Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

En presset justisminister

Publisert nesten 5 år siden

Justisminister Anders Anundsen var svært presset etter fredagens asylbarn-høring på Stortinget

Det avgjørende spørsmålet som stortingets kontroll- og konstitusjonskomité fredag ville ha svar på er om justisminister Anders Anundsen har feilinformert Stortinget eller holdt tilbake informasjon. Etter at høringen var avsluttet tidlig fredag kveld, var svaret ikke gitt på hva opposisjon og samarbeidspartiene konkluderer med.

Det som fremstår som ganske sikkert er at hvis opposisjonen hadde hatt et brennende ønske om å felle justisminisiteren, ville den funnet måter å gjøre det på. Anundsen har uttalt fra Stortingets talerstol at han har foretatt politiske justeringer, slik at færre lengeværende asylbarn skal sendes ut. Det roet ned regjeringens to samarbeidspartier.

I virkeligheten var Anundsens politiske justering at han hadde tatt ut ordet «lengeværende» i tildelingsbrevet til Politidirektoratet. Dermed var det kun «barn» og ikke «lengeværende barn» som var prioritert for utsendelse av landet.

LES OGSÅ: Dramatisk for Anundsen

Anundsens politiske justering ble aldri fanget opp utenfor hans eget departement. Da Politidirektoratet sendte direktivene videre var Anundsens justering borte. Justisdepartementet fikk en rekke henvendelser fra både politi og politikk, som viste at beskjeden om å ikke prioritere lengeværende barn for utsending ikke var forstått. Men hverken Anundsen eller hans statssekretærer sjekket hvorfor Politiets utlendingsenhet varslet Justisdepartementet i 70 brev om saker som kunne gi medieomtale.

I går måtte Anundsen forsvare hvorfor han likevel mente at han hadde endret politikken, når ingen under ham i systemet hadde fanget det opp. Det politiet derimot hadde fanget opp var at Anundsen hadde gitt dem klare direktiver om at måltallet for utsendelse på 7.100 asylsøkere skulle oppfylles. Ved flere anledninger sendte politiet ut asylfamilier på fem eller seks medlemmer. Det førte til at måltallene steg raskere enn om en enkelt kriminell asylsøker ble sendt ut av landet. Departementet har avvist at her var noen sammenheng.

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité vil finne ut om Anundsen snakket sant da han møtte i Stortinget 2. desember. For KrF og Venstre kommer forholdet mellom samarbeidspartiene og regjeringen på toppen av det konstitusjonelle spørsmålet. De aller fleste ser ut til å mene at avtalen mellom regjeringen og de to partiene er brutt. KrFs Hans Fredrik Grøvan sa det med rene ord til Vårt Land fredag ettermiddag: «De gir blaffen i samarbeidsavtalen».

LES OGSÅ: KrF: De gir blaffen i samarbeidsavtalen

Anundsen politiske liv er nå avhengig om KrF og Venstre faktisk tror at Anundsen snakket sant. Men ennå viktigere er om de faktisk ønsker å felle ham eller ikke. De to sentrumspartiene kommer til ta seg god tid i sin vurdering av dette spørsmålet, hvis de trenger det. Dermed kan det ta dager før vi får klarhet i om Anundsen blir sittende eller ikke.

En ting er likevel sikkert. Justisminister Anders Anundsen er svekket som minister. Dermed kan han bli en belastning for statsminister Erna Solberg. Akkurat det kan være vel så avgjørende for Andundsens skjebne.


Gå til innlegget

Merkel og kirken

Publisert nesten 5 år siden

Den tyske kirkes lysslukking og Angela Merkels nyttårstale er viktige symboler i et stadig mer muslimfiendtlig Europa.

«Jeg finner det ganske spesielt at en kirke slukker lyset i protest mot en demonstrasjon mot islamisering. Betyr det at Kirken er for islamisering? Det er det ikke mye til kirke». Dette skrev en av Vårt Lands lesere på nett denne uken. En annen kommenterte lysslukkingen slik: «Den kjerka ender vel snart opp som moské likevel».

Det de to leserne reagerte på at lysene ble slukket rundt Kölnerdomen for å vise kirkens motstand mot de anti-muslimske demonstrasjonene i byen mandag. 

Gatedemonstrasjonene er ledet av organisasjonen Pediga (Patriotiske europeere mot islamisering av vesten), under parolen «Våkn opp, Tyskland», «Vi er folket» og «Nei til religiøs krig på tysk jord». I byen Dresden gikk så mange som 18.000 i demonstrasjon.

Utsagnene fra to av Vårt Lands lesere er ikke enestående. De to representerer tvert imot en økende europeisk trend. 

I store deler av Europa er innvandrings- og muslimfiendtlige strømninger på fremmarsj. NRKs tidligere utenrikskorrespondent, Jan Otto Johansen, skrev i Vårt Land denne uken at det mest skremmende utviklingstrekket i Europa nettopp er denne fremveksten. Og han legger til at det er nytt at den har fått fotfeste i Tyskland.

Vaksinert av krigen. Tyskland har lenge vært vaksinert mot innvandringsfiendtlighet som en følge av den andre verdenskrig og jødeutryddelsen. Men mye tyder på den yngre generasjonen har mistet frykten for at historien skal gjenta seg. 

Både i Norge og Tyskland er det folk som reagerer på sammenligningen av mellomkrigstidens jødehat og dagens muslimfiendtlighet. Men ser man nøye etter, er likhetstrekkene slående.

Den viktigste likheten er konspirasjonsteoriene om verdensovertagelse. I Marthe Michelets bok Den største forbrytelsen, skriver hun om hvordan ideen om «den jødiske verdenssammensvergelsen» ble spredt i mange land i mellomkrigstiden. Falske skrifter, oversatt til flere europeiske språk, utga seg for å være referat fra de innerste kretser i den jødiske verdenssammensvergelse, under navnet Sion Vises Protokoller. 

Denne teorien er til forveksling lik dagens Eurabiateori: Historien om en «masterplan» for islamsk overtagelse av vesten. Denne konspirasjonsteorien er den ideologiske bunnplanken under mye av muslimhatet som syder i flere europeiske land. Planen inneholder ideen om en avtale mellom Europas økonomiske og politiske eliter og Midtøstens religiøse ledere, for islamsk overtagelse.

Blant de som er kritisk til å sammenligne jødehatet i mellomkrigstiden med dagens muslimhat, blir særlig dette motargumentet trukket fram: Det fantes ingen jødiske terrorister i mellomkrigstiden, men det finnes muslimske terrorister i dag. 

Hverken i Norge eller resten av Europa forsøker noen å underslå utfordringene med militante islamistiske miljøer. På lik linje med høyreekstreme miljøer utgjør disse en betydelig trussel mot åpne demokratier som våre. 

Men det er som om det har skjedd en kortslutning hos enkelte: De vil ikke se at akkurat på samme måte som den jevne kristne ikke kan stilles til ansvar for Anders Behring Breiviks drap og forskrudde verdensbilde, kan heller ikke den jevne muslim stilles til ansvar for terror og drap utført av IS.

Endret strategi. Forbundskansler Angela Merkel har lenge ment at det var riktig strategi å fortie demonstrantene og de rasistiske og muslimfiendtlige miljøene i Tyskland. Men de siste demonstrasjonene fikk henne til skifte mening. 

I sin nyttårstale sa hun blant annet: «Ikke følg deres opprop, for altfor ofte har de fordommer, kulde og til og med hat i sine hjerter», og hun la til: «Vi er folket, står det på parolene deres, men det de egentlig mener er: Dere hører ikke til her - på grunn av hudfargen eller religionen deres»

Tysklandsekspert Karsten Aase-Nilsen skriver i kronikk i VG at nyttårstalen til Merkel var en viktig verdimarkering. Han mener det betød mye at Merkel tok avstand fra fremmedfiendtlighet og i stedet ga det tyske folk en alternativ verdensanskuelse til populismen, ved å snakke om det tyske «vi»: En identitet som ikke bygger på motsand, frykt og hat, men viderefører verdiene som bygde Europa opp etter krigen. 

Heller ikke kirken nøyde seg med kun å slukke lysene. Domprost Norbert Feldhoff i Kölnerdomen kom i et TV-intervju med en appell til Pegida-støttespillerne om å tenke seg om. Han sa: «Ut i fra røttene og talene som blir holdt kan man se at du tar del i en bevegelse som er nazistisk, rasistisk og ekstremistisk».

Det er lett å få frysninger på ryggen når miljøer som framstår som rasistiske og nazistiske, begynner å røre på seg. Særlig når det skjer i Tyskland, landet som har krystallnatten, jødeutryddelsen og konsentrasjonsleirene på samvittigheten. 

Derfor er det uhyre viktig at politikere som Angela Merkel og kirken taler krystallklart om rasisme og hat i alle varianter. 

For å forstå alvoret kan man gjøre følgende tankeeksperiment: Hva skjer hvis det kommer en dag da de ikke lenger våger å heve stemmen?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8. JANUAR 2015

Gå til innlegget

På troen løs

Publisert nesten 5 år siden

Min kommentar om manglende likestilling i Kristen-Norge, ga et ras av tilbakemeldinger. Men reaksjonene var ikke som forventet.

Mange tiårs kjennskap til Kristen-Norge gjennom kontakt med misjonsorganisasjoner, kirker og politikk, var bakgrunnen for min kommentar om manglende likestilling i kristelige miljøer, samt en kronikk av Ingvil Ofte Arntsen i Korsets Seier. Den unge feministen og pinsevennen hadde sett seg lei på at kvinner ikke løftes fram på samme måten som menn i pinsebevegelsen.

Ikke tøff nok. Reaksjonene lot ikke vente på seg etter at kommentaren «Kristelige mannskulturer» sto på trykk 4. desember. Men de overrasket meg: De fortalte at kommentaren ikke var tøff nok.

Kvinnene som tok kontakt oppdaterte mitt bilde. De finnes i alle kristelige organisasjoner, institusjoner og kirker, konservative som liberale: Kvinner som kjenner seg mindreverdige, fortiet, oversett og forbigått av sine mannlige trosfeller. 

På troen løs. Men noe må ha skjedd de siste årene: Mange av kvinnene vil ikke mer. For flere av dem går det på troen løs. En mulig forklaring på taktskiftet hos kvinnene kan være at avstanden mellom flere av de kristelige organisasjonene og samfunnet forøvrig er blitt for stor. Likestillingen og respekten for kvinners meninger har kommet så mye lenger der ute i storsamfunnet. I flere kristelige sammenhenger snakker man fortsatt kun om likeverd, mens motstanden mot likestilling er betydelig. Mange steder må kvinner fortsatt bøye hodet. 

De som tok direkte kontakt med meg kommer fra ulike deler av norsk kristenhet: Både godt voksne misjonskvinner og nyutdannede yngre kvinner i ulike kirker. De eldre har levd med usynliggjøring et langt liv og forteller om sorg over å ha blitt oversett og forbigått. De yngre trodde at likestillingen var kommet lenger. Deres møte med arbeidslivet i kirke- og kristenliv ble et sjokk. De forteller at diskrimineringen blir utført både av overordnede, underordnede og i menighet eller organisasjon. De forteller om en kultur. Eller rettere sagt: En ukultur.

Ris til Vårt Land. Noen av kvinnene ga meg tilbakemelding på trappa etter Vårt Lands Petter Dass-utdeling, samme dagen som kommentaren sto på trykk. En av dem var glad for at avisa tar tak i temaet på kommentarplass. Samtidig ga hun avisen ris. Som flere andre kvinner mener hun at Vårt Land i liten grad løfter fram kvinners innsats gjennom prisen. Dessuten får avisen stryk for mannsdominans både i våre nyhetssaker og på kommentarplass. 

Noen har sendt meldinger. Men flest har ringt: Temaet angår dem så sterkt og personlig at de gjerne ville snakke. Et par av dem opplevde dette så vanskelig at de ville være anonyme, selv i samtale med meg. Et par av dem gråt. 

Modige om forskjellsbehandlingen. Blant yngre kvinnene er det flere som taler tydelig og høyt om forskjellsbehandlingen. Frikirkepastor Linn Sæbø er blant kvinnene som skriver modig om hvordan det oppleves å bli diskriminert i Frikirken. Hun mener kirker og organisasjoner nå må skjerpe seg. Ikke bare når det gjelder å løfte kvinner fram. Men vel så mye må de gi rom for deres meninger og ståsted. Dette skrev hun i sin kronikk i Vårt Land i romjula: 

«Det er ikke nok å spørre kvinnene, det må også være rom for dem når de har takket ja. (…) Da kan man ikke kalle kvinner for ‘lille venn’ og klappe dem på kinnet. Da kan ikke kvinner latterliggjøres og kvinners meninger nedvurderes. Da kan ikke saklige innlegg bli møtt med et ‘takk for engasjementet’. Da kan ikke kvinners frustrasjon over det som skjer bli tiet i hjel (…). Disse tingene er det struktur og miljø som opprettholder. (…). Det må også gjøres noe med strukturene».

Kvinnenettverk. Flere av kvinnene jeg snakket med ønsker seg kvinnenettverk. Slik nettverk finnes allerede. Men et par av kvinnene var redde for at nettverkene kunne «slå tilbake på kvinner». De var redde for å bli oppfattet som «feminister» og «selvhevdende».

Det er en kjent sak at menn i Kristen-Norge har hatt mektige nettverk i alle år. Et av de mest omtalte eksemplene er tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik. Verken han eller andre i hans nettverk har forsøkt å skjule dette.

Betydelig motstand. Hva skyldes det da at en del kvinner i Kristen-Norge er så redde for å danne nettverk og bli omtalt som feminister?

Forklaringen kan være denne: Mens menn i kristen-Norge er vant til å være mektig og bygge nettverk, er kvinners bevegelsesrom trangere og mindre. Kvinner som utfordrer disse vante mønstrene møter automatisk betydelig motstand. 

Hvis kvinner i Kristen-Norge får mektige nettverk, vil makten forskyve seg. Når makt forskyver seg, får noen mindre makt. 

Her er Kristen-Norge svært lik andre deler av samfunnet: Ingen gir fra seg makt uten kamp.

Denne kommentaren sto på trykk i papirutgaven lørdag 3. januar

Berit Aalborg er politikk- og samfunnredaktør i Vårt Land

Gå til innlegget

Kristelige mannskulturer

Publisert rundt 5 år siden

Manglende vilje til å løfte fram kvinner i kristelige miljøer kan ikke lenger bortforklares. Heller ikke i pinsebevegelsen.

Forrige lørdag skrev Vårt Land om feminist og pinsevenn Ingvild Ofte Arntsen. Hun har sett seg lei på at kvinner ikke løftes fram på samme måten som menn i pinsebevegelsen.

For å få en større grad av reell likebehandling mellom kjønnene foreslår hun å bruke kvotering. Slik vil hun veie opp for en kultur med innebygd forskjellsbehandling. Derfor vil hun ha som mål at halvparten av talerne på konferanser er kvinner. 

Rekrutterer hverandre. I sin kronikk i pinsevennenes blad Korsets Seier, skriver Ofte Arntsen: «Vår bevegelse og våre menigheter er stort sett ledet av menn. Det er menn som tar viktige avgjørelser og former framtiden, og som rekrutterer nye menn til å ta over etter seg». 

Ofte Arntsen er ikke den eneste som mener at pinsebevegelsen har sakket akterut når det gjelder å dyrke fram kvinnelige ledere. Det gjelder både i andre kristelige miljøer og i samfunnet for øvrig. Men kritikken bør ikke bare bekymre pinsevennene. I bred forstand rammer den en mannskultur i kristne sammenhenger som i altfor stor grad har fått leve i fred.

I store deler av pinsebevegelsen handler dette ikke om teologi. De aller fleste pinsemenighetene i Norge har for lenge siden åpnet for kvinner i leder- og hyrdeposisjoner. Når kvinner likevel ikke inntar disse posisjonene, handler det om kultur.

Mannskultur med motstand. Dette er kulturer der motstanden er sterk mot å se på egen manglende vilje til å løfte fram kvinner. Derfor blir mangel på talere og synlige kvinner forklart med at med at de ikke vil eller ikke er flinke nok. 

De overser dermed Ofte Arntsens viktigste poeng: Også unge menn må dyrkes fram hvis de skal bli gode talere og ledere. 

I fjor sommer fortalte flere unge kvinner til Vårt Land at de var invitert til å holde taler på kristne stevner. Men de ble spurt på en diskriminerende måte. De opplevde ikke å bli invitert inn fordi de var ønsket, men de ble regelrett bedt om å «fylle kvinnekvoten». Selvfølgelig svarte flere av dem nei. 

Det grelleste eksempelet på slik negativ omtale kunne vi lese i Vårt Land forrige lørdag. Etter at Ofte Arntsen sto fram med sitt forslag om kjønnskvotering, fikk hun en rekke reaksjoner på nettsiden til Korsets Seier. 

En av reaksjonene kom fra en pinsepastor fra Sørlandet. Han fremstår som erkeeksempelet på en kristenleder med nedlatende holdninger til kvinner i sitt eget miljø. Slik omtaler pastor Kent Andersen kvoteringsforslaget: «Man vil minske kvaliteten for å få det til å se bedre ut på papiret.»

Hvilket «papir» Andersen tenker på, vites ikke. Men han har åpenbart ingen tro på at unge kvinner vil bidra med kvalitet som forkynner. Det fremstår heller ikke som om han har tenkt å bidra for å løfte kvinner inn i det gode selskap. Han skriver også: «Å kvotere inn talere betyr for meg at man sløser med min tid for å skåre politiske poeng». 

Sørlandspastorens uttalelser er trist lesning. Den avdekker både en sterk tro på eget kjønns fortreffelighet og nedvurdering av unge kvinner som selv opplever å ha et kall. 

Når en pastor som Kent Andersen kommer med slike uttalelser, er det ikke så rart at unge kvinner er tilbakeholdne og tviler på egne evner. 

Forkynner og tidligere bibelskolelærer Tonje Haugeto Stang skrev blant annet dette i et innlegg i Vårt Lands i fjor sommer: «Der gutta melder seg på med hele breisida, er jentene betydelig mer nølende (…) Jeg har fått kjeft av gutter med kall fra Gud fordi jeg valgte betydelig forsiktigere jenter til lederskap de selv mente seg berettiget til».

Ydmyk og behagelig. Mens mannlige ledere rekrutterer hverandre på grunn av lederegenskaper som tydelighet, sier Ofte Arntsen til Vårt Land at kvinner i pinsebevegelsen blir målt etter kriterier som «ydmyk», «vakker», «rolig» og «behagelig». 

Å etterstrebe en slik væremåte står i motsetning til å være en tydelig og utfordrende leder. Kvotering kunne kanskje hjulpet noen av disse kvinnene fram. Men så lenge kvotering blir nok en måte å uttale seg nedlatende om kvinner på, blir det kun en ekstra belastning. 

Kanskje er det ingen trøst for de unge kvinnene i pinsebevegelsen, men de er ikke de første som kjenner på motstand. Mange av oss har kjent på den samme motstanden: Det gjør vondt, men det går over. 

Til mannskulturer i pinsebevegelsen og andre steder: Hvis dere ikke makter å løfte fram unge kvinner, tapere dere selv og bevegelsene dere representerer. Også det gjør vondt. Men det er langt fra sikkert at det går over.

Gå til innlegget

De «farlige» andre

Publisert rundt 5 år siden

Raseorienterte og religiøse konspirasjoner bør bli pensum i norske skoler. Boka til Marte Michelet fortjener å bli lest av alle norske elever.

Denne uka kom Marte Michelet med boka Den største forbrytelsen. Dette er en særdeles viktig bok om den norske Holocausthistorien. Bruddstykker av dette er kjent, men er aldri blitt fortalt i sammenheng. Dessuten skriver Michelet drivende godt.

Skamplett på norsk historie

Boka bør bli pensum for alle skoleelever i Norge. For det første viser den fram en av de største skamplettene på norsk historie. For det andre viser boka hvor katastrofalt det kan gå når konspirasjonsteorier om «de andre» får vokse seg sterke i et samfunn.

Michelet forteller hvordan ideen om «den jødiske verdenssammensvergelsen» spredte seg i mange europeiske land i mellomkrigstiden. I sin tur nørte dette ytterligere opp under den gryende rasismen, nasjonalismen og antisionismen som allerede gjæret i samfunnet. 

Falske skrifter, laget av tsarens etterretningstjeneste, ble oversatt til mange europeiske språk. Skiftene utga seg for å være referat fra de innerste kretser i den jødiske verdenssammensvergelse, under navnet Sion Vises Protokoller. Den handlet om hvordan jødene skulle overta verden.

Jødisk og muslimsk sammensvergelse.

Det er nesten ubehagelig å lese de delene av boka som handler om datidens jødekonspirasjon. Årsaken er at dette har store likheter med nåtidens konspirasjonsteori rundt muslimer, ofte omtalt som Eurabiateorien. Denne bygger på ideen om en fremtidig islamisering av Europa, gjennom en avtale mellom Europas økonomiske og politiske eliter og Midtøstens religiøse ledere. 

Bolverk mot konspirasjoner

Vårt Land skrev forrige uke om store mangler i norske skolebøker om jøders og andre minoriteters historie. All erfaring tyder på at nettopp kunnskapsmangel fører til at konspirasjonsteorier får lettere grobunn. Undersøkelser viser dessverre at ord som «jøde» blir brukt som skjellsord i norske skolegårder. 

Det beste bolverket mot at konspirasjoner skal bli farlige politiske bevegelser, er å lære elevene om disse teoriene slik at den kommende generasjon ikke står i fare for å gjenta historien. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 5546 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
20 dager siden / 3741 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
21 dager siden / 1339 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1223 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
7 dager siden / 1194 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
16 dager siden / 1099 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
5 dager siden / 1088 visninger
Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1002 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere