Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Styrket sentrum

Publisert rundt 4 år siden

Det politiske sentrum er styrket. Høyre og Ap vil måtte forhandle om både ­moderne og tradisjonelle motkultursaker.

For få år siden spådde flere at toblokksystemet ville bli fremtiden for Norge, og at det politiske sentrum er dødt. Etter dette valget kan vi imidlertid slå fast at sentrums- og motkulturinteressene er ­styrket.

Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne (MDG) har styrket seg betydelig i valget. KrF og Venstre har mistet noen velgere. Men ­totalt sett kan sentrumspartiene­ vippe flertallet i flere norske byer, og har betydelig forhandlingsmakt.

Moderne sentrum. MDG er det ferskeste sentrumspartiet som har gjort det godt i flere av de store byene. I Oslo er MDG etter alt å dømme på vei inn i byrådssamarbeid. Etter at byrådsleder Stian Berger Røsland har spilt ballen over til Ap, er det mye som tyder på et samarbeid mellom MDG og Ap. Likevel består MDGs forhandlingsmakt nettopp i at de kan forhandle både til høyre og venstre. På valgnatten bet Oslo Høyre i det sure eple, og inviterte MDG til en samarbeidsprat. Men etter Berger Røslands avklaring i går, må praten vente til Ap og MDG har forhandlet.

MDG har mange trekk av et motkulturparti. Det tydeligste eksempelet på en moderne motkultur er kamp mot store veiprosjekter. Blant de tradisjonelle partiene har få turt å ta til orde for mindre bilkjøring og færre veiutbygginger. Dette til tross for at miljø og klima gjennom mange­ år har vært har vært sentrale sentrumssaker, slik som vern av Lofoten og Vesterålen.
Det interessante med sentrumspartiet MDG er at de gjennom sin moderne motkultur­profil har fått fotfeste i de ­store byene. I både Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø kan partiet få medinnflytelse, og presse gjennom klimakrav.

Distriktspartiet. Senterpartiets vekst har også løftet sentrum som blokk. Partiets kamp mot kommunesammenslåing og sentralisering av for eksempel politiet har trolig bidratt til dette løftet. Senterpartiet har vunnet gehør for at stordrift og sammenslåinger ikke er veien til bedre drift og det gode liv.

Senterpartiets vekst viser at motkulturene fortsatt lever. Dette­ er de samme kreftene har har gitt oss Europas mest desentraliserte bosettinger og ført til at Norge ved to folkeavstemninger har sagt nei til EU-medlemskap. Det er ikke første gangen Sp har maktet å vinne valg under radaren til rikspressen.

De to sentrumspartiene som har støttet regjeringen Solberg, har fått hver sin minismell ved valget. KrF, som tok avstand fra deler av en liberal og blåblå ­politikk, fikk i minst grad merke frafall av velgere blant samarbeidspartiene.

Valgkampvinner. Flere forventet likevel at KrF skulle gått fram. Partiets leder Knut Arild Hareide har hatt en tydelig stemme i flyktningdebatten. Dess­uten hadde han folket på sin side i spørsmålet om søndagsåpent. Hareide ble av flere også kåret som vinner av flere debatter, der han til tider fremsto glitrende.

Paradokset som KrF likevel ikke klarte å svare på, er hvorfor partiet støtter en regjering, der Frp har satt sitt klare stempel på for eksempel innvandringspolitikken. Frp er i mange tilfeller et motstykke til det politiske sentrum i Norge. Og flere av dem som støttet KrF i søndagshandel, kunne lett finne andre partier å stemme på – som Ap eller MDG.

Motkulturenes mor. Venstre er den største taperen blant sentrumspartiene. Gjennom sin historie og politikk for smågründere,­ lokal medbestemmelse og mot overvåkning er Venstre selve motkulturenes mor. Venstre­folk er debatterende, tvisynte og intellektuelle. Det tabloide og ­populistiske ligger ikke i genene­ deres.

Når Venstre krymper etter å ha støttet Frp i regjering, kan man ikke overraskes. Men partiet ligger likevel ikke med brukket rygg.
Derfor er et av resultatene i årets valg et løft for det norske, politiske sentrum i både vid, tradisjonell og morderne forstand.

Et sterkt sentrum betyr at det mangslungne Norge kan bli ­representert og ivaretatt. Sentrumspartienes tilstedeværelse­ betyr at verdier som miljø­interesser, distriktsinteresser og et religiøst mangfold blir hørt og trolig ivaretatt.

Levedyktig. Men motkulturpartienes krav kan gjøre det vanskeligere å finne enkle og kjappe løsninger. Likevel viser erfaring at der forhandlinger lykkes, ligger det til rette for at man finner solide og levedyktige løsninger, for det store flertallet i Norge.

I et mangslungent samfunn er dette en verdi. For slik valget viste i høst, befinner brorparten av den norske befolkning seg i et utvidet sentrum, med Høyre, Ap og sentrumspartiene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.09.2015

Gå til innlegget

Guds 
vrede i politikken

Publisert over 4 år siden

Lefling med ideen om at 22. juli 
var Guds straffedom, kan gi partiet 
De kristne trøbbel.

Mandag skrev Vårt Land at fylkes­leder for De kristne i Vest-Agder, Jan Ernst ­Gabrielsen, stiller seg positiv til en fersk bok der hovedbudskapet er at Gud tillot 22. juli-terroren. Han fikk delvis støtte av lokallagsleder i Farsund, Henry Østhassel.

Den omtalte boken heter 22. juli-profetien, og er skrevet av norskamerikaneren Jeremy Hoff. Forfatteren mener at Norge generelt, og AUF spesielt, ble rammet på grunn av sin «anti-­israelske politikk».

Uttalelsene har i ettertid skapt så sterkt uro at partileder for De kristne, Erik Selle, ba fylkeslederen om å trekke seg. Noe han også gjorde. Da hadde en annen listetopp i partiet, Trond Røyset Gustavsen, krevd at partiledelsen må ta avstand fra uttalelsene til Gabrielsen og Østhassel.

Etter at fylkeslederen nå har trukket seg, er det mulig parti­leder Selle håper at 22. juli-profetiene er ute av verden for partiet.

Men det er ikke sikkert det er så enkelt. Partiet De kristne har en appell i de samme kristenkonservative miljøene som de lojale TV-seerne til TV-kanalen Visjon Norge. Kanalens gründer Jan Hanvold har både løftet fram partiet De kristne, samtidig som han driver kampanje for boken 22. juli-profetien. Ser vi nøyere på partileder Erik Selles uttalelser, tar heller ikke han avstand fra boken. Han bare avstår fra å snakke om den som politiker.

Marginalt. Mange vil mene at partiet De kristne uansett er et marginalt politisk fenomen uten særlig betydning i norsk politikk. Når Vårt Land likevel skriver om partiet, er det fordi De kristne ser ut til å klare seg langt bedre enn andre forsøk på å lansere nye kristelige partier de siste årene. Dessuten er det knyttet spenning til om partiet kan få en viss innflytelse ved å kapre enkeltplasser ved kommune-­
og fylkestingsvalget i Agder-fylkene,­ Rogaland og Hordaland. I så fall kan de ­bidra til å vippe ut KrF-politikere i KrFs kjerneland.

Ifølge valgforsker Frank Aarebrot er det ikke lett å svare på om dette kommer til å skje. Han kan heller ikke si om De kristne stjeler stemmer fra Frp. På de fleste målinger utgjør De kristnes velgere en så liten gruppe at det er umulig å se en statistisk tendens.

Aarebrot peker imidlertid på at nyopprettede småpartier for det meste har appell til frustrerte sofavelgere. Vårt Lands samtaler med flere av de tillitsvalgte i De kristne, kan bekrefte dette inntrykket. Med få unntak har de tillitsvalgte i De kristne ingen erfaring fra den etablerte partiflora.

Men dersom flere velgere opplever at De kristne ikke tar tydelig nok avstand fra uttalelsene om Guds straffedom mot ofrene for terroren 22. juli, kan dette skape problemer for partiet.
«Voodoo». Ikke bare har dette­ skapt uro internt i partiet. En rekke personer med tydelig tilhørighet innenfor kristenkonservative miljøer har tatt avstand.­ En av dem er redaktøren i avisen Dagen, Vebjørn Selbekk. Han skriver at det er grunn til å advare mot boken og mener 22. juli-profetien har større likhetstrekk med voodoo enn med teologi. Slike uttalelser kan etterlate et inntrykk av et parti som først og fremst får tilhengere langt utenfor den tradisjonelle norske kristenheten.

Selve profetien om 22. juli vil bli oppfattet som ytterliggående av svært mange. Selv om Hoffs bok får støtte fra kjente kristenkonservative navn som Jan Willem van Hoeven, grunnlegger av Internasjonal ambassade i Jerusalem, og Anita Apelthun Sæle, tidligere stortingsrepresentant for KrF, så er det få innenfor det brede lag av bedehusland som mener 22. juli var en straffedom fra Gud.

I KrF er det flere som nå puster­ lettet ut over at deres parti er i ferd med å gjennomføre et skille­ mellom kristendom og politikk, og heller bruke de kristne grunnverdier som utgangspunkt for politikken. På et slikt grunnlag er det ikke mulig å påstå at Gud griper direkte inn gjennom å tillate Anders Behring Breivik å drepe uskyldige tenåringer og statsbyråkrater.

På den andre siden er KrFs klare
skille mellom kristendom og p­olitikk en medvirkende grunn til at vi får små kristenkonservative partier som tiltrekker seg ytterliggående tankegods.

Gå til innlegget

Det usagte i flyktningdebatten

Publisert over 4 år siden

Ordskiftet om flyktningkrisen blir styrt av det som ikke 
blir sagt. Det må Erna Solberg ta ansvar for.

Forrige uke gikk Frps 
Carl I. Hagen ut og foreslo at Norge bør kopiere Australias flyktningpolitikk. Ifølge Hagen slipper de ikke inn båtflyktninger under noen omstendighet, men sender dem tilbake.

Samtidig: «Teltleirene blir stadig 
flere: Rekke på rekke av enkle, hvite plasttelt. Familier deler på en madrass. De har alt de eier i et par plastposer. Men dette er ikke Afrika. Det er Tyskland, Østerrike, Frankrike, Hellas og Ungarn», skriver VG i en reportasje.

Onsdag formiddag hadde NRKs nettsider bilder av fortvilte 
syriske flyktninger som krabbet 
under nyoppsatte piggtråd­gjerder på grensen mellom Serbia 
og Ungarn. Babyer og eldre er 
med på den farefulle ferden.

Stillingskrig. Mens den huma­nitære kristen vokser foran 
øynene på oss, går Hagens uttalelse om Australia inn i rekken 
av Frps innvandringspolitiske utspill. Like sikkert som at Frp drar «innvandringskortet» rett før valget, er det at menneskerettighetsorganisasjoner, solidaritetsbevegelsen, Venstre, KrF og SV svarer med moralsk fordømmelse. Så ender det i stillingskrig.

Blant Aps og Høyres politikere 
kjenner mange et ubehag ved Frps innvandringsretorikk. Flere er dessuten irriterte over at Frp ikke snakker sant om Norges mulige handlingsalternativer i disse spørsmålene.

Det Solberg vet. Det er vanskelig å tenke seg at ikke også statsminister Erna Solberg har det slik. For til tross for at hun gjentatte ganger har uttalt at 
syriske flyktninger skal «hjelpes der de er», vet Solberg utmerket godt at det ikke er mulig å sende ut alle, slik Hagen hevder.
Hun vet at Australia sender flyktinger til fengselsliknende leire i Stillehavet. Ifølge mastergradsstudent Rachel Stølan blir behandlingen av disse flyktningene klassifisert som tortur av FNs torturkonvensjon.

Mange Høyre-folk har et hjerte som banker for mennesker i nød. Disse vemmes når Frp bidrar til å polarisere debatten om innvandring og islam. Overfor meg omtalte en sentral høyremann Per Sandberg som en «vulgærpopulist». Men han sa nei takk til å utbrodere det offentlig på grunn av husfreden.

Slik er det også med sen­trale arbeiderpartipolitikere. For dem er det ikke husfreden, men 
erkjennelsen av at mange i Ap deler Frps uro over den økende innvandringen.
Dermed tar de ikke belastingen ved å korrigere Frps halvsannheter. Sammen bidrar 
Høyre og Ap til at det usagte 
får styre den innvandrings­politiske debatten i Norge.

Taushet. Dette usagte kan summeres opp i minst tre 
punkter: For det første: Vi kan ikke kaste ut alle, slik Hagen foreslår. Norge har en rekke 
forpliktelser vi har undertegnet internasjonalt. For det andre: Vi har en rekke moralske forpliktelser som et demokratisk land.

For det tredje: Det er svært krevende å ta imot mange flyktninger. Tar vi imot mange nok, vil det endre landet vårt. Integreringen er en megautfordring som sentrale politikere både må erkjenne og anerkjenne. Det er ikke rart at folk er redde. Likevel bør og må vi ta imot flere.

Det beste eksempelet på Frps halvsannheter er uttalelsene om mulla Krekar. Å få ham ut av 
Norge var Frps største fanesak gjennom flere valgkamper. Få nordmenn ønsket at han skulle bli, og alt tyder på at Frp vant velgere på sin harme mot Krekar.

Men da Anders Anundsen tok over som justisminister, fikk pipa en annen lyd. Til TV 2 sa han i januar: «Jeg håper velgerne har forståelse for at vi ikke kan sende en mann rett i den sikre død».

Dessuten sa han: «Jeg skulle 
ønske jeg kunne sendt mulla 
Krekar ut av Norge når han 
løslates, men vi må forholde 
oss til menneskerettighetene uavhengig av hvilket parti vi tilhører og uavhengig av hvem som sitter i justisministersetet».

Så hvorfor tar ikke Erna Solberg Carl I. Hagen i lære når 
han og Frp kommer med nye halvsannheter? Hvorfor sier hun ikke at det er umulig for Norge å sende alle ut. At det ikke går å la naboland som Tyskland og Sverige ta støyten. Eller at Norge ikke kan se på at land i Afrika og Midtøsten knekker sammen på grunn av vår tids største 
humanitære krise, uten at Norge tar sin del.

Det er ufattelig. Også internt i Høyre er det folk som mener Solberg må sette Frp på plass offentlig. Om hun skal beholde troverdigheten.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.08.2015

Gå til innlegget

Søndagen for alvor inn i kommunevalgkampen

Publisert over 4 år siden

Partilederdebatten ble en bekreftelse på at Venstres ferske forslag gjør at søndagshandelen for alvor blir kastet inn kommunevalgkampen.

Partilederdebatten på NRK mandag kveld viste at også Frp-leder Siv Jensen er i ferd med å omfavne Venstres ferske forslag om søndagsåpent. Forslaget gir ikke en total liberalisering av søndagshandelen. Den er en utvidelse av den eksisterende ordningen, der turistkommuner kan holde søndagsåpent. Kanskje får kommunene også å lov å ha åpent flere søndager før jul.
 
Under debatten er det dermed klart at Høyre, Frp og Venstre vil finne sammen slik at slik at søndagshandelen blir liberalisert. Både Høyres kulturminister Thorhild Widvey og statsminister Erna Solberg signaliserte allered tidligere på dagen en positiv holdning til Venstres forslag.
 
Avgjort i kommunene
Slik forslaget til Venstre framstår, vil dermed slaget om søndagshandlene stå i hver enkelt kommune.
 
Det betyr likevel ikke at alle kommuner som blir styrt av Frp, Høyre og Venstre vil komme til å innføre søndagshandel ved å erklære seg som turistkommune. Grunnen er at det er betydelig motstand mot å innføre søndagshandel i en rekke av de tre partienes lokalpartier.

I tillegg er det mange lokalpolitikere som er kritisk til å innføre søndagshandel siden majoriteten av den norske befolkning  sier et klart nei.
 
Valgkampsak
Søndagsåpne butikker kan dessuten komme til å bli et hett tema i valgkampen, siden både KrF og Ap er svært skeptiske til Venstres løsning. Regjeringens støtteparti KrF mener at forslaget ikke er utgangspunkt for forhandlinger. KrFs leder Knut Arild Hareide mener at Høyre, Frp og Venstre nå må ta ansvar for at de ønsker å liberalisere søndagen. Han advarer mot at avtalen kan føre til en snikinnføring av søndagshandel, fordi en rekke kommuner kan føle seg presset gjennom at nabokommunen åpner for handel på søndag.
 
Støre sier blant annet til Vårt Land at forslaget ikke endrer det faktum at det blir fritt frem for søndagshandel. Han mener det kan gi ufrihet for tusenvis at ansatte i varehandelen.
 
KrF over på Aps banehalvdel
Et interessant poeng er dessuten at Venstres søndagsforslag nok en gang presser KrF over på Ap og Jonas Gahr Støres banehalvdel. Særlig fordi Knut Arild Hareide for en tid tilbake uttalte at søndagsåpne butikker er en av sakene som har skapt størst engasjement i KrF det siste året.

Gå til innlegget

Politikernes frie valg

Publisert over 4 år siden

Alkoholpolitikken liberaliseres stadig, til tross for at den gjennom år har hatt god effekt.

Det er en sen lørdagskveld i Oslo. Jeg står i taxikø. En mann og en unggutt krangler om plassen i køen. Begge er synlig beruset. En kvinne i følge med den eldste, forsøker å roe gemyttene, men må gi tapt. Det ender opp med at unggutten får seg en på «tygga» og neseblodet spruter.

Hadde ikke to edru, voksne menn roet situasjonen ved å skille de to fysisk, kunne det gått riktig galt. Fylleslagsmål i taxikøer er dessverre blitt et kjent fenomen. For i Norge drikker vi stadig mer, i tak med økt liberalisering av alkoholpolitikken.

Men til tross økningen, drikker vi mindre enn i de fleste andre land. Statistikk fra 2012 viser at det kun er fire land innenfor OECD-området som har lavere alkoholkonsum.
Hvis målet på en vellykket og restriktiv alkoholpolitikk er lavt konsum, har norsk politikk vært vellykket.

En villet politikk. I dagens debatt er det viktig å huske på at norsk alkoholpolitikk gjennom tiår har vært en villet politikk. Den har vært bygd på relativt stor konsensus, med bakgrunn i solid internasjonal forskning. Denne viser at man begrenser drikking mest effektivt når prisene er høye og tilgjengeligheten lav.

Forskning viser dessuten at alkoholrelaterte skader og ulykker rammer den store majoritet av såkalt moderate drikkere. Skal man holde skader og ulykker nede, må derfor det generelle alkoholkonsumet være lavt.

Stordrikkere, som blir et problem for sine omgivelser, øker dessuten proporsjonalt med økt drikking i resten av befolkningen.
Derfor har norske politikere gjennom mange år beholdt den restriktive alkoholpolitikken.

Under press. Men som Vårt Land skrev i går, er den restriktive norske alkoholpolitikk nå under press. De blåblå ønsker å foreta så mange små endringer at det til sammen kan endre hovedlinjene i det som har vært norsk alkoholpolitikk. Noen av disse endringene er gårdssalg av øl, sprit og cider, utvidet taxfree-kvote, oppmykning av reklameforbudet og enklere fornyelse av skjenkebevilling.

Men den største endringen kan komme hvis Vinmonopolets stilling på sikt blir truet. Norge har fått unntak fra EØS-reglene av hensyn til folkehelsen. Hvis Polets stilling uthules, kan dette unntaket falle bort.

Frihetstanke. Liberaliseringen har sin bakgrunn i at Frp og Høyre i mange år har ønsket økt frihet for enkeltmennesket og mindre statlig kontroll. Dessuten har en liberaliseringsbølge feid over Europa. På samme måte som det blir argumentert med at det nå må komme en naturlig «utvikling» mot søndagsåpent, blir det også argumentert med at billigere alkohol og lettere tilgang vil være en naturlig «utvikling»

I jaget etter å gi «folk flest» økt frihet, glemmer mange politikere de mørke konsekvensene for flere svake grupper.

Økt vold. En av de negative konsekvensene ser vi i voldsstatistikken. En undersøkelse fra SIRUS viser at for hver time ekstra time alkoholserveringen er åpen, øker utelivsvolden med 17 prosent.

Statistikk viser dessuten at hver tredje voldtekt i Oslo skjedde i forbindelse med fest. I tillegg var 66 prosent av alle kvinner som ble voldtatt i Oslo beruset, og dermed mindre i stand til å ta vare på seg selv. Årets debatt om russevoldtekter er ikke et unntak: Vi ser ofte fulle overgrepsmenn og fulle voldtektsoffer. 

Veier ikke tungt. Den aller svakeste gruppen som rammes, er barn. Hvert år før jul kan vi lese om barn som gruer seg til jul på grunn av foreldrenes alkoholmisbruk. Noen av anslagene er så høye som 200.000 barn. Dette er trolig noe av grunnen til at det ikke ble politisk flertall for åpne polutsalg på julaften. Men det som trolig presser seg fram, er åpne utsalg på pinseaften, påskeaften og nyttårsaften. Også det er dager der foreldre og barn tradisjonelt er sammen.

Ungdomsorganisasjonen Juvente, som jobber for rusfrie ungdomsmiljøer, er svært skeptiske til utsalg ved inngangen til høytidene. De mener det øker sjansene for de som allerede har et alkoholproblem, å «fylle på» i siste liten.

Regjeringen kjenner alkoholstatistikken. Det vet at liberalisering trolig gir mer vold, flere stordrankere og flere barn som gruer seg til helligdager. De vet at norsk politikk, tross sine skrøpeligheter, har virket.

Når de likevel velger å sette fart på liberaliseringen, er det fordi de svake gruppene ikke veier tungt nok.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 27.05.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 5676 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 3751 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
24 dager siden / 1366 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1264 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
10 dager siden / 1235 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1196 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1163 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1150 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere