre og Frp. De to regjeringspartiene har derfor satt sin lit til Venstre, for å gjennomføre deler av den omfattende rasjonaliseringspolitikken de ønsker for landbruket.

Ostetollen. Hadde de to blå partiene fått viljen sin i jordbrukspolitikken ville de fjernet de årlige jordbruksforhandlingene, kuttet overføringene med mellom 4 og 8 milliarder kroner årlig, kuttet i norsk toll og gjort en rekke omfattende liberaliseringer.

Men Solberg-regjeringen har allerede fått erfare at Venstre ikke har planer om å være et anonymt støttehjul for regjeringen i landbrukspolitikken.

I høst måtte regjeringen gjøre kuvending etter at EU-minister Vidar Helgesen dro til Brussel og lovet EU å kutte i norsk ostetoll. Årsaken var at Venstre satte ned foten. En nærmest sjokkert Helgesen måtte i ettertid innrømme at regjeringen ikke hadde flertallet bak seg.

Bygde-Venstre. En faktor som de blå ikke var forberedt på er at Bygde-Venstre igjen har fått økt innflytelse i partiet. I valgkampen så det ut til at Venstres utjevningsmandater ville gi partiet en ung og svært liberal stortingsgruppe. Men utjevningsmandatene gikk til andre Venstre-kandidater enn forventet. Venstregruppen ble betydelig mer spraglete. Sveinung Rotevatn er kanskje den eneste som kan karakteriseres som en ungliberalist. Pål Farstad, som nå er partiets næringspolitiske talsmann, kan sies å tilhøre det mer tradisjonelle Bygde-Venstre.  I partiet er han ingen enslig svale. 

Denne uka ble den nyvalgte lederen i Nord-Trøndelag Venstre, Tor Arne Garnvik, intervjuet i Trønderavisa, der han markerer seg med å klage over at Venstre er blitt for mye av et by-parti: «Distriktene må komme til syne i Venstre, så det ikke bare blir Oslo-saker. Det vinner vi lite på her oppe» sa Garnvik.

Som en konkretisering av bygdekritikken nevner Granvik særlig to saker: Landbrukspolitikk og rovdyrpolitikk. 

Trine Skei Grande står dermed i en spagat mellom de unge liberalistene i partiet og det mer distrikts-orienterte Bygde-Venstre. Det kan det være vanskelige å forutse hvem som får mest gjennomslag. Men er helt åpenbart at distrikts-Venstre trakk det lengste strået i den første kampen om ostetollen.

Jordbruksforhandlingene. Den interne kampen i Venstre kan imidlertid bli svært avgjørende for norsk landbrukspolitikk utover i denne stortingsperioden, ikke minst ved årets jordbruksforhandling.

Når Listhaug skal overlevere statens tilbud i årets jordbruksforhandling har hun garantert allerede vært i tunge sonderinger med både Venstre og KrF om den totale rammet for oppgjøret. Til Nationen sa Listhaug i januar at hun satset på en «tett dialog» med støttepartiene.

Hvis bøndene og regjeringen ikke blir enige i forhandlingene, er det vanligvis en lang tradisjon at opposisjonen ikke blander seg inn i forhandlingene, men stiller seg bak regjeringen. Til Nationen sier imidlertid Arbeiderpartiets Knut Storberget: «Det kan man godt si at vi har en tradisjon for, og jeg vil ikke forskuttere hva vi vil gjøre i en slik situasjon. Men jeg kan ikke legge skjul på at det for Ap er viktigere og viktigere å få til en inntektsøkning i jordbruket».

Dermed er regjeringen helt avhengig av å finne løsninger med enten Venstre, eller begge de to støttepartiene.

Hardt press. Slik situasjonen er, vil regjeringens representanter måtte forhandle både med sentrum og de to bondeorganisasjonene. Det kan bli en krevende øvelse.

Venstre er jokeren i årets jordbruksforhandling.  Men det betyr også at partiet vil bli klistret til resultatet i ettertid. Uansett hvilken fløy som vinner fram i Trine Skei Grandes parti, er avstanden til en blåblå landbrukspolitikk stor, og omkostningene med å være støtteparti kan bli ennå større. 

Dermed kan det være duket for dramatikk under årets jordbruksforhandling. Det er ikke uvanlig. Men denne gangen kan det også stå om den blå regjeringens vilje til å svelge unna kompromisser for å overleve.

Realiteten er uansett slik: Det er Høyre og Frp som har aller mest å tape.

Denne kommentaren sto også på trykk i Vårt Lands papiravis torsdag 20. februar

Berit Aalborg er samfunnsredaktør i Vårt Land

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
17 dager siden / 5231 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
15 dager siden / 3713 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
16 dager siden / 1265 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
11 dager siden / 1129 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
11 dager siden / 968 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
4 dager siden / 912 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
21 dager siden / 896 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere