Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Kristendemokratiets tvil

Publisert rundt 5 år siden

KrF har fått en ny ideolog. Det store spørsmålet er om Erik Lundes bok kan bidra til å løfte partiet ut av hengemyra av hjertesaker.

Denne uken kom KrFs tenketanksjef Erik Lunde med boka Kristendemokrati – Et forsvar for det ufullkomne samfunnet. For partileder Knut Arild Hareide er boka etterlengtet og kjærkommen. Den skisserer et ideologisk byggverk han trenger for å gjenreise et parti som lenge har skrantet.

Erik Lunde er den med mest intellektuell og ideologisk tyngde i dagens KrF. Derfor er boka hans så viktig for Hareide. Partilederen er smertelig klar over at yngre, ideologisk interesserte mennesker har forlatt partiet i en jevn strøm gjennom årene. En sentral årsak er at partiet ikke har våget å la de ideologiske strømningene prege politikken.

Noen av disse unge har de senere årene gått til Civita. De er blitt preget av en til dels høyreliberal definisjon av kristendemokratiet. Noen få har funnet andre partier. Men de aller fleste forlot politikken for godt.

Lederstil. Da KrF var på høyden på slutten av 90-tallet, sto den ideologiske debatten sterkere enn den har gjort de siste årene. Valgerd Svarstad Hauglands åpne lederstil ga rom for nye krefter i partiet, og økt ideologidebatt.

Men etter det katastrofale valget i 2005 overtok Dagfinn Høybråten. Hans lederstil, som mange oppfattet som autoritær, bidro til at debatten flatet ut. Den synkende oppslutning gjorde dessuten at partiet ble redd for å miste grunnfjellet. Dermed fikk den mer tradisjonstro fraksjonen større plass og mer makt i et svekket parti. Det førte igjen til at det ble satset mer på de gamle hjertesakene. Dermed forlot ennå fler av de moderne velgerne partiet.

Til tross for at bekjennelsesparagrafen ble debattert og fjernet de siste to landsmøtene, har ikke partiet maktet å gjøre dette om til en grundig ideologidebatt som kunne gitt fornyelse.

Håp om nytenkning. Nå håper flere i partiet at Lundes bok og tenketanken kan bidra til å løfte KrF inn i ideologisk nytenkning og vekst. Boka er på mange måter en gjennomgang av kristendemokratisk tenkning. Samtidig kommer Lunde med noen klare utfordringer til KrF.

Han tar til orde for å markere tydeligere grenser mellom tro og politikk. Riktignok går han hardt ut mot forsker Hilde Henriksen Waage, som har uttalt at Hamas er det nærmeste man kommer KrF og norsk lekmannsbevegelse. På den andre siden er han nøye med å skissere kjøreregler for bruk av religiøse verdier i politiske debatt. Dette er trolig fordi også Lunde vet at dette skillet ikke er så tydelig for alle i partiet. 

Lunde er klar på at kristendemokratisk tenkning er uforenlig med religiøs nasjonalisme og fundamentalisme. Han siterer den amerikanske historikeren Arthur Schlesinger jr: «Det finnes ikke noe farligere individ enn det ene som har overbevist seg selv om at han utfører den allmektiges vilje». Lunde vet at dette er en uttalelse som kan og bør treffe deler av KrFs grunnfjell.

I boka påpeker han dessuten at KrF ikke har maktet å løfte fram den kristendemokratiske ideen om en sosial markedsøkonomi. Til forveksling kan denne økonomiske modellen likne mye på den sosialdemokratiske, ved å kombinerer fri markedsøkonomi med sosiale rettigheter. 

Ulikheter vokser. I dette perspektivet er det kanskje ikke så overraskende at Lunde trekker inn den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty for å peke på de økende ulikhetene i samfunnet. Norsk venstreside har den senere tid brukt nettopp Piketty for å forklare den økende sosiale ulikheten også i Norge.

Lunde skriver videre at de to retningene har likeheter: «Sosialdemokrati og kristendemokrati har fellestrekk som moderate folkebevegelser. De to idétradisjonene deler ønsket om å finne en vei mellom tøylesløs markedskapitalisme og sosialistisk planøkonomi».

Mens Civita i sine utredninger skriver kristendemokratiet inn i den borgerlige tradisjonen, plasserer Lunde kristendemokratiet mer som en retning som like gjerne samarbeider til venstre som til høyre. Dermed viderefører han tradisjonen etter Kjell Mange Bondevik og avskriver dem som mener KrF står i en tradisjon som binder partiet i høyresiden.

Lunde peker likevel på at det internasjonalt har vært store utfordringer knyttet til samarbeid både til høyre og venstre. Han sitere Princeton-statsviteren Jan-Werner Mueller, som omtaler kristendemokratiets utfordringer slik: «Snur kristendemokratiet seg mot venstre, blir det umulig å skille det fra sosialdemokratiet, snur det seg mot høyre, kommer anklagene om neo-liberalisme. Hvis det blir mer religiøst, vil det ikke være nok stemmer».

Åpent for debatt. All erfaring viser at hvis partiet skal vokse, må det ta flere grunnleggende debatter og være mer åpent.

Hvis KrF vet sitt eget beste, tar de godt vare på Erik Lunde og gir raust armslag til den ideologiske kraften han bringer inn i partiet. En slik øvelse har partiet ofte misslyktes med. Samtidig har Lunde partilederen selv i ryggen. Dessuten er KrF i en slik forfatning at det ikke har råd til å kaste vrak på muligheten til å tiltrekke seg unge og intellektuelle. 

Men lett blir det ikke. Lunde krever en intellektuell åpenhet som i sin ytterste konsekvens kan smerte deler av partiet grunnfjell. På baksiden av boken skriver han: «Kristendemokratiets viktigste bidrag til den politiske debatten er ikke troen, men tvilen».

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 18.10.214
Gå til innlegget

Ingen blådusk

Publisert rundt 5 år siden

Kan man kalle seg blåfeminist når man ikke engang vet at unge kvinner går til kamp for retten til dusk og hår på leggene?

Jeg kastet meg nysgjerrig over Aftenpostens lørdagssak om to unge kvinner som kalte seg blåfeminister og ville representere den nye feminismen. Etter år med dominans fra venstresidens feminister, framsto det forfriskende.

Skuffelsen var stor da de kun kom med gammelt oppgulp og la for dagen en kunnskapsløshet om hva andre feminister holder på med. Det mest avslørende var den sørgelig utdaterte uttalelsen til Karen Thue (30): «Det er dessverre fortsatt noen som går rundt og tror på klisjeer som at alle feminister gror hår under armene».

Det fremstår som om Thue ikke har fått med seg at mange unge feminister nettopp kjemper for retten til dusken og hår på leggene. Og derigjennom retten til å være seg selv. Tusenvis av unge kvinner følger Facebook- og nettsider av typen Hairy Legs Club. Der legger de ut bilder av sine hårete legger.

Hår eller ikke hår: De to blåfeministene framstår akterutseilte. Det eneste de hadde klart å spa opp er den gamle kampen mot statsfeminisme, inkludert et nei til kvotering, sexkjøpslov og fedrekvote. Interessant nok fikk de betydelig kritikk fra statsministerens høyre hånd, Julie Brodtkorb på Dagsnytt 18 mandag. Hun har vært ute en vinternatt i politikken og vet at det er et godt stykke å gå før det er reell likestilling i Norge.

Alternativet til de to kvinnene er en «liberal feminisme». Hva denne handler om, skulle jeg svært gjerne visst. Av pur egeninteresse. Men det sto aldri å lese i Aftenposten.

Det eneste de to blåstrømpene la på bordet, er en reversering av det rødstrømpene har fått til, samt latterliggjøring av dem «som gror hår under armene».

For alle som ville ønsket en liberal og borgerlig feminisme velkommen, er blåstrømpene en stor skuffelse.

Kanskje burde de to blå tatt et kurs hos Erna Solberg. Hun kunne fortalt dem dette: Du kommer ingen vei ved å hakke på andre. Du må heller legge et alternativ på bordet. Med eller uten hår.

Gå til innlegget

Tilgivelse: Å bli glad inni seg

Publisert rundt 5 år siden

I går tok jeg med mine barn for å høre Desmond og Mpho Tutu snakke om tilgivelse. Vanskelige ord til tross, barn forstår mer enn vi tror.

Hele familien hadde gledet seg i flere dager til å høre Desmond og Mpho Tutu snakke om tilgivelse. Kvelden i et fullsatt konserthus ble også en fantastisk opplevelse. Mine to minste barn er ti år. Derfor hvisket vi voksne forenklede oversettelser mens samtalen foregikk. Derfor var jeg spent på hvor mye de ville forstå.

Kveldsprat. Tutuenes erfaringer fra et splittet Sør-Afrika og deres refleksjoner rundt tilgivelse, ble en vekker for hele familien, både for oss to voksne og alle fire barna. I etterkant ga det oss en fin mulighet til å snakke om tilgivelse og forsoning rundt kveldsmaten da vi kom hjem.

På scenen i konserthuset satt også Geir Lippestad, mannen som har vært forsvarer for Anders Behring Breivik. Gjerningsmannen fra 22. juli er i norsk sammenheng inkarnasjonen på ondskap. Derfor ble Lippestads samtale med Tutu noe også mine barn kunne forstå og forholde seg til. Det viktigste temaet vår familie dvelte ved rundt kveldsmaten hjemme, etter å ha hørt far og datter Tutu, er dette: Kan vi tilgi uten at noen har bedt oss om tilgivelse?


Makt. I samtalene ga Desmond Tutu uttrykk for at alle som har opplevd urett, bør ta stilling til om de ønsker gi en overgriper makt. Ved å fortsette å være sint kan en overgriper få en slik makt i offerets liv. Tilgivelse kan derfor handle om å forsone seg med det som har skjedd og slik få krefter til fornyelse, slik at det er mulig å gå videre. Velger vi derimot å la bitterheten ta plass, kan det sette seg i kroppen. Da bærer vi det med oss videre, mente Desmond Tutu.


Hjemme pratet vi om alt fra mobbing på skolen til nazistenes jødeutryddelse. Vi snakket om alle de unge som ble skutt 22. juli 2011. Vi snakket om små og store uretter som blir begått. Vi snakket om at vi ofte kan behandle hverandre urettferdig i familien. Og at vi kan gjøre hverandre sinte.

Kan vi tilgi hverandre i familien, uten at den andre har bedt om unnskyldning? Dette spørsmålet diskuterte vi ivrig over brødblingsene rundt bordet i går kveld. Samtalen satte i gang tanker i familien som garantert vil føre til flere diskusjoner rundt matbordet. Men i går kom det viktigste svaret kom fra en av de minste, den mest pratsomme av tiåringen: Noen ganger når jeg har tilgitt søsteren min, blir jeg litt glad inni meg.


Essensen. Tross språkbarrierer tror jeg tiåringen fattet essensen i Tutuenes budskap: Tilgivelsen er vel så viktig for den som gir som for den som tar imot.

Gå til innlegget

Den tapte sex-kampen

Publisert over 5 år siden

Erna Solberg kan presse gjennom en skroting av sexkjøpsloven. Men trolig forstår hun at saken er tapt.

Evalueringen av sexkjøpsloven, som ble lagt fram mandag, må være en stor skuffelse for lovens motstandere i Frp, Høyre og Venstre. Formelt har disse tre partiene flertall i Stortinget til å fjerne loven. 

I dag kom rapporten fra Vista Analyse som skulle gi de tre partiene drahjelp til å skrote loven. Den konkluderte med at sexkjøpsloven har virket. 

Fall i markedet. Ifølge rapporten har loven bidratt til mindre prostitusjon i Norge. Legger man rapportens høyeste anslag til grunn, kunne omfanget av norsk prostitusjon vært 82 prosent høyere i dag, hvis ikke loven var blitt vedtatt i 2009. 

Vista Analyse legger imidlertid utgangspunkt i et mer moderat anslag. De mener at det mest sannsynlige tallet er 45 prosent. Men også dette er overraskende høyt. 

Det mest oppsiktsvekkende er likevel at det ikke er funnet indikasjoner på at prostituerte har opplevd økt vold som følge av sexkjøpsloven. Dermed faller det mest sentrale argumentet ut av bunnen for de som ønsker å fjerne loven. 

Flertall. Strengt tatt kunne Frp, Høyre og Venstre ha skrotet loven over natten, uten noen evaluering. De kunne startet prosessen allerede da de tok over regjeringsmakten i høst. De stemte mot sexkjøpsloven da den ble innført i 2009, og mente allerede da at det fantes godt nok faglig grunnlag til å si nei til loven. 

Likevel har regjeringen vegret seg for å sette i gang en slik prosess. Grunnene til det er mange. 

Mørkenmenn og feminister. Når lov mot sexkjøp har vært diskutert de siste tiårene, har tilhengere av en slik lov blitt latterliggjort og avskrevet som et absurd skjebnefellesskap mellom venstreorienterte, mannevonde feminister og moralistiske, kristne mørkemenn. Mange har ikke fått med seg at støtten til en slik lov sakte, men sikkert fikk økt støtte i befolkningen. Disse ble tatt på senga da loven ble vedtatt i 2009. 

Etter at loven har fått virke i noen korte år, har den fått støtte langt utenfor det noen vil forsøke å avskrive som mannevonde feminister og reaksjonære mørkemenn. Nå har loven støtte langt inn i liberale politiske miljøer. 

En spørreundersøkelse gjort for Klassekampen viser at hele 65 prosent støtter forbudet mot kjøp av sex. Også blant de borgerlige partienes egne velgere er det flertall for å beholde forbudet. 53 prosent av Frp-velgerne vil beholde sexkjøpsloven og 56 prosent av Høyre-velgerne.

Sentrale Høyre-folk. Langt inn i Høyres innerste sirkler sitter også sentrale politikere som vil beholde dagens lov. Blant dem er Høyres byrådsleder i Oslo, Stian Berger Røsland. Til NRK sa han før jul at han frykter Oslo igjen vil få tilstander der det er «nærmest umulig å gå på gaten uten å få en rekke tilbud om seksuelle tjenester». Røsland har fått støtte fra flere andre markante Høyre-folk. En av dem er den populære ordføreren i Oslo, Fabian Stang.

De siste månedene har også statsadvokat Rudolf Christoffersen kastet seg inn i debatten. Han har ført flest menneskehandelsaker i Norge. Han mener sexkjøpsloven er et nyttig verktøy mot menneskehandel, og kan hverken beskyldes for å være gammelfeminist eller hentet fra Kristen-Norges mørkeste kroker. Derimot har han trådd sine barnesko i de mest liberalistiske miljøene i Frp på 80- og 90-tallet. 

Det må være et tankekors både for Frps partileder Siv Jensen og Frps justisminsiter Anders Anundsen når Christoffersen går så hardt ut og forsvarer loven. Særlig fordi Frp ønsker å være et lov- og ordensparti.

KrF til krig. På toppen av dette har Erna Solbergs samarbeidspartner på borgerlig side, Knut Arild Hareide, lovet at KrF vil gå til krig mot fjerning av loven. Hareide regner seg nærmest som lovens far, og har lagt stor personlig prestisje i dagens sexkjøpslov. 

På den andre siden står Venstre som har lagt betydelig politisk prestisje i å få loven fjernet. Men Venstre er kanskje det eneste partiet der tvisynet i spørsmålet om sexkjøpsloven hittil har vært fraværende. 

Forventninger. Riktignok vil Erna Solberg oppleve tunge forventninger fra ungdomspartiene til Frp, Høyre og Venstre. Disse tre partiene har sterke liberalistiske trekk og ønsker loven bort av rent ideologiske grunner. 

Få vil anklage. På den andre siden står flertallet i folket, flertallet blant egne velgere og flere mektige og sentrale lokale Høyre-folk. Samt KrF. 

Få vil anklage Solberg for løftbrudd hvis hun beholder loven som folket vil ha. Alt tatt i betrakting er dette det mest sannsynlige resultatet.

Hvis Erna Solberg ønsker å regjere lenge, vil hun neppe bruke opp sin politiske kapital på å tilfredsstille ungliberalistene som vil fjerne loven. Særlig fordi disse tilhører en stadig krympende forsamling.

Berit Aalborg er samfunnsredaktør i Vårt Land

Denne saken sto på trykk i papiravisen tirsdag 12. august

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 5676 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 3751 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
24 dager siden / 1366 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1264 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
10 dager siden / 1235 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1196 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1163 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1150 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere